HR-2008-1912-A - Rt-2008-1466
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-11-04 |
| Publisert: | HR-2008-01912-A - Rt-2008-1466 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder habilitet og reiser spørsmål om to l agdommere som hadde behandlet kjæremål over avgjørelse om fortsatt fengsling, senere kunne delta under ankeforhandling i straffesak om samme forhold. |
| Saksgang: | HR-2008-01912-A, (sak nr. 2008/1285), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Erik Erland Holmen) |
| Forfatter: | Coward, Lund |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 229, skadeserstatningsloven § 3-5, domstolloven § 108, straffeprosessloven § 172, straffeprosessloven § 171, straffeloven § 132, domstolloven § 111 |
NORGES HØYESTERETT
Den 4. november 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-01912-A, (sak nr. 2008/1285), straffesak, anke over dom,
A (advokat John Christian Elden)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Erik Erland Holmen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Øie: Saken gjelder habilitet og reiser spørsmål om to l agdommere som hadde
behandlet kjæremål over avgjørelse om fortsatt fengsling, senere kunne delta under
ankeforhandling i straffesak om samme forhold.
(2) A, som var siktet for overtredelse av straffeloven § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232,
ble varetektsfengslet ved Kristiansand tingretts kjennelse 28. september 2004.
Fengslingsfristen ble forlenget gjentatte ganger, og flere av tingrettens
fengslingskjennelser ble påkjært til Agder lagmannsrett.
(3) Ved en av de anledninger fengslingsspørsmålet b le påkjært til lagmannsretten, ble saken
behandlet av blant annet lagdommerne Paal Christian Aartun og Arne Christiansen.
Lagmannsretten forkastet kjæremålet ved kjennelse 13. januar 2005.
(4) Ved tiltalebeslutning utferdiget av Agder statsadvokatembeter 14. juni 2006 ble A satt
under tiltale ved Kristiansand tingrett for overtredelse av straffeloven § 229 tredje
straffalternativ, jf. § 232.
(5) Ved Kristiansand tingretts dom 6. november 2006 ble A frifunnet. Påtalemyndigheten
anket frifinnelsen til Agder lagmannsrett, som 7. september 2007 avsa dom hvor A ble
dømt etter tiltalen til en straff av fengsel i syv år. 2
(6) A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. An ke over saksbehandlingen ble henvist til
behandling. Høyesterett fant at retten til fritt fo rsvarervalg hadde vært krenket under deler
av ankeforhandlingen i lagmannsretten, og opphevet lagmannsrettens dom med
ankeforhandling.
(7) Ny ankeforhandling ble avholdt 9. til 25. juni 2008. Lagmannsretten var denne gangen
satt med blant annet dommerne Paal Christian Aartun og Arne Christiansen. Agder
lagmannsrett avsa 27. juni 2008 dom med slik domsslutning:
”1. A, født 12. august 1976, dømmes for overtredel se av straffeloven § 229 tredje
straffalternativ, jf. første straffalternativ, jf. § 232, til en straff av fengsel i 6 –
seks – år. Til fradrag i straffen går 145 – etthundreogførtifem – dager for
utholdt varetektsfengsel.
2. A dømmes innen 2 – to – uker fra forkynnelsen a v dommen å betale
oppreisning til B etter skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd, jf. første ledd
bokstav a med 100.000 – etthundretusen – kroner.”
(8) A har anket dommen til Høyesterett. Anken gjald t lovanvendelsen, straffutmålingen og
flere sider ved saksbehandlingen. Høyesteretts anke utvalg tillot 26. september 2008
fremmet anken over saksbehandlingen for så vidt gjelder spørsmålet om to av
lagdommerne som deltok under ankeforhandlingen, hadde vært inhabile. Anken ellers ble
nektet fremmet.
(9) Forsvareren har for Høyesterett anført at fagdo mmerne Aartun og Christiansen var
inhabile, jf. domstolloven § 108. Det er vist til at dommerne i begrunnelsen i den tidligere
fengslingskjennelsen kom med uttalelser om den domfeltes personlighet som var
avgjørende for skyldspørsmålet.
(10) Påtalemyndigheten bestrider at de to fagdommerne var inhabile.
(11) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
(12) A er tiltalt for under særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en åtte måneder
gammel gutt med døden til følge, jf. straffeloven § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232.
Da barnet døde, var A kjæreste med barnets mor, B. Den aktuelle natten sov de to
sammen i en leilighet der også barnet sov. Ingen andre var til stede. A ankom leiligheten
først utpå natten. Begge hevder at de deretter sov hele natten. I tiltalebeslutningen var
dødstidspunktet satt til mellom kl. 04.30 og 06.30.
(13) Det er på det rene at fagdommerne Aartun og Christiansen, som deltok under
ankeforhandlingen i lagmannsretten, ved kjennelsen av 13. januar 2005 også behandlet –
og forkastet – As kjæremål over tingrettens kjennelse om fortsatt fengsling. Fengslingen
var begrunnet i bevisforspillelsesfare. Spørsmålet for Høyesterett er om innholdet i
kjennelsen tilsier at det foreligger særegne omstendigheter som er skikket til å svekke
tilliten til dommernes uhildethet, jf. domstolloven § 108, og om det foreligger brudd på
kravet til ”uavhengig domstol” i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
artikkel 6 nr. 1.
(14) Det er sikker rett at en dommer som har deltatt ved fengsling i medhold av
straffeprosessloven § 172, er inhabil ved senere hovedforhandling/ankeforhandling. For 3
fengsling etter denne bestemmelsen er det et vilkår at det foreligger forhold som i særlig
grad styrker mistanken.
(15) Videre er det slått fast i rettspraksis at en dommer som har avsagt eller vært med på å avsi
kjennelse om varetektsfengsling på grunnlag av straffeprosessloven § 171, som
hovedregel ikke anses inhabil til å pådømme straffe sak om samme forhold. Unntak kan
blant annet gjelde dersom dommeren i fengslingssaken ikke bare har konstatert at det
foreligger skjellig grunn til mistanke, men har kommet med uttalelser som tilkjennegir at
mistanken er særlig sterk, se Rt. 2002 side 736 med videre henvisning.
(16) Som begrunnelse for at det forelå grunnlag for varetektsfengsling etter
straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2, har la gmannsretten i kjennelsen av 13. januar
2005 særlig pekt på trekk ved den siktedes personlighet. Det ble vist til at politiet i en
påtegning hadde foreslått at det skulle foretas en rettspsykiatrisk vurdering for å få avklart
om den siktede hadde en alvorlig psykiatrisk lidelse. Deretter ga lagmannsretten følgende
referat fra en redegjørelse politiet hadde gitt om den siktedes karaktertrekk, basert på
dokumentene i saken:
”Av redegjørelsen framgår det at siktede fra 1990 h ar vært undergitt behandling og
hatt opphold ved flere psykiatriske institusjoner frem til han fylte 20 år. Bakgrunnen
for dette var adferd med vold og trusler. I forbindelse med det såkalte
Lillesandprosjektet er det gitt følgende uttalelse: ’Dersom gutten ser/oppfatter noe han
ikke liker, smeller det. Familien føler de lever ko nstant på en bombe de vet vil gå av, –
det er bare et tidsspørsmål.’ Ved utskrivingen fra Lillesandprosjektet i 1996 er det
uttalt: ’Gutten er avhengig av videre hjelp og har ingen mulighet for å klare seg selv i
dagens situasjon’. Et vitne har forklart at siktede har et merkelig forhold til andre. Han
banket opp hunden sin og elsket å se på mishandling på TV, spesielt kvinnemishandling.
Det er også opplysninger fra vitner, bl.a. med tilknytning til barneverntjenesten og PPT-
tjenesten i X kommune der siktede er vokst opp, om siktedes manglende evne til å føle
anger, skyld eller empati. Siktede har i avhør forklart at han hadde funnet ut at han
kunne drive torpedovirksomhet og har gjort dette frem til pågripelsen. Han skal i den
forbindelse ha uttalt: ’Vil dem ikke gjøre opp for seg, må jeg se på pengeverdien, da kan
det bli alt fra kneskåler, knekking av fingre, og avklipping av fingre etc.’ Han ble i 2001
dømt for to ran ved bruk av omfattende vold, forsøk på utpressing ved bruk av vold, tre
overtredelser av § 132a ved bruk av trusler samt for legemsfornærmelse. Han ble i 2002
dømt for bl.a. legemsbeskadigelse, utpressing og le gemsfornærmelse. Han har også
forklart at han har truet en person ved å holde en pumpehagle mot dennes mage.”
(17) Lagmannsretten vurderte på dette grunnlag bevisforspillelsesfaren slik:
”De opplysninger som foreligger om siktedes personlighet, gir grunnlag for en reell
frykt for at han vil gå til angrep med vold eller trusler overfor vitner som han mener
har uttalt seg ufordelaktig om ham under etterforskningen. Faren for dette må anses
nærliggende og reell på grunn av siktedes tilsynelatende manglende motforestillinger i
forhold til vold og trusler. I denne sammenheng vises bl.a. til at siktede tidligere er dømt
for flere tilfeller av forbrytelse mot straffeloven § 132 a. Lagmannsretten finner at det er
sannsynlighetsovervekt for at siktede vil terrorisere vitner om han nå løslates, og at det
derigjennom er fare for at vitner endrer sin forklaring til gunst for siktede slik at dette
får betydning for sakens utfall. Slik denne fare fremstår, kan det ikke være avgjørende
at de vitner som til nå er aktuelle, har gitt politiforklaring.”
(18) Foranlediget av prosedyren tilføyer jeg at lag mannsretten i fortsettelsen av det siterte
uttalte at den ”bevisforspillelsesfare som foreligger, vil gjøre seg gjeldende helt frem til
hovedforhandling i saken”. Jeg oppfatter det slik at lagmannsretten her vurderte om det
ville innebære et uforholdsmessig inngrep å holde den siktede varetektsfengslet frem til 4
en eventuell hovedforhandling. Jeg er ikke enig med forsvareren i at retten ga uttrykk for
sitt syn på hvorvidt tiltale ville bli tatt ut, og kommer derfor ikke nærmere inn på denne
delen av lagmannsrettens kjennelse.
(19) De siterte uttalelsene om den siktedes personlighet ble altså gitt for å underbygge at
vilkåret om bevisforspillelsesfare var oppfylt, ikke for å begrunne at det var skjellig grunn
til å mistenke A for å ha begått den voldshandlingen han var siktet for. Likevel kaster
uttalelsene et visst lys over lagmannsrettens syn på skyldspørsmålet. De omstendigheter
som lagmannsretten trakk frem for å begrunne at det på fengslingstiden var fare for at A
ville gå til angrep på vitner i saken, er av en slik art at de også naturlig ville inngå i en
samlet bevisvurdering av om A hadde utøvd vold mot kjærestens sønn med den følge at
gutten døde.
(20) Men verken når uttalelsene leses isolert eller i sammenheng, gir de etter mitt syn uttrykk
for mer enn at det var sannsynlighetsovervekt for at A ville gå til angrep på vitner. Jeg
viser til at lagmannsretten brukte begreper som ”frykt”, ”sannsynlighetsovervekt” og
”tilsynelatende manglende motforestillinger”. I tillegg kommer at bevisvurderingen under
skyldspørsmålet i straffesaken måtte bli langt mer sammensatt enn vurderingen av
bevisforspillelsesfaren i fengslingssaken. ¯ bruke vold og trusler for å påvirke voksne
vitner er både i art og omfang noe ganske annet enn å utøve så alvorlig vold mot et lite
barn at barnet dør. Etter mitt syn ga lagmannsrette n derfor i fengslingssaken ikke uttrykk
for en sterkere grad av mistanke om at A var skyldig etter siktelsen, enn den kunne ha
gjort ved vurderingen av kravet om skjellig grunn til mistanke uten at det av den grunn
ville medføre inhabilitet i straffesaken.
(21) Etter mitt syn er det i forhold til habilitetsreglene ikke holdepunkter for å vurdere en
mistankekonstatering som kommer til uttrykk ved vurderingen av om de spesielle
fengslingsvilkår er oppfylt, annerledes enn den mistankekonstatering som tilkjennegis ved
behandlingen av kravet om skjellig grunn til mistanke.
(22) Et tilsvarende synspunkt er lagt til grunn i avgjørelsen i Rt. 2002 side 736, der det ikke
ble konstatert inhabilitet for lagmannsrettens formann for uttalelser i en tidligere
fengslingskjennelse i samme sak etter straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2 og 3, til
tross for at det i kjennelsen var brukt relativt sterke uttrykk som var egnet til å kaste lys
over den siktedes skyld. Lagmannsretten hadde blant annet uttalt følgende:
”Lagmannsretten finner at det er sterk sannsynlighetsovervekt for at A vil begå nye
straffbare handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder,
dersom han løslates nå. Det vises særlig til at A 1 3. september 2001 ble dømt for flere
meget graverende forhold, og at B var fornærmet i alle tilfellene. I dommene heter det:
”Ingen av forholdene tiltalte dømmes for har preg a v situasjonsbetingede
enkelthendelser, men synes heller å være ekstreme utslag av hans kontrollerende,
manipulerende og nedlatende holdning til sin tidligere samboer.” At denne dommen er
påanket av A, endrer ikke lagmannsrettens vurdering av gjentakelsesfaren.”
(23) Etter mitt syn er det klare likhetstrekk mellom uttalelsene i denne saken og i den sak
Høyesterett nå har til behandling.
(24) Jeg er ikke kjent med avgjørelser av Den europ eiske menneskerettsdomstol (EMD) som
tilsier at det aktuelle habilitetsspørsmål må vurde res annerledes i dag enn i 2002. Særlig
vil jeg peke på at avgjørelsen 31. juli 2007 i sake n Ekeberg og andre mot Norge ikke
utvider området for hva slags uttalelser i en forutgående fengslingskjennelse som vil 5
kunne medføre inhabilitet i straffesaken, men angår kretsen av personer som vil kunne
være inhabile.
(25) Etter dette kan jeg ikke se at lagmannsretten ved sine uttalelser i fengslingskjennelsen om
As personlighet har uttalt seg på en slik måte at de dommerne som var med på å treffe
denne avgjørelsen, var inhabile til å delta ved behandlingen av straffesaken.
(26) Jeg mener etter dette at anken må forkastes.
(27) Dommer Bårdsen: Jeg er kommet til at lagdommer Aartun og ekstraordinær lagdommer
Christiansen var inhabile, slik at lagmannsrettens dom med ankeforhandling må
oppheves.
(28) Jeg fremhever at det siden midten av 1990-tallet har skjedd en skjerping av kravene til
dommerhabilitet i den konstellasjonen vi har for oss. Utviklingen har i hvert fall et stykke
på vei vært drevet frem under EMK artikkel 6 nr. 1, med dommen fra EMD i saken
Hauschildt mot Danmark 24. mai 1989 som den grunnleggende. Siden har en rekke
dommer kommet til, hvor det er fremhevet at det avgjørende er hvordan det hele tar seg ut
– fra siktedes ståsted og for den alminnelige observatør. Er det objektivt sett rimelig og
saklig grunn til å trekke dommerens uhildethet i tvil, skal dommeren ikke delta ved
pådømmelsen. Jeg viser her for eksempel til dommen i saken Ferrantelli og Santangelo
mot Italia 26. juni 1996 premiss 58:
”What is at stake is the confidence which the courts in a democratic society must inspire
in the public. This implies that in deciding whether in a given case there is a legitimate
reason to fear that a particular judge lacks impartiality, the standpoint of the accused is
important but not decisive. What is decisive is whether this fear can be held objectively
justified ...”
(29) Dommen i saken Ekeberg og andre mot Norge 31. juli 2007 er et nyere eksempel på
utviklingen under EMK. Dommen slår fast at habilitetsvurderingen ikke er avhengig av
dommerens konkrete rolle ved den senere pådømmelsen. I lagrettesaker står de tre
fagdommerne derfor likt, selv om administrator både formelt og rent praktisk har en mer
fremskutt rolle enn de andre to. Jeg nevner dette spesielt, ettersom lagdommer Aartun og
ekstraordinær lagdommer Christiansen da kommer i samme stilling i forhold til
habilitetsspørsmålet, i motsetning til det som ble lagt til grunn før Ekebergdommen, se
Rt. 2003 side 1269 i avsnitt 19, sammenholdt også med Rt. 2007 side 1609 i avsnitt 14.
(30) Som førstvoterende har jeg som utgangspunkt at en dommer som beslutter
straffeprosessuelle tvangsmidler eller etterforskningsskritt basert på kriteriet ”skjellig
grunn til mistanke” eller tilsvarende, ikke automatisk er inhabil. I den enkelte sak kan
forholdene likevel ligge annerledes an. Især kan dette gjelde ved uttalelser om bevisene
for siktedes straffskyld utover det som kreves for å konstatere skjellig grunn til mistanke,
se som eksempel Rt. 1997 side 89. Jeg viser også til Rt. 2007 side 1839, hvor
kjæremålsutvalget uttaler i avsnitt 9 at ”hvis dommeren i forbindelse med
varetektsfengsling etter § 171 har uttalt seg på en måte som er eller ligger nær en
skyldkonstatering av forhold siktelsen gjelder, vil dette medføre inhabilitet”.
(31) Men inhabilitetsproblematikken på grunn av dommerens forhåndsbefatning med saken
rekker lenger, og dekker i det hele at dommeren i fengslingskjennelsen uttaler seg slik at
dette er egnet til å svekke tilliten til at dommeren møter saken, tiltalte eller bevisene med 6
det åpne sinn vår rettergangsordning – herunder da EMK artikkel 6 nr. 1 og domstolloven
§ 108 – forutsetter.
(32) Inhabiliserende uttalelser kan knytte seg til skyldspørsmålet, men også til sentrale og
tungtveiende straffutmålingsmomenter. Jeg finner i denne forbindelse grunn til å nevne at
Høyesterett allerede i Rt. 1994 side 1281 – i tråd med en slik bredere tilnærming – la til
grunn at dommeren i herredsretten var inhabil i en sak om blant annet fartsoverskridelse
hvor straffskyld var erkjent, siden dommeren i forbindelse med tidligere beslag av
siktedes førerkort hadde gitt uttrykk for at det ik ke kunne ”festes lit til siktedes
forklaring” omkring farten. Saken viser også at det selv i nokså bagatellmessige
straffesaker har vært praktisert en streng norm. Vår sak gjelder en meget alvorlig tiltale,
hvor det naturligvis er særlig om å gjøre at både t iltalte og allmennheten kan ha full tillit
til at rettens medlemmer ikke på noen måte har gjort seg opp en mening på forhånd.
(33) Førstvoterende har redegjort for de aktuelle u ttalelsene i fengslingskjennelsen, hvor
lagmannsretten gir uttrykk for at siktedes personlighet er et særtrekk ved saken.
Lagmannsretten går etter mitt syn nokså detaljert til verks. Med referanse til sakens
dokumenter, beskrives opphold på psykiatriske institusjoner på grunnlag av vold og
trusler, henvisninger til eksplosiv atferd i familierelasjoner, til brutalitet mot dyr, siktedes
forkjærlighet for å se på mishandling – særlig kvinnemishandling – på TV, og hans
manglende evne til å føle empati, anger eller skyld . Det er videre vist til at siktede har
forklart seg om egen torpedovirksomhet, og enkelte brutale detaljer omkring denne er
trukket spesielt frem i kjennelsen. Tidligere domfellelser for vold, utpressing og trusler er
nevnt. Lagmannsretten går så over i en vurderende del, hvor det sentrale er at de
opplysninger som foreligger om siktedes personlighet gir grunnlag for en reell frykt for at
siktede vil gå til angrep med vold og trusler mot vitner som han mener har uttalt seg
ufordelaktig om ham under etterforskningen. Lagmannsretten understreker at faren er
nærliggende og reell ”på grunn av siktedes tilsynelatende manglende motforestillinger i
forhold til vold og trusler”, og at ”det er sannsynlighetsovervekt for at siktede vil
terrorisere vitner om han nå løslates”.
(34) Jeg kan ikke fri meg fra at lagmannsrettens kjennelse samlet sett, og med en betydelig
kraft, beskriver en følelseskald, ustabil og skremm ende voldsmann som tiltrekkes av
brutalitet i et vidt spekter av variasjoner – og som er forberedt på selv å benytte vold i nær
sagt enhver relasjon. Det vil være meget krevende for de to lagdommerne som i sin tid
oppfattet siktede og hans personlighet i tråd med beskrivelsen i kjennelsen, å legge denne
vurderingen helt til side i den senere straffesaken. Det er i hvert fall ikke urimelig, eller
uten støtte i objektive holdepunkter, om tiltalte kunne føle uro i forhold til dette.
(35) Det inntrykket av siktedes person og hans forhold til vold som formidles i
fengslingskjennelsen, må sammenholdes med de sentrale tema i den etterfølgende
straffesaken. Tiltalen gjelder meningsløs voldsutøv else mot et lite barn, med dødelig
utgang. Bevissituasjonen for lagmannsretten var slik at dersom lagretten kom til at vold
var utøvet mot barnet, måtte gjerningsmannen enten være siktede eller barnets mor. Det
var etter det jeg forstår ikke vitneobservasjoner som knyttet noen av dem direkte til de
dødbringende voldshandlinger mot barnet, og heller ikke avgjørende tekniske bevis.
Bedømmelsen av siktedes person, og hans eventuelle tilbøyelighet til voldsbruk i ulike
relasjoner, vil i en slik bevissituasjon kunne komme til å måtte stå sentralt. Vår sak skiller
seg her på en avgjørende måte fra Rt. 2002 side 736 , som førstvoterende har vist til. 7
(36) Selv om lagmannsrettens begrunnelse ikke går lenger enn det som var nødvendig for å
begrunne bevisforspillelsesfare, kan dette i vår sak ikke være avgjørende. Det var en
direkte forbindelse mellom uttalelsene i fengslingskjennelsen knyttet til siktedes
voldelighet, og bevisbedømmelsen under skyldspørsmå let. Dommerne Aartun og
Christiansen uttrykte seg så tydelig og sterkt om dette tema i fengslingskjennelsen, at de
etter mitt syn ikke burde ha deltatt i den senere straffesaken.
(37) Det ble ikke reist inhabilitetsinnsigelse mot lagdommer Aartun og ekstraordinær
lagdommer Christiansen i forbindelse med ankeforhandlingen for lagmannsretten. Jeg er
enig med forsvareren i at dette ikke kan være avgjø rende, slik saken ligger an. Preklusjon
etter domstolloven § 111 annet ledd er etter mitt syn heller ikke aktuelt.
(38) Jeg stemmer for denne
D O M :
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
(39) Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Øie.
(40) Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
annenvoterende, dommer Bårdsen.
(41) Dommer Lund: Likeså.
(42) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
Riktig utskrift bekreftes: