HR-2010-390-A - Rt-2010-258
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-03-02 |
| Publisert: | HR-2010-00390-A - Rt-2010-258 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om krenkelse av privatlivet s fred ved utgivelse av en lokalhistorisk bok, jf. straffeloven § 390 og skadeserstatningsloven § 3-6. |
| Saksgang: | HR-2010-00390-A, (sak nr. 2009/1047), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Atle Helljesen) mot B (advokat Magne Olsen – til prøve) |
| Forfatter: | Matheson, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 390, skadeserstatningsloven § 3-6, erstatningsloven § 3-6, skadebotlova § 3-6, straffelova § 390, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 2. mars 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-00390-A, (sak nr. 2009/1047), sivil sak, anke over dom,
A (advokat Atle Helljesen)
mot
B (advokat Magne Olsen – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Matheson: Saken gjelder spørsmål om krenkelse av privatlivet s fred ved
utgivelse av en lokalhistorisk bok, jf. straffeloven § 390 og skadeserstatningsloven § 3-6.
(2) Ankende part, A, kjøpte i 1982 småbruket X i Y kommune. Bruket ligger i området der A
vokste opp.
(3) A traff ankemotparten, B, i 1984. De flyttet sammen i 1985 og fikk samme år et felles
barn. Paret flyttet til småbruket ved Y i 1986. De giftet seg ett år senere.
(4) X var ved overtakelsen et forfallent bruk. Det ble rehabilitert i perioden 1982 – 1986.
Rehabiliteringen ble utført ved betydelig egeninnsa ts og pågikk også etter innflyttingen i
1986. Begge parter tok aktiv del i arbeidene.
(5) Ekteparet holdt under samlivet dyr på X. B etablerte etter hvert et hestesenter på
småbruket. 2
(6) Partene brøt samlivet i 1993. De ble imidlertid boende i hvert sitt hus på bruket frem til
skilsmissen i 1995. Omsorgsansvaret for deres felles barn og spørsmålet om hvem av dem
som skulle overta X, ble avgjort ved søksmål. Avgjø relsene gikk i As favør. B flyttet etter
skilsmissen fra gården og bosatte seg i Z, før hun i år 2000 flyttet til ˘.
(7) A har en sterk lokalhistorisk interesse. Han utga i 2007 boken ”Nok innmark til ei ku”.
Boken er trykket i 500 eksemplarer, hvorav ca. 430 var solgt eller gitt bort da søksmålet
ble innledet.
(8) I boken behandles historien til i alt 23 småbruk ved ------- og -------- i Y kommune,
heriblant X. Boken er på i alt 149 sider. Historien om X er beskrevet over 20 sider. Her
forteller A også om seg selv og sin egen bakgrunn. Seks av de 20 sidene omhandler
hovedsakelig forhold som fant sted på bruket under hans samliv med B. Det er
beskrivelsene på disse seks sidene som er bakgrunnen for saken. Jeg skal her gi en kort
redegjørelse for hva som fremkommer der.
(9) Etter omtale av flyttingen til X, forteller A på side 117 under overskriften ”Bamse”, om at
B fikk lyst på båt den første våren paret bodde på bruket. Han skriver at B gav uttrykk for
at ”Vi kan ikke bo på ¯ uten å ha båt”, og at han d eretter var ”nødt til å gå til banken for å
låne pengene” til en nordlandssjark B hadde sett seg ut på havna i Z. Den kjøpte de for
20 000 kroner.
(10) Under overskriften ”Giftet oss i 1987” på side 118, forteller A om bryllupsfeiringen og
om to uteselskap som ble holdt på bruket i den anledning. Det gjengis i den forbindelse et
bilde som viser gårdsbygningene, en felespiller og ekteparet som danser utendørs under
bryllupsfesten.
(11) I et lengre avsnitt med tittelen ”Så kom alle dyra” på side 119 flg., fortelles det at ”Etter
tre måneder anskaffet B seg en hundevalp”. A skriver at hun året etter ville kjøpe en valp
til, og at han gav etter ”snill som jeg var”. Hun overtok imidlertid to nye valper, og As
tålmodighet med hundeholdet tok etter hvert slutt. B gav da bort den hunden A likte best,
noe han syntes var trist.
