HR-2007-1978-U - Rt-2007-1646
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2007-11-23 |
| Publisert: | HR-2007-01978-U - Rt-2007-1646 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Verneting |
| Sammendrag: | Saken gjaldt avvisning av sak på grunn av manglende verneting i Norge, jf. Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a) om at domstolene i den stat en eiendom ligger, er enekompetente ”i saker om tinglige rettigheter i fast eiendom eller om leie av fast eiendom”. |
| Saksgang: | Nordre Vestfold tingrett TNOVE-2007-49307 - Agder lagmannsrett LA-2007-119899 - Høyesterett HR-2007-01978-U, (sak nr. 2007/1632), sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A mot B (advokat Kristin Hovden) |
| Forfatter: | Gussgard, Utgård, Øie |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §174, §404, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Luganoloven (1993) LK A21 |
(1) Saken gjelder avvisning av sak på grunn av manglende verneting i Norge, jf. Lugano-
konvensjonen artikkel 16 (1) (a) om at domstolene i den stat en eiendom ligger, er
enekompetente ”i saker om tinglige rettigheter i fast eiendom eller om leie av fast eiendom”.
(2) Horten forliksråd avsa 9. februar 2007 dom med slik slutning:
- ”Innklagede, B, xxxxgate 19, xxxx Y, dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale til klageren, A, xxxxveien 118, xxxx Y:
- 1. Kr. 255.712,24 i hovedstol med forsinkelsesrente fra 22.08.06
- 2. Kr. 36.630,84 renter pr. 22.08.06
- 3. Kr. 11.000,00 utenrettslige omk.
- 4. Kr. 1.935,- for tidligere forsøkt forretning, med forsinkelsesrente av pkt. 3 og 4 fra oppfyllelsefristen til betaling skjer.”
(3) Bakgrunnen for saken var krav fra A om betaling av skyldig husleie for leie av hans feriehus i Spania. Kravet var også begrunnet i at han hadde hatt utgifter til saken og til oppussing av leiligheten. Etter den opprinnelige leiekontrakten, utformet på norsk, var leien 1000 euro per måned. B fremla en leiekontrakt avfattet på spansk, hvor leien var satt til 400 euro per måned.
(4) B bestred kravet og hevdet at kontrakten på spansk var ekte og inngått etter at det ble oppdaget store mangler ved leieobjektet.
(5) Forliksrådet la til grunn den norske kontrakten og fant at B ikke hadde dokumentert utgifter som kunne sannsynliggjøre en reduksjon av husleien.
(6) B tok ut stevning for Nordre Vestfold tingrett 21. mars 2007. Under henvisning til Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a) ble det anført at forliksrådet ikke hadde adgang til å avsi dom, og at saken skulle vært avvist fordi den gjaldt en spansk eiendom, og samme sak verserte for spanske domstoler mellom de samme parter. Det ble nedlagt påstand om frifinnelse, men i prosesskrift 7. mai 2007 ble påstanden endret til krav om at forliksrådets dom ble opphevet og ”ankesaken” avvist.
(7) A innga tilsvar 18. april 2007 med påstand om stadfestelse av forliksrådets dom. Det ble vist til at iallfall deler av kravet kunne behandles av norske domstoler. Anførslene ble utdypet i prosesskrift 8. mai 2007, og det ble krevd erstatning.
(8) Nordre Vestfold tingrett avsa 2. juli 2007 kjennelse med slik slutning:
- ”1. Forliksrådet i Hortens dom nr 700302829 i sak mellom A og B avsagt av 09.02.2007 oppheves.
- 1. Sak nr. 07-049307TVI-NOVE avvises.
- 2. Innen 14 dager betaler A saksomkotninger til B med kr 21.000,- inkl. mva med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”
(9) A påkjærte kjennelsen. Agder lagmannsrett avsa 21. september 2007 kjennelse med slik slutning:
- ”1. Forliksrådets dom oppheves og saken avvises fra norske domstoler.
- 1. Tingrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
- 2. A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten å betale til B 6.000 - sekstusen - kroner med tillegg av slik rente som fastsatt i forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum regnet fra forfall til betaling skjer.”
(10) A har påkjært lagmannsrettens kjennelse. Det er i korte trekk anført:
(11) Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a) bør ikke tolkes videre enn formålet tilsier. En inkassobasert husleiesak bør kunne avgjøres av norske domstoler. Den saken som verserte for spanske domstoler, er avsluttet. Det er ikke hensiktsmessig å føre saken for spanske domstoler når B ikke bor i Spania, og saken bare gjelder krav om husleie etter en norsk kontrakt.
(12) Tingrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser bør under enhver omstendighet oppheves slik at partene bærer egne omkostninger.
(13) B har i korte trekk anført:
(14) Hun har ikke fått noen dokumentasjon på at rettssaken i Spania er trukket tilbake. Hennes advokat i Spania bekrefter at saken fortsatt er til behandling. Senest i prosesskrift 19. september 2007 hevdet A at det verserte både en sivil sak og en straffesak i Spania. Det må derfor legges til grunn at saken fortsatt verserer i det spanske rettsapparatet.
(15) Det avgjørende er under enhver omstendighet Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a). Bestemmelsen omfatter også krav om betaling for utgifter knyttet til leieforholdet, så som strøm og vann. Også kostnader pådratt som følge av saksanlegget for den utenlandske domstol, må anses å falle utenfor norske domstolers kompetanse.
(16) Lagmannsrettens avgjørelse av sakomkostningsspørsmålet er korrekt.
(17) Det er nedlagt slik påstand:
- ”Prinsipalt:
- 1. Kjæremålet avvises.
- 2. A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen som erstatning for saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg å betale til B 5.000 - femtusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til bealing skjer.
- Subsidiært:
- 1. Agder lagmannsretts kjennelse med saksnr. 07-119899KSI-ALAG avsagt den 21.09.2007 stadfestes.
- 2. A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen som erstatning for saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg å betale til B 5.000 - femtusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til bealing skjer.”
(18) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsretten har avvist saksanlegget fordi det ikke hører under domstolene. Utvalget har da etter tvistemålsloven § 404 første ledd nr. 1 full kompetanse i saken.
(19) Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a) lyder:
- ”Følgende domstoler skal være enekompetente, uten hensyn til bosted:
- (1) (a) i saker om tinglige rettigheter i fast eiendom eller om leie av fast eiendom, domstolene i den Konvensjonsstat der eiendommen ligger;”
(20) Bestemmelsen gir konvensjonsstaten enekompetanse i saker som går inn under (1) (a), likevel slik at det i (1) (b) på visse vilkår er gjort et unntak for saker om midlertidig leie av fast eiendom til privat bruk for høyst seks måneder. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i denne saken.
(21) Lagmannsretten kom til at kravet på husleie, dekning av utgifter til strøm og vann, og også utgifter pådratt i forbindelse med inndrivelsen av kravene i Spania, falt inn under enekompetansen etter Luganokonvensjonen artikkel 16 (1) (a).
(22) Utvalget er enig med lagmannsretten i at tvist om forpliktelser som knytter seg til utleieforholdet, krav på leie, dekning av utgifter til vann og strøm og utgifter til inndrivelse av disse kravene, omfattes av enekompetansen for spanske domstoler. Utvalget viser i denne forbindelse til Lennart Pålsson, Bryssel- och Luganokonventionerna, 1995, side 132 og til Stein Rognliens kommentarutgave, Luganokonvensjonen, 1993, side 195, der blant annet EF- domstolens dom av 15. januar 1985 Rösler mot Rottwinkel (fjerde avdeling, sak 241/1983) er omtalt. Rognlien skriver:
- ”EFD uttalte at punkt (1) gjaldt enhver avtale om leie av fast eiendom, gyldighet eller tolking av avtalen, dens varighet, innsetting i besittelse. Eiendomslandets eksklusive myndighet omfatter videre alle spørsmål om partenes forpliktelser etter leieavtalen, så som betaling eller inndriving av leie, ekstrautgifter og avgifter som påhviler leietakeren, erstatning for skade voldt av leietakeren (men ikke krav på erstatning for skade utafor kontraktsforholdet).”
(23) I en senere dom, EF-domstolens dom av 18. mai 2006, Østerrike mot EZ as, (første avdeling, sak C-343/04), som gjaldt mulig skadepåvirkning fra et atomkraftverk, gjennomgås formålet med enekompetansen når det gjelder saker om fast eiendom. Det sies her i avsnitt 30, i dansk oversettelse, at enekompetansen ikke omfatter samtlige saker om rettigheter over fast eiendom, bare saker ”hvori der inden for Bruxelles-konventionens anvendelsesområde skal tages stilling til en fast ejendoms udstrækning og bestanddele, ejendommens ejer- og besiddelsesforhold eller eksistensen af andre tinglige rettigheder over ejendommen med henblik på at sikre indehaverne af disse rettigheder beskytelse af de beføjelser, der knytter sig til deres ret (dommen i sagen Reichert og Kockler, præmis 11).”
(24) Utvalget viser til dommen. Den gir ikke grunnlag for å unnta tvister om langvarige leieforhold til fast eiendom fra enekompetansen til domstolen i staten der eiendommen ligger.
(25) Utvalget er på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at forliksrådets dom må oppheves og saken avvises fra norske domstoler for så vidt gjelder skyldig husleie og krav knyttet til vann og strøm mv., og for kostnader på 70 000 kroner, forbundet med å inndrive kravet.
(26) For så vidt gjelder et ytterligere krav på 5 000 kroner, siterer lagmannsretten følgende fra As tapsoppstilling:
- ”Februar 2004: D og vår datter E skulle feriere en uke i vår hageleilighet - som ikke er en del av leieavtalen. Da var leiligheten brutt opp og lås skiftet. De måtte leie ny leilighet.”
(27) Utvalget forstår det slik at disse 5 000 kroner gjelder leie av ferieleilighet, med bakgrunn i at hageleiligheten som befant seg på den bortleide eiendommen, ikke var tilgjengelig. Kravet gjelder følgelig et objekt som ikke inngikk i leieavtalen, og grunnet på leietakerens angivelig uberettigete skifte av lås til hageleiligheten. Dette kravet står etter utvalgets syn bare indirekte i sammenheng med utleieobjektet. Det omfattes da ikke av de spanske domstolers enekompetanse etter konvensjonens artikkel 16 (1) (a). Det kan vises til Pålsson l.c. side 132.
(28) Det er opplyst at dette kravet ikke er brakt inn for spansk domstol, jf. Luganokonvensjonen artikkel 21. Dette kravet må da behandles av tingretten.
(29) Utvalget tilføyer at domstolloven § 38 ikke gir en norsk domstol hjemmel til å overføre til Norge en sak hvor norske domstoler mangler domsmyndighet.
(30) Kjæremålet har delvis ført frem, og omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven § 174. Men det er bare i et punkt av meget liten betydning at den kjærende part har vunnet frem, slik at § 174 annet ledd bør komme til anvendelse. Utvalget finner at A må pålegges å erstatte sakens omkostninger for alle instanser. Kostnadene settes lik det de tidligere instanser er kommet til. For utvalget er det krevet 5 000 kroner. Kravet tas til følge.
(31) Avgjørelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Forliksrådets dom oppheves, med unntak for dom for kravet om dekning av 5 000 - femtusen - kroner i utgifter til leie av feriebolig. Med dette unntaket avvises saken fra norske domstoler.
2. Lagmannsrettens kjennelse, punktene 2 og 3, stadfestes.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 5 000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.