HR-2010-1703-S - Rt-2010-1170
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-10-12 |
| Publisert: | HR-2010-01703-S - Rt-2010-1170 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder prøving av avgjørelse truffet av Kom misjonen for gjenopptakelse av straffesaker |
| Saksgang: | HR-2010-01703-S, (sak nr. 2010/845), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) B (partshjelper) (advokat John Christian Elden) mot Staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse (Regjeringsadvokaten av straffesaker v/advokat Fanny Platou Amble) |
| Forfatter: | Tjomsland, Bruzelius, Webster |
| Lovhenvisninger: | straffeprosessloven § 392, straffeloven § 270, straffeprosessloven § 321, domstolloven § 5, domstolloven § 8, straffeprosessloven § 391, straffeprosessloven § 401, menneskerettsloven § 3 |
NORGES HØYESTERETT
Den 12. oktober 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-01703-S, (sak nr. 2010/845), sivil sak, anke over dom,
A (advokat John Christian Elden)
B (partshjelper) (advokat John Christian Elden)
mot
Staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse (Regjeringsadvokaten
av straffesaker v/advokat Fanny Platou Amble)
G I V N I N G :
(1) Dommer Gjølstad: Saken gjelder prøving av avgjørelse truffet av Kom misjonen for
gjenopptakelse av straffesaker (Gjenopptakelseskommisjonen) om ikke å ta til følge
begjæring om gjenåpning av sak om ankenektelse.
(2) I kjennelse 19. desember 2008 – Rt. 2008 side 1764 – fastslo Høyesterett i storkammer at
alle beslutninger om å nekte anke til lagmannsretten fremmet etter straffeprosessloven
§ 321 andre ledd skal begrunnes. Dette bygde på FN-konvensjonen om sivile og politiske
rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 5, jf. avgjørelse 17. juli 2008 fra Human Rights Committee
(FNs menneskerettskomitØ eller MenneskerettskomitØne) i den såkalte Restauratørsaken,
Communication No. 1542/2007. Vår sak gjelder krav om gjenåpning av straffesak som
følge av at lagmannsretten ikke hadde begrunnet en nektelsesbeslutning etter § 321 andre
ledd. Straffesaken var rettskraftig avgjort før Høy esteretts storkammerkjennelse.
Grunnlaget for kravet er bestemmelsene i straffeprosessloven § 392. 2
(3) A ble ved Oslo tingretts dom 8. november 2006 dømt til seks års fengsel for grovt
bedrageri, straffeloven § 270 nr. 1, jf. § 271, og motarbeiding av rettsvesenet, § 132 a
første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a, b og e, jf. tredje ledd, begge deler
sammenholdt med § 12 første ledd nr. 3 bokstav a. H an ble videre fradømt retten til å
drive selvstendig næringsvirksomhet for alltid, og til å betale i underkant av
20 millioner kroner i erstatning til fornærmede.
(4) A anket over saksbehandlingen, bevisvurderingen under skyldspørsmålet og
straffutmålingen.
(5) Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 26. februar 2007 ble anken over domfellelsen
for grovt bedrageri nektet fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre ledd, idet
lagmannsretten fant det klart at anken på dette punkt ikke ville føre frem. Noen nærmere
begrunnelse for ankenektelsen ble ikke gitt. Anken over domfellelsen for motarbeiding av
rettsvesenet – en forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, og
hvor en domfelt etter straffeprosessloven § 321 tredje ledd derfor har krav på
ankeforhandling – ble fremmet.
(6) A begjærte forgjeves omgjøring av beslutningen om å nekte anken fremmet for så vidt
gjaldt angrepet på domfellelsen for grovt bedrageri og påkjærte beslutningene til
Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget for kastet kjæremålene ved forenklet
kjennelse 31. mai 2007. Det er Høyesteretts kjæremå lsutvalgs kjennelse den gang som det
nå er spørsmål om å gjenåpne.
(7) Anken over domfellelsen for motarbeiding av rettsvesenet ble avgjort ved Borgarting
lagmannsretts dom 15. juni 2007. Også i lagmannsretten ble A funnet skyldig på dette
punkt, og lagmannsretten opprettholdt straffen på fengsel i seks år og rettighetstapet som
tingretten hadde fastsatt.
(8) A anket til Høyesterett over saksbehandlingen – herunder ved domfellelsen for grovt
bedrageri – lovanvendelsen og straffutmålingen. Anken ble nektet fremmet av
Høyesteretts kjæremålsutvalg 1. august 2007, og str affesaken mot ham var etter dette
rettskraftig avgjort. En senere omgjøringsbegjæring fra A ble avslått ved
kjæremålsutvalgets beslutning 21. desember 2007.
(9) A fremmet 21. april 2008 begjæring om gjenåpning til Kommisjonen for gjenopptakelse
av straffesaker.
(10) Etter storkammerkjennelsen 19. desember 2008 om begrunnelsesplikt fremsatte A i løpet
av første halvår 2009 tre begjæringer om omgjøring av kjæremålsutvalgets beslutning av
1. august 2007. Alle begjæringene ble avvist av ankeutvalget under henvisning til at riktig
rettsmiddel var begjæring om gjenåpning.
(11) Gjenopptakelseskommisjonen traff avgjørelse i saken 20. august 2009. Begjæringen om
gjenåpning ble ikke tatt til følge.
(12) A tok etter dette ut stevning for Oslo tingrett for å få Gjenopptakelseskommisjonens
avslag kjent ugyldig. Tingretten avsa 16. april 2010 dom med slik domsslutning:
”1. Staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker frifinnes. 3
2. I saksomkostninger betaler A 37 350 – trettisjutusentrehundreogfemti –
kroner til Staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker innen 2 –
to – uker fra dommens forkynnelse.”
(13) A har anket dommen direkte til Høyesterett. An ken gjelder rettsanvendelsen. Høyesteretts
ankeutvalg tillot 22. juni 2010 direkte anke og henviste anken til ankeforhandling.
Justitiarius besluttet 23. juni 2010 at saken skulle behandles av Høyesterett i storkammer,
jf. domstolloven § 5 fjerde ledd første og andre pu nktum, jf. § 6 andre ledd første
punktum.
(14) B – som har fått avslått en tilsvarende begjæring om gjenåpning – har erklært partshjelp
til støtte for A. Partshjelpen er ikke bestridt av partene og ble derfor tillatt ved
forberedende dommers beslutning 30. juni 2010.
(15) Sammensetningen av storkammer er avgjort ved loddtrekning, jf. forretningsorden for
Høyesterett i storkammer, fastsatt av Høyesterett 1 2. desember 2007 i medhold av
domstolloven § 8. Dommerne Coward, Matheson og Normann ble holdt utenfor på grunn
av inhabilitet, mens det for dommerne Matningsdal, Utgård, Stabel og Indreberg forelå
rimelig fritaksgrunn. Dommer Støle deltok under ank eforhandlingen, men har
sykdomsforfall ved voteringen. Som følge av dette h ar dommer Falkanger fratrådt ved
voteringen, jf. domstolloven § 5 femte ledd andre punktum.
(16) Under ankeforhandlingen nedla forsvareren påstand om at A løslates fra soning med
umiddelbar virkning. Kravet ble tatt til følge ved Høyesteretts kjennelse 10. september
2010.
(17) Den ankende part – A – har med støtte av partshjelperen – B – i hovedtrekk gjort
gjeldende:
(18) A har vært utsatt for menneskerettsbrudd ved at han ikke fikk noen begrunnelse for
lagmannsrettens nektelse av å fremme hans anke over tingrettens domfellelse for grovt
bedrageri. Kravet til begrunnelse etter SP artikkel 14 nr. 5 følger av en rekke avgjørelser
fra FNs menneskerettskomitØ fra 1991 og de nærmesteårene etterpå. Under enhver
omstendighet gjaldt begrunnelseskravet da dommen i straffesaken mot ham ble
rettskraftig 1. august 2007, jf. Rt. 2009 side 252.
(19) SP artikkel 2 nr. 3 a stiller krav om at menneskerettsbrudd skal repareres. A må da ha
rettskrav på gjenåpning, som i dette tilfellet er det eneste aktuelle, effektive ”remedy”.
Bestemmelsene i straffeprosessloven § 392 må tolkes i overensstemmelse med Norges
folkerettslige forpliktelser. Dette innebærer at kriteriet ”kan” i første ledd i et tilfelle som
dette må anvendes som ”skal”. Noen antitese ut fra bestemmelsen i straffeprosessloven
§ 391 nr. 2 b er det ikke grunnlag for. Også § 392 andre ledd påberopes til støtte for
gjenåpning.
(20) Saken ligger annerledes an enn det som var tilfelle i plenumskjennelsen i Rt. 2003
side 359, som dreide seg om krenkelse av en menneskerett som var resultat av en
dynamisk utvikling gjennom nasjonal praksis og praksis fra Den europeiske
menneskerettsdomstol – EMD. En vesentlig forskjell er i tillegg at det ikke gjelder noen
frist for klage til MenneskerettskomitØen, mens detfor klager til EMD er oppstilt en
seksmånedersfrist i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 35 nr. 1. 4
(21) Hvis A ikke når frem med sitt krav om gjenåpning, vil han klage til
MenneskerettskomitØen, hvor han vil måtte få medhod l på samme måte som klageren i
Restauratørsaken. Ansvaret for gjennomføring av men neskerettighetene ligger i første
rekke hos de nasjonale myndigheter. Det kan ikke være nødvendig å måtte gå veien om
klage til konvensjonsorganene for deretter å begjære gjenåpning etter straffeprosessloven
§ 391 nr. 2 b, som A da vil ha krav på.
(22) Gjenåpning i As tilfelle innebærer ikke at alle saker med ubegrunnede ankenektelser i
strid med begrunnelseskravet må gjenåpnes.
(23) A og B har nedlagt følgende påstand:
”Gjenopptakelseskommisjonens vedtak av 20.08.09 er ugyldig.”
(24) Ankemotparten – staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker – har i
hovedtrekk gjort gjeldende:
(25) Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse bygger på riktig rettsanvendelse. Det foreligger
ikke noen avgjørelse fra MenneskerettskomitØen i Assak, og bestemmelsen i
straffeprosessloven § 391 nr. 2 b kommer derfor ikke til anvendelse. Denne bestemmelsen
er resultat av en avveining av de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende. Forarbeidene
viser at selv om håndhevingsorganene har konstatert konvensjonsbrudd i en sak mot
Norge, ønsket ikke lovgiver å gi krav på gjenåpning i parallelle saker.
Gjenopptakelseskommisjonen måtte da – slik det er gjort i As sak – foreta en samlet
vurdering etter straffeprosessloven § 392 første le dd. Som også lagt til grunn av
Gjenopptakelseskommisjonen, er et avgjørende kriter ium om det kan anses støtende at
den avgjørelse som begjæres gjenopptatt, blir ståen de.
(26) Plenumskjennelsen i Rt. 2003 side 359 gir viktige føringer til As sak. Det er ingen
avgjørende forskjeller som tilsier et annet resulta t. På samme måte som i
plenumskjennelsen, er den rettighet det her er tale om – retten til begrunnelse for
avgjørelser om å nekte anke over dom i straffesaker – utviklet gjennom praksis, og er et
utslag av MenneskerettskomitØens dynamiske tilnærmn i g til konvensjonsteksten. I slike
tilfeller taler viktige hensyn mot å la dagens rettsoppfatning virke tilbake. Ved
innføringen av to-instansreformen var det ingen gru nn for norske myndigheter til å tro at
manglende begrunnelse for ankenektelse ville være i strid med SP artikkel 14 nr. 5.
(27) Det kan heller ikke utledes noe krav om gjenåpning av SP artikkel 2. Ved siden av at
avgjørelsene fra FNs menneskerettskomitØ ikke er bindende, aksepterer
menneskerettsorganene at forutberegnelighet og innrettelse er tungtveiende hensyn.
Kravet til effektive rettsmidler er tilfredsstilt. MenneskerettskomitØen har i avgjørelsen i
Restauratørsaken gitt anvisning på reparasjon av me nneskerettsbruddet overfor klageren
og anmodet staten om å ta skritt for å hindre lignende brudd i fremtiden. Dette er fulgt
opp i norsk rett. Men noen anvisning på gjenåpning av tilsvarende saker som As er ikke
gitt.
(28) At A fortsatt kan klage til MenneskerettskomitØen, medfører ikke at saken kommer i en
annen stilling. Det er usikkerhet forbundet med om han vil klage, om komitØen vil anta en
klage fra ham til realitetsbehandling og om den vil konstatere krenkelse. Det er således
helt åpent om en eventuell klage vil lede til gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 5
nr. 2 b. Muligheten for å klage til MenneskerettskomitØen kan ikke gjøre
Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse ugyldig.
(29) Dersom A gis medhold, vil det måtte lede til at alle ubegrunnede ankenektelser etter to-
instansreformen kan kreves gjenåpnet. Sterke hensyn taler mot dette, som vil få meget
store konsekvenser.
(30) Staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har nedlagt slik påstand:
”1. Tingrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker tilkjennes
sakskostnader for Høyesterett.”
(31) Mitt syn på saken
(32) Domstolenes kompetanse i saken
(33) Jeg starter med noen bemerkninger om domstolenes kompetanse ved prøving av
avgjørelser truffet av Gjenopptakelseskommisjonen. Spørsmålet har ikke vært tema for
Høyesterett tidligere.
(34) Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ble opprettet ved endringer 15. juni 2001
nr. 63 i straffeprosesslovens kapittel om gjenåpning, i kraft fra 1. januar 2004. Loven har
ingen bestemmelse om domstolsprøving av Gjenopptake lseskommisjonens avgjørelser. I
§ 395 tredje ledd finner man riktignok en bestemmelse om at kommisjonens avgjørelser
bare kan ankes eller brukes som ankegrunn der det uttrykkelig er sagt i loven, men denne
særlige bestemmelsen regulerer ikke adgangen til å gå til sivilt søksmål. Jeg nøyer meg
med å vise til § 398 a i loven og til Rt. 2008 side 1571.
(35) Spørsmålet om overprøving av kommisjonens avgj ørelser ble diskutert i forarbeidene. I
Ot.prp. nr. 70 (2000–2001) på side 45 peker departementet på at en fullstendig avskjæring
av domstolsprøving ville kunne være konstitusjonelt betenkelig. På side 47 vises det til at
behovet for domstolskontroll vil være mindre enn overfor en del andre
forvaltningsorganer fordi Gjenopptakelseskommisjonen skal være et domstollignende
organ med vekt på uavhengighet og betryggende saksbehandlingsregler. Det fremheves
på den annen side at det er tale om avgjørelser som kan ha stor betydning for den enkelte,
og at rettssikkerhetshensyn taler for domstolsprøvi ng. På bakgrunn av de kryssende
hensyn kom departementet til at det ”bør gjelde de samme reglene for domstolsprøving av
kommisjonens avgjørelse som for domstolsprøving av andre typer forvaltningsvedtak”.
(36) Det er således klart at en domfelt som har fått avslått sin begjæring om gjenåpning, kan
anlegge gyldighetssøksmål for domstolene for prøvin g av Gjenopptakelseskommisjonens
avgjørelse. Staten har pekt på at hensynene bak opp rettelsen av en frittstående kommisjon
og kommisjonens sammensetning tilsier begrenset prø vingskompetanse eller iallfall
begrenset prøvingsintensitet. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på ulike spørsmål
som her kan oppstå. Den foreliggende sak gjelder forståelsen og anvendelsen av lovens
regler om gjenåpning, sett i sammenheng med våre konvensjonsforpliktelser – spørsmål i
kjerneområdet for domstolenes virksomhet. Jeg finner det ikke tvilsomt at domstolene
fullt ut kan prøve de spørsmål som saken reiser. 6
(37) Generelt om gjenåpningsbestemmelsene i straffeprosessloven § 391 nr. 2 b og § 392
(38) Det følger av straffeprosessloven § 401 at reglene om gjenåpning av dommer kommer til
anvendelse så langt de passer, på beslutning som nekter en anke over dom fremmet.
(39) Etter straffeprosessloven § 391 nr. 2 b kan det ”kreves” gjenåpning til gunst for siktede
når en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomitØ i sak mot Norge har funnet at
saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørels en, er i strid med en folkerettslig regel
som Norge er bundet av. Forutsetningen er at det er grunn til å anta at feilen kan ha virket
inn på avgjørelsens innhold, og gjenåpning er nødve ndig for å bøte på den skade som
feilen har medført. Bestemmelsen kom inn i loven ve d lovendringene i 2001. Den er
begrunnet i at det vil kunne virke støtende om det ikke skulle være adgang til å angripe
avgjørelser hvor en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomitØ har fastslått at
det foreligger traktatbrudd. Saksbehandlingsfeil er den mest praktiske form for
traktatbrudd.
(40) Bare den som selv har klaget til og fått medhold i de internasjonale håndhevingsorganene,
kan begjære gjenåpning etter denne bestemmelsen, jf. plenumskjennelsen i Rt. 2003
side 359 avsnitt 48.
(41) I forbindelse med lovendringene i 2001 drøftet man i Ot.prp. nr. 70 (2000–2001) på
side 55–56 spørsmålet om også lignende saker burde kunne kreves gjenopptatt når
håndhevingsorganene i sak mot Norge har konstatert konvensjonsbrudd. Departementet
viste til at de internasjonale håndhevingsorganene ofte har en dynamisk tolkingsstil, som
gjør at de krav konvensjonen stiller stadig er i ut vikling, og fant at det ikke ville være
noen god løsning å gi en generell adgang til å gjen oppta tidligere avgjørelser som i sin tid
ble ansett konvensjonsmessige. En slik ordning ville kunne ha store konsekvenser og
dessuten påvirke respekten for rettskraftige dommer. Det ble imidlertid pekt på at når det
gjelder avgjørelser fra tiden etter den aktuelle ut talelse, har disse hensynene en mer
begrenset bærekraft. Bestemmelsene i straffeprosessloven § 392 ble trukket frem som
mulige grunnlag for gjenåpning i slike tilfeller.
(42) As gjenåpningsbegjæring er fremsatt under henvisning til straffeprosessloven § 392, som
lyder:
”Selv om vilkårene i §§ 390 eller 391 ikke er til stede, kan gjenåpning til gunst for
siktede besluttes når Høyesterett har fraveket en l ovtolking som den tidligere har lagt til
grunn, og som dommen bygger på.
Det samme gjelder når særlige forhold gjør det tvil somt om dommen er riktig, og
tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om sikted es skyld blir prøvd på ny.”
(43) Forutsatt at vilkårene for å anvende første le dd er til stede, gir denne bestemmelsen etter
sin ordlyd anvisning på en skjønnsmessig vurdering av om begjæringen om gjenåpning
bør tas til følge.
(44) Om andre ledd nøyer jeg meg med å bemerke at d et er en sikkerhetsventil, som er
forutsatt anvendt med stor varsomhet, jf. Rt. 2004 side 357 avsnitt 23. 7
(45) Plenumskjennelsen i Rt. 2003 side 359
(46) Gjenopptakelseskommisjonen bygde sin avgjørels e på en sammenligning med
Høyesteretts plenumskjennelse i Rt. 2003 side 359, som også har stått sentralt i
prosedyrene for Høyesterett. Jeg finner derfor grun n til kort å redegjøre for
hovedpunktene i kjennelsen.
(47) Saken gjaldt begjæring om gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 første ledd.
Bakgrunnen var at Høyesterett i plenum – Rt. 2002 s ide 557 – var kommet til at det etter
EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 ikke var adgang til å fremme en straffesak hvor tiltalen
gikk ut på å ha gitt uriktige og ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene,
dersom tiltalte tidligere var ilagt forhøyd tillegg sskatt for det samme forhold. Den aktuelle
saken gjaldt et tilfelle fra før plenumssaken i 200 2, hvor straffesak var fremmet og tiltalte
dømt. Grunnvilkårene for å gjenåpne saken etter § 3 92 første ledd var til stede; spørsmålet
var om domstolene skulle bruke den skjønnsmessige a dgang til gjenåpning som
bestemmelsen gir.
(48) Høyesterett tok utgangspunkt i en analyse av h va krenkelsen nærmere besto i. Deretter ble
det vist til hensynet til innrettelse og hensynet til domstolenes effektivitet – det som i
EMDs praksis gjerne går under betegnelsen ”legal certainty”. Disse hensynene måtte
tillegges betydelig vekt ved utøvelsen av skjønnet etter § 392 første ledd. I avsnitt 85 flg.
trekkes så sentralt frem at forbudet mot gjentatt forfølging har vært gjenstand for en
vesentlig utvikling både nasjonalt og i EMD etter vedtakelsen av Protokoll 7, som hadde
fortsatt frem til plenumskjennelsen i 2002. Viktige reelle hensyn talte derfor mot
gjenåpning, avsnitt 93–97.
(49) Av en viss interesse for vår sak nevner jeg at det i kjennelsen gjøres rede for
klageordningen og fristen for å klage til EMD:
”(69) Artikkel 13 forplikter statene til å etablere rettsmidler for å sikre håndheving av
konvensjonen. Den norske ordningen tilfredsstiller dette kravet ved at A på linje med
andre har hatt mulighet til å få prøvd spørsmålet o m krenkelse i tre instanser. At
adgangen ikke har vært benyttet, er i denne sammenheng uten betydning.
(70) Artikkel 35 nr. 1 oppstiller to grunnleggende vilkår for rett til behandling i EMD.
Alle nasjonale rettsmidler må være uttømt, og saken må bringes inn for domstolen
innen et tidsrom på seks måneder etter at siste avgjørelse ble tatt. Fristen skal sikre
statenes legitime interesse i at avgjørelsene som h ovedregel er endelige. Som jeg
kommer tilbake til, har A siden 16. september 1998 vært avskåret fra å få spørsmålet
om konvensjonsstrid behandlet i konvensjonsorganene.”
(50) Jeg viser også til avsnitt 98–99 i avgjørelsen . Saken ble senere forsøkt brakt inn for EMD,
men avvist der fordi fristen for klage var oversittet.
(51) Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse av As begjær ing om gjenåpning
(52) Kommisjonen har vurdert saken etter straffeprosessloven § 392 første ledd. Ett av
medlemmene mente at bestemmelsen ikke hjemlet gjenåpning på grunnlag av endret
oppfatning om prosessuelle forhold. Dette er ikke holdbart, og staten har heller ikke
prosedert på dette grunnlag. 8
(53) Flertallet tar utgangspunkt i at gjenåpning etter § 392 ”kan” besluttes. Dette innebærer at
det ikke er en ubetinget rett til gjenåpning; det må foretas en skjønnsmessig vurdering av
om det er tilstrekkelig grunn til gjenåpning. Det avgjørende er om det vil virke støtende å
opprettholde lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet uten annen
begrunnelse enn at den fant det klart at anken ikke ville føre frem.
(54) Flertallet viser så til plenumskjennelsen i Rt. 2003 side 359 og foretar en nærmere
sammenlignende vurdering på grunnlag av de hensynene som der er trukket frem;
hensynene til forutberegnelighet og innrettelse samt domstolenes effektivitet og
rettsskapende virksomhet. Sentralt i begrunnelsen står at FNs menneskerettskomitØs
avgjørelse 17. juli 2008 i Restauratørsaken og Høye steretts storkammerkjennelse
19. desember 2008, slik flertallet så det, var et resultat av en dynamisk rettsutvikling, der
den nærmere forståelsen av SP artikkel 14 nr. 5 har utviklet seg over tid. Først ved
MenneskerettskomitØens avgjørelse 17. juli 2008 fikk man avklart kravet til begrunnelse.
Resultatet måtte da etter flertallets syn bli det samme som i plenumskjennelsen, hensett
også til konsekvensene av å tillate gjenåpning.
(55) Er MenneskerettskomitØens avgjørelse i Restauratørsaken og storkammerkjennelsen om
begrunnelsesplikt etter SP artikkel 14 nr. 5 resultat av internasjonal og nasjonal
rettsutvikling?
(56) A hevder at ordningen med ubegrunnede ankenektelser var i strid med SP artikkel 14
nr. 5 allerede fra to-instansreformen ble satt i verk 1. august 1995, og at det iallfall forelå
konvensjonsbrudd da straffesaken mot ham var rettskraftig avgjort 1. august 2007. Til
dette viser staten til at det ikke før avgjørelsen i Restauratørsaken forelå noen uttalelse fra
MenneskerettskomitØen som slo fast at lagmannsrette ns ankenektelser måtte begrunnes.
Det gjøres gjeldende at uttalelsene i Restauratørsa ken var uttrykk for og utslag av
rettsutvikling.
(57) SP artikkel 14 nr. 5 bestemmer:
”Everyone convicted of a crime shall have the right to his conviction and sentence being
reviewed by a higher tribunal according to law.”
(58) Begrunnelseskravet følger således ikke av ordl yden, men er utviklet gjennom praksis i
FNs menneskerettskomitØ.
(59) I MenneskerettskomitØens avgjørelse i Restauratørsaken heter det om denne praksis:
”The Committee recalls its jurisprudence, according to which, while States parties are
free to set the modalities of appeal, under article 14, paragraph 5, they are under an
obligation to review substantially the conviction and sentence.”
(60) Det vises altså her til en etablert praksis og i en fotnote på dette punkt til avgjørelsen i sak
Reid mot Jamaica, Communication No. 355/1989 fra 8. juli 1994 avsnitt 14.3, som jeg
siterer:
”Concerning the proceedings before the Court of Appeal, the Committee recalls that
article 14, paragraph 5, states that everyone convicted of a crime shall have the right to
have his conviction and sentence reviewed by a higher tribunal according to law. The
Committee considers that, while the modalities of an appeal may differ among the
domestic legal systems of States parties, under article 14, paragraph 5, a State party is 9
under an obligation to review substantially the conviction and sentence. In the instant
case, the Committee considers that the conditions of the dismissal of Mr. Reid’s
application for leave to appeal, without reasons given and in the absence of a written
judgement, constitute a violation of the right guaranteed by article 14, paragraph 5, of
the Covenant.”
(61) Prosessfullmektigene har gått gjennom praksis fra MenneskerettskomitØen på 1990–tallet
i saker mot Jamaica, i det alt vesentlige de samme avgjørelsene som ble gjennomgått, og
som lå til grunn for storkammerkjennelsen fra 2008. Jeg viser til det som nærmere er sagt
om disse i avsnitt 89–97 i kjennelsen. I avsnitt 98 er omtalt to senere saker, som også er
trukket frem i vår sak – en mot Australia og en mot Spania – hvor det var gitt
begrunnelse, og ikke funnet å foreligge konvensjonsstrid.
(62) Av den praksis som forelå, utledet Høyesterett i storkammerkjennelsen et generelt krav til
begrunnelse for nektelse av anke etter straffeprosessloven § 321 andre ledd. Etter
gjennomgåelsen den gang, som er gjentatt nå, kan jeg vanskelig se annet enn at
begrunnelseskravet i MenneskerettskomitØens praksisvar rimelig avklaret utpå 1990–
tallet, rundt den tiden to-instansreformen trådte i kraft 1. august 1995.
(63) Statens prosessfullmektig har imidlertid trukket frem FNs menneskerettskomitØs
avgjørelse 29. oktober 1999 i Bryhn-saken, Communic ation No. 789/1997, som en sterk
indikasjon på at noen slik avklaring ikke forelå fø r komitØens avgjørelse 17. juli 2008 i
Restauratørsaken. Klageren påberopte ikke overfor komitØen at nektelsesbeslutningen
ikke var begrunnet. Kravet til begrunnelse ble heller ikke tatt opp av komitØen, som –
anføres det – ellers stiller seg fritt til det som påberopes, hvis det på andre punkter i en sak
kan reises spørsmål om konvensjonsstrid.
(64) Det er riktig at kravet til begrunnelse ikke ble tatt opp i Bryhn-saken, men jeg kan ikke se
at det kan sluttes noe av dette. Spørsmålet der var om selve silingssystemet etter to-
instansreformen tilfredsstilte kravet til ankebehandling etter SP artikkel 14 nr. 5. Klager
mente å ha krav på muntlig forhandling i lagmannsretten, noe hun ikke nådde frem med.
Anken til lagmannsretten gjaldt utelukkende straffutmålingen, som ble anført å være for
streng etter praksis, noe som også fremheves innledningsvis i avsnitt 7.2 i
MenneskerettskomitØens bemerkninger. Dette er en ty pe sak hvor en begrunnelse kan
gjøres helt summarisk. Jeg kan i det hele ikke se a t det var noen foranledning for
komitØen til å gå inn på spørsmålet om begrunnelse i den saken.
(65) Statens prosessfullmektig har også trukket frem at det – utover de avgjørelsene jeg
tidligere har nevnt – er lite praksis etter SP artikkel 14 nr. 5 om begrunnelseskravet, at de
utarbeidede General Comments til bestemmelsen – nr. 13 fra april 1984 og nr. 32 fra juli
2007 – viser at det har vært en rettsutvikling, og at det er lite spor i litteraturen vedrørende
et generelt begrunnelseskrav. Dette må etter mitt syn ses i sammenheng med at en ordning
med ubegrunnede silingsavgjørelser i første ankeins tans ikke har vært en problemstilling i
andre land. Selv om det i forbindelse med innføring en av to-instansreformen ble reist
spørsmål om selve silingsordningen var i samsvar me d internasjonale konvensjoner, fant
det ikke sted noen egentlig drøftelse av ordningen hos oss.
(66) På dette punkt konkluderer jeg etter dette med at As sak ikke er parallell med den
situasjon som ble behandlet i plenumskjennelsen fra 2003, slik
Gjenopptakelseskommisjonen har lagt til grunn. Mellom sakene er det også den 10
vesentlige forskjell at den internasjonale klageretten står åpen for A, noe jeg kommer
tilbake til.
(67) Anvendelsen av straffeprosessloven § 392 – utgangspunktene
(68) Det fremgår av det jeg har sagt at lagmannsrettens avgjørelse i 2007 om å nekte fremmet
As anke over tingrettens domfellelse for grovt bedrageri, skulle ha vært nærmere
begrunnet, jf. SP artikkel 14 nr. 5 sammenholdt med menneskerettsloven § 3. I
Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 31. mai 200 7 skulle derfor lagmannsrettens
beslutning ha vært opphevet på grunn av feil ved saksbehandlingen.
(69) Men selv om vi i dag kan konstatere at saksbehandlingen den gang var i strid med
begrunnelseskravet etter SP artikkel 14 nr. 5, gir ikke det i seg selv og uten videre krav på
gjenåpning av kjæremålsutvalgets kjennelse. Noe slikt ubetinget krav følger ikke av
straffeprosesslovens bestemmelser om gjenåpning, som jeg tidligere har redegjort for.
Som uttalt i avsnitt 47 og 68 i plenumskjennelsen i Rt. 2003 side 359, kan et krav på
gjenåpning heller ikke uten videre bygges på EMK eller SP. De alminnelige
motforestillingene mot gjenåpning av rettskraftige avgjørelser gjør seg med styrke
gjeldende når det begjæres gjenåpning på grunn av forhold ved saksbehandlingen, med
mindre vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 eller etter
sikkerhetsventilen i § 392 andre ledd er oppfylt. Et eksempel på anvendelse av sistnevnte
bestemmelse er avgjørelsen i Rt. 2004 side 357.
(70) Det er på det rene at bestemmelsen i straffeprosessloven § 391 nr. 2 b ikke kommer til
anvendelse i og med at det ikke foreligger noen avgjørelse fra FNs menneskerettskomitØ i
As sak.
(71) Den nærmere vurdering av gjenåpningsbegjæringen må skje etter straffeprosessloven
§ 392, hvor første ledd etter mitt syn er den aktue lle bestemmelsen. Grunnvilkåret for å
anvende denne er at Høyesterett har fraveket en lov tolking som den tidligere har lagt til
grunn, og som dommen bygger på. Dette vilkåret er oppfylt etter at Høyesterett i
storkammer 19. desember 2008, som tidligere redegjort for, fravek den tidligere forståelse
av straffeprosessloven § 321 andre ledd, under henvisning til at SP artikkel 14 nr. 5 stiller
et generelt krav om begrunnelse i slike saker.
(72) Når jeg så videre skal se på forståelsen og anvendelsen av § 392 første ledd i en sak som
den foreliggende, kaster jeg igjen et blikk tilbake til plenumskjennelsen i 2003. Det jeg
har sitert fra kjennelsen, viser at domfelte der var avskåret fra å få spørsmålet om
konvensjonsstrid behandlet ved konvensjonsorganene på grunn av oversittelse av fristen
for å klage til EMD.
(73) Både etter EMK og SP er statene forpliktet til å sikre overholdelse av rettighetene etter
konvensjonene, EMK artikkel 1, SP artikkel 2. Etter EMK artikkel 13 og SP artikkel 2
nr. 3 a skal statene videre sikre at det i tilfelle krenkelse finnes et ”effective remedy”.
Begge konvensjonene har håndhevingsorganer som individene kan bringe sine saker inn
for dersom de mener å ha vært utsatt for krenkelse. Etter begge systemene er det et
grunnleggende vilkår for å klage at man har uttømt alle nasjonale rettsmidler. I EMK
artikkel 35 nr. 1 er dessuten satt en frist på seks måneder regnet fra endelig avgjørelse i
saken for å bringe saken inn for EMD. 11
(74) Den individuelle klageretten etter SP er regulert i artikkel 2 i den valgfrie protokollen til
konvensjonen, som Norge har sluttet seg til:
”Subject to the provisions of Article 1, individuals who claim that any of their rights
domestic remedies may submit a written communication to the Committee foravailable
consideration.”
(75) Jeg viser også til artikkel 5 nr. 2 b i den valgfrie protokollen.
(76) Klageordningen etter SP og forholdet mellom de nasjonale myndigheter og
konvensjonsorganene står sentralt ved min vurdering av saken. Jeg finner derfor grunn til
å gå igjennom de hovedpunktene som jeg tillegger betydning:
(77) Kravet om at alle nasjonale rettsmidler må være uttømt før man kan fremme en klage til
MenneskerettskomitØen, innebærer etter praksis – påsamme måte som etter EMK artikkel
35 nr. 1 – at substansen i klagen må være tatt opp for nasjonale organer, og at de
nasjonale rettsmidler som sto til disposisjon er benyttet. Bakgrunnen for kravet er at
statene skal ha reell mulighet for å forhindre eller avbøte en krenkelse som staten gjøres
ansvarlig for, og som klageren ønsker å bringe inn for MenneskerettskomitØen. I tråd med
dette er det bærende synspunkt om rettsmidlet har gitt staten reell mulighet til å hindre
eller reparere krenkelsen.
(78) Etter straffeprosessloven § 321 sjette ledd kan lagmannsrettens beslutning om å nekte en
anke fremmet, ankes, tidligere påkjæres, til Høyest eretts ankeutvalg, tidligere
Høyesteretts kjæremålsutvalg, på grunn av feil ved saksbehandlingen. Denne
ankeadgangen har vært benyttet i atskillig utstrekning opp gjennom årene – i stor grad
under henvisning til at det ikke har vært gitt begrunnelse, at saken ikke kan ha vært
skikkelig vurdert, at ankegrunner må være oversett eller lignende. Høyesteretts
kjæremålsutvalg, senere ankeutvalg, har i en del tilfeller krevd at nektelsesavgjørelser må
begrunnes. Dette har skjedd i ulike situasjoner der utvalget på grunn av konkrete forhold
ved tingrettens dom, har funnet grunn til å stille spørsmål ved ankenektelsen. Det har
imidlertid vært poengtert at begrunnelsesplikten bare inntrer ved ”ekstraordinære
omstendigheter” eller lignende, jf. storkammerkjennelsen i Rt. 2008 side 1764 avsnitt 56.
(79) Den praksis fra MenneskerettskomitØen som avgøjrelsen i Restauratørsaken bygger på,
har man kunnet påberope innenfor rammen for ankeadgangen til Høyesterett. I starten var
det særlig silingsordningen som sådan som ble sett på som et problem i forhold til SP.
Også senere er det reist spørsmål om ordningen var i samsvar med internasjonale
konvensjoner. Kjæremålsutvalget har stort sett nøyd seg med å vise til at spørsmålet ble
funnet i orden i forbindelse med to-instansreformen.
(80) Etter min mening har man hatt et tilstrekkelig effektivt rettsmiddel etter nevnte artikkel 2
ved at nektelsesbeslutninger kunne ankes, tidligere påkjæres, på grunn av feil ved
saksbehandlingen. For de som ikke har benyttet denne ankeadgangen innen ankefristen
etter straffeprosessloven, må klage til MenneskerettskomitØen nå være avskåret. Det
samme gjelder for de som rett nok har anket, men hvor substansen har vært begrenset til
andre forhold ved saksbehandlingen enn det som i vid utstrekning kan anses å gjelde
manglende reell overprøving eller begrunnelse. Jeg tenker på anker på grunnlag av for
eksempel manglende kontradiksjon eller inhabilitet. Skal klageretten fortsatt anses å 12
bestå, forutsetter dette således at man har benyttet retten til å anke, tidligere påkjære,
nektelsen slik jeg her har gjort rede for.
(81) Som det videre fremgår av artikkel 2 i den valgfrie protokollen, oppstilles det ikke noen
frist for å bringe en sak inn for FNs menneskerettskomitØ, slik som etter EMK artikkel 35
nr. 1. Etter MenneskerettskomitØens praksis blir ka lger som blir inngitt innen rimelig –
romslig – tid fremmet til behandling, med mindre andre forhold leder til at saken ikke tas
under behandling – anses som ”inadmissible”. Tidsfaktoren sett i sammenheng med
omstendighetene i saken kan etter praksis likevel føre til at en klage anses ”inadmissible”;
hvor det har gått urimelig lang tid er det i flere tilfeller funnet å foreligge misbruk –
”abuse” – av klageretten, jf. artikkel 3 i den valgfrie protokollen. Men det skal en del til.
Praksis på dette punkt er nærmere redegjort for i håndboken United Nations Human
Rights Committee Case Law 1977–2008 skrevet av Jakob Th. Möller og Alfred de Zayas
og utgitt i 2009.
(82) Klageordningene for konvensjonsorganene – EMD og FNs menneskerettskomitØ – bygger
således på det grunnleggende prinsipp at statene er pliktsubjekter etter konvensjonene, og
at gjennomføringen av konvensjonsbestemmelsene skal skje nasjonalt. Jeg viser i denne
forbindelse spesielt til SP artikkel 2 nr. 1. I tråd med dette skal nasjonale rettsmidler
utnyttes først. Ordningen med klage til håndhevingsorganene er subsidiær og skal gi
beskyttelse dersom statene ikke sikrer individenes konvensjonsbeskyttede rettigheter.
Dette har hele tiden vært en hjørnesten i konvensjo nene og har også med den økende
klageflom til håndhevingsorganene blitt stadig sterkere aksentuert.
(83) Den konkrete lovanvendelsen
(84) A har ved sine kjæremål, anker og omgjøringsbe gjæringer kontinuerlig forsøkt å få den
ubegrunnede ankenektelsen overprøvd og har ved dett e utnyttet alle mulige rettsmidler
nasjonalt. At en klage fra ham vil bli tatt under behandling ved FNs menneskerettskomitØ,
anser jeg utvilsomt. Etter MenneskerettskomitØens a vgjørelse i Restauratørsaken og
storkammerkjennelsen fra 2008 må resultatet for ham nødvendigvis bli som i
Restauratørsaken. A vil da ha krav på et ”effective remedy” i medhold av SP artikkel 2
nr. 3 a, på samme måte som klageren i Restauratørsa ken, jf. avsnitt 9 i
MenneskerettskomitØens avgjørelse i saken. Noe annet aktuelt, effektivt rettsmiddel for å
bøte på den manglende begrunnelsen for nektelsesbes lutningen enn gjenåpning, kan jeg i
praksis ikke se foreligger nå.
(85) Det skjønn bestemmelsen i straffeprosessloven § 392 gir anvisning på, må utøves på en
slik måte at våre konvensjonsforpliktelser blir ivaretatt. Prinsippet om
håndhevingsorganenes subsidiære karakter må da i As sak innebære at han må ha rett til å
få gjenåpnet sin sak som det eneste aktuelle, effektive ”remedy” for å avbøte den
manglende begrunnelse for nektelsen av å fremme hans anke over tingrettens domfellelse
av ham for grovt bedrageri. ¯ kreve at han går veie n om klage til FNs
menneskerettskomitØ – som vil måtte føre frem – for så å ha krav på å få
nektelsesbeslutningen gjenåpnet etter straffeprosessloven § 391 nr. 2 b, vil etter min
mening ikke være i samsvar med systemet etter SP. 13
(86) Konklusjon
(87) Min konklusjon er etter dette at den avgjørels e som er truffet av Kommisjonen for
gjenopptakelse av straffesaker i As sak, må kjennes ugyldig fordi den bygger på uriktig
rettsanvendelse.
(88) Forståelsen av straffeprosessloven § 392 først e ledd sett i sammenheng med våre
forpliktelser etter SP, må gjelde tilsvarende i saker som står i samme stilling, det vil si
hvor klageadgangen til FNs menneskerettskomitØ ståråpen. Det må legges til grunn at det
skal en del til for at en klage skal bli ansett ”inadmissible” på grunn av tidsforløpet etter
endelig avgjørelse. Det vil åpenbart kunne bli en g od del begjæringer om gjenåpning på
samme grunnlag som i As sak. Ut fra likhetshensyn og for å effektivisere
saksbehandlingen er det et klart behov for en veiledende norm ved vurderingen av om det
har gått urimelig lang tid siden endelig avgjørelse , slik at klageadgangen til
MenneskerettskomitØen bør anses avskåret. Etter mitt syn må det være forsvarlig å legge
til grunn at dersom det har gått mer enn fem år siden rettskraftig dom, må klageadgangen
– og dermed gjenåpningsadgangen – anses avskåret med mindre det foreligger særlige
omstendigheter som tilsier noe annet. Her tenker jeg for eksempel på tilfeller hvor
domfelte fortsatt soner straffen for det forhold den ubegrunnede ankenektelsen gjelder.
(89) Jeg stemmer etter dette for denne
D O M :
Avgjørelse truffet 20. august 2009 av Kommisjonen f or gjenopptakelse av straffesaker er
ugyldig.
(90) Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(91) Dommer Bruzelius: Likeså.
(92) Dommer Skoghøy: Likeså.
(93) Dommer Øie: Likeså.
(94) Dommer Tønder: Likeså.
(95) Dommer Bårdsen: Likeså.
(96) Dommer Webster: Likeså.
(97) Justitiarius Schei: Likeså. 14
(98) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Avgjørelse truffet 20. august 2009 av Kommisjonen f or gjenopptakelse av straffesaker er
ugyldig.
Riktig utskrift bekreftes: