HR-2012-293-A - Rt-2012-201
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2012-02-09 |
| Publisert: | HR-2012-00293-A - Rt-2012-201 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder fastsettelse av oppreisning til fornærmede etter en grovt uaktsom voldtekt. Ved siden av den konkrete utmåling i saken, behandles også spørsmålet om hva som skal være det alminnelige ers tatningsnivå i disse sakene. |
| Saksgang: | HR-2012-00293-A, (sak nr. 2011/1693), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot B (advokat Harald Stabell) |
| Forfatter: | Endresen, Indreberg |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 192, skadeserstatningsloven § 3-5, straffeprosessloven § 100, rettshjelpsloven § 23, straffeprosessloven § 439, straffeprosessloven § 435, straffeprosessloven § 107 |
NORGES HØYESTERETT
Den 9. februar 2012 avsa Høyesterett dom i
HR-2012-00293-A, (sak nr. 2011/1693), sivil sak, anke over dom,
A (advokat John Christian Elden)
mot
B (advokat Harald Stabell)
G I V N I N G :
(1) Dommer Endresen: Saken gjelder fastsettelse av oppreisning til fornærmede etter en
grovt uaktsom voldtekt. Ved siden av den konkrete utmåling i saken, behandles også
spørsmålet om hva som skal være det alminnelige ers tatningsnivå i disse sakene.
(2) A ble den 30. mai 2010 satt under tiltale for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd
bokstav b jf. andre ledd bokstav a. Han hadde – ifø lge tiltalen – gjennomført samleie med
fornærmede ”til tross for at hun sov, og var ute av stand til å motsette seg handlingen”.
Ved Romsdal tingretts dom 10. september 2010 fant retten at det ikke var grunnlag for å
avsi dom i overensstemmelse med tiltalebeslutningen. Retten fant imidlertid at A hadde
opptrådt grovt uaktsomt, og han ble dømt til en str aff av fengsel i ett år for overtredelse av
straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. fjerd e ledd. Han ble også dømt til å betale
fornærmede en oppreisningserstatning på 75 000 kroner.
(3) Både A og påtalemyndigheten anket tingrettens dom til Frostating lagmannsrett. A krevde
også ny behandling av det sivile krav. Første gang saken ble behandlet i lagmannsretten,
fant juryen A skyldig i overensstemmelse med tiltalebeslutningen, men avgjørelsen av
skyldspørsmålet ble satt til side av de tre lagdomm erne. 2
(4) Ankesaken ble så behandlet på ny av Frostating lagmannsrett, som den 8. september 2011
avsa dom med slik slutning:
”1. A, født 9. august 1985, dømmes for overtredels e av straffeloven § 192 første
ledd bokstav b), jf fjerde ledd, til fengsel i 1 – ett – år. Til fradrag i straffen
kommer 3 – tre – dager for utholdt varetekt.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens fo rkynnelse å betale 100 000 –
etthundretusen – kroner i oppreisningserstatning til B.”
(5) Dommen ble avsagt under dissens. To meddommere stemte for at A skulle domfelles for
forsettlig voldtekt, mens Øn fagdommer og Øn meddommer stemte for frifin nelse.
(6) Lagmannsrettens dom ble avsagt etter at Høyeste rett i dom Rt. 2011 side 743 hadde øket
den veiledende norm for oppreisningsfastsettelsen i voldtektssaker der gjerningsmannen
har utvist forsett, til 150 000 kroner, og lagmannsretten tok utgangspunkt i denne
avgjørelsen.
(7) Domfelte har anket avgjørelsen av det sivile kr av til Høyesterett.
(8) Den ankende part, A, har i det vesentligste gjort gjeldende:
(9) Oppreisningsbeløpet er satt vesentlig for høyt. Det følger av Rt. 2006 side 961 at
oppreisningserstatningen skal reflektere straffverdigheten av det tiltalte er funnet skyldig
i, slik dette er kommet til uttrykk ved straffutmålingen. Det følger da at erstatningsnivået
ved uaktsom voldtekt må ligge meget vesentlig lavere enn ved voldtekt ellers.
(10) Det er også forøvrig uriktig å oppjustere norm alerstatningen ved uaktsom voldtekt like
mye som for forsettlig voldtekt. Da normalerstatningen for voldtekt i 2011 ble oppjustert
fra 100 000 kroner til 150 000 kroner, jf. Rt. 2011 side 743, var det gått 8 år siden beløpet
sist ble justert. Normbeløpet for uaktsom voldtekt ble derimot fastsatt så sent som i august
2006, og om normalbeløpet skal heves allerede nå, m å det skje under hensyntagen til at
det skal justeres for en kortere periode.
(11) Det at A tok bilder av fornærmede av krenkende karakter, er ikke tilstrekkelig til at det
kan tilkjennes oppreisningserstatning utover 60 000 kroner eller eventuelt utover det
normalbeløp som måtte bli fastsatt.
(12) A har nedlagt slik påstand:
”Den fastsatte oppreisningserstatning i lagmannsrettens dom reduseres.
Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.”
(13) Ankemotparten, B, har henholdt seg til lagmannsrettens dom, og har for øvrig i det
vesentligste gjort gjeldende:
(14) Når normerstatningene skal justeres, må det gjøres i samme forhold for alle kategorier av
voldtekt, med mindre det skulle være skjedd et fundamentalt skifte i synet på
straffverdigheten av de handlinger som inngår i den ene eller den annen kategori. Om det
skulle være inntrådt noen endring, er det snarere slik at vurderingen av de grovt
uaktsomme voldtekter er blitt strengere. 3
(15) Det at A tok krenkende bilder av fornærmede, også under selve samleiet, og distribuerte
disse, innebærer en så betydelig merbelastning at det klart er grunnlag for å tilkjenne
erstatning utover det normalbeløp som fastsettes.
(16) B har nedlagt slik påstand:
”Anken forkastes”
(17) Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(18) I Rt. 1988 side 532 la Høyesterett til grunn a t det bør gjelde en veiledende norm for
oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5, for fornærmede i
voldtektssaker. Normalerstatningen ble fastsatt til 30 000 kroner. Den ble ved dommen i
Rt. 2003 side 1580 oppjustert til 100 000 kroner. En mindre del av økningen var en
pengeverdijustering, men økningen var primært et re sultat av økt kunnskap om hvilke
skadevirkninger voldtekt oftest vil ha for offeret.
(19) I Rt. 2006 side 961 fastsatte Høyesterett den tilsvarende normalerstatning til
60 000 kroner ved grovt uaktsom voldtekt. Lagmannsretten hadde anvendt den norm som
var fastsatt ved 2003-avgjørelsen, men Høyesterett fant blant annet under henvisning til
den betydelige forskjell i straffenivået, at erstatningsbeløpet burde reduseres i forhold til
normen for forsettlig voldtekt. Normen for oppreisning i uaktsomhetstilfellene ble så
fastsatt til 60 000 kroner. I dommens avsnitt 18 heter det som ledd i begrunnelsen for
nivået:
”Et slikt nivå står i omtrent samme forhold til nivået ved forsettlig voldtekt som
forholdet mellom nivåene for oppreisning for grovt uaktsomt og forsettlig drap.”
(20) Det følger etter mitt syn klart av denne tilnæ rmingsmåte at Høyesterett har ment å
etablere en oppreisningsnorm for uaktsomhetstilfellene, som skal stå i et gitt forhold til
normbeløpet for de forsettlige voldtekter.
(21) I Rt. 2011 side 743 ble normalerstatningen for forsettlig voldtekt hevet til 150 000 kroner.
Saken gjaldt direkte straffeloven § 192 første ledd bokstav a, men jeg legger til grunn at
normalerstatningen også vil være anvendelig ved overtredelse av straffeloven § 192
første ledd bokstav b.
(22) Jeg kan ikke se at det er noen grunn til ikke å foreta en parallell justering av
normalerstatningen for uaktsomhetstilfellene, og er dermed kommet til at normen for
oppreisning for grovt uaktsom voldtekt bør settes t il 90 000 kroner.
(23) Det var ved lagmannsrettens behandling ubestridt at samleie hadde funnet sted, og
lagmannsretten fant det bevist at B hadde sovnet på grunn av beruselse og tretthet. Hun
sov mens samleie fant sted, og hun derfor var ute av stand til å motsette seg dette.
Lagmannsrettens flertall fant at det kunne rettes sterke bebreidelser mot A for mangel på
aktsomhet da han på tross av at B var i en tilstand der hun nærmest må ha fremstått som
bevisstløs, ikke skjønte at hun ikke samtykket til samleiet. 4
(24) I Rt. 2008 side 50 understreket Høyesterett at det skal atskillig til for at de særlige
omstendigheter i saken skal kunne begrunne at normalerstatningen fravikes. I dommens
avsnitt 25 er dette uttrykt slik:
”Det følger av dommene der normen for oppreisningsb eløpet til voldtektsofre ble
fastsatt, at det skal atskillig til før man går ove r – eller under – normen på
100 000 kroner. Fordelene ved en norm blir lett borte hvis den bare skal anvendes på
voldtekter som vurderes til å ligge nær et gjennomsnitt – en vurdering som for øvrig
kan være vanskelig å foreta. Man må godta at normen blir brukt også ved voldtekter
som skiller seg noe ut - som alvorligere eller noe mindre alvorlige.”
(25) Jeg er enig i dette, og synspunktene har samme vekt når det er tale om å fravike den
særskilte norm som fastsettes for uaktsomhetstilfellene.
(26) Det er klart ikke slike særlige omstendigheter knyttet til selve voldtekten at det er
grunnlag for å fravike normalerstatningen. Det er heller ikke påstått av noen av partene.
(27) Selv med det restriktive utgangspunkt som gjelder, bør imidlertid fornærmede etter mitt
syn tilkjennes en erstatning som er noe høyere enn normalerstatningen. I tilknytning til
aktsomhetsvurderingen fremhevet lagmannsrettens flertall:
”Etter flertallets syn underbygges hans grove mangel på aktsomhet av det faktum at
han fikk seg til å ta en rekke bilder av fornærmede, mens hun sov, både forut for og
under samleiet. Bildene fremstår som krenkende og kan best beskrives som
’trofØbilder’. Bildet han tok under selve samleiet,fremstår som en grov krenkelse av
fornærmede. Tiltaltes adferd kan etter flertallets syn best beskrives som både
hensynsløs og tankeløs.”
(28) Det fremgår videre av lagmannsrettens dom at A distribuerte bildene til kamerater, og at
det er usikkert om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, bildene er spredt til flere.
(29) Det er klart at fotografering av fornærmede under samleiet med etterfølgende distribusjon
av bilder, utgjør en betydelig tilleggsbelastning f or fornærmede. Forholdet knytter seg
direkte til den straffbare handling, men har etter mitt syn likevel karakter av en
selvstendig tilleggskrenkelse, som gir grunnlag for å fastsette oppreisningserstatningen til
et noe høyere beløp enn normalerstatningen.
(30) Det foreligger ikke motanke fra fornærmedes side, og det er da tilstrekkelig å konstatere
at det ikke er grunn til å redusere den erstatning lagmannsretten har fastsatt.
(31) Ankemotparten, som har vært representert av den for henne oppnevnte bistandsadvokat,
nedla ikke påstand om at den ankende part skulle tilpliktes å erstatte det offentlige
sakskostnader. Etter mitt syn ville det heller ikke vært grunn til å tilkjenne sakskostnader i
en sak der hovedspørsmålet var å få etablert en nor malerstatning for de aktuelle tilfeller.
Saken gir slik sett ikke noen foranledning til å ta opp spørsmålet om det likevel skulle
vært nedlagt påstand om sakskostnader fra ankemotpartens side.
(32) Høyesterett tok uttrykkelig stilling til spørs målet i dommen i Rt. 2011 side 531:
”Både A og de fornærmede har hatt bistand av advokat. Disse har vært oppnevnt etter
henholdsvis straffeprosessloven § 100 og § 107a. Det følger av § 100 tredje ledd og av
§ 107e at oppnevningen også omfatter bistand ved særskilt anke over sivile krav etter
tvistelovens regler, jf. § 435. Videre følger det a v § 439 at fornærmedes omkostninger 5
avgjøres etter tvistelovens regler om sakskostnader der fornærmede - slik som her - selv
har fremmet kravet. Det følger generelt av straffep rosessloven kapittel 30 om
saksomkostninger at oppnevning av advokat på det offentliges bekostning, ikke er til
hinder for å ilegge omkostningsansvar. Det sier seg selv at omkostninger i tilfelle må
tilkjennes det offentlige. Avgjørelser i Høyesteret ts ankeutvalg i sak HR-2010-739-U og
HR-2010-1829-U er eksempler på at reglene også er oppfattet slik i saker om sivile
krav.”
(33) Sakskostnader ble likevel ikke tilkjent det offentlige, i det retten fant at saken hadde reist
prinsipielle spørsmål, som det var viktig å få avkl art. I den ene av de to avgjørelsene fra
Høyesteretts ankeutvalg, som det vises til i Høyest eretts dom, ble sakskostnader derimot
tilkjent det offentlige.
(34) I Høyesteretts dom av 4. januar 2012 (HR-2012- 32-A) legger retten til grunn en annen
lovforståelse, uten at forholdet til de tidligere avgjørelser drøftes:
”Det følger av straffeprosessloven § 100 tredje led d og § 107e at oppnevnelse som
forsvarer og bistandsadvokat også omfatter behandlingen av anken over de sivile krav
for Høyesterett. Ingen av partene har da hatt saksk ostnader som kan kreves erstattet.”
(35) For så vidt er det da et behov for en avklaring. Mitt syn er at det ikke er grunn til å fravike
det syn Høyesterett ga uttrykk for i Rt. 2011 side 531.
(36) Utgangspunktet for lovendringen i 2008, var et ønske om å styrke fornærmedes stilling.
Forsvarerens oppgave ble derimot utvidet for å unngå ubalanse mellom partene. Denne
begrunnelsen kunne tilsi at forsvarerens oppgave bare ble utvidet ved særskilte anke fra
fornærmedes side over avgjørelsen av det sivile kra v. Slik straffeprosessloven § 100
tredje ledd er utformet, kan jeg imidlertid ikke se at bakgrunnen for endringen av
bestemmelsen er tilstrekkelig til en innskrenkende tolking av denne.
(37) Det som er problemstillingen i vår sak er imidlertid om skadevolderen i tillegg til at hans
advokat betales av det offentlige, også skal ha fri adgang til å anke en avgjørelse uten å
risikere å måtte erstatte det offentlige, som i denne henseende trer inn i fornærmedes sted,
sakens omkostninger. Det er etter mitt syn ingen reelle hensyn som tilsier en slik særlig
begunstigelse av skadevoldere av denne kategori, i forhold til dem som mottar rettshjelp
etter rettshjelploven.
(38) Jeg kan heller ikke se at en slik løsning må b li konklusjonen på grunn av mangel på
lovhjemmel. Tvistelovens system er at den tapende part i en sivil sak som hovedregel skal
dekke motpartens kostnader. Om kostnadene må betales til fornærmede eller til staten, har
ingen praktisk betydning for skadevolderen. Når dette er situasjonen, er det etter mitt syn
ubetenkelig å bygge på en analogisk anvendelse av de relevante bestemmelser i
rettshjelploven, jf. særlig lovens § 23 som pålegger den som mottar fri rettshjelp å
nedlegge påstand om at det offentlige skal tilkjennes sakskostnader.
(39) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes. 6
(40) Dommer Skoghøy: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det
vesentlige tiltre den begrunnelse han har gitt. I motsetning til A har B ikke nedlagt
påstand om at det offentlige skal tilkjennes sakskostnader. B har vunnet saken, og
Høyesterett må da etter min oppfatning ta stilling til hvorvidt hun skulle ha påstått
sakskostnader til det offentlige. Dette gjelder særlig fordi det fra tidligere finnes
motstridende avgjørelser om dette, se Rt. 2011 side 531 og dom 4. januar 2012 (HR-
2012-32-A).
(41) I sivile saker hvor det er innvilget fri sakfø rsel etter rettshjelpsloven, skal den som har fri
sakførsel, nedlegge påstand om sakskostnader til de t offentlige, se rettshjelpsloven § 23.
Straffeprosessloven § 439 bestemmer at når fornærmede under en offentlig straffesak selv
forfølger sivile krav, ”gjelder bestemmelsene om er statning for saksomkostninger i
tvisteloven kapittel 20 tilsvarende”. Denne bestemmelse har imidlertid ikke vært oppfattet
slik at henvisningen til tvistelovens saksomkostningsregler omfatter rettshjelpsloven § 23.
Det finnes på denne bakgrunn ingen hjemmel for at tiltalte i tilfeller hvor et sivilt krav blir
behandlet som del av straffesaken, kan kreve at fornærmede skal pålegges å refundere det
offentliges utgifter til forsvarer. På tilsvarende måte finnes det ingen hjemmel for at
fornærmede kan kreve at tiltalte skal pålegges å betale det offentliges utgifter til
bistandsadvokat.
(42) Som ledd i å styrke fornærmedes stilling ved forfølgning av sivile krav i straffesak ble det
ved lovendring i 2008 bestemt at oppnevning av bistandsadvokat blant annet ”omfatter …
særskilt anke over sivile krav etter tvistelovens regler, jf. § 435”, se straffeprosessloven
§ 107e. I Ot.prp. nr. 11 (2007–2008)om lov om endringer i straffeprosessloven mv.
(styrket stilling for fornærmede og etterlatte), side 102 er det i tilknytning til denne
bestemmelse uttalt:
”Departementet er enig med utvalget i at det bør fr emgå av loven at det hører under
bistandsadvokatens oppgaver å fremme slike ankesaker etter tvistemålsloven, … Når
fornærmede først får oppnevnt bistandsadvokat, er d enne oppgave en naturlig følge av
oppdraget.”
(43) Samtidig ble det bestemt at oppnevning som forsvarer blant annet ”omfatter … særskilt
anke over sivile krav etter tvistelovens regler, jf. § 435, i saker hvor den fornærmede har
bistandsadvokat”, se § 100 tredje ledd. I Ot.prp. nr. 11 (2007–2008), side 112 er det
påpekt at denne bestemmelse må ”ses i sammenheng med forslaget til straffeprosessloven
§ 107 e om at slik behandling inngår i bistandsadvokatens oppdrag”.
(44) Det følger av straffeprosessloven § 435 at sær skilt anke over sivile krav som har vært
behandlet i straffesak, skal behandles etter tvistelovens regler. Partenes representanter går
likevel ikke over til å bli prosessfullmektiger med fri rettshjelp. Ordningen etter
straffeprosessloven § 107e og § 100 tredje ledd er at oppnevningen som bistandsadvokat
og forsvarer står ved lag ved en etterfølgende sivi l anke. Dette innebærer at utgiftene til
bistandsadvokat og forsvarer må behandles på samme måte som når sivile krav blir
behandlet som ledd i straffesak. Det finnes i forarbeidene til endringsloven av 2008 ikke
dekning for analogisk anvendelse av rettshjelpsloven § 23. På dette grunnlag mener jeg at
verken tiltalte eller fornærmede kan kreve at den annen part skal pålegges å refundere det
offentliges utgifter. Dette er også i samsvar med det standpunkt Høyesterett har inntatt i
den nyeste avgjørelsen om spørsmålet – dommen 4. ja nuar 2012 (HR-2012-32-A). 7
(45) Dommer Tønder: Som annenvoterende, dommer Skoghøy.
(46) Dommer Indreberg: Likeså.
(47) Dommer Tjomsland: Likeså.
(48) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: