HR-2000-1144-K - Rt-2000-1656
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-03 |
| Publisert: | HR-2000-01144-K - Rt-2000-1656 (405-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Skatterett, Bokettersyn, Fremleggelse av bevis |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om fremleggelse av bevis. |
| Saksgang: | Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-2000-874 A/01. - Høyesterett HR-2000-01144, sivilt kjæremål |
| Parter: | Staten v/Oslo likningskontor (kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Ingolf Skaflem) mot Jarnail Singh Deol (advokat Knut Arne Holthe) |
| Forfatter: | Lund, Aarbakke, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §250, §189 |
Saken gjelder begjæring om fremleggelse av bevis, jf. tvistemålsloven §250.
Jarnail Singh Deol drev i en rekke år dagligvareforretning i Oslo. I perioden fra 9. mars 1994 til medio januar 1995 foretok staten bokettersyn i Deols forretning. Kontrollen var ledd i en undersøkelse av 19 såkalte «innvandrerforretninger» i Oslo indre bydel øst/nordøst, omtalt som «Dagligvareprosjekt 1994». I rapporten fra bokettersynsrevisoren ble det lagt til grunn at Deols inntekt for 1991 til 1993 kunne fastsettes skjønnsmessig, idet den i selvangivelsen oppgitte bruttofortjeneste og omløpshastighet for varelageret var for lav.
Oslo ligningsnemd fattet 2. juli 1996 vedtak om inntektsøkning med kr 333.500 for 1991, kr 311.400 for 1992 og kr 648.900 for 1993. Deol ble ilagt tilleggsskatt på 60 % for samtlige år. Etter klage fattet overligningsnemda vedtak 13. mars 1998, der netto inntekten ble redusert med kr 153.200 for 1991, med kr 159.300 for 1992 og med kr 191.800 for 1993.
Deol gikk til søksmål 29. september 1998 med krav om at skjønnsligningen for årene 1991 til 1993 måtte oppheves.
Den 15. desember 1999 avsa Oslo byrett dom med slik slutning:
«1. Ligningen for Jarnail Singh Deol for inntektsårene 1991, 1992 og 1993 oppheves.
2. Staten v/ Oslo ligningskontor pålegges å erstatte Jarnail Singh Deol saksomkostninger med 106.405 - etthundreogsekstusenfirehundreogfem - kroner innen 2 - to - uker efter dommens forkynnelse, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente til betaling finner sted.»
Oslo byrett la til grunn at staten ikke hadde benyttet sammenlignbare tall ved skjønnsutøvelsen, og at ligningen derfor ble uriktig. Staten har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett.
Under saksforberedelsen for lagmannsretten har Deol provosert fremlagt opplysninger om bruttofortjenesten og varelagerets omløpshastighet for de øvrige dagligvareforretningene som ble undersøkt som ledd i prosjektet. Staten har nektet å fremlegge opplysningene.
Borgarting lagmannsrett avsa 14. august 2000 kjennelse med slik slutning:
«Staten v/Oslo likningskontor pålegges å fremlegge opplysninger i anonymisert form om bruttofortjeneste og omsetningshastighet i prosent for de 13 øvrige forretningene i Dagligvareprosjekt 1994.»
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for lagmannsretten fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
Staten v/Oslo likningskontor har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og i hovedsak gjort gjeldende:
Bokettersynsrapporten for de øvrige dagligvareforretningene i prosjektet er ikke å anse som bevis i nærværende sak, jf. tvistemålsloven §250, og de kan nektes ført etter tvistemålsloven §189 nr. 1 og 3.
Rapportene knytter seg til likningen av andre skatteytere, og de er ikke benyttet som skjønnsmomenter i forbindelse med skjønnsligningen av Deol. De er ikke egnet til å belyse om den bruttofortjenesten som fremgår av regnskapene for Deols forretning stemmer med de faktiske forhold, idet de ikke gir et rett inntrykk av bruttofortjenesten og omløpshastigheten i dagligvarebransjen i Oslo indre øst.
Det var ikke tilfeldig utvalgte forretninger som ble undergitt bokettersyn i Dagligvareprosjekt 1994. Forretningene ble utvalgt på bakgrunn av opplysninger som ga grunn til mistanke om uteholdt omsetning, og de bokførte tallene fra disse regnskapene er således intet relevant sammenligningsgrunnlag. Av de 19 forretningene som ble undergitt bokettersyn i det såkalte Dagligvareprosjektet 1994 har 14 senere blitt skjønnslignet.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det kun er tallene for omløpshastighet og bruttofortjeneste for de øvrige forretningene som skal fremlegges. Forretningene som ble undergitt bokettersyn skiller seg fra hverandre og fra Deols forretning på ulikt vis, og det vil da ikke fremgå om forretningene er sammenlignbare med Deols forretning.
Dessuten gjøres det gjeldende at staten ikke kan pålegges å utarbeide en oversikt eller statistikk over de tall som provoseres fremlagt. Det er kun eksisterende dokumenter som kan kreves fremlagt som bevis. Bokettersynsrapportene kan ikke kreves fremlagt i sin helhet, idet det vil være i strid med taushetsplikt og kontrollstrategiske vurderinger. For øvrig vises det til tidligere prosesskrift til lagmannsretten.
Staten v/Oslo likningskontor har nedlagt slik påstand:
«Begjæring om fremleggelse av utdrag med tallopplysninger fra bokettersynsrapporten fra 13 dagligvareforretninger tas ikke til følge.»
Deol har i hovedsak gjort gjeldende:
Opplysningene om bruttofortjeneste og omløpshastighet fra de øvrige forretningene er av betydning ved skjønnsligningen i denne saken, idet opplysningene er innhentet fra samme bransje og miljø, i samme periode og fra samme geografiske området, som Deols forretning.
Deol er enig i at det er individuelle forskjeller mellom forretningene og at tallmaterialet ikke kan anvendes ukritisk. Det er imidlertid statens bruk av et ikke sammenlignbart tallmaterialet som har ført til den uriktige skjønnsligningen i dette tilfelle.
Under saksforberedelsen for lagmannsretten forsøkte partene, etter initiativ fra saksforberedende dommer, å finne frem til en praktisk fremleggelsesmåte for de aktuelle bevis. På den bakgrunn la lagmannsretten til grunn at en fremleggelse av de aktuelle sidene i rapportene ville være akseptabelt, og dette sa staten seg enig i. Bokettersynsrapportene er dokumenter som er i statens besittelse, og det vil ikke være noe til hinder for at kun deler av disse fremlegges.
Staten har i kjæremålet opplyst at det var 19 og ikke 14 forretninger som ble undergitt bokettersyn, og dette innebærer at påstanden må endres tilsvarende.
Deol har nedlagt slik påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse 14. august 2000 stadfestes, dog slik at Staten pålegges å fremlegge utdrag av opplysninger om faktisk oppnådd bruttofortjeneste og faktisk oppnådd omløpshastighet fra bokettersynsrapportene til alle dagligvareforretningene som var gjenstand for bokettersyn i «Dagligvareprosjektet 94».
2. Staten v/Oslo likningskontor tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg som har full kompetanse i saken skal bemerke:
I kjennelsen av 14. august 2000 ble staten v/ Oslo likningskontor pålagt å fremlegge opplysninger i anonymisert form om bruttofortjenesten og omsetningshastigheten i prosent for de 13 øvrige forretningene i Dagligvareprosjektet 1994. Den kjærende part har anført at bokettersynsrapportene for de øvrige dagligvareforretningene som inngikk i prosjektet ikke er å anse som bevis i Deols sak, jf. tvistemålsloven §250, og at de kan nektes ført etter tvistemålsloven §189 nr. 1 og 3. Det er videre opplyst at det var 19 forretninger som ble undergitt bokettersyn, og at 14 av disse senere er blitt skjønnslignet.
Plikten for den kjærende part til å legge frem de skriftlige bevisene reguleres her av bestemmelsene i tvistemålsloven §250, jf. §189 nr. 1 og nr. 3. Plikten omfatter dokumenter som den kjærende part har i sin besittelse, se Rt-1998-484. Spørsmålet om hva som er et skriftlig bevis i saken og som derfor kan pålegges fremlagt etter tvistemålsloven §250, avhenger blant annet av anførslene i saken. Slik kjæremålsutvalget ser der, bør det utvises varsomhet med å avskjære bevis som kan komme saken ved. Utvalget kan ikke se at de skriftlige bevisene saken gjelder ikke kommer saken ved, eller at de åpenbart er uten beviskraft. Hvilken bevisverdi et dokument eventuelt måtte ha, må lagmannsretten vurdere i forbindelse med bevisvurderingen i ankesaken. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunn til å nekte fremleggelse av de ønskede dokumentene.
Fremleggelsesplikten etter tvistemålsloven §250 gjelder imidlertid kun dokumenter, jf. Schei, Tvistemålsloven 2. utgave side 770. I lagmannsrettens slutning er formuleringen «fremlegge opplysninger» benyttet. Det fremgår imidlertid av lagmannsrettens kjennelse at retten legger til grunn at dokumentene skal fremlegges ved kopi av de respektive sidene i rapportene. Utvalget kan ikke se at det er noe til hinder for at fremleggelsesplikten begrenses slik, jf. Schei, side 778.
Det heter videre i slutningen at opplysningene om bruttofortjeneste og omløpshastighet skal fremlegges «i prosent». Staten har anført at den ikke kan forpliktes til å utarbeide oversikter og statistikker. Utvalget legger til grunn at det med denne formuleringen siktes til at det prosentvise avvik mellom Deols oppgitte fortjeneste og omløpshastighet, og de øvrige forretningenes tilsvarende tall ikke fremgår av rapportene. Kjæremålsutvalget er enig i at den kjærende part ikke kan forpliktes til å utarbeide oversikter m.v., jf. Schei, side 770.
Som nevnt omfattet prosjektet 19 og ikke 14 dagligvareforretninger, og kjæremålsutvalget legger til grunn at fremleggelsesplikten omfatter kopisider fra alle 19 ettersynsrapportene.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjæremålsutvalget har imidlertid funnet det hensiktsmessig å utforme en ny slutning. Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Påstanden tas til følge, og beløpet settes til 3.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/Oslo ligningskontor pålegges i anonymisert form å fremlegge kopier av de sidene i bokettersynsrapportene for de 18 øvrige forretningene som inngikk i Dagligvareprosjekt 1994, som angir faktisk oppnådd bruttofortjeneste og faktisk oppnådd omløpshastighet for de respektive forretningene.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Staten v/Oslo likningskontor til Jarnail Singh Deol 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.