HR-2001-1430-K - Rt-2001-1611
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-05 |
| Publisert: | HR-2001-01430-K - Rt-2001-1611 (288-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. |
| Saksgang: | Sunnhordland herredsrett 1995-00588 - Gulating lagmannsrett LG-2000-1808 A - Høyesterett HR-2001-01430, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | I. Nils Halleland (advokat Sven Knagenhjelm) mot Reinert Frette (advokat Stig J. Harris). II. Reinert Frette (advokat Stig J. Harris) mot Nils Halleland (advokat Sven Knagenhjelm) |
| Forfatter: | Dolva, Lund, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, §373 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
I sak om eiendomsrett til grunn og beiterett i et fjellområde avsa Sunnhordland herredsrett 12. september 1996 dom med slik slutning:
«1. Reinert Frette har ingen eiendomsrett i Frette fjellbeite i Etne kommune, omfattende Frettstølen, og heller ingen andre rettigheter i samme fjellbeitet, utover beiterett for tretti sauer.
2. Reinert Frette dømmes til å rive og fjerne den hytte han har satt opp i Frettskaret ved Frettestølen. Oppfyllelsesfristen blir satt til 1. september 1997.
3. Reinert Frette, 5590 Etne, tilpliktes å betale saksomkostninger til Nils Halleland med kr 88.523 [...] innen 14 [...] dager fra dommens forkynnelse med tillegg av lovens rente dersom betaling ikke finner sted innen fristen.»
Etter anke avsa Gulating lagmannsrett 25. september 1998 dom med slik slutning:
«1. Reinert Frette har som eier av gnr. 63 bnr. 2 i Etne kommune medeiendomsrett i sameiet Frette fjellbeite i Etne kommune. Reinert Frettes beiterett i området rundt Hovdastølen (Uraskar/Raudalen) er begrenset til 30 sauer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nils Halleland til Reinert Frette kr 194.913.- [...]. I saksomkostninger for herredsretten betaler Nils Halleland til Reinert Frette kr 76.519,- [...].»
Nils Halleland anket dommen til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 7. april 1999 i lnr 190 K/1999 (HR-1999-190-K) ble anken nektet fremmet til Høyesterett, på grunnlag av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2 og nr. 4. 7. mai 1999 inngav Nils Halleland begjæring til Gulating lagmannsrett om gjenopptakelse av lagmannsrettens dom. Lagmannsretten avsa 12. november 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nils Halleland til Reinert Frette kr 4.000,- kronerfiretusen, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.»
Nils Halleland påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget avsa 31. august 2000 (HR-2000-123-K) kjennelse med slik slutning:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til hovedforhandling i lagmannsretten.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.»
Gulating lagmannsrett avsa 18. september 2001 dom i gjenopptakelsessaken med slik slutning:
«1. Gulating lagmannsretts sak nr. 96-01950 gjenopptas.
2. Herredsrettens domsslutning pkt. 1 og 2. stadfestes, dog slik at oppfyllelsesfrist for å rive og fjerne hytten omhandlet i slutningens pkt. 2 settes til 1. oktober 2002.
3. I saksomkostninger for gjenopptagelsessaken for lagmannsretten betaler Reinert Frette til Nils Halleland kr 475.880 [...] samt kr 41.027,40 [...] for utgifter til den sakkyndige innen 2 [...] uker fra dommens forkynnelse [...].
4. Øvrige saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett og for Høyesterett tilkjennes ikke.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett fremgår av de tidligere avgjørelser.
Begge parter har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Nils Halleland har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, for så vidt gjelder slutningens punkt 4 om at saksomkostninger for førstegangs behandling i herredsrett og lagmannsrett og for Høyesterett ikke tilkjennes. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er mangelfullt begrunnet, da den begrunnelse som er gitt ikke gir mulighet for å kontrollere at lovanvendelsen er riktig. Det anføres dessuten at lagmannsretten må ha tolket loven galt særlig fordi kjæremålsmotparten hadde kjent til ett av de nye bevisene i gjenopptakelsessaken; Tone Randi Frettes særoppgave.
Halleland har nedlagt slik påstand:
«1. Pkt. 4 i Gulating lagmannsretts dom av 18.09.2001 oppheves og hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
2. Reinert Frette dømmes til å erstatte Nils Halleland omkostningene ved kjæremålet.»
I anledning Hallelands kjæremål gjør Reinert Frette gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd annet alternativ er tilstrekkelig klar. Særlig gjelder dette sett i sammenheng med dommen for øvrig. Det anføres at lagmannsrettens resultat var avhengig av den samlede bevisverdien til alle de tre nye bevisene i gjenopptakelsessaken. Det er uomtvistelig at kjæremålsmotparten var ukjent med to av disse bevisene. Kjæremålsmotparten hevder at det siste nye beviset, Tone Randi Frettes særoppgave, var kjent for begge partene ved førstegangs behandling i lagmannsretten i 1998. Vilkårene for å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd annet alternativ er dermed oppfylt.
Frette har nedlagt slik påstand i anledning Hallelands kjæremål:
«1. Pkt. 4 i Gulating lagmannsretts dom av 18.09.2001 stadfestes.
2. Nils Halleland dømmes til å erstatte Reinert Frette saksomkostningene ved kjæremålet.»
Frette har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, for så vidt gjelder slutningens punkt 3 om at Frette blir pålagt å erstatte Hallelands saksomkostninger og utgiftene til sakkyndig under behandlingen av gjenopptakelsessaken for lagmannsretten. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket loven galt når retten har funnet at unntaket i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke kommer til anvendelse på saksomkostninger i gjenopptakelsessaken. Det anføres også at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er mangelfullt begrunnet, da retten ikke gir noen begrunnelse for hvorfor anvendelsen av unntaket i tvistemålsloven §172 annet ledd annet alternativ vurderes forskjellig for omkostningene med gjenopptakelsessaken for lagmannsretten sammenholdt med de øvrige omkostningene. Det anføres til sist at Frette hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten, og at tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ kan komme til anvendelse.
Frette har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt
Saksomkostninger for Gulating lagmannsretts ankesak/ gjenopptagelsessak nr 00-01808 A tilkjennes ikke.
Subsidiært
Gulating lagmannsretts domsslutning pkt. 3 i ankesak/ gjenopptagelsessak nr 00-01808 A oppheves og hjemvises.
I begge tilfeller
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet.»
I anledning Frettes kjæremål gjør Halleland gjeldende at vilkårene for å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd annet alternativ ikke er oppfylt, og viser til at dersom Frette hadde gitt seg når de nye bevisene ble fremlagt hadde det ikke vært behov for noen gjenopptakelsessak. Halleland hevder også at vilkårene for å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ ikke er til stede.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve om lagmannsrettens avgjørelse er i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Utvalget kan også prøve lagmannsrettens saksbehandling.
Utvalget er kommet til at verken kjæremålet fra Reinert Frette eller kjæremålet fra Nils Halleland fører frem.
Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse går ut på at Frette må dekke Hallelands omkostninger i forbindelse med gjenopptakelsessaken etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf. §180 annet ledd, men ikke omkostningene for herredsretten, for første gangs behandling i lagmannsretten og ved anken til Høyesterett, jf. tvistemålsloven, jf. §172 annet ledd annet alternativ. Lagmannsretten avgjørelse, som ikke er nærmere begrunnet, innebærer at retten har ment at de nye bevis som var avgjørende for utfallet, ikke var kjent for Frette under den tidligere behandling i herredsretten og lagmannsretten, og at dette ikke kan bebreides ham.
Frette gjør i kjæremålet gjeldende at lagmannsretten nærmere skulle ha begrunnet hvorfor ikke unntaksregelen i §172 annet ledd første alternativ får anvendelse og hvorfor annet alternativ i bestemmelsen ikke ble utstrakt til også å gjelde gjenopptakelsessaken. Dessuten anføres det at lagmannsretten har tolket §172 annet ledd uriktig.
Utvalget bemerker at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet må ses i sammenheng med domsgrunnene for øvrig. Når Frette er pålagt omkostningene i gjenopptakelsessaken etter hovedregelen i §172 første ledd, er det fordi lagmannsretten i følge domspremissene ikke har vært i tvil om resultatet etter fremleggelsen av de nye bevisene. Lagmannsretten hadde derfor ingen foranledning til å begrunne hvorfor §172 annet ledd første alternativ ikke kom til anvendelse. Heller ikke kan utvalget se at lagmannsretten nærmere skulle ha begrunnet hvorfor §172 annet ledd annet alternativ ikke fikk anvendelse i på omkostningene i gjenopptakelsessaken. De nye bevisene var blitt kjent for partene lenge før annen gangs behandling av saken i lagmannsretten.
Frettes kjæremål retter seg også mot lagmannsrettens lovtolking, men det er uklart hva som her gjøres gjeldende. Utvalget kan ikke se at det er noe galt ved lovtolkingen.
I Hallelands kjæremål er anført at lagmannsrettens lovtolking er uriktig. Bestemmelsen i §172 annet ledd annet alternativ hevdes å være uanvendelig så lenge den tapende part - her Frette - har kjent til ett av flere nye bevis som til sammen har vært avgjørende for utfallet. Utvalget bemerker at verken lovens ordlyd eller andre tolkingsmomenter gir støtte for denne forståelse av loven.
Videre har Halleland anført at lagmannsrettens begrunnelse for å frita Frette for saksomkostningene - bortsett fra i gjenopptakelsessaken - er mangelfull.
Av domsgrunnene fremgår at det er tre nye bevis som ligger til grunn for domsresultatet, jf. side 15 der det heter:
«Etter lagmannsrettens vurdering er de fleste påberopte nye bevis ikke av en slik art at de enten alene eller sett i sammenheng kan begrunne gjenopptagelse av saken. Det er imidlertid fremlagt nye bevis som etter lagmannsrettens vurdering har endret bevissituasjonen vesentlig forhold til det den var i 1998. Det gjelder Schreuders oversikt fra 1858, takstdokumentet fra 1895, særoppgave utarbeidet av Tone Randi Frette samt den sakkyndige uttalelsen i tilslutning til denne.»
Hallelands kjæremål er først og fremst knyttet til særoppgaven fra 1990, som er skrevet av Frettes datter, og som det er på det rene at han kjente til. Utvalget viser her til at Frette motsatte seg at særoppgaven ble benyttet som bevis under gjenopptakelsessaken fordi den hadde vært fremme under forrige behandling. Lagmannsretten fant imidlertid at den ikke var fremlagt ved første behandling og var ukjent for ankemotparten. Det fremgår ikke av premissene om lagmannsretten har ment at Frette kan bebreides for ikke å ha gjort særoppgaven kjent for motparten. Etter utvalgets oppfatning behøvde heller ikke lagmannsretten å ta stilling til dette.
Det er ikke omtvistet at Frette var ukjent med de to øvrige nye og vesentlige bevisene. Utvalget oppfatter lagmannsrettens premisser slik at hvert av de tre bevisene, som nevnes i sitatet ovenfor, var nødvendig for resultatet i gjenopptakelsessaken, jf. også dommen side 19. Det betyr at det ikke ville ha spilt noen rolle for resultatet i første omgang om særoppgaven var blitt fremlagt. Utvalget finner det klart at det er dette lagmannsretten har bygget på.
Selv om det ville ha vært ønskelig med en nærmere begrunnelse, foreligger ingen mangel ved kjennelsesgrunnene som kan ha hatt betydning for resultatet.
Ingen av kjæremålene har ført frem. I begge kjæremål har partene påstått seg tilkjent saksomkostninger. Utvalget finner etter omstendighetene at saksomkostninger ikke tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålene forkastes
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.