LB-2019-115025
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2016-08-07 |
| Publisert: | LB-2019-115025 |
| Stikkord: | (Mulla Krekar), Straffeprosess, Varetektsfengsling, Utlevering |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over tingrettens kjennelse om varetektsfengsling. Varetektsfengslingen var begrunnet med at det forelå skjellig grunn til mistanke, da Italia både hadde anmodet utlevering og det forelå en fersk dom på 12 års fengsel. |
| Saksgang: | Oslo tingrett TOSLO-2019-108346 - Borgarting lagmannsrett LB-2019-115025 (sak nr. 19-115025SAK-BORG/04) |
| Parter: | Najumuddin Faraj Ahmad (Advokat Brynjar Nielsen Meling) mot Påtalemyndigheten v/Politiets sikkerhetstjeneste (politiadvokat Line Nyvoll Nygaard) |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Arne Ruud, Lagdommer Eirik Vikanes, Lagdommer Fredrik Charlo Borchsenius |
| Lovhenvisninger: | Utleveringsloven (1975) §15, §20, Straffeloven (2005) §133, Straffeprosessloven (1981) §170a, §171, §184, §185, §188, §385, §387, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6 |
Najumuddin Faraj Ahmad, født 07. juli 1956, - kjent som mulla Krekar - ble pågrepet av norsk politi 15. juli 2019 og fremstilt for varetektsfengsling 17. juli 2019 i medhold av utleveringsloven § 20.
Av fengslingsbegjæringen fremgår blant annet følgende:
Bakgrunnen for pågripelsen var en etterlysning for pågripelse med sikte på utlevering i Schengen Information System på grunnlag av en europeisk arrestordre av samme dato, utstedt av kompetent myndighet i Italia, jf. dok 02.01. Arrestordren ble utstedt etter at siktede, ved dom samme dag, ble dømt til 12 års fengsel for å ha deltatt i en radikal og fundamentalistisk organisasjon som planla terrorvirksomhet i Europa og Midtøsten, jf. dok 02.03.02. Dommen er ikke rettskraftig.
Etter utleveringsloven § 20 nr. 1 kan en person som er tiltalt for en straffbar handling som kan begrunne utlevering etter utleveringsloven, varetektsfengsles i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket, såframt kompetent myndighet i den fremmede stat ber om det før utleveringsbegjæring er framsatt. Det samme gjelder når vedkommende i den fremmede stat er etterlyst for lovbruddet. At forholdet i tiltalen kan begrunne utlevering er tidligere funnet å være oppfylt, jf. bl.a. dok 07.05.09.
Siktede fremstilles for varetektsfengsling under henvisning til nevnte etterlysning på grunnlag av arrestordre fra italienske myndigheter for å sikre utlevering.
Det fremgår av begjæringen at Ahmad 16. juli 2019 også ble siktet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) for brudd på straffeloven § 133 (terrorforbund).
Ved Oslo tingretts kjennelse av 17. juli 2019 ble Ahmad i medhold av utleveringsloven § 20, jf. straffeprosessloven § 184, § 185 og § 171 nr. 1, varetektsfengslet til 14. august 2019.
Siktede har anket kjennelsen. Forsvareren har inngitt støtteskriv av 31. juli 2019 og tilleggsbemerkninger 2. august 2019. Påtalemyndigheten er kjent med anken og støtteskrivet, og har inngitt tilsvar og tilleggsbemerkninger 2. august 2019 med kopi til forsvarer.
Najumuddin Faraj Ahmad har i hovedsak anført at det ikke er skjellig grunn til mistanke, at det ikke er unndragelsesfare og at fengsling uansett vil være uforholdsmessig. Det er også anført at det er en saksbehandlingsfeil at tingretten ikke har vurdert forholdsmessigheten opp mot den totale forventede fengslingstid frem til utlevering, og at det vil ta lang tid før en utvisningsbegjæring vil være ferdig behandlet. Det er opplyst at Ahmad aksepterer meldeplikt og at politiet beholder passet hans.
Side:2
Påtalemyndigheten anfører at fengslingsvilkårene er oppfylt og at tingrettens kjennelse er riktig. Det er anført at tingretten har vurdert forholdsmessigheten opp mot total forventet fengslingstid og at det ikke er noen saksbehandlingsfeil. Det er også opplyst at formell utleveringsbegjæring fra Italia ble mottatt 2. august 2019 og at fristen etter utleveringsloven § 20 annet ledd dermed er avbrutt. Ny hjemmel for fengsling er da utleveringsloven § 15.
Lagmannsrettens bemerker:
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten og bemerker:
Anker over tingrettens kjennelser og beslutninger skal som hovedregel avgjøres på grunnlag av skriftlig behandling, jf. straffeprosessloven § 385 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at hensynet til forsvarlig saksbehandling eller andre særlige grunner taler for at det avholdes muntlige forhandlinger i den foreliggende saken, jf. straffeprosessloven § 387 og EMK artikkel 6 nr. 1. Det vises i denne forbindelse til at tingrettens kjennelse er avsagt etter muntlige forhandlinger hvor siktede fikk anledning til å forklare seg. Deler av siktedes forklaring er også referert i kjennelsen.
Ahmad er ved tingrettens kjennelse fengslet etter utleveringsloven § 20 som blant annet henviser til fengslingsvilkårene i straffeprosesslovens kapittel 14. Vilkårene for fengsling etter straffeprosessloven § 184, jf. § 185, jf. § 171 må våre oppfylt. Etter at formell utleveringsbegjæring er mottatt av norske myndigheter, er hjemmelsgrunnlaget for fengsling utleveringsloven § 15, som også henviser til straffeprosesslovens fengslingsregler.
Saken har en lang historikk. Spørsmålet om vilkårene for fengsling etter utleveringsloven på bakgrunn av utleveringsbegjæring fra italienske myndigheter er behandlet av domstolen en rekke ganger tidligere, blant annet ved Borgarting lagmannsretts kjennelser 2. desember 2015 og 17. desember 2015. Spørsmålet om vilkårene for utlevering var oppfylt ble prøvd blant annet i Borgarting lagmannsretts kjennelse 21. oktober 2016. Ahmads anke over den siste kjennelsen til Høyesteretts ankeutvalg ble forkastet. Ahmad ble løslatt i slutten av november 2016 da Italia trakk sin utleveringsbegjæring.
Det skal foretas en ny, konkret vurdering av fengslingsvilkårene basert på situasjonen i dag, men grunnlaget for fengslingsbegjæringen er i prinsippet det samme som tidligere. Lagmannsretten er derfor ikke enig med forsvarer i at tidligere rettsbehandling av spørsmålet er uten betydning.
Skjellig grunn til mistanke
Lagmannsretten finner at Ahmad med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar
Side:3
handling som kan medføre straff av fengsel i mer enn seks måneder, nemlig det forhold som han er tiltalt/siktet for både i Italia og Norge.
Lagmannsretten kan ikke se at det har fremkommet noe som gir grunn til å se annerledes på mistankegrunnlaget enn det som kommer til uttrykk i de tidligere lagmannsrettskjennelsene som det er vist til over. Det vises særlig til kjennelsen 21. oktober 2016 som er dekkende for lagmannsrettens syn på mistankegrunnlaget også nå.
Nytt er at Ahmad nå er dømt i Italia til fengsel i 12 år for terrorforbund. Dommen ble avsagt i hans fravær. Dommen er ikke rettskraftig, og premissene foreligger etter det som er opplyst ennå ikke. Det er denne dommen som er bakgrunnen for den nye utleveringsbegjæringen fra Italia. Ahmad har reist innvendinger mot rettsbehandlingen i Italia. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på disse innvendingene nå. At Ahmad er dømt i Italia svekker i alle fall ikke mistankegrunnlaget mot ham.
Det er anført at kontakt mellom norske og italienske myndigheter svekker mistankegrunnlaget, og det er vist til avisartikler om dette. Lagmannsretten kan ikke se at anførslene eller artiklene er egnet til å svekke mistankegrunnlaget.
Det er anført at «Italia ikke har jurisdiksjon i saken» fordi Ahmad befant seg i Norge på det tidspunktet den straffbare handlingen ble begått. Dette er imidlertid ikke nærmere begrunnet. Tiltalen mot Ahmad i Italia gjelder deltakelse i en terrororganisasjon med internasjonale forgreninger med deltakere både i Italia og andre land. Deltakelsen er for Ahmads vedkommende straffbar både etter italiensk og norsk rett. Det vises i denne forbindelse blant annet til redegjørelsen i tingrettens kjennelse 29. juni 2016. Lagmannsretten kan ikke se at det er anført noe som tilsier at en italiensk domstol ikke har domsmydighet i saken.
Lagmannsretten er enig med tingretten i at det foreligger skjellig grunn til mistanke mot Ahmad for det forholdet utleveringsbegjæringen bygger på. Det følger for øvrig av utleveringsloven § 15 annet ledd at ved avgjørelsen av om vilkårene for å anvende tvangsmidler er til stede, kan den rettsavgjørelse som følger med begjæringen om utlevering, legges til grunn uten ytterligere prøving av bevisene for vedkommende persons skyld. Bestemmelsen gjelder bruk av tvangsmidler både ved pågripelse og fengsling. Slik saken ligger an – med de innsigelser Ahmad har reist mot rettsbehandlingen i Italia – har lagmannsretten likevel foretatt en selvstendig vurdering av mistankegrunnlaget.
Unndragelsesfaren
Når det gjelder unndragelsesfaren, er lagmannsretten enig med tingretten i at det er grunn til å frykte for at Ahmad vil unndra seg forfølgning hvis han ikke fengsles. Omstendighetene i saken tilsier at det er konkret og nærliggende fare for at han vil unndra
Side:4
seg utlevering til Italia. Lagmannsrettens viser til tingrettens begrunnelse som er dekkende også for lagmannsrettens syn. At han har møtt frivillig for norske myndigheter i saken, har etter lagmannsrettens syn liten betydning ved denne vurderingen. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det heller ikke svekker unndragelsesfaren at Ahmad ikke har pass/reisedokumenter og at han har et lett gjenkjennelig utseende.
Forholdsmessighet
Lagmannsretten finner at fengsling er nødvendig og ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 170 a.
Det er anført at tingretten har begått en saksbehandlingsfeil ved ikke å vurdere forholdsmessigheten ut fra samlet forventet fengslingstid. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det fremgår av tingrettens kjennelse at forholdsmessigheten er vurdert ut fra en forventet fengslingsperiode i Norge. En eventuell saksbehandlingsfeil av denne art er uansett uten betydning da lagmannsretten har full kompetanse til å prøve forholdsmessigheten.
Lagmannsretten legger til grunn at Ahmad vil bli begjært fengslet frem utleveringsbegjæringen er avgjort og eventuelt gjennomført. Det er i fengslingsbegjæringen opplyst at det er vanskelig å anslå forventet saksbehandlingstid for en ny utleveringsprosess. I anken er det vist til at utleveringsprosessen i 2015/2016 tok et år og anført at fengsling i et slik tidsperspektiv vil være uforholdsmessig. I påtalemyndighetens støtteskriv er det anført at prosessen kan bli vesentlig kortere nå fordi det gjennom den tidligere prosessen ble fastslått at vilkårene for utlevering var oppfylt.
Utleveringsprosessen vil påvirkes av Ahmads handlinger, men lagmannsretten antar at prosessen uansett neppe vil ta særlig kortere tid enn et halvt år. Sett i et slikt tidsperspektiv vil fengsling ikke være uforholdsmessig. Utleveringsbegjæringen og den norske siktelsen gjelder et svært alvorlig straffbart forhold, og Ahmad må påregne å sone i lang tid hvis den italienske dommen blir rettskraftig. Lagmannsretten legger også vekt på at hensynet til effektiviteten i det internasjonale straffesakssamarbeidet tilsier at Ahmad holdes fengslet.
På grunn av unndragelsesfaren er fengslingsalternativer etter straffeprosessloven § 188 ikke anvendelige.
Anken har etter dette ikke ført frem.
Kjennelsen er enstemmig.
Side:5
SLUTNING
Anken forkastes.