HR-2007-1869-A - Rt-2007-1573
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2007-11-08 |
| Publisert: | HR-2007-01869-A - Rt-2007-1573 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder gyldigheten av vedtak etter utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a om at hensynet til rikets sikkerhet gjør en utvi sning nødvendig. |
| Saksgang: | HR-2007-01869-A, (sak nr. 2007/207), sivil sak, anke |
| Parter: | (advokat Christian H. P. Reusch) |
| Forfatter: | Flock, Endresen, Stabel, Gussgard, Lund |
| Lovhenvisninger: | utlendingsloven § 30, daværende § 38, utlendingsloven § 29, straffeloven § 147, forsinkelsesrenteloven § 3, tvistemålsloven § 392, forvaltningsloven § 28, tvistemålsloven § 204, temålsloven § 204 |
NORGES HØYESTERETT
Den 8. november 2007 avsa Høyesterett dom i
HR-2007-01869-A, (sak nr. 2007/207), sivil sak, anke,
Najmuddin Faraj Ahmad (advokat Harald Stabell)
mot
Staten v/Arbeids- og (ass. regjeringsadvokat Tolle Stabell)
inkluderingsdepartementet Rettslig medhjelper:
(advokat Christian H. P. Reusch)
G I V N I N G :
(1) Dommer Flock: Saken gjelder gyldigheten av vedtak etter utlendingsloven § 30 annet
ledd bokstav a om at hensynet til rikets sikkerhet gjør en utvi sning nødvendig.
(2) Najmuddin Faraj Ahmad er født 7. juli 1956 i Nord-Irak. Samme n med ektefelle og tre
barn kom han til Norge 30. november 1991 som overføringsflyktni ng fra FN.
Utlendingsdirektoratet la til grunn at Faraj fylte vilkårene for å kunne godkjennes som
flyktning, og han ble sammen med familien innvilget flyktningestatus ved vedtak 13. april
1992. Faraj fikk oppholds- og arbeidstillatelse som senere er blitt fornyet flere ganger. I
1998 ble han innvilget bosettingstillatelse i Norge. Ektefellen og de fire barna som han da
hadde, fikk norsk statsborgerskap i 2000. Senere dette året ble Farajs egen søknad om
statsborgerskap avslått. I Norge er Faraj kjent som mulla Krekar.
(3) Da Faraj kom til Norge, ga han bare i begrenset grad opplysninger om sin bakgrunn og
om sin situasjon i Nord-Irak. Ut fra de opplysninger som nå foreligger, kan kort
oppsummeres:
(4) Han var som ungdom aktiv blant Muslimbrødrene, en inter nasjonal islamistisk bevegelse.
Han begynte i 1974 på krigsskole som var dannet av Kurdistans Demokratiske Parti.
Senere på 1970-tallet fullførte han videregående skole, og han studerte deretter arabisk og 2
islamsk sharialovgivning. Under Iraks krig mot Iran som startet i 1980, ønsket han ikke å
avtjene sin verneplikt for Irak, og han flyktet over fjellene til Iran. Under oppholdet der
dannet han sammen med andre irakiske kurdere en gruppe som hadde som mål å bli en
væpnet islamsk motstandsgruppe i Kurdistan. Han ble etter hvert imam i moskØen i den
flyktningleiren der han oppholdt seg.
(5) I 1984 reiste Faraj til Pakistan hvor han var i fire år. I denne tiden fortsatte han med
studier og undervisning. Han engasjerte seg etter hvert i arbeidet for kurdiske flyktninger
og dro i 1988 tilbake til Iran for å fortsette arbeidet derfra. Han kom da i kontakt med
Islamic Movement of Kurdistan, IMK, en bevegelse som hadde som målsetting å frigjøre
det kurdiske folket og innføre sharialovgivning i Kurdistan og Ir ak. Han ble i 1989 valgt
inn i bevegelsens lovgivende forsamling. I 1991 var han tilbake i Irak hvor han ble
involvert i kamper mot regjeringshæren. Tidligere dette året hadde han gjennom FNs
høykommisær for flyktninger søkt om bosetting i et tredjelan d for seg og familien. Dette
var bakgrunnen for ankomsten til Norge i november 1991.
(6) Etter at Faraj og familien fikk innvilget flyktningestatus i Norge i april 1992, ble han
imidlertid ikke værende i landet. Allerede i mai dette året var han tilbake i irakisk
Kurdistan, hvor han deltok i valget på selvstyreområdets første lovgivende forsamling.
Han fortsatte sitt arbeide for IMK, hvor han ble nestleder for partiets kontor for militære
saker. Sommeren 1992 var hele familien tilbake i Irak, og de returnerte til Norge først
våren 1993. I de påfølgende år frem til 2000 oppholdt Faraj seg sto rt sett i Norge, hvor
han blant annet arbeidet som islamsk predikant. Men også i denne perioden gjennomførte
han atskillige reiser til Irak.
(7) I 2001 ble IMK delt i fire fraksjoner, hvorav den ene ble ledet av Faraj. En ytterligere
omorganisering skjedde 10. desember 2001, da Ansar al-Islam ble dannet ved at den
militante grupperingen Jund al-Islam sluttet seg til Farajs egen fraksjon. Faraj ble valgt til
leder av organisasjonen, som hadde som mål å opprette en selvstendig islamistisk stat i
Nord-Irak. Det er opplyst at det kort tid senere, i et område rundt en av landsbyene, over
en periode ble etablert et samfunn basert på sharialovgivning.
(8) Faraj reiste den 17. mai 2002 til Norge som ledd i en planlagt ferie. Han forsøkte å
returnere til Irak i august samme år, men ble da fengslet i Iran og deretter sendt til
Nederland. Der satt han fengslet frem til januar 2003, da han ble sendt tilbake til Norge.
(9) Etter den amerikanske invasjonen i Irak i mars 2003 ble USA og deres allierte ansett som
Ansar al-Islams fremste motstandere. Mye tyder på at denne organisasjonen og/eller
tidligere medlemmer sto bak flere bombeattentater og andre terrorhandlinger, blant annet
bombeattentatet mot det sosialistiske partiet PUK den 4. februar 2004, der over
100 mennesker mistet livet og over 200 ble skadet. FNs sanksjonskomitØ hadde allerede
før dette fattet vedtak om at Ansar al-Islam skulle føres opp på listen over organisasjoner
som ble ansett for å samarbeide med Al Qaida. Denne listen er en del av FNs arbeide for å
bekjempe terrorisme, og innebærer i prinsippet at alle FNs medlemsstater er forpliktet til
å igangsette tiltak.
(10) Etter forhåndsvarsel i september 2002 fattet Utlendingsdirektoratet vedtak 19. februar
2003 om å tilbakekalle Farajs asylstatus og reisebevis, bosettingstillatelse og tidligere
arbeids- og oppholdstillatelse. Samtidig ble vedtatt at han skulle utvises og innmeldes i
Schengens informasjonssystem. Direktoratets vedtak ble fattet etter instruks fra 3
Kommunal- og regionaldepartementet i henhold til daværende § 38 første ledd i
utlendingsloven.
(11) Faraj påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda. Innen klagesaken var avgjort gikk han til
søksmål mot staten med påstand om at vedtaket skulle kjennes ugyldig.
Utlendingsnemnda traff vedtak i klagesaken 12. mai 2005. Klagen ble ikke tatt til følge.
På samme måte som Utlendingsdirektoratets vedtak, var klagevedtaket både begrunnet
med at utvisning var nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, jf. utlendingsloven § 30
annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d, og at Fara j hadde begått grove og/eller
gjentatte brudd på utlendingsloven som tilsa utvisning, utlendingsloven § 29 første ledd
bokstav a. Også klagevedtaket ble truffet etter instruks fra Kommunal- og
regionaldepartementet.
(12) I klagevedtaket ble det gitt uttrykk for at forholdene i Irak var av en slik art at det vern
som EMK artikkel 3 gir, var til hinder for at Faraj ble sendt tilbake til sitt hjemland. Det
ble derfor samtidig besluttet at uttransport ikke skulle skje før departementet fant at
forholdene i Irak tilsa det.
(13) Etter at Utlendingsdirektoratet hadde fattet sitt vedtak om utvisning i februar 2003, ble
Faraj siktet blant annet for overtredelse av bestemmelsen om terrorhandlinger i
straffeloven § 147 a. I den forbindelse var han varetektsfengslet en kortere periode.
Straffesaken ble senere henlagt. Han ble 2. januar 2004 pågrepet og siktet for to tilfeller
av medvirkning til drapsforsøk i Irak, knyttet til andres forsøk på bruk av henholdsvis
håndgranat og selvmordsbombe. Siktelsen omfattet også overtredelse av straffeloven
§ 233 a jf. § 12 nr. 4 a om inngåelse av forbund om å begå legemsbeskadigelse eller drap.
Også denne siktelsen ble senere henlagt etter bevisets stilling, etter at Faraj hadde vært
varetektsfengslet i ca. 6 uker.
(14) I det søksmål som Faraj hadde anlagt mot staten om gyldigh eten av vedtaket om utvisning
m.m., avsa Oslo tingrett 27. september 2005 dom med slik domsslutning:
”1. Staten ved Kommunal- og regionaldepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”
(15) Tingretten fant at den delen av vedtaket som var begrunnet med at utvisningen var
nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, ikke var ugyldig. Retten fant det derfor ikke
nødvendig å gå inn på spørsmålet om utvisningen også kunne begrunnes med grove og
/eller gjentatte brudd på utlendingsloven.
(16) Faraj anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ansvaret for utlendingssaker var
i mellomtiden overført fra Kommunal- og regionaldepartemen tet til Arbeids- og
inkluderingsdepartementet. Lagmannsretten avsa 20. november 2006 dom med slik
domsslutning:
”1. Tingrettens dom stadfestes.
2. Najmuddin Ahmad Faraj betaler til staten, ved Arbeids- og
inkluderingsdepartementet, 290 000 – tohundreognittitusen – kroner i
saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av
dommen, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd
første punktum fra forfall til betaling skjer.” 4
(17) Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at vedtaket var gyldig. Heller ikke
lagmannsretten fant det nødvendig å vurdere nærmere om det o gså var rettslig grunnlag
for utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a, som følge av grove og/eller
gjentatte overtredelser av utlendingsloven.
(18) Faraj har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken ble ved Høyesteretts
kjæremålsutvalgs beslutning 4. mai 2007 henvist til behandling. Under henvisning til
tvistemålsloven § 392 tredje ledd besluttet kjæremålsutvalget samtidig at
ankeforhandlingen foreløpig ble begrenset til spørsmålet om gyldigheten av den del av
Utlendingsnemndas vedtak som var begrunnet i hensynet til rikets sikkerhet. Spørsmålet
om utvisning som følge av gjentatte brudd på utlendingsloven, skulle derimot ikke
behandles.
(19) I tingrettens og lagmannsrettens dommer er gitt en relativt utførlig redegjørelse både for
saksforholdet og for partenes anførsler. Saken står så ve l i faktisk som i rettslig henseende
i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.
(20) Den ankende part – Najmuddin Faraj Ahmad – har i hovedtrekk gjort gjeldende:
(21) Lagmannsretten har korrekt gitt uttrykk for at spørsmål et om domstolene kan prøve
forvaltningens konkrete vurdering av om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning
nødvendig, må bero på en nærmere tolkning av utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a
jf. § 29 første ledd bokstav d. Derimot tar lagmannsretten fe il når retten deretter kommer
til at den ikke kan overprøve utlendingsmyndighetenes konkrete vurdering av om
hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig. Det er i kke rettskildemessig
dekning for å fravike hovedregelen om at domstolene kan prøve forvaltningens
subsumsjon. Det vises særlig til Høyesteretts dom i Rt. 1995 side 1427. Vår sak gjelder et
skjønn som har en sterkere karakter av å være lovbundet enn hva tilfellet var i den saken.
I vår sak er det i tillegg flere forhold som tilsier at forvaltningens konkrete
rettsanvendelse må kunne prøves av domstolene:
(22) Både vedtaket i Utlendingsdirektoratet og klagevedtaket i Utlendingsnemnda er truffet
etter instruks fra departementet. Dermed har det reelt sett ikke funnet sted noen
klagebehandling slik forvaltningsloven § 28 forutsetter. Den svekkede rettssikkerhet som
dette fører til, må rettes opp ved at domstolene fullt u t prøver forvaltningens vedtak.
(23) Av klagevedtaket fremgår at det er tatt hensyn til informasjon som er sikkerhetsgradert,
og som det av den grunn ikke er redegjort nærmere for i vedtaket. Faraj er dermed fratatt
både sin rett til innsyn og til å imøtegå denne delen av det fakt iske grunnlag for vedtaket.
Når det heller ikke er gitt tillatelse etter tvistemålsloven § 204 nr. 1 til vitneførsel om
denne informasjonen under domstolsprøvelsen, må den svekkede re ttssikkerhet som dette
resulterer i, kompenseres ved at domstolene har full prø velsesrett. Vedtaket må da prøves
ut fra det faktiske grunnlag som fremgår av de åpne kilder.
(24) Det er videre tale om utlendingslovens strengeste reaksjonsform, hvor et vedtak om
utvisning vil være meget belastende både for Faraj og for hans familie. Selv om vedtaket
ikke skulle bli iverksatt som følge av situasjonen i Irak, vi l Faraj være fratatt
grunnleggende rettigheter, som retten til å kunne arbeide og til å reise ut av landet. Selv
om hans situasjon ikke blir så prekær at vedtaket kommer i strid med EMK artikkel 3, vil 5
det oppstå en situasjon som kan nærme seg en slik nedverdigende behandling som denne
artikkelen gir et vern mot.
(25) En utvisning vil i utgangspunktet være et inngrep i retten til familieliv m.m. i EMK
artikkel 8 nr. 1. En full domstolsprøvelse av vedtaket sikrer e n forsvarlig vurdering av
spørsmålet om utvisning i dette tilfellet ”er nødvendig i et demo kratisk samfunn av
hensyn til den nasjonale sikkerhet”, jf. artikkel 8 nr. 2, og innebærer dermed en reell
prøvelse av vedtaket, jf. de krav som oppstilles i EMK artikkel 13.
(26) Faraj bestrider at utlendingslovens vilkår for utvisning er oppfylt. Prosedyren ble på dette
punkt begrenset til en henvisning til de anførsler som er gjen gitt i tingrettens dom, hvor
det blant annet er anført:
- at selv om han var leder for Ansar al-Islam fra dannelsen 10 desember 2001,
hadde han bare innflytelse i denne organisasjonen frem til han fratrådte 17. mai
2002,
- at man ved vurderingen av den sikkerhetsrisiko som han i tilfelle vil utgjøre,
verken kan ta hensyn til handlinger foretatt av Jund al-Islam før dannelsen av
Ansar al-Islam eller handlinger foretatt av denne siste organisasjon etter at han
ikke lenger hadde noen innflytelse,
- at det ikke er bevismessig dekning for at han har vært i Afghanistan, og at det
hensett til møtetidspunktet og formålet med møtene ikke kan ti llegges noen
betydning for saken at han har hatt møter med Abdullah Az zam og Osama bin
Laden,
- at hans engasjement i bevegelsens IMK og senere i Ansar al-Islam var et rent
kurdisk anliggende, uten betydning ved norske sikkerhetsvurderinger,
- at hans ulike offentlige uttalelser gir uttrykk for politiske og religiøse oppfatninger
som er beskyttet av tros- og ytringsfriheten, og som verken isolert sett eller i
forbindelse med andre forhold innebærer noen trussel mot rikets sikkerhet,
- at resultatet av politiets etterforskning, hvor sakene ble henlagt uten tiltale for noe
straffbart forhold, også må være av interesse ved vurderingen av den
sikkerhetsrisiko som står sentralt i vår sak.
(27) Najmuddin Faraj Ahmad har nedlagt slik påstand:
”Borgarting lagmannsretts dom av 20. november 2006 oppheves, og saken hjemvises til
fortsatt behandling for lagmannsretten.”
(28) Ankemotparten – staten v/Arbeids- og inkluderingsdepartementet – har i hovedtrekk gjort
gjeldende:
(29) Det sentrale spørsmål for Høyesterett er om retten kan prøve hvorvidt de aktuelle
bestemmelsene om utvisning kan anvendes overfor Faraj. Det er enighet om at det ”kan-
skjønnet” som loven gir anvisning på, ikke kan overprøves av doms tolene.
Lagmannsretten har – i likhet med tingretten – korrekt funnet at domstolenes prøvelsesrett
er begrenset til saksbehandlingen, lovtolkingen og til spørsmålet om vedtaket bygger på et
riktig faktum. Lovanvendelsen kan derimot ikke prøves.
(30) Karakteren av vedtaket tilsier at domstolene ikke bør kun ne overprøve lovanvendelsen.
Vedtaket er basert på vurderinger av sikkerhetspolitisk karakter, hvor ulike
handlingsalternativer vil måtte veies mot hverandre. Domstolene kan her ikke forventes å 6
besitte nødvendig kompetanse i slike spørsmål, i motsetning til departementet, som i
denne saken har benyttet sin myndighet til å instruere Utlendingsnemnda.
(31) Ingen av de særlige omstendigheter som Faraj har anfør t til støtte for en utvidet
domstolskompetanse, bør lede til et annet resultat. Det erkjennes at det ikke minst i saker
som gjelder tyngende inngrep mot enkeltpersoner, er ønskelig at domstolene har adgang
til å prøve forvaltningens vedtak fullt ut. Likevel må man akse ptere en begrenset
prøvelsesrett i et tilfelle som det foreliggende. I denne s aken bygger utvisningsvedtaket i
tillegg til de åpne kildene også på opplysninger gitt av Politiets sikkerhetstjeneste (PST),
men ikke beskrevet i vedtaket, og som heller ikke er brakt videre til rettens kunnskap, jf.
tvistemålsloven § 204 nr. 1. Det følger av Høyesteretts p raksis at konsekvensen da kan bli
at domstolskontrollen med vedtaket blir begrenset, jf. Lysestølsaken i Rt. 1987 side 612.
Til tross for at det er slike hemmelige opplysninger i vår sak, preges den likevel av at
forvaltningen har kunnet basere sin avgjørelse på et stort t ilfang av opplysninger fra åpne
kilder. Disse opplysningene er tilstrekkelige til å konstatere at lovens vilkår for utvisning
er oppfylt.
(32) Dersom Høyesterett finner grunn til å gå nærmere inn i vurderingen av om det i denne
saken er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet å utvise F araj, anføres subsidiært at
vilkårene for utvisning er oppfylt. Ved rettens vurdering av subsumsjonen bør det utvises
stor forsiktighet. Det bør legges stor vekt på den vurdering som forvaltningen – i dette
tilfellet departementet – har gjort i klagevedtaket.
(33) Ved en eventuell vurdering av om lovens vilkår er oppfylt, har staten særlig pekt på:
(34) Det følger av lovforarbeidene at begrepet ”rikets sikkerh et” også er ment å dekke andre
tvingende samfunnsmessige hensyn. Begrepet er en rettslig standard og har ikke
nødvendigvis det samme innhold i alle lover hvor det er bruk t.
(35) Det er ikke spørsmål om å føre bevis for at Faraj har b egått nærmere angitte straffbare
handlinger. Det vil derimot være tale om å vurdere en fremtidig risiko, forutsatt at
utvisning ikke skjer. Man kan klarligvis ikke operere med målbare størrelser. Det vil lett
være tale om stor skade dersom en slik risiko skulle bli realisert, og dette tilsier at også en
lavere risiko bør kunne være tilstrekkelig til at lovens vilkår er oppfylt. Under enhver
omstendighet bør forvaltningen her gis en rimelig margin for eget skjønn.
(36) Flere forhold gjør at Norge kan bli utsatt for internasjonal terrorvirksomhet. Landet er
blant annet både politisk og militært engasjert i kontroversielle konfliktområder i
Afghanistan, og vi har store energiinteresser i flere land.
(37) Ved denne risikovurderingen står Farajs tilknytning til Ansar al-Islam sentralt. I Farajs tid
som leder fikk organisasjonen etablert et talibanliknende styre i et mindre område i Nord-
Irak, hvor det skjedde systematiske og grove menneskerettsbrudd. I regi av
organisasjonen ble det laget selvmordsvester og drevet opplæring av selvmordsbombere.
Karakteren av denne organisasjonen illustreres også ved opplysninger om at terrorister
med tilknytning til Al Qaida hadde opphold i dette området i perioden frem mot
dannelsen av Ansar al-Islam, mens også Faraj befant seg der. Organisasjonen består
fortsatt, men nå under et annet navn. Den står bak mange og omfattende terrorhandlinger i
Nord-Irak. Forsøk på slike handlinger i Europa er til nå blit t avverget. 7
(38) Det er sprikende opplysninger om når Faraj fratrådte som leder for Ansar al-Islam.
Tidspunktet er ikke avgjørende. Det er i klagevedtaket korrek t lagt vekt på at han fortsatt
kan utøve reell innflytelse over organisasjonen, ikke minst i den situasjon som oppstår
dersom utvisningsvedtaket blir kjent ugyldig. Det er forståelig at Faraj ikke har sett seg
tjent med å opprettholde en synlig kontakt med organisasjonen etter at utvisningssaken
startet høsten 2002.
(39) Faraj bekjenner seg til en retning innen sunni-islam som forsvarer bruk av ekstremistiske
handlinger, vold og selvmordsbombere. Retningen kjennetegnes ved en konservativ,
bokstavtro fortolkning av Koranen, hvor ”sverdets jihad” anses som en personlig plikt for
den enkelte til å bekjempe verdslige regimer. Faraj har i ord og handling vist at han ikke
nøyer seg med å kjempe for kurdernes sak, men at han har e t videre perspektiv. Han er en
person med betydelig påvirkningskraft. Han vil kunne påvirke til terrorvirksomhet, og han
vil også kunne trekke slik virksomhet hit til landet. Staten har til støtte for sitt syn
gjennomgått et bredt bevismateriale som jeg ikke går nærmere inn på her.
(40) Staten v/Arbeids- og inkluderingsdepartementet har nedlagt slik påstand:
”1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. tingrett og Høyesterett.”uderingsdepartementet tilkjennes sakskostnader for
(41) Mitt syn på saken
(42) Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
(43) Som allerede nevnt, er Høyesteretts behandling av sake n begrenset til gyldigheten av den
del av Utlendingsnemndas vedtak som gjelder utvisning av hensyn til rikets sikkerhet.
Bestemmelser om dette er både tatt inn i utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a og i
§ 29 første ledd bokstav d. Den førstnevnte paragrafen gjelder utlending ”med
bosettingstillatelse m.v.” og får dermed anvendelse i vedtaket mot Faraj, mens den
sistnevnte gjelder i de tilfellene der utlendingen ikke har en slik tillatelse.
(44) Domstolenes prøvelsesrett – det faktiske saksforholdet
Det faktiske saksforholdet gir ifølge Utlendingsnemndas vedt ak grunnlag for å konstatere
at lovens vilkår – at hensynet til rikets sikkerhet gjør ut visning nødvendig – er oppfylt.
Det sentrale saksforhold er knyttet til spørsmålet om Far aj uten utvisning ville
representere en risiko for rikets sikkerhet. Selv om spør smålet gjelder en fremtidig
situasjon, vil svaret i stor grad måtte baseres på opplysninger om fortidige forhold:
Foreligger det informasjon om Faraj som gir grunnlag for å slutte at han vil utgjøre en slik
risiko?
(45) Det alt vesentlige av opplysningene om den aktivitet og virksomhet som Faraj har drevet
– både før og etter at han kom til Norge i 1991 – fremgår av skr iftlige kilder. Dette gjelder
ikke minst kilder som han selv er direkte opphavsmann til, ved forfatterskap og gjennom
taler og skriftlig nedtegnede intervjuer.
(46) Faraj har ikke for Høyesterett angrepet de faktiske oms tendigheter som klagevedtaket
bygger på. To punkter uten betydning for vedtakets gyldighet er korrigert ved tingrettens 8
dom, se dommens side 55. Faraj har imidlertid på sentrale punkter et annet syn enn staten
med hensyn til hvilke slutninger som kan trekkes ut fra de opplysninger som foreligger.
(47) Jeg nevner først at det er uenighet om hvor lenge Faraj ka n sies å ha vært leder for Ansar
al-Islam, og hvilken innflytelse han har hatt eller har over grupperinger som er
videreføringer eller fraksjoner av denne organisasjonen, et ter at han ubestridt hadde
avsluttet sitt lederskap. Dernest er det også uenighet om hvilket forhold Ansar al-Islam
har hatt til Al Qaida, og i hvilken grad Faraj nå slutter opp om det syn som denne
organisasjonen har og den virksomhet som den driver. Jeg vil komme tilbake til dette.
(48) Lagmannsretten har i sin dom nøyd seg med å slå fast at de konklusjoner som
Utlendingsnemnda har trukket av det foreliggende bevismaterialet, vanskelig kan
overprøves av retten ”ut over å vurdere om de fremstår so m klart uholdbare”.
Standpunktet begrunnes med at utlendingsmyndighetene vil ha andre og bedre
forutsetninger enn retten for å vurdere og fortolke kildematerialet.
(49) Jeg er ikke enig i dette. Som jeg kommer tilbake til, vil en slik begrunnelse være mer
dekkende for andre sider av bedømmelsen av om en utlending b ør utvises eller ikke.
Lagmannsrettens uttalelse knytter seg imidlertid direkte til den vurdering av bevisene som
vedtaket skal baseres på. Dette er en vurdering som domstolene fullt ut kan overprøve, og
jeg kan derfor ikke se at prøvelsesretten kan begrenses ved å innføre en slik terskel som
begrepet ”klart uholdbare” vil innebære. Dette forhindrer imidlertid ikke at domstolene i
utvisningssaker med komplekse saksforhold relatert til rikets sikkerhet, etter
omstendighetene bør utvise en viss tilbakeholdenhet ved overpr øving av forvaltningens
bevisvurderinger som fremstår som forsvarlige.
(50) Domstolenes prøvelsesrett – den konkrete rettsanvendelsen
Det sentrale juridiske tvistepunkt er om domstolene i en sak hvor det er vedtatt utvisning,
kan prøve forvaltningsorganets konkrete vurdering av om ”hens ynet til rikets sikkerhet
gjør det nødvendig”. Lagmannsretten gir – i likhet med tingre tten – uttrykk for at
domstolene ikke kan prøve denne vurderingen fullt ut. Om dette h eter det videre i
lagmannsrettens dom:
”Lagmannsretten legger her vekt på at formuleringen ”rikets sikkerhet” henviser til et
relativt skjønnsmessig vurderingstema. Vurderingen av om vedkommende utlending – i
dette tilfellet Ahmad Faraj – representerer en fare for rikets sikkerhet er av særlig
sikkerhetspolitisk karakter. Dette vurderingstemaet forsterkes ved at lovbestemmelsene
viser til at utvisning kan skje når hensynet til rikets sikkerhet gjør det ”nødvendig”. At
96) side 10 og side 12, og gjentatt i Ot.prp. nr. 17 (1998-99) side 17. Slike politiske5-
vurderinger er domstolene lite egnet til å foreta.”
(51) Jeg er ikke enig i at domstolene i dette tilfellet mangler adgang til å prøve den konkrete
lovanvendelsen, slik lagmannsretten gir uttrykk for.
(52) Det er en viktig rettssikkerhetsgaranti at domstolene kan prøve forvaltningens subsumsjon
ved vedtak som innebærer inngrep overfor enkeltpersoner. Fra dette prinsipp er det gjort
enkelte unntak, blant annet i tilfeller der loven gir anvisning på utpregede skjønnsmessige
vurderingstemaer, og i tilfeller hvor vedtaket beror på en vurdering av utpreget faglig
karakter på områder som domstolene ikke kan forventes å ha nødvendig innsikt i. 9
(53) Når det i den enkelte sak skal tas standpunkt til spørsmå let om domstolenes prøvelsesrett,
bør utgangspunktet tas i lovens ordlyd. Den aktuelle bestemmel se slår fast at utlending
kan utvises ”når hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødven dig”. Det sentrale begrep er
her ”hensynet til rikets sikkerhet”.
(54) Som nevnt er lagmannsrettens lovtolkning ikke angrepet i anken. Det er da heller ikke
tvilsomt at en risiko for terrorvirksomhet av betydning for norske sikkerhetsinteresser kan
berøre rikets sikkerhet på en slik måte at det kan gi adgang t il utvisning etter de aktuelle
bestemmelsene i utlendingsloven § 30. Jeg finner her grunn til å vise til Ot.prp. nr. 75
(2006–2007) om ny utlendingslov, hvor blant annet begrepet ”rikets sikkerhet” foreslås
erstattet med ”grunnleggende nasjonale interesser”. Om dette heter det på side 385:
”Begrepet ”grunnleggende nasjonale interesser” er et mer dekkende begrep som klarere
reflekterer hvilke interesser man ønsker å beskytte. Be grepet ”rikets sikkerhet”, i alle
fall tolket i snever eller tradisjonell forstand, er noe utdatert ut fra den senere tids
utvikling, særlig i forhold til terrorvirksomhet, der hensikten ikke alltid er å ramme
rikets sikkerhet som sådan, men like mye å skape frykt i sivilbefolkningen, eller å
inspirere eller motivere til ekstremistiske handlinger, uten at konkrete handlinger er
begått. Begrepet ”grunnleggende nasjonale interesser” må tolkes i lys av den generelle
samfunnsutviklingen og endringer i det internasjonale trusselbildet, og har en dynamisk
karakter.”
(55) Jeg bemerker at heller ikke begrepet ”rikets sikkerhet” har noen statisk karakter. Når det
gjelder hvilke interesser som for øvrig omfattes av begrepe t ”rikets sikkerhet”, viser
lagmannsretten til klagevedtaket, hvor dette oppsummeres slik:
”Det kan for det første legges til grunn at utenlandske i nteresser i Norge er vernet.
Videre må det kunne legges til grunn at norske interesser i utlandet omfattes, i alle fall i
den grad interessene er av en slik art at de er av betydning for rikets sikkerhet. Rene
utenlandske interesser i utlandet faller i utgangspunktet utenfor. Hensynet til Norges
internasjonale forpliktelser taler imidlertid for at også trusler rettet mot Norges
alliansepartnere i utlandet er omfattet. En endelig avgrensning av begrepet vil bero på
en sammensatt vurdering, der spørsmålet vil bli hvilken virkning trusler mot Norges
alliansepartnere vil ha – direkte eller indirekte – for norske sikkerhetsinteresser.”
(56) Det følger av dette at spørsmålet om hensynet til riket s sikkerhet gjør utvisning
nødvendig, normalt forutsetter en relativt bred vurderin g, hvor ulike interesser kan bli
berørt. Dette forhindrer likevel ikke at domstolene, i al le fall et stykke på vei, må ha
adgang til å overprøve den konkrete anvendelse av loven som fo rvaltningsorganet foretar.
Slik jeg ser det, faller bedømmelsen naturlig i to deler:
(57) For det første må det tas stilling til om utlendingen om han ikke utvises, vil kunne utgjøre
en trussel mot noen av de interesser som dekkes av begrepet ”rikets sikkerhet”. Denne
delen av rettsanvendelsen må domstolene kunne prøve.
(58) For det annet må det tas stilling til om en eventuell slik trussel gjør det nødvendig å
anvende en så vidt sterk reaksjon som en utvisning kan være. Jeg antar at situasjonen lett
vil kunne være at forvaltningen har ulike reaksjonsalternativer, som vil måtte veies mot
hverandre. Vurderingen av om utvisning i det enkelte tilfelle er nødvendig, må etter min
mening her være overlatt til forvaltningens endelige avgjørel se, uten at domstolene kan
prøve den ut over de tilfeller der det er tale om myndighet smisbruk. 10
(59) Denne vurderingen kommer således i samme stilling som forvaltningens bedømmelse av
om man ønsker å anvende hjemmelen for utvisning eller ikke, jf. lovens ordlyd hvoretter
utlendingen ”kan” utvises dersom vilkårene er oppfylt. Heller ikke denne vurderingen kan
domstolene som utgangspunkt prøve. Det må for øvrig antas at det blir lite tilbake av
dette ”kan-skjønnet” når utvisning forutsetter at en slik rea ksjon er ”nødvendig”.
(60) Om vilkårene for å utvise Faraj er oppfylt
Jeg går etter dette over til spørsmålet om vilkårene for u tvisning er oppfylt i Farajs
tilfelle. Høyesterett kan som nevnt prøve om Faraj – ders om han ikke utvises – vil utgjøre
en trussel mot noen av de interesser som dekkes av begrepet ”rikets sikkerhet”.
Vurderingen må ta utgangspunkt i de opplysninger som er fremlagt om Faraj, og som gir
nærmere informasjon både om den virksomhet/aktivitet som han har drevet i ulike faser
av sitt liv, og ikke minst om de holdninger som han gjennom årene har gitt uttrykk for.
(61) Før jeg kommer inn på dette bemerker jeg at det i saken ha r vært reist spørsmål om
hvilket krav til bevis som må stilles i en sak av denne karakter. Eller sagt på en annen
måte: Hvilken sannsynlighet må man kreve for at Faraj ved unnlatt utvisning enten selv
eller gjennom andre skal kunne forårsake terrorhandling som vil true rikets sikkerhet. I
den forbindelse er påpekt at siktelsene mot ham for medvirkning til de handlinger som jeg
tidligere har nevnt, er blitt henlagt etter bevisets stilling.
(62) Jeg finner grunn til å poengtere at det ikke er noen forutsetning for utvisning etter de
aktuelle bestemmelsene i utlendingsloven §§ 29 og 30 at utlendingen har begått straffbare
handlinger. Bestemmelsen gir anvisning på et skjønn for bedømm else av en fremtidig
risiko, i dette tilfellet for at straffbare handlinger – terrorhandlinger – vil kunne bli begått.
Ved dette skjønnet vil beviskravet måtte stilles ut fra hvi lke handlinger risikoen refererer
seg til. Der det er risiko for terrorhandlinger av noe omfang, vil nok selv en begrenset,
men reell risiko for slike handlinger kunne true rikets sikkerhet på en slik måte at vilkåret
for utvisning kan være oppfylt.
(63) For å få et best mulig bilde av Faraj, har Utlendingsnemnda i sitt vedtak gått langt tilbake
i tid, helt til 1982. Opplysningene stammer blant annet fra lydbåndopptak av taler som
Faraj har holdt i Irak og fra forklaringer som han har gitt under avhør i Norge. Han var
medlem av Muslimsk brorskap (Ikhwan al-Muslim) på 1980-tallet. Han ble i 1989 valgt
inn i Islamic Movement of Kurdistan (IMK), hvor han var ønsket som styremedlem. Han
ble rundt 1990 leder for en ny gruppering, Islamic Group of Kurdistan (IGK) og etter en
splittelse leder for en ny gruppering, Islah, før han så fr a dannelsen av Ansar al-Islam
10. desember 2001 var denne organisasjonens første leder.
(64) Om bevismaterialet fra denne perioden heter det blant annet i klagevedtaket:
”Det foreligger videre en rekke lydbåndopptak av taler klageren har holdt der det
oppfordres til selvmordsaksjoner, og der det gis veiledning i kamphandlinger og
opplæring i bruk av sprengstoff. Klageren er foreholdt oversettelse av talene i
rettsmøter og har bekreftet at det er han som har holdt talene. Noen av disse
talene/videoene er fra tiden før Ansar al-Islam ble st iftet.”
(65) Utlendingsnemnda legger ut fra de foreliggende bevis til grunn at denne organisasjonen
var ”en ekstrem, islamistisk organisasjon” som etter opplæring av soldater gjennomførte
eller forsøkte å gjennomføre flere selvmordsaksjoner. Jeg fi nner at det er dekning i 11
bevisene for å konkludere på denne måten. Konklusjonen er senere blitt styrket blant
annet ved dommer avsagt i henholdsvis Sverige og Tyskland.
(66) Den svenske saken var først gjenstand for en omfattende behandling i en straffesak for
Stockholms tingsrätt, som avsa dom 12. mai 2005 (Mål nr B 2965-04). Etter anke avsa
Svea hovrätt dom 3. oktober 2005 (B 3687-05). Det ble funnet bevist at de to tiltalte blant
annet hadde overført pengebeløp til representanter for organisas jonen Ansar al-Islam.
Tingretten ga på side 49 i dommen uttrykk for at det ikke rådet ”någon tvekan om at
gruppen Ansar al Islam/Ansar al-Sunna uppfyller de krav som i artikel 2 i EU:s rambeslut
ställs för att anse att det rör sig om en terroristorganisation”. Hovretten sluttet seg til dette
og utmålte straffen til fengsel i henholdsvis fem år og fire og et halvt år.
(67) I den såkalte Lokman-dommen fra 2006 ble en kurdisk mann i Oberlandesgericht
München dømt til fengsel i syv år for å ha tilhørt en utenla ndsk terrororganisasjon. Den
organisasjonen det var tale om var Ansar al-Islam.
(68) Det er omstridt hvor lenge Faraj var leder av Ansar al-Islam. Selv har han gitt uttrykk for
at lederskapet opphørte da han reiste fra Irak 17. mai 2002. Det foreligger imidlertid
opplysninger som tyder på at han var leder – eller i alle fall hadde en ledende posisjon –
også en tid etter dette. Utlendingsnemnda konkluderte med at det er uten avgjørende
betydning for saken hvor lenge han formelt var leder, og at det sentrale er Farajs
ideologiske tilknytning og den etterfølgende reelle innflyte lse over organisasjonen med
medlemmer og støttespillere. Nemnda la videre til grunn at det fortsatt var en tilknytning
til Ansar al-Islam eller grupperinger som er en videreførin g av denne organisasjonen.
Etter bevisførselen er jeg enig i at det er dekning for en sl ik konklusjon.
(69) Utlendingsnemnda slår videre fast at det er grunn til å anta at ”Ansar al-
Islam/videreføringer/avleggere av denne grupperingen og klageren har forbindelser til
Al-Qaida-nettverket”. I begrunnelsen nevnes blant annet
- at Faraj både i forklaringer og i sin egen bok ”Med egne ord” har opplyst at han
har vært til stede i møte med Osama bin Laden og møter med a ndre personer i til
dels ledende posisjoner innenfor Al Qaida,
- at bin Laden i en tale som det er opptak av, har lovprist Ansar al-Islam, og at Faraj
på sin side i klare ordelag har gitt uttrykk for sin begeistring for bin Laden/Al
Qaida, og
- at FNs sanksjonskomitØ med virkning fra 24. februar 2003 fatte t vedtak om at
organisasjonen Ansar al-Islam skulle føres opp på listen ov er organisasjoner som
anses å samarbeide med Al Qaida.
(70) Jeg ser det slik at Utlendingsnemnda også på dette punkt har dekning for sin konklusjon i
det bevismaterialet som foreligger.
(71) Utlendingsnemnda har i sitt vedtak vist til en rekke kilder som tyder på at Europa kan ha
blitt et interessant område å operere i for grupperinger av den karakter som Faraj kan
knyttes til. Det er her tale om forskjellige artikler i pressen, som til dels beskriver aksjoner
i ulike land innenfor denne delen av verden. Faraj beretter selv på side 78 i sin bok ”Med
egne ord” om en samtale med en sentral person i Al Qaida-miljøet, som ga råd om ”å
vende oss mot Europa og prøve å komme i kontakt med muslimske innvandrere,
arbeidere og studenter der”. Uttalelsen gjaldt økonomisk st øtte. Det er videre på det rene 12
at høytstående representanter for Al Qaida ved flere anl edninger skal ha truet med
aksjoner, spesielt rettet blant annet mot Norge.
(72) Opplysninger som er kommet til etter at Utlendingsnemnda traff sitt vedtak, kaster på
dette punkt ytterligere lys over vår sak. Den ene av de som skal ha truet med aksjoner mot
Norge, Ayman al-Zawahiri, var ifølge Lokmandommen til s tede under forhandlinger
mellom ulike grupperinger forut for at blant annet Ansar al-Islam ble dannet i desember
2001. Den andre er Abu Musab al-Zarqawi, som antas å stå bak mange av angrepene mot
sivile og representanter for det internasjonale samfunn i Irak, og som gjennom en rekke
kilder kan knyttes til Ansar al-Islam. Det fremgår blant annet av Lokman-dommen, der
det også sies at Zarqawi etter invasjonen i Afghanistan tidvis skal ha oppholdt seg i Ansar
al-Islams område. Dette er for øvrig bekreftet av Faraj under saksforberedelsen for
Høyesterett. Jeg finner grunn til å nevne at Faraj etter Za rqawis død i en artikkel i en
arabisk publikasjon i juni 2006 omtaler ham i til dels meget anerkjennende ordelag, og
blant annet trekker frem at han i en treårsperiode var arkitekten bak 800
selvmordsaksjoner.
(73) Jeg tilføyer at Faraj gjennom intervjuer mv. i ulike nyhetsmedier, herunder internasjonale
TV-kanaler og på nettsteder, har avgitt uttalelser som gjør det nærliggende å anse ham
som talerør for islamske grupperinger med et ekstremistisk og voldelig idegrunnlag.
(74) Etter gjennomgangen av de faktiske forhold uttaler Utlendingsnemda at det har vært
nødvendig å utøve streng kildekritikk, blant annet fordi enkelte av kildene kan ha
interesse av å ramme Ansar al-Islam og klageren. Videre understrekes at man i
klageomgangen ikke har hatt mulighet til å vurdere om alt som fremkommer av kildene er
korrekt, og at det som har vært av betydning for vurderingen er ”det mangfold av kilder
og informasjon, gitt over lang tid, og fra ulikt hold, og som peker i samme retning”.
(75) Deretter konkluderer Utlendingsnemnda slik i spørsmålet om Faraj utgjør en risiko for
rikets sikkerhet:
”Etter vurderingen i klageomgangen har en kommet til at det er grunn til å frykte at
klageren har en slik tilknytning til terrorvirksomhet og terrornettverk at hans
tilstedeværelse i Norge bidrar til å øke trusselen mot rikets sikkerhet. Rikets sikkerhet
vil kunne settes i fare ved klagerens tilstedeværelse i Norge, ved at han kan trekke
terroristvirksomhet mot Norge. Det kan heller ikke utelukkes at klageren selv, noen på
klagerens vegne eller på klagerens initiativ, vil kunne begå terrorhandlinger i Norge,
rettet mot norske eller utenlandske interesser.”
(76) Jeg bemerker at formuleringen av beviskravet i siste setning av det siterte ikke er
treffende, idet den kan synes å anvise en for lav terskel. Jeg viser til det jeg tidligere har
sagt om beviskravet. Jeg understreker videre det som også framgår av Utlendingsnemndas
vedtak, at i saker av denne karakter vil det snarere måtte foretas en helhetsvurdering av
det samlede bevismaterialet enn en bedømmelse av holdbarh eten av den enkelte
opplysning.
(77) Etter min mening er det avgjort tilstrekkelige holdepunkter for å anta at Faraj
representerer en risiko for rikets sikkerhet ved å kunne trekke terrorvirksomhet mot
Norge, og ved selv eller gjennom andre, å kunne knyttes til slik virksomhet her i landet,
eksempelvis i form av finansiering. Risikoen må dessuten antas også å referere seg til 13
utenlandske interesser i utlandet som er av betydning for norske sikkerhetsinteresser,
eksempelvis allierte interesser i Afghanistan.
(78) Jeg er etter dette kommet til at Utlendingsnemnda ikke har anvendt lovens vilkår om
”rikets sikkerhet” uriktig når den har kommet til at det er oppfylt i Farajs tilfelle. Om det
derfor er nødvendig å reagere med utvisning, er som tidligere ne vnt et spørsmål som
domstolene ikke kan overprøve, og som jeg derfor ikke går nærm ere inn på.
(79) Proporsjonalitetsvurderingen – EMK artikkel 8
Både utlendingsloven § 29 og § 30 inneholder bestemmelser om at utlendingen ikke kan
utvises dersom ”det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket
vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste
familiemedlemmene”. Bestemmelsen kommer imidlertid ikke til anvendelse i de tilfeller
utvisningen er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet.
(80) Dette forhindrer ikke at Faraj og hans familie er beskyttet av bestemmelsene i EMK
artikkel 8 om at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, og i FNs
barnekonvensjon. Det følger imidlertid av annet ledd i artikkel 8 at det kan gjøres unntak
fra dette når det er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av
hensyn til særskilt nevnte sentrale samfunnsmessige interesser, blant annet hensynet til
den nasjonale sikkerhet og den offentlige trygghet. Under henvisning til den drøftelse som
tingretten har foretatt på dette punkt, nøyer jeg meg med å bemerke at det i dette tilfellet
ikke kan være tvilsomt at de interesser som det norske samfunn har i den utvisning som er
besluttet, med klar margin må veie tyngre enn de interesser som Faraj og hans familie har
i at det ikke skjer noen utvisning. Den omstendighet at utvisningen for tiden ikke kan
gjennomføres som følge av situasjonen i Irak, er ikke til lagt noen betydning ved denne
avveiningen.
(81) Tvistemålsloven § 204 nr. 1 – hemmelige bevis
Det følger av det foregående at Utlendingsnemndas vedtak er prøvet ut fra de bevis som
er ført for Høyesterett. I den grad det har vært tale om bevis fra åpne kilder som er
kommet til etter at nemnda traff sitt vedtak, bemerker jeg at de, i den utstrekning de er
tillagt vekt, har bidratt til å bestyrke det saksforhold som nemnda har bygget sitt vedtak
på.
(82) Som følge av bevisforbudet i tvistemålsloven § 204 nr. 1, h ar Høyesterett i likhet med de
øvrige domstoler bare kunnet bygge på de bevis som ikke har vært h emmeligholdt. Dette i
motsetning til de bevis som har dannet grunnlaget for nemndas klagevedtak. I den
foreliggende sak har bevisene fra de åpne kildene gitt retten et tilstrekkelig grunnlag for å
kunne prøve Utlendingsnemndas konkrete rettsanvendelse. Dette i nnebærer at Høyesterett
har kunnet utøve sin prøvelsesadgang fullt ut, uten å måtte ta stilling til hvilken
innvirkning det ville ha på denne adgangen om det åpne materialet hadde vært
utilstrekkelig til å underbygge forvaltningens vedtak. Når det gjelder dette spørsmålet, vil
jeg begrense meg til å si følgende:
(83) I en sak om lovligheten av en påstått telefonkontroll konstaterte Høyesterett i dommen i
Rt. 1987 side 612 at det materiale som kunne danne grunnlag for en selvstendig
domstolsprøvelse, var unndratt domstolene etter tvistemål sloven § 204 nr. 1. En reell
prøvelse av lovligheten var da ikke mulig. At staten hadde re tt til å holde tilbake
opplysninger, kunne ikke ha som konsekvens at den private part måtte gis medhold i sin 14
påstand om at et vedtak om kontroll var ugyldig. I saken ble det vist til de
rettssikkerhetsgarantier som var etablert ved at telefonkontroll ikke kunne iverksettes uten
samtykke fra domstolene, og at det kunne klages til Kontrollutvalget for overvåknings- og
sikkerhetstjenesten. Saken ble innklaget for Den europeiske
menneskerettighetskommisjon. Klagen ble der avvist som åpenbart ugrunnet idet
inngrepet ble funnet å være nødvendig i et demokratisk samfunn, jf. EMK artikkel 8 nr. 2.
(84) Jeg viser også til Rt. 2006 side 1300 der det ble fremhevet at departementets nektelse av å
tillate vitneførsel om taushetsbelagte opplysninger, jf. tvis temålsloven § 204 nr. 2 første
ledd, kunne overprøves av domstolen i medhold av samme bestem melses annet ledd.
(85) Utvisningsvedtaket overfor Faraj er et inngrep i hans rett til familieliv etter EMK artikkel
8. I utgangspunktet synes det forutsatt, også når nasjonale sikkerhetsinteresser står på
spill, at slike vedtak må kunne underkastes ”some form of adversarial proceedings before
an independent body competent to review the reasons for the decision and relevant
evidence, if need be with appropriate procedural limitations on the use of classified
information”. Jeg viser til EMDs dom av 20. juni 2002 i saken Al-Nashif mot Bulgaria
avsitt 123. Under drøftelsen av om artikkel 13 var krenket, utta ler EMD i denne dommen
at så lenge Al-Nashifs klage over inngrepet i hans rett til familieliv var ”arguable”, tilkom
det ham et effektivt rettsmiddel etter artikkel 13. Dette krevde som minimum at ”the
competent independent appeals authority must be informed of the reasons grounding the
deportation decision, even if such reasons are not publicly available. The authority must
be competent to reject the executive’s assertion that there is a threat to national security
where it finds it arbitrary or unreasonable. There must be some form of adversarial
proceedings, if need be through a special representative after a security clearance”. Jeg
viser til dommen avsnitt 137.
(86) Så fremt et utvisningsvedtak av den karakter vi står overfor i vår sak, ikke kan overprøves
av domstolene fordi vesentlige opplysninger holdes hemmelige av hensyn til rikets
sikkerhet, er det på bakgrunn av de rettsikkerhetsgarantier som anvises i denne dommen,
ikke uten videre innlysende at det norske regelverket innfrir de krav som følger av
menneskerettskonvensjonen.
(87) Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom – domsslutningens punkt 1 – må bli
å stadfeste.
(88) Saksomkostninger
Faraj er meddelt fri sakførsel for Høyesterett. Saken ha r reist prinsipielle spørsmål om
domstolenes prøvelsesrett, og jeg er kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes
for noen instans.
(89) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Lagmannsrettens dom – domsslutningens punkt 1 – stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. 15
(90) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(91) Dommer Stabel: Likeså.
(92) Dommer Gussgard: Likeså.
(93) Dommer Lund: Likeså.
(94) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Lagmannsrettens dom – domsslutningens punkt 1 – stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
Riktig utskrift bekreftes: