HR-2008-1464-A - Rt-2008-1078
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-08-28 |
| Publisert: | HR-2008-01464-A - Rt-2008-1078 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | HR-2008-01464-A, (sak nr. 2008/543), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | ACE European Group Limited (advokat Per M. Ristvedt) mot If Skadeforsikring NUF Ernst Jørg Nilsen (advokat Kjetill Mellum) |
| Forfatter: | Matningsdal, Endresen, Stabel, Coward |
| Lovhenvisninger: | forsinkelsesrentelovens § 3, forsinkelsesrenteloven § 3, skadeserstatningsloven § 4-3, forsikringsavtaleloven § 7-6, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 28. august 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-01464-A, (sak nr. 2008/543), sivil sak, anke over dom,
ACE European Group Limited (advokat Per M. Ristvedt)
mot
If Skadeforsikring NUF
Ernst Jørg Nilsen (advokat Kjetill Mellum)
G I V N I N G :
(1) Dommer Matningsdal: Spørsmålet i saken er om et forsikringsselskap hvor selgere n av
en boligeiendom hadde tegnet eierskifteforsikring, og som har dekket kjøperens
prisavslagskrav som følge av arealsvikt, kan kreve det utbeta lte beløpet dekket av den
takstmannen som har utarbeidet den uriktige taksten, og hans forsikringsselskap.
(2) I tilknytning til salg av en boligeiendom i Arendal kommune utarbeidet takstøkonom
Ernst Jørg Nilsen en takst datert 15. august 2003 hvor boligare alet ble beregnet til 223 m†.
Etter overtakelsen fikk kjøperne mistanke om at arealet var mindre enn det som fremgikk
av taksten. De engasjerte derfor en takstmann som konkluderte med at boligarealet var
192,5 m†. Kjøperne reklamerte etter dette og krevde et forholdsmessig prisavslag.
Reklamasjonen ble forelagt for Nilsen, som etter en ny besiktigelse konkluderte med et
boligareal som omtrent tilsvarte hva den nye takstmannen hadde kommet til. Det er
opplyst at feilen i den opprinnelige taksten skyldtes at en garasje var inkludert i
boligarealet.
(3) Selgerne hadde tegnet eierskifteforsikring i ACE European Group Limited. Den 7. juli
2004 inngikk kjøperne og ACE avtale om at kjøperne skulle få utbeta lt kr 155 000 i
prisavslag. Etter dette fremmet ACE den 21. september 2004 overfor Nilsens
forsikringsselskap, If Skadeforsikring NUF, krav om dekning av dette beløpet. Da If
bestred ansvar, ble saken brakt inn for Asker og Bærum tingrett. Saksanlegget omfattet
både If og takstøkonom Nilsen. 2
(4) Tingretten avsa den 19. oktober 2006 dom med slik domsslutning:
”1. If Skadeforsikring NUF og takstmann Ernst Jørg Nilsen frifinnes.
2. Ace European Group Ltd dømmes til å erstatte If Sk adeforsikring NUF og
takstmann Ernst Jørg Nilsen sakens omkostninger med kr 25.000 –
tjuefemtusen –, tillagt rente etter forsinkelsesrentelovens § 3, første ledd.”
(5) ACE anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett, som den 7. februar 2008 avsa
dom med slik domsslutning:
”1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler ACE European Group
Limited innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen 40 000 – førtitusen –
kroner til If Skadeforsikring NUF og Ernst Jørg Nilsen m ed tillegg av renter
etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til
betaling skjer.”
(6) ACE har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. A nken gjelder lagmannsrettens
rettsanvendelse.
(7) Anken gjelder et rettsspørsmål som står sentralt i e n rekke saker. For å konsentrere saken
om det aktuelle rettsspørsmålet har partene for det første avtalt at Høyesterett kan legge til
grunn at den feilaktige målingen av boligarealet var uaktsom. Det er videre avtalt at
Høyesterett kan legge til grunn at det er årsakssammenheng me llom takstmannens
uaktsomhet og mangelen etter avhendingsloven. Endelig er partene enige om at
tvistebeløpet skal settes til kr 100 000.
(8) Den ankende part, ACE European Group Limited, har i korte trekk anført:
(9) Det påberopes to sideordnede grunnlag.
(10) For det første har ACE i kraft av informasjonsansvaret et klart og selvstendig direktekrav
mot takstmannen og hans forsikringsselskap. I denne relasjon har ACE samme
rettsstilling som kjøpere og andre tredjemenn som påføres et påregnelig økonomisk tap
ved en takstmanns uaktsomhet. Det bestrides at det finnes et særskilt grunnlag som
avskjærer et direktekrav fra ACE mot takstmannen og hans forsikringsselskap.
(11) Alternativt har ACE et regresskrav mot takstmannen og If. Det vises til at Høyesterett har
slått fast at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt har
et regresskrav i behold. Da det var klart påregnelig for takstmannen at et eventuelt krav
fra kjøperen ville bli dekket under selgerens eierskifteforsikring, er det ikke grunnlag for
å avskjære regress. Regress kan heller ikke avskjæres under henvisning til at et krav
overfor takstmannen i neste omgang kan utløse et regresskra v overfor selgeren. Det er
ikke rettslig grunnlag for et krav fra takstmannen overfor selgeren.
(12) ACE European Group Limited har nedlagt slik påstand:
”1. If Skadeforsikring NUF og takstmann Ernst Jørg Nilsen dømmes in solidum
til å betale erstatning til ACE European Group Limited med kroner 100 000,- 3
med tillegg av den til enhver tid gjeldende rente etter forsinkelsesrenteloven
fra forfall 21. oktober 2004 og til betaling skjer.
2. If Skadeforsikring NUF og takstmann Ernst Jørg Nils en dømmes in solidum
til å betale ACE European Group Limited sakens omkostninger for Asker og
Bærum tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av den til
enhver tid gjeldende rente etter forsinkelsesrenteloven fra de respektive
oppfyllelsesfrister og til betaling skjer.”
(13) Ankemotpartene, Ernst Jørg Nilsen og If Skadeforsikring NUF, har i korte trekk anført:
(14) ACEs eventuelle krav mot takstmannen og If reguleres uttømmende av regressreglene, og
kravet er avledet av den regressen som selgerne måtte ha. ACE trer altså inn i den
erstatningsrettslige posisjonen som selgerne har. Det er riktig at skadeserstatningsloven
§ 4-3, som lagmannsretten har vist til i sin begrunnelse, ikke omfatter ansvarsforsikring.
Men en utbetaling med grunnlag i en ansvarsforsikring kan ikke gi forsikringsselskapet
noen bedre rett.
(15) I denne sammenheng er det avgjørende at takstmannens feil m edførte at selgerne
oppnådde en høyere salgssum enn det var grunnlag for. Dette innebærer at dersom
kjøperne alternativt hadde krevd prisavslag direkte av selger ne, ville selgerne ha vært
avskåret fra å fremme noe krav overfor takstmannen. ¯rsa ken er at selgerne ikke lider noe
økonomisk tap ved å dekke et prisavslagskrav. Det er utelukkende ta le om å tilbakebetale
en uberettiget vinning.
(16) Dersom ACEs krav tas til følge, vil dette kunne føre ti l en rekke tvister i etterkant av
eierskifteoppgjør, dels ved at det kan oppstå tvist om det ove rhodet var grunnlag for
ansvar, og dels ved at det i neste omgang kan bli fremmet et krav mot selgeren. Og for
selgeren vil ansvaret kunne få en ”bumerangeffekt”.
(17) Ankemotpartene, Ernst Jørg Nilsen og If Skadeforsikring NU F, har nedlagt slik påstand:
”1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Takstmann Ernst Jørg Nilsen og If Skadeforsikring NU F tilkjennes sakens
omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens rente fra 2 uker etter
dommens forkynnelse.”
(18) Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
(19) Eierskifteforsikring tegnes i dag ved ca. 70 % av samtlige boligsalg som omfattes av lov
om avhending av fast eiendom. Denne forsikringsordningen ble etablert etter at
avhendingsloven var vedtatt. Forsikringen tegnes av selgeren, som oppnår at krav som
omfattes av forsikringen, fremmes mot forsikringsselskapet. Selgeren får dermed beholde
hele kjøpesummen selv om forsikringsselskapet utbetaler e t prisavslag. Samtlige
forsikringsselskap krever at det utarbeides en takstrapport før forsikringsavtalen inngås.
(20) Spørsmålet er som nevnt om det forsikringsselskapet so m har foretatt utbetaling i henhold
til eierskifteforsikringen, kan kreve utbetalingen dekket av en takstmann som har opptrådt
uaktsomt ved utarbeidelsen av taksten, og om kravet også kan rettes mot det
forsikringsselskapet hvor takstmannen har tegnet sin ansvarsforsikring. 4
(21) Det ene grunnlaget for kravet er at selskapet har et direktekrav basert på et
informasjonsansvar for selgeren. Ved vurderingen av om det er grunnlag for et slikt krav,
tar jeg utgangspunkt i at det alminnelige profesjonsansvaret også gjelder for takstmenn,
og at det er tale om et relativt strengt ansvar, jf. Rt. 1995 side 1350 på side 1357. Dette
ansvaret kan for det første påberopes av takstmannens oppdragsgive r. I Rt. 1995 side
1350 uttales det videre på side 1357 at ”[o]gså for takstmenn må man legge til grunn at de
har et ansvar ikke bare overfor sin oppdragsgiver, men også overfor andre brukere av
takster”. Spørsmålet i den saken var om en boligkjøper kunne kr eve erstatning av en
takstmann for en mangelfull takst. Kravet førte ikke fram fordi Høyesterett kom til at
takstmannen ikke hadde opptrådt uaktsomt. Avgjørelsen bygger im idlertid på en
forutsetning om at resultatet hadde blitt motsatt dersom takstmannen hadde opptrådt
uaktsomt og de øvrige vilkårene for erstatning var oppfylt.
(22) I rettspraksis er det lagt til grunn at en långiver som lider tap som følge av at
vedkommende har basert långivningen på en uriktig takst over den pantsatte
eiendommen, kan kreve erstatning av takstmannen dersom taksten skyldes uaktsom
opptreden, jf. daværende Eidsivating lagmannsretts dom i Rettens Gang 1982 side 832.
Jeg nevner også at i Sverige kom Högsta Domstolen i Nytt Juridiskt Arkiv 1987 side 692
til samme resultat på grunnlag av en prinsipiell drøftels e av utstrekningen av
takstmannens ansvar.
(23) Ved den videre drøftelsen av om det er grunnlag for et dire ktekrav basert på takstmannens
informasjonsansvar, finner jeg det naturlig å ta utgangspunkt i Bjøranger Tørums
oppsummering i boken Direktekrav, Bergen 2007 av hva som antas å utgjøre de generelle
vilkår for dette ansvaret. Etter å ha understreket at informasjonsansvaret i liten utstrekning
er avklart i norsk rettspraksis, oppsummerer han amerikansk rett slik på side 505:
”Det oppstilles altså – grovt sett – tre grunnvilkår for informasjonsansvar. For det
første må informasjonen være villedende, og dette må skyl des uaktsomhet hos den som
har avgitt informasjonen (A) i en profesjonell sammenheng. For det andre må de
skadelidte (C) ha hatt en rimelig og berettiget grunn til å stole på og innrette seg etter
informasjonen. Men … det [er] ikke tilstrekkelig i relasjon til kravet om
årsakssammenheng at Cs tap var ’foreseeable’. Flodbølgeargument et har resultert i at
det har blitt oppstilt et tredje vilkår. – As informasjon må ha vært ment for C; det er
ikke nok at A burde forstått at ’noen’ ville innrette seg etter opplysningene. Og hvis Cs
identitet ikke på forhånd var kjent for A, må dessuten C ha vært del av en begrenset
gruppe av personer som opplysningene var ment for. Dette kan sammenfattes slik at det
må være et særlig forhold mellom A og C … .”
(24) Etter min mening er disse kriteriene også etter norsk rett relevante for vurderingen av om
det er grunnlag for et direktekrav basert på informasjonsansvaret.
(25) Det første momentet – uaktsomhet utvist i en profesjone ll sammenheng – er klart oppfylt.
Det må betegnes som kvalifisert uaktsomt av en takstmann å inkludere garasjen i
boligarealet. Om det andre momentet bemerker jeg at når en takst er et absolutt vilkår for
å få tegnet en eierskifteforsikring, har både kjøperen og forsikringsselskapet en berettiget
forventning om at opplysningene i taksten er riktige. Dette må takstmannen være
fullstendig klar over.
(26) Etter min mening er det det tredje momentet som generelt sett representerer den største
utfordringen ved avgrensningen av informasjonsansvaret. Uten avgrensninger kan
omfanget av kravene bli svært omfattende. I teorien fremheves det derfor at det må 5
oppstilles en ”flodbølgebegrensning” for å avgrense kretsen som kan påberope seg dette
ansvarsgrunnlaget. I tillegg til sitatet foran kan det vises til Hagstrøm i Tidsskrift for
Rettsvitenskap 1989 side 196-220, særlig side 214 flg. og Lødrup: Lærebok i
erstatningsrett, femte utgave, 2005 side 137.
(27) Slik jeg ser det, kan heller ikke dette momentet avskjære selskapets krav. I norsk rett har
man rett nok vært tilbakeholden med å tilkjenne erstatning for indirekte tap for
tredjemann – noe som blant annet illustreres av Rt. 2000 side 1756, som ankemotpartene
har vist til. Vår sak er imidlertid vesensforskjellig fra den saken, idet taksten som nevnt
utgjør en integrert del i den aktuelle forsikringsordningen. Videre viser jeg til den sentrale
rollen forsikringsselskapet har ved misligholdsoppgjøret i disse sakene, og som
takstmennene må være kjent med. Om det tilsvarende spørsmål et ved långivning uttaler
Högsta Domstolen i den nevnte avgjørelsen i Nytt Juridis kt Arkiv 1987 side 692 på
side 703:
”För värderingsmannen måste det stå klart att intyget kan komma till användning för
skilda ändamål och av flera personer. Att annan än uppdragsgivaren fäster avseende
vid ett värderingsintyg är ofrånkomligt. En ordning att intygsgivaren endast ansvarar
mot sin uppdragsgivare för med sig åtskilliga dubbelvärderingar utan någon egentlig
fördel för fastighets- eller kreditmarknaden. Övervägande skäl talar för att den som
med fog satt sin tillit till ett värderingsintyg inte skall bära följderna av en skada som
ytterst beror på att intygsgivaren förfarit vårdslöst. Skadeståndsansvaret för den som
yrkesmässigt åtar sig fastighetsvärderingar bör alltså i regel inte begränsas till skada
som uppdragsgivaren lidit utan omfatta också skada som åsamkats tredje man, såvida
inte förbehåll om frihet från sådant ansvar gjorts i intyget.”
(28) Selv om denne drøftelsen gjelder en noe annen situasjon enn den vi står overfor, viser
også den at nærheten mellom takstmann og den som dekker kjøpere ns krav, har stor
betydning for et eventuelt informasjonsansvar.
(29) Ut fra dette er jeg kommet til at de grunnleggende forutsetningene for et direktekrav
basert på informasjonsansvaret er oppfylt. Spørsmålet blir dermed om de særlige forhold
ved forsikring må få som konsekvens at forsikringsselskapet likevel ikke kan påberope
seg et direktekrav – altså at selskapets krav utelukkende reguleres av regressreglene.
(30) Under henvisning til skadeserstatningsloven § 4-3, som regulerer forsikringsselskapenes
regress for utbetalt erstatning til en skadelidt for tingsskade og annen formuesskade,
uttaler lagmannsretten at selv om bestemmelsen ikke gjelder for ansvarsforsikring, gir den
”uttrykk for det prinsipp at tapet en forsikringsgiver lider ved å foreta en utbetaling etter
en forsikringsavtale, innebærer et avledet tap. Dermed kan dette tapet, i motsetning til det
som gjelder for andre skadelidte, ikke gi grunnlag for noe selvstendig krav mot en
skadevolder.” Til dette utsagnet bemerker jeg at også forsikringsavtaleloven av 1930 § 25
bygget på at selskapets regresskrav var avledet av sikredes krav. Theodor Grundt:
Lærebok i norsk forsikringsrett, Oslo 1939 antok likevel at § 25 ikke helt avskar et
selvstendig erstatningskrav, jf. bokens side 306:
”Loven regner bare med at selskapet kan forlange dekning av den ansvarlige
tredjemann gjennom r e g r e s s e n, men det er ikke utelukket at forholdene kan stille
seg slik at selskapet får et s e l v s t e n d i g erstatningskrav mot tredjemann.
Hovedeksemplet er her at en tredjemann har framkalt forsikringstilfellet med forsett og
etter avtale med den sikrede. Hvis sammenhengen blir brakt for dagen etterat selskapet
har betalt erstatning for skaden til den sikrede, har det både et tilbakesøkningskrav mot
ham og et erstatningskrav mot den skyldige tredjemann. Regress blir det ikke spørsmål 6
om i dette tilfelle, fordi den sikrede ikke har noe å kreve av en tredjemann som har
handlet etter avtale med ham.”
(31) Formuleringen ”[h]ovedeksemplet” indikerer at det nevnte eksempelet etter hans mening
ikke nødvendigvis var uttømmende. Selv om loven bygget på at for sikringsselskapets
regress var avledet av sikredes rett, var det altså antatt at § 25 ikke helt utelukket å
fremme et selvstendig erstatningskrav.
(32) Jeg nevner at selv om § 25 var plassert i den del av loven som inneholdt fellesregler for
samtlige forsikringsarter, var det på det rene at heller ikke denne bestemmelsen direkte
regulerte regress ved ansvarsforsikring, jf. Selmer: Forsikringsrett, andre utgave, 1982
side 361 og Ot.prp. nr. 75 (1983-84) side 20.
(33) Når lovgiveren har valgt å regulere regressen ved ansvarsforsikring i andre bestemmelser
enn de som gjelder for regress ved tingsskade og annen formuesskade, kan man etter min
mening ikke uten videre basere avgjørelsen på hva som gjelder for andre
forsikringstilfeller. I tillegg til at det kan gjøre seg g jeldende forskjellige hensyn, finner
jeg det tilstrekkelig å vise til at mens skadeserstatningsloven § 4-3 oppstiller konkrete
vilkår for regress, åpner § 5-3 nr. 2 for en bred helhetsvurdering. Etter min mening kan
det dermed ikke trekkes klare slutninger fra skadeserstatningsloven § 4-3 om hvorvidt
regressretten ekskluderer et direktekrav ved ansvarsforsikring. Da regressreglene ved
tingsskade og annen formuesskade ikke har vært ansett å utelukke et direktekrav i alle
situasjoner, tilsier dette at det samme må gjelde enda mer ved ansvarsforsikring, hvor
regressen beror på et konkret skjønn. Mitt standpunkt er ett er dette at direktekrav ikke er
generelt utelukket ved ansvarsforsikring, men at det må foretas en konkret vurdering.
Retningslinjen ved denne vurderingen må være hvem som bør bære det endelige ansvaret.
(34) Ved den konkrete vurderingen viser jeg til at det i Rt. 1995 side 1350 er klart forutsatt at
kjøperen kan ha et direktekrav mot takstmannen. Uten eiersk ifteforsikringen kunne
dermed kjøperen ha fremmet kravet direkte mot takstmannen og h ans forsikringsselskap,
jf. forsikringsavtaleloven § 7-6. Dette gjelder også når det er tegnet eierskifteforsikring,
men av praktiske grunner velger nok kjøperne nærmest unntaksfritt å fremme kravet mot
selgerens forsikringsselskap. Men selv om kjøperens valg er relativt påregnelig, kan det
likevel – sett fra takstmannens synsvinkel – fremtre som en noe tilfeldig fordel om
kjøperens valg er avgjørende for den endelige ansvarsfordelinge n.
(35) Etter min mening taler videre et prevensjonshensyn for at ACE bør kunne fremme et
direktekrav mot takstmannen og herunder hans forsikringsselskap: Dersom kravet er
avskåret, vil det i realiteten innebære at takstmenn er ansvarsfri for uaktsom opptreden
ved utarbeidelse av uriktige takster. Og selv om takstmenn uavhengig av et eventuelt
erstatningsansvar har en egeninteresse i å unngå uriktige takster, vil likevel et eventuelt
erstatningsansvar kunne bidra til å skjerpe aktsomhetsnivået.
(36) Som begrunnelse for at et direktekrav bør avskjæres, h ar ankemotpartene særlig
fremhevet at det vil kunne utløse en bumerangeffekt ved at selgeren på sin side risikerer
et regresskrav fra takstmannen og takstmannens forsikringsselskap. I denne sammenheng
er det vist til Rt. 2005 side 870, hvor Høyesterett kom til at selgeren og
eiendomsmekleren var solidarisk ansvarlig for tap kjøperen hadde lidt som følge av feil i
salgsoppgaven. I den sammenheng uttaler førstvoterende avslutn ingsvis i avsnitt 46 at
”[s]om det fremgår, mener jeg at en megler i utgangspunktet har rett til regress mot
selger”. 7
(37) Dette utsagnet er etter min mening ikke i seg selv avgjør ende for vår sak. Jeg viser til at
spørsmålet var om kjøperen også kunne kreve erstatning av mekl eren, og at adgangen til å
kreve regress bare utgjorde et ledd i begrunnelsen for at kjøpe ren hadde et slikt krav.
Førstvoterende understreker dessuten i avsnitt 45 at den endeli ge plasseringen av byrden
bør skje ”ut fra forholdet mellom de ansvarlige og omsten dighetene for øvrig”. Ved denne
vurderingen står de enkelte implisertes skyld sentralt. I den sammenheng vil det være et
viktig moment at selgeren ofte ikke kan bebreides for at taksten oppgir et uriktig
boligareal. Som i vår sak er det i disse sakene takstmannens uaktsomme opptreden som
fremstår som det dominerende trekket i saksforholdet – det er kort sagt takstmannen som
har forårsaket saken. Og da det i praksis normalt vil være takstmannens forsikringsselskap
som dekker kravet fra selgerens forsikringsselskap, vil dette momentet få økt styrke. Jeg
har dermed vanskelig for å se at ”bumerangeffekten” er særlig aktuell i saker hvor
selgeren ikke kan bebreides for misligholdet. Av samme grunn kan jeg heller ikke se at et
direktekrav kan utløse mange søksmål overfor selgeren.
(38) Jeg er etter dette kommet til at ACE kan fremme et direktekrav mot takstøkonom Nilsen
og forsikringsselskapet If. Det er dermed ikke nødvendig å ta stilling til om ACE også
kunne ha krevet regress for sin utbetaling.
(39) Anken har ført fram. Jeg er kommet til at If ikke bør på legges å erstatte ACE
sakskostnader for noen instans, idet saken etter min mening har vært så tvilsom at
tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a bør anvendes.
(40) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. If Skadeforsikring NUF og Ernst Jørg Nilsen betaler Øn for begge og begge for Øn
til ACE European Group Limited 100 000,- – etthundretusen – kroner innen 2 – to
– uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige
forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra
21. oktober 2004 og til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
(41) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(42) Dommer Stabel: Likeså.
(43) Dommer Coward: Likeså.
(44) Dommer Gjølstad: Likeså. 8
(45) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. If Skadeforsikring NUF og Ernst Jørg Nilsen betaler Øn for begge og begge for Øn
til ACE European Group Limited 100 000,- – etthundretusen – kroner innen 2 – to
– uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige
forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra
21. oktober 2004 og til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
Riktig utskrift bekreftes: