HR-2000-681 - Rt-2001-572

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-04-24
Publisert:	HR-2000-00681 - Rt-2001-572 (112-2001)
Stikkord:	Skifterett, Familierett, Selskapsrett, Aksjeselskap, Goodwill
Sammendrag:	Lege B som med virkning fra 1. januar 1995 hadde omdannet sin legepraksis fra enkeltmannsforetak til aksjeselskap, ble separert fra A i 1996. Ved omdanningen hadde han overdratt til aksjeselskapet inventar og utstyr for kr 276.063 og goodwill for kr 1.400.000. Kjøpesummen ble gjort opp ved at B fikk en fordring på aksjeselskapet som ble nedbetalt etter hvert som det var tilgjengelige likvider i selskapet. Spørsmålet var om det beløp vederlagskravet for goodwill stod til rest med ved samlivsbruddet, verdien av aksjene og krav på aksjeutbytte for 1995 inngikk i delingsgrunnlaget ved skiftet av felleseiet. Høyesterett kom enstemmig til at aksjene ikke hadde noen verdi som det skulle tas hensyn til ved skiftet, men at kravet på utbytte for 1995 måtte inngå i delingsgrunnlaget. Det ble også enstemmig lagt til grunn at vederlagskravet for goodwill måtte inngå i delingsgrunnlaget, men det var uenighet om dette hadde noen økonomisk verdi som det skulle tas hensyn til ved skiftet. Flertallet (4) mente at selv om det ikke var blitt skapt nye verdier ved virksomhetsomdanningen, og den goodwill som var beregnet, i stor utstrekning var knyttet til Bs person, måtte man ta konsekvensen av at et aksjeselskap er et selvstendig rettssubjekt, og at B ved omdanningen hadde fått et pengekrav på selskapet. Det følger av Ekteskapsloven (1991) § 69 første ledd at dersom ikke annet er særskilt bestemt, skal aktiva som en ektefelle beholder eller overtar på felleseieskifte, verdsettes til "eiendelenes omsetningsverdi". Som pengefordring måtte vederlagskravet for goodwill etter flertallets oppfatning fastsettes til det beløp fordringen stod til rest med ved samlivsbruddet, med fradrag for skatteansvar som var knyttet til fordringen. Den omstendighet at selskapets muligheter for å gjøre opp forpliktelsen, var avhengig av at B fortsatte i selskapet, kunne ikke medføre noen reduksjon i fordringens verdi. Mindretallet (1) mente den goodwill som var beregnet, fullt ut var knyttet til Bs person, og at det ville være i strid med de prinsipper som gjelder ved felleseieskifte om verdien av hans fremtidig arbeidsinnsats ble hensyntatt ved verdsettelsen av fordringen. Dissens: 4-1
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett sak nr. 98-00251 - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-453 - Høyesterett HR-2000-00681, sivil sak, anke
Parter:	A (advokat Knut Walter Larsen - til prøve) mot B (advokat Bjørg Ven)
Forfatter:	Skoghøy, Matningsdal, Aasland, Smith, Dissens: Tjomsland
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §59, §69, §60, §70, Skatteloven (1911) §44A-8, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3, Skatteloven (1999) §14-46

Dommer Skoghøy: Lege B som har vært gift med A, driver en gynekologisk klinikk i Lillehammer. Virksomheten ble opprinnelig drevet som enkeltmannsforetak, men ble med virkning fra 1. januar 1995 omdannet til aksjeselskap. I 1996 ble A og B separert. Spørsmålet i saken er om krav som B ved samlivsbruddet hadde på aksjeselskapet for vederlag for goodwill og avsatt utbytte, og verdien av de aksjer han har i selskapet, skal inngå i delingsgrunnlaget ved skiftet av felleseiet, og hvordan disse aktivaene i tilfelle skal verdsettes.

A, som er lektor, og B ble gift i 1973. De flyttet fra hverandre 2. mai 1996 og ble separert 26. juni 1996.

Ektefellene hadde delvis særeie. I 1982 inngikk de ektepakt hvor det ble bestemt at samtlige aksjer i AS Trial som B eide eller senere ble eier av, skulle være hans særeie. I 1984 fusjonerte AS Trial med Olav Thon Eiendomsselskap. Som aksjonær i eiendomsselskapet har B mottatt utbytte og fondsaksjer for betydelige beløp.

Bs klinikk i Lillehammer ble åpnet i mars 1989. Virksomheten ble opprinnelig drevet i leide lokaler, men i 1992 kjøpte B lokalene. Eierforholdet til lokalene er organisert som en andel i et eierseksjonssameie.

I de første årene etter at klinikken var etablert, arbeidet A på klinikken, men i 1993 fikk hun annet arbeid. Siden 1994 har hun arbeidet som vikar ved ... videregående skole.

Fra mars 1989 til 31. desember 1994 drev B klinikken som et enkeltmannsforetak. Med virkning fra 1. januar 1995 ble virksomheten omdannet til aksjeselskap under navnet B AS. Aksjeselskapet ble stiftet med en aksjekapital på kr 50.000, som ble innbetalt i kontanter. Helt fra selskapet ble stiftet, har B eid 66 prosent av aksjene i selskapet, mens de øvrige 34 prosent av aksjene har vært eid av hans bror, C. B har vært selskapets enestyre.

Virksomhetsomdanningen ble gjennomført på den måten at B overdro til aksjeselskapet inventar og utstyr for kr 276.063 og goodwill for kr 1.400.000.

Det vederlag som aksjeselskapet skulle betale for goodwill, ble fastsatt på grunnlag av en beregning av selskapets revisor, statsautorisert revisor Thor Erik Taraldsen. Ved beregningen tok han utgangspunkt i virksomhetens brutto inntjening de forutgående år og trakk fra beregnede driftskostnader og normallønn til B. På dette grunnlag kom han frem til en avkastning utover normallønn («meravkastning») på kr 198.700 pr. år. Kapitalisert verdi av meravkastningen ble - på grunnlag av et avkastningskrav på 14 prosent - beregnet til kr 1.419.285, som ble avrundet til kr 1.400.000.

Kjøpesummen ble gjort opp ved at B fikk en fordring på aksjeselskapet på kr 1.676.063. I aksjeselskapets åpningsbalanse ble inventar og utstyr og goodwill aktivert med den kjøpesum som var avtalt, mens Bs fordring ble oppført som kortsiktig gjeld. Eierseksjonsandelen for kontorlokalene beholdt B personlig. Aksjeselskapets åpningsbalanse ser slik ut:

EIENDELER OMLØPSMIDLER

Bankinnskudd 50.000,00 50.000,00

ANLEGGSMIDLER

Inventar og utstyr 276.063,00

Goodwill 1.400.000,00

Sum eiendeler 1.726.063,00

GJELD OG EGENKAPITAL

KORTSIKTIG GJELD

Mellomregning B 1.676.063,00 1.676.063,00

EGENKAPITAL

Aksjekapital (50 aksjer a kr 1.000) 50.000,00

Sum gjeld og egenkapital 1.726.063,00

I den tid som har gått etter at aksjeselskapet ble stiftet, er både inventar og utstyr og goodwill blitt avskrevet i samsvar med skattelovens regler, mens Bs krav på aksjeselskapet gradvis er blitt nedbetalt etter hvert som det har kommet inn likvide midler til selskapet. Ved utgangen av 1995 utgjorde Bs krav på aksjeselskapet kr 931.520,13, ved utgangen av 1996 kr 406.068,65 og ved utgangen av 1997 var fordringen helt nedbetalt.

For 1995 ble det utdelt kr 114.000 i aksjeutbytte fra B AS og for 1996 kr 109.000.

Balansetallene for B AS for 1995 og 1996 ser slik ut:

EIENDELER OMLØPSMIDLER 1996 1995

Kontanter og bankinnskudd 1.726,87 38.564,29

Andre kortsiktige fordringer 0,00 405,00 1.726,87 38.969,29

ANLEGGSMIDLER

Maskiner, inventar o.l. 193.400,00 234.700,00

Goodwill 840.000,00 1.120.000,00

Sum eiendeler 1.035.126,87 1.393.669,29

GJELD OG EGENKAPITAL

KORTSIKTIG GJELD

Kassakreditt 13.690,17 0,00

Skyldig off. trekk o.l. 74.983,15 65.221,00

Betalbar skatt 83.636,00 54.656,00

Avsatt utbytte 109.000,00 114.000,00

Annen kortsiktig gjeld 406.068,65 931.520,13 687.377,97 1.165.397,13

LANGSIKTIG GJELD

Utsatt skatt 47.796,00 43.064,00

EGENKAPITAL

Bunden egenkapital

Aksjekapital 50.000,00 50.000,00

Reservefond 247.000,00 134.000,00

Fri egenkapital Disposisjonsfond 2.952,90 1.208,16

Sum gjeld og egenkapital 1.035.126,87 1.393.669,29

Da partene flyttet fra hverandre 2. mai 1996, var utbyttet fra B AS for 1995 ikke utbetalt. Ved samlivsbruddet forelå det forslag fra styret om utdeling av utbytte, men endelig vedtak om utdeling ble ikke fattet før på ordinær generalforsamling 30. juni 1996.

Etter at partene var separert, overtok B blant annet partenes tidligere felles bolig, to biler, eierseksjonsandelen for kontorlokalene og aksjene i B AS.

Partene kom ikke til enighet om hvordan de aktiva B hadde overtatt, skulle behandles på skiftet, og hvordan de skulle verdsettes. A gjorde gjeldende at de aktiva B hadde overtatt, inngikk i fellesboet, og 2. juli 1998 tok hun ut stevning mot B for Sør-Gudbrandsdal herredsrett med krav om dom for utbetaling av hennes andel av disse. Kravet ble i stevningen beregnet til kr 2.816.000. I tillegg krevde hun renter med 12 prosent p.a. fra 2. juli 1998.

B tok til motmæle og påstod seg frifunnet mot å betale til A kr 500.000.

Herredsretten avsa 12. april 1999 dom med slik slutning:

«1. B betaler 500.000 - femhundretusen - kroner til A med tillegg av rente med 12% p.a. fra 2 juli 1998 til betaling skjer.

2. A betaler saksomkostninger til B med 66.700 - sekstisekstusensyvhundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt 1 og 2 nevnte er 2 - to - uker.»

A påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 24. februar 2000 avsa dom med slik slutning:

«1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes, dog slik at den fastsatte rente skal betales fra 2. mai 1998 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger for herredsretten idømmes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 100.000 - etthundretusen - kroner til B med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten vises til de underordnede retters dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

Det har til bruk for Høyesterett vært avholdt bevisopptak hvor det er gitt forklaringer fra partene og to vitner. Både partene og vitnene avgav også forklaringer for lagmannsretten.

For Høyesterett er tvistepunktene begrenset til spørsmålet om det krav som B ved samlivsbruddet 2. mai 1996 hadde på aksjeselskapet for vederlag for goodwill og utbetaling av utbytte for 1995, og verdien av de aksjer han har i selskapet, skal inngå i delingsgrunnlaget ved felleseieskiftet, og hvordan disse formuespostene i tilfelle skal verdsettes. For disse tvistepunktenes vedkommende står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Den ankende part - A - har i korte trekk anført:

Det som skal deles, er de aktiva ektefellene hadde da samlivet ble brutt 2. mai 1996, se ekteskapsloven §60 første ledd bokstav a. De formuesgoder som knytter seg til legevirksomheten, var fullt ut eid av B, og det følger da av §69 annet ledd 1. punktum at disse skal verdsettes til den verdi de hadde på dette tidspunkt.

Da legevirksomheten ble omdannet til aksjeselskap, solgte B til aksjeselskapet inventar og utstyr for kr 276.063 og goodwill for kr 1.400.000, til sammen kr 1.676.063. På bakgrunn av at inventar og utstyr i aksjeselskapets balanse for 1995 var bokført med kr 234.700 og i balansen for 1996 med kr 193.400, har lagmannsretten fastsatt verdien pr. 2. mai 1996 til kr 214.000. Partene er enige om at den del av restfordringen som knytter seg til salget av inventaret, blir fastsatt til dette beløp. Pr. 2. mai 1996 utgjorde mellomregningskontoen mellom B og aksjeselskapet kr 853.102 i Bs favør. Dette beløpet bestod av vederlagskrav for inventar og utstyr, vederlagskrav for goodwill og krav på avsatt utbytte for 1995. Den del av kravet som knytter seg til goodwill, utgjorde kr 563.862. Etter fradrag for skatteansvar for fordringen kan nettoverdien settes til kr 367.862. A har prinsipalt gjort gjeldende at B må ta konsekvensen av at opparbeidet goodwill ved omdanningen til aksjeselskap ble synliggjort, og denne posten må derfor inngå i delingsgrunnlaget ved felleseieskiftet. Subsidiært har hun gjort gjeldende at selv om skiftet skal gjennomføres som om omdanningen til aksjeselskap ikke har funnet sted, må den goodwill som er opparbeidet, inngå i delingsgrunnlaget.

I tillegg til at restfordringen for salg av inventar og utstyr og goodwill må inngå i delingsgrunnlaget, må etter den ankende parts oppfatning også kravet på avsatt utbytte for 1995 og verdien av aksjene i aksjeselskapet være gjenstand for deling.

Når det gjelder kravet på avsatt utbytte for 1995, er forholdet at vedtaket om å dele ut utbytte ikke ble fattet før på ordinær generalforsamling 30. juni 1996. Utbyttet var imidlertid opptjent i 1995, og selv om kravet var betinget av at generalforsamlingen fattet vedtak om utdeling av utbytte, må det etter den ankende parts mening inngå i delingsgrunnlaget.

Avsatt utbytte for 1995 utgjorde kr 114.000. B eide 66 prosent av aksjene. Hans andel av kravet utgjør etter dette kr 75.240.

Lagmannsretten har lagt til grunn at det utover inventar og utstyr ikke fantes noen egenkapital i aksjeselskapet som skal tas med i delingsgrunnlaget. Dette er den ankende part uenig i. Den goodwillberegning som ble foretatt ved omdanningen til aksjeselskap, bygger på forretningsmessige beregninger, og driftsresultatene i selskapet viser at selskapet gir en økonomisk avkastning utover normal lønn. I mangel av holdepunkter for annet må verdien av de aksjer B eide i selskapet, etter den ankende parts syn fastsettes til 66 prosent av selskapets bokførte egenkapital pr. 2. mai 1996. Statsautorisert revisor Ole Peder Lømo har beregnet bokført egenkapital pr. denne dato til kr 259.788. Etter dette utgjør verdien av Bs aksjer kr 171.460.

B har subsidiært gjort krav på skjevdeling etter ekteskapsloven §59 tredje ledd. Etter den ankende parts oppfatning er vilkårene for skjevdeling etter denne bestemmelse ikke til stede. Bestemmelsen er en snever unntaksregel. Partene har vært gift i 23 år. A har i 3 1/2 år arbeidet i klinikken i stedet for å arbeide som lektor, og på denne måten har hun vært med på å bygge opp verdiene i selskapet. Den fordring B fikk på aksjeselskapet ved virksomhetsomdanningen, ble nedbetalt i løpet av tre år. Det vil ikke være noen byrdefull forpliktelse for B å bli pålagt å dele de omtvistede formuesposter med den ankende part.

På dette grunnlag har A fremsatt følgende bosloddskrav:

- B har overtatt boligeiendom, kontorseksjon og biler for kr 947.000.

- Bs restfordring på aksjeselskapet for salg av inventar og utstyr utgjorde pr. 2. mai 1996 kr 214.000.

- Bs restfordring på aksjeselskapet for salg av goodwill utgjorde pr. 2. mai 1996 kr 367.862.

- Bs andel av aksjeutbytte for 1995 utgjorde kr 75.240.

- Verdien av Bs andel av aksjene i B AS utgjorde pr. 2. mai 1996 kr 171.460.

Til sammen blir dette kr 1.775.562. Av dette har A krav på halvparten, dvs. kr 887.781.

Hun har overtatt en bil til en verdi av kr 100.000. Hennes netto bosloddskrav mot B utgjør således kr 787.781.

I tillegg har hun gjort krav på 8 prosent renter p.a. fra 2. mai 1998, jf. ekteskapsloven §70 fjerde ledd.

A mottok 10. mars 2000 kr 511.333. Rest hovedstol utgjør etter dette kr 276.448.

A har nedlagt slik påstand:

«1. B betaler til A kr 276.448,-. I tillegg betales 8% rente av kr 787.781,- fra 2. mai 1998 til 10. mars 2000 og videre 8% rente av kr 276.448,- fra 10. mars 2000 til betaling skjer.

2. B betaler A saksomkostninger for alle retter innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum fra og med dagen etter oppfyllelsesfristen.»

Ankemotparten - B - har i korte trekk anført:

Det er riktig at B har overtatt boligeiendom, kontorseksjon og biler for kr 947.000, og han aksepterer også at verdien av inventar og utstyr i legevirksomheten inngår i delingsgrunnlaget med kr 214.000. Etter hans oppfatning kan verdien av aksjene, goodwillfordringen og utbytte for 1995 derimot ikke inngå i delingsgrunnlaget.

Det oppstod ingen verdier ved omdanningen av legevirksomheten til aksjeselskap. Formålet med omdanningen var å spare skatt. Den fordring på goodwill som B ved omdanningen fikk på aksjeselskapet, knytter seg til hans fremtidige personlige arbeidsinnsats, og er ikke gjenstand for deling. Goodwillposten ble beregnet som en funksjon av Bs fremtidige inntekter, og har ingen omsetningsverdi uavhengig av ham. Det er her ikke tale om noen forretningsverdi, men en personlig goodwill som forutsetter at B stiller sin arbeidskraft til disposisjon for selskapet. Salg av legevirksomhet kan ikke sammenlignes med salg av regnskapskontor eller revisorpraksis. Særlig mellom en gynekolog og hans pasienter oppstår det et personlig tillitsforhold. Om virksomheten var blitt solgt, og B hadde startet opp ny legepraksis i andre lokaler, ville pasientene ha fulgt ham. I tillegg kommer at dersom B ikke hadde fortsatt å arbeide i selskapet, ville selskapet ikke ha vært i stand til å gjøre opp goodwillposten, men ha vært klart insolvent.

Subsidiært har B anført at det ved beregningen av nettoverdien av goodwillfordringen er gjort et for lite fradrag for latent skatt, og at fordringen derfor må reduseres med kr 40.000.

Etter ankemotpartens oppfatning har heller ikke aksjene i B AS noen økonomisk verdi. Det er en forutsetning for at aksjene skal ha noen verdi, at en utenforstående kjøper er villig til å betale for goodwill. Den goodwillberegning som ble foretatt da virksomheten ble omdannet til aksjeselskap, forutsatte at B fortsatte å arbeide i selskapet. En verdi som bygger på en slik forutsetning, inngår ikke i delingsgrunnlaget ved skifte av felleseie.

Når det gjelder kravet på andel av avsatt utbytte for 1995, har ankemotparten ikke gjort noen innsigelse på det grunnlag at vedtak om utdeling av utbytte først ble fattet på generalforsamlingen 30. juni 1996. Men også når det gjelder kravet på utbytte, er forholdet at verdien av utbytteposten var avhengig av at B fortsatte å arbeide i selskapet. Etter hvert som det kom inn likvider til selskapet, ble disse tatt ut og gikk til nedregulering av mellomregningskontoen og brukt av partene til felles forbruk. Det var pr. 2. mai 1996 ikke tilstrekkelige aktiva i selskapet for å gjøre opp det som var avsatt som utbytte, og verdien av denne posten var derfor avhengig av fremtidig inntjening. Ved skifte av felleseie er det de verdier som er etablert, som skal deles. Den andre ektefellen kan ikke gjøre krav på å få noen andel av fremtidige inntekter.

Subsidiært har ankemotparten anført at han kan ta ut aksjene, restverdien av goodwillfordringen og kravet på avsatt utbytte for 1995 på grunnlag av skjevdelingsregelen i ekteskapsloven §59 tredje ledd.

Disse formuespostene er formelle aktivaposter som ikke ville ha oppstått dersom virksomheten ikke var blitt omdannet til aksjeselskap, og som beror på Bs fremtidige arbeidsinnsats. Det vil være urimelig om ankemotparten skal bli fanget av disse regnskapsmessige posteringene, og føre til en tilfeldig berikelse for den ankende part.

Ved vurderingen må det videre legges vekt på at B ved etableringen av legepraksisen brukte betydelige særeiemidler, og at familien har hatt et stort forbruk som delvis er finansiert av Bs særeiemidler. Det må også legges vekt på at en stor del av den fordring B fikk på aksjeselskapet ved virksomhetsomdanningen, ble utbetalt før samlivsbruddet 2. mai 1996, og at den ankende part har vært med på å forbruke dette.

Den 10. mars 2000 fikk den ankende part utbetalt kr 511.333. I tillegg har hun tatt ut en bil til en verdi av kr 100.000. Etter ankemotpartens syn har A ikke kommet dårlig ut av skiftet. Tvert i mot vil det virke urimelig overfor B om de verdier som knytter seg til legevirksomheten, skal inngå i delingsgrunnlaget.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall.»

Mitt syn på saken:

Partene er enige om at samlivet ble brutt 2. mai 1996. Det som skal deles, er den formue som ektefellene hadde på dette tidspunkt, se ekteskapsloven §60 første ledd bokstav a.

Som nevnt er tvisten for Høyesterett begrenset til å gjelde den fordring som B hadde på B AS på vederlag for goodwill, krav på aksjeutbytte for 1995 og verdien av de aksjer som B hadde i selskapet. Disse formuespostene er uttatt av B. Partene er enige om at de fullt ut var eid av ham, og at de da skal verdsettes til den verdi de hadde 2. mai 1996, jf. ekteskapsloven §69 annet ledd 1. punktum.

Jeg behandler først fordringen på vederlag for goodwill.

Det er uttalt i Ekteskapslovutvalgets innstilling til ekteskapsloven at dersom en næringsvirksomhet omfattes av felleseiet, «skal også dens goodwill (forretningsverdi) i utgangspunktet inngå i delingsgrunnlaget», se NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov del II, side 141. Med «goodwill» mener utvalget «den merverdi en virksomhet har ut over den samlede verdi av de enkelte aktiva virksomheten omfatter, f.eks på bakgrunn av opparbeidet kundekrets og virksomhetens renommé». Utvalget gjør imidlertid unntak for goodwill som «i særlig grad er knyttet til ektefellen personlig, f.eks har grunnlag i ektefellens spesielle kvalifikasjoner innen sitt yrke som advokat, konsulent e.l.». I den utstrekning goodwillen er «direkte knyttet til ektefellen personlig», bør den etter utvalgets oppfatning «ikke tillegges betydning ved verdsettelsen medmindre virksomheten må antas å ville bli solgt etter at oppgjøret er avsluttet», se NOU 1987:30 side 141.

I det foreliggende tilfellet solgte B ved virksomhetsomdanningen ved årsskiftet 1994/95 goodwill til aksjeselskapet for kr 1.400.000. Goodwillen ble av selskapets revisor beregnet som en funksjon av meravkastning i selskapet utover det som ble tatt ut som normal lønn. Statsautorisert revisor Thor Erik Taraldsen har forklart at beregningen forutsatte at B fortsatte å arbeide i selskapet, og at det således er tale om goodwill som er knyttet til Bs person og hans fremtidige arbeidsinnsats i selskapet.

Etter min oppfatning må man imidlertid se det slik at selv om den goodwill som ble beregnet ved omdanningen av virksomheten, i stor utstrekning er knyttet til Bs person, ble goodwillen ved omdanningen konvertert til et pengekrav. B har fremholdt at formålet med omdanningen var å spare skatt, og at det ved omdanningen ikke ble frembrakt nye verdier. Selv om det ikke ble skapt nye verdier ved omdanningen, må man imidlertid ved den rettslige bedømmelse av forholdet legge til grunn at aksjeselskapet er et selvstendig rettssubjekt, og at B ved omdanningen fikk et pengekrav på aksjeselskapet. Etter mitt syn må dette pengekravet inngå i delingsgrunnlaget.

Det følger av ekteskapsloven §69 første ledd at dersom ikke annet er særskilt bestemt, skal aktiva som en ektefelle beholder eller overtar på felleseieskifte, verdsettes til «eiendelenes omsetningsverdi». Som pengefordring må vederlagskravet for goodwill, såfremt kravet er erholdelig, etter min oppfatning verdsettes til fordringens pålydende med fradrag for det skatteansvar som er knyttet til den.

B har anført at dersom B ikke hadde fulgt med ved omdanningen, ville selskapet ha vært insolvent, og at fordringen derfor under ingen omstendigheter har noen økonomisk verdi.

Dette synspunktet er jeg ikke enig i. Ved omdanningen påtok aksjeselskapet seg en rettslig begrunnet betalingsforpliktelse overfor B. Den omstendighet at selskapets muligheter for å gjøre opp forpliktelsen, var avhengig av at B fortsatte i selskapet, kan ikke medføre noen reduksjon i fordringens verdi. Bs bidrag til selskapets fremtidige inntjening berodde på vanlig arbeidsavtale. Det er ikke uvanlig at et selskaps betalingsdyktighet er avhengig av fremtidige inntekter. Man kan ikke si at fordringer mot selskapet er verdiløse av den grunn. Ettertiden viser også at Bs vederlagskrav for goodwill ble betalt etter hvert som det var tilgjengelige likvider i selskapet, og ved utgangen av 1997 var fordringen fullt nedbetalt.

Den del av Bs fordring på aksjeselskapet som knytter seg til vederlag for goodwill, utgjorde etter de beregninger den ankende part har foretatt, pr. 2. mai 1996 kr 563.862. Denne beregning har B ikke hatt innvendinger mot.

Partene er enige om at det ved verdsettelsen av fordringen pr. 2. mai 1996 må gjøres fradrag for latent skatteansvar på fordringen. Ved virksomhetsomdanningen bokførte B salgsvederlaget som en negativ saldo som etter skatteloven av 1911 §44 A-8 og skatteloven av 1999 §14-46 må inntektsføres årlig med en sats tilsvarende satsen for avskrivninger. Etter de beregninger A har foretatt, må fradraget for latent skatteansvar settes til kr 196.000, mens B mener at fradraget må settes til kr 236.000. Differansen skyldes at A ved beregningen av fremtidig skatteansvar har brukt en diskonteringssats på 12 prosent, mens B har brukt 6 prosent.

Dersom B i stedet for å bokføre salgsvederlaget som en negativ saldo, hadde tatt det til inntekt i 1994, måtte han ha betalt skatt for hele beløpet dette året. Hvis han hadde tatt salgsvederlaget til inntekt i 1994, men likevel skulle ha opprettholdt det forbruk han har hatt, måtte han ha finansiert dette med kassekreditt. På denne bakgrunn mener jeg at man ved beregningen av latent skatteansvar bør benytte alminnelig kassekredittrente. Etter det som er opplyst, vil dette tilsvare omtrent 12 prosent.

Når man ved neddiskonteringen av latent skatteansvar benytter en diskonteringssats på 12 prosent, vil verdien av latent skatteansvar for Bs restfordring på vederlag for goodwill pr. 2. mai 1996 utgjøre rundt regnet kr 196.000. Som nevnt utgjorde bruttoverdien av fordringen pr. 2. mai 1996 kr 563.862. Jeg er på dette grunnlag kommet til at denne fordringen må inngå i delingsgrunnlaget med kr 367.862.

Etter dette går jeg over til å behandle spørsmålet om Bs krav på aksjeutbytte fra B AS for 1995 skal inngå i delingsgrunnlaget.

Som jeg tidligere har nevnt, ble samlivet brutt 2. mai 1996, mens vedtaket om å dele ut aksjeutbytte for 1995 ble truffet på ordinær generalforsamling 30. juni 1996. Aksjeutbyttet er beregnet på grunnlag av selskapets overskudd i 1995. Selv om vedtaket om å dele ut aksjeutbytte for 1995 ble truffet etter samlivsbruddet, og det på det tidspunkt samlivsbruddet fant sted, ikke var tilstrekkelige likvider i selskapet til å betale ut utbyttet, finner jeg det klart at kravet på aksjeutbytte må inngå i delingsgrunnlaget. Vedtaket om å dele ut utbytte er truffet på grunnlag av driften i 1995, og selv om vedtaket først ble truffet 30. juni 1996, må kravet derfor anses oppstått før samlivsbruddet. Det at selskapet ved samlivsbruddet ikke hadde tilstrekkelige likvider for å betale ut utbyttet, og at disse derfor måtte skaffes til veie gjennom fremtidig inntjening, kan ikke spille noen rolle. Ved vedtaket av 30. juni 1996 påtok selskapet seg en rettslig forpliktelse til å dele ut utbytte, og denne forpliktelsen er også rent faktisk blitt oppfylt.

Det aksjeutbytte som ble besluttet utdelt for 1995, var kr 114.000. Bs andel utgjør kr 75.240. Kravet på aksjeutbytte for 1995 må da inngå i delingsgrunnlaget med dette beløp.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om verdien av aksjene i B AS skal inngå i delingsgrunnlaget.

Statsautorisert revisor Ole Peder Lømo har beregnet bokført egenkapital i B AS pr. 2. mai 1996 til kr 259.788. De aktiva selskapet hadde på dette tidspunkt, var det inventar og utstyr og den goodwill aksjeselskapet ved virksomhetsomdanningen hadde ervervet fra B. Nedskrevet verdi av goodwill utgjorde ifølge Lømos beregninger pr. 2. mai 1996 kr 1.027.000.

Etter de opplysninger som foreligger om hvordan goodwillen er beregnet, må det etter mitt syn legges til grunn at denne for en stor del må anses knyttet til Bs person. De verdier i selskapet som er knyttet til inventar og utstyr og personuavhengig goodwill, er neppe større enn det som er nødvendig for å dekke selskapets gjeld (herunder mellomregningen med B). På denne bakgrunn finner jeg det lite sannsynlig at det ved et salg av aksjene 2. mai 1996 ville være mulig å få noe for aksjene uten at B fortsatte å arbeide i selskapet. Så lenge aksjeverdien ikke er blitt realisert gjennom aksjesalg, kan den verdi av aksjene som er knyttet til Bs person, etter min oppfatning ikke inngå i delingsgrunnlaget ved skiftet, jf. NOU 1987:30 side 141. Konklusjonen må etter dette bli at aksjene i B AS ved samlivsbruddet 2. mai 1996 ikke hadde noen verdi som det kan tas hensyn til ved skiftet.

Etter dette gjenstår det å ta stilling til det skjevdelingskrav B har fremsatt.

Som grunnlag for skjevdelingskravet har B anført ekteskapsloven §59 tredje ledd.

Etter ekteskapsloven §59 første ledd kan verdien av formue som klart kan tilbakeføres til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kreves holdt utenfor delingen. Deretter fastsetter §59 tredje ledd:

«Dersom sterke grunner taler for det, kan en ektefelle gis rett til å holde utenfor delingen hele eller deler av verdien av felleseie som ikke omfattes av første ledd.»

Det fremgår både av ordlyden og forarbeidene at bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel, se blant annet NOU 1987:30 side 130. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis, se for eksempel Rt-1999-177.

Det som kan tale for å gjøre unntak fra likedelingsregelen, er at B har brukt betydelige særeiemidler ved etableringen av legepraksisen, og at den største delen av As krav knytter seg til fordringen på vederlag for goodwill. Som jeg tidligere har fremholdt, må goodwillfordringen for en stor del anses knyttet til Bs person, og som følge av dette ville A, dersom virksomhetsomdanningen ikke hadde funnet sted, neppe kunne ha gjort krav på at noen andel av opparbeidet goodwill skulle inngå i delingsgrunnlaget. Til støtte for ikke å gjøre unntak fra likedelingsregelen kan imidlertid anføres at omdanningen av virksomheten til aksjeselskap innebærer en rettslig realitet. Ved dette har B realisert den goodwill som knyttet seg til virksomheten, og denne er da konvertert til et pengekrav. B har hatt betydelige skattemessige fordeler av denne omdanningen. Det virker da ikke urimelig at omdanningen også må legges til grunn i forhold til ektefellen. Videre må det legges vekt på at ekteskapet har vart i 23 år, og at A de første 3 1/2 år etter at legepraksisen ble etablert, arbeidet i klinikken, og på den måten var med på å bygge opp legepraksisen.

Etter en samlet vurdering har jeg kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å anvende skjevdelingsregelen i ekteskapsloven §59 tredje ledd.

Det krav A har mot B, stiller seg etter dette slik:

- B har overtatt boligeiendom, kontorseksjon og biler for kr 947.000.

- Bs restfordring på aksjeselskapet for salg av inventar og utstyr utgjorde pr. 2. mai 1996 kr 214.000.

- Verdien av Bs restfordring på aksjeselskapet for salg av goodwill utgjorde pr. 2. mai 1996 kr 367.862 etter fradrag for latent skatteansvar.

- Bs andel av aksjeutbytte for 1995 utgjorde kr 75.240.

Dette utgjør til sammen kr 1.604.102. Av dette har A krav på halvparten, dvs. kr 802.051.

A har overtatt en bil til en verdi av kr 100.000. På dette grunnlag utgjør hennes nettokrav mot B kr 702.051.

A mottok 10. mars 2000 kr 511.333. Rest hovedstol utgjør etter dette kr 190.718.

I tillegg har hun på grunnlag av ekteskapsloven §70 fjerde ledd fremsatt krav på 8 prosent årlig rente av sitt tilgodehavende fra to år etter samlivsbruddet, dvs. fra 2. mai 1998.

Etter ekteskapsloven §70 fjerde ledd kan en ektefelle tilkjennes renter for krav på boslodd dersom det er «rimelig etter forholdene». Rentekravet er ikke særskilt bestridt. I dette tilfellet er det i hovedsak den rettslige behandling av kravet som er årsak til at oppgjøret har trukket ut. Jeg finner det klart at vilkårene for å tilkjenne renter etter denne bestemmelse er til stede. Etter forskrift 18. desember 1992 nr. 1082 er rentesatsen 8 prosent effektiv årlig rente. Fra 2. mai 1998 til 10. mars 2000 utgjør grunnlaget for rentekravet kr 702.051, mens det fra 11. mars 2000 til betaling skjer, utgjør kr 190.718.

Etter det resultat jeg har kommet til, har ingen av partene fått fullt medhold for noen instans. For Høyesterett har imidlertid A fått medhold i at Bs restfordring på vederlag for goodwill pr. 2. mai 1996 og kravet på aksjeutbytte for 1995 inngår i delingsgrunnlaget. Det er behandlingen av restfordringen på vederlag for goodwill som har vært mest arbeidskrevende. På denne bakgrunn finner jeg at hver av partene må bære sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten, men at A må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174.

I samsvar med innlevert omkostningsoppgave fastsettes saksomkostningene for Høyesterett til kr 128.224. Av dette beløp utgjør kr 70.000 salær og kr 58s224 utgifter.

A har krevd forsinkelsesrente av de saksomkostninger hun måtte bli tilkjent. Kravet må tas til følge, jf. forsinkelsesrenteloven §2, jf. §3 første ledd 2. punktum.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. B betaler til A 190.718 - etthundreognittitusensjuhundreogatten - kroner med tillegg av 8 - åtte - prosent årlig rente av kr 702.051 fra 2. mai 1998 til 10. mars 2000 og av kr 190.718 fra 11. mars 2000 til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler B til A 128.224 - etthundreogtjueåttetusentohundreogtjuefire - kroner med tillegg av forsinkelsesrente for forbrukerskyldnere etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 2. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfristen for punktene 1 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende når det gjelder verdsettelsen av fordringen på vederlag for goodwill.

At Bs fordring mot selskapet på vederlag for goodwill omfattes av fellesboet, er etter mitt syn ikke tvilsomt. Problemet er hvorledes fordringen skal verdsettes på skifteoppgjøret. Dette skal skje på grunnlag av fordringens omsetningsverdi og ikke dens bokførte verdi, jf. ekteskapsloven §69 første ledd. Og det skal skje etter de prinsipper som gjelder for skifteoppgjør mellom ektefeller.

Jeg er enig med lagmannsretten i at den goodwill som var knyttet til Bs legevirksomhet, etter en konkret vurdering fullt ut må anses å være av personlig karakter. Jeg viser til det ankemotparten har anført om dette og også til førstvoterendes fremstilling. En oppdeling av goodwillen i en personlig og en forretningsmessig del er det etter mitt syn ikke grunnlag for i dette tilfellet.

Goodwillens karakter innebærer at dersom B fremdeles hadde drevet legevirksomheten som personlig næringsdrivende, skulle det på skifteoppgjøret ha vært sett bort fra verdien av den, jf. NOU 1987:30 side 141 og Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven, 1994 side 445. Bakgrunnen for at dette prinsippet anvendes på skifteoppgjør, er at man ellers ville belastet vedkommende ektefelle med verdien av hans fremtidige inntekt. Og dersom legevirksomheten fra starten hadde vært drevet som aksjeselskap, skulle det ved verdsettelsen av aksjene til B ha vært sett bort fra goodwillens betydning. Selve omdannelsen av den personlige legevirksomheten til aksjeselskap medførte ikke noen endring i karakteren av virksomhetens goodwill, og omdannelsen innebar i seg selv heller ikke noen verdiskapning.

Jeg er kommet til at det - i et tilfelle som det foreliggende - vil være riktig å se bort fra verdien av Bs fremtidige arbeidsinnsats i selskapet når fordringen verdsettes. Dersom dette ikke gjøres, vil man - slik jeg ser det - i strid med det som gjelder på ektefelleskifte, trekke hans fremtidige inntektsevne inn i skifteoppgjøret. Det er derfor etter min mening uten betydning at aksjeselskapet er forpliktet etter fordringen, og at den kan anses erholdelig. Når man - slik man etter mitt syn skal gjøre på ektefelleskifte - ser bort fra Bs fremtidige arbeidsinnsats, er det etter mitt syn klart at fordringen ikke har noen omsetningsverdi, og den kan ikke da anses for å ha noen verdi på skifteoppgjøret.

Jeg er - under tvil - kommet til at fordringen på avsatt utbytte står i en annen stilling. Når aksjeselskapet har besluttet å utdele utbytte for 1995, må dette ha sitt grunnlag i selskapets stilling ved årsskiftet. Kravet på andel i det avsatte aksjeutbytte må anses for å ha oppstått før samlivsbruddet. Jeg bemerker i den forbindelse at ankemotparten har aksepert at det her ses bort fra at det ved samlivsbruddet ikke var truffet vedtak på generalforsamlingen om utdeling av utbytte. Han har derimot gjort gjeldende at det på tidspunktet for samlivsbruddet ikke var midler i aksjeselskapet til å dekke det avsatte utbyttet. Det er vanskelig å ta stilling til holdbarheten av denne anførsel, blant annet fordi det var B som bestemte hvorledes selskapets midler skulle anvendes. Jeg er imidlertid blitt stående ved at når aksjeselskapet - med B som enestyre og hovedaksjonær - beslutter å anvende et bestemt beløp til utdeling av utbytte for et år forut for samlivsbruddet, så må B etter omstendighetene også akseptere at dette legges til grunn i skifteoppgjøret.

Det er ikke tvilsomt at aksjene som B eier i aksjeselskapet, omfattes av fellesboet, men det skal - slik også førstvoterende har lagt til grunn - ved fastsettelsen av aksjenes verdi ses bort fra den verdien som skyldes Bs fremtidige arbeidsinnsats for selskapet. Mitt standpunkt er som tidligere nevnt at legevirksomheten ikke har noen egen forretningsmessig goodwill. Når dette syn legges til grunn, kan jeg ikke se at aksjene kan ha noen omsetningsverdi.

Jeg er etter dette kommet til at Bs krav på andel av det beløpet som var avsatt til utbytte for 1995, inngår i fellesboet, men at de to andre postene som er omtvistet, ikke kan anses for å ha noen verdi på ektefelleskiftet. Når jeg legger dette standpunkt til grunn, er det ikke noe grunnlag for å ta til følge ankemotpartens krav om skjevdeling etter ekteskapsloven §59 tredje ledd.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skoghøy.

Dommer Aasland: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. B betaler til A 190.718 - etthundreognittitusensjuhundreogatten - kroner med tillegg av 8 - åtte - prosent årlig rente av kr 702.051 fra 2. mai 1998 til 10. mars 2000 og av kr 190.718 fra 11. mars 2000 til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler B til A 128.224 - etthundreogtjueåttetusentohundreogtjuefire - kroner med tillegg av forsinkelsesrente for forbrukerskyldnere etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 2. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfristen for punktene 1 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.