(12) A forteller at Bs forlover kom på besøk i 1988 , og at ”Hun satte griller i hodet på B.
Småbruket var skapt for geitehold, mente hun. Dermed var det gjort”. Han gir etter dette
en nokså detaljert redegjørelse for hvordan dyrehol det på Bs initiativ økte med geit og sau
uten at han protesterte.
(13) På side 120 fortelles at det på et tidspunkt var 15 dyr på gården. I den forbindelse heter
det:
”Jeg trodde nå at vi hadde anskaffet oss nok dyr på småbruket vårt for en stund, men
da jeg overhørte en samtale mellom B og C på elgjaktfesten på ----- senere på høsten,
begynte jeg å bli redd. Hest var temaet. Det resulterte i at en stor kaldblodshest, som var
god til å dra tømmer, kom til gårds like før jul. H esten var dyreindividet nummer 16, og
navnet var D. Hva blir det neste?, fryktet jeg.
¯ret 1989 ble enda verre. Våren kom, og B kjøpte to nye geiter. …….” 3
(14) A skriver at dyreholdet etter dette kom opp i ”22 dyr og syv høner”. Han skriver videre at
”det var meg som fikk arbeid med å fore, skjøre og høye for et dyrehold som grenset til
det vanvittige, siden vi begge hadde jobb å passe”.
(15) I et påfølgende avsnitt med tittelen ”Det ble flere hester og vi kvittet oss med geiter og
sauer”, forteller A om hvordan dyreholdet etter hvert ble konsentrert om hestehold. På
side 121 heter det:
”Mesteparten av Bs lønning gikk med til hest, utsty r og helt ny dobbel hestevogn.
Penger var til for å brukes, forklarte hun meg.”
(16) Etter at A på spørsmål fra B hadde sagt nei ti l å anskaffe en shetlandsponnihoppe for å
starte oppdrett av denne rasen, heter det at B likevel ”gikk rett inn, ringte og bestilte
ponnien. Hvorfor hun spurte meg om å kjøpe shetland shoppeføll den gang, er fortsatt en
gåte”. Det fortelles videre at hun solgte hesten D ettersom hun mente den ikke fikk nok
mosjon. Deres felles sønn ”likte ikke at hun solgte D, for den hesten var han blitt så glad
i”.
(17) A forteller at saueholdet på X ble avsluttet i 1992. På side 121 heter det:
”Samme høsten solgte jeg alle sauene, jeg syntes ik ke det var moro lenger. Jeg måtte
finne sommerbeite til sauene hos andre. Det syntes jeg var tungvint. Og alt høyet måtte
vi kjøpe, for hestene gikk og beitet opp alt på inn marka. Jeg var glad til, det hadde vært
mye styr og stell i fire år med mange viderverdigheter.”
(18) Under overskriften ”Ekteskapskrise” på side 122 forteller A at partenes første
ekteskapskrise inntraff allerede to år etter bryllupet, og at B da ville at de skulle søke
familierådgivning. Han skriver blant annet:
”Av forskjellige grunner gled vi fra hverandre. Det var ikke til å unngå at det ville bli
skillsmisse.”
(19) Under overskriften ”Advokathjelp og rettssaker” opplyser A at ektefellene skaffet seg
hver sin advokat, og at det var strid om hvem som skulle bo på X og om hvem som skulle
ha omsorgen for sønnen. Det fortelles at tvistene b le avgjort ved søksmål gjennom flere
instanser. Han skriver blant annet at ”Jeg vant retten til å bo på min egen gård”, og at han
fikk omsorgen for sønnen.
(20) A hadde ikke innhentet samtykke fra B til å publisere tekster eller bilder som omhandlet
forhold ved deres samliv. Da hun ble kjent med boken, følte hun sitt privatliv krenket og
anmeldte A til politiet. Anmeldelsen ble senere henlagt, og etter klage også av Agder
statsadvokatembeter.
(21) B krevde gjennom begjæring om midlertidig forføyning at videre distribusjon av boken
ble stanset, og at allerede distribuerte eksemplarer ble kalt tilbake. Aust-Agder tingrett tok
begjæringen om å stanse videre distribusjon til føl ge ved kjennelse av 29. oktober 2007.
Tingretten satte som vilkår at søksmål ble tatt ut innen 1. januar 2008.
(22) A beklaget i en erklæring til B datert 24. november 2007 at han hadde såret henne, og
tilbød blant annet 10 000 kroner i oppreisning ”for di du føler at jeg har gått over streken
med min historie om X”. I et oppslag om saken i Ysposten på samme tid, fremkom det
imidlertid at A ikke angret på sin historie. B besvarte derfor ikke forlikstilbudet som hun 4
på grunn av presseoppslaget ikke oppfattet som alvorlig ment. Hun tok ut søksmål den 29.
desember 2007 med påstand om at ytterligere distribusjon av boken ble forbudt, og at hun
ble tilkjent oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn.
(23) Etter nye forgjeves forliksforsøk avsa Aust-Ag der tingrett den 18. april 2008 dom med
slik domsslutning:
”1. A frifinnes.
2. B dømmes til å betale As saksomkostninger med 7 6.473 –
syttisekstusenfirehundreogsyttitre – kroner, med tillegg av lovens
forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer, innen 2 – to – uker etter forkynt
dom.”
(24) B anket dommen til Agder lagmannsrett, som den 17. april 2009 avsa dom med slik
domsslutning:
”1. A forbys å gi bort/selge eller på annen måte distribuere boka ’Nok innmark til
ei ku’ uten etter samtykke fra B eller ved at omtalen av henne på sidene 117–
122 og sidene 136–137 tas bort.
2. A dømmes til å betale oppreisning til B fastsat t til kr. 25.000,- tjuefemtusen -,
med tillegg av forsinkelsesrente etter morarenteloven, regnet fra 2 – to – uker
etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
3. Partene bærer sine egne omkostninger for tingrett og lagmannsrett.”
(25) A har anket lagmannsrettens dom til Høyesteret t. Anken gjelder rettsanvendelsen. Saken
for Høyesterett står for det vesentlige i samme sti lling som for lagmannsretten.
(26) Ankende part, A, har i korte trekk anført:
(27) Selv om flere av opplysningene i boken nok faller inn under begrepet ”personlige eller
huslige forhold” i straffeloven § 390, kan offentliggjøringen av dem ikke anses som
rettsstridig. Det er tale om en lokalhistorisk beretning der livets gang på de ulike gårdene
– inklusive As eget liv på X – står sentralt. Både nålevende og avdøde personer er
navngitt og beskrevet. De beskrivelser som gjelder A selv, er ofte selvironiske.
(28) Fortellingen om samlivet med B er knyttet til det synlige livet på gården;
bryllupsfeiringen, båtkjøpet, dyreholdet, samlivsbr uddet og rettstvistene for den lokale
domstolen. Boken inneholder ingen beskrivelser av intime forhold.
(29) Omtalen av B skiller seg i form ikke nevneverdig fra de øvrige personomtalene i boken,
selv om den er mer omfangsrik på grunn av nærhet til kilden.
(30) Det var helt naturlig for A å beskrive dyreholdet på småbruket i den tid partene holdt
sammen. Det kan ikke være rettsstridig om det i fremstillingen fremkommer en kritisk
undertone til dyreholdet.
(31) Også ved lokalhistoriske beretninger må hensynet til personvernet avveies mot hensynet
til ytringsfriheten. Kun de meddelelser som etter en slik avveining fremtrer som
utilbørlige, rammes av straffeloven § 390 og skades erstatningsloven § 3-6. Omtalen av B
kan etter en totalvurdering ikke anses som rettsstridig eller utilbørlig. En sammenligning 5
med hva som finnes av upåtalte beskrivelser av personlige forhold i flere nyere
selvbiografiske utgivelser, bekrefter dette.
(32) A har hatt en seriøs og faglig begrunnelse for å skrive boken. Opplaget er begrenset, og
boken har bare hatt lokal utbredelse, fortrinnsvis i et miljø som var kjent med
stridighetene mellom partene.
(33) A har nedlagt slik påstand:
”1. A frifinnes.
2. B dømmes til å erstatte A hans saksomkostninger for tingretten med kr.
76.473,- med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 06.05.2008 til betaling
skjer, og for lagmannsretten med kr. 62.000,-.
3. B dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.”
(34) Ankemotparten, B, har i korte trekk anført:
(35) Saken gjelder helt private forhold mellom to personer som ikke har noen posisjon i
politikk eller samfunnsliv. Dette er klart utenfor det området som ytringsfriheten tar sikte
på å beskytte. Avveiningen av hvor langt vernet av privatlivets fred går, må etter dette
falle ut til fordel for B.
(36) Ikke bare det som sies, men også det som utelates, inngår i vurderingen av om privatlivets
fred er krenket. Det avgjørende er med andre ord de t helhetsinntrykk som skapes gjennom
meddelelsen. Man må her sette seg inn i situasjonen til den som blir omtalt. Det som er
harmløst for utenforstående, kan være krenkende for den det gjelder.
(37) Mens A beskriver seg selv på en fordelaktig måte, skaper han et helhetsinntrykk av B som
er ufordelaktig for henne, og som også etterlater inntrykk av at hun er en økonomisk
uansvarlig person og har et hovedansvar for at ekteskapet ble oppløst. Dette er uheldig for
hennes omdømme. Måten hun er omtalt på fremtrer for øvrig som et fremmedelement i
boken. Dette må ha betydning for bedømmelsen av om det foreligger en krenkelse.
(38) At det er et visst armslag for opplysninger om ellers private forhold i en selvbiografisk
fremstilling, kan ikke få betydning for hva som kan tas inn om personer i en lokalhistorisk
beretning. Ved å velge boken som medium, gis meddelelsen dessuten en ytre form som
normalt skaper stor troverdighet, og som har lang levetid. Aviser og ukeblader derimot,
blir fort kastet og innholdet blir derfor fort glemt.
(39) Bedømmelsen av om det foreligger en krenkelse skal foretas etter en rettsstridsstandard,
og ikke etter en utilbørlighetsstandard. En utilbør lighetsstandard vil innebære et krav om
klander; hvilket det ikke er grunnlag i rettspraksis for å kreve for at vi skal ha med en
krenkelse å gjøre.
(40) B har nedlagt slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for t ingrett og lagmannsrett til B. 6
3. A dømmes til å betale sakens omkostninger for H øyesterett til det offentlige.”
(41) Mitt syn på saken
(42) Jeg er kommet til at anken må føre frem.
(43) Saken gjelder henholdsvis et krav om forbud mot distribusjon av boken, og et krav om
oppreisningserstatning for krenkelse av privatlivets fred, jf. skadeserstatningsloven § 3-6.
Spørsmålet er om utgivelsen er i strid med straffel oven § 390 første ledd, som lyder slik:
”Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som krenker privatlivets fred ved
å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold.”
(44) Skadeserstatningsloven § 3-6 første ledd lyder :
”Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist
uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og
slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og
forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning
(oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som r etten finner rimelig.”
(45) Høyesterett har de seneste år behandlet rettss pørsmål knyttet til krenking av privatlivets
fred i dommene inntatt i Rt. 2007 side 687 (Big Brother-dommen), Rt. 2008 side 489
(Plata-dommen) og Rt. 2008 side 1089 (bryllupsfoto-dommen). Rettsspørsmålene er også
noe drøftet i eldre praksis.
(46) Vår sak skiller seg fra de situasjoner som har ligget til grunn for tidligere praksis. Denne
praksisen omhandler publiseringer i ukepressen eller i fjernsynssending – altså i
massemedia. Videre gjelder flere av disse publiseringene personer som enten hadde vært
– eller fortsatt var – en del av mediebildet, og som det derfor kunne knytte seg en viss
offentlig interesse til. Enkelte av avgjørelsene gj elder publiseringer som var blitt foretatt
for å gi et bidrag til en debatt av allmenn interesse. I disse tilfellene var det ikke knyttet
noen offentlig interesse til de personene som ble eksponert.
(47) Vår sak er i så måte annerledes. Den gjelder personomtale i en lokalhistorisk bok. Det er
ingen offentlig interesse knyttet til den personen som mener å ha fått sitt privatliv krenket.
Publiseringen gir heller ikke et bidrag til noen offentlig debatt av allmenn interesse.
(48) Den praksis jeg har vist til danner likevel en bakgrunn for bedømmelsen av hva som er en
krenkelse av privatlivets fred i en situasjon som i vår sak.
(49) Jeg ser først på spørsmålet om As omtale i bok en av samlivet med B, inneholder
opplysninger som omfattes av begrepet privatlivets fred.
(50) Etter Big Brother-dommen avsnitt 59 beror dette på om det er tale om ”personlege
opplysningar som objektivt sett har ein viss grad av sensitivitet”. Kravet til sensitivitet
danner en nedre terskel for hvilke opplysninger som overhodet kan falle inn under
begrepet. Opplysninger om for eksempel yrke og sivilstand vil ikke være omfattet. Det
kan imidlertid ikke kreves så mye før sensitivitets kravet er oppfylt.
(51) Det kan etter min oppfatning ikke være særlig tvilsomt at As omtale av samlivet med B
på flere punkter omhandler privatlivet, slik begrepet er definert i straffeloven § 390. Dette 7
gjelder for eksempel opplysningene om uenigheten mellom ektefellene om dyreholdet,
om ekteskapskrisen og om tvistene i forbindelse med skilsmissen. Selv om enkelte av
opplysningene i beretningen ikke er av personlig karakter – slik som opplysningen om at
partene giftet seg i 1987 – er helhetsinntrykket at fortellingen omhandler personlige eller
huslige forhold. Jeg finner derfor ikke grunn til å ta detaljert stilling til hvilke av
opplysningene i omtalen som enkeltvis oppfyller dette kravet.
(52) Jeg ser så på spørsmålet om privatlivets fred er krenket gjennom omtalen i boken.
(53) B hadde ikke gitt noe samtykke til publiseringen.
(54) For at det skal foreligge en krenkelse av privatlivets fred, kreves at meddelelsen om de
personlige eller huslige forholdene kan anses rettsstridig. A har for sin del gjort gjeldende
at spørsmålet om det foreligger en krenkelse, beror på hvorvidt meddelelsen kan anses
utilbørlig. Nyere praksis har bygget på en rettsstridsstandard, og jeg holder meg derfor til
denne. I Big Brother-dommen avsnitt 57 og 58 heter det i så måte:
”Når straffebodet rettar seg mot å krenkje privatlivets fred, ligg det også i dette at det
må vere tale om rettsstrid. Kravet til rettsstrid inneber at det må skje ei totalvurdering
av formidlinga i lys av kontekst og situasjon, der omsynet til personvernet samtidig blir
avvege mot ytringsfridommen, jf. Bratholm og Matningsdal, Straffeloven med
kommentarer, tredje del, 1998, side 222, med vidare tilvisingar.
Gjennom menneskerettslova er EMK gjort til intern norsk rett. I saka no er både
artikkel 8 om respekt for privatlivet og artikkel 10 om ytringsfridommen sentrale. Det
er her tale om tilsvarande avvegingar som dei som må gjerast etter skadebotlova § 3-6
første ledd og straffelova § 390, og det må i denne situasjonen vere rett å tolke desse
føresegnene slik at innhaldet blir i samsvar med EM K artiklane 8 og 10.”
(55) Denne standarden er gjentatt i senere avgjørel ser, jf. Plata-dommen avsnitt 44 og
bryllupsfoto-dommen avsnitt 37.
(56) Det vil ved rettsstridsvurderingen etter min oppfatning spille rolle hvor nærgående og
intim opplysningen er. Videre vil det ha betydning om opplysningen er negativ eller
positiv for den som omtales, om den er riktig, eventuelt om den fremtrer som sjikanøs.
Hensynet til historieskrivingen eller andre faglige eller vitenskapelige hensyn, vil også
kunne påvirke vurderingen.
(57) B har bare i begrenset grad pekt på enkeltstående beskrivelser i omtalen som hun mener
representerer en krenkelse av privatlivets fred. Dette gjelder først og fremst passuser hun
mener fremstiller henne som en økonomisk uansvarlig person. Ut over dette har hun i
hovedsak anført at A gjennom omtalen av hendelser u nder samlivet, har skapt et
ufordelaktig helhetsinntrykk av henne, og at dette er tilstrekkelig til at det foreligger en
krenkelse.
(58) Det er i rettspraksis gitt en klar anvisning på at det må anvendes en objektiv norm ved
vurderingen av om en meddelelse er rettsstridig. Jeg viser til Rt. 1960 side 1147 der det
heter at ”det ikke kan gjøre noen forandring om med delelsen har virket krenkende for
saksøkeren, dersom den etter en alminnelig vurderin g ikke har hatt karakter av et
utilbørlig inngrep i privatlivets fred”. Bs personl ige opplevelse av å ha fått sitt privatliv
krenket, er altså ikke tilstrekkelig til at det foreligger rettsstrid. 8
(59) Jeg oppfatter B slik at hun under henvisning til Big Brother-dommen avsnitt 72 mener at
hensynet til ytringsfriheten bare er relevant ved meddelelse av opplysninger om private
relasjoner mellom personer som har posisjoner i politikk og samfunnsliv. Dette er jeg
uenig i. Slik jeg ser det, er poenget at ytringsfriheten har ”si særskilde slagkraft” ved
meddelelser som gjelder samfunnsdebatten og offentlige personer. Dette utelukker
imidlertid ikke at hensynet til ytringsfriheten spiller inn ved vurderingen også i andre
tilfeller.
(60) Hensynet til ytringsfriheten vil etter min oppfatning være en dimensjon også ved
utformingen av lokalhistoriske fremstillinger. Skildringer av hverdagslivet i bygdene har
kulturhistorisk verdi. Allmenne interesser tilsier at slike beretninger skrives og publiseres
og gjøres så levende som mulig. Derfor vil lokalhis toriske beretninger også ofte måtte
inneholde personomtaler. Hensynet til personvernet må da avveies mot det hensyn til
ytringsfriheten som historieskrivingen krever.
(61) Det er riktig – som fremholdt av B – at As lokalhistoriske fremstilling skifter karakter når
han kommer til kapitlet om X. Der forteller han innledningsvis litt om seg selv og om sine
opplevelser og interesser. Fortellingen er dessuten i jeg-form og får etter hvert en
selvbiografisk karakter.
(62) Enten man bedømmer fortellingen fra X som loka lhistorisk eller selvbiografisk, må
utgangspunktet for vurderingen være at det er As egen fortelling som gjengis. Jeg-formen
understreker dette subjektive elementet. Etter min oppfatning har B ikke krav på noen
beskyttelse mot å bli omtalt i sin tidligere ektemanns beretning fra livet på X. Jeg kan
ikke se at det for vurderingen spiller særlig rolle at omtalen av B er av en noe annen
karakter enn omtalen av det øvrige persongalleriet i boken.
(63) Jeg går på bakgrunn av de utgangspunkter jeg nå har redegjort for, over til å vurdere
hvorvidt omtalen i boken av B og av partenes samliv, er rettsstridig.
(64) Jeg kan ikke se at omtalen i avsnittene ”Flyttet til X i 1986”, ”Bamse” og ”Giftet oss i
1987” og fotografiet fra bryllupsfesten, er rettsstridige meddelelser som krenker
privatlivets fred. Det samme gjelder avsnittene ”Ekteskapskrise”, ”Advokathjelp og
rettssaker” og omtalen av en hundehistorie på side 136–137 i boken. Min vurdering har
sammenheng med at de av opplysningene i disse avsnittene som ikke allerede faller
utenfor virkeområdet til § 390 på grunn av manglende sensitivitet, er frie for intime
detaljer. De kan etter en objektiv norm – slik jeg ser det – knapt sies å utlevere noe om Bs
person eller om partenes samliv. Hva gjelder meddelelsene omkring samlivsbruddet og
tvistene, legger jeg her vekt på at det er en kjensgjerning at partene brøt samlivet og
senere ble skilt. Dette og de rettslige prosessene i kjølvannet av bruddet, var tydeligvis
også godt kjent i lokalmiljøet som er bokens primær e nedslagsfelt. Jeg anser disse
opplysningene – selv om de kan fremstå som unødig d etaljerte – for å gjelde forhold som
ikke er uvanlige ved samlivsbrudd. Det kan da ikke være rettsstridig å omtale slike
forhold i ens egen fortelling. Jeg kan ikke se at A har gitt noen ensidig forklaring på
årsakene til samlivbruddet, idet han skriver at partene gled fra hverandre ”av forskjellige
grunner”. Jeg kan heller ikke se at helhetsinntrykket av fortellingen er at B er økonomisk
uansvarlig.
(65) Min vurdering av avsnittene ”Så kom alle dyra” og ”Det ble flere hester og vi kvittet oss
med geiter og sauer”, er noe mer sammensatt. Som jeg tidligere har redegjort for, vil det 9
ved rettsstridsvurderingen kunne spille rolle om de opplysninger som gis, er positive eller
negative, eventuelt sjikanøse. De to avsnittene kan i så måte formidle et negativt inntrykk
av hvordan B forholdt seg til ektefelle og barn i disse sammenhenger.
(66) Omtalen kan etter min oppfatning likevel ikke anses som rettsstridig. En beskrivelse av
dyreholdet hører naturlig hjemme i en beretning om livet på et småbruk. Opplysningene
som formidles, er ikke spesielt følsomme. Det benyt tes heller ikke nærgående
formuleringer eller nedsettende karakteristikker. Personomtale og personkarakteristika
har ut fra de hensyn jeg tidligere har redegjort for, i utgangspunktet en naturlig plass også
i lokalhistoriske beretninger. Beskrivelser som gir et ufordelaktig helhetsinntrykk av den
som omtales, kan ikke uten videre anses som rettsstridig. Den aktuelle fremstillingens
innhold og form må etter min oppfatning sies å ligge innenfor den frihet historieskriveren
eller selvbiografen må ha til å beskrive personer som har deltatt i ens liv og levnet.
Rettsstridskravet er derfor ikke oppfylt. Konstatering av rettsstrid i saken her, vil kunne
ha store konsekvenser for særlig biografiske og historiske fremstillinger i sin
alminnelighet.
(67) Jeg har likevel forståelse for at B på bakgrunn av de stridigheter som hadde vært mellom
partene etter samlivsbruddet, har reagert på å få dette opp igjen i bokform 14 år senere. A
har gjennom formuleringene av sine forlikstilbud tydeligvis også selv sett at omtalen med
fordel kunne hatt en annen form. Det innebærer imidlertid ikke at det kan konstateres
rettsstrid i rettslig forstand.
(68) A har etter dette vunnet saken fullt ut. Jeg er imidlertid kommet til at B helt bør fritas for
kostnadsansvar etter unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Jeg legger ved
avgjørelsen vekt på at saken gjelder spørsmål i til knytning til krenkelse av privatlivets
fred som ikke tidligere har vært forelagt Høyestere tt. Jeg viser også til at saksanlegget har
utvirket at A har sagt seg enig i at omtalen burde hatt en annen form.
(69) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. A frifinnes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
(70) Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(71) Dommer Tjomsland: Likeså.
(72) Dommer Øie: Likeså.
(73) Dommer Gjølstad: Likeså. 10
(74) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. A frifinnes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
Riktig utskrift bekreftes: