HR-2014-247-A - Rt-2014-100
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2014-02-04 |
| Publisert: | HR-2014-00247-A - Rt-2014-100 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om det er inngått bindende avtale om kjøp av 70 prosent av aksjene i Strømstad Marina AB. Spørsmålet er om kjøperen kan gjøre gjeldende et signeringsforbehold, slik at bindende avtale forutsetter at begge parter har undertegnet et omforent avtaleutkast. |
| Saksgang: | HR-2014-00247-A, (sak nr. 2013/1839), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Hans Svarstad Hansen (advokat Stein Owe) mot Thomas Johnsson Förvaltning AB (advokat Arild Karlsen – til prøve) |
| Forfatter: | Matningsdal, Stabel, Normann |
| Lovhenvisninger: | tvisteloven § 15-6, tvisteloven § 16-18, avtaleloven § 1, avtaleloven § 7, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 4. februar 2014 avsa Høyesterett dom i
HR-2014-00247-A, (sak nr. 2013/1839), sivil sak, anke over dom,
Hans Svarstad Hansen (advokat Stein Owe)
mot
Thomas Johnsson Förvaltning AB (advokat Arild Karlsen – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Matningsdal: Saken gjelder spørsmål om det er inngått bindende avtale om
kjøp av 70 prosent av aksjene i Strømstad Marina AB. Spørsmålet er om kjøperen kan
gjøre gjeldende et signeringsforbehold, slik at bindende avtale forutsetter at begge parter
har undertegnet et omforent avtaleutkast.
(2) Advokat Nils Christian Jegersberg, som blant annet driver meglervirksomhet innenfor
Weibull AS, var i mars 2007 i kontakt med Hans Svarstad Hansen om mulige oppdrag.
Svarstad Hansen har i flere tiår drevet næringsvirksomhet hovedsakelig basert på
eiendomsutvikling. I april 2008 henvendte Jegersberg seg deretter skriftlig til Svarstad
Hansen, hvor han refererte til en telefonsamtale hvor Svarstad Hansen skulle ha opplyst at
han var "interessert i eiendommer ved sjøen på strekningen Kristiansand –
Svenskegrensen samt Sverige, Danmark og Tyskland". Henvendelsen var vedlagt et
utkast til en detaljert oppdragsavtale som blant annet også regulerte det vederlaget som i
tilfelle skulle tilfalle Weibull AS. Svarstad Hansen undertegnet aldri denne avtalen.
(3) I en e-post til Svarstad Hansen 2. juni 2009 opplyste Jegersberg at han i oktober 2008
hadde vært i kontakt med den daglige lederen og eieren av Strømstad Marina, 2
Thomas Jonsson. Samme sommer var Svarstad Hansen en tur i Strømstad hvor han
befarte marinaen og hilste på Jonsson. Etter dette gikk Jegersberg videre med saken, og i
mai 2010 forela han Svarstad Hansen et utkast til brev som skulle sendes til
Thomas Jonsson og Sture Jessing, styremedlem i Strømstad Marina AB. I en e-post
27. mai 2010 til Jegersberg ba Svarstad Hansen blant annet om følgende endring i brevet:
"Det ser forholdsvis greit ut men klok av skade (tvist i fjor) ønsker jeg en tilføyelse
rundt at inntil ev avtale er tegnet skal det være mulig å trekke seg uten at forpliktelser
utløses."
(4) Dagen etter, 28. mai 2010, sendte Jegersberg en e-post til Jonsson og Jessing hvor første
avsnitt har følgende innhold:
"Jeg viser til våre samtaler, befaringer, oversendte dokumenter og vårt seneste møte i
Strømstad 13. d.m. og kan bekrefte at Hans ønsker å gå videre i forhandlinger om kjøp
under full konfidensialitet som forutsatt særlig i forhold til kommunen og under den
forutsetning at ingen av partene har krav mot den annen dersom forhandlinger ikke fører
frem til en signert avtale" (uthevet her).
(5) Det uttales videre at Svarstad Hansen også ville kunne forhandle om finansiering for
utvikling av marinaprosjektet, og at han gjerne ville ha Jonsson med som "drifter" i en
periode og på eiersiden som minoritetsaksjonær.
(6) På grunnlag av påfølgende kontakt med Jonsson/Jessing på vegne av Thomas Johnsson
Förvaltning AB på den ene siden og Svarstad Hansen på den andre utarbeidet Jegersberg
et detaljert avtaleutkast på 13 sider. Utkastet ble den 9. september 2010 drøftet på et møte
i Oslo hvor de fire personene deltok. Svarstad Hansen skulle i henhold til dette utkastet
overta 70 prosent av aksjene i selskapet. Det er opplyst at partene under møtet oppnådde
enighet om alle sentrale punkter i avtalen.
(7) Etter møtet utarbeidet Jegersberg et nytt avtaleutkast som ble oversendt Jonsson/Jessing
30. november 2010. I det nye utkastet var det presisert at kjøpesummen skulle være
70 prosent av 55 millioner svenske kroner fratrukket konsernets gjeld per 31. august
2010. Etter årsskiftet utarbeidet Jegersberg et tredje avtaleutkast hvor det fremgikk at på
bakgrunn av konsernets gjeld per 31. desember 2010 skulle Svarstad Hansen betale
24,5 millioner svenske kroner for aksjeposten.
(8) Begge parter forela avtaleutkastet for hver sin advokat for gjennomgang. Det førte til at
det ble foretatt endringer i bestemmelsene om tvisteløsning. Videre gjennomførte
Jegersberg i henhold til avtaleutkastet punkt 9 den 25. februar 2011 en due diligence av
selskapet. Jonsson undertegnet deretter i begynnelsen av mars 2011 avtalen. Etter at den
var oversendt Jegersberg, videresendte han utkastet 8. mars 2011 til Svarstad Hansen for
undertegning.
(9) En e-post 15. februar 2011 fra Svarstad Hansen til Jegersberg viser at som følge av
helsesituasjonen og den totale arbeidsbyrden, vegret Svarstad Hansen seg mot å inngå
avtalen, og han uttaler at "meldingen til Strømstad burde inneholdt informasjon om at jeg
fortsatt heller mot ikke å gjennomføre innkjøpet". Saken inneholder ingen opplysninger
om at Jegersberg videreformidlet denne opplysningen. Etter å ha mottatt den signerte
avtalen, skrev Svarstad Hansen den 11. mars 2011 til Jegersberg at han som følge av
helsesituasjonen ikke kunne gå videre med planene om å investere i marinaen. Jegersberg
hadde 29. mars 2011 et møte med de svenske motpartene, og partene, sammen med 3
Jegersberg, gjennomførte et møte i Oslo i månedsskiftet mars/april 2011. I sin forklaring
for Høyesterett har Jessing opplyst at formålet var å "få affären i hamn". Det må legges til
grunn at de svenske motpartene i alle fall på dette tidspunktet var kjent med Svarstad
Hansens vegring mot å undertegne avtalen.
(10) Da Svarstad Hansen fortsatt nektet å undertegne avtalen, henvendte Jonsson seg til
advokat Arild Karlsen, som i et brev datert 23. mai 2011 ba Svarstad Hansen undertegne
avtalen. Svarstad Hansen nektet fortsatt å undertegne, og advokat Karlsen gjentok da
kravet i et brev av 27. mai 2011. Svarstad Hansen besvarte den 1. juni 2011 denne
henvendelsen ved en e-post hvor han blant annet uttalte:
"I tillegg har jeg tydelig fremført at noen avtale om innkjøp ikke var inngått før slik var
signert av partene – og det er forslaget ikke. Videre har jeg uttrykt motforestillinger og
sagt at jeg ikke var klar for noen bindende avtale gjentatte ganger under hele
prosessen."
(11) Thomas Johnsson Förvaltning AB ved styrets leder Thomas Jonsson anla deretter i
mars 2012 sak ved Oslo tingrett mot Svarstad Hansen med krav om at han skulle pålegges
å betale 24,5 millioner svenske kroner mot overtakelse av 70 prosent av aksjene i
Strømstad Marina AB. Videre anla Jegersberg i juni 2012 sak mot ham med krav om
betaling av honorar for utført meglerarbeid.
(12) Oslo tingrett, som forente de to sakene til felles behandling, jf. tvisteloven § 15-6, avsa
23. januar 2013 dom med slik domsslutning for så vidt gjelder tvisten mellom Thomas
Johnsson Förvaltning AB og Svarstad Hansen:
"1. Hans Svarstad Hansen frifinnes.
2. Thomas Johnsson Förvaltning AB ved styrets leder betaler 115 200 –
etthundreogfemtentusentohundre – kroner i sakskostnader til Hans Svarstad
Hansen."
(13) Svarstad Hansen ble også frifunnet i det andre søksmålet og tilkjent 81 000 kroner i
sakskostnader.
(14) Begge dommene ble anket til Borgarting lagmannsrett, som 19. juni 2013 avsa dom med
slik domsslutning for så vidt gjelder tvisten mellom Thomas Johnsson Förvaltning AB og
Svarstad Hansen:
"1. Hans Svarstad Hansen er bundet av avtalen med Thomas Johnsson
Förvaltning AB.
2. Hans Svarstad Hansen dømmes til å betale Thomas Johnsson Förvaltning AB
et beløp stort SEK 24,5 mill. med tillegg av lovlig forsinkelsesrente fra
forliksklagens forkynnelse mot overtakelse av 70 % av aksjene i Strømstad
Marina AB.
3. Hans Svarstad Hansen dømmes til innen 2 – to – uker å betale sakskostnader
til Thomas Johnsson Förvaltning AB med 161 928 –
etthundreogsekstientusennihundreogtjueåtte – kroner for lagmannsretten, og
230 750 – tohundreogtrettitusensjuhundreogfemti – kroner for tingretten."
(15) Jegersberg ble videre tilkjent honorar med 333 519 kroner samt 277 720 kroner i
sakskostnader for de to instansene. 4
(16) Svarstad Hansen har anket lagmannsrettens dom i begge sakene til Høyesterett. I tvisten
med Thomas Johnsson Förvaltning AB gjelder anken lagmannsrettens rettsanvendelse og
bevisbedømmelse. Det er også gjort gjeldende en subsidiær anførsel om
saksbehandlingsfeil. Høyesteretts ankeutvalg har tillatt anken fremmet for så vidt gjelder
lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. På grunn av sammenhengen
mellom de to sakene, er behandlingen av den andre saken stanset, jf. tvisteloven § 16-18.
(17) Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for tingretten og lagmannsretten. Jeg
nevner at Thomas Jonsson døde før hovedforhandlingen i tingretten.
(18) Den ankende part, Hans Svarstad Hansen, har i korte trekk anført:
(19) Det anføres at han ved advokat Jegersbergs e-post 28. mai 2010 tok et uttrykkelig
forbehold om at bindende avtale mellom partene var betinget av at et fremforhandlet
avtaleutkast ble undertegnet. Han kunne dermed avslå å undertegne utkastet uten å måtte
gi noen nærmere begrunnelse for avslaget.
(20) Videre bestrides det at forbeholdet er bortfalt av de grunnene som er påberopt av
motparten, og som gjengis under ankemotpartens anførsler.
(21) Hans Svarstad Hansen har nedlagt denne påstand:
"1. Tingrettens dom i sak nr. 12-056358TVI-OTIR/06 stadfestes.
2. Hans Svarstad Hansen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og
Høyesterett."
(22) Ankemotparten, Thomas Johnsson Förvaltning AB, har i korte trekk anført:
(23) Det bestrides at det aktuelle utsagnet i advokat Jegersbergs e-post 28. mai 2010 kan tolkes
som et forbehold om at bindende avtale først er inngått når et fremforhandlet avtaleutkast
er undertegnet av begge parter. En naturlig tolking tilsier at Svarstad Hansen utelukkende
tok forbehold mot å måtte betale erstatning dersom forhandlingene ikke førte til en avtale
mellom partene.
(24) Dersom det omstridte utsagnet likevel i utgangspunktet tolkes som anført av Svarstad
Hansen, anføres det subsidiært at det er bortfalt av flere ulike grunner:
(25) For det første skulle forbeholdet ha vært uttrykkelig gjentatt i avtaleutkastet om Svarstad
Hansen ønsket å opprettholde det. Den andre selvstendige bortfallsgrunnen er at
forbeholdet hadde oppfylt sitt formål da partene under møtet 9. september 2010 ble enige
om alle sentrale punkter i avtalen. For det tredje falt forbeholdet bort da Jonsson etter
9. september 2010 innrettet seg på at avtalen ville bli inngått. Videre, og for det fjerde, må
forbeholdet også anses bortfalt da Svarstad Hansen forela avtaleutkastet for en advokat
for kvalitetssikring, og det deretter ble gjennomført due diligence. Endelig, og for det
femte, er det anført at forbeholdet er bortfalt som følge av passivitet, idet det først ble
påberopt 1. juni 2011.
(26) Thomas Johnsson Förvaltning AB har nedlagt denne påstand: 5
"1. Anken forkastes.
2. Thomas Johnsson Förvaltning AB tilkjennes saksomkostninger for
Høyesterett."
(27) Mitt syn på saken
(28) Jeg er kommet til at anken fører fram.
(29) Utgangspunktet og hovedregelen i norsk rett er at det ikke gjelder noe formkrav ved
inngåelse av avtaler. Denne rettstilstanden har førstvoterende i Rt. 1998 side 946
beskrevet slik (side 958):
"Muntlige avtaler er bindende med mindre annet følger av lov, avtale eller er forutsatt
mellom partene. Høyesterett har i flere avgjørelser ut fra en konkret vurdering lagt til
grunn at partene blir bundet når de er blitt enige om alle vesentlige punkter i en avtale,
selv om ikke alle forhold er avklart og undertegnet avtale ikke foreligger, jf Rt. 1987
side 1205, Rt. 1991 side 1171 og Rt. 1996 side 415. Det er ikke rettslig grunnlag for
generelt å kreve skriftlighet i mer sammensatte avtaleforhold, men
forhandlingssituasjonen kan i slike tilfelle føre til at partene gjensidig forutsetter et
endelig utkast og undertegning før de blir bundet. Dette kan eksempelvis være tilfelle
hvor flere deltar i forhandlingene på partenes vegne eller hvor partene er fra to eller
flere land."
(30) Denne rettstilstanden innebærer altså at man, selv ved mer kompliserte forhandlinger, kan
risikere å bli ansett bundet til en avtale uten selv å være oppmerksom på at forhandlingene
har nådd et slikt stadium. Ved kontraktsforhandlinger kan det dermed være et legitimt
behov for å forbeholde seg at bindende avtale forutsetter partenes signatur. En slik adgang
har også en rettsteknisk fordel ved at den bidrar til å forhindre uklarhet med hensyn til når
bindende avtale er inngått.
(31) Etter avtaleloven § 1 kommer ikke bestemmelsene i lovens første kapittel til anvendelse
dersom "andet følger av retshandelen eller av handelsbruk eller anden sedvane". Dette
innebærer blant annet at partene kan avtale en annen avtaleprosedyre enn hva som ellers
ville følge av avtaleloven. Jeg finner det etter dette klart at partene bindende kan avtale at
avtale først er inngått når den er undertegnet av begge parter. Dette er også uttrykkelig
forutsatt i Rt. 1998 side 946 på side 958 og i Rt. 2011 side 410 avsnitt 70.
(32) Jeg legger videre til grunn at til tross for bestemmelsen i avtaleloven § 7 som regulerer
hvor lenge et løfte fritt kan tilbakekalles, må det aktuelle kapitlets deklaratoriske karakter
innebære at en part ensidig kan oppstille et vilkår om at bindende avtale forutsetter
undertegning. Se også Krüger i Festskrift til Lars Gorton, 2007 side 261 flg. på side 262.
Men dersom en part ensidig tar et slikt forbehold, tilsier hensynet til gjensidighet at det
også må kunne påberopes av motparten slik at begge parter står fritt inntil begge har
undertegnet avtalen. Jeg forstår Krüger: Norsk Kontraktsrett, 1991, side 43–44 slik at han
inntar samme standpunkt. Jeg tilføyer at det aktuelle forbeholdet, så langt det rekker, etter
ordlyden omfatter begge parter.
(33) Konsekvensen av et vilkår om undertegning som forutsetning for avtalebinding, er at man
står "helt fritt til å forkaste eller godta forhandlede og fullstendige utkast til avtaler",
jf. Rt. 1998 side 946 på side 958. Det kreves altså ingen nærmere begrunnelse. Hensynet
til lojalitet i avtaleforhold tilsier dermed at det må oppstilles et klarhetskrav. Etter mitt syn
går imidlertid lagmannsretten for langt når den uttaler at vilkåret må uttrykkes "særdeles 6
klart og tydelig". Mitt syn er at dersom man ikke uttrykkelig uttaler at man ikke vil være
bundet før avtalen er undertegnet, må det i alle fall kreves at man uttrykker seg såpass
tydelig at motparten ved vanlig oppmerksomhet og aktsomhet kan forstå at det er stilt et
slikt vilkår. Og dersom vilkåret først oppstilles etter at partene har kommet et stykke ut i
forhandlingsprosessen, vil kravet til tydelighet generelt lett skjerpes.
(34) I vår sak ble det, som nevnt, allerede i Jegersbergs e-post 28. mai 2010 uttalt at
forhandlingene skulle skje "under den forutsetning at ingen av partene har krav mot den
annen dersom forhandlinger ikke fører frem til en signert avtale". Ankemotparten har ikke
bestridt at de var kjent med dette sitatet, men bestrider at de forstod at formålet var å
utsette tidspunktet for binding til avtalen var undertegnet av begge parter. At dette var
Svarstad Hansens formål fremgår derimot uttrykkelig av hans e-post til Jegersberg som er
sitert foran. Men da det ikke kan legges til grunn at partene hadde en felles forståelse om
innholdet av den aktuelle klausulen, må innholdet fastlegges på grunnlag av en normal
forståelse av avtalens ord og uttrykk – altså en objektiv tolking.
(35) Etter min mening tilsier allerede ordlyden i e-posten 28. mai 2010 at bindende avtale
forutsatte partenes underskrift. Videre gjaldt forhandlingene overtakelse av
aksjemajoriteten i en større svensk marina, og hvor Svarstad Hansen ved en eventuell
avtale måtte investere et betydelig millionbeløp. Dessuten fremgikk det av e-posten at han
så for seg en utvikling av marinaen i samarbeid med Thomas Jonsson, som han ønsket
skulle fortsette som minoritetsaksjonær. Videre fremgikk det uttrykkelig at han ønsket at
Jonsson i alle fall skulle fortsette som "drifter en gitt periode". I en slik situasjon ligger
det i sakens natur at en eventuell avtale måtte inngås skriftlig. Av den grunn tilsier en
naturlig tolking av Svarstad Hansens forbehold at han tok sikte på noe ut over dette.
(36) Lagmannsretten har forstått forbeholdet slik at "Svarstad Hansen kunne trekke seg fra
forhandlingene på et hvilket som helst tidspunkt, og uten noe prekontraktuelt ansvar,
inntil full enighet var oppnådd, men i det øyeblikk hans siste innvendinger mot avtalens
innhold var blitt akseptert av Thomas Johnsson Förvaltning AB, må forhandlingene anses
å ha ført frem til en avtale". Etter min mening er det ikke grunnlag for denne tolkingen av
forbeholdet: Rett nok kan det ikke generelt utelukkes at en part etter omstendighetene kan
pådra seg erstatningsansvar ved ikke å fullføre forhandlingene til en bindende avtale. Men
den klare hovedregelen er at man ikke pådrar seg erstatningsansvar ved å avslå å inngå
avtale. Når da den svenske motparten i denne saken i forhandlingsfasen utelukkende
skulle foreta handlinger som er et ordinært ledd i en kontraktsforhandling, fremstod et
eventuelt erstatningsansvar for Svarstad Hansen som en høyst teoretisk mulighet. Og de
investeringene som var antydet i henvendelsen 28. mai 2010, forutsatte at det ble inngått
bindende avtale.
(37) Jeg finner det etter dette klart at en naturlig forståelse av forbeholdet var at bindende
avtale først skulle foreligge når et fremforhandlet avtaleutkast var undertegnet av begge
parter. I denne sammenheng viser jeg til at et forbehold av denne karakter ikke er spesielt
for Norge. Det kan for det første vises til UNIDROIT Principles 2010 artikkel 2.1.13 som
fastsetter at "[w]here in the course of negotiations one of the parties insists that the
contract is not concluded until there is agreement on specific matters or in a particular
form, no contract is concluded before agreement is reached on those matters or in that
form" (uthevet her). Og for svensk retts vedkommende uttaler Jan og Christina Ramberg i
Allmän avtalsrätt, 2010 side 95 at "[v]id vissa typer av transaktioner (t.ex. större
företagsförvärv) är det så vanligt förekommande att parterna inte anser sig bundna innan 7
de signerat ett kontrakt, att avtalad skriftform antagligen följer av handelsbruk". Mot
denne bakgrunn kunne ikke et forbehold om at bindende avtale forutsatte partenes
underskrift fremstå som unaturlig for en svensk motpart.
(38) Min konklusjon er etter dette at forbeholdet i e-posten 28. mai 2010 skal forstås slik at
bindende avtale forutsatte at avtaleutkastet ble undertegnet av begge partene. Svarstad
Hansen kunne dermed, forutsatt at det ikke under forhandlingsprosessen har skjedd noe
som medfører at forbeholdet er bortfalt, avslå å inngå avtalen uten noen nærmere
begrunnelse. Spørsmålet blir dermed om det har inntruffet omstendigheter som gjør at
forbeholdet ikke kan gjøres gjeldende.
(39) Dersom et forbehold som det foreliggende skal anses bortfalt, må det etter min mening
kreves klare holdepunkter for at det har skjedd. Ellers ville formålet – å skape trygghet
med hensyn til når det foreligger bindende avtale – lett kunne bli forspilt. De påberopte
bortfallsgrunnene må vurderes mot denne rettslige bakgrunnen.
(40) Med dette rettslige utgangspunktet må det være åpenbart at forbeholdet ikke falt bort fordi
det ikke ble gjentatt i avtaleutkastet. Et slikt krav ville være en ren felle for den som har
tatt forbeholdet.
(41) Den andre innsigelsen, at forbeholdet falt bort allerede 9. september 2010 fordi formålet
var oppfylt når det ble oppnådd enighet om nærmest alle avtalens detaljer, kan klart heller
ikke føre fram. Jeg nøyer meg med å vise til at formålet med et signeringsforbehold er å
gi partene mulighet for en etterfølgende vurdering av forhandlingsresultatet og å skape
klarhet med hensyn til når det foreligger en bindende avtale. Dersom denne anførselen ble
tatt til følge, ville forbeholdet ha liten praktisk betydning.
(42) Jeg finner det videre klart at forbeholdet heller ikke falt bort ved at Svarstad Hansen
foretok en kvalitetssikring av avtaleutkastet, og ved at det ble foretatt en due diligence.
Begge deler inngikk som en naturlig del av grunnlaget for Svarstad Hansens vurdering av
om han skulle inngå avtalen. Med samme begrunnelse som foran kan heller ikke denne
innsigelsen føre fram.
(43) En fjerde innsigelse er, som nevnt, at forbeholdet er falt bort fordi Jonsson innrettet seg på
at det var oppnådd enighet om avtalevilkårene. Heller ikke denne anførselen kan føre
fram. Svarstad Hansen har forklart at han i desember 2010 reiste til Strømstad hvor han
besiktiget marinaen sammen med Jonsson. Dessuten har Jonsson, i likhet med Svarstad
Hansen, fått avtaleutkastet kvalitetssikret av advokat og i tillegg tilrettelagt materialet for
due diligence som han selv deltok i. Noen investeringer i marinaen med sikte på et salg av
aksjemajoriteten til Svarstad Hansen er ikke opplyst. Det er altså ikke gjort gjeldende
noen innrettelseshandlinger ut over det som er en naturlig del av en forhandlingsprosess. I
en slik situasjon er forbeholdet klart ikke bortfalt, og det er ikke nødvendig å gå inn på
hva resultatet ville ha blitt om Jonsson hadde foretatt investeringer i marinaen i tillit til at
Svarstad Hansen ville undertegne avtaleutkastet.
(44) Anførselen om at forbeholdet er bortfalt ved passivitet fordi Svarstad Hansen først
påberopte det 1. juni 2011, kan klart heller ikke føre fram. Slik denne saken ligger an,
finner jeg ikke grunn til å gå inn på om og i tilfelle under hvilke omstendigheter et
signeringsforbehold overhodet kan falle bort ved passivitet. For min avgjørelse av denne
saken er det tilstrekkelig å vise til at Jonsson/Jessing allerede ved møtet i månedsskiftet 8
mars/april 2011 må ha blitt kjent med Svarstad Hansens vegring mot å inngå avtalen. At
han da ventet i to måneder med i tillegg å vise til forbeholdet, kan klart ikke medføre at
det er bortfalt.
(45) Anken har etter dette ført fram, og jeg er kommet til at Svarstad Hansen må tilkjennes
sakskostnader både for lagmannsretten og Høyesterett, idet jeg ikke kan se at det er
grunnlag for å gjøre unntak med hjemmel i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. For
lagmannsretten har advokat Owe krevd dekket et salær med 43 200 kroner for så vidt
gjelder saken mot Thomas Johnsson Förvaltning AB. Dette beløpet tilkjennes. For
Høyesterett er det krevd et salær på 360 800 kroner. Etter min mening utgjør nødvendige
kostnader til forberedelse og prosedyre i denne saken 200 000 kroner. Med tillegg av
utgifter med 37 313 kroner tilkjennes det etter dette 237 313 kroner for behandlingen i
Høyesterett. Samlet omkostningsbeløp utgjør etter dette 280 513 kroner.
(46) Jeg stemmer for denne
D O M:
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett betaler Thomas Johnsson
Förvaltning AB til Hans Svarstad Hansen 280 513 –
tohundreogåttitusenfemhundreogtretten – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dommen.
(47) Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(48) Dommer Bergsjø: Likeså.
(49) Dommer Normann: Likeså.
(50) Dommer Gjølstad: Likeså.
(51) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett betaler Thomas Johnsson
Förvaltning AB til Hans Svarstad Hansen 280 513 –
tohundreogåttitusenfemhundreogtretten – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dommen.
Riktig utskrift bekreftes: