HR-2001-5-B - Rt-2001-1229
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-05 |
| Publisert: | Rt-2001-1229 |
| Stikkord: | (Manndalen-dommen, Svartskog-dommen), Tingsrett, Samerett, Eiendomsrett, Alders tids bruk |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om staten eier et utmarksområde på 116 km2 øverst i Manndalen i Kåfjord kommune, Troms, og reiste blant annet spørsmål om vilkårene for erverv av eiendomsrett ved alders tids bruk.
Området ble kjøpt av staten i 1885, men har hele tiden vært brukt av dalens befolkning og staten har aldri håndhevet sin eiendomsrett. Fram til begynnelsen av 1950-tallet bestod bruken primært i hogst og utmarksslått, og etter 1950 har området primært blitt benytt til hogst og setring. I 1993 anla staten v/Landbruksdepartementet sak for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms for å få fastslått eiendomsgrensene i høyfjellet mellom statsgrunn og privat grunn i Kåfjord og Storfjord kommuner. Videre ønsket staten å få fastslått om det forelå bruksretter, herunder allmenningsrettigheter, på statens grunnarealer, og i tilfelle hvem som er rettighetshavere. Oppsitterne i Manndalen anførte at Svartskogen tilhørte dalens befolkning i fellesskap. Dette fikk de ikke medhold i. Men utmarkskommisjonen kom til at eiere av gårdsbruk under gnr. 29-36 hadde beiterett for de husdyr som kan vinterfores på bruket, og at alle fastboende har rett til hogst i Svartskogen. Avgjørelsen ble anket til Høyesterett. Høyesterett viste til at omtrent helt siden statens erverv i 1885 hadde oppsitterne, med unntak for den bruk som hadde vært gjort av reindriften, utnyttet alle de bruksmåtene Svartskogen gir mulighet for. Utnyttingen hadde dessuten skiftet karakter i samsvar med hva som var naturlig utnyttelse i de ulike periodene. Bruken ble dessuten ansett å ha vært utøvd i god tro - i alle fall fram til 1980. I forhold til et krav om eiendomsrett reiste saken et særlig spørsmål ved at det fantes få eksempler på at befolkningen direkte hadde brukt formuleringer som viste at de mente å eie området. Dette kunne etter Høyesteretts vurdering ikke være avgjørende. Det ble vist til at samene har utgjort den dominerende del av Manndalens befolkning. Med sin kollektive ressursutnyttelse har de ikke samme tradisjon som andre for å tenke på eiendomsrett. Hadde en tilsvarende bruk vært utøvd av personer med annen bakgrunn, ville den ha avspeilt at de mente å eie området. Skulle det da hindre rettserverv ved alders tids bruk at det finnes flest eksempler på at oppsitterne har talt om bruksrett, ville deres rådighetsutøvelse, som i innhold tilsvarer utøvelse av eiendomsrett, bli satt i en ugunstig særstilling i forhold til befolkningen for øvrig. Av samme grunn kunne det heller ikke være avgjørende at den retten Manndalens befolkning har ervervet ikke helt tilsvarer det som gjelder for bygdeallmenninger - dels ved at hele dalens befolkning er sameiere, og dels ved at området ikke forvaltes av noe styre. Også folkerettslige rettskilder var påberopt i saken. Etter det resultat Høyesterett kom til, var det ikke nødvendig å gå inn på om retten kunne ha vært begrunnet i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 27 sammenholdt med ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater art. 14 nr. 1 første punktum. Men Høyesterett påpekte at standpunktet var i godt samsvar med reglene i ILO-konvensjonen og de hensyn denne regelen skal ivareta. |
| Saksgang: | Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms - Høyesterett HR-2001-00005B, nr. 340/1999 |
| Parter: | Grunneiere og rettighetshavere i Manndalen, under gnr. 29-35 i Kåfjord kommune (advokat Christian B. Hjort - til prøve) mot Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Steinar Mageli). Se full partsliste nederst. |
| Forfatter: | Matningsdal, Oftedal Broch, Flock, Stabel, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Lov om skogvern (1932) §40, Hevdslova (1966) §6, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Lov om utmarkskommisjon (1985) §10, §2, Bygdeallmenningsloven (1992) §1-1, Menneskerettsloven (1999) §3, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966) SPN A27, ILO-konvensjon nr 169 (1989) A14 |
Dommer Matningsdal: Saken gjelder spørsmålet om staten eier et utmarksområde på 116 km2 øverst i Manndalen i Kåfjord kommune, Troms, og reiser blant annet spørsmål om vilkårene for erverv av eiendomsrett ved alders tids bruk.
I 1666 solgte kong Fredrik III krongodset i blant annet Tromsø fogderi til Joachim Irgens. Eiendommene ble i 1682 overtatt av baron de Petersen fra Holland. I 1751 overdro hans arvinger godset til Johan Hvid. Mellom Hvid og Kongen oppstod det tvist om omfanget av Hvids rettigheter basert på salget i 1666 - blant annet om eiendomsretten til allmenningene i området var overdratt. Tvisten ble løst ved at Kongen i 1761 utstedte skjøte til Hvid på allmenningene i Tromsø fogderi for 200 rikdsdaler.
Tre år senere, i 1764, solgte Hvid godset til Johan Hysing. I 1783 ble det delt i tre deler. Skjervøygodset, som lå i den nordligste delen av Troms, utgjorde den ene delen. Det omfattet blant annet eiendommer i nåværende Kåfjord kommune. Skjervøygodset ble overtatt av Ahlert Hysing som overdro det til sin sønn Johan Hysing d.y. Etter Johan Hysing d.y.s død i 1787, ble godset bestyrt av enken, Ovida Fredrikke, født Kildahl. Hun giftet seg med Thomas Andreas Lyng som døde i 1817.
Ovida Lyng døde i 1848, og på skiftet etter henne kjøpte Foreningen til Ophævelse af Leilændingsvæsenet i Skjervø, senere kalt Foreningen, hele godset med unntak for gården Hamnnes.
Skjervøygodset omfattet blant annet Manndalen som går inn fra Kåfjorden på dens sørside noen kilometer før fjorden munner ut i Lyngenfjorden. Manndalen er i overkant av 20 km lang, relativt flat, og går rett sørover. Tvisten gjelder øvre - søndre - del av dalen med tilliggende høyfjellsområder. Den nedre - nordre - grense for tvisteområdet, som går ca 15 km fra fjorden, ligger ca 150 m over havet.
De første kjente oppsitterne i Manndalen fremgår av prøvematrikkelen fra 1723 hvor det er registrert to oppsittere med lik matrikkelskyld. I lensregnskapene fra 1738 er gårdene beskrevet som «gammel finne Rød» - noe som kan tyde på at det har vært fastboende i Manndalen en god tid før 1723. Om den videre befolkningsutviklingen nevnes at på bakgrunn av ekstraskattemanntallet fra 1763 er befolkningen på dette tidspunktet anslått til ca 60 personer. Den senere utviklingen er følgende:
| 1801 | 1865 | 1900 | 1970 | 1990 |
|---|---|---|---|---|
| 130 | 270 | 476 | 1069 | 858 |
Antallet beboere i 1970 må reduseres til ca 1 000 da tallet for dette året også omfatter en mindre nabodal, Skardalen. Det er opplyst at folketallet i 1996 var ca 800.
Befolkningen har i det vesentlige vært samisk. Med hensyn til hvilket språk som ble benyttet i hjemmet, viser folketellingene fra 1865, 1875 og 1900 følgende fordeling:
| 1865 | % | 1875 | % | 1900 | % | |
| Finsk | 27 | 10,0 | 7 | 2,2 | 1 | 0,2 |
| Norsk | 17 | 6,3 | 42 | 13,1 | 97 | 20,4 |
| Samisk | 214 | 79,3 | 257 | 80,3 | 378 | 79,4 |
| Blandet | 12 | 4,4 | ||||
| Samisk/norsk | 14 | 4,4 | ||||
| Totalt | 270 | 320 | 476 |
Utviklingen på 1900-tallet er ikke dokumentert på samme måte. Det er opplyst at befolkningen i hovedsak har sin basis i de familier og gårder som var etablert ved forrige århundreskifte. Men det har også skjedd noe tilflytting.
Det er opplyst at bevisstheten om samisk tilhørighet blant befolkningen i Manndalen har holdt seg på et relativt høyt nivå gjennom hele 1900-tallet. Videre er det opplyst at Kåfjord har over halvparten av alle registrerte velgere i valgmanntallet til Sametingsvalgene for Nord-Troms valgkrets, som består av seks kommuner. Innen Kåfjord har Manndalen flest registreringer. Ved første valg i 1989 hadde alle de tre representantene fra denne valgkretsen tilknytning til Manndalen. Videre nevnes at det er utviklet et samisk senter i dalen, Aja, og at mellom 40 og 50 barn hadde samisk i skolen i skoleåret 1995/1996.
Etter kjøpet av Skjervøygodset i 1850 startet Foreningen tidlig salget av de enkelte leilendingseiendommene til leilendingene. Manndalen har i dag åtte gårdsnumre. Samtlige var etablert i 1850 og er: Gnr. 29 Løkvold, gnr. 35 Sandmelen og gnr. 36 Samuelsberg som ligger nær fjorden og lengst nord i dalen. På østsiden, regnet nordfra ligger gnr. 30 Manndalen, gnr. 31 Storvolden og gnr. 32 Dalen. På vestsiden, også regnet nordfra, finner man gnr. 34 Vatnet og gnr. 33 Kjerringdalen. Antallet matrikkelgårder er i 1848 oppgitt til 21.
Det er opplyst at i Manndalen solgte Foreningen første eiendom i 1863, og ved århundreskiftet var de fleste eiendommene solgt. Opplysninger i folketellingene, samt tall fra den svensk/norske reinbeitekommisjonen av 1913, som hadde som mandat å samle inn opplysninger om reindriften, viser følgende utvikling:
| Leilendinger | Selveiere | Husmenn | Losjerende | |
| 1865 | 18 | 9 | 9 | 7 |
| 1875 | 9 | 23 | 11 | 9 |
| 1900 | 6 | 42 | 21 | 13 |
| 1914 | 77 | 11 |
Det hefter en viss usikkerhet ved folketellingen fra 1900 da den ikke opererer med leilendinger som egen kategori. Antallet leilendinger er beregnet ved å anta at de som besitter matrikulerte gårder uten at det er opplyst at de er selveiere, er leilendinger.
Folketellingene fra 1865 og 1875 inndelte kategorien husmenn i to grupper - husmenn med og uten jord. Husmenn uten jord fantes over hele dalen - helt fra Samuelsberg til Kjerringdalen. Også denne gruppen hadde dyr. Losjerende omfattet også personer som ble betegnet som inderster. Disse oppholdt seg i samme husvære som jordeieren/leilendingen, og kunne ofte være sønner/døtre som nylig hadde inngått ekteskap, men som foreløpig ikke hadde etablert seg på eget sted. Også denne kategorien hadde i noen grad egne husdyr.
De gårdsbrukene som var etablert i 1850, strakk seg over halvparten av dalens lengde, regnet fra Kåfjorden. Området øverst i dalen, som også omfatter tvisteområdet, ble betegnet «Mandalens Alminding». I 1879 ble det etter begjæring fra Foreningen foretatt utskiftning over nordre del av det ikke utskiftede området mellom gnr. 32, Dalen og gnr. 33, Kjerringdalen i nord og elven Apmelasjohka i sør. Denne elven munner ut i Manndalselven fra øst. Det utskiftede området strekker seg anslagsvis fire til fem km oppover i dalen.
Etter begjæringen skulle «allmenningen» tillegges 19 bruk. Av disse var tretten solgt, mens fem var usolgt. Ett bruk var i sameie mellom Foreningen og en selveier. Ved utskiftningen ble området fordelt på 18 bruk, mens ett bruk, løpenummer 125 under Samuelsberg, «frafaldt Andel i Almindingen». Kjerringdalen deltok ikke i utskiftningen, og ble dermed heller ikke tillagt eiendom.
Eiendommene ble tillagt de enkelte bruk vederlagsfritt. I forretningen er det protokollert at
«Handelsmand Giæver [ medlem av Foreningens styre som møtte for Foreningen ] bemærkede, at den inden Almindingens nu bestemte Grændser liggende Slaattestykke, Vadja kaldet med paastaaende Skov ikke bliver at tillægge noget af de foranførte Brug, hvis Brugere ikke tidligere har havt nogen Ret til samme, men indtil videre forbliver Foreningens særskildte Eiendom.»
Vadja er det eneste området innen skiftefeltet som ikke ble utlagt til noe bruk. Området var utleid til en oppsitter som ikke var part i utskiftningen.
Om rettstilstanden etter utskiftningen heter det avslutningsvis:
«Efter de erholdte Oplysninger er her ingen Husmand eller Inderster, der har lovlig Ret til Brug i Almindingen, naar undtages nævnte Husmand paa Vandet Nils Olsen, der herefter alene maa øve sin Brugsret paa de til Vandets Opsiddere udlagte Teige i Almindingen. De gamle fornødne Veie til og gjennem Almindingen har man fremdeles Ret at benytte. Enhver har Ret at frede sin Slaatte i Almindingen. De nye Eiendomme tiltrædes strax for Skovens Vedkommende, og for Slaatternes Vedkommende fra 1» Januar førstk. med Ret for enhver til Besidderens Udkastelse ... .»
På denne tiden var det et noe konfliktfylt forhold mellom deler av de fastboende i Troms og reindriften. En viktig grunn synes å ha vært at grensen mot Finland i 1852 ble stengt for rein slik at mange Kautokeinosamer søkte til nye områder for sommerbeite. Dette førte til at det i 1866 ble nedsatt en komité for å undersøke forholdene og fremme forslag til løsning. Ett av forslagene var å kjøpe inn enkelte eiendommer for reindriftsnæringen. Forslaget omfattet ikke Manndalen.
Lensmann Hegge, som var Foreningens regnskapsfører, tok imidlertid spørsmålet opp i et internt brev av 24. august 1874 etter en befaring i Manndalen. Etter hans vurdering burde staten innløse området sør for Apmelasjohka og oppføre et gjerde tvers over dalen. Og i et brev av 9. desember 1879 fra ordfører Wennberg i Lyngen, som Kåfjord da var en del av, til amtmannen i Troms foreslo ordføreren at staten skulle kjøpe området og oppføre det nevnte gjerdet. Amtmannen forela forslaget for administrator for utskiftningen i 1879, utskiftningsformann Falck, som i brev av 26. januar 1880 anbefalte det. Deretter henvendte amtmannen seg ved brev av 19. april 1882 til lensmann Hegge om Hegge kunne anbefale innkjøp. I svarbrev av 17. november 1882 anbefalte Hegge innkjøp for 300 kroner.
Delings- og skyldsetningsforretning ble avholdt 2. juli 1885. Øverste del av «allmenningen», Svartskogen, som er på 116 km2, ble utskilt fra løpenummer 131a Dalen som i 1879 fikk tildelt en mindre parsell på vestsiden av Manndalselven, som grenser til Svartskogen. Foreningen eide fortsatt denne eiendommen, og leilendingen var Jon Mortensen. Ved fordelingen av skyld beholdt hovedbruket 11/12 av opprinnelig skyld, mens det fraskilte bruket ble tildelt 1/12. Svartskogen ble med andre ord fradelt løpenummer 131a selv om den ved utskiftningen i 1879 ikke var tillagt dette bruket eller noe annet bruk.
Lensmann Hegge, som møtte på Foreningens vegne under delings- og skyldsetningsforretningen, skrev deretter 16. juli 1885 til amtmannen om overdragelsen. Her kom han tilbake til det omtalte gjerdet og uttalte at 100 kroner, som var bevilget, var «aldeles utilstrækkeligt». Skulle gjerdet oppføres nederst i Svartskogen, og være effektivt, ville det minst koste 300 kroner. Kjøpet ble likevel gjennomført. Skjøte ble utstedt 23. og tinglyst 24. oktober 1885, men gjerdet ble aldri oppført. Selv om det ikke skjedde, er det ikke opplyst om noen nevneverdig brukskonflikt mellom de fastboende og reindriften.
Svartskogen ble opprinnelig forvaltet av Skogforvalteren i Lyngen. I 1936 ble forvaltningen overtatt av Lappefogden i Troms. Siden 1980 har den vært forvaltet av Direktoratet for statens skoger, nå Statskog.
Etter kjøpet i 1885 har all bruk av Svartskogen, med unntak for reindriftens bruk, vært utøvd av befolkningen i Manndalen. De nærmere detaljene kommer jeg tilbake til. Statens utøvelse av eierrådighet har vært svært sporadisk.
Første forsøk fra statens side på å regulere befolkningens bruk av Svartskogen ble gjort i desember 1920 - 35 år etter kjøpet - da skogforvalteren i Lyngen kunngjorde at «For fremtiden er det paa det strengeste forbutt at avvirke og høste slaatter i statens indkjøpte eiendom Mandalens øvre almenning». Sommeren 1921 inngikk 14 oppsittere forpaktningsavtaler for utslåtter i Svartskogen, men da verken avtalene eller forbudet ble respektert av dalens befolkning, anmeldte skogforvalteren høsten 1921 flere personer for «ulovlig at ha høstet utslaat i Lappevæsenets eiendom». Under den påfølgende politietterforskningen ble en rekke personer avhørt. De anførte at de hadde rett til å utøve den anmeldte bruken, og samtlige nektet straffeskyld. I oversendelse av 15. mars 1922 til skogforvalteren skrev politimesteren i Tromsø blant annet følgende:
«Efter de foreliggende oplysninger vil det efter min formening ikke føre til noe resultat å reise straffesak mot de anmeldte da disse formentlig har hevdet bruksrett i almenningen.»
Selv om skogforvalteren i brev av 16. august 1922 fastholdt at befolkningen i Manndalen ikke hadde bruksrett i Svartskogen, ble straffesaken henlagt.
I 1928 ble inngått fem nye forpaktningsavtaler for utslåtter. Heller ikke disse ble respektert.
Fem personer fra Manndalen forsøkte i 1935 å få kjøpt deler av Svartskogen med sikte på etablering av fire bureisingsbruk. Henvendelsen førte ikke fram. Lyngen skogforvaltning skrev i denne sammenheng blant annet følgende til Nordlandske Skoginspektorat:
«Folk i Mandalen paastaar sig bruksberettiget til almenningen i likhet med hvad forholdet var dengang de var leilendinger. Begrepene blandt befolkningen er angaaende dette forvirrede og uklare. Selv formanden i Kaafjord skograad var for et par aar siden av den formening at almenningen var bygdealmenning. ... Det er vel saaledes neppe tilraadelig at skogvesenet hverken forpakter eller selger dyrkningsjord før den paaberopte bruksrett ved privatsretslig søksmaal er brakt paa det rene.»
I 1936 overtok som nevnt lappevesenet forvaltningen av Svartskogen. Ved brev av 20. desember 1943 henvendte lappefogden seg til ordføreren i Kåfjord, Edvard A. Mandal, Samuelsberg om Svartskogen. Her heter det at han under en befaring samme måned sammen med Mandal hadde konstatert at Svartskogen ble benyttet «helt uten kontroll, hvilket spesielt av hensyn til skogen, ikke kan fortsette på denne måte». Videre viser han til at «kanskje de fleste av de som benytter eiendommen er i den tro at dette er en almenning hvor de har bruksrettigheter og således ikke mener seg forpliktet til å underkaste seg noen bestemmelser om sin utnyttelse av denne rett». Samtidig anfører han at denne oppfatningen er «feilagtig», før han fortsetter:
«Imidlertid er eiendoms- eller bruksrettsspørsmålet ikke det vigtigste i øieblikket. Det som først og fremst må gjøres er å få stanset den rent meningsløse hogst av ungskog som foregår der.
I den anledning må jeg anmode Dem om såsnart som mulig å foreholde angjeldende oppsittere at enhver hoggst som heretter blir foretatt i angjeldende skog, uten etter på forhånd å ha inhentet spesiel tillatelse hos den som blir bemyndiget til å ha tilsyn med skogen, vil bli påtalt og vedkommende vil uten tvil pådrage seg bøter eller straff. Med hensyn til slottene må vedkommende som vil benytte seg av disse også på forhånd henvende seg til vedkommende tilsynsmann for å få tillatelse til det.»
Ordføreren ble bedt om å ta på seg tilsynet med eiendommen og å innkalle oppsitterne til et møte om bruken av Svartskogen.
I svarbrev av 5. januar 1944 påtok ordføreren seg inntil videre tilsynet. Og straks han hadde mottatt kopi av delings- og skyldsetningsforretningen og kjøpekontrakten ville han innkalle
«samtlige i bygda som har innteresse av skogen både hvad fredning og rovhugst angår og får som De foreslår bokført de flestes mening angående rettigheter. Imellomti vil en med hjemmel i skogvernloven forby al hogst deroppe å bekjenndtgjøre dette ved oppslag.»
Videre påpekte han at bruken av utslåttene var uheldig da den ble gjennomført for tidlig på året. Også dette ville han ta opp.
Møtet med oppsitterne ble avholdt 5. februar 1944, og i brev av 12. februar 1944 til lappefogden skriver ordføreren:
«... Frammødt var 72 menn hvorav alle over 21 år.
En redgjorde for saken og refererte de dokumenter som forelå ang. eiendomsforholdet, men det viste seg det at de fleste var av den mening at de hadde rett til ukontrolert bruk av almenningen idet de påberoper seg bruksrett.
Da megling ikke førte fram foretok en avstemning blandt de frammødte for å få fastslått hvor mange som var mot kontrolert bruk. Av de 72 stemte 55 mot kontroll og vilde ha den gamle ordning med bruk som før. Det ble således bare 17 som var for en human og fornuftig bruk av almenningen.»
Like etter møtet kunngjorde ordføreren forbud mot all hogst i Svartskogen. Den 26. juli 1944 kunngjorde han videre at de som ønsket utslått der, måtte henvende seg til den tilsatte oppsynsmannen. Også ved denne anledningen ble det inngått noen slåtteavtaler, men antallet er ikke kjent. Heller ikke denne gangen ble avtalene respektert av den øvrige befolkningen.
Etter krigen kunngjorde lappefogden selv ved kunngjøring datert 13. februar 1946 at de som ønsket slått i Svartskogen, måtte henvende seg til oppsynsmannen for å få «tillatelse til å hogge ved etter utvisning». Videre heter det:
«Det gjøres samtidig oppmerksom på at de bestemmelser som er fastsatt i forannevnte kunngjøringer ikke er gjort av annen grunn enn for å bevare de muligheter som er på eiendommen. Den enestående gjenvekst som nå er der, spesielt av bjørk, vil, ved å vernes om til den blir hogstmoden skog, i fremtiden bli den beste kilde for oppsitterne i Mandalen til å skaffe seg trevirke, både til brendsel og materialer.»
Oppsitterne rettet seg ikke etter kunngjøringen, og 15. mars 1946 anmeldte oppsynsmannen en rekke personer for ulovlig hogst i henhold til skogvernloven. I sin rapport av 18. mars opplyser lensmannen at han etter å ha mottatt anmeldelsen, reiste til Svartskogen hvor han møtte en rekke personer og «leste så opp verneskoglovens §40 hvortil de ropte at det ikke var norsk lov».
Også ved denne anledningen ble det foretatt en rekke avhør, men de anmeldte anførte gjennomgående at de hadde retten på sin side.
Politimesteren og lappefogden valgte i første omgang å forsøke å få til en minnelig ordning. Lappefogden kunngjorde dermed på ny at de som ønsket å hogge eller slå i Svartskogen, måtte inngå avtale om det. Også nå ble det inngått noen avtaler som ikke ble respektert av de øvrige. Det ble dermed inngitt ny anmeldelse og foretatt nye avhør. I en omfattende påtegning fra Troms politikammer av 24. januar 1948 til fylkesmannen ble saken henlagt idet det ble vist til de uklare rettighetsforholdene. Videre heter det:
«En tillater seg derfor å henstille til rette vedkommende - i tilfelle bruksrettighetene ikke finnes å kunne anerkjennes uten videre - å søke å få judisielt fastslått de materielle rettsforhold i skogstrekningen.»
Noe rettslig skritt for å få avklart uenigheten ble ikke tatt.
Etter dette fortsatte befolkningen i Manndalen i lang tid sin bruk av Svartskogen uten at staten på noen måte forsøkte å regulere den. Og siden begynnelsen av 1950-tallet har det foregått en betydelig setring - særlig i nedre del av tvisteområdet. Detaljene kommer jeg tilbake til, men allerede her nevner jeg at ved etableringen av nye setrer på begynnelsen av 1950-tallet ble det ikke søkt om tillatelse til dette. Først etter 1980 har staten igjen forsøkt å markere eiendomsrett til tvisteområdet. Til illustrasjon for statens passivitet nevner jeg at da to personer fra Manndalen i desember 1973 søkte Lappefogden i Troms om å få kjøpe dyrkingsjord i Svartskogen, skrev lappefogden følgende til Landbruksdepartementet i brev av 10. desember 1973:
«Vi kan ikke finne noe om nevnte eiendom i våre arkiver, og hos Sorenskriveren er det oppgitt at eiendommen tilhører Staten, mens Skogforvalteren skal ha hevdet at eiendommen visstnok tilhører lappevesenet.
Vi ville gjerne vite om Departementet kanskje har opplysninger om eiendommen. I så fall ber vi om å bli meddelt dette, og vil da komme tilbake til søknaden med nærmere utgreiing om forholdene.»
Landbruksdepartementets svarbrev av 10. januar 1974 indikerer at heller ikke det hadde særlig kunnskap om eiendommen. Her heter det:
«Av regnskaper fra 1940- og 50-årene som beror i Landbruksdepartementet framgår at ovennevnte eiendom i alle fall på det tidspunkt tilhørte staten v/lappevesenet. En har ikke kunnet finne annen dokumentasjon omkring eiendommen.
Ved henvendelse til Direktoratet for statens skoger har en fått bekreftet at den lokale skogforvaltning opplyser at eiendommen tilhører staten v/lappevesenet.
Etter dette må en gå ut fra at eiendomsforholdet er som nevnt.»
Fra slutten av 1970-tallet, særlig etter at forvaltningen i 1980 ble overtatt av Statskog, har befolkningen i Manndalen til en viss grad forholdt seg til staten. I 1978 søkte Manndalen ungdoms- og idrettslag og Manndalen jeger- og fiskeforening om tillatelse til å oppføre hytte i Svartskogen. Etter at den var bygget samme år, ble det imidlertid først i 1986 opprettet festekontrakt. Videre nevnes at det i 1981 ble inngått avtale mellom Kåfjord kommune og staten v/Troms skogforvaltning om «rett til å bygge og vedlikeholde bru over Abmelassætra, samt tilførselsveg over Manndalen almenning». Jeg nevner også at Stiftelsen Jan Baalsrud i 1989 søkte om brukstillatelse til å anlegge turmarsjtrasé gjennom Svartskogen. Slik avtale ble inngått samme år.
Det nevnes også at Manndalen sau- og geitalslag i 1982 oversendte Troms skogforvaltning utkast til festekontrakt på Svartskogen. Troms skogforvaltning var positiv til henvendelsen, men festekontrakt ble ikke inngått. Årsaken til det er ikke opplyst. Endelig nevnes at i 1992 søkte to oppsittere Statskog om feste av grunn for å oppføre bygninger for geiteseter i tvisteområdet, ca tre km sør for tvistegrensen. I søknaden ble det anført at de mente å ha beiterett «på lik linje som andre gårdbrukere i Manndalen». Statskog uttalte derimot at det ikke eksisterte slik rett. Inntil den var dokumentert, var forutsetningen for festeavtale blant annet at det ble betalt beiteleie. De to søkerne var opprinnelig innstilt på å inngå slik avtale, men noen måneder senere trakk de søknaden da de fant «grunn til å tro at Stats Skog ikke har eiendomsrett til 32/2».
Ved stevning av 16. juni 1993 reiste staten v/Landbruksdepartementet sak for å få fastslått eiendomsgrensene i høyfjellet mellom statsgrunn og privat grunn i Kåfjord og Storfjord kommuner i Troms fylke. Videre ønsket staten å få fastslått om det forelå bruksretter, herunder allmenningsrettigheter, på statens grunnarealer, og i tilfelle hvem som er rettighetshavere. Med hjemmel i lov av 7. juni 1985 nr. 51 §2 ble saken anlagt for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Under henvisning til lovens §10 ble saken delt slik at den delen som ligger i Storfjord kommune ble avgjort ved dom av 25. januar 1995.
Avgjørelsen for den delen som ligger i Kåfjord, herunder tvisteområdet i vår sak, ble utsatt i påvente av nærmere undersøkelser - særlig vedrørende bruksrettigheter i Svartskogen. Som oppnevnte sakkyndige utarbeidet professor Trond Thuen og førsteamanuensis Bjørn Bjerkli ved Universitetet i Tromsø en omfattende rapport «Om bruken av Svartskogen i Manndalen». Forut for denne rapporten utarbeidet avdelingsarkivar Torbjørn Låg ved Riksarkivet en utredning om Kåfjord/Manndalenfeltet.
I tillegg til Manndalenfeltet omfattet saken også Kåfjordfeltet innerst i Kåfjorden. Utmarkskommisjonen avsa 5. mars 1999 dom som for så vidt gjelder Manndalenfeltet har denne domsslutning:
«2. Grensen mellom statens fjellstrekninger og de tilstøtende private eiendommer fastsettes i rette linjer mellom de nevnte punkter slik:
...
Manndalens vestside:
Fra Manndalselva midt for Apmelasjohka, i omtrent vest-sørvestlig retning til et dypt skar som ses mot himmelen fra Manndalselva, og videre i samme retning til kommunegrensen mot Storfjord, tidligere Lyngen, hvor grensen ender.
Manndalens østside:
Langs Apmelasjohka til bekkedele UTM 883013, videre i østlig retning til h.1131, og videre i øst-sørøstlig retning til trig.punkt h.1176 (nordøst for Ruostavarri), hvor grensen støter til grensepunktet for Kåfjorddalens vestside.
De fastsatte grenser er avlagt på vedlagte utsnitt av topografisk kart, M 711 serien, sammensatt av kartbladene 1633 I Manndalen og 1634 II Kåfjord, begge utgitt 1961, og 1733 IV Raisduoddarhaldi, utgitt 1960. UTM rutenett i blått refererer til geodetisk data WGS 84.
3. Bruksrettigheter.
...
Manndalen.
a) Eiere av gårdsbruk under gnr. 29, 30, 31, 32, 33, 34, 35 og 36 i Kåfjord kommune har beiterett på statens grunn i Manndalen for de husdyr som kan vinterfores på bruket.
b) Fastboende i Manndalen har rett til hogst i statens skog i Manndalen for eget forbruk.
c) Staten frifinnes for krav om øvrige bruksrettigheter på statens grunn i Manndalen.
4. Saksomkostninger, herunder betaling til prosessfullmektiger, tillitsmenn, sakkyndige og konsulentarbeid betales av det offentlige med kr 674.377,16.»
Oppsitterne i Manndalen nedla prinsipalt påstand om at staten ikke eier grunn i Manndalen med tilhørende fjellstrekninger. Denne påstanden førte ikke fram. Subsidiært var det vedrørende domsslutningen punkt 3 a også nedlagt påstand om rett til slått og seter, mens det vedrørende punkt 3 b også var nedlagt påstand om rett til jakt, fangst og fiske.
For utmarkskommisjonen nedla Foreningen påstand om at den eier deler av de aktuelle fjellstrekningene. Det fikk den ikke medhold i. Reinbeitedistrikt nr. 36 og 37 var også part i saken, men staten og reinbeitedistriktene inngikk forlik under saksforberedelsen slik at saken ble hevet for deres vedkommende.
Utmarkskommisjonens dom vedrørende Manndalenfeltet er påanket av 146 oppsittere under gnr. 29-35 i Kåfjord. Ingen av de ankende parter er grunneier under gnr. 36, Samuelsberg. Det er opplyst at de fleste har samisk bakgrunn. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Staten v/Landbruksdepartementet har erklært aksessorisk motanke vedrørende hogstretten for de fastboende i Manndalen. Motanken er nektet fremmet.
For Høyesterett har tre vitner avgitt forklaring ved bevisopptak. De forklarte seg også for utmarkskommisjonen. Førsteamanuensis Bjerkli er oppnevnt som sakkyndig også for Høyesterett, og har utarbeidet en tilleggsrapport. Han gav også muntlig forklaring under ankeforhandlingen.
Saken står i en noe annen stilling for Høyesterett enn for utmarkskommisjonen. For utmarkskommisjonen anførte oppsitterne vanhjemmel ved at det området som ble overdratt i 1885, ikke tilhørte Foreningen. Dette er ikke opprettholdt for Høyesterett. Videre er argumentasjonen i tilknytning til de folkerettslige rettskildene utbygget - både som element ved anvendelsen av tradisjonelle rettsinstitutter og som selvstendig - subsidiært - grunnlag for at staten ikke eier det omtvistede området. Det er vist til menneskerettsloven og FN-konvensjonen av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 sammenholdt med ILO-konvensjon nr. 169 fra 1989 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 1 første punktum. For utmarkskommisjonen ble bare ILO-konvensjonen påberopt. Det er fremlagt en del nye dokumenter, men bevismessig står saken i omtrent samme stilling som for utmarkskommisjonen.
Partene er enige om grensene for tvisteområdet.
De ankende parter, grunneiere og rettighetshavere i Manndalen under gnr. 29-35, har i korte trekk anført:
Prinsipalt anføres at de fastboende i Manndalen ved hevd eller alders tids bruk har ervervet eiendomsrett til Svartskogen. Den retten som er ervervet har en noe annen karakter enn bygdeallmenningene ved at alle fastboende i dalen er berettiget, mens lov av 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger §1-1 definerer allmenningene ved at eiendomsretten tilligger «minst halvparten av de jordbrukseiendommer som fra gammel tid har bruksrett i allmenningen». Forvaltningen er dessuten forskjellig ved at bygdeallmenningene forvaltes av allmenningsstyret, jf. lovens kapittel 3, mens det ikke har vært noe styre som har forvaltet Svartskogen. De fastboende har utnyttet området i den utstrekning de har hatt behov for det.
Dalens befolkning hadde tatt Svartskogen i bruk allerede før salget til staten i 1885 - et salg som befolkningen i Manndalen ikke var kjent med. Og bruken var svært intensiv omtrent helt siden dette ervervet. Med unntak for den bruken reindriften har gjort av området, har befolkningen utnyttet alle tilgjengelige ressurser - særlig hogst og slått. Da bruken av utmarksslåttene opphørte på 1950-tallet, ble området umiddelbart tatt i bruk til omfattende setring. Dette avspeiler en oppfatning om at Svartskogen tilhører dalens befolkning. De fastboende har eksklusivt benyttet området, og har reagert når personer bosatt utenfor dalen unntaksvis har utnyttet ressursene, særlig skogen, i området.
Vilkåret om at bruken må være utøvd i god tro er oppfylt både i relasjon til hevd og alders tids bruk. Det er sikker rett at rettserverv ved alders tids bruk for en større gruppe personer ikke hindres av at enkelte personer eventuelt ikke oppfyller dette vilkåret. Det samme må gjelde for hevdserverv. Befolkningens gode tro gikk ikke tapt som følge av statens eiermarkeringer på 1920- og 1940-tallet. Og da begge anmeldelsene endte med henleggelse, må dette ha styrket og ikke svekket oppfatningen blant de fastboende.
En eksklusiv og altomfattende bruk er etter dette utøvd i god tro i mer enn 100 år slik at vilkårene etter begge ervervsgrunnlag er oppfylt. Og dersom Høyesterett skulle komme til at statens eiermarkering på 1920-tallet medførte at befolkningens gode tro gikk tapt, anføres det at hevdserverv var fullført allerede i 1920.
Subsidiært anføres det at FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 artikkel 27 sammenholdt med ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 1 første punktum, vedtatt på den 76. internasjonale arbeidskonferanse i Geneve i 1989, medfører at en eventuell eiendomsrett for staten til Svartskogen ikke er forenlig med Norges folkerettslige forpliktelser overfor urfolk. Den førstnevnte bestemmelsen lyder i norsk oversettelse:
«I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.»
Den påberopte bestemmelsen i ILO-konvensjonen har følgende innhold i norsk oversettelse:
«Vedkommende folks rett til å eie og besitte de landområder der de tradisjonelt lever, skal anerkjennes.»
Disse konvensjonene kommer til anvendelse selv om ikke alle de fastboende i Manndalen har status som urfolk. Og etter menneskerettsloven §3 skal den nevnte FN-konvensjonen «ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning».
Dersom eiendomsrett for de fastboende ikke kan bygges direkte på disse konvensjonsforpliktelsene, må de i alle fall tillegges vekt ved vurderingen av om vilkårene for rettserverv ved hevd eller alders tids bruk er oppfylt. I vår sak har dette særlig betydning ved at samene med sin kollektive ressursutnyttelse ikke har samme tradisjon som nordmenn for å tenke på eiendomsrett. Det kan dermed ikke være avgjørende at det ikke finnes så mange eksempler på at befolkningen direkte har gitt uttrykk for at de oppfattet å ha eiendomsrett til området.
For det tilfellet at påstanden om at staten ikke eier Svartskogen ikke fører fram, anføres det subsidiært at eierne av gårdsbruk i Manndalen, i tillegg til den tilkjente beiteretten, også har rett til slått og seter i Svartskogen. Videre har alle fastboende, i tillegg til den tilkjente hogstretten, også rett til jakt, fangst og fiske.
De ankende parter har nedlagt denne påstand:
«Prinsipalt: Eiendomsrett og grenser
Staten er ikke eier av grunn i Manndalen med tilliggende fjellstrekninger, avgrenset av statens grensepåstand i nord, kommunegrensen mellom Storfjord og Kåfjord i vest og sør og eiendommer i Kåfjord kommune i øst etter en grenselinje som går fra kommunegrensen mellom Storfjord og Kåfjord, UTM 922889 i nord-nordvestlig retning i rette linjer til h. 1201, derfra i nordvestlig retning i rette linjer over h. 1081 og h. 1193, derfra i nordøstlig retning i rett linje til h. 1169, derfra i nord-nordøstlig retning til det østlige hjørnet av et lite vann, UTM 919923, derfra i rett linje i nord-nordvestlig retning til h. 1057, derfra i nordvestlig retning til h. 1145, derfra i nord-nordøstlig retning i rett linje til høyde nordvest for Moskkurassajavri (h. 1154), UTM 909985, derfra i rett linje i nordøstlig retning til h. 1193 på Ruostavarri og derfra i nordøstlig retning til trigpkt. h. 1176.
Subsidiært: Bruksretter:
1. Eierne av gårdsbruk i Manndalen har rett til slått og seter i den del av feltet som måtte bli avgrenset som statens eiendom.
2. Innbyggerne i Manndalen har rett til jakt, fangst og fiske i den del av feltet som måtte bli avgrenset som statens eiendom.
3. For øvrig stadfestes Utmarkskommisjonens dom.
I begge tilfeller:
De ankende parter tilkjennes saksomkostninger i den utstrekning de har betalt egenandel under den fri sakførselen med tillegg av lovens renter fra forfall til betaling skjer.»
Ankemotparten, staten v/Landbruksdepartementet, har i korte trekk anført:
Det bestrides at de fastboende i Manndalen ved hevd eller alders tids bruk har ervervet eiendomsrett til Svartskogen.
Erverv av eiendomsrett er for det første avskåret fordi bruken utelukkende har vært utøvd med den oppfatning at det var tale om bruksrett, ikke om eiendomsrett. Med unntak for Erik Jonssens forklaring i 1914 til reinbeitekommisjonen av 1913, finner man ingen eksempler på at de fastboende har benyttet formuleringer som indikerer at de mente å eie Svartskogen. Tvert om har de hele tiden talt om bruksrett - noe det finnes en rekke eksempler på både fra politiavhørene på 1920- og 1940-tallet.
Innkjøpet i 1885 skjedde i de fastboendes interesse for å beskytte deres eiendommer mot reinen. Det er derfor usannsynlig at ervervet skulle være ukjent for dem.
At det ikke kan ha eksistert noen samstemmig oppfatning om kollektiv eiendomsrett, illustreres også av at det finnes eksempler fra nesten hele 1900-tallet på at personer i dalen forholdt seg til staten som eier av Svartskogen. Det er for det første vist til at en oppsitter i 1914 søkte om å få kjøpe hele Svartskogen, og at det i 1935 ble søkt om kjøp av grunn for etablering av fire bureisningsbruk i Svartskogen. Videre er det vist til de forpaktningsavtalene som ble inngått både på 1920- og 1940-tallet, søknaden fra Manndalen ungdoms- og idrettslag og Manndalen jeger- og fiskeforening i 1978 om hyttefeste og søknad et par år senere om fri grunn til å bygge bro over Manndalselven nederst i Svartskogen.
Bruken har videre ikke vært utøvd i god tro i tilstrekkelig lang tid til å kunne danne grunnlag for erverv av eiendomsrett. Ved kunngjøringen i desember 1920 ble befolkningen uttrykkelig gjort kjent med at området var innkjøpt av staten, og statens eiendomsrett ble ytterligere markert ved anmeldelsen året etter. Oppsitterne kan ikke høres med at de etter den tid var i god tro om sin rett. Dette gjelder selv om det for erverv ved alders tids bruk ikke kreves at hele dalens befolkning var i god tro.
På denne bakgrunn er kravet til brukstid i god tro klart ikke oppfylt for erverv ved alders tids bruk. Men det samme gjelder for hevd idet den intensive bruken av Svartskogen først startet inn på 1900-tallet.
Det bestrides at de påberopte konvensjonene gir grunnlag for å frakjenne staten eiendomsretten til området.
Oppsitternes subsidiære påstand om ytterligere bruksretter dersom påstanden om eiendomsrett ikke fører fram, kan heller ikke tas til følge.
Ankemotparten har nedlagt denne påstand:
«Utmarkskommisjonens dom stadfestes så langt den er påanket.»
Mitt syn på saken:
Jeg er kommet til at anken fører fram.
De ankende parter anfører prinsipalt hevd eller alders tids bruk fra befolkningen i Manndalen som grunnlag for at staten ikke eier Svartskogen. Da det påberopes bruk i mer enn 100 år, finner jeg det naturlig først å vurdere om den påståtte bruken har gitt grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk. Alders tids bruk forutsetter at det har foregått en viss bruk, som har funnet sted i lang tid, og har skjedd i god tro.
Jeg drøfter først hvilken bruk befolkningen i Manndalen har gjort av Svartskogen, og hvor lenge den har foregått. Statens standpunkt er som nevnt at bruk av betydning først ble innledet omkring år 1900. Etter min vurdering startet bruk av betydelig omfang en god del tidligere.
I denne sammenheng understreker jeg for det første at fram til utskiftningen i 1879 lå «allmenningen» som et felles område som ble brukt av befolkningen i Manndalen. Og selv om Apmelasjohka utgjør en markert grense på østsiden av dalføret, er det ikke noe tilsvarende skille på vestsiden. Dette illustreres av at det i dag nederst i Svartskogen er etablert setrer på denne siden av elven. Dalen er riktignok trang anslagsvis én kilometer sør for det området som ble utskiftet i 1879. Men det kan ikke ha hatt særlig betydning for muligheten til å utnytte området lenger inn i dalen. Bruken bestod hovedsakelig av hogst og slått. Det som ble høstet og hogget, ble kjørt fram om vinteren. Jeg viser dessuten til at de øverste delene av Svartskogen har vært betydelig utnyttet i alle fall på 1900-tallet. Og i første halvdel av 1900-tallet, antakelig enda lenger, må transporten ha vært den samme som på 1800-tallet: hest og slede. Atkomsten tilsier dermed ikke at øverste del av «allmenningen» ikke ble benyttet til hogst og slått på 1800-tallet.
Selv om transportmulighetene var de samme både før og etter århundreskiftet, kan ikke Svartskogen før utskiftningen ha blitt utnyttet like mye som området nord for tvisteområdet. Dette illustreres av at det i 1865 bodde 270 personer i Manndalen, mens befolkningen i 1900 hadde økt til 476. Summen av selveiere, leilendinger, husmenn og losjerende økte i den samme perioden fra 43 til 82. Da størsteparten av befolkningen i begge perioder, i tillegg til fiske, må ha drevet jordbruk, viser dette at behovet for å utnytte «allmenningen» økte betydelig. Det ligger i sakens natur at den vesentlige bruken foregikk i de nærmeste områdene. Men jo flere oppsittere det ble, jo lengre inn i dalen må den intensive bruken ha strakt seg.
At bruken i 1879 ikke opphørte ved Apmelasjohka, illustreres etter min mening særlig av to forhold: For det første er det som nevnt ikke noe klart topografisk skille mellom det utskiftede og det ikke utskiftede området. Dermed var det for det andre ikke naturlig for befolkningen å gå ut fra at området nord og sør for Apmelasjohka rettslig sett stod i forskjellig stilling.
Det er imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til hvor omfattende bruken var før 1879. Etter min mening økte behovet for å utnytte Svartskogen betydelig etter utskiftningen. Dette skyldtes to hovedfaktorer: For det første måtte man nå ty til Svartskogen dersom man skulle høste og hogge mer enn det var grunnlag for på egen eiendom. Og for husmenn uten jord og inderster, som også kunne ha dyr, må Svartskogen ha vært det eneste stedet som kunne utnyttes uten særskilt avtale. For det andre viser befolkningsutviklingen fram mot århundreskiftet at behovet for å utnytte Svartskogen må ha blitt atskillig større.
I tillegg viser jeg til at de fleste som ble avhørt i 1921, påberopte seg en svært langvarig bruk av Svartskogen. Jeg siterer ikke noen av disse forklaringene, men derimot noe av den forklaringen Erik Jonssen i 1914 gav til reinbeitekommisjonen av 1913. Den har særskilt interesse da den ble avgitt før staten protesterte mot befolkningens bruk av Svartskogen. Jonssen, som da var 72 år gammel, forklarte:
«Såsom bevis för bebyggelsens tillvãxt i Mandalen nãmnde J., att för 50 à 60 år sedan fanns det där endast 21 gårdar, af hvilka J:s gård, som då tillhörde J:s fader [Erik Jonssen var fra Dalen, løpenummer 131a, og sønn av Jon Mortenssen som var leilending på eiendommen da Svartskogen ble utskilt], var den öfversta. Ofvanom denna var gemensam egendom för hela dalen, och slåttermarker funnos endast upp til Abmilasvagges [ den dalen som Apmelasjohka renner gjennom ] mynning. Nu finnes det c:a 65 gårdar i dalen, och slåttermarker finnas ända upp til hufvuddalens botten, öfver 1 mil ofvanför Abmilasvagges mynning. Flera gårdar finnas nu ofvanför Jonsens gård, förutom de få gårdar, som endast bebos vintertid ... Den allra öfversta delen af dalen är liksom Abmilasvagge fortfarande gemensam egendom.»
Den utviklingen som Jonssen beskrev i 1914 er etter min mening uforenlig med at intensiv bruk av Svartskogen først startet på 1900-tallet.
Omfanget og arten av bruken på 1900-tallet er derimot ikke omtvistet. Gjennom hele århundret har det for det første skjedd en omfattende hogst. Den har endatil vært så omfattende at enkelte oppsittere ble anmeldt for rovhogst. Og skogen har ikke bare blitt benyttet til vedhogst. Selv om det bare vokser løvskog, har det også blitt tatt ut noe bygningsmaterialer. Det har også blitt tatt ut mye staurvirke til gjerder, grinder og hesjer. Og det har vært bygget broer av virke fra Svartskogen. Det har også vært tatt ut never - også til salg som barkemiddel til fiskenøter.
Graset har også blitt sterkt utnyttet. Fram til begynnelsen av 1950-tallet da behovet for utslåtter forsvant som følge av en betydelig nydyrking, var slåttebruken svært omfattende. Oppsitterne benyttet kort sagt alt areal som kunne nyttes. Dette illustreres ikke bare av anmeldelsen i 1921, men kanskje enda bedre av ordfører Mandals svarbrev til lappefogden 5. januar 1944 hvor det heter:
«Da der i «Svartskogen» og er temmelig meget og bra slåtteland som hittil er utnyttet på en slik måte som på langt nær gir den fulle avkastning særlig på grunn av for tidlig slått (som regel pleier folk heroppe å begynne med slåta ca 2 uker senere enn de burde) mens det motsatte er tilfelle når det gjelder «Svartskogslåtta», deroppe blir det begyndt både to og tre veker for tidlig, ... J.fr. eiendommens store betydning for mataukinga, finder jeg det da rimelig at det samtidig med beskyttelse av skogen også bringes ordnede forhold når det gjælder skogslåttene deroppe som tross uhensigtsmessig utnyttelse hittil år om annet gir sine 10000 forenheter eller ca 100 lass høy, men ved fornuftig høsting og valg av høstetid kan bringes til det dobbelte.»
Brevet illustrerer den kappestriden som må ha foregått om utslåttene, og viser at alt aktuelt slåtteareal var i bruk.
Den omfattende slåttebruken tilsier at beitebruken ikke kan ha hatt særlig omfang i de samme områdene i første halvdel av 1900-tallet. Men saken omfatter også betydelige fjellstrekninger. Og jeg nevner at i denne perioden var det ca 1 000 vinterforete sauer i Manndalen. I en hovedoppgave i geografi av Turid Blytt Schjøtt fra 1957, som er basert på feltstudier i 1955 og 1956, med tittelen Bosetning og erverv i Manndalen, publisert i 1958 i Samiske samlinger, Bind IV-2 heter det på side 55 om forholdet fra begynnelsen av 1900-tallet:
«Sauene gikk nå ute hele sommeren og holdt seg til fjells hvor det var lavere temperatur enn nede i dalen.»
Dette, sammenholdt med den omfattende slåttebruken i Svartskogen, tyder på at sauene først og fremst beitet på fjellet. Men det foreligger også opplysninger om at de til dels trakk ned i dalbunnen i Svartskogen.
Fra midten av 1950-tallet ble bruken endret. Slåttebruken opphørte, men ble avløst av setring. Tyngden av denne setringen har sitt utgangspunkt i setrer på begge sider av Manndalselven nederst i Svartskogen. Setrene ble anlagt uten at det ble søkt om tillatelse til det. Første seter ble etablert i 1950, og de første årene var det utelukkende kyr som ble ført til Svartskogen. Men midt på 1950-tallet overtok geitedriften. Videre ble det i 1953 etablert en kuseter på Cearpmat-vollen lengre inn i Svartskogen som var i bruk til 1968. I denne perioden ble det også høstet betydelige mengder høy på Cearpmat. I 1995-1996 ble for øvrig denne seteren med offentlig støtte restaurert og tatt i bruk igjen. Kontinuerlig har mellom 9 og 15 bruk hatt setrer i Svartskogen, og det er opplyst at det i dag er 800-900 melkegeiter på setrene der. Setringen nederst i Svartskogen har satt preg på kulturlandskapet. Som følge av beiting og hogst har skogen måttet vike, og landskapet fremstår her som et åpent beitelandskap. Fylkesmannens miljøvernavdeling vurderte dette området til å være i høyeste vernekategori. Og de sakkyndige uttaler at
«En av de viktigste medvirkende årsakene til utformingen av det spesielle kulturlandskapet i Svartskogen er områdets lokale status som bygdeallmenning for alle bosatt i Manndalen og som folk i hovedsak har forvaltet på egen hånd. Den måten dette har skjedd på, uten noe formelt styre, og med så omfattende bruk over tid og fremdeles svært aktivt, er sjeldent forekommende ellers i landet. Slik sett burde også bruken og forvaltningsformen i seg selv vurderes i vernesammenheng, og ikke da som entydig og fastlåst, men i sin dynamiske og åpne form.»
I tillegg til setringen har også øvrig beiting økt i annen halvdel av 1900-tallet. Siden 1960-tallet har det blitt ført betydelige mengder sau til Svartskogen. Denne beitebruken skjer ikke bare i dalen, men også i tilliggende fjellområder. Den sakkyndige, Bjerkli, har anslått at det nå beiter ca 2 000 sauer og lam i Svartskogen. Det har også beitet noen ungdyr der.
Landbrukskontoret i kommunen har videre opplyst at ved driftsplanleggingen for nye bruk, og ved utvidelser, ble det ved godkjenningen av planene for en del bruk skrevet at utmarksbeitet skulle være i Svartskogen.
Hele perioden har befolkningen drevet jakt, fiske og fangst i hele tvisteområdet. To fjellvatn har også blitt kalket. Det kan også nevnes at i 1961 inngikk Manndalen jeger- og fiskeforening forpaktningsavtale med en rekke grunneiere i Manndalen om forvaltning av fisket i Manndalselven. I den sammenheng ble det presisert at vedkommende ikke hadde noe «imot at foreningen får forvalte fisket i bygdealmenningen». Denne erklæringen hadde ikke vært naturlig med mindre befolkningen oppfattet Svartskogen som sitt område.
Da området topografisk er klart avgrenset, har det aldri vært strid med nabobygdene om utnyttelsen av det. De sakkyndige opplyser at personer med slektsmessig tilknytning til Svartskogen, men som har flyttet ut, til en viss grad skal ha hogget i Svartskogen. Men på bakgrunn av intervjuer med personer i Manndalen mener de at denne virksomheten har vært dårlig likt. Siden 1984 har dessuten oppsitterne på et bruk utenfor Manndalen ført sine sauer og lam på beite i Svartskogen. Selv om eieren er født og oppvokst i dalen, og leier en eiendom der, har det ifølge de sakkyndige vært noe delte oppfatninger om ønskeligheten av denne beitebruken.
Konklusjonen blir etter dette at nesten helt siden utskiftningen i 1879 har befolkningen i Manndalen, med unntak for reindriften, utnyttet alle de bruksmåtene Svartskogen gir adgang til. Personer fra alle gårdsnumre har deltatt, selv om ikke alle har utnyttet området like intensivt. Og oppfatningen har vært at ingen enkeltbruk har større rett enn andre. Internt mellom befolkningen i dalen har det dessuten vært få konflikter om bruken, og ved uenighet har man lokalt funnet løsninger. Jeg understreker også at utnyttingen har skiftet karakter i samsvar med hva som har vært naturlig utnyttelse i de ulike periodene. I stikkords form preges bruken av kontinuitet, at den har vært altomfattende og intensiv, og av fleksibilitet. Kravet både til brukens omfang og varighet for erverv av eiendomsrett er etter dette oppfylt. Jeg bemerker at jeg avslutningsvis kommer tilbake til spørsmålet om bruken har vært av en slik art at den har ført til erverv av full eiendomsrett.
Ved drøftelsen av det tredje vilkåret, at rådigheten må ha vært utøvd i god tro, tar jeg utgangspunkt i situasjonen før utskiftningen i 1879.
At befolkningen fra gammelt mente seg berettiget til å utnytte «allmenningen», fremgår av O. No 1 (1868-69) fra de norske medlemmene av den komiteen som i 1866 ble nedsatt for å se på forholdet mellom de fastboende og reindriften. Her heter det på side 4 annen spalte:
«Kun i Mandalens Alminding tror den tilstødende Almue at have Ret til Havnegang, Slaattebrug og Brændehugst, uden at dog den nuværende Eier vil erkjende saadan Ret.»
Utskiftningen kan ha styrket befolkningen i deres oppfatning. Jeg nevner at i lensmann Hegges brev av 24. august 1874 til Foreningens styre anslo han verdien av Svartskogen til 100 til 150 speciedaler, mens verdien av det utskiftede området ble anslått til 250 til 300 speciedaler - med andre ord den dobbelte verdien. Videre opplyste han at han under en befaring i Manndalen like før hadde pålagt befolkningen å opphøre med bruken av «allmenningen», mens alle
«paastod sin Ret til at benytte Almindingen som de havde benyt fra arildstid».
Når det utskiftede området fem år senere ble tillagt gårdsbrukene vederlagsfritt, og Foreningen bare holdt tilbake slåttestykket Vadja, må det ha fremtrådt for befolkningen som at et sameie ble fordelt, og at Foreningen oppgav sitt standpunkt. Utskiftningsformann Falcks brev til amtmannen i Troms av 26. januar 1880 kan tyde på at også han oppfattet Foreningens opptreden slik at grensen for utskiftningsfeltet ble valgt ut fra hensiktsmesssighetsgrunner, og ikke på grunnlag av hvor langt oppsitternes rett strakk seg. Dette illustreres av brevets innledning hvor det heter:
«Den foran omhandlede Udskiftning af Mandalens Alminding blev efter Interessentskabets Forlangende ikke udstrakt længre op gjennem Dalen, end man troede Dalens Beboere vilde finde det regningssvarende at hente Græs og Brænde, ... .»
Et sentralt spørsmål blir dermed hvilken betydning salget i 1885 hadde for befolkningens oppfatning av sine rettigheter i Svartskogen. I denne sammenheng nevner jeg at i ordfører Wennbergs brev til amtmannen i Troms av 9. desember 1879, hvor spørsmålet om statens erverv av området ble tatt opp, heter det at «det øverste Stykke af Alminningen» tilhørte Foreningen. Deretter fortsetter han:
«Jeg har ikke personligen været derop; men af Udtalelser fra Forskjellige der er kjendt paa Stedet er det et større Stykke der endnu tilhører nævnte Forening, og skal der være Anledning til at sætte Gjærde tværs over Dalen for at hindre Renens Nedgaaen, ligesom der skal være Trævirke nok paa Stedet til Gjærdets Opførelse.»
Som man ser, oppgir ikke ordføreren sin kilde. Brevet viser at han ikke er kjent i området, og etter min mening er det mer nærliggende at han hadde snakket med lensmann Hegge enn med oppsittere i Manndalen.
Lensmann Hegges brev av 17. november 1882 til amtmannen viser derimot at han hadde snakket med oppsittere i Manndalen. Her synes Hegge å referere til befaringen i 1874, hvor flere oppsittere skal ha klaget over skader de ble påført av reindriften - klager som hvert år skal ha vært gjentatt på tinget i Lyngen. I brevet heter det videre:
«Ved min Befaring af Dalen da disse Klager første Gang fremkom for mig, blev jeg allerede opmærksom paa at man lettelig og med en liden Bekostning kunde forebygge Renens Nedtrængen paa de Fastboendes Eiendomme i Dalen, og undgaa Skadetilføielser, ved at anbringe et Gjerde tvertover Dalen ved «Gunolasjokke», idet jeg forudsatte, at det Offentlige, til en lempelig Ordning af Lappeforholdene i denne Trakt, kunne være villig til at indkjøbe den ovenfor liggende Strækning af Dalen ... Da jeg, ved nærmere Konference med Opsidderne i Mandalen, er bleven mere bestyrket i min Overbevisning om at den hensigtsmæssigste og billigste Maade at ordne Sagen paa er den foran paapegede, ... .»
Brevet viser at lensmann Hegge hadde forelagt sine planer for i alle fall noen av oppsitterne. Ved tolkingen av dette brevet nevner jeg at det fremgår av O. No. 1 (1868-69) side 4 annen spalte at reindriftssamene hadde krevd at de fastboende måtte oppføre reingjerde. Når Hegge uttaler at han «forudsatte, at det Offentlige, til en lempelig Ordning af Lappeforholdene i denne Trakt, kunne være villig til at indkjøbe den ovenfor liggende Strækning af Dalen» viser ikke brevet uttrykkelig at han hadde innviet oppsitterne i sine salgsplaner. Og når det leses i sammenheng med hans brev til Foreningens styre av 24. august 1874 hvor han opplyste om befolkningens standpunkt om deres rettigheter i «allmenningen», kan det nok stilles spørsmålstegn ved om han også innvidde befolkningen i salgsplanene - noe som i tilfelle kunne få betydning for de rettigheter de mente å ha i Svartskogen. Og at befolkningen med deres standpunkt og på bakgrunn av det kravet reindriftssamene hadde fremsatt, bare festet seg ved planene om å få oppført et gjerde, synes ikke unaturlig.
Av delings- og skyldsetningsforretningen fremgår det uttrykkelig at den ble avholdt i anledning av at eiendommen «agtes solgt til Staten». Men av oppsitterne i dalen var det bare leilendingen på løpenummer 131a, Jon Mortensen, som var til stede. På det tidspunktet var han 84 år gammel. Han bodde på den øverste gården i dalen, og hva han fortalte til dalens befolkning er ikke kjent. At det ikke kan ha vært mye, illustreres av at hans sønn, Erik Jonssen som hadde bestyrt hans gårdsbruk siden ca 1860, som nevnt i 1914 forklarte til reinbeitekommisjonen av 1913 at Svartskogen var «gemensam egendom för hela dalen».
I denne sammenheng nevner jeg også en forklaring som Lars Pedersen samme dag gav til reinbeitekommisjonen. Han var da 40 år gammel og hadde bodd på Skogvold i Manndalen de siste 27 årene. Avslutningsvis i forklaringen heter det:
«Efter hvad S. vet hafva takster ej förekommit i nedre delen af Manndalen. Endast längst upp på utslåtter i Olmaivagge ... har det varit takster. Efter att takster hållits, hafva lapparna brukat vakta sina renar, så att de ej gå ner i dalen.»
Olmaivagge ligger helt øverst i dalen. I tillegg til at forklaringen viser at utslåttene på dette tidspunktet må ha omfattet hele dalen, har den enda større interesse ved at den illustrerer Jonssens oppfatning om at Svartskogen var «gemensam egendom». Takstene viser at befolkningen mente seg berettiget til å slå høy. Hadde oppfatningen vært at slåtten var uberettiget, ville det ikke ha blitt gjennomført takster.
For befolkningens oppfatning av hva som skjedde, har det etter min vurdering atskillig betydning at salget overhodet ikke gav seg fysiske utslag da det planlagte gjerdet ikke ble oppført. Den eneste måten det kom til syne på var i matrikkelen. Det er ikke fremlagt noen dokumentasjon for, og heller ikke anført, at staten før 1920 overfor befolkningen i Manndalen påberopte seg eiendomsrett til Svartskogen. På denne bakgrunn er det etter min mening ikke noe påfallende ved at befolkningen ikke synes å ha tenkt mer på saken. Og med statens passivitet hadde de etter min mening ingen oppfordring til å undersøke matrikkelen. I denne sammenheng viser jeg til at heller ikke hevdserverv alltid er avskåret fordi hevderen kunne ha blitt brakt ut av sin villfarelse ved å undersøke grunnbøkene, jf. Rådsegn 6 frå Sivillovbokutvalet Om hevd side 11, Ot.prp.nr.30 (1965-1966) side 28-29 og Falkanger: Tingsrett. 5. utgave, Oslo 1999 side 299.
Sakens dokumenter viser imidlertid at det i alle fall bodde én person i dalen som var kjent med salget: Ved brev datert 23. juni 1914 skrev Hans Joramo, poståpner og gårdbruker med bopel på Samuelsberg, til Landbruksdepartementet og ba om å få kjøpe Svartskogen, som han mente var «ganske verdiløs», «heftelsesfrit». Dette kjennskapet kom også til uttrykk under forklaring 20. september 1914 for reinbeitekommisjonen. Men selv om han i juni samme året hadde forsøkt å kjøpe området heftelsesfritt, forklarte han nå at i Svartskogen «hafva Mandalens bebyggare sedan gammalt rätt att slå hö och hugga ved».
Joramos brev og forklaring i 1914 er det eneste kjente eksempelet på at noen i Manndalen før 1920 var kjent med salget. Men med hensyn til betydningen av hans kunnskap viser jeg til at han opprinnelig kom fra Sør-Norge og hadde flyttet til Samuelsberg i 1894. For ham var det dermed mer naturlig å undersøke eierforhold enn for dalens befolkning for øvrig som som nevnt hovedsakelig var samisk og dermed tradisjonelt sett mindre opptatt av formelle eierspørsmål.
At Joramo, og kanskje også enkelte andre i Manndalen, også før 1920 var kjent med salget, er imidlertid ikke til hinder for at befolkningen i Manndalen ved alders tids bruk har ervervet eiendomsrett til Svartskogen. Som påpekt i Høyesteretts dom av 21. juni 2001 i lnr. 4B/2001 kreves det ikke i tilfeller som dette at samtlige har vært i god tro. Etter min mening gir Rådsegn 6 frå Sivillovbokutvalet Om hevd side 16 et dekkende uttrykk for hva som kreves:
«Når det gjeld bruk i alders tid, har praksis sett tilsvarande krav til god tru som for vanleg hevd. Ofte er det her vanskeleg og upraktisk å sjå dei einskilde hevdarane kvar for seg, og det vert då helst eit spørsmål om kva folk på staden reint allment har visst og gått ut ifrå, ... .»
På bakgrunn av drøftelsen foran må det legges til grunn at dette vilkåret var oppfylt fram til 1920.
Spørsmålet blir dermed om befolkningens gode tro gikk tapt senere. I denne forbindelse er det særlig de to periodene hvor befolkningens bruk av tvisteområdet førte til politianmeldelser som står sentralt, men også andre forhold må vurderes.
Jeg behandler først politianmeldelsen og de øvrige begivenhetene på begynnelsen av 1920-tallet. Skogforvalterens kunngjøring av 10. desember 1920 inneholdt som nevnt ikke bare forbud mot å «avvirke og høste slaatter» i Svartskogen, men også en opplysning om at det var tale om «statens indkjøpte eiendom». Den ble kunngjort ved opplesning på kirkebakken, og ved at lensmannen slo den opp på beferdete steder. I alle fall en del av dalens befolkning må dermed ha blitt kjent med den.
At skogforvalteren mente alvor, illustreres av den påfølgende anmeldelsen høsten 1921 av noen oppsittere for ulovlig slått i «Lappevæsenets eiendom» ved at de hadde brukt slåtter som samme sommer var bortforpaktet til oppsittere i dalen. I anmeldelsen ble det også opplyst at eiendommen var kjøpt ved skjøte av 23. oktober 1885, og den var vedlagt avskrift av skjøtet.
Under den påfølgende etterforskningen forklarte Nils P. Nilsen, som våren 1921 ble ansatt som skogvokter, at kunngjøring om bortforpakting av slåttene hadde blitt gjort kjent ved oppslag på Samuelsberg i begynnelsen av mai. Videre gjorde han «iløpet av vaaren og sommeren dette bekjendt blandt befolkningen i Mandalen ved muntlig meddelelser og samtaler saavidt det var ham mulig, og han antar, at dette var bragt til samtliges kundskap».
Under avhørene som ble foretatt av lensmannen i Lyngen 19. desember 1921 påberopte samtlige anmeldte, som var av samisk avstamning, seg «bruksret», og at de hadde brukt Svartskogen i lang tid. Alle nektet straffeskyld. Til illustrasjon siteres følgende fra forklaringen til John Nikolai Eriksen, som var født i 1871:
«Denne slaatte begrunder han paa den gamle bruksret, som baade hans bedstefar, hans far og som han selv har benyttet sig av, ... .»
Etter at politikammeret hadde forelagt saken for skogforvalteren for å få nærmere opplysninger om den påberopte bruksretten, ble lensmannen i Lyngen i januar 1922 bedt om å foreta nye avhør av de anmeldte og andre som måtte ha opplysninger om bruksretten. Avhørene ble foretatt 6. februar 1922. En av de avhørte var Erik Jonssen som også forklarte seg for reinbeitekommisjonen av 1913. I likhet med de fleste andre forklarte han om en bruk som strakk seg langt tilbake på 1800-tallet, og som de fleste i Manndalen hadde utøvd.
Henleggelsen synes å ha vært begrunnet i bevisets stilling, og ved oversendelsen til skogforvaltningen uttalte politimesteren som nevnt at oppsitterne «formentlig har hevdet bruksrett i almenningen».
Ved vurderingen av om befolkningens gode tro opphørte, må det også trekkes inn at 14 oppsittere sommeren 1921 som nevnt inngikk forpaktningsavtaler på utslåtter i Svartskogen. Men dette kan ikke være avgjørende. For det første er ikke disse avtalene uten videre bevis for at disse personene aksepterte at de var uten rettigheter i Svartskogen. Årsaken kan like gjerne være at de lettere enn andre bøyde seg for et pålegg fra myndighetene, eller at de så fordeler i å få seg tildelt en bestemt teig - forutsatt at dette ble respektert av de øvrige oppsitterne. For det andre hindrer det som nevnt ikke rettserverv ved alders tids bruk til fordel for en større gruppe personer at noen av dem ikke er i god tro. Og de 14 oppsitterne utgjorde en beskjeden del av det totale antall oppsittere i Manndalen. Tall fra reinbeitekommisjonen viser således at det i 1914 var 77 selveiere og 11 husmenn i dalen.
Om anmeldelsens betydning for befolkningens gode tro viser jeg til hevdsloven §6 første ledd hvor det er fastsatt at «Hevdinga stoggar når det vert reist søksmål mot hevdaren om retten til tingen, såframt det endar med at saksøkjaren får medhald». Denne bestemmelsen har også interesse for rettserverv ved alders tids bruk, og viser at en utenrettslig tvist, herunder trussel om søksmål, ikke uten videre stanser rettservervet. Det må vurderes konkret om den gode tro går tapt i slike tilfeller, jf. Rådsegn 6 frå Sivillovbokutvalet Om hevd side 11-12 for så vidt gjelder hevd. Rt-1955-304 gir et eksempel på at en anmeldelse som ikke førte fram, ikke var til hinder for hevdserverv.
Jeg kan ikke se at dette standpunktet rokkes av at anmeldelsen også omtalte salget i 1885, og at skjøtet var vedlagt. De fremlagte dokumentene viser ikke at det ble forevist de anmeldte. Og selv om det skulle ha skjedd, ville det ikke være unaturlig for dem å betrakte salget som skjedd i strid med deres rettigheter.
I vår sak hadde det skjedd en omfattende bruk av Svartskogen helt siden salget i 1885 uten at staten protesterte mot den. Når anmeldelsen da endte med henleggelse, og skogforvalteren ikke umiddelbart fulgte opp kravet om at det måtte inngås forpaktningsavtaler, er jeg enig med de ankende parter i at dette heller bidro til å styrke befolkningens oppfatning om at de hadde rett til å bruke Svartskogen.
Ved vurderingen må det også legges vekt på at en stor del av befolkningen på denne tiden, etter hva jeg må legge til grunn, behersket det norske språk dårlig. Og som fremhevet i Høyesteretts dom av 21. juni 2001, lnr. 4B/2001 (Rt-2001-769) må det også tas hensyn til at det i kommunikasjon mellom nordmenn og samer kan oppstå misforståelser fordi språklige og kulturelle forskjeller kan medføre at man oppfatter hverandre på en uriktig måte.
Min konklusjon blir etter dette at den gode tro ikke gikk tapt på denne tiden. Og dette rokkes ikke av at fem oppsittere i 1928 inngikk forpaktningsavtaler for utslåtter. Bakgrunnen for disse avtalene er ikke belyst, og da det som nevnt ikke kreves at alle må være i god tro, kan ikke en avtaleinngåelse fra fem oppsittere ha rettslige konsekvenser. Det samme gjelder etter min mening for søknaden fra fem personer i 1935 om erverv av jord i Svartskogen for bureisning. Igjen er det slående at forsøk på privatisering av jorda ikke førte fram.
Spørsmålet blir derimot om befolkningens gode tro gikk tapt på 1940-tallet. Statens opptreden denne gangen atskiller seg fra anmeldelsen i 1921 ved at Lappevesenet nå kontaktet ordfører Mandal som bodde i dalen. Brevet av 20. desember 1943 viser at lappefogden under et besøk i dalen noen dager tidligere hadde vist ham delings- og skyldsetningsforretningen fra 1885, og gjort oppmerksom på skjøtet. Dermed må i alle fall ordføreren ha vært kjent med det. Og i brevet heter det at det skulle være klart «at eiendommen ikke er en almenning, men en innkjøpt statseiendom underlagt lappevesenet».
Ordførerens brev til lappefogden av 12. februar 1944 viser at han under møtet med dalens oppsittere 5. februar hadde referert til dokumentene som gjaldt overdragelsen. Men de påberopte seg likevel bruksrett.
Lappefogdens henvendelse viser imidlertid at han ikke primært var opptatt av å markere statens eiendomsrett, men å få bruken av Svartskogen inn i mer kontrollerte former og «få stanset den rent meningsløse hogst av ungskog som foregår der». Ordførerens brev til lappefogden vinteren 1944 viser at også han var mest opptatt av det samme. Brevet av 12. februar 1944 indikerer at dette også var hovedtemaet under møtet 5. februar. Eiendomsretten synes i det hele å ha stått i bakgrunnen. Befolkningens oppfatning må dessuten ha vært påvirket av at staten også i 1921 påberopte seg eiendomsrett uten at det ble straffesak av det. Og for befolkningen var det ikke unaturlig å betrakte forbudet mot hogst av 7. februar 1944 og kunngjøringen av 26. juli 1944 på annen måte enn som utslag av forsøket på å få innført en forvaltningsordning for Svartskogen.
Da lappefogden etter krigen 13. februar 1946 gjentok kunngjøringene fra 1944, kom forvaltningsaspektet enda klarere fram ved at han understreket at påbudet «ikke er gjort av annen grunn enn for å bevare de muligheter som er på eiendommen». Det samme illustreres av at anmeldelsen 15. mars 1946 var begrunnet i skogvernloven, og at det var denne loven lensmannen foreholdt de anmeldte under innledningen av etterforskningen. Og under avhørene hevdet samtlige at de hadde rett til å hogge i Svartskogen, men dersom det i en rettssak skulle vise seg at de ikke hadde slik rett, var de villige til å betale erstatning.
Ved vurderingen av befolkningens gode tro må det trekkes inn at det også i denne perioden ble inngått slåtte- og hogstavtaler. Under krigen ble det som nevnt inngått noen slåtteavtaler, og etter krigen ble det i samarbeid med herredsskogmesteren i Nord-Troms inngått både hogst- og slåtteavtaler. Et brev fra ham til lappefogden av 23. mars 1947 viser at 18 oppsittere hadde meldt seg interessert i å få tildelt skogteig. Et senere brev av 1. april 1947 tyder på at 12 av disse også søkte om å få tildelt slåtteteig.
Etter min mening må årsaken til og betydningen av disse avtalene vurderes på omtrent samme måte som de tilsvarende avtalene på 1920-tallet. Men nå avspeiler kanskje avtalene enda klarere enn på 1920-tallet at noen så det som en fordel å få en mer ordnet forvaltning av Svartskogen. Dette illustreres av avstemningen i 1944 hvor som nevnt 17 av 72 fremmøtte stemte for en offentlig forvaltning av den.
Etter at også denne saken ble henlagt i januar 1948, synes ikke lappevesenet å ha grepet inn i bruken av Svartskogen. Dette illustreres av at lappefogden, som på dette tidspunktet hadde ansvaret for statens forvaltning av Svartskogen, i 1973 som nevnt ikke var kjent med statens kjøp av Svartskogen. Henleggelsen kombinert med denne passiviteten må befolkningen igjen ha opplevd som en bekreftelse på at de hadde rett, og at de hadde fått gjennomslag for sin måte å benytte Svartskogen. Og denne troen må ha blitt ytterligere styrket da oppsitterne på 1950-tallet etablerte de omtalte setrene i allmenningen, og etter hvert forvandlet kulturlandskapet i nordre del av området.
Etableringen av setrene er også interessant på en annen måte ved at befolkningen da gikk over til en helt ny bruk av området uten å søke staten om tillatelse til det. Dette illustrerer at de betraktet og behandlet det som sitt. Når dessuten Troms landbruksselskap i et notat av 11. oktober 1956 stilte seg svært positiv til å bidra til finansieringen av en vei som ville lette setringen, og hvor Svartskogen uttrykkelig var oppgitt som beiteområde, må også dette ha styrket den lokale oppfatningen.
En episode fra 1953 må også ha bidratt til denne oppfatningen: Denne sommeren var det en skogbrann på østsiden av Manndalen omtrent i grensen mellom gnr. 30, Manndalen og gnr. 31, Storvolden - med andre ord på privat grunn. Kåfjord skogråd søkte Skogdirektøren om dekning av utgiftene. Svaret var negativt, og i svarbrevet ble det vist til at «skogvesenet ikke er eier av skog eller matrikulert eiendom i Kåfjord herred». Dette var for så vidt riktig, men for befolkningen kan det ikke ha vært lett å holde de ulike statlige instansene fra hverandre. Det er dermed ikke urimelig om de betraktet brevet som en ny bekreftelse på deres standpunkt.
Fra slutten av 1970-tallet har derimot befolkningen i noen større utstrekning forholdt seg til staten - særlig etter at Statskog overtok forvaltningen i 1980. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å drøfte om vilkårene for rettserverv ved alders tids bruk nå ikke lenger var oppfylt. Siden salget i 1885 hadde det forut for denne perioden i nærmere 100 år vært utøvd en bruk som omfatter alt området har kunnet nyttes til. Og etter min mening er denne bruken utøvd i god tro. Rett nok forsøkte staten etter ca 35 og 60 år å stanse den blant annet ved politianmeldelser. Men i begge tilfeller ble sakene henlagt, og staten trakk seg tilbake. Når bruken med unntak for to korte perioder har skjedd uten statlig innblanding, må den kunne gi grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk.
Påstanden fra de ankende parter er at staten ikke eier Svartskogen. Dette er begrunnet i kompetansebegrensningen i lov av 7. juni 1985 nr. 51 §2, men påstanden innebærer implisitt at området tilligger Manndalens befolkning i fellesskap som en form for bygdesameie. Dette reiser spørsmålet om det kan erverves eiendomsrett når befolkningen i stor utstrekning bare har gitt uttrykk for at de har bruksrett. Men det finnes også eksempler på andre formuleringer: I Erik Jonssens forklaring fra 1914 til reinbeitekommisjonen av 1913, som jeg har sitert tidligere, uttalte han at det var tale om «gemensam egendom». Videre nevner jeg at det i brevet av 5. august 1936 fra Lyngen skogforvaltning til Skogdirektøren som nevnt ble uttalt at selv «formanden i Kaafjord skograad var for et par aar siden av den formening at almenningen var bygdealmenning».
Formuleringen «bygdealmenning» har også vært brukt senere. Da Manndalen jeger- og fiskeforening i 1961 inngikk forpaktningsavtale med en rekke grunneiere om forvaltningen av fisket i Manndalselven, ble Svartskogen i avtalene omtalt som «bygdealmenningen». Videre nevner jeg at da det på 1970-tallet ble fremlagt planer om å bygge en kraftlinje gjennom Svartskogen, ble det etablert en aksjonskomité - «Arbeidskomiteen MOT kraftlinje gjennom bygdealmenningen i MANNDALEN». Og i et brev fra arbeidskomiteen av 27. april 1977 til Miljøverndepartementet, med andre ord mens staten fortsatt var helt passiv overfor befolkningens bruk av Manndalen, heter det:
«Bygda betrakter området som linja skal legges gjennom som bygdas eiendom (bygdealmenning), og føler at en utbygging uten bygdas tillatelse er et overgrep.»
Etter min mening kan det ikke være avgjørende at det har vært brukt noe ulike formuleringer, og at «bruksrett» synes å ha vært den mest brukte formuleringen. I denne sammenheng viser jeg til at formuleringen primært kan dokumenteres i forbindelse med de to anledningene hvor staten forsøkte å gripe inn i befolkningens hogst og slått i Svartskogen. At man brukte denne formuleringen i en situasjon hvor det var spørsmål om nærmere bestemt rådighetsutøvelse, er etter min mening ikke så unaturlig. Bruksretten er dessuten uansett det sentrale, og bruken har i hele perioden omfattet alle aktuelle bruksmåter. Og bruken har endret seg i takt med hva som til enhver tid var mest naturlig.
Utmarkskommisjonen, som også kom til at anmeldelsene på 1920- og 1940-tallet ikke berøvet befolkningen deres gode tro, fant som nevnt ikke rettslig grunnlag for å tilkjenne mer enn hogst- og beiterett. Etter min mening må den altomfattende bruken som er beskrevet foran, få større rettslige konsekvenser: Hadde en tilsvarende bruk vært utøvd av personer med annen bakgrunn, ville den ha avspeilt at de mente å eie området. Samene, som har utgjort den dominerende del av Manndalens befolkning, har derimot med sin kollektive ressursutnyttelse ikke samme tradisjon for å tenke på eiendomsrett. Likevel finnes det som påpekt en del eksempler på at de har anvendt formuleringer som gir en sterk indikasjon på en oppfatning om eiendomsrett. Skulle det hindre rettserverv ved alders tids bruk at det finnes flest eksempler på at de har talt om bruksrett, ville deres rådighetsutøvelse, som i innhold tilsvarer utøvelse av eiendomsrett, bli satt i en ugunstig særstilling i forhold til befolkningen for øvrig.
Av samme grunn kan det heller ikke være avgjørende at den retten Manndalens befolkning har ervervet ikke helt tilsvarer det som gjelder for bygdeallmenninger. Kretsen av berettigede er videre i Manndalen, og forvaltningen er forskjellig. I lov om bygdeallmenninger av 19. juni 1992 nr. 59 §1-1 er bygdeallmenning definert som «allmenning hvor eiendomsretten tilligger minst halvparten av de jordbrukseiendommer som fra gammel tid har bruksrett i allmenningen». Bygdeallmenninger tilligger således jordbrukseiendommer, mens bruken av Svartskogen avspeiler en dominerende lokal oppfatning om at alle oppsitterne i dalen er berettiget. Hvordan disse spørsmål skal løses internt, og hvordan området skal forvaltes i fremtiden, skal ikke avgjøres i denne saken.
Uavhengig av Norges folkerettslige forpliktelser tilsier dette at bruken gir grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk, og at statens eiendomsrett til Svartskogen ikke er forenlig med de rettigheter som Manndalens befolkning har ervervet. Det støtter imidlertid det standpunktet jeg er kommet til, at det er i godt samsvar med reglene i ILO-konvensjon nr. 169 fra 1989 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 1 første punktum og de hensyn denne regelen skal ivareta.
Anken har ført fram, og omkostningsspørsmålet reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172. De ankende parter har hatt fri sakførsel for Høyesterett. Det følger av Rundskriv G-73/96 om fri rettshjelp side 78 at når en part har fri rettshjelp og staten er motpart, skal det ikke nedlegges påstand om saksomkostninger til det offentlige. Fylkesmannen i Troms har frafalt at de ankende parter skal betale egenandel til staten med unntak for grunnandelen på 300 kroner som ikke kan frafalles. Dette beløpet vil bli tilkjent.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Staten er ikke eier av grunn i Manndalen med tilliggende fjellstrekninger, avgrenset av statens grensepåstand i nord, kommunegrensen mellom Storfjord og Kåfjord i vest og sør og eiendommer i Kåfjord kommune i øst etter en grenselinje som går fra kommunegrensen mellom Storfjord og Kåfjord, UTM 922889 i nord-nordvestlig retning i rette linjer til h. 1201, derfra i nordvestlig retning i rette linjer over h. 1081 og h. 1193, derfra i nordøstlig retning i rett linje til h. 1169, derfra i nord-nordøstlig retning til det østlige hjørnet av et lite vann, UTM 919923, derfra i rett linje i nord-nordvestlig retning til h. 1057, derfra i nordvestlig retning til h. 1145, derfra i nordvestlig retning til h. 1145, derfra i nord-nordøstlig retning i rett linje til høyde nordvest for Moskkurassajavri (h. 1154), UTM 909985, derfra i rett linje i nordøstlig retning til h. 1193 på Ruostavarri og derfra i nordøstlig retning til trigpkt. h. 1176.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Landbruksdepartementet til de ankende parter v/advokat Christian B. Hjort 300 - trehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Stabel: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Staten er ikke eier av grunn i Manndalen med tilliggende fjellstrekninger, avgrenset av statens grensepåstand i nord, kommunegrensen mellom Storfjord og Kåfjord i vest og sør og eiendommer i Kåfjord kommune i øst etter en grenselinje som går fra kommunegrensen mellom Storfjord og Kåfjord, UTM 922889 i nord-nordvestlig retning i rette linjer til h. 1201, derfra i nordvestlig retning i rette linjer over h. 1081 og h. 1193, derfra i nordøstlig retning i rett linje til h. 1169, derfra i nord-nordøstlig retning til det østlige hjørnet av et lite vann, UTM 919923, derfra i rett linje i nord-nordvestlig retning til h. 1057, derfra i nordvestlig retning til h. 1145, derfra i nordvestlig retning til h. 1145, derfra i nord-nordøstlig retning i rett linje til høyde nordvest for Moskkurassajavri (h. 1154), UTM 909985, derfra i rett linje i nordøstlig retning til h. 1193 på Ruostavarri og derfra i nordøstlig retning til trigpkt. h. 1176.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Landbruksdepartementet til de ankende parter v/advokat Christian B. Hjort 300 - trehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
Partsliste:
1. Erik Andersen, 2. Karsten A. Andersen, 3. Mildrid Andersen, 4. Harald Bjuri, 5. Hans Petter Blomstereng, 6. Gudbrand Brustrøm, 7. Gerd Hildebjørg Bucht, 8. Jan Erik Dalheim, 9. Ellen Dalvik Mo, 10. Dagmar Dalvik, 11. Leif Eriksen, 12. Erik Eriksen, 13. Agnes Helene Eriksen, 14. Edvin Olav Eriksen. 15. Eilif V. Eriksen, 16. Einar A. Eriksen, 17. Hans Eriksen, 18. Ingvart Eriksen, 19. Ivar Eriksen, 20. Karl Otto Eriksen, 21. Milda Karlotte Eriksen, 22. Olida Eriksen, 23. Svein Erling Eriksen, 24. Lilly Farstad, 25. Jan Morten Fjellstad, 26. Eivind Fossli, 27. Harald Furuseth, 28. Albert Hansen, 29. Anna Hansen, 30. Edmund A. Hansen, 31. Elea Hansen, 32. Hansine Hansen, 33. Jim Ivar Hansen, 34. Laila Helene Hansen (dødsbo), 35. Nils Pareli Hansen, 36. Per H. Hansen, 37. Ragnar Kornelius Hansen, 38. Peder Norvald Hanssen, 39. Asle Edvin Henriksen, 40. Herman Nikolai Henriksen, 41. Oddvar Torleif Henriksen, 42. Anna Isaksen, 43. Arne Ingvald B. Isaksen, 44. Klara Isaksen (dødsbo), 45. Peder Isaksen, 46. Per Kristian Isaksen, 47. Toralf Johannessen, 48. Amanda Johansen, 49. Magne Tore Johansen, 50. Oddmund Johansen, 51. Olav og Ingrid Johansen, 52. Per Sigmund Johansen, 53. Harald Marenius Johnsen, 54. Sigurd Edvin Johnsen, 55. Wilmar Albert Johnsen, 56. Karl Anton Karlsen, 57. Ingjerd Synnøve Helen Klo, 58. Hanna Kristoffersen, 59. R. Kristoffersen, 60. Leif Larsen v/Betty Larsen, 61. Eva Løvdal, 62. Bjørn Odin Rusten Mandal, 63. Nils Jonny Manndal, 64. Karin Mannela, 65. May Konstanse Mikalsen Trollvik. 66. Gerd Mikalsen, 67. Magne Mikalsen, 68. Asbjørn Mikkelsen, 69. Jarle Myrland, 70. Tor Nilsen, 71. Anna Ingeborg Nilsen, 72. Einar Nilsen, 73. Halfdan Norleif Nilsen, 74. Inger Nilsen, 75. Leif Nilsen, 76. Marius Nilsen, 77. Nils Olav Nilsen, 78. Odin Marius Nilsen, 79. Olaf A. Nilsen, 80. Olivia Helene Nilsen, 81. Paul Kristian Nilsen, 82. Ragnar Amandus Nilsen, 83. Ragnvald Nilsen, 84. Jens Nilssen, 85. Alf Ingvald Nordeng, 86. Elin Nystad, 87. Ottar Johannes Olsen, 88. Agnes Marie Olsen, 89. Alida Elvine Olsen, 90. Anna Pauline Olsen, 91. Helga Pauline Olsen, 92. Ingeborg Olsen, 93. Peder Olsen. 94. Svanhild Marie Olsen, 95. Nils B. Olsen, 96. Halvard Oppervoll, 97. Ingrid Oppervoll, 98. Johannes O. Oppervoll, 99. Ivar Pedersen, 100. Agnar Pedersen, 101. Arne Pedersen, 102. Ina Pedersen, 103. J. Sigrid Pedersen, 104. J.B. Pedersen, 105. Johanna Pedersen, 106. Klara Pauline Pedersen, 107. Kåre Joakim Pedersen, 108. Oskar Pedersen, 109. Peder Joakim Pedersen, 110. Petra Pedersen, 111. Torleif Joakim Pedersen, 112. Per Erling Pettersen, 113. Ludvig Rognli, 114. Rolf Rognli, 115. Solveig Helene Roseneng, 116. Ruth Hilma Rognli, 117. Amandus Nic. Salo, 118. Asbjørn Salo, 119. Josefine Salo, 120. Marius Salo, 121. Wilhelm Salo, 122. Ruth Ingunn Seljeskog, 123. Åsmund Reidar Seljeskog, 124. John Helmer Seljevoll, 125. Grete Seppola, 126. Grete Elisabeth Seppola, 127. Otto Magnar Skogheim, 128. Peder Sigvart Skogvang, 129. Alvin Nik. Solbakken, 130. Asbjørn Johannes Solberg, 131. Odd Kr. Edvin Solberg, 132. Reidar Hermod Solberg, 133. Asle H. Solhaug, 134. Harald Solvang, 135. Nils Edvin Solvang, 136. Aslaug Marie Steinlien, 137. Olaug Johanna Steinlien, 138. Geir O. Steinlien, 139. Hans Stenseth, 140. Arnfinn Vangen, 141. Elling Asbj. Vatne, 142. Helge Vatne, 143. Olav Kristian Vatne, 144. Petter Ingvald Vatne, 145. Petter Ingvald Vatne, 146. Siv Pedersen Vatne.