HR-2013-1187-A - Rt-2013-822

Instans:	Norges Høyesterett
Dato:	2013-06-04
Publisert:	HR-2013-01187-A - Rt-2013-822
Stikkord:
Sammendrag:	Saken gjelder spørsmålet om typehuset Ambassadør er et åndsverk, jf. åndsverkloven § 1.
Saksgang:	HR-2013-01187-A, (sak nr. 2013/138), sivil sak, anke over dom
Parter:	Norske Hus Boligsystem AS (advokat Thomas Rieber-Mohn – til prøve) mot Hovin Bygg AS (advokat Bjørn Hovstad – til prøve)
Forfatter:	Endresen, Webster, Stabel, Bull, Matningsdal
Lovhenvisninger:	åndsverkloven § 1, ndsverkloven § 12, utkastets § 4, gjeldende § 11, tvisteloven § 20

                                   NORGES HØYESTERETT


        Den 4. juni 2013 avsa Høyesterett dom i

        HR-2013-01187-A, (sak nr. 2013/138), sivil sak, anke over dom,


        Norske Hus Boligsystem AS                 (advokat Thomas Rieber-Mohn – til prøve)

        mot

        Hovin Bygg AS                             (advokat Bjørn Hovstad – til prøve)

G I V N I N G :

(1) Dommer Endresen: Saken gjelder spørsmålet om typehuset Ambassadør er et åndsverk,
jf. åndsverkloven § 1.

(2) Norske Hus Boligsystem AS (Norske Hus) selger og oppfører typehus. Hus selges også
som byggesett. Et av selskapets typehus er Ambassadør. Huset ble tegnet av arkitekt
Steinar Sagen i 1998. Det er ikke bestridt at Norske Hus har rettighetene til tegningene,
og dette legges til grunn.

(3) Idar Hanshus var i 2006 i kontakt med Norske Hus med sikte på levering og oppføring av
et hus av typen Ambassadør. Det ble utarbeidet tre tilbud basert på standardtegningene
med tilpasninger. Kontakten førte ikke frem til avtale.

(4) I 2007 henvendte Hanshus seg til Hovin Bygg AS med sikte på å få utarbeidet tegninger
til et hus, og for å få bistand til innhentelse av nødvendige offentlige tillatelser. Partene er
noe uenige om de nærmere omstendigheter i denne forbindelse, men slik saken står for
Høyesterett, er det ikke grunn til å gå inn på dette. 2

(5) Byggetillatelse ble gitt, og huset ble oppført i 2009, uten at Norske Hus var involvert på

noen måte.

(6) Norske Hus ble kjent med byggeriet i 2011, og da selskapet mente det hus som var bygget
utgjorde en rettsstridig etterligning av hustypen Ambassadør, ble det reist sak mot

Hovin Bygg AS med krav om erstatning. Byggherren, Idar Hanshus, ble senere trukket
inn i saken.

(7) Sør-Trøndelag tingrett avsa 15. februar 2012 dom med slik domsslutning:

"1. Hovin Bygg AS og Idar Hanshus dømmes til – in solidum – å betale
Norske Hus Boligsystem AS 140 000 – etthundreogførtitusen – kroner innen
2 – to – uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrenter fra
forfall til betaling finner sted.

2. Hovin Bygg AS dømmes til å betale Norske Hus Boligsystem AS'
sakskostnader med 97 247 – nittisjutusentohundreogførtisju – kroner innen
2 – to – uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrenter fra
forfall til betaling finner sted.

3. For øvrig dekker partene egne sakskostnader."

(8) Tingretten kom til at hustypen Ambassadør oppfylte åndsverklovens krav til verkshøyde,
og at det hus Hovin Bygg AS hadde tegnet, og som Idar Hanshus hadde fått oppført,
utgjorde en rettsstridig krenkelse av Norske Hus' rettigheter.

(9) For Idar Hanshus er dommen rettskraftig.

(10) Hovin Bygg AS anket tingrettens dom til lagmannsretten. Frostating lagmannsrett kom til
at kravet til verkshøyde ikke var oppfylt, og avsa 2. november 2012 dom med slik
domsslutning:

"1. Hovin Bygg frifinnes.

2. I saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett betaler Norske Hus
Boligsystemer AS 134 700 – etthundreogtrettifiretusensyvhundre – kroner til
Hovin Bygg AS innen 2 – to – uker etter at dommen er forkynt."

(11) Norske Hus Boligsystemer AS har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken

gjelder rettsanvendelsen og bevisvurderingen. For lagmannsretten ble det krevd erstatning
for krenkelse av opphavsrett og subsidiært for brudd på markedsføringsloven, og begge
grunnlag ble opprettholdt for Høyesterett.

(12) Høyesteretts ankeutvalg traff 15. februar 2013 beslutning om å tillate anken over
rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen knyttet til åndsverkloven § 1 fremmet. For øvrig
ble anken nektet fremmet.

(13) Det er under saksforberedelsen avklart at henvisningen skal forstås slik at Høyesterett
heller ikke skal prøve om det eventuelt foreligger en krenkelse av opphavsrett. Saken for
Høyesterett er begrenset til spørsmålet om hustypen Ambassadør er å anse som et
åndsverk i åndsverklovens forstand. 3

(14) For Høyesterett er det fremlagt skriftlige erklæringer fra de sakkyndige vitner sivilarkitekt
Gisle Jakhelln og kjedeleder Raymond Myrland, som begge avga forklaring for
lagmannsretten. Det er dessuten fremlagt huskataloger fra 1998 fra tre
typehusleverandører samt en erklæring fra arkitekt Steinar Sagen. For øvrig står saken, i

den utstrekning anken er henvist, i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

(15) Den ankende part, Norske Hus Boligsystem AS, har i det vesentligste gjort gjeldende:

(16) Kravet til verkshøyde er langt på vei avklart i nyere høyesterettspraksis. For at kravet til
verkshøyde skal anses fylt må verket fremstå som originalt, og være preget av en

individuelt preget skapende innsats. Verket må ha et estetisk uttrykk som skiller det fra
andre, og vil da være et resultat av opphavsmannens personlige innsats.

(17) Det er ikke tvilsomt at også tegninger til bolighus/typehus kan fylle åndsverklovens krav
til åndsverk. Vernet er ikke begrenset til tegningene. Et bygg kan være gitt et estetisk
uttrykk som fyller kravet til åndsverk – vernet er uavhengig av at tegningene til huset

benyttes. Vernet for bygningskunst følger direkte av åndsverkloven § 1 andre ledd nr. 9,
og at lovgiver har ment at dette vernet har praktisk betydning, følger direkte av
særregelen i lovens § 12 andre ledd bokstav a.

(18) Det er ikke noe rettslig holdepunkt for å oppstille et høyere krav til verkshøyde på
området bygningskunst enn på andre områder. Heller ikke konsekvenshensyn tilsier en
slik strengere norm. Opphavsretten gir ikke vern for idéene som ligger til grunn for den

konkrete formgivning, og gir ikke enerett til tekniske eller bruksmessige løsninger.
Opphavsrettsbeskyttelse av Ambassadør vil dermed bare gi et snevert etterligningsvern.

(19) Det er imidlertid klart at originalitetskravet rent faktisk vil være vanskeligere å fylle på et
område der variasjonsbredden i det som allerede er skapt, er så stor som på dette området.
Det må kreves at det nyskapende ved de aktuelle tegninger hever seg over det

rutinemessige fagarbeid, at verket hever seg over det dagligdagse og nærliggende.

(20) Ved vurderingen vil det også måtte trekkes inn hvor fritt arkitekten har stått; i hvilken
utstrekning løsningen følger av funksjonskrav. Det beslektede synspunkt at fare for
dobbeltfrembringelse vil tale mot å anse kravet til verkshøyde oppfylt, må også tillegges
vekt.

(21) Tegningene til Ambassadør fyller kravet til verkshøyde med god margin. Det vises i
denne sammenheng særlig til uttalelsen fra det sakkyndige vitnet sivilarkitekt Gisle
Jakhelln og til at det i saken ikke er fremlagt noe hus som med rimelighet kan sies å ligge
nær det estetiske uttrykk som Ambassadør har. Det fremheves at faren for
dobbeltfrembringelse er neglisjerbar, og at det nettopp dokumenteres ved det særpreg

huset fremstår med sammenlignet med hvilket som helst av de øvrige hus som er fremlagt
for Høyesterett.

(22) Norske Hus Boligsystem AS har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom oppheves.

2. Norske Hus Boligsystem AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

(23) Ankemotparten, Hovin Bygg AS, har i hovedsak gjort gjeldende: 4

(24) Lagmannsretten er kommet til et riktig resultat og har gitt en fullt ut holdbar begrunnelse
for dette.

(25) Ankemotparten har som utgangspunkt samme forståelse som den ankende part av hvilke

kriterier som vil være avgjørende ved vurderingen av om det alminnelige krav til
verkshøyde er fylt. Det presiseres imidlertid særlig at ingen kan få opphavsrett på
tegninger til hus som faller innenfor det som må anses som tradisjonell etablert
byggeskikk.

(26) Heller ikke kan kravet til verkshøyde fylles ved en nærliggende sammenstilling av kjente
stilelementer. Det er i denne sammenheng uten betydning at det benyttes elementer fra

flere stilarter. Også dette er vel innarbeidet i norsk byggeskikk.

(27) Det er særlige betenkeligheter ved å innrømme opphavsrett for utformingen av typehus. I
en slik sammenheng blir de funksjonelle og kommersielle hensyn dominerende. Uklarhet
om vernets rekkevidde er et mothensyn av generell karakter, men dette får forsterket vekt
her da typehusene nettopp er ment å skulle tilpasses, og de enkelte hus som bygges med
samme utgangspunkt, vil kunne ha et noe varierende uttrykk.

(28) Åndsverkloven § 12 har ingen relevans for hvilket krav som på dette området må stilles til
verkshøyde. Kravet til verkshøyde beror på en tolking av lovens § 1.

(29) Lagmannsretten tar riktig utgangspunkt i at den arkitektoniske utformingen av hus etter
omstendighetene kan være åndsverk i lovens forstand, men at det på dette området gjelder
en forhøyet terskel for å konstatere at kravet til verkshøyde er fylt. At det gjelder et slikt

krav følger av Høyesteretts avgjørelser i Huldra-saken og i saken om Tripp-Trapp stolen.

(30) Et forhøyet krav til verkshøyde på det aktuelle området nødvendiggjøres under enhver
omstendighet av reelle hensyn. Opphavsrett ville ellers legge helt urimelige begrensninger
på retten til utforming av egen bolig. Hvis det ikke stilles et forhøyet krav, vil det lett
oppstå usikkerhet, og byggherrer vil på grunn av dette måtte forholde seg allerede til en

mulighet for at et tidligere oppført hus har vern etter åndsverkloven. Valget av hustype vil
bli mer begrenset enn det er reelt grunnlag for. Uten et forhøyet verkshøydekrav vil
åndsverkloven praktisk sett fort også kunne medføre vern for rene funksjonelle elementer.

(31) I denne sammenheng fremheves at det ikke kan bygges på at et åndsverk på dette området
vil ha et særlig snevert vern. Åndsverkloven har ingen bestemmelse om slik relativisering
av opphavsrettens rekkevidde. Det må i denne sammenheng også legges vekt på at det er

en utvikling i EU-retten som kan tilsi at vernet om opphavsretten rekker like langt uansett
verkstype.

(32) Huset Ambassadør er sammensatt av velkjente bygningsformer, som ikke på noen måte
har særpreg eller atskiller seg fra alminnelig byggeskikk. Heller ikke sammenstillingen av
disse elementene skaper et originalt uttrykk. Ambassadør fremstår som ett av svært
mange hus fra den aktuelle tiden, og har klart ikke et slikt særpreg at verkshøydekravet

kan anses fylt. 5

(33) For det tilfellet at det skulle være aktuelt også å vurdere de interiørmessige løsninger,

fremheves at de valgte løsninger gjenfinnes i en lang rekke typehus fra den aktuelle
periode.

(34) De vurderinger som skal gjøres, er av en slik art at det ikke kan legges vesentlig vekt på

hva de sakkyndige har gitt uttrykk for. De sakkyndige er dessuten klart uenige om den
konkrete vurdering.

(35) Huset Ambassadør fremstår for den alminnelige iakttager som ett av mange hus innenfor

samme hovedretning; det er ikke noe ved huset som særlig fremhever seg. Det kan da
ikke være avgjørende om det skulle være slik at husets uttrykk oppfattes som særegent av
fagpersoner med særlige forutsetninger for vurderingen.

(36) Hovin Bygg AS har nedlagt slik påstand:

"1. Anken forkastes.

2. Hovin Bygg AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

(37) Jeg er kommet til at anken fører frem.

(38) Hva som skal anses som et åndsverk er angitt i åndsverkloven § 1 første og andre ledd,

som er utformet slik:

"Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket.

Med åndsverk forståes i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av

enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform, så som ..."

(39) I den etterfølgende eksemplifisering av ulike typer åndsverk er det nummer 9 som har
interesse i vår sak. Det angis her at "bygningskunst, så vel tegninger og modeller som
selve byggverket", kan anses som åndsverk i lovens forstand.

(40) Dette innebærer ikke at åndsverkloven gir vern for ethvert hus eller enhver hustegning.
Det stilles et krav om originalitet, et krav om at det som skal vurderes er et resultat av en
skapende innsats. Dette vilkår angis gjerne som et krav om verkshøyde, og vilkåret er i

Huldra-dommen, Rt. 2007 side 1329, angitt slik:

"For at en frembringelse skal ha karakter av ' åndsverk ' i åndsverkslovens forstand,
må den være resultat av en individuelt preget skapende innsats, og ved denne innsatsen
må det være frembrakt noe som fremstår som originalt, jf. Rt. 1940 side 327, Rt. 1962
side 964 og Rt. 1997 side 199."

(41) I Tripp-Trapp dommen, Rt. 2012 side 1062, vises det til dette, samt til den
sammenfatning lagmannsretten i den saken hadde gitt av det rettslige utgangspunkt:

"Opphavsrett etter åndsverkloven § 1 nr. 10 omfatter gjenstandens kunstneriske
uttrykk eller form. Spørsmålet er om formgivningen av Tripp Trapp-stolen etter en
rettslig helhetsvurdering anses som et åndsverk i lovens forstand, jf. Rt. 1962 side 964.
Formgivningen må være resultat av en individuell skapende innsats, og ved denne
innsatsen må det være frembrakt noe – her av kunstnerisk verdi – som fremstår som
originalt. Dette betegnes i norsk rett ofte som et krav om verkshøyde, jf. Rt. 2007 6

side 1329 (Huldra) avsnitt 43–45 og Rognstad: Opphavsrett side 81 flg. med videre
henvisninger."

(42) I avsnitt 59 i dommen gis det så uttrykk for at lagmannsrettens sammenfatning "har klar
støtte i de to høyesterettsavgjørelser lagmannsretten viser til".

(43) Den aktuelle saken gir ikke grunn til noen presisering eller modifikasjon av det som er
sagt i de to høyesterettsdommene som jeg har vist til. Så langt synes også sakens parter å
ha et sammenfallende syn.

(44) Det er tidligere også uttrykkelig fastslått at kravet til originalitet kan oppfylles ved en

original sammenstilling av kjente elementer. Spørsmålet er ikke tvilsomt, og også på dette
punkt er det, rimeligvis, enighet mellom partene.

(45) Ankemotparten har imidlertid gjort gjeldende at det gjelder et særlig strengt krav til
verkshøyde for bygningskunst. Denne problemstillingen var, i relasjon til brukskunst,
også tema i Tripp Trapp-saken, men slik den saken lå an, var det ikke nødvendig for

Høyesterett å ta stilling spørsmålet. Jeg gjengir likevel det følgende fra avsnitt 67 i
dommen:

"Etter mitt syn kan det imidlertid være uklart om det kan sies å gjelde en strengere
norm, eller om vanskeligheten med i disse tilfellene å oppnå den nødvendige verkshøyde
snarere er en refleksjon av det faktum at det for produkter som er dominert av de
funksjonelle elementer, vil være et mer begrenset spillerom for en selvstendig
kunstnerisk utforming."

(46) Den ankende part har gjort gjeldende at dette må sees som et signal om at Høyesterett vil
være tilbakeholden med uten særlige holdepunkter å oppstille særlige krav til verkshøyde

på ulike områder. Det er etter mitt syn en nærliggende forståelse av det jeg her har
gjengitt.

(47) I vår sak er kravet til verkshøyde, som jeg kommer tilbake til, ikke oppfylt med margin,
og jeg finner det da riktig å ta uttrykkelig standpunkt til om det kan oppstilles et strengere

krav til verkshøyde for bygningskunst enn det som ellers gjelder.

(48) Ankemotparten har i denne sammenheng særlig fremhevet konsekvensbetraktninger, samt
at ingen kan erverve enerett til deler av norsk byggetradisjon.

(49) De konsekvenshensyn ankemotparten har påberopt, bygger etter mitt syn på en

forutsetning om et bredere vern enn det vern åndsverkloven faktisk gir. Om Ambassadør
anses som et åndsverk, innebærer det ikke at opphavsretten vil omfatte de idéer som
ligger til grunn for utviklingen av hustypen. Det er heller ikke tale om å verne
funksjonelle elementer. Vernet vil være begrenset til den særlige utforming/det særlige
uttrykk som huset har fått.

(50) Det hensyn at norsk byggetradisjon er en form for felleseie, som den enkelte fritt må
kunne tilpasse etter eget ønske, må etter mitt syn likevel tillegges vekt, men det kan ikke
være avgjørende når vernet nettopp er begrenset til det særlige uttrykket huset har fått. 7

(51) Usikkerhet om hvorvidt kravet til verkshøyde er oppfylt vil normalt være uheldig, men

jeg kan ikke se at problemet elimineres ved et særlig krav til verkshøyde. Det er dessuten
tale om en innvending som kan anføres på en rekke områder.

(52) Den ankende part har i denne sammenheng vist til Huldra-dommen avsnitt 50, som

avsluttes slik:

"Hvis en fremstilling av en figur som bygger på folketradisjonen, skal gis
opphavsrettslig vern uten at den tilfører figuren noe vesentlig nytt, vil det innebære at
man tillater at en del av folketradisjonen blir monopolisert for et langt tidsrom. Dette
finner jeg uheldig."

(53) Uttalelsen må imidlertid sees i sammenheng med dommens avsnitt 46 og 47. Det fremgår

der at forestillingen om Huldra ble ansett å ligge nært opp til iscenesettelse, og det ble lagt
til grunn at det følger av lovens forarbeider at sceneinstruksjon "bare under meget
bestemte vilkår og rent unntaksvis kan oppfylle kravene til åndsverk".

(54) Åndsverkloven har i § 12 en bestemmelse om eksemplarfremstilling til privat bruk. I
bestemmelsens andre ledd presiseres det at bestemmelsen i første ledd ikke gir rett til å
"ettergjøre bygningskunst gjennom oppføring av byggverk."

(55) Det er nærliggende å se dette som en bekreftelse på at vernet for bygningskunst ikke er
ment bare å skulle omfatte helt sjeldne unntakstilfeller. Lovhistorien bekrefter og
forsterker dette inntrykket.

(56) I Innstilling til lov om vern for åndsverker avgitt til Kirke- og
undervisningsdepartementet i 1925 er det en rekke uttalelser av interesse. Komiteen angir,
innstillingen side 24, det prinsipielle utgangspunkt slik:

"Når utkastet, i likhet med gjeldende lov, lar bøker, foredrag, musikkverker, malerier,
tegninger o.s.v. være gjenstand for rettsbeskyttelse, betyr dette selvsagt ikke at enhver
sammensetning av skrevne ord, enhver samling farver eller streker på et lerret er
gjenstand for forfatter- eller kunstnerrett. Skjønt gjeldende lov ikke direkte sier det, er
det likevel en selvsagt ting, at alle de i loven nevnte verker bare beskyttes for så vidt
man i dem kan se uttrykk for en individuell åndelig produksjon, for et virkelig åndsverk."

(57) Komiteen fant at dette kom tilstrekkelig klart til uttrykk i den foreslåtte lovtekst.
Komiteen tok så opp en henvendelse fra forleggerforeningen med sikte på en presisering

av dette for så vidt angår skrifter. Den avviste forslaget med følgende begrunnelse:

"Det er selvsagt ikke bare skrifter men også alle de andre verker som utkastet nevner
som må tilfredsstille visse krav til originalitet og til virkelig åndelig
produksjonsvirksomhet, for å anerkjennes som åndsverk i utkastes forstand. Ikke alt
som er skrevet er skrift, ikke alle hus eller all film er beskyttede åndsverker.

Men disse krav som altså er felles for alle de verker som utkastet nevner, er av den art
at de vanskelig lar seg presisere i en lovtekst."

(58) Hva særlig gjaldt bygningskunst, foreslo komiteen et utvidet vern. Ved revisjonen av
Bernkonvensjonen i 1908 ble det uttrykkelig fastsatt at vernet ikke skulle være begrenset
til tegningene, men at også selve byggverket skulle være vernet. Dette ble ikke fulgt opp
ved den revisjon av loven fra 1893 som ble foretatt i 1910, og dette gjorde at det ble

nødvendig å ta forbehold overfor denne del av konvensjonen. Komiteen foreslo i 1925 å 8

følge konvensjonens løsning. I denne forbindelse, innstillingen side 27, vises det til at

andre land da hadde funnet det nødvendig å presisere at vernet bare skal gjelde for de
bygg som kan anses som åndsverk. Om dette uttaler komiteen så:

"Komiteen finner ingen grunn til å ta inn en lignende bestemmelse i utkastet og
henviser til den foran givne begrunnelse herfor."

(59) I utkastets § 4 var inntatt forløperen til dagens § 12. Bestemmelsens andre ledd var

utformet slik:

"Dette gjelder dog ikke eftergjørelse av arkitektur gjennem opførelse av et byggverk,
eller kopiering av tekniske tegninger med deres praktisk utførelse for øie."

(60) Om dette unntaket heter det i innstillingen side 36:

"Det er imidlertid visse slags åndsverk hvis eftergjørelse til privat bruk vilde betegne en
vesentlig svekkelse av ophavsrettens effektivitet, og som utkastet derfor har funnet ikke
bør være tillatt.

Dette gjelder først og fremst eftergjørelse av arkitektur gjennem oppførelse av byggverk.
Skal det først være alvor med det vern som efter utkastet ikke alene skal komme
bygningstegningene men også selve byggverket til gode, er det klart at det ikke kan stå
åpent for alle å kopiere dette siste, når man bare kan dokumentere at det er til eget
bruk huset opføres."

(61) Komiteens innstilling fikk i all hovedsak departementets tilslutning, jf. Ot. prp. nr. 19 for

1927 og Ot. prp. nr. 22 for 1930. De foreslåtte bestemmelser ble inntatt i lov om
åndsverker av 6. juni 1930.

(62) Bestemmelsene ble også videreført ved lov om opphavsrett til åndsverk 12. mai 1961.
Den komité som utarbeidet utkast til ny lov foreslo en noe annen tilnærming, men

departementet avviste endringen, og foreslo den formulering som ble inntatt i lovens § 11
andre ledd siste punktum. Det sies direkte at den tidligere rettstilstand skulle videreføres,
jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–1960) side 34.

(63) Da den aktuelle bestemmelse i åndsverkloven ble endret og flyttet ved lov nr. 27/1995,
sies det også direkte i Ot.prp. nr. 15 (1994–1995), side 110, at den nye formuleringen
"svarer til siste punktum i andre ledd i gjeldende § 11".

(64) På denne bakgrunn konkluderer jeg at det for bygningskunst ikke kan oppstilles et
strengere krav til verkshøyde enn det som ellers gjelder.

(65) Jeg går da over til spørsmålet om Ambassadør oppfyller kravet til verkshøyde. Dette må
vurderes utfra situasjonen da huset ble tegnet i 1998, og den dokumentasjon for etablert

byggeskikk som er fremlagt for retten er innrettet etter dette.

(66) Ambassadør er bygget opp av elementer fra ulike stilretninger, og det er enighet om at det
ikke er noe nyskapende ved noen av de enkeltelementer som benyttes. Selv om dette ikke

er avgjørende, vil denne tilknytningen til det etablerte måtte tillegges vekt ved
vurderingen. 9

(67) Denne tilknytningen til det etablerte gir også særlig aktualitet til spørsmålet om
muligheten for dobbeltfrembringelse. Etter mitt syn er det vanskelig å si at ikke en annen
arkitekt kunne ha anvendt de ulike stilelementer på samme måte som det er gjort ved

frembringelsen av Ambassadør. Den ankende parts sakkyndige vitne, sivilarkitekt Gisle
Jakhelln, uttrykker seg da også forbeholdent ved besvarelsen av spørsmålet om hvor stor
sjanse det i 1998 var for at en annen arkitekt kunne ha tegnet et hus med det samme
estetiske helhetsuttrykket som Ambassadør:

"Andre arkitekter ville kunne arbeide med de samme hovedtemaene, men jeg har ikke
funnet noe annet eksempel på et hus med det samme estetiske helhetsuttrykket som
Ambassadør."

(68) Spørsmålet om mulighet for dobbeltfrembringelse er imidlertid bare en
hjelpeproblemstilling, og på det aktuelle området må det antas å være en reell mulighet
for dobbeltfrembringelse. Det må under enhver omstendighet foretas en konkret vurdering
av om kravet til original skaperinnsats er oppfylt.

(69) Sivilarkitekt Jakhelln sammenfatter sitt syn på verkshøydespørsmålet slik:

"Fasadene arbeider med markante elementer: et spill av saltak med arker og fløyer. Det

estetiske uttrykket er sterkt. Det domineres av det tverrstilte midtpartiet med gavler og
søyler, som sammen med arkene og valmtaket gir dette markerte uttrykket.
Ambassadør oppleves som en lav, horisontal, énetasjes bygning med et dominerende,
utoverhengende tak, nærmest en bungalow, og hvor det tunge taket gjøres ekstra tungt
ved arker og fremstikkende midtfløy.

Det estetiske særpreget forsterkes ytterligere ved den spesielle sammenstillingen av
kjente stilelementer på en ny og egen måte. Metodikken med å sammenstille kjente
elementer på en ny måte er typisk for tidsperioden og utformet i postmodernismens stil.
Det konkrete utslaget sammenstillingen har gitt i dette tilfellet, i form av Ambassadør,
er imidlertid originalt."

(70) Jakhelln vektlegger også karakteristika ved husets planløsning, som etter mitt syn ikke får
betydning for vurderingen.

(71) Kjedeleder for Mesterhus, Raymond Myrland, har i en erklæring for Høyesterett gitt
uttrykk for et avvikende syn. I erklæringen gir Myrland uttrykk for at det ikke er noe
originalt ved planløsningen i Ambassadør. Om det eksteriørmessige skriver han dernest:

"Eksteriørmessig er huset Ambassadør også til forveksling likt Mesterhus 3510, vedlagt
bilder fra vår katalog i 1995 og 1996. Den største forskjellen er egentlig at Norske Hus
har skjøvet de to arkene litt ut til siden og lagt til en større på midten. Husene er
kundetilpasset og vises med terrasseløsning på begge sider.

Legger også ved en del bilder tatt fra tidlige kataloger på 90-tallet som viser at
sammenstillingen av post-modernisme ved blanding av såkalt norsk sveitserstil og
sørstatsarkitektur på ingen måte var originalt for kataloghus fra denne tiden.

Alle elementer som kryss i mønet, (som i og for seg et flertall av hus uavhengig av

produsent har) stort takutstikk, saltak, gerikter, rekkverk og spille av arker i ulike
varianter i takflaten var veldig vanlig på den tiden."

(72) Myrlands erklæring bekrefter at Ambassadør er bygget opp ved hjelp av kjente
enkeltelementer, men er for øvrig ikke direkte relatert til spørsmålet om verkshøyde.

Myrland finner at Ambassadør eksteriørmessig er til forveksling likt Mesterhus 3510, 10

men disse to husene er så markert ulike at den forvekslingsfare som Myrland legger til
grunn, må ha en annen referanseramme enn den som vil være relevant ved vurderingen av
om kravet til verkshøyde er fylt. Etter min vurdering mangler Mesterhus 3510 de særtrekk

som er trukket frem for å beskrive Ambassadørs særlige uttrykk.

(73) Høyesterett må bygge på det materialet som er fremlagt for retten, og det har da atskillig
interesse at heller ikke noen av de øvrige hus det er vist til for å påvise at kravet til
originalitet ikke er oppfylt, har et samlet eksteriørmessig uttrykk som minner om
Ambassadør. Bedømt utfra det fremlagte materialet, fremstår Jakhellns sammenfatning av

de særtrekk som karakteriserer huset Ambassadørs særlige uttrykk, som treffende. Huset
fremstår eksteriørmessig som resultatet av en original skapende innsats, og jeg er kommet
til at kravet til verkshøyde er oppfylt.

(74) Den ankende part har fått fullt medhold, men jeg er kommet til at særlige grunner tilsier at

sakskostnader ikke tilkjennes for Høyesterett, jf. tvisteloven § 20 – 2 tredje ledd
bokstav a. Saken reiser prinsipielle spørsmål, og har budt på tvil.

(75) Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom oppheves.

2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.

(76) Dommer Webster: Jeg har kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

(77) Jeg er i det vesentlige enig i førstvoterendes rettslige utgangspunkter, men mener at
ferdighuset Ambassadør ikke oppfyller kravet til originalitet, og at det dermed ikke er et
åndsverk.

(78) Jeg deler førstvoterendes syn på at det ikke gjelder noe særlig strengt krav til verkshøyde
for bygningskunst. Også for bygningskunst kan det gis opphavsrettslig vern til verker
hvor kjente elementer fra etablert byggeskikk sammenstilles på en ny måte. Det må i så
fall forutsette at det ved den nye sammenstillingen skapes noe som fremstår som originalt
utover det helt bagatellmessige. Jeg viser til Ole-Andreas Rognstad, Opphavsrett side

110:

"Uten at det nødvendigvis bør være grunn til å oppstille særlig strenge originalitetskrav
på dette området, bør man i hvert fall 'hæve sig op over det 'dagligdagse',
'håndværksmæssige', 'rutinemæssige' mv. … I tillegg må det tas hensyn til at
opphavsretten ikke bør begrense andres muligheter til å finne praktiske, funksjonelle
løsninger."

(79) Det normale ved bygningskunst er at utformingen og funksjonen henger sammen. Et
karnapp med saltak kan for eksempel gi ståhøyde under skråtak – altså ha en funksjon.
Samtidig vil karnappet påvirke byggets utseende. Hvis man gir vern for verk som bare

innebærer kombinasjoner av kjente elementer, uten at det ved det er skapt noe med en
viss originalitet, risikerer man å begrense andres muligheter til å finne praktiske og 11

funksjonelle løsninger basert på den samme felles bygningstradisjonen, en byggetradisjon
som bør være fritt tilgjengelig for alle.

(80) Hvor mye som skal kreves av originalitet kan være et vanskelig grensespørsmål som jeg
ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på. Jeg kan uansett ikke se at Ambassadør

kombinerer kjente elementer på en slik måte at det skapes noe som er tilstrekkelig
originalt. Kombinasjoner av valmet tak og karnapper med saltak, og sveitserstil sammen
med amerikansk sørstatsstil, er i slekt med en rekke hus som er oppført i tråd med etablert
byggeskikk. At det i saken ikke er fremlagt dokumentasjon for hus som kan forveksles
med Ambassadør, er ikke tilstrekkelig til å konkludere med at den konkrete
sammenstillingen i dette huset oppfyller minstekravet til originalitet. Ambassadørs
særpreg utover det tradisjonelle og det rent funksjonelle er etter mitt skjønn ikke markant

nok til at kravet til verkshøyde er oppfylt.

(81) Jeg stemmer derfor for at anken forkastes.

(82) Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
annenvoterende, dommer Webster.

(83) Dommer Bull: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med

førstvoterende, dommer Endresen.

(84) Dommer Matningsdal: Likeså.

(85) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom oppheves.

2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.

Riktig utskrift bekreftes.