HR-1995-2130-S - Rt-1995-1831

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1995-11-23
Publisert:	HR-1995-02130-S - Rt-1995-1831 (579-95)
Stikkord:	Straffeprosess, Beslag
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1995-02130 S, jnr 1347/1995
Parter:	A mot Påtalemyndigheten
Forfatter:	Langvand, Tjomsland, Stang Lund
Lovhenvisninger:	Legeloven (1980) §44, Straffeprosessloven (1981) §203, §204, §205, Straffeloven (1902) §270, §271, §31, §119, §192, §240, §388, Straffeprosessloven (1981)

A, født xx.xx.1941, er - etter anmeldelse fra Rikstrygdeverket - siktet for forbrytelse mot straffeloven §271 jf §270 første ledd nr 1 ved som lege å ha krevet uberettiget refusjon fra folketrygden.

I påtegning til Oslo forhørsrett 20 juni 1995 begjærte Oslo politikammer rettens beslutning for at det kunne foretas ransaking av siktedes bolig og kontor samt beslag av opptegnelser, journal, journalmateriale og regnskapsmatariale som antas å ha betydning som bevis. Forhørsretten avsa den 21 juni 1995 beslutning med slik slutning:

"1. Ransaking besluttes foretatt i lege As bolig i Y veien Oslo og hans kontor i X gate 1, Oslo.

2. Oslo politikammer gis i medhold av straffeprosessloven §205 jfr. legeloven §44, adgang til å foreta beslag av opptegnelser, journal, journalmateriale og regnskapsmateriale hos lege A."

Politiet foretok den 22 juni 1995 ransaking på legekontoret, som siktede driver i fellesskap med tre andre leger. Det ble tatt back-up av siktedes datamaskin, som ble forseglet. To manuelle arkivskap ble forseglet på stedet, i det det viste seg umulig under ransakingen å skille ut siktedes journaler fra de øvrige legers.

Politiet begjærte den 23 juni 1995 forhørsrettens avgjørelse av hvilke deler av arkivet som kan beslaglegges. Siktede begjærte den 26 juni 1995 opphevelse av beslaget, samt at beslaget straks skulle opphøre for så vidt gjelder de gjenstander som holdes forseglet uten hjemmel i forhørsrettens kjennelse av 21 juni 1995. Etter muntlige forhandlinger avsa Oslo forhørsrett den 18 august 1995 kjennelse med slik slutning:

"Oslo politikammer gis i medhold av straffeprosessloven §205 annet ledd, jfr §203, jfr. legeloven §44, adgang til å gjennomgå tidligere beslaglagte opptegnelser, journaler, journalmateriale og regnskapsmateriale for de pasienter som Rikstrygdeverket angir at lege A har hatt til behandling."

Forhørsrettens kjennelse ble av siktede påkjært til Borgarting lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse av 26 september 1995 ble kjæremålet forkastet.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for lagmannsretten fremgår av kjennelsen.

A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannnsrettens lovtolkning og saksbehandling. Når det gjelder lovtolkingen har han særlig anført:

Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §204 uriktig når den har lagt til grunn at det totale journalmateriale kan beslaglegges til tross for at det inneholder betroelser til andre leger.

Retten har korrekt lagt til grunn at legeloven §44 ikke gir hjemmel for beslag av annet enn siktedes eget journalmateriale. Det foreligger da et ubetinget bevisforbud for resten av materialet, jf straffeprosessloven §119. Legefellesskapet består av tre andre leger og det foreligger også journaler fra nå avdøde leger. Det beslaglagte materiale består derfor i det vesentlige av opptegnelser som er undergitt ubetinget bevisforbud, og korresponderende beslagsforbud etter straffeprosessloven §204. Lagmannsretten synes ikke å trekke de riktige følger av dette. I premissene er det lagt til grunn at bevisforbudet ikke i utgangspunket er til hinder for forhørsrettens avgjørelser. Retten synes å mene at den beskrevne situasjon ikke er til hinder for beslag, og at lovens skranker først kommer til anvendelse dersom dokumentene skal benyttes som bevis på et senere stadium. Dette må bero på en uriktig tolkning av lovens §204. Hvor et ubetinget bevisforbud foreligger, er det heller ikke adgang til beslag. Forhørsrettens avgjørelse går i realiteten ut på å stadfeste et beslag.

Det er ubestridt at et eventuelt utsorteringsarbeid vil ta måneder eller år. Overtakelse av rådighet over et så langt tidspunkt må anses som et egentlig beslag. Lagmannsretten har ikke drøftet nærmere grensen mellom "egentlig" beslag og inngrep etter §205 tredje ledd 2. punktum. Sistnevnte bestemmelse forutsetter at avgjørelse av hvilke dokumenter som kan beslaglegges, foretas umiddelbart.

Når lagmannsretten tar dette uriktig utgangspunkt, blir spørsmålsstillingen vedrørende kjennelsen i Rt-1986-1149 feilaktig. Lagmannsretten synes også å utlegge kjennelsen feilaktig. Kjennelsen omhandler ransaking, ikke beslag . Dokumentmengden i nevnte sak synes å ha vært langt mindre, slik at det ikke var nødvendig å beslaglegge i egentlig forstand for å gjennomgå dokumentene. Avslutningsvis i kjennelsen er det uttrykkelig vist til at fremgangsmåten kan benyttes hvor siktede hevder at dokumenter er unntatt fra beslag, men hvor politiet antar at de ikke omfattes av bestemmelsen. I et slikt tilfelle foreligger tvilsspørsmål som må avgjøres. I nærværende sak er det derimot på det rene at det vesentlige av dokumentene er undergitt bevisforbud. Spørsmålet er utelukkende hvilke dokumenter dette er.Lagmannsretten har videre tolket straffeprosessloven §205 feil ved å akseptere at politiet kan gjennomgå det beslaglagte materiale for å utsortere det som er undergitt ubetinget taushetsplikt. Det kan ikke være tvilsomt at det er forhørsretten som er tillagt kompetansen til å vurdere om "beslag kan tas", jf §205 tredje ledd. Prinsipalt gjøres gjeldende at forhørsretten i realiteten har beslaglagt hele materialet og gitt anvisning på senere utsorteringsmåter. Lovens system er nemlig at når forhørsretten har truffet sin avgjørelse etter §205, er beslagets omfang avgjort. Såfremt man oppfatter forhørsrettens avgjørelse som en foreløpig avgjørelse, må det kunne konstateres at retten har gitt andre organer myndighet til å avgrense gjenstanden for beslag. Lagmannsretten har vist til at beslagsadgangen er begrenset til nærmere angitte typer dokumenter hos siktede. Forhørsretten har imidlertid ikke konkret angitt hvilke dokumenter dette er, og det kan ikke være tvil om at det etter kjennelsen er Rikstrygdeverket som avgjør om et beslag skal foretas. Dette gir §205 ikke hjemmel til.

Lagmannsretten er inne på argumenter som tilsier at taushetsplikten for de øvrige leger "avdempes". Det er blant annet pekt på de særlige problemer som oppstår ved bruk av felles journalsystem. Det er vanskelig å se at disse argumenter er relevante ved tolkningen av §205. Lagmannsretten har selv konstatert at dokumentene er undergitt taushetsplikt, og det må da ha ytterst marginal betydning om retten mener taushetsplikten likevel ikke er særlig sterk. Lagmannsrettens betraktninger er feilaktige, og dessuten har retten ikke trukket noen egentlig konklusjon.

Straffeprosessloven §203 og §205 er feiltolket når det er tillatt beslag i en dokumentmengde som bare er generelt individualisert og hvor utvelgelsen er overlatt anmelderen i saken. Det er vist til kjennelse i Rt-1981-1199. I tillegg til §203 kan dette krav forankres i §205 første ledd. På basis av forhørsrettens slutning vet man ikke hvilke dokumenter som kan beslaglegges. Det er heller ikke tale om en enkel sortering. De samme dokumenter inneholder i stor grad opplysninger fra forskjellige leger. Journalkonvoluttene er ikke påført den enkelte leges navn. Man er derfor nødt til å lese det hele. Dessuten kan det oppstå tvil om nedtegnelser er "betroelser" etter §119, eller andre former for opplysninger. Det er ikke tvil om at sorteringen er basert på vurderinger.

Når det gjelder saksbehandlingen har siktede anført at lagmannsrettens kjennelse på enkelte punkter er uklar, og at kjæremålsutvalget på sentrale punkter ikke har et tilstrekkelig faktum til å ta stilling til sentrale rettslige spørsmål. Lagmannsretten har i liten grad utpenslet hvorfor gjennomgang ved forhørsretten er "svært upraktisk". Det savnes i kjennelsen en nærmere grensedragning mellom egentlige beslag og medtakelse av dokumenter i en konvolutt etter §205 siste ledd. Premissene er heller ikke ved vurderingen av forholdsmessighet etter §240 tilstrekkelig uttømmende.

A har lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves. Han ber om at kjæremålet gis oppsettende virkning.

Oslo politikammer har i tilsvaret henholdt seg til lagmannsrettens kjennelse og til tidligere uttalelser i saken. Om tidsforbruket ved utsorteringsarbeidet for det manuelle arkivet, bemerkes særlig at man i første omgang tar sikte på stikkprøvekontroller. Dersom det viser seg, slik siktede har forklart, at materialet ikke har bevisverdi, vil beslag ikke være nødvendig. Det er derfor ikke grunn til å tro at gjennomgang av materialet vil ta så lang tid som anført av siktede, med mindre politiet ved stikkprøver kommer til at siktedes opplysninger ikke er korrekte.

Politiet har lagt ned påstand om at kjæremålet forkastes.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet er ved beslutning av 18 oktober 1995 gitt oppsettende virkning.

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og kjæremålsutvalgets kompetanse er derfor undergitt de begrensninger som følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av lovforskrift og saksbehandling, jf §388 nr 2 og nr 3. Kjæremålsutvalget behandler anførslene om mangelfulle kjennelsesgrunner i tilknytning til de forskjellige lovtolkningspørsmål.

Saken gjelder politiets adgang til blant annet å gjennomgå to forseglede arkivskap inneholdende journaler m v hos et legefellesskap, bestående av fire leger, med sikte på å finne frem til de dokumenter/data som det skal tas endelig beslag i for å tjene som bevis i en eventuell straffesak mot en av deltagerne i fellesskapet.

Den siktede legen, A, har gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §204 uriktig når retten er kommet til at det totale journalmateriale kan forsegles slik politiet her har gjort, til tross for at materialet også inneholder betroelser til andre leger. Kjæremålsutvalget har kommet til at denne anførsel ikke kan føre frem.

Legeloven §44 lyder slik:

"I rettssak om en leges virksomhet, og i en administrativ sak om autorisasjon eller lisens, eller rett til å forskrive narkotika, eller klage over en leges virksomhet, kan opptegnelser, journal og journalmateriale kreves lagt frem som bevis i orginal, eller i bekreftet fotokopi eller utskrift".

I kjennelsen inntatt i Rt-1992-362 kom Høyesterett til at bestemmelsen i legeloven §44 begrenser det beslagsforbud som er fastsatt i straffeprosessloven §204 for dokumenter med et innhold som omfattes av lovbestemt taushetsplikt. Lagmannsretten har lagt til grunn at legeloven §44 ikke gir hjemmel for beslag av journaler m v til andre leger enn den vedkommende sak gjelder. Dette er kjæremålsutvalget enig i. Forhørsrettens kjennelse gjelder ransaking og beslag i opptegnelser, journaler, journalmateriale og regnskapsmateriale for de pasienter som Rikstrygdeverket angir at A har hatt til behandling. De andre legene i fellesskapet har ikke angrepet kjennelsen.

Lagmannsretten kom til at den omstendighet at legeloven §44 bare gjelder i forhold til vedkommende leges journaler m v, ikke er til hinder for den fremgangsmåten som politiet her har anvendt, og retten uttaler i den forbindelse blant annet:

"Retten peker først på at det som direkte følger av §204, jf §119 er et forbud mot å benytte taushetspliktbelagte opplysninger fra de øvrige legene som bevis - under etterforskningen eller ved rettens behandling. Dette er det ikke tale om her. Situasjonen her har størst likhet med den som ville ha foreligget dersom politiet hadde begjært ransaking av arkivskapene med hjemmel i straffeprosessloven §192. I utgangspunktet er vilkårene for slik ransaking oppfylt."

Lagmannsretten har funnet støtte for sitt syn i kjennelsen Rt-1986-1149. Det ble i denne avgjørelsen uttalt at dersom det i en større dokumentsamling som finnes på ransakningsstedet er dokumenter som er av betydning som bevis, men det er vanskelig å finne frem til disse på stedet, må av praktiske grunner de deler av samlingen som er aktuelle, kunne beslaglegges for nærmere undersøkelse. Dette innebærer at så langt undersøkelser som praktisk kan gjøres på stedet avklarer at ett eller flere dokument ikke er av betydning som bevis, kan dokumentene ikke beslaglegges for nærmere undersøkelse.

Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det prinsipp, som ble lagt til grunn i kjennelsen fra 1986, også må kunne anvendes i et tilfelle som dette, selv om det her er på det rene at dokumentsamlingen inneholder dokumenter undergitt taushetsplikt. Utvalget kan heller ikke se at adgangen til å anvende en slik fremgangsmåte i dette tilfelle begrenses av at dokumentsamlingen inneholder dokumenter som tilhører andre enn den siktede legen. Et annet standpunkt ville innebære at bestemmelsen i legeloven §44 fikk begrenset rekkevidde i tilfeller hvor flere leger driver i et fellesskap. Det foreligger ikke noen feil ved lagmannsrettens lovtolkning på dette punkt. Lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til at lovtolkningen kan prøves.

A har også gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §203 jf §205 feil med hensyn til kravene til individualisering av det som kan beslaglegges. Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at denne anførselen kan føre frem.

Lagmannsretten viste til at begge de kjennelser forhørsretten har avsagt, begrenset beslagsadgangen til nærmere angitte dokumenter, "opptegnelser, journal, jornalmateriale og regnskapsmateriale", hos lege A. I den påkjærte kjennelse av forhørsretten er dette ytterligere begrenset til å gjelde "de pasienter som Rikstrygdeverket angir at lege A har hatt til behandling". Lagmannsretten fant på denne bakgrunn at materialet var tilstrekkelig indvidualisert, og retten viste i den forbindelse til avgjørelsen i Rt-1981-1199. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse her bygger på en uriktig forståelse av straffeprosessloven §203 jf §205 første ledd.

Kjæremålsutvalget viser også til kjennelsen i Rt-1992-898. Utvalget uttalte i den saken at det måtte bero på "en konkret og praktisk vurdering" hvor langt man her kan gå i å godta en kollektiv angivelse av dokumenter. Kjæremålet synes for øvrig på dette punkt i hovedsak å gjelde den konkrete rettsanvendelse, som utvalget ikke kan prøve i et videre kjæremål. Det tilføyes at det etter kjæremålsutvalgets mening ikke er treffende når det i kjæremålet anføres at retten har overlatt til Rikstrygdeverket å avgjøre hvilke dokumenter som skal beslaglegges. Lagmannsrettens begrunnelse er etter utvalgets syn tilstrekkelig til at lovtolkningen kan prøves.

A har videre gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §205 tredje ledd uriktig nå den har kommet til at politiet kan foreta utsorteringen av dokumentene. Han har vist til at det i kjennelsen i Rt-1986-1149 ble lagt til grunn at tvist om dokumenter omfattes av unntaket fra beslag etter straffeprosessloven §204, fører til at forhørsretten må forelegges dokumentene. Kjæremålsutvalget bemerker at lagmannsretten har behandlet forholdet til kjennelsen i Rt-1986-1149, men retten kom til at denne saken stod i en annen stilling enn det tilfellet som ble behandlet i kjennelsen fra 1986. Lagmannsretten uttaler i den forbindelse at den har inntrykk av at kjæremålsutvalgets argumentasjon "tar utgangspunkt i situasjoner der taushetspliktbestemmelsene tar sikte på bl.a. å beskytte mot innsyn nettopp fra politiets side, og at dette utgjør en del av begrunnelsen for at politiet selv ikke ble tillatt å gjennomgå det omtvistede materialet" i det pengeskapet som den saken gjaldt.

Kjæremålsutvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse ikke bygger på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §205 tredje ledd, selv om de formuleringer som er benyttet i kjennelsen i Rt-1986-1149, kan trekke i retning av at det ble gitt uttrykk for en generell regel. Kjæremålsutvalget viser til at det i forarbeidene til straffeprosessloven av 1981 er uttalt at politiet ved ransaking må "kunne undersøke papirer i den utstrekning det er nødvendig for å skaffe grunnlag for skjønnet over hvilke papirer som bør beslaglegges" og "i så fall er det ikke til å unngå at politiet også kan komme til å gjennomse papirer som det ikke er adgang til å beslaglegge", jf Innstillingen fra straffeprosesslovkomiteen side 256. Kjæremålsutvalget drøftet i saken i Rt-1986-1149, uttalelsen i forarbeidene, men påpekte at det der ikke var gått inn på hvorledes det skulle forholdes når den som hadde dokumentene i sin besittelse allerede under ransakning gjorde gjeldende at deler av dokumentsamlingen går inn under straffeprosessloven §204.

Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at begrunnelsen i kjennelsen i

Rt-1986-1149 fremstår som særlig knyttet til situasjoner hvor taushetspliktsbestemmelsene tar sikte på å beskytte mot innsyn nettopp fra politiets side. Den saken gjaldt blant annet korrespondanse mellom siktede og hans forsvarer. I denne saken foreligger ikke en slik situasjon. Det er hensynet til pasientene som begrunner taushetsplikten i legeloven §31. Dette hensynet gjør seg - isolert betraktet - gjeldende med samme styrke i forhold til de pasienter som behandles av den legen som er siktet og de som behandles av hans kolleger. Lagmannsretten fremhever for øvrig at det i denne saken er tale om "en ren sortering på grunnlag av klare kriterier". Rettsikkerhetshensynene blir dermed andre enn de var i saken i Rt-1986-1149. 

Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til at angrepet på lagmannsrettens lovtolkning heller ikke på dette punkt kan føre frem. Lagmannsrettens begrunnelse er etter utvalgets syn tilstrekkelige til at utvalget kan prøve lovtolkningen.

Lagmannsretten har behandlet forholdet til straffeprosessloven §240. Denne vurdering kan utvalget ikke overprøve i et videre kjæremål.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Kjæremålet forkastes.