HR-2009-2135-S - Rt-2009-1412

Instans:	Norges Høyesterett
Dato:	2009-11-13
Publisert:	HR-2009-02135-S - Rt-2009-1412
Stikkord:
Sammendrag:	Saken gjelder straffutmåling ved overtredelse av straffeloven § 195 første straffalternativ og § 197, seksuell omgang med egen datter under 14 år. Det prinsipielle spørsmålet for Høyesterett i storkammer er om uttalelser i forarbeidene til lov 19. juni 2009 nr. 74 om et vesentlig forhøyet straffenivå skal tillegges vekt for handlinger begått før denne loven ble vedtatt.
Saksgang:	HR-2009-02135-S, (sak nr. 2009/1354), straffesak, anke over dom
Parter:	A (advokat Øyvind Gaute Berg – til prøve) mot Den offentlige påtalemyndighet (assisterende riksadvokat Knut H. Kallerud)
Forfatter:	Flock, Gussgard, Bruzelius, Stabel, Endresen, Indreberg, Webster
Lovhenvisninger:	straffeloven § 195, straffeloven § 197, straffeloven § 62, domstolloven § 5, grunnloven § 97, straffeloven § 3, straffeloven § 229

                                    NORGES HØYESTERETT



         Den 13. november 2009 avsa Høyesterett dom i

         HR-2009-02135-S, (sak nr. 2009/1354), straffesak, anke over dom,


         A                                          (advokat Øyvind Gaute Berg – til prøve)

         mot


         Den offentlige påtalemyndighet             (assisterende riksadvokat Knut H. Kallerud)

G I V N I N G :

(1) Dommer Flock: Saken gjelder straffutmåling ved overtredelse av straffeloven § 195
første straffalternativ og § 197, seksuell omgang med egen datter under 14 år. Det
prinsipielle spørsmålet for Høyesterett i storkammer er om uttalelser i forarbeidene til lov
19. juni 2009 nr. 74 om et vesentlig forhøyet straffenivå skal tillegges vekt for handlinger

begått før denne loven ble vedtatt.

(2) Sunnhordland tingrett avsa 23. oktober 2008 dom med slik domsslutning:

”1. A, født 01.02.1946, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd
første straffalternativ og straffeloven § 197 til fengsel i 1 – ett – år og 9 – ni –
måneder, jf. straffeloven § 62.

2. A betaler oppreisning stor kr. 75.000,- – syttifemtusen – til B innen 2 – to –
uker fra dommens forkynnelse.

3. A erstatter sakens omkostninger med kr. 4.000,- – firetusen –.”

(3) Domfelte anket til Gulating lagmannsrett over bevisvurderingen under skyldspørsmålet.
Lagmannsretten avsa 18. juni 2009 dom med slik domsslutning: 2

”1. A, født 1 februar 1946, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første
ledd, første straffalternativ og straffeloven § 197, under iakttagelse av
straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 2 – to – år.

2. A betaler oppreisning med kr 75.000,- – syttifemtusenkroner – til B, innen 2 –
to – uker fra dommens forkynnelse.”

(4) Lagmannsretten delte seg i oppfatningen av hva som var en passende straff. Rettens tre
juridiske dommere, som utgjorde mindretallet, stemte for at straffen ble utmålt i

overensstemmelse med tingrettens dom, altså til fengsel i ett år og ni måneder. Flertallet
viste til lovgivernes uttalelser i forarbeidene til lov 19. juni 2009 nr. 74 om at straffenivået
burde skjerpes vesentlig, mens mindretallet anså seg ”bundet av det straffenivå som
rettspraksis etter gjeldende rett gir anvisning på”.

(5) Domfelte har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen.
Ankeutvalget i Høyesterett tillot anken fremmet, og justitiarius besluttet at den skulle
avgjøres av Høyesterett i storkammer, se domstolloven § 5 fjerde ledd og § 6 annet ledd.
Saken er behandlet sammen med HR-2009-02136-S, (sak nr. 2009/1035), hvor det samme
prinsipielle spørsmål er reist.

(6) Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

(7) De handlinger som domfelte ble funnet skyldig i, ble begått i 2001 og 2002. Bakgrunnen
for det spørsmålet som saken reiser, er at Stortinget etter at handlingene ble begått, ved
lov 19. juni 2009 nr. 74 – i det følgende ofte omtalt som 2009-loven – sluttførte den
spesielle del av straffeloven 20. mai 2005 nr. 28. Forarbeidene til loven fra 2009

inneholder uttalelser om til dels betydelige skjerpelser i straffenivået, i det vesentlige for
seksuallovbrudd og voldsforbrytelser. Samtidig er det på noe forskjellig måte gitt uttrykk
for at disse skjerpelsene skal få betydning også ved utmåling av straff for handlinger som
bedømmes etter straffeloven av 1902.

(8) Forsvareren har som et hovedsynspunkt gjort gjeldende at disse lovforarbeidene er å
regne som ”etterarbeider” til straffeloven av 1902. Grunnloven § 97, jf. straffeloven § 3
første ledd, forbyr å straffe etter en strengere straffebestemmelse enn den som gjaldt da
den straffbare handlingen ble begått. Det samme må gjelde dersom lovgiverne i stedet
nøyer seg med å gi uttrykk for et skjerpet straffenivå i forarbeidene til en etterfølgende
lov. Uttalelsene i forarbeidene til 2009-loven er dessuten så detaljerte at de i denne

sammenheng bør likestilles med en lovbestemmelse.

(9) Aktor har bestridt at det er tale om noen ulovlig tilbakevirkning. Domstolene må ta i
betraktning alle rettskildefaktorer med den vekt de har på domstidspunktet. Det sentrale
spørsmål er hvilken betydning uttalelsene i forarbeidene til 2009-loven bør tillegges. Det

må da legges stor vekt på at forarbeidene gir uttrykk for lovgivernes vilje. Det er likevel
ikke grunn til allerede med en gang å foreta en betydelig hevning i straffenivået. Dette bør
skje skrittvis frem til det tidspunkt de nye reglene får anvendelse.

(10) Før jeg går inn på de faktiske forhold i saken, finner jeg grunn til å se nærmere på det
spørsmål som er reist om bruk av uttalelser i lovforarbeider ved straffutmålingen. Jeg

finner det først nødvendig å redegjøre noe nærmere for de forarbeider til lovendringene i 3

2009 som er av interesse i vår sak, og også for relevante uttalelser i forarbeidene til
dagens bestemmelse om seksuell omgang med mindreårige, straffeloven § 195.

(11) Straffeloven § 195 fikk sin nåværende ordlyd ved lov nr. 76/2000. Forut for denne
lovendringen ga Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) om lov om endringer i
straffeloven mv. (seksuallovbrudd), uttrykk for at straffenivået både i grove
voldtektssaker og i overgrepssaker mot barn burde skjerpes, uten at det var grunn til å

foreslå endringer i strafferammen. Justiskomiteen understreket i Innst. O. nr. 92 (1999–
2000) at straffutmålingen i sedelighetssaker var for lav, og komiteen mente ”det fortsatt er
ønskelig å skjerpe straffutmålingen”.

(12) I Innst. O. nr. 72 (2004–2005) om straffeloven, uttalte justiskomiteen under punkt 10.2.2
at straffenivået for seksuallovbrudd var hevet, men at det fortsatt var for lavt, særlig i
saker som gjaldt voldtekt og seksuelle overgrep mot barn. På enkelte områder var det
ønskelig med en skjerping av straffenivået, særlig blant annet ved ”tilfeller av seksuelle
overgrep”.

(13) Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) inneholder blant annet uttalelser om den nye straffelovens
bestemmelser i kapittel 26 om seksuallovbrudd. Departementet tar der på side 14 ”til orde
for en vesentlig skjerpelse av straffenivået gjennom angivelse av retningslinjer for
normalstraffenivå i voldtektssaker og i saker om seksuelle overgrep mot barn”. Dette

utdypes på side 249 flg. hvor det opplyses at det med straffeloven 2005 skal etableres et
nytt straffenivå blant annet for seksuell omgang med barn under 14 år. Deretter gis det
”retningslinjer for hvor straffenivået bør ligge”.

(14) Justiskomiteen sluttet seg i Innst. O. nr. 73 (2008–2009) til forslagene. I komiteens
innledende merknader under punkt 1.2 heter det:

”Komiteen understreker at straffenivået skal skjerpes i forhold til bl.a grov vold, drap,
voldtekter og seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse og vold i nære relasjoner. Komiteen
viser til de tydelige signaler som gis i form av økte strafferammer, heving av
minstestraffen og ikke minst at proposisjonen går gjennom konkrete, utvalgte
rettsavgjørelser. Komiteen slutter seg til denne måten å sende signaler til domstolen på
for å heve straffenivået.”

(15) Uttalelsene om økning i straffenivået fikk også tilslutning under behandlingen i

Stortinget.

(16) En særegen side ved de uttalelser om straffenivå som man finner i forarbeidene til loven
fra 2009, er at de – om enn i noe varierende grad – gir uttrykk for at det skjerpede nivået
også skal gjelde ved straffutmåling etter någjeldende straffelov. I Ot.prp. nr. 22 (2008–

2009) finner vi uttalelser om dette på side 178 under departementets generelle
bemerkninger om skjerping av straffen for voldslovbrudd i punkt 6.3.4.3. Der uttales det:

”Selv om forslaget her knytter seg til straffeloven 2005, gjør departementets
oppfatninger om behov for skjerping av straffen seg tilsvarende gjeldende for utmåling
av straff innenfor de strafferammer som følger av straffeloven 1902. Departementet
ønsker derfor at lovgiverens signaler om straffskjerping i forslaget her følges opp før
straffeloven 2005 har trådt i kraft, og eventuelt slik at det skjer en gradvis oppjustering.
Tilsvarende gjelder for de øvrige forslag om straffskjerping i forslaget her.” 4

(17) I det avsnittet som blant annet omhandler seksuell omgang med barn under 14 år, heter
det på side 250:

”Etter departementets syn bør betraktningene om straffenivået i punkt 7.11.3.2-7.11.3.4
foran ha betydning også for straffenivået etter straffeloven 1902. Under forutsetning av

at Stortinget slutter seg til forslagene i proposisjonen her, vil det også før straffeloven
2005 trer i kraft, være grunnlag for en gradvis heving av straffenivået, blant annet for å
fange opp den utviklingen i synet på straffenivå som denne proposisjonen gir uttrykk
for.”

(18) I Innst. O. nr. 73 (2008–2009) understreker justiskomiteen i avsnitt 1.2, merknader til
hovedinnholdet i proposisjonen, at ”høyere straffenivå skal ta til å gjelde straks”.
Tilsvarende understrekes i punkt 6.2. Det som skrives senere i dette punktet, viser til en

forutgående brevveksling hvor justisministeren er blitt stilt spørsmål om hvordan man
”har tenkt å få straffenivået til å begynne å virke før loven trer i kraft”.

(19) Spørsmålet var også fremme i debatten i Stortinget, hvor justisministeren blant annet ga
uttrykk for at

”… dette forslaget om straffskjerping på ingen måte er ment å begrense domstolens
konkrete skjønnsutøvelse ved straffastsettelse eller straffenivåets dynamiske utvikling.
Jeg er svært glad for at en samlet justiskomitè har sluttet seg til hvordan

straffskjerpingen foreslås gjennomført, og hvor mye straffenivået foreslås hevet. I
tillegg vil jeg understreke at det er prisverdig at komiteen er tydelig på at det
signaliserte straffenivået skal ta til å gjelde straks straffeloven er vedtatt i Stortinget.”

(20) Det er ikke noe i forarbeidene som viser at lovgiverne har foretatt noen rettslig vurdering
av spørsmålet om tilbakevirkning.

(21) Domstolene tillegger regelmessig uttalelser i lovens forarbeider stor vekt ved tolkning av
lover. Det samme gjelder uttalelser om straffenivået i forarbeider til lover om straff. I de
nevnte forarbeidene fra 2009 har lovgiverne gitt mange slike anvisninger. Dette er dels
gjort ved generelle uttalelser, ofte angitt ved fengselsstraffens lengde eller om nivå, se
f. eks. Innst. O. nr. 73 (2008-2009) punkt 6.2 om at straffenivået for ”de mest

integritetskrenkende handlingene” skal skjerpes med rundt en tredjedel. Og dels er det
gjort ved å anvende tilfeller som har vært oppe i rettspraksis, som eksempler. Det
opplyses da hvilken straff som ble utmålt, samtidig som det angis hvilken straff som anses
å ville være den korrekte etter straffeloven av 2005.

(22) Ved å gå frem på denne måten har lovgiverne gått langt i å gi til dels detaljerte
retningslinjer for straffutmålingen i lovforarbeidene. Det er ingen tvil om at når
straffeloven av 2005 trer i kraft, så plikter domstolene å legge til grunn et straffenivå slik
det er kommet til uttrykk i lovens forarbeider. Straffutmålingen må skje ut fra dette og

under hensyn til de særlige omstendigheter i den enkelte sak.

(23) Det spørsmål som vår sak reiser, gjelder imidlertid ikke den straffutmåling som skal skje
ved pådømmelse etter straffeloven av 2005, men derimot straffutmåling etter §§ 195
første straffalternativ og 197 i den gjeldende straffeloven av 1902. Spørsmålet er om

uttalelsene i forarbeidene til straffeloven av 2005 skal tillegges betydning ved
straffutmåling for straffbare handlinger begått før denne loven ble vedtatt. Sagt med andre
ord blir det et spørsmål om tilbakevirkning: Skal en slik lovgiveruttalelse om straffenivået
også gis virkning ved straffutmålingen for straffbare handlinger som allerede var begått? 5

(24) Det følger av Grunnloven § 97 at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft. På strafferettens
område innebærer det at en handling som var straffri da den ble begått, ikke kan straffes
ved at lovgiveren senere gjør den straffbar. Og ved straffutmålingen gir § 97 beskyttelse
mot at det benyttes strengere strafferammer eller strengere regler om minstestraff enn de

som gjaldt på gjerningstiden. EMK artikkel 7 gir i hovedtrekk samme beskyttelse.

(25) Bestemmelsen i Grunnloven § 97 bidrar til å skape forutberegnelighet, trygghet og
rettssikkerhet for borgerne. På strafferettens område er disse hensynene helt sentrale.
EMK artikkel 7 gjelder utelukkende på dette området. I den grad en slik etterfølgende
uttalelse fra lovgiveren om en klar skjerpelse i et etablert straffenivå skulle bli tillagt

virkning ved straffutmålingen, kan det følgelig reises spørsmål om man beveger seg inn i
et område hvor de hensyn som bærer § 97 og EMK artikkel 7 må tillegges vekt.

(26) Når domstolene utmåler straff, er utgangspunktet at saken bedømmes ut fra forholdene
slik de fortoner seg på domstidspunktet. Retten kan for eksempel ta hensyn til
etterfølgende forhold knyttet til domfeltes person og livsførsel, som kan ha negativ

betydning for ham ved straffutmålingen.

(27) Vår sak gjelder et rettsområde hvor domstolene over tid gradvis har skjerpet straffene.
Dette har blant annet skjedd ut fra økende kunnskap om de langvarige skadevirkninger
som seksuelle overgrep mot barn kan ha. Det er nivået slik det fremstår på
domstidspunktet som da er det aktuelle. Har nivået blitt skjerpet i den tiden som har gått
siden gjerningstidspunktet, må domfelte finne seg i å bli bedømt etter denne strengere

målestokk.

(28) En straffskjerpelse som gjøres ut fra forhold knyttet til tiden etter gjerningstidspunktet, vil
alltid ha i seg et moment av tilbakevirkning. Dette er likevel en tilbakevirkning som
rettslig sett er akseptabel. Men det er grunn til å understreke at domstolene i slike tilfeller,
nettopp ut fra behovet for å dempe tilbakevirkningen, vil foreta en gradvis justering av

straffenivået, jf. Rt. 1994 side 1552.

(29) Det er ingen enestående situasjon at domstolene ved en straffutmåling vurderer
betydningen av forarbeidene til en etterfølgende lov som skjerper straffenivået. I Rt. 1990
side 271 bemerket Høyesterett at ”de reelle hensyn som ligger bak lovendringen, gjør seg
gjeldende også i en sak som denne når man skal fastsette straffen på grunnlag av de regler

som gjaldt tidligere”. Det samme ble uttalt i Rt. 1991 side 199 og da med henvisning til
dommen fra 1990. Begge avgjørelsene gjaldt straffeloven § 229.

(30) Dommen i Rt. 1993 side 993 gjaldt blant annet seksuell omgang med barn under 14 år,
hvor straffen var blitt skjerpet ved lovendring i 1992. Førstvoterende uttalte at de
synspunkter som lovgiveren i den forbindelse kom med om nødvendigheten av å skjerpe

straffen, ikke kunne være uten betydning i saken, selv om den gjaldt forhold begått før
loven ble endret. I Andenæs/Bratholm: Spesiell strafferett (1996) side 118-119 og gjentatt
i Andenæs, Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene (2008) ved Kjell Andorsen, side
157, uttales at det i dette lå en form for tilbakevirkning som kunne kritiseres:

”Når loven ikke kan skjerpe straffen med tilbakevirkende kraft, bør lovgiveren heller
ikke kunne gjøre det ved motivuttalelser. De reelle argumenter som taler for en skjerpet
praksis, f.eks. ny viten om skadevirkningene av seksuelle overgrep, kan man naturligvis
gjøre bruk av, men det gjelder uansett om de er presentert i lovmotiver eller på annen
måte.” 6

(31) Det rettslige utgangspunktet som Andenæs og Bratholm her tar, har også fått tilslutning i
Rt. 2001 side 1674. Også den saken gjaldt blant annet seksuell omgang med barn under

14 år. Her hadde det etter at de straffbare handlinger var begått, kommet en endringslov
som trådte i kraft samtidig med vedtakelsen. Denne loven førte til hevning i
minstestraffen, og forarbeidene inneholdt uttalelser om at straffenivået generelt burde
skjerpes. Om vårt spørsmål heter det i kjennelsen:

”Jeg bemerker at på samme måte som selve endringsloven ikke kan tillegges
tilbakevirkende kraft til skade for domfelte, kan heller ikke forarbeidene i seg selv
tillegges slik virkning. Imidlertid har nok forarbeidene fanget opp en utbredt
rettsoppfatning i samfunnet om at det må reageres strengere ved slike overtredelser, ut
fra en stigende erkjennelse av de skadevirkninger seksuelle overgrep mot barn kan
medføre. En slik utbredt rettsoppfatning kan også domstolene ha grunn til å legge vekt
på gjennom en gradvis skjerping av straffenivået.”

(32) I vår sak har man den noe særegne situasjon at de uttalelser i lovforarbeidene som
påtalemyndigheten påberoper, gjelder en lov som nå er vedtatt, men hvor det synes på det

rene at ikrafttredelsen tidligst kan forventes 1. januar 2012. Alene dette kan være en
omstendighet som gir grunn til å stille spørsmål ved den umiddelbare virkning av
uttalelsene. På den annen side kommer så det forhold at lovgiverne selv – riktignok på
noe varierende måte – gir uttrykk for at den klare skjerpelse i straffenivået som varsles for
straffeloven av 2005, skal få virkning også ved utmåling av straff etter den någjeldende

loven fra 1902.

(33) Vår sak gjelder som nevnt straffbare handlinger som er begått før den nye loven av 2009
som forarbeidene knytter seg til, ble vedtatt. For denne gruppen straffbare handlinger er
jeg, ut fra de bærende synspunkter i Høyesteretts kjennelse i Rt. 2001 side 1647 –
synspunkter som jeg fullt ut deler – kommet til at lovgiverens uttalelser om skjerpet

straffenivå i forarbeidene til loven av 2009 ikke kan tillegges noen selvstendig vekt.

(34) Når det gjelder straffenivået i den foreliggende sak, må det riktige være å ta utgangspunkt
i dagens straffenivå, slik det kommer til uttrykk i rettspraksis fra de senere år. Det er tale
om et nivå som skrittvis har beveget seg i retning av strengere straff. Slik har det vært

både før og etter endringen i bestemmelsene om seksuallovbrudd i 2000. Denne
utviklingen bør fortsette.

(35) Som nevnt er tilføyelsen i straffeloven av 2005 ved tillegget fra 2009 vedtatt, men det trer
først i kraft om lang tid. Den utskutte ikrafttredelsen medfører at man får en
”mellomperiode” som omfatter tidsintervallet mellom vedtakelse og ikrafttredelse. Det er

gitt opplysninger i saken om at den nye straffeloven neppe vil tre i kraft før 1. januar
2012, kanskje også senere enn det. De straffbare handlinger som begås i denne perioden,
skal pådømmes etter straffeloven av 1902.

(36) Også for straffbare handlinger begått i denne mellomperioden oppstår det et

tilbakevirkningsspørsmål: Skal angivelsen i forarbeidene til 2009-loven om et høyere
straffenivå tillegges virkning innenfor strafferammene i straffeloven av 1902? Eller tilsier
det forhold at reglene ikke er trådt i kraft, at man fortsatt skal anvende det straffenivå som
er utviklet uavhengig av det lovarbeidet som ledet frem til 2009-loven? Selv om
spørsmålet ikke melder seg ved straffutmålingen i den foreliggende sak, finner jeg å
burde si noe om denne praktiske problemstillingen. 7

(37) Her vil jeg først bemerke at ut fra lovgivernes ønske om å oppnå en umiddelbar og
betydelig straffskjerpelse for mange forbrytelseskategorier, er det utilfredsstillende at
ikrafttredelsen av den nye loven utsettes. Det skaper en lovgivningsmessig uklar situasjon
som det ikke minst på strafferettens område er viktig å unngå.

(38) Jeg ser det slik at det er de hensyn som ligger bak tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven
§ 97 og EMK artikkel 7, som tilsier at forarbeidenes uttalelser om høyere straffenivå ikke
kan tillegges vekt der den straffbare handling ble begått før loven ble vedtatt. Disse
hensynene gjør seg ikke gjeldende – iallfall ikke med samme tyngde – der handlingen er
begått etter at den nye loven er vedtatt, men før den er trådt i kraft. Da har lovgiveren
allerede før den straffbare handlingen begås, som ledd i lovgivningsarbeidet på det
aktuelle rettsfelt, både angitt straffenivå og det tidspunkt straffenivået skal gjelde fra.

Hensynet til forutberegnelighet og til å motvirke at lovgiveren gis mulighet for å påvirke
straffutmålingen for straffbare forhold som allerede er begått, er da ivaretatt i en slik grad
at forarbeidenes uttalelser om høyere straffenivå skal vektlegges.

(39) Det er ingen tvil om at forarbeidene på det rettsområdet vi befinner oss på, tilsier et
vesentlig høyere straffenivå. Spørsmålet er om hele løftet i straffenivå skal tas i ett
sprang, eller om det skal skje en mer gradvis skjerpelse av straffen hvor de straffbare

handlinger har funnet sted i denne mellomperioden, fra loven ble vedtatt og frem til den
trer i kraft. Her er ikke forarbeidene entydige. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) angir at det
”også før straffeloven 2005 trer i kraft” vil være grunnlag for ”en gradvis heving av
straffenivået”, se proposisjonen side 250. Justiskomiteen er det nærmere å oppfatte slik at
man har ment å ta hele økningen i ett sprang, men helt entydig er ikke dette, se Innst. O.
nr. 73 (2008–2009) side 6 under punkt 1.2 hvor det understrekes at ”høyere” straffenivå
skal ”ta til å gjelde” straks. Jeg viser også til Innstillingen side 37 og side 39 til 40 under

punkt 6.2. Det er her også et problem at uttalelsene om at virkningene skal inntre straks,
delvis kommer i sammenhenger hvor også økte minstestraffer og forhøyde strafferammer
er omtalt. Det er heller ingen klar uttalelse fra justiskomiteen om at den legger til grunn et
annet syn på gjennomføringen av hevningen til det høyere straffenivået enn det
departementet klart ga uttrykk for i proposisjonen. Jeg tilføyer at så lenge loven ikke er
trådt i kraft, taler hensynet bak tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 og EMK

artikkel 7 for at domstolene er varsomme med straffskjerpelser i store sprang, jf. Rt. 1994
side 1552.

(40) Ut fra dette mener jeg at utviklingen mot et strengere straffenivå på de aktuelle
rettsfeltene bør forsterkes for handlinger som skal avgjøres etter straffeloven av 1902,
men som er begått etter at 2009-loven ble vedtatt. Perioden mellom vedtakelses- og
ikrafttredelsestidspunktet er lang, og prinsippet om at skjerpelsen skal skje gradvis må

opprettholdes.

(41) Jeg går etter dette over til utmålingen av straffen i den foreliggende saken.

(42) Strafferammen for seksuell omgang med barn under 14 år er fengsel i inntil ti år. I denne
saken teller det i skjerpende retning at det er tale om overgrep ved seks ulike anledninger
over en periode på ca. to år. Den seksuelle omgangen skjedde alle ganger i forbindelse

med at fornærmede var på besøk hos faren i hans hjem. Som fremhevet av
lagmannsretten, representerte overgrepene grove tillitsbrudd, og de skjedde i situasjoner
hvor datteren var hjelpeløs, overlatt til faren. Det hun ble utsatt for, skaper risiko for
omfattende og langvarige psykiske problemer. 8

(43) En passende straff for de forhold domfelte er funnet skyldig i, vil være fengsel i omkring
to år. Saken lå ferdig etterforsket hos politiet i nesten ett år uten at den ble behandlet.
Mindretallet i lagmannsretten ga uttrykk for at en slik mangel på fremdrift i
saksbehandlingen var på grensen av å være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1, jf. artikkel

13. Spørsmålet er ikke nærmere utdypet under prosedyren for Høyesterett. Forsinkelsen
må uansett føre til en reduksjon i straffen. I likhet med lagmannsrettens mindretall er jeg
kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i ett år og ni måneder.

(44) Jeg stemmer for denne

D O M :

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 – ett – år og 9 –
ni – måneder.

(45) Dommer Skoghøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, og dette
skyldes at jeg har et prinsipielt annet syn på hvilken betydning lovgiveruttalelser om

straffenivå skal tillegges ved utmåling av straff for handlinger som er begått før loven ble
vedtatt eller satt i kraft.

(46) Det er i hovedsak tre grunner for å tillegge lovforarbeider betydning ved lovtolking og
annen rettsanvendelse. For det første gir forarbeidene uttrykk for hva lovgiverne har ment
og villet med loven – forarbeidene som uttrykk for lovgiverviljen. For det andre kan
forarbeidene være kilde til kunnskap om de forhold som loven skal regulere, og de hensyn

som gjør seg gjeldende på vedkommende område – forarbeidene som kunnskapskilde.
For det tredje vil det som lovgiverne i forbindelse med vedtakelsen av en lov har uttalt om
et spørsmål som er undergitt en politisk eller verdimessig vurdering, normalt kunne tas
som uttrykk for en allmenn retts- og verdioppfatning i samfunnet. Stortinget er
demokratisk valgt, og i et parlamentarisk system vil også regjeringen ha en demokratisk
forankring. Dersom det ikke finnes holdepunkter for annet, må det verdisyn som er uttalt

av Stortinget eller av en parlamentarisk utpekt regjering, kunne tas som et autoritativt
uttrykk for den alminnelige rettsfølelse.

(47) Forarbeidenes funksjon som uttrykk for hva lovgiverne har ment eller villet med loven,
knytter seg til den aktuelle lov og kan ikke gis større rekkevidde enn loven selv, jf. Rt.
2001 side 1674 på side 1677. Dette innebærer at denne funksjonen av forarbeidene ikke
kan tillegges vekt før loven er satt i kraft. De to andre funksjonene er derimot ikke knyttet

til den aktuelle lov. I den utstrekning allmenne retts- eller verdioppfatninger er relevante,
må uttalelser om slike spørsmål i forarbeidene tillegges vekt også ved anvendelse av
annen lovgivning – herunder ved anvendelse av den lov som skal avløses. Det samme
gjelder opplysninger i forarbeidene om faktiske forhold og de hensyn som gjør seg
gjeldende på vedkommende område, jf. Rt. 2001 side 1674 på side 1677.

(48) Den foreliggende sak dreier seg om seksuell omgang med barn under 14 år. Det ble

gjennom forskning på 1990-tallet dokumentert at voldtekt og seksuelle overgrep mot barn
har større skadevirkninger enn tidligere antatt, og siden den gang har lovgiverne ved flere
anledninger gitt uttrykk for at straffenivået for voldtekt og seksuelle overgrep mot barn
burde skjerpes. Dette kommer blant annet til uttrykk i Innst. O. nr. 92 (1999–2000) om 9

lov om endringer i straffeloven m.v. (seksuallovbrudd), side 5 og 7. Ved vedtakelsen av
straffeloven av 2005 ble dette syn gjentatt, se Innst. O. nr. 72 (2004–2005) om lov om
straff (straffeloven), side 26. Domstolene har ved sin straffutmåling i noen grad
imøtekommet lovgivernes ønske om økt straff for denne type forbrytelser, men denne
straffskjerping har på langt nær korrespondert med det lovgiverne har ønsket. Ved

endringer av straffeloven av 2005 i 2008 og 2009 har lovgiverne opprettholdt sitt tidligere
syn, og ved lovendringen i 2009 ble det også konkretisert hvor sterk økningen bør være,
se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv.,
side 24, Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr.
28, side 226–228 og side 246–250 og Innst. O. nr. 73 (2008–2009) om lov om endringer i
straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv., 6–7, jf. side 51.

(49) Innenfor de rammer som lovgiverne har fastsatt, er straffutmålingen basert på et
sammensatt skjønn, hvor det blant annet må legges vekt på allmenne retts- og
verdioppfatninger i samfunnet. Domstolene må ved sin anvendelse av retten være tro mot
de demokratiske idealer vårt samfunn er bygd på. I motsetning til dommerne er
lovgiverne demokratisk valgt, og ved straffutmålingen må derfor domstolene etter min
mening være lydhøre overfor lovgivernes uttalelser. Det syn på straffenivå som kommer
til uttrykk i forarbeidene til lovendringen i 2009, har lovgiverne ikke dannet seg ”over

natten”, men som det fremgår av det jeg har sagt, samsvarer dette med det syn lovgiverne
har gitt uttrykk for flere ganger i løpet av de siste ti år. Etter min oppfatning må dette ha
som konsekvens at, så lenge det ikke støter an mot tilbakevirkningsforbudene i
Grunnloven § 97 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7, må det
syn på straffenivå som kommer til uttrykk i forarbeidene til lovendringen i 2009, også
tillegges vekt ved utmåling av straff etter gjeldende straffelov.

(50) Tilbakevirkningsforbudene i Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7 er begrunnet i rettferds-
og rettssikkerhetshensyn og tar sikte på å sikre forutberegnelighet og å beskytte mot
overgrep og vilkårlighet. Bestemmelsene har vært oppfattet slik at de ikke bare forbyr å
kriminalisere handlinger som var straffrie på gjerningstidspunktet, men også å idømme
strengere straff enn den som gjaldt på gjerningstiden, se Arne Fliflet, Kongeriket Norges
Grunnlov – Grunnloven med kommentarer, 2005, side 407, Jon Fridrik Kjølbro, Den

Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere, 2. udgave, 2007, side 499–
500 og Rt. 2004 side 357 avsnitt 21. Det er imidlertid sikker rett at den beskyttelse som
disse bestemmelsene gir mot straffskjerpelse, er knyttet til strafferammene, og ikke til det
straffenivå som måtte være etablert. Bestemmelsene er derfor ikke til hinder for at
domstolene innenfor de fastsatte strafferammer skjerper straffenivået. Domstolene
pådømmer bare handlinger som er begått, og når domstolene skjerper straffenivået, skjer
det således alltid med tilbakevirkende kraft.

(51) I Rt. 2004 side 357 kom Høyesterett til at det var i strid med EMK artikkel 7 å anvende en
ny strengere straffebestemmelse på et forhold som var begått før lovbestemmelsen var
kunngjort. Selv om den straff som var blitt utmålt, lå innenfor strafferammen etter den
bestemmelsen som gjaldt på gjerningstiden, ble domfellelsen ansett å representere et
brudd på artikkel 7. Det som var tilfellet i den saken, var imidlertid at straffebudet var
endret, og at tiltalte var blitt dømt for overtredelse av den nye strengere

straffebestemmelsen. Det var således ikke bare tale om skjerpe straffenivået for en
handling som var straffbar på gjerningstiden, innenfor de strafferammer som den gang
gjaldt. 10

(52) Jeg kan heller ikke se at det er noe legitimt behov for å beskytte lovbrytere mot
straffskjerpelser innenfor de strafferammer som lovgiverne har fastsatt. Det er ikke vanlig
at den som har tenkt å begå en voldsforbrytelse eller et seksuallovbrudd, først undersøker
hvilket straffenivå som følger av Høyesteretts praksis, og ved forøvelsen av den straffbare
handling innretter seg etter dette. Og i den utstrekning dette skulle forekomme, er det en

innrettelse som jeg finner lite beskyttelsesverdig.

(53) I de tilfellene hvor domstolene ut fra nye opplysninger om kriminalitetsutvikling eller om
skadevirkninger av straffbare handlinger har skjerpet straffenivået, har det vanligvis
skjedd skrittvis. Ved vedtakelsen av lovendringen i 2009 har imidlertid lovgiverne klart
forutsatt at straffene straks skal heves til det ønskede nye nivå. Riktignok er
odelstingsproposisjonen noe uklar på dette punkt, men innstillingen fra Stortingets

justiskomité er ikke til å misforstå, se Innst. O. nr. 73 (2008–2009), side 6. Det at
domstolene straks skulle ta i bruk det nye nivå, ble også utvetydig uttalt under
odelstingsdebatten. Jeg viser her særlig til det som ble uttalt av saksordføreren, komiteens
leder Anne Marit Bjørnflaten og statsråd Knut Storberget. Det er Stortinget som vedtar
lovene, og i den utstrekning det er uoverenstemmelser mellom det som er uttalt i
odelstingsproposisjonen, og det som er uttalt under stortingsbehandlingen, er det når det
gjelder spørsmål av politisk karakter, klart nok Stortingets oppfatning som må legges til

grunn. Den praksis vi har fra før av om gradvise straffskjerpelser, gjelder ikke en
situasjon hvor Stortinget har uttalt seg om hvordan straffskjerpelser skal gjennomføres.
Når Stortinget som vår øverste folkevalgte forsamling klart har gitt uttrykk for at straffene
skal skjerpes, og at det skal skje straks, bør domstolene etter min mening være forpliktet
til å følge Stortingets syn.

(54) Det kan reises spørsmål om det ved avgjørelsen av hvor stor vekt lovgiveruttalelsene ved

lovendringen i 2009 skal tillegges ved straffutmåling etter gjeldende straffelov, skal
skilles mellom handlinger som er begått før og etter lovvedtaket. Det justiskomiteen har
uttalt, er at det nye høyere straffenivå ”skal ta til å gjelde straks”, se Innst. O. nr. 73
(2008–2009), side 6. Komiteen skiller ikke mellom handlinger begått før og etter
lovvedtaket, og da det syn på straffenivå som kommer til uttrykk i forarbeidene til denne
lovendringen, bare følger opp synspunkter som lovgiverne har gitt uttrykk for over lang

tid, kan jeg ikke se at det er grunnlag for å trekke noe slikt skille. Dette er i samsvar med
den linje Høyesterett tidligere har fulgt. I Rt. 2005 side 1782 ble således uttalelse av
Stortingets justiskomité om at straffenivået for forsettlig drap burde skjerpes, tillagt vekt
ved utmålingen av straff for en handling som var begått før lovvedtaket, se dommens
avsnitt 10.

(55) Til tross for at justiskomiteen har uttalt at det nye høyere straffenivå ”skal ta til å gjelde

straks”, har aktor gjort gjeldende at det nye skjerpede nivå må implementeres gradvis. I
den utstrekning det er forenlig med de strafferammer som er fastsatt i gjeldende
straffelov, kan jeg imidlertid ikke se at det finnes noen rettslige begrensninger for straks å
begynne å anvende det nye nivå fullt ut. En slik gradvis implementering som
påtalemyndigheten har gått inn for, vil også by på atskillige praktiske problemer. Hvor
lang tid skal man bruke på å etablere det nye nivå, og skal opptrappingen skje gjennom
årlige, halvårlige, månedlige eller ukentlige justeringer? Ved en etappevis implementering

vil man lett miste oversikten over hvor man til enhver tid befinner seg i
opptrappingsplanen. Når lovgiverne har gitt uttrykk for at det nye nivå skal etableres med
en gang, og det ikke finnes rettslige hindringer for dette, må domstolene etter min mening
følge lovgivernes syn. 11

(56) Som aktor har påpekt, ligger straffenivået for den handling som A er dømt for, etter det
som følger av lovvedtaket av 2009, på over tre års fengsel. Etter fradrag for lang
saksbehandlingstid vil fengsel i to år og ni måneder etter min oppfatning utgjøre en
passende straff. Siden påtalemyndigheten mener at straffskjerpingen skal innføres

etappevis, har imidlertid aktor ikke påstått straffen skjerpet i forhold til lagmannsrettens
dom, hvor straffen – i samsvar med lagmannsrettens flertalls syn – ble fastsatt til fengsel i
to år. Da spørsmålet om å gå utover aktors påstand ikke ble tatt opp under
ankeforhandlingen for Høyesterett, finner jeg det ikke riktig å gå inn for å endre den straff
som lagmannsretten har utmålt. På dette grunnlag stemmer jeg for at anken forkastes.

(57) Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Flock.

(58) Dommer Bruzelius: Likeså.

(59) Dommer Stabel: Likeså.

(60) Dommer Øie: Likeså.

(61) Dommer Endresen: Likeså.

(62) Dommer Indreberg: Likeså.

(63) Dommer Bårdsen: Likeså.

(64) Dommer Webster: Likeså.

(65) Justitiarius Schei: Likeså.

(66) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 – ett – år og 9 –

ni – måneder.

Riktig utskrift bekreftes: