HR-2009-2181-A - Rt-2009-1465
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-11-19 |
| Publisert: | HR-2009-02181-A - Rt-2009-1465 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder arbeidsgivers styringsrett og tolking av arbeidsavtaler. Spørsmålet er om den rett arbeidsgiveren i henhold til styringsretten har til å bestemme plasseringen av den daglige arbeidstid, er blitt begrenset ved bestemmelser i individuelle arbeidsavtaler. |
| Saksgang: | HR-2009-02181-A, (sak nr. 2009/5), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A B (advokat Christian S. Mathiassen) mot X kommune (Kommuneadvokaten i X v/advokat Roald Hopsnes – til prøve) |
| Forfatter: | Matheson, Indreberg |
| Lovhenvisninger: | arbeidsmiljøloven § 17-7, arbeidsmiljøloven § 15-12, tvisteloven § 20-2, rettsgebyrloven § 10, yrdelsesloven § 4-1 |
NORGES HØYESTERETT
Den 19. november 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-02181-A, (sak nr. 2009/5), sivil sak, anke over dom,
A
B (advokat Christian S. Mathiassen)
mot
X kommune (Kommuneadvokaten i X
v/advokat Roald Hopsnes – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Skoghøy: Saken gjelder arbeidsgivers styringsrett og tolking av arbeidsavtaler.
Spørsmålet er om den rett arbeidsgiveren i henhold til styringsretten har til å bestemme
plasseringen av den daglige arbeidstid, er blitt begrenset ved bestemmelser i individuelle
arbeidsavtaler.
(2) A og B, som var ferdige med sykepleierutdannelsen våren 2002, ble i juni 2002 ansatt
som sykepleiere i X kommunes hjemmesykepleie. Mens de var under utdannelse, hadde
de vært ansatt i kommunen som hjelpepleiere. Da dette best lot seg kombinere med
sykepleierutdannelsen, hadde de mens de var ansatt som hjelpepleiere, arbeidet
kveldsvakter.
(3) Ansettelsen som sykepleiere skjedde etter forutgående søknader. I søknadene hadde A og
B opplyst at de ønsket ”seinvakt”. Begge ble tilbud t ansettelse som sykepleiere i brev
3. juni 2002. Tilbudsbrevet til A har for så vidt gjelder de spørsmål som er relevante for
saken, dette innhold:
”VEDR. FAST ANSETTELSE I 80 % STILLING SOM OFF. GODKJENT
SYKEPLEIER V/XHUS BYDEL. 2
Vi har gleden av å kunne tilby deg en fast 80 % stilling med turnus 2 hver helg i Xhus
Bydel p.t. v/Y, seinvakt.
Ansettelsen er foretatt på de til enhver tid gjeldende vilkår for arbeidstakere i X
Kommune i henhold til personalreglementet.”
(4) B ble tilbudt ”en fast 80 % stilling med turnus 3 hver helg i Xhus Bydel p.t. v/Z,
seinvakt”. For øvrig er tilbudsbrevene likelydende.
(5) Begge aksepterte ansettelsestilbudet 10. juni 2002. A tilføyde i sin aksept at hun fra
høsten 2002 ønsket å arbeide hver 3. helg.
(6) I 2006 fremsatte kommunen ønske om å endre turnusordningen slik at ingen av
sykepleierne bare skulle arbeide kveldsvakter. Dette ble først drøftet på et møte 4. april
2006 mellom arbeidsgiver, tillitsvalgte og de sykepleierne som bare arbeidet
kveldsvakter. Etter møtet utarbeidet kommunen en va ktplan hvor også A og B ble satt opp
med dagvakter, men i mindre omfang enn det stillingsprosenten skulle tilsi. A og B
protesterte mot den nye vaktplanen, og den ble derfor ikke satt i kraft overfor dem.
(7) Etter at det var holdt nye drøftelsesmøter med de tillitsvalgte, sendte kommunen
20. oktober 2006 brev til A med varsel om endring av vaktplanen. I brevet heter det blant
annet:
”˘ hjemmesykepleie har som kjent gjennomgått strukt uren på organisering av
aftenvaktene og ansvarsvaktene. For å tilnærme ordningen lik andre
hjemmesykepleiesoner i X kommune har soneledelsen sagt opp gjeldende turnus og
inngått drøftelser med tillitsvalgte og blitt enige om en ny turnus.
Dette medfører at du vil få endringer i din arbeids tid og du varsles herved om dette. Vi
viser til vedlagte turnus som vil bli iverksatt 13.11.06.”
(8) B fikk tilsvarende varsel i brev 23. oktober 2006, men da hun på grunn av sykdom hadde
fått tilrettelagt arbeid med kveldsvakter, ble det i brevet til henne sagt at ”endringen vil
skje etter 3 mnd. og gjøres gjeldende fra 26.02.07” .
(9) Disse varselbrevene ble besvart i brev av 5. november 2006 fra A og B til X kommune
v/soneleder C. Under henvisning til arbeidskontraktene blir det i dette brevet blant annet
uttalt:
”Er du/arbeidsgiver kjent med at vi har individuelt utformede arbeidskontrakter,
nettopp fordi spørsmålet om arbeidstid var så sentr alt for oss? Føler ikke
du/arbeidsgiver dere bundet av denne avtalen? Hvis så hvorfor ikke?”
(10) Norsk Sykepleierforbund krevde i januar 2007 forhandlinger, og det ble deretter avholdt
flere forhandlingsmøter. Det kom imidlertid ikke ti l enighet. Etter at forbundet i brev
15. mars 2007 til X kommune hadde meddelt at det frafalt saken, ble A og B pålagt å
tiltre den nye turnusen.
(11) Da den nye turnusen trådte i kraft i april 2007, var B langtidssykmeldt, slik at den nye
vaktordningen på det tidspunkt ikke var aktuell for henne. A arbeidet Øn dagvakt før hun
tok ferie for å kunne forberede seg til eksamener. I samtaler med arbeidsgiveren krevde
hun å få arbeide bare senvakter frem til tvisten ble løst. 3
(12) Den 3. mai 2007 reiste A og B søksmål mot X ko mmune med krav om at de var ansatt i
turnus med senvakter, og at endringene i arbeidsavtalene var ugyldige. De krevde også
erstatning. Seks uker senere aksepterte kommunen at A skulle få arbeide bare senvakter
til tvisten var løst.
(13) Bergen tingrett, som i medhold av arbeidsmiljø loven § 17-7 var satt med to fagkyndige
meddommere, avsa 14. desember 2007 dom med denne domsslutning:
”1. A er ansatt i turnus med seinvakt.
2. B er ansatt i turnus med seinvakt.
3. X Kommune dømmes til å betale erstatning til A for påløpte kostnader med
kr. 3.000 – tretusenkroner – og erstatning for annen skade med kr. 30.000 –
trettitusen kroner – innen to uker.
4. X Kommune dømmes til å betale erstatning til B for annen skade med kr.
20.000 – tjuetusenkroner – innen to uker.”
5. X Kommune dømmes til å betale As og Bs saksomk ostninger med kr. 115.075
– etthundreogfemtentusenogsyttifemkroner – innen to uker.”
(14) Dommen er avsagt under dissens, idet Øn av med dommerne stemte for at kommunen ble
frifunnet.
(15) X kommune anket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten, som også i
medhold av arbeidsmiljøloven § 17-7 var satt med to fagkyndige meddommere, avsa
21. oktober 2008 under dissens (3 mot 2) dom med denne domsslutning:
”1. X kommune frifinnes.
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger for tingretten og
lagmannsretten.”
(16) Flertallet bestod av to fagdommere og Øn meddommer, mens mindretallet bestod av Øn
fagdommer og Øn meddommer.
(17) A og B har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken rettet seg mot
lagmannsrettens rettsanvendelse, bevisbedømmelse og saksbehandling – mangelfulle
domsgrunner. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutnin g 13. januar 2009 ble anken tillatt
fremmet med unntak for anførselen om saksbehandling sfeil.
(18) Det er for Høyesterett fremlagt skriftlige for klaringer av A og B og tre vitner. Alle møtte
og avgav forklaringer for lagmannsretten.
(19) Under behandlingen for Høyesterett er det frem lagt en del nye dokumenter, og de
ankende parter har også som nytt påstandsgrunnlag påberopt at kommunen i møte
14. august 2006 aksepterte at de ankende parters arbeidstid bare kunne endres ved
endringsoppsigelse.
(20) De ankende parter, A og B, har i korte trekk anført: 4
(21) Arbeidsgivers styringsrett viker for bestemmelser i individuelle arbeidsavtaler. Det er i de
arbeidsavtaler som er inngått i denne saken, avtalt at de ankende parter skal arbeide
”seinvakt”. Uttrykket ”p.t.” i tilbudsbrevene knytter seg til arbeidsstedet, og ikke til
”seinvakt”. Personal- og arbeidsreglementet for X kommune punkt 20.1.1 bestemmer at
arbeidstiden skal være i samsvar med de individuelle arbeidsavtalene. Arbeidsgivers
styringsrett er en ”restrett”, og når det i reglementet er vist til de individuelle
arbeidsavtalene, og disse inneholder bestemmelser om arbeidstiden, er styringsretten
tilsvarende begrenset.
(22) Selv om arbeidsavtalene ikke skulle bli oppfattet slik at de begrenser styringsretten, kan
arbeidsgiveren uansett ikke i medhold av styringsretten endre arbeidstiden fra
kveldsvakter til også å omfatte dagvakter, idet arbeidstidens plassering i døgnet er et
særpreg ved arbeidet. Endring fra kveldsvakter til en ordning som også omfatter
dagvakter, medfører en vesentlig endring av arbeidsforholdet, og en slik endring av
arbeidsforholdet faller utenfor det som kan gjennomføres i medhold av styringsretten.
(23) Atter subsidiært anføres at X kommune i møte 1 4. august 2006 aksepterte at de ankende
parters arbeidstid bare kunne endres ved endringsoppsigelse. Ved den erklæring
kommunen gav i dette møtet, har kommunen forpliktet seg til kun å endre de ankende
parters arbeidstid ved endringsoppsigelse.
(24) A har hatt et økonomisk tap på kr 3 000, og ko mmunen har erkjent ansvar for dette. I
tillegg har de ankende parter krav på erstatning for ikke-økonomisk tap fordi kommunen
har opptrådt klanderverdig ved at den har forsøkt å endre arbeidsforholdet uten å gå frem
etter arbeidsmiljølovens regler om oppsigelse, jf. arbeidsmiljøloven § 15-12 andre ledd.
Den ikke-økonomiske erstatning må utmåles skjønnsme ssig. Tingretten har gitt A
kr 30 000 og B kr 20 000. Under henvisning til den begrunnelse tingretten har gitt, krever
de ankende parter disse beløpene.
(25) A og B har nedlagt slik påstand:
”1. Bergen tingretts dom avsagt 14.12.2007 stadfestes.
2. X kommune dømmes til innen to uker fra dommens f orkynnelse å betale As
og Bs saksomkostninger for alle retter med tillegg av renter fra forfall til
betaling finner sted.”
(26) Ankemotparten, X kommune, har i korte trekk anført:
(27) Hovedproblemstillingene i saken er i hvilken grad arbeidsgivers styringsrett er
innskrenket av ansettelsesavtalene mellom X kommune og de ankende parter, og om
kommunen i forhandlingsmøte 14. august 2006 fraskre v seg retten til å bruke
styringsretten til å beordre de ankende parter til å gå dagvakter.
(28) De tilbudsbrev som de ankende parter har akseptert, må forstås slik at ”p.t.” også henviser
til ”seinvakt”. Dersom en avtale er uklar, må den tolkes på bakgrunn av bakgrunnsretten.
Det følger både av hovedtariffavtalen og den alminn elige ulovfestede styringsrett at
arbeidsgiveren kan bestemme plasseringen av arbeidstiden. En innskrenkning av
styringsretten for et så vesentlig punkt som arbeidstiden for en arbeidsplass med
helkontinuerlig drift, ville ha vært helt ekstraordinært, og de ankende parter hadde ikke i
den foreliggende situasjon grunnlag for å forstå kommunens tilbudsbrev som en vilje til 5
dette. Etter at kommunen tok opp spørsmålet om å en dre vaktordningen, gikk det lang tid
før de ankende parter gjorde gjeldende at arbeidsavtalene inneholdt begrensninger. De
”begivenhetsnære” bevis peker således i retning av at de ikke har forstått avtalene på
denne måten.
(29) Selv om tilbudsbrevene skulle bli oppfattet slik at ”p.t.” ikke viser til arbeidstiden, kan
arbeidsgiveren i kraft av styringsretten pålegge de ankende parter turnus med dagvakter,
da ikke alt som står i en ansettelsesavtale, begrenser styringsretten. Ved vurderingen av
hvilke endringer arbeidsgiveren kan gjøre i kraft a v styringsretten, må det blant annet
legges vekt på samfunnsutviklingen, jf. Rt. 2000 side 1602 (Nøkk-dommen). Bakgrunnen
for omleggingen av vaktordningen var behov for mer kontinuitet og kontakt mellom dag-
og kveldsvakter. Det er vanskelig for en sykepleier som bare går kveldsvakter, å ha
primærkontaktoppgaver overfor brukerne. Kommunen har et stort behov for å fordele de
ulike oppgavene innenfor hjemmesykepleien på sykepleierne, og dersom de som går
kveldsvakter, også har dagvakter, vil det dessuten være lettere å følge opp de funn
sykepleierne måtte gjøre. De ulemper som de ankende parter får som følge av endret
arbeidstid, er ikke større enn det som er vanlig i ordinære arbeidsforhold.
(30) Etter kommunens syn er det ikke grunnlag for å tolke protokollen fra forhandlingsmøtet
14. august 2006 som en rettsstiftende akt. Forhandlingene ble ført med Norsk
Sykepleierforbund, og forbundet hadde ikke fullmakt til å inngå avtaler på de ankende
parters vegne. Etter det de ankende parter har opplyst, fikk de først kjennskap til referatet
13. mars 2009, og de kan da uansett ikke bygge noen rett på dette referatet, da de på dette
tidspunkt var fullt på det rene med at kommunen mente å ha adgang til å endre
vaktordningen. Dersom man ser på referatet som et tredjepersonsløfte overfor
Sykepleierforbundet, er dette bortfalt ved at forbundet i brev 15. mars 2007 til kommunen
frafalt saken.
(31) For det tilfelle at Høyesterett skulle komme t il at X kommune ikke har adgang til å endre
vaktordningen på annen måte enn ved endringsoppsigelse, erkjenner kommunen
erstatningsplikt overfor A for de kr 3 000 hun har hatt i økonomisk tap. B har derimot
ikke hatt noe økonomisk tap. Etter kommunens oppfat ning finnes det ikke grunnlag for å
pålegge den å betale erstatning til de ankende parter for ikke-økonomisk tap.
(32) X kommune har nedlagt slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Hver av partene bærer sine sakskostnader.”
(33) Mitt syn på saken
(34) Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
(35) Arbeidsgiveren har i henhold til arbeidsgivers styringsrett rett til å organisere, lede,
kontrollere og fordele arbeidet, jf. Rt. 2000 side 1602 (Nøkk-dommen) og Rt. 2008
side 856 (TheatercafØ-dommen). Innenfor de rammer s om følger av lovgivningen,
tariffavtaler og det individuelle arbeidsforhold, hører det under styringsretten blant annet
å treffe bestemmelser om plasseringen av den daglige arbeidstid. 6
(36) Etter hovedtariffavtalen mellom Kommunenes Sentralforbund og
arbeidstakerorganisasjonene for tariffperioden 1. mai 2006–30. april 2008 § 4 punkt 4.5
skal ”[a]rbeidstidens inndeling, herunder eventuell innføring av fleksibel arbeidstid,
fastsettes etter drøftinger med vedkommende organis asjons tillitsvalgte uavhengig av
eldre lokale avtaler om arbeidstidens inndeling”. I de individuelle arbeidsavtalene som A
og B har inngått med X kommune, er det vist til kommunens personalreglement. Etter
personal- og arbeidsreglementet for X kommune punkt 20.1.1 skal arbeidstakernes
”arbeidstid og hviletid … være i samsvar med den individuelle arbeidsavtalen og med
bestemmelser i lover og tariffavtaler”.
(37) Etter arbeidsmiljøloven av 2005 § 14-6 første ledd bokstav j skal arbeidsavtalen blant
annet inneholde ”opplysninger om forhold av vesentlig betydning i arbeidsforholdet,
herunder … lengde og plassering av den avtalte daglige og ukentlige arbeidstid”. Loven
ble med visse unntak og presiseringer satt i kraft 1. januar 2006, se kgl.res. 17. juni 2005
nr. 609. Den tidligere arbeidsmiljølov av 1977 § 55 C bokstav i bestemte at
arbeidsavtalen blant annet ”minst” skulle ”omfatte … den normale daglige eller ukentlige
arbeidstid”.
(38) De krav som arbeidsmiljøloven stiller til innholdet av arbeidsavtaler, skal fylle
arbeidstakers behov for informasjon om arbeidsvilkårene. Arbeidsgiveren kan ved
bestemmelser i individuelle arbeidsavtaler vedta begrensninger i arbeidsgivers
styringsrett. Dersom arbeidsgiveren ikke særskilt har påtatt seg en slik forpliktelse, vil
spørsmålet om en bestemmelse om arbeidsvilkår i ind ividuelle arbeidsavtaler begrenser
styringsretten, bero på en nærmere vurdering. Ikke enhver avtalebestemmelse om
arbeidsvilkår begrenser styringsretten, jf. NOU 2004: 5 Arbeidslivslovutvalget, side 271
og Jan Fougner og Lars Holo, Arbeidsmiljøloven – ko mmentarutgave, 2006, side 643.
(39) I As arbeidsavtale er det fastsatt at hun skal arbeide ”p.t. v/Y, seinvakt”, mens det i Bs
arbeidsavtale står at hun skal arbeide ”p.t. v/Z, seinvakt”. Det er omtvistet hvorvidt ”p.t.”
bare refererer seg til arbeidsstedet, eller om det også omfatter ”seinvakt”. Etter min
oppfatning er det språklig mest naturlig å oppfatte ”p.t.” slik at det bare knytter seg til
arbeidsstedet. Det avgjørende er imidlertid at denn e tolkning passer best med de
opplysninger som foreligger om avtaleinngåelsen. Både A og B hadde i arbeidssøknadene
oppgitt at de ønsket ”seinvakt”, og etter det som e r opplyst, fremholdt de under
avtaleforhandlingene dette som meget viktig for dem. Riktignok finner jeg etter
bevisførselen å måtte legge til grunn at kommunens representant under forhandlingene
hadde nevnt at A og B på sikt måtte påregne å gå noen dagvakter. Det ble imidlertid ikke
sagt noe om hvordan en slik endring eventuelt skulle gjennomføres. Det er kommunen
som er den profesjonelle part i avtaleforholdet, og dersom det var viktig for kommunen å
sikre at vaktordningen skulle kunne endres uten oppsigelse, var det kommunen som hadde
sterkest oppfordring til å sørge for at dette ble k largjort.
(40) Kommunen har til støtte for sin avtaleforståel se blant annet hevdet at det etter at
spørsmålet om endring av vaktordningen ble tatt opp , gikk lang tid før A og B påberopte
at de hadde avtalefestet en ordning med kveldsvakter. Jeg kan imidlertid ikke se at den tid
som gikk før avtalen ble påberopt, taler mot de ank ende parters avtaleforståelse.
Spørsmålet om endring av vaktordningen ble første g ang drøftet på et møte 4. april 2006.
Det finnes ingen dokumentasjon for at avtalebestemmelsen om ”seinvakt” eksplisitt ble
påberopt før i brev av 5. november 2006. Men dette må ses i sammenheng med at partene 7
var i forhandlinger, og at det først var i brev 23. oktober 2006 at kommunen ensidig
varslet endring av vaktplanen.
(41) Som det fremgår av det jeg har sagt, vil imidlertid ikke enhver avtalebestemmelse om
arbeidstid begrense arbeidsgivers styringsrett. Dersom ikke arbeidsgiveren har gitt
særskilt avkall på styringsretten, må arbeidsgiveren i kraft av styringsretten innenfor de
rammer som følger av lovgivning og tariffavtaler, k unne endre avtalebestemmelser som
ikke særpreger, definerer eller fremstår som vesentlige for arbeidsforholdet. I Rt. 2000
side 1602 (Nøkk-dommen), som gjaldt hvilke arbeidso ppgaver arbeidstakerne kunne
pålegges, er det fremholdt at det ved fastleggelsen av grensene for styringsretten blant
annet må legges vekt på stillingsbetegnelse, omstendighetene rundt ansettelsen, sedvaner i
bransjen, praksis i det aktuelle arbeidsforhold og hva som finnes rimelig i lys av
samfunnsutviklingen. Disse momenter vil – i større eller mindre grad – også være
relevante ved fastleggelsen av grensene for styringsretten i forhold til andre spørsmål, se
Rt. 2008 side 856 (TheatercafØ-dommen) avsnitt 35.
(42) I vår sak er det avtalt ”seinvakt”. Det å endre en slik avtale til også å omfatte dagvakter,
vil etter min mening være en så vesentlig endring av arbeidsforholdet at den normalt ikke
kan gjennomføres i kraft av styringsretten. Dette e r i samsvar med den oppfatning som er
lagt til grunn av Arbeidslivslovutvalget i NOU 2004: 5, side 271, hvor det blant annet blir
uttalt:
”Utvalget mener at et krav om en nærmere beskrivelse av den gjeldende
arbeidstidsordningen vil skape mer ryddighet og oversiktlighet i arbeidsforholdet.
Vesentlige endringer i arbeidstidsordningen som ikke kommer klart til uttrykk i en
avtale, kan arbeidsgiver bare gjennomføre dersom de t oppnås enighet eller vilkårene
for oppsigelse er tilstede. En vesentlig endring i plasseringen av den daglige arbeidstid
for eksempel fra dagarbeid til nattarbeid, vil normalt ligge utenfor arbeidsgivers
styringsrett.”
(43) Det fremgår av Nøkk-dommen at det ved fastlegg elsen av rammen for arbeidsforholdet
blant annet må legges vekt på samfunnsutviklingen. Kommunen har under henvisning til
denne uttalelse med styrke påberopt at det er et saklig behov for å legge om
vaktordningen slik at hjemmesykepleierne inngår i en turnus som omfatter både dag- og
kveldsvakter. Dette har jeg gjort nærmere rede for under gjengivelsen av kommunens
anførsler. Jeg kan imidlertid ikke se at de behov k ommunen har vist til, er tilstrekkelig
tungtveiende til å endre et så særpreget element i arbeidsforholdet som avtale om
”seinvakt”. Avtalene ble inngått i 2002, og det har ikke funnet sted noen vesentlige
samfunnsmessige endringer siden den gang som skulle tilsi at den vaktordning som er
avtalt, kan endres på annen måte enn ved endringsoppsigelse.
(44) Min konklusjon blir etter dette at A og B ikke i kraft av arbeidsgivers styringsrett kan
pålegges en turnusordning som omfatter dagvakter. Det blir da ikke nødvendig for meg å
gå inn på hvorvidt kommunen i møtet 14. august 2006 forpliktet seg til ikke å endre de
ankende parters arbeidstid på annen måte enn ved oppsigelse.
(45) For det tilfelle at Høyesterett skulle komme t il at X kommune ikke kan endre
vaktordningen i kraft av styringsretten, har kommunen akseptert å måtte betale A kr 3 000
i erstatning for økonomisk tap. Tingretten har på grunnlag av arbeidsmiljøloven § 15-12
andre ledd i tillegg dømt kommunen å betale kr 30 0 00 i erstatning for ikke-økonomisk
tap til A og kr 20 000 i ikke-økonomisk tap til B. 8
(46) Arbeidsmiljøloven § 15-12 andre ledd bestemmer :
”Arbeidstaker kan kreve erstatning dersom oppsigelsen er i strid med §§ 15-6 til 15-11.
Erstatningen fastsettes til det beløp som retten fi nner rimelig under hensyn til det
økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forh old og omstendighetene for øvrig.”
(47) Som det fremgår av det jeg har sagt, kan den avtalte ordning med kveldsvakter ikke
endres på annen måte enn ved endringsoppsigelse, som må gjennomføres i samsvar med
arbeidsmiljølovens oppsigelsesregler. Etter mitt syn kan kommunen klandres for ikke å ha
gått frem på denne måten. De ankende parter kan derimot ikke bebreides for sin
opptreden i konflikten, og saken har vært en stor belastning for dem. Jeg er enig med
tingretten i at det er grunnlag for å tilkjenne de ankende parter erstatning for ikke-
økonomisk tap, og når det gjelder utmålingen, slutt er jeg meg til den begrunnelse
tingretten har gitt.
(48) Etter det resultat jeg er kommer til, har de ankende parter fått fullt medhold. Ved
tingrettens dom ble kommunen pålagt å betale saksomkostninger for tingretten. Denne
avgjørelse er jeg enig i. I samsvar med hovedregele n i tvisteloven § 20-2 må kommunen
dømmes til også å betale sakskostnader for lagmanns retten og Høyesterett.
(49) De ankende parter har i tillegg til advokatsalærer, merverdiavgift og utlegg krevd dekning
for behandlingsgebyrer for domstolene og renter av sakskostnadene for alle retter fra
forfall til betaling finner sted. Etter rettsgebyrloven § 10 første ledd nr. 10 skal det ikke
betales gebyr eller for meddommere i sak mot arbeidsgiver, når saken gjelder tjeneste-
eller arbeidsforhold og reises av arbeidstaker. Dette gjelder også ved anke. Når det gjelder
renter av sakskostnadene, følger det av tvangsfullb yrdelsesloven § 4-1 tredje ledd at de
ankende parter – uten at det trenger å være særskilt fastsatt – har tvangsgrunnlag for
forsinkelsesrenter som påløper etter de forfallstid spunkter som er fastsatt i dommen. Dette
innebærer at for de sakskostnader som kommunen ble dømt til å betale i tingretten, har de
ankende parter tvangsgrunnlag for forsinkelsesrenter som påløper etter det
forfallstidspunkt som er fastsatt i tingrettens dom. Når det gjelder sakskostnadene for
lagmannsretten og Høyesterett, har de ankende parte r tvangsgrunnlag for
forsinkelsesrenter som påløper etter det forfallsti dspunkt som følger av Høyesteretts dom.
For sakskostnadene for lagmannsretten har de ankende parter krav på rentekompensasjon
for tidsrommet fra lagmannsrettsbehandlingen til de sakskostnader som blir fastsatt i
Høyesteretts dom, forfaller til betaling. Denne fas tsettes skjønnsmessig til kr 5 200.
(50) På dette grunnlag fastsettes de ankende parters sakskostnader for lagmannsretten og
Høyesterett til samlet kr 293 775. Av dette beløp u tgjør kr 229 500 advokatsalærer,
kr 1 360 påløpte utgifter, kr 57 715 merverdiavgift og kr 5 200 rentekompensasjon.
(51) Jeg stemmer for denne 9
D O M :
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten og Høyesteret t betaler X kommune til A og B i
fellesskap 293 775 – tohundreognittitretusensjuhundreogsyttifem – kroner innen 2
– to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
(52) Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(53) Dommer Matheson: Likeså.
(54) Dommer Indreberg: Likeså.
(55) Dommer Gjølstad: Likeså.
(56) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten og Høyesteret t betaler X kommune til A og B i
fellesskap 293 775 – tohundreognittitretusensjuhundreogsyttifem – kroner innen 2
– to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: