HR-2000-859-K - Rt-2000-1512
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-08 |
| Publisert: | HR-2000-00859-K - Rt-2000-1512 (370-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt midlertidig forføyning i tvist om eksamensrett for medisin grunnfag der studiestedet var i utlandet. |
| Saksgang: | Oslo namsrett nr. 1999-02228 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-806 K/04 - Høyesterett HR-2000-00859, sivilt kjæremål |
| Parter: | Atlantis Medisinske Høgskole (advokat Morten Steenstrup) mot Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartement (Regjeringsadvokaten v/ advokat Therese Thommessen) |
| Forfatter: | Dolva, Stang Lund, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Privathøyskoleloven (1986) §9, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §2-12, Domstolloven (1915) §176, §180, Tvistemålsloven (1915) §403, §404, Plenumsloven (1926) §6, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Utdanningsstøtteloven (1985), Universitetsloven (1995) §48 |
Saken gjelder midlertidig forføyning i tvist om eksamensrett for medisin grunnfag der studiestedet er i utlandet, jf. privathøyskoleloven §9 første ledd.
Atlantis Medisinske Høgskole tilbyr klinisk medisinsk grunnutdanning. Våren 1999 ble skolen tilknyttet de medisinske fakultetene i Bergen, Tromsø og Oslo, og i september 1999 ble skolen tildelt eksamensrett for medisin grunnfag etter privathøyskoleloven §9 første ledd. Studiestedet er i Oslo.
Skolen har i lengre tid arbeidet for å tilby samme undervisningsopplegg m.v. med studiested i Marbella, Spania, og har søkt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om eksamensrett også for dette studietilbudet. Søknaden ble endelig avslått 22. desember 1999, under henvisning til at privathøyskoleloven i utgangspunktet bare omfatter studier i Norge.
Den 23. desember 1999 innga Atlantis Medisinske Høgskole begjæring om midlertidig forføyning til Oslo namsrett, med påstand om at staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilpliktes å tildele skolen eksamensrett for medisin grunnfag med studiested Marbella, Spania, samt krav om saksomkostninger.
Etter å ha holdt muntlige forhandlinger, avsa Oslo namsrett den 1. februar 2000 kjennelse. Slutningen punkt 1 lyder slik:
«Staten ved Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet tilpliktes innen 6 - seks - uker etter forkynnelse av denne kjennelse å treffe nytt enkeltvedtak til erstatning for vedtaket 22. desember 1999.»
Staten påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 9. juni 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om midlertidig forføyning forkastes.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler Atlantis Medisinske Høgskole til staten ved Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse 48.200,- - førtiåttetusentohundre - kroner.»
Atlantis Medisinske Høgskole har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Høgskolen har anført at lagmannsretten har tolket kravene til sikringsgrunn i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b, feil, idet lagmannsretten har lagt til grunn for streng norm ved tolkingen av kravet om vesentlig skade eller ulempe og kravet om at midlertidig ordning er nødvendig.
Gjennom departementets vedtak fratas høgskolen i realiteten muligheten til å starte og drive studietilbudet i Spania. Vilkåret om at skaden eller ulempen må være vesentlig må vurderes mot denne virksomheten isolert. Vilkåret må således anses oppfylt dersom det godtgjøres at høgskolen ellers i realiteten fratas muligheten til etablering av ny og lønnsom drift. Det kan ikke være avgjørende at høgskolens virksomhet som sådan ikke vil være truet. Dersom bruken av midlertidig forføyning begrenses til de situasjoner hvor selve virksomheten til foretaket som sådan skulle være truet, vil rettsmiddelet miste mye av sin funksjon i forhold til de fleste større eller mellomstore bedrifter eller foretak.
Uten eksamensrett etter høyskoleloven §9 vil en student ikke med sikkerhet kunne vite om utdanningen godkjennes som del av mer omfattende studier ved høgskole eller universitet. Det kan også bli vanskeligere å få formell godkjenning av den yrkesmessige kompetansen studiet gir. Den enkelte students mulighet til senere å få studiet godkjent som grunnfag etter universitetsloven §48 kan ikke være avgjørende for om manglende forhåndsgodkjenning av studiet medfører vesentlig skade eller ulempe for høgskolen.
Eksamensrett etter privathøyskoleloven fører videre normalt til at studiet anses stønadsberettiget hos Statens lånekasse for utdanning, jf. forskrift om tildeling av utdanningsstøtte kapittel 1, pkt. 3.1, der det heter at støtte kan tildeles ved utdanning ved private utdanningsinstitusjoner som tilfredsstiller de krav som blir stilt til eksamensrett etter privathøyskoleloven §9. I forskriften kapittel V pkt. 2.1 heter det videre at støtte kan gis til utdanning utenfor Norden når utdanningen vil kunne godkjennes som jevngod med eller som en del av norsk grad, eller gir yrkeskompetanse i Norge. Lånekassens praksis tilsier at studiet anses stønadsberettiget dersom departementet gir eksamensrett etter privathøyskoleloven §9. Godkjenning etter universitetsloven §48 gir derimot ikke noen rett til stønad fra Lånekassen. Manglende godkjenning fører således til betydelig usikkerhet om utdanningen gir rett til ytelser fra Lånekassen.
I tillegg til økonomisk tap ved at studietilbudet ikke kan settes i gang, vil høgskolen tape goodwill og generelt omdømme ved at skolen for andre gang må avlyse oppstart av studiet, som det for skoleåret 2000/2001 har meldt seg mer enn 150 søkere til.
Under den muntlige behandlingen av begjæringen om midlertidig forføyning har staten vedgått at øvrige vilkår for eksamensrett er oppfylt. Slik denne saken står, må retten ha adgang til å pålegge departementet å fatte vedtak om eksamensrett, jf. blant annet Rt-1951-19.
I kjæremålet henstilles utvalget om å henvise saken til Høyesterett, jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd og lov av 25. juni 1926 §6 annet ledd.
Atlantis Medisinske Høgskole har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Lagmannsrettens kjennelse i saken oppheves.
2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilpliktes å tildele Atlantis Medisinske Høgskole eksamensrett for medisin grunnfag med studiested Marbella Spania.
Subsidiært:
3. Lagmannsrettens kjennelse i saken oppheves.
4. Oslo Namsretts kjennelse av 1. februar 2000 opprettholdes.
Atter subsidiært:
5. Lagmannsrettens kjennelse i saken oppheves.
6. Saken henvises til ny behandling til Lagmannsretten.
I alle tilfeller:
7. Atlantis Medisinske Høgskole tilkjennes sakens omkostninger, med tillegg av rente i samsvar med lov om rente for forsinket betaling §3 fra oppfyllelsesfrist til betaling skjer.»
Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har anført at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Det hefter ikke feil ved lagmannsrettens tolking av kravene til sikringsgrunn. Kjæremålet synes i hovedsak rettet mot lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse og bevisvurdering, som ikke kan prøves ved et videre kjæremål.
Godkjenning etter privathøyskoleloven §9 er ikke i seg selv avgjørende for om Atlantis Medisinske Høgskole vil etablere et studietilbud i Spania. Avgjørende antas å være eventuell godkjenning etter lov om utdanningsstøtte med forskrifter. Dette spørsmålet har Lånekassen ikke fattet noe vedtak om. Lagmannsrettens forståelse av disse reglene er ikke gjort til en selvstendig kjæremålsgrunn, og faller således utenfor det som skal behandles av kjæremålsutvalget i anledning kjæremålet. For det tilfelle at kjæremålsutvalget likevel skulle finne at lagmannsrettens tolking av lånekassereglene er kjæremålsgjenstand, anføres at det ikke synes omtvistet at de enkelte lærestedene sannsynligvis vil godkjenne utdanningen etter universitets- og høyskoleloven §48. Tilbudet i Norge er allerede godkjent etter privathøyskoleloven §9 første ledd, og Universitetet i Bergen har i brev 15. mai 2000 gitt tilsagn om godkjenning. Videre anføres at studiet i Marbella ikke vil motta støtte fra Lånekassen selv om det gis eksamensrett etter høyskoleloven §9, idet det følger av forskriften kapittel V og fast praksis at utdanning i utlandet må være godkjent i studielandet. Marbella-studiet er ikke godkjent av spanske myndigheter.
Staten har videre anført at punkt 2 i motpartens påstand må avvises, idet det er tale om et videre kjæremål der kjæremålsutvalget kun kan forkaste kjæremålet eller oppheve den påkjærte avgjørelsen. Videre anføres at det ikke kan gis midlertidig forføyning for at departementet har plikt til gi eksamensrett etter privathøyskoleloven §9. Domstolen kan bare prøve om departementets vedtak er gyldig eller ikke, også i saker der forvaltningens kompetanse er lovbundet. I denne saken har departementet gitt avslag ene og alene fordi studiet er plassert i Spania. De øvrige vilkår er det ikke tatt standpunkt til i vedtaks form.
Endelig anføres at også påstandens punkt 4 må avvises, idet det er tale om et videre kjæremål. Punktet må avvises også fordi Oslo namsrett har gått utenfor sin kompetanse.
Til spørsmålet om overføring av saken til Høyesterett, er statens syn at det bare bør skje dersom kjæremålsutvalget skulle komme til at det må ta standpunkt til om ny godkjenning kan oppnås ved midlertidig forføyning.
Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises såvidt gjelder den kjærende parts påstand punkt 2 og 4. Forøvrig forkastes kjæremålet.
2. Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Subsidiært:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset som angitt i tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 jf. tvistemålsloven §404. Det aktuelle alternativ i den foreliggende sak er paragrafens første ledd nr. 3, hvoretter kjæremålsutvalget kan prøve lagmannsrettens tolking av en lovforskrift - her tvangsfullbyrdelsesloven §15-2.
Kjæremålet er i kjæremålserklæringen angitt å rette seg mot rettsanvendelsen i tilknytning til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Den kjærende part har i senere prosesskrift pekt på at det i mange tilfeller kan være en flytende overgang mellom lovtolking og subsumsjon. Kjæremålsutvalget bemerker at selv om dette i noen utstrekning er riktig, ligger det i den foreliggende sak slik an at en stor del av det som anføres gjelder bevisvurdering og den konkrete rettsanvendelse som ikke kan prøves av utvalget ved videre kjæremål.
Den kjærende part har anmodet om at kjæremålssaken overføres til behandling i avdeling, jf. tvistemålsloven §403 fjerde ledd jf. høyesterettsloven 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd. Kjæremålsmotparten har anført at overføring bare bør skje dersom utvalget ser det som nødvendig å ta standpunkt til om nye godkjenninger kan oppnås ved midlertidig forføyning. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å overføre kjæremålssaken til avdeling.
Den kjærende part anfører at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 feil ved at den har lagt til grunn en for snever forståelse av uttrykket «nødvendig» for å avverge en «vesentlig skade eller ulempe». Til dette vil utvalget peke på at lagmannsretten gjengir bestemmelsen korrekt, og at den således har vært klar over både vilkåret om nødvendighet og om vesentlighet. Den etterfølgende drøftelse av sikringsgrunnen inneholder ikke elementer som viser at lagmannsretten har lagt en feil forståelse til grunn ved anvendelsen av bestemmelsen.
Den kjærende part har også anført at en riktig forståelse av vesentlighetskravet må føre til at vurderingen begrenses til isolert å gjelde «forholdet til skolens planer om å utvide sin virksomhet til også å omfatte studier med studiested i Marbella, Spania», og at det ikke er riktig å vurdere avslagets betydning for skolens virksomhet sett under ett. Utvalget bemerker at vurderingen av skaden må være konkret og finner ikke at lagmannsretten har trukket hensynet til virksomheten som en helhet inn på en måte som viser at retten har bygd på feil lovforståelse.
Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsretten har tolket §15-2 feil. Kjæremålet må forkastes. På denne bakgrunn går kjæremålsutvalget etter omstendighetene ikke inn på spørsmålet om avvisning av den kjærende parts påstand punktene 2 og 4.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger med tillegg av lovens rente. Kravet tas til følge og nødvendige omkostninger settes til 12.000 kroner, jf. hovedregelen i domstolloven §180 første ledd, jf. §176 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Atlantis Medisinske Høgskole til staten v/Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet 12.000 - tolvtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.