TOSLO-2018-129819

Instans:	Oslo tingrett - Dom
Dato:	2019-04-05
Publisert:	TOSLO-2018-129819
Stikkord:	Advokatansvar, Ansvar for uaktsom rådgivning, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt advokatansvar i forbindelse med rådgivning ved inngåelse av avtale om salg av 0,13 % av aksjene i Finn.no AS.
Saksgang:	Oslo tingrett TOSLO-2018-129819 (sak nr. 18-129819TVI-OTIR/02)
Parter:	Adresseavisen AS og Polaris Media Nord-Norge AS (advokat Cecilie Amdahl, advokat Sigurd Holter Torp) mot Arntzen De Besche Advokatfirma AS og Trond Vernegg (advokat Jan Birger Jansen)
Forfatter:	Dommerfullmektig Elise Gedde Metz
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1997) §3-8, §8-5, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Domstolloven (1915) §224, §232, Skatteloven (1999) kapittel 10, Tvisteloven (2005) §20-2, §20-5, Advokatforskriften (1996)

Saken gjelder advokatansvar i forbindelse med rådgivning ved inngåelse av avtale om salg av 0,13 % av aksjene i Finn.no AS.

1. Sakens bakgrunn

Saksøkerne, Adresseavisen AS og Polaris Media Nord-Norge AS, er heleide datterselskaper av Polaris Media ASA. Formelt var det saksøkerne som eide den solgte aksjeposten i Finn.no AS (heretter Finn), men salget ble håndtert av konsernledelsen i Polaris Media ASA. Saksøkerne betegnes i det følgende som Polaris Media.

Kjøper av den aktuelle aksjeposten var Schibsted ASA (heretter Schibsted). Før salget eide Schibsted 89,88 % av aksjene i Finn, mens Polaris Media eide 10,12 %. Konsekvensene av salget var at Schibsted fikk en eierandel på over 90 % av aksjene i Finn, og Polaris Media en eierandel på under 10 %.

Salget fant sted i desember 2015, men hadde en noe lengre forhistorie. Våren 2015 sendte Schibsted en uformell forespørsel til Polaris Media om å kjøpe 0,13 % av aksjene i Finn. I mai 2015 engasjerte Polaris Media et team av rådgivere for å vurdere konsekvensene av et slikt salg. Teamet besto av leder i Sparebank 1 Markets Stein Husby, partner i Deloitte Per Forseth og advokat og partner i Advokatfirmaet Arntzen de Besche AS Trond Vernegg (de to saksøkte). (Advokatfirmaet omtales i det følgende som Arntzen de Besche.) I samarbeid med Polaris Medias finansdirektør Per Olav Monseth og konsernsjef Per Axel Koch ble det utarbeidet et notat 5. juni 2015 til styrets nestleder hvor skattemessige, selskapsrettslige og forhandlingstaktiske konsekvenser av å selge aksjeposten ble vurdert.

Konsekvensene som ble påpekt for Polaris Medias vedkommende, var blant annet en reduksjon i rettigheter etter aksjeloven hvis eierandelen i Finn ble under 10 %, og en svekket forhandlingsposisjon ved et mulig fremtidig salg av den resterende aksjeposten. Schibsted ble vurdert som eneste reelle kjøper av aksjeposten, og det ble antatt at de ville ha svært liten motivasjon for å kjøpe den resterende aksjeposten senere. Skattemessig ble det fremhevet at oppkjøp av den aktuelle posten ville innebære at Schibsted fikk muligheten til å gi konsernbidrag til og fra Finn.

Reglene om konsernbidrag er omhandlet i skatteloven kapittel 10, og innebærer at selskaper i samme skattekonsern samordner skattepliktig overskudd og underskudd for å redusere konsernets totale skattebelastning. Selskapet som gir konsernbidrag får inntektsfradrag for et beløp som blir skattepliktig inntekt for mottakerselskapet. Dette innebærer at underskudd kan fradragsføres inneværende år, i stedet for at selskap med underskudd først får fradragsført sitt tap i senere år med overskudd. Konsernbidrag forutsetter at morselskapet har en eierandel på mer enn 90 % i datterselskapene.

I notatet av 5. juni 2015 ble det antatt at dersom Schibsted fikk mulighet til å utnytte overskuddet i Finn fullt ut som konsernbidrag, ville dette tilsvare en årlig redusert skatt på

Side:2

ca 120 millioner kroner. Det ble på denne bakgrunn gitt anbefalinger i notatet om å innta i aksjonæravtalen ved et eventuelt salg at minoritetsaksjonærene skulle ha krav på like stor utdeling per aksje som det Schibsted fikk gjennom konsernbidraget, og at det burde «presiseres at det ikke skal tas hensyn til at utbyttet må deles ut fra beskattede midler og derfor reduseres».

Den som eier mer enn 90 % av selskapet slipper i tillegg utbyttebeskatning. Notatet anslo at dette ville medføre en årlig redusert skatt på 3,6 millioner kroner for Schibsted gitt et årlig resultat i Finn på 500 millioner kroner.

Notatet anbefalte at Polaris Media ikke burde selge aksjene. I tråd med anbefalingen avslo Polaris Media å selge i august 2015.

Schibsted tok imidlertid snart ny kontakt vedrørende muligheten for et salg, først gjennom uformelle kanaler, og i november 2015 med en formell henvendelse til konsernstyret i Polaris Media. Advokat Vernegg og Arntzen de Besche ble igjen engasjert, denne gangen uten de andre rådgiverne. I et internt notat for Arntzen de Besche av 2. desember ble det foretatt en vurdering av selskapsrettslige spørsmål som kunne oppstå ved aksjesalget, hovedsakelig knyttet til hvorvidt aksjeloven § 3-8 gjaldt slik at overdragelsen måtte behandles på generalforsamling.

Den 4. desember 2015 ble det gjennomført et møte mellom partene. Jacob Møller og advokat Erik Thyness møtte for Schibsted, mens finansdirektør Monseth og advokat Vernegg møtte for Polaris Media. Inntrykket fra møtet var at partene sto langt fra hverandre.

Schibsted ville imidlertid ikke slippe saken, og det var telefonkontakt mellom i hvert fall Møller og Monseth i dagene etter møtet, før advokat Thyness sendte over et utkast til revidert aksjonæravtale til advokat Vernegg den 14. desember med kopi til Monseth og Møller. Dagen etter utarbeidet Vernegg et nytt utkast som ble godkjent av Monseth og deretter sendt til Thyness. Thyness sendte over enda et nytt utkast samme kveld, med et vedlagt regneark for å illustrere avtalens punkt om beregning av kompensasjonsutbytte.

Det ble avholdt konsernstyremøte i Polaris Media den 17. desember for å behandle spørsmålet om salg av aksjene. Det ble i den forbindelse utarbeidet et saksframlegg til styret, som også ble sendt advokat Vernegg dagen før. På styremøtet ble det vedtatt å selge aksjeposten. Aksjonæravtalen ble ferdigstilt i løpet av de neste dagene etter korrespondanse mellom advokatene Thyness og Vernegg. Aksjonæravtale og aksjekjøpsavtale ble signert den 22. desember 2015.

Polaris Medias konsernleder, Koch, er også styremedlem i Finn, og mottok årsregnskap og forslag til utdeling av utbytte den 6. april 2016. Samme dag sendte Monseth en e-post til Vernegg hvor han ga uttrykk for at beregningen ikke stemte med aksjonæravtalen,

Side:3

ettersom Polaris Media «ikke kompenseres for den skattefordelen Finn oppnår ved å avgi konsernbidrag».

Arntzen de Besche ved advokat Vernegg og advokat Eyvind Sandvik utarbeidet et notat som ble sendt Polaris Media den 8. april 2016. Det fremgår av notatet at beregningen av utbytte til Polaris Media var korrekt basert på hvordan dette var uttrykt i aksjonæravtalen. Da Monseth mottok notatet, sendte han en sms til advokat Vernegg og ga uttrykk for at han ikke kunne skjønne at det som sto var riktig.

Arntzen de Besche ved de samme advokater utarbeidet et nytt notat 10. april. Dette notatet viser til at det følger av aksjonæravtalen at det skal foretas en justering for den skattefordel Finn oppnår ved å ta konsernbidrag, og at det var naturlig å knytte justeringen til eierandel. Justeringsbeløpet ble beregnet til å utgjøre 11 895 116 kroner for 2015. Monseth sendte notatet til Møller dagen etter. Schibsted var derimot ikke enige i disse beregningene, og avviste å endre forslaget til utdeling under henvisning til avtalens ordlyd og beregningene som var oversendt sammen med avtaleutkastet 15. desember 2015.

Det ble avholdt et møte mellom Schibsted og Polaris Media den 18. mai 2016 for å diskutere uenigheten. På forhånd utarbeidet Arntzen de Besche et notat med momenter til møtet. Schibsted fastholdt imidlertid sin posisjon. Polaris Media har senere besluttet å ikke gå til sak mot Schibsted ettersom de vurderte at det var lite sannsynlig å vinne frem med et søksmål.

Det ble innledet dialog mellom Arntzen de Besche og Polaris Media om bistanden de hadde mottatt fra Vernegg, og en eventuell kompensasjon fra Arntzen de Besche for at avtalen hadde fått et annet innhold enn Polaris Media mente den burde hatt. Partene kom imidlertid ikke til enighet. Advokat Vernegg har ikke fakturert Polaris Media for sin bistand våren 2016.

Den 3. september 2018 tok Polaris Media ut stevning mot advokat Vernegg og Arntzen de Besche med påstand om erstatning på grunn av mangelfull rådgivning ved inngåelse av avtale om salg av den aktuelle aksjeposten. I tilsvar av 25. september 2018 motsatte de saksøkte seg at vilkårene for erstatning var til stede.

Hovedforhandling ble holdt 11., 12. og 13. mars 2019 i Oslo tingrett. Det ble hørt syv vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

2. Partenes påstander og påstandsgrunnlag

2.1 Saksøkerens påstandsgrunnlag

Polaris Media var ved inngåelse av aksjekjøpsavtalen i den villfarelse at den tilhørende aksjeavtalen ga dem rett til en andel i skattefordelen Schibsted oppnådde ved å benytte overskuddet i Finn til å ta konsernbidrag. Det foreligger en svikt fra advokat Verneggs side

Side:4

ved at han ikke brakte Polaris Media ut av villfarelsen før avtalen ble inngått, en svikt som medfører brudd på det strenge profesjonsansvaret og gir saksøkerne krav på erstatning.

Det er godt dokumentert at Polaris Media var i en slik faktisk villfarelse ved avtaleinngåelsen. Dette vises av at forholdet ikke var del av forhandlingene etter 4. desember, av spørsmål Monseth sendte Vernegg på e-post 16. desember og av innstillingen til konsernstyret før salget. Det vises også av etterfølgende omstendigheter, herunder at Polaris Media budsjetterte med andel i skattefordelen og på hvordan ledelsen i selskapet reagerte da det ble avdekket at man ikke fikk noen slik andel.

Monseth og Vernegg har forskjellige forklaringer om hvorvidt Vernegg ga uttrykk for at Polaris Media hadde fått andel i skattefordelen, og saksøker anfører at Vernegg ga positivt uriktig informasjon om avtalens innhold til Monseth. Det er uansett uvesentlig for resultatet, ettersom begge tilfeller medfører uaktsomhet. Dersom Vernegg sa at Polaris Media fikk andel i skattefordelen når det ikke var tilfellet, er det klart uaktsomt, men det samme gjelder dersom Vernegg mente Polaris Media ikke fikk noen andel i skattefordelen, men ikke sa noe til klienten.

Vernegg forklarte selv at han gikk ut fra at avtaleutkastet av 14. desember reflekterte en etterfølgende enighet mellom Monseth og Møller, men han spurte ikke Monseth hva de var blitt enige om slik at han kunne kontrollere innholdet. Han diskuterte heller ikke avtalens innhold med klienten. Til tross for at han selv omtalte den delen av avtalen som regulerer utbytte som «kronglete», la Vernegg til grunn at Monseth selv forsto ordlyden.

Polaris Media har aldri overfor Vernegg frafalt å få en andel av skattefordelen. Vernegg mottok dessuten skriftlige tegn på hvordan Polaris Media vurderte avtalen i e-post med spørsmål fra Monseth 16. desember og da Vernegg fikk tilsendt saksframlegget til styret. Verneggs kollega, advokat Sandvik, avdekket feilen to ganger og sendte spørsmål om det til Vernegg, uten at han tok opp dette med klienten.

Profesjonsansvaret for advokater er strengt, og pålegger advokaten et helhetsansvar og en omsorgsforpliktelse for klienten. Kravet forsterkes av at Vernegg har spesialkompetanse på sitt felt, og at det dreide seg om store verdier for hans klient. Bevisbyrdereglene pålegger dessuten Venegg å sikre notoritet om at Polaris Media hadde frafalt forutsetningen om en andel i skattefordelen, og hvilke råd han ga vedrørende at dette ikke ble sikret i avtaleutkastet. Dette har han ikke gjort.

Vernegg har opptrådt kvalifisert erstatningsbetingende uaktsomt ved å forholde seg som han gjorde. Advokat Vernegg har ikke sikret sin klients interesser, i strid med den omsorgsforpliktelse han hadde. Uaktsomheten varte sammenhengende fra 14. desember 2015, og eskalerte frem til 18. desember. Det foreligger derfor ansvarsgrunnlag i saken.

Side:5

Advokat Verneggs uaktsomhet, at han selv ikke forsto avtalens innhold, bekreftes av de etterfølgende omstendigheter. Han argumenterte selv med klientens syn overfor Monseth og advokat Thyness, og han beklaget saken overfor klienten og frafalt fakturering.

De øvrige vilkårene for erstatning – årsakssammenheng og økonomisk tap – er også til stede. Hva som ville skjedd dersom advokat Vernegg hadde gjorde Polaris Media oppmerksom på at avtaleutkastet ikke sikret dem en andel av skattefordelen, beror dels på et hypotetisk hendelsesforløp. Skadevolder har bevisbyrden for et slikt hypotetisk hendelsesforløp. Bevisbyrden er ikke oppfylt for at Polaris Media ikke ville lidt noe tap dersom advokat Vernegg ikke hadde opptrådt uaktsomt.

Det er mest sannsynlig at Schibsted ville akseptert kravet dersom det var blitt fremmet på nytt. Schibsted hadde en sterk interesse i å kjøpe seg opp over en eierandel på 90 % for å kunne ta konsernbidrag med skatteeffekt. De fremmet to forespørsler om å få kjøpe i 2015 kort tid etter hverandre. De har benyttet muligheten for konsernbidrag fullt ut i årene etter kjøpet. Polaris Medias medvirkning var en nødvendig forutsetning for å oppnå en slik gevinst. Det har støtte i økonomisk teori og empiri at skattegevinsten skulle deles, jf. sakkyndigvurdering fra professor ved Handelshøyskolen BI.

Tapet utgjør 32 962 000 kroner for årene 2015 til 2017. BDO har beregnet at det samlede tapet ligger i intervallet mellom 88,6 og 127,5 millioner kroner. Det er klar årsakssammenheng mellom advokat Verneggs uaktsomhet og tapet.

Polaris Media har uansett tapt en forhandlingsposisjon på grunn av uaktsomheten, og med endelig virkning. Dersom det ikke hadde blitt noen avtale ved at Polaris Media stilte ytterligere krav, ville Polaris Media eid mer enn 10 % av Finn i dag. Dette utgjør en betydelig verdi i seg selv, ettersom det har betydning for den resterende aksjeposten til Polaris Media, verdier som tilsvarer ca en milliard kroner. Verdien av forhandlingsposisjonen tilsvarer i ethvert tilfelle det tap Polaris Media har lidt ved ikke å få andel i skattefordelen.

Saksøkerens påstand:

1. Arntzen de Besche Advokatfirma AS og Trond Vernegg dømmes in solidum til å betale erstatning til Adresseavisen AS og Polaris Media Nord-Norge AS fastsatt etter rettens skjønn.

2. Arntzen de Besche Advokatfirma AS og Trond Vernegg dømmes in solidum til å erstatte Adresseavisen AS og Polaris Media Nord-Norge AS sakens kostnader.

2.2 Saksøktes påstandsgrunnlag

Ingen av vilkårene for erstatning er til stede.

Vurderingen av om advokat Vernegg har opptrådt uaktsomt må ta utgangspunkt i oppdraget. Culpanormen er relativ: med profesjonelle og erfarne klienter som i denne

Side:6

saken måtte advokat Vernegg kunne legge til grunn at de både leste og forsto avtaleutkast og dokumenter de fikk tilsendt. Klienten har et selvstendig ansvar for å stille spørsmål og ta opp forhold han ikke forstår. Alle relevante dokumenter, herunder utkast til avtaler og medfølgende regneark som viste hvordan konsernbidraget ble beregnet, er sendt direkte til Monseth.

Advokat Vernegg har ivaretatt sitt oppdrag overfor klienten på en god måte, nemlig å bistå med rådgivning angående de juridiske konsekvensene av å få en redusert eierandel i Finn, særlig de selskapsrettslige konsekvensene knyttet til en mindre eierandel enn 10 %. Sparebanken 1 Markets og Deloitte ble engasjert for å gi råd om de kommersielle og strategiske konsekvensene av salget. Advokat Vernegg har ikke hatt med de kommersielle sidene av avtalen å gjøre, herunder prisen for aksjene.

Schibsted tok et entydig standpunkt vedrørende deling av skattefordelen i møtet den 4. desember. I dagene etterpå foregikk det forhandlinger mellom Monseth og Møller som Vernegg ikke var involvert i. Dersom det var en forutsetning for Polaris Media å få andel i skattefordelen, måtte det vært klargjort overfor Vernegg. Det måtte også forventes at Monseth leste utkastet fra Schibsted. Avtalens formel for beregning av utbytte til Polaris Media er klar, og ble ytterligere klarlagt av Schibsted i løpet av forhandlingene. Monseth godkjente de utkastene han fikk tilsendt. Aksjonæravtalen som ble inngått sikret dessuten Polaris Media en rekke andre rettigheter som skulle sikre minoritetsbeskyttelse, samt en god pris for aksjene.

Styrepapirene før styremøtet 17. desember ble kun oversendt Vernegg til orientering, og han la ikke merke til forskjellen mellom aksjonæravtalen og redegjørelsen til styret. Han la til grunn at det var enighet om utbytteformelen. Redegjørelsen etter aksjeloven § 3-8 viser ikke til noen andel i skattefordelen, uten at noen i Polaris Media reagerte på dette.

Advokat Vernegg har ivaretatt sitt oppdrag som rådgiver på en tilfredsstillende måte, og det er følgelig ikke grunnlag for uaktsomhetsansvar. Etterfølgende forhold har ikke relevans for ansvarsspørsmålet, men viser uansett at Arntzens de Besches forståelse av aksjonæravtalen var klar, og at de gjorde sitt beste for å fremme klientens syn da det viste seg at klientens var et annet. Selv om profesjonsansvaret er strengt, er terskelen for uaktsomhet ikke overtrådt, selv dersom retten kommer til at advokat Vernegg burde opptrådt annerledes.

Det foreligger i ethvert tilfelle ikke årsakssammenheng mellom en eventuell uaktsomhet og kravet. Dersom advokat Vernegg hadde påpekt Polaris Medias misforståelse ville det ikke blitt noen avtale, ettersom Schibsted ikke ville godtatt et økt krav. Dette er klart tilbakevist av Schibsted i møte 4. desember og senere. Saksøker har bevisbyrden for at en slik avtale ville blitt inngått, og har ikke oppfylt denne.

Saksøker fremstiller konsernbidrag på en misvisende måte ved å hevde at Schibsted «får» penger ved å få muligheten til å ta konsernbidrag. Realiteten er en tidsforskyvning i når

Side:7

skatt betales fra år med underskudd til senere år når underskuddet er «brukt opp». Dette har avgjørende betydning for om Polaris Media kunne forvente å få en andel av skattefordelen. Forskyvningen er lønnsom for Schibsted, men ikke en frihet fra betaling, og de vil ende med å betale mer skatt totalt dersom Polaris Media skal få økt utbytte på grunn av skattefordelen.

Endelig har Polaris Media ikke pådratt seg noe tap som følge av salget. De mottok en høy markedspris og fikk sikret et godt minoritetsvern i aksjonæravtalen. Polaris Media ville ikke kommet bedre ut ved å ikke selge aksjeposten. Det er ingen holdepunkter for at Schibsted ville hatt vilje til å betale mer enn de gjorde, eller at de ville akseptert nedskriving av en utsatt skattefordel. Dersom retten kommer til at Schibsted ville vært villig til å betale mer for å få avtalen i havn, må det dreie seg om en beskjeden justering av kjøpesummen.

Saksøktes påstand:

Trond Vernegg og Arntzen de Besche Advokatfirma AS frifinnes og tilkjennes sakskostnader.

3. Rettens vurdering

3.1 Innledende merknader

Saken gjelder hvorvidt advokat Vernegg og Arntzen de Besche er erstatningsansvarlige for rådgivningen Vernegg ga Polaris Media i forbindelse med inngåelsen av aksjonæravtale og avtale om aksjesalg.

Det aktuelle erstatningsgrunnlaget er det ulovfestede profesjonsansvaret for advokater som forutsetter at det foreligger ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet. Dersom vilkårene for erstatning er oppfylt for advokat Vernegg, vil Arntzen de Besche være solidarisk ansvarlig for tapet, jf. skadeserstatningsloven § 2-1 og domstolloven § 232 annet ledd.

3.2 Ansvarsgrunnlag

Retten vurderer først spørsmålet om advokat Vernegg handlet uaktsomt under utførelsen av sitt oppdrag for Polaris Media.

3.2.1 Rettslig utgangspunkt

Utgangspunktet er et strengt aktsomhetsansvar for profesjonsutøvere, jf. <a href="HR-1995-132-B - Rt-1995-1350">Rt-1995-1350</a>, som senere er fulgt opp i en rekke avgjørelser. Ansvar forutsetter at advokaten kunne og burde handlet på annen måte, men ikke enhver kritikkverdig adferd vil være erstatningsbetingende, jf. for eksempel <a href="HR-2014-840-A - Rt-2014-422">Rt-2014-422</a>.

Aktsomheten vurderes ikke ut fra allmenne normer for aktsom opptreden, men en «norm for profesjonelle med utgangspunkt i fagets og bransjens standarder», jf. NOU 2015:3 på s.

Side:8

289. For advokater følger det av domstolloven § 224: «Advokatvirksomhet skal utøves i samsvar med god advokatskikk. Det hører til kravet om god advokatskikk blant annet at advokatvirksomhet skal utøves grundig, samvittighetsfullt og i overensstemmelse med hva berettigede hensyn til klientens tarv tilsier». Innholdet i god advokatskikk er videre utdypet i advokatforskriften.

Sammenholdt med reglene for god advokatskikk er det flere ganger fremhevet i rettspraksis at advokater har en lojalitetsplikt overfor klienten, og en omsorgsplikt innenfor oppdragets rammer, også på områder som ikke ligger i kjernen av oppdraget. Retten viser for eksempel til LB-2005-42548 hvor det fremgår:

I forbindelse med utførelsen av et oppdrag kan det oppstå eller bli avdekket uventede risiki som står i sammenheng med oppdraget. I så fall vil det kunne kreves av advokaten at han identifiserer slike risiki og tar adekvate eller hensiktsmessige skritt for å eliminere dem, eller i det minste at han informerer klienten slik at denne får et tilfredsstillende grunnlag for selv å treffe de nødvendige beslutninger.

Kjernen i aktsomhetsvurderingen er om advokaten har misligholdt kravene klienten med rimelighet kunne stille til oppdragsutførelsen, hvilket vurderes med utgangspunkt i oppdragsavtalen og øvrige bevis som kan belyse oppdragets omfang og karakter.

I NOU 2015:3, Advokaten og samfunnet, hvor profesjonsansvaret behandles, er culpanormen omtalt på s. 289 til 291. Der fremheves ulike faktorer som kan spille inn på terskelen for uaktsomhet. Advokater må for eksempel normalt anses ansvarlige for uriktige råd på oversiktlige rettsområder. Er advokaten høyt spesialisert må klienten normalt kunne stille økte krav til bistanden på advokatens spesialområde. Kan oppdraget få store konsekvenser for klienten menneskelig eller økonomisk, tilsier dette strenge krav til yrkesutøvelsen. Høyesterett har på sin side relativisert culpanormen i noen saker om profesjonsansvar ut fra berettigede forventinger til klientens kunnskap på området, se for eksempel <a href="Rt-2003-400">Rt-2003-400</a>.

3.2.2 Konkret vurdering

Retten tar først stilling til hva oppdraget gikk ut på. Polaris Media, som holder til i Trondheim, har en rammeavtale med Arntzen de Besche. Advokat Vernegg ble innhentet fra Oslokontoret på grunn av sin spesialkompetanse, og tok en høyere timepris enn det som fulgte av rammeavtalen. Det ble ikke laget noen oppdragsavtale, hverken i forbindelse med bistanden våren 2015 eller høsten samme år. Heller ikke andre skriftlige kilder gir noen god indikasjon på hva partene avtalte om oppdraget.

Basert på hvilket arbeid advokat Vernegg faktisk utførte, legger retten til grunn at oppdraget hans var noe forskjellige våren og høsten 2015. Da Vernegg ble engasjert våren 2015, utredet han konsekvenser av et salg og utarbeidet et notat om dette sammen med de øvrige medlemmene i teamet. Da han ble hentet inn høsten 2015, foretok Arntzen de Besche videre utredninger om selskapsrettslige konsekvenser av et salg, men Vernegg

Side:9

bisto også i konkrete forhandlinger om utforming av aksjeavtalen. Polaris Media benyttet på dette tidspunktet ikke andre rådgivere. Vernegg deltok i forhandlingsmøte sammen med klienten og kommuniserte med både klient og motpart om avtaleutkast, herunder ved å sende inn bearbeidete utkast til avtale.

I lys av dette er det naturlig å anse at Verneggs bistand høsten 2015 også omfattet rådgivning vedrørende avtalens utforming. Saksøktes anførsel om at bistanden var begrenset til å utrede selskapsrettslige konsekvenser av avtalen og sørge for at overdragelsen fulgte kravene i aksjeloven, rimer dårlig med hva Vernegg faktisk bisto med. En avgrensing burde, for å være gjeldende, vært tydelig avtalt i en oppdragsavtale. Det ble ikke gjort.

Spørsmålet er da om rådgivningen Vernegg ga i forbindelse med utforming av avtalen var på nivå med det klienten kunne forvente. Etter en samlet vurdering av bevisene har retten kommet til at det var den ikke.

Retten vil bemerke at det ikke generelt kan være slik at advokater har en plikt til å dobbeltsjekke at klienten ikke har glemt eller misforstått et element i en avtale som det på et tidlig stadium har vært aktuelt å forhandle om. Når retten er kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag i denne saken, er det fordi retten vurderer at Vernegg hadde såpass sterke oppfordringer til å ta forholdet opp med klienten ut fra de konkrete omstendighetene i saken at det må anses uaktsomt av ham at han ikke gjorde dette.

Partene er uenige om hva Vernegg formidlet om avtalens innhold før avtaleinngåelsen, og om han selv forsto formelen for utregning av utbytte til Polaris Media i aksjeavtalen. Retten har ikke ansett det nødvendig å ta stilling til dette, ettersom retten vurderer advokat Verneggs handlemåte som uaktsom uavhengig av hvilken forklaring som legges til grunn.

Monseth forklarte at Vernegg til ham ga uttrykk for at avtalens innhold samsvarte med at utbytte til Polaris Media skulle beregnes slik det er argumentert for i det senere notatet av 10. april 2016. Dette var at hvis Schibsted valgte å ta konsernbidrag med skatteeffekt, skulle Polaris Media tilkjennes et justeringsbeløp som svarte til skattebesparelsen ganget med Polaris Medias eierandel i Finn, 9,9877 %. For enkelhets skyld omtaler retten dette som justeringsbeløpet eller at Polaris Media skulle få sin andel av skattefordelen, selv om det ikke er helt presist.

Som retten kommer tilbake til er denne forståelsen av avtalen ikke riktig, ettersom avtalen ikke ga grunnlag for et slikt justeringsbeløp. Dersom Vernegg forsikret klienten om at avtalen hadde et helt annet innhold enn den hadde, må det klart anses uaktsomt, og retten anser det unødvendig å drøfte dette nærmere.

Advokat Vernegg har derimot benektet at han formidlet at avtalen hadde et slikt innhold, og forklart at hans forståelse var at formelen i det første avtaleutkastet fra Schibsted 14. desember 2015 reflekterte en enighet som var oppnådd i forhandlinger mellom Monseth og

Side:10

Møller, og som Vernegg ikke deltok i. Han sjekket derfor ikke med klienten om denne forsto hvordan utbytte skulle beregnes, men gikk ut fra at de hadde blitt enige om beregningsmåten.

Det første utkastet fra Thyness var nettopp et utkast som skulle forhandles videre, hvilket også var det som ble gjort. Etter rettens syn ville det vært naturlig å gå gjennom utkastet med klienten og høre hva denne var fornøyd med og hvilke punkter som skulle forhandles videre. Utkastet var på under tre sider, og beregningen av utbyttet fremstår som den mest tekniske delen.

Avtaleteksten om utbytte og konsernbidrag var etter rettens syn heller ikke så lett tilgjengelig at det kunne legges til grunn at klienten, selv med utdanning og erfaring fra næringslivet, uten videre forsto den. Avtalens punkt 3 om dette gjengis i det følgende:

Partene har til hensikt at 90 % av årets overskudd i lovlig utstrekning skal deles ut som utbyttet [sic] og/eller konsernbidrag forutsatt at Selskapets [Finns] styre ikke finner det ønskelig å beholde midlene i Selskapet som grunnlag for utvikling av virksomheten.

Dersom Selskapet [Finn] yter konsernbidrag til en Part eller annet selskap som inngår i samme skattekonsern som en Part, jf aksjelovens § 8-5 og skattelovens § 10-4, skal den eller de Parter som ikke mottar konsernbidrag og som heller ikke inngår i samme skattekonsern som det mottagende selskap, kompenseres gjennom samtidig utbetaling av utbytte som beløpsmessig skal tilsvare konsernbidraget justert i henhold til antall aksjer som eies av henholdsvis (i) det eller de mottagende selskaper og eventuelle øvrige Parter som inngår i samme skattekonsern, og (ii) de Parter som ikke inngår i samme skattekonsern. I den utstrekning konsernbidraget kommer til fradrag i Selskapets skattepliktige overskudd senest i det inntektsår da det blir utbetalt, skal utbyttet imidlertid justeres for den skattefordel som Selskapet [Finn] dermed oppnår. Utbyttebeløpet skal i tilfelle beregnes som A x B x C, der

A = konsernbidraget dividert på den samlede eierandel i Selskapets [sic] som innehas av det eller de selskaper som mottar konsernbidrag og eventuelle øvrige Parter som inngår i samme skattekonsern,

B = 1 – den skattesats som kommer til anvendelse ved beregningen av Selskapets skattefradrag og

C = eierandelen til den eller de Parter som ikke mottar konsernbidrag og som heller ikke inngår i samme skattekonsern som det eller de selskaper som mottar konsernbidrag.

Et sentralt punkt å forstå i denne formelen er at utbytte til Polaris Media skulle beregnes etter skatt. Dersom Polaris Media skulle fått et justeringsbeløp som omtalt over, måtte utbyttet deles uten hensyn til skatt, hvilket ville gitt et høyere utbytte til Polaris Media enn den aktuelle formuleringen. I notatet av 5. juni var dette omtalt på følgende måte:

For å sikre likebehandling av Polaris Media bør det i aksjonæravtalen presiseres at ved et konsernbidrag skal minoritetsaksjonærene ha krav på en like stor utdeling per aksje som

Side:11

Schibsted-konsernet får gjennom konsernbidrag. Det bør også presiseres at det ikke skal tas hensyn til at utbyttet må deles ut fra beskattede midler og derfor reduseres. [rettens uthevning]

Et justeringsbeløp dreide seg om potensielt mye penger – de tre første årene etter avtalen har dette tilsvart omtrent like mye som kjøpesummen per år. Ordlyden i avtaleutkastet om at utbyttet skal «justeres for den skattefordel Selskapet oppnår» kan gi assosiasjoner til at dette medfører et justeringsbeløp med påfølgende økt utbytte for Polaris Media, selv om det ikke er tilfellet.

Etter rettens syn oppsto det flere situasjoner de nærmeste dagene som ga Vernegg klare oppfordringer til å drøfte formelen med klienten. I e-post av 16. desember gjenga Monseth den siterte teksten fra juninotatet som premiss for et spørsmål om man burde ha med garantier i avtalen. Vernegg reagerte ikke på spørsmålsstillingen, men da han videresendte spørsmålet til sin kollega Sandvik, påpekte denne diskrepansen overfor Vernegg, uten at Vernegg foretok seg noe videre.

Et par dager etter ble innstillingen til konsernstyremøte i Polaris Media, da salget og aksjonæravtalen skulle drøftes, sendt til Vernegg. I redegjørelsen fremgikk det motsatte av i avtalen, nemlig:

For å sikre likebehandling av Polaris Media er det i aksjonæravtalen presisert av ved et konsernbidrag skal Polaris Media ha krav på like stor utdeling per aksje som Schibsted-konsernet får gjennom konsernbidraget. Det er også presisert at det ikke skal tas hensyn til at utbyttet må deles ut fra beskattede midler og derfor reduseres.

Avtalen og fremlegget for styret oppga altså det motsatte av hva som var tilfellet vedrørende et justeringsbeløp ved beregning av utbytte. Også denne gangen ble diskrepansen fanget opp av advokat Sandvik, som fikk videresendt redegjørelsen. Den 18. desember sendte han en e-post til Vernegg hvor han påpekte dette. Sandvik skrev at det i saksfremlegget til styret fremgikk

at utdelinger skal skje med samme kronebeløp per aksje for hhv konsernbidrag og utbytte, dvs at skatteeffekten ikke hensyntas. Det er ikke teksten i aksjonæravtalen som ble fremforhandlet. Der fremgår det ettertrykkelig at skatteeffekten skal hensyntas. Jeg har oppfattet at dette var gjenstand for forhandling og at Schibsted vant det slaget. Hvis vår klient ikke har vurdert dette, bør de gjøres oppmerksom på det.

Vernegg svarte Sandvik at det var aksjonæravtalen som gjaldt uten å gå nærmere inn på dette. Han tok ikke forholdet opp med klienten.

Retten vurderer advokat Verneggs unnlatelse som klanderverdig uavhengig av hva han selv trodde at aksjonæravtalen ga uttrykk for. Dersom han mente avtalens ordlyd var riktig, inneholdt saksfremlegget til styret en klar feil som klienten burde få anledning til å rette. Dersom saksfremlegget derimot ga uttrykk for klientens syn, hadde avtalen fått et annet

Side:12

innhold enn tilsiktet. Retten kan ikke se noen god grunn til at dette forholdet ikke ble tatt opp med klienten. Dette kunne ganske enkelt vært gjort ved å videresende Sandviks e-post.

Retten anser det ikke nødvendig å ta stilling til når advokat Verneggs adferd ble så klanderverdig at terskelen for uaktsomhet ble overskredet. Kumulert anser retten det utvilsomt at advokat Vernegg ikke ivaretok sin omsorgsforpliktelse overfor klientens interesser i tilstrekkelig grad, eller bisto som rådgiver på en tilfredsstillende måte før inngåelse av avtalen.

Retten konkluderer med at det foreligger ansvarsgrunnlag etter det ulovfestede profesjonsansvaret.

3.3 Årsakssammenheng

Saksøker anfører at Verneggs uaktsomhet har medført et økonomisk tap hos dem, enten fordi de ikke fikk noe justeringsbeløp, eller fordi det ville vært en økonomisk gunstigere posisjon å ikke inngå den aktuelle avtalen. Det økonomiske tapet drøftes i punkt 3.4, men spørsmålet om hvilket tap som er sannsynliggjort og om det er årsakssammenheng mellom skaden og tapet er beslektede problemstillinger. Retten drøfter her om det foreligger årsakssammenheng mellom advokatens uaktsomhet og det anførte tapet.

Kravet til årsakssammenheng innebærer at uaktsomheten må ha vært en nødvendig betingelse for tapet. Skadelidte skal stilles som om ansvarsgrunnlaget tenkes borte. En forutsetning for erstatning er at advokatens handling eller unnlatelse har medført et tap, og at aktsom rådgivning fra advokaten ville vært tilstrekkelig til å hindre tapet. Dersom skaden ville oppstått uavhengig av uaktsomheten, medfører det ikke erstatningsansvar for Vernegg og Arntzen de Besche.

Hva som ville skjedd dersom advokaten hadde utført oppdraget på en annen måte, beror på et hypotetisk hendelsesforløp.

3.3.1 Rettslig utgangspunkt og bevisbyrde

I erstatningsretten er det klare utgangspunktet at skadelidte selv har ansvar for å bevise sitt krav, herunder kravet til årsakssammenheng, men det finnes en rekke rettsavgjørelser som pålegger skadevolder å påvise at en tilstrekkelig aktsom handlemåte fra hans side ikke ville vært tilstrekkelig til å hindre skaden. Begrunnelsen for dette er at den usikkerhet som hefter ved det hypotetiske hendelsesforløpet er skapt av skadevolder, se <a href="HR-1997-15-B - Rt-1997-343">Rt-1997-343</a>. Andre eksempler på at bevisbyrden er lagt på skadevolder i slike tilfeller er <a href="HR-1998-11-A - Rt-1998-186">Rt-1998-186</a> og <a href="HR-1998-40-A - Rt-1998-740">Rt-1998-740</a>.

I vår sak avhenger det anførte tapet av at Polaris Media ville fått en avtale hvor de ble tilkjent et justeringsbeløp i forhandlingene med Schibsted dersom Arntzen de Besche hadde gjort dem oppmerksomme på avtalens innhold. Alternativt har saksøker anført at de er påført et tap fordi Polaris Media heller ville valgt å ikke selge, og at tapet utgjør verdien av deres tapte forhandlingsposisjon ved å selge seg til en eierandel på under 10 %. Retten

Side:13

bemerker at Verneggs uaktsomhet forelå på et tidspunkt hvor avtalen ikke var undertegnet, slik at klienten ville hatt mulighet til å trekke seg fra avtalen eller forhandle videre på denne.

Saksøkte har ikke anført som manglende årsakssammenheng at Polaris Media uansett ville inngått avtalen med det innholdet den fikk, og retten drøfter derfor ikke denne muligheten. Et slikt hypotetisk hendelsesforløp ville skadevolder hatt bevisbyrden for.

I vurderingen av de to alternativene som er skissert over, tar retten stilling til hva som er det mest sannsynlige hendelsesforløpet dersom rådgivningen hadde vært aktsom. Retten har sett hen til en fersk dom fra Borgarting lagmannsrett, LB-2018-27239, hvor lagmannsretten i en sak om advokatansvar ved inngåelse av leasingavtaler av to helikoptre strukturerte drøftelsen av årsakssammenheng på denne måten. Det bemerkes for ordens skyld at avgjørelsen ikke er rettskraftig.

3.3.2 Hva er det mest sannsynlige utfallet dersom rådgivningen fra Arntzen de Besche hadde vært tilstrekkelig god?

Hva som ville vært oppnådd i videre forhandlinger mellom Schibsted og Polaris Media om et justeringsbeløp er nødvendigvis usikkert, enda mer usikkert enn for eksempel muligheten til å få forhandlet bort en bestemt klausul i kontrakten, slik spørsmålet var i LB-2018-27239. Retten har vært i tvil om resultatet, men vurderer at det mest sannsynlige utfallet dersom advokaten hadde vært tilstrekkelig aktsom, er at Polaris Media ville blitt tilkjent det justeringsbeløp som de trodde de hadde fått i avtalen.

Som beskrevet innledningsvis ble Schibsteds forespørsel om å kjøpe aksjeposten først avvist av Polaris Media sommeren 2015. Det tok ikke lang tid før Schibsted på ny tok kontakt for å høre om muligheten av et kjøp. Nestleder i konsernstyret til Polaris Media, vitnet Rathe, forklarte at det i den uformelle forespørselen hun mottok da Schibsted henvendte seg på nytt, var oppgitt at Schibsted var villig til å forhandle vedrørende andel i skattefordelen. Denne henvendelsen kom via Polaris Medias styreleder Olufsen, som var ansett inhabil i spørsmålet om salg på grunn av sin tilknytning til Schibsted. E-posten er ikke lagt frem for retten, og retten kjenner derfor ikke den nøyaktige ordlyden.

Polaris Medias krav om å få et justeringsbeløp ble avvist i møtet den 4. desember. Partene har begge forklart at inntrykket fra møtet var at partene sto langt fra hverandre. Schibsted fulgte likevel opp møtet per telefon og med et påfølgende avtaleutkast, hvilket resulterte i en avtale før nyttår.

Schibsteds handlemåte før avtale ble inngått tyder på at de hadde et sterkt ønske om å kjøpe aksjeposten. Retten anser det uomtvistet at dette var skattemotivert, begrunnet i ønsket om å kunne ta ut konsernbidrag og at det var et viktig for Schibsted å få til en avtale før nyttår slik at de kunne benytte muligheten til konsernbidrag allerede for skatteåret 2015. Schibsteds etterfølgende handlemåte støtter dette, ettersom de har benyttet muligheten til å ta konsernbidrag fullt ut i årene etter at avtalen ble inngått.

Side:14

Partene har vært uenige i hvor stor verdi konsernbidraget skal anses å ha for Schibsted, hvilket må antas å ha betydning for hvor langt de ville vært villige til å strekke seg. Saksøkte har vært opptatt av at alternativet til konsernbidrag er å utsette fradragsføring av underskudd til senere år med overskudd. Konsernbidrag medfører derfor en utsettelse av skattekrav, men ikke nødvendigvis en besparelse totalt sett på sikt. Etter rettens syn er det klart at ca 120 millioner kroner spart skatt per år, selv i utsatt og ikke varig redusert skatt, vil innebære en betydelig økonomisk gevinst.

Retten har også merket seg at vitnet Rydning, som har foretatt tapsberegninger på vegne av Polaris Media, forklarte at Schibsteds profil gjør det svært lønnsomt å ha muligheten til å ta konsernbidrag fordi Schibstedkonsernet har som strategi å utvikle nye forretningsområder og –modeller, og utviklingsselskaper ofte har underskudd innledningsvis. Denne forretningsmodellen tilsier at Schibsted vil ha utstrakt mulighet til å benytte konsernbidrag frem i tid, og at det vil være gunstig å ha denne muligheten.

Et sentralt forhold er at en avtale med Polaris Media var den eneste måten Schibsted kunne oppnå en eierandel over 90 %, en forutsetning for å kunne ta konsernbidrag. Polaris Media hadde på sin side ingen klar egeninteresse i å selge seg ned til en andel under 10 % av aksjene i Finn. Det er ikke ført bevis for at aksjonæravtalen som forelå før salget var lite gunstig for Polaris Media slik at det ville lønne seg å forhandle om en ny avtale, eller at selskapet hadde likviditetsproblemer som tilsa behov for kjøpesummen. Salget medførte klare ulemper på grunn av dårligere minoritetsvern etter aksjeloven (noe som riktignok i stor grad ble kompensert gjennom aksjonæravtalen etter forhandlingene), og til en svekket forhandlingsposisjon som i realiteten ville gjøre det vanskelig å selge den resterende aksjeposten til en god pris. Risiko forbundet med en slik posisjon ble tydelig fremhevet i notatet av 5. juni 2015.

Vitneforklaringene fra ansatte og styremedlemmer i Polaris Media om at de i utgangspunktet ikke ønsket å selge, støttes dermed av tidsnære bevis, og tilsier at det måtte forventes klare fordeler før Polaris Media ville gå med på et salg. For at det skulle komme i stand en avtale, må det forutsettes at Schibsted ville strekke seg langt nok til at Polaris Media fikk en avtale de anså gunstigere enn å beholde en eierandel på over 10 %. Retten vurderer at en slik fordel i det minste måtte ligge tett opptil justeringsbeløpet Polaris Media trodde de hadde oppnådd i forhandlingene.

Et utfall hvor Polaris Media fikk tilkjent et justeringsbeløp som anført av dem har ut fra situasjonen støtte i økonomisk teori. Vitnet Riis, professor på Handelshøyskolen BI, forklarte at både teoretiske og empiriske studier tilsier at dersom et samarbeid mellom to parter er en nødvendig forutsetning for en økonomisk gevinst hos en av dem, tilsier dette at partene vil inngå en avtale om deling av gevinsten, med mindre den parten ikke har en reell eller likeverdig forhandlingsposisjon. En deling av gevinsten vil være gunstigere for parten (i dette tilfellet Schibsted) enn at gevinsten ikke oppnås. Polaris Media har knyttet justeringsbeløpet til eierandelen i Finn, men Riis vurderte det som helt påregnelig at

Side:15

Polaris Media kunne fått en større andel enn dette, helt opp mot en halvpart av skattefordelen, ettersom deres medvirkning var en nødvendig forutsetning for Schibsteds gevinst.

I en slik situasjon, hvor Schibsted hadde mye å tjene på å kunne ta ut konsernbidrag, en avtale med Polaris Media var en helt avgjørende faktor for å oppnå dette og Polaris Media hadde en sterk forhandlingsposisjon på grunn av lav egeninteresse i å selge, er retten kommet til at det mest sannsynlige utfallet er at Schibsted ville gått med på å tilkjenne Polaris Media et justeringsbeløp beregnet ut fra konsernbidraget ganget med deres eierbrøk. Retten legger ikke avgjørende vekt på Schibsteds standpunkt i møte 4. desember, ettersom det var på et tidlig stadium i forhandlingene.

I og med uaktsomheten fra Vernegg gikk Polaris Media glipp av muligheten til å forhandle seg frem til dette resultatet. Det foreligger dermed årsakssammenheng mellom uaktsomheten og Polaris Medias økonomiske tap. Retten behandler tapets størrelse under.

3.4 Økonomisk tap

Beregningene av tapet som BDO har foretatt på vegne av saksøker, viser et samlet tap på 32 962 000 kroner for årene 2015-2017. Beløpet er basert på beregninger av et justeringsbeløp ut fra hvor stort konsernbidag Schibsted har tatt fra Finn i disse årene, og retten ser ingen grunn til å stille spørsmål ved dette beløpet etter å ha konkludert med at vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt.

Det er vanskeligere å beregne det totale tapet ettersom det strekker seg frem i tid. Størrelsen avhenger for eksempel av at Finn fortsetter å gå med overskudd, og at Schibsted fortsetter å ta konsernbidrag med skatteeffekt. Schibsteds fremførbare underskudd i Norge er redusert fra 259 millioner kroner til null fra 2014 til 2017. Schibsted har likevel fortsatt å ta konsernbidrag fra Finn fullt ut også i 2018. Rydning uttalte at han ikke kunne se noen grunn til dette med mindre Schibsted får nyttegjort seg konsernbidraget ved hjelp av underskudd i selskaper utenfor Norge men innen EØS-området. Forutsatt at Schibsted fortsetter å ta konsernbidrag, har BDO beregnet at det samlede tapet ligger i intervallet 88,6 til 127,5 millioner kroner avhengig av hvilken diskonteringsrente som benyttes.

Beregningene fra BDO forutsetter at Schibsted fortsetter å ta konsernbidrag, hvilket ikke kan fastslås sikkert, men beregningene har også et konservativt anslag på flere områder. Det er ikke beregnet rente av tapet som allerede har funnet sted. Det har dessuten blitt slått fast i rettspraksis i nyere tid at det er mulig å ta konsernbidrag med skatteeffekt innenfor EØS, og ikke bare innenfor Norge, hvilket innebærer økt mulighet til å benytte konsernbidraget for Schibsted, uten at beregningene tar hensyn til dette.

Etter rettens syn har saksøker godtgjort et tap på minst 88,6 millioner kroner, og de saksøkte dømmes til å erstatte dette.

Side:16

Det er ikke anført fra de saksøktes side at erstatningsansvaret må reduseres på grunn av skadelidtes medvirkning, og retten vurderer derfor ikke dette.

3.5 Saksomkostninger

Saksøker har fått fullt medhold i saken, og har krav på full erstatning for sine saksomkostninger i den grad kostnadene har vært nødvendige og rimelige, jf. tvisteloven §§ 20-2 og 20-5. Saksøker har lagt frem kostnadsoppgave på totalt 290,5 timer til en samlet sum à kroner 1 193 900 kroner med tillegg av rettsgebyret og 3495 kroner til kopiering. Saksøkte har innvendt at kravet er høyt. Ifølge rettens beregninger tilsier kravet en timepris på over 4000 kroner (det fremgår ikke om beløpet er beregnet med eller uten MVA).

Etter rettens syn er det fremsatte kravet både basert på et høyt timeantall og en høy timepris. Det er naturlig å se disse to i sammenheng ved vurderingen av hva som er rimelige kostnader, ettersom en høy timepris normalt bør medføre et lavere antall timer. Samtidig dreier det seg om en omfattende sak med kompliserte bevistema, både faktisk og juridisk. Retten betviler ikke at saken har vært arbeidskrevende og at den største arbeidsbyrden har falt på saksøkersiden. Retten er etter en samlet vurdering kommet til at saksomkostninger tilkjennes med totalt 850 000 kroner.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er dommerens øvrige arbeidsoppgaver.

Side:17

DOMSSLUTNING

1. Arntzen de Besche Advokatfirma AS og Trond Vernegg dømmes in solidum til å betale erstatning til Adresseavisen AS og Polaris Media Nord-Norge AS på 88 600 000 – åttiåttemillionersekshundretusen – kroner.

2. Arntzen de Besche Advokatfirma AS og Trond Vernegg dømmes in solidum til å betale 850 000 – åttehundreogfemtitusen – kroner til Adresseavisen AS og Polaris Media Nord-Norge AS i erstatning for saksomkostninger.