HR-2002-365 - Rt-2002-271
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-14 |
| Publisert: | HR-2002-00365 - Rt-2002-271 (64-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i fengslingssak. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00365, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Steinar Thomassen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Schei, Stang Lund, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §388, Straffeloven (1902) §223, §229, §232, Våpenloven (1961) |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i fengslingssak.
A, født *.*.1973, ble ved Nedre Romerike tingretts dom av 26. februar 2002 dømt til 1 år og 6 måneders fengsel for overtredelse av straffeloven §229, annet straffalternativ jf. §232 og straffeloven §223 første ledd, samt overtredelser av våpenloven. Han har inngitt fullstendig anke over dommen.
A hadde ved domsavsigelsen sittet i varetekt siden august 2001. Han begjærte seg løslatt. Nedre Romerike tingrett avsa kjennelse med slik slutning:
«A, født *.*.1973 blir å holde i varetektsfengsel inntil annen bestemmelse av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke utover mandag 25. mars 2002 kl. 1400.»
Etter kjæremål fra A, avsa Eidsivating lagmannsrett 8. mars 2002 kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Lagmannsretten fant i tilslutning til tingretten at det forelå gjentakelsesfare, og at straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 ga hjemmel for fortsatt varetektsfengsling.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Det anføres som lovtolkingsfeil at lagmannsretten har lagt vekt på at siktede begikk en tilsvarende handling for syv år siden. Det stilles strenge krav til påtalemyndighetens bevisbyrde, og det skal etter en helhetsvurdering foreligge en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede skal begå et nytt lovbrudd før straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 kan komme til anvendelse. Et syv år gammelt forhold kan ikke tillegges vekt ved helhetsvurderingen. Dessuten anføres at lagmannsrettens kjennelse er mangelfullt begrunnet.
A har nedlagt slik påstand:
«Eidsivating lagmannsretts kjennelse av den 8. mars 2002 oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten viste til tingrettens fellende dom for så vidt angår skjellig grunn til mistanke. For så vidt gjelder de spesielle fengslingsvilkår uttalte lagmannsretten:
«Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på en vurdering av hvorvidt det foreligger bevisforspillelsesfare i saken, idet det under enhver omstendighet foreligger slik gjentagelsesfare at det i seg selv tilsier at A fortsatt blir sittende i varetekt. Det vises her til tingrettens begrunnelse som lagmannsretten tiltrer, og som er dekkende for lagmannsrettens syn. Ved så alvorlige straffbare handlinger som her, kan det ikke tillegges vekt at tidligere tilsvarende handlinger er utøvet for lang tid siden.»
Tingretten fant at fortsatt fengsling var hjemlet i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 og nr. 3. Om nr. 3 heter det:
«Når det gjelder gjentagelsesfaren, vises til at tiltalte A 3. april 1995 ble domfelt for et tilnærmet parallelt forhold med det han nå domfelles for. Selv om det har gått nærmere åtte år siden den handling han ble dømt for i 1995 ble forøvet, er handlingene så spesielle og viser et så kvalifisert forbrytersk og hensynløst sinnelag, at det etter rettens vurdering er grunn til å frykte at han påny kan begå en liknende straffbar handling hvis han nå løslates.»
Utvalget bemerker at det følger av lang praksis at fengsling etter §171 første ledd nr. 3 krever en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå lovbrudd om han ikke varetektsfengsles, jf. eksempelvis Rt-2001-727 og Rt-2001-674 med videre henvisninger. Det må foretas en helhetsvurdering, hvor blant annet kriminalitetens art og hyppighet og domfeltes livssituasjon er av betydning.
Tingretten som lagmannsretten viste til, fant at det «er grunn til å frykte at han på ny kan begå en liknende straffbar handling hvis han nå løslates.» Dette er klart ikke tilstrekkelig til å konstatere at fengsling er «påkrevd for å hindre at siktede på ny begår en straffbar handling.» Det er først når det foreligger en sterk grad av sannsynlighetsovervekt at fengsling etter §171 første ledd nr. 3 kan finne sted.
Lagmannsretten har bygd på feil lovforståelse. Kjennelsen må oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.