HR-2000-745 - Rt-2000-1437
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-31 |
| Publisert: | HR-2000-00745 - Rt-2000-1437 (351-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølgning, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om oppreisning for uberettiget straffeforfølgning. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00745, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Anders Brosveet) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §162, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6 |
Saken gjelder krav om oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven §444, §445 og §446.
A, født *.*.1974, ble pågrepet av politiet i Oslo 29. mars 1999 mistenkt for narkotikaforbrytelse. Den 30. mars 1999 ble han siktet for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd. Grunnlaget for siktelsen var angitt som innføring eller medvirkning til innføring av ca 3 kg heroin til Norge.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse 30. mars 1999 ble han varetektsfengslet i 14 dager med brev- og besøksforbud. Fengslingsfristen ble senere forlenget. A var fengslet med brev- og besøksforbud i til sammen 12 uker, etter dette falt restriksjonene bort. Varetektsfengslingen opphørte først 14. september 1999, da Riksadvokaten hadde besluttet å henlegge straffesaken mot ham. Varetektsoppholdet var på til sammen 169 dager.
Fire andre personer ble tiltalt i straffesaken. Det mest alvorlige punktet i tiltalen gjaldt innføring av ca 2.750 gram narkotika bestående av heroin og monoacetylmorfin.
A fremsatte 14. desember 1999 krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning med 50.000 kroner. Kravet ble senere begrenset til påstand om oppreisning på 50.000 kroner.
Oslo forhørsrett avsa 28. mars 2000 kjennelse med slik slutning:
«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 9. mai 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Om saksforholdet for øvrig vises til forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Han har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har gjengitt bevistemaet i straffeprosessloven §444 uriktig når det heter at «Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten det mer sannsynlig at A har vært innblandet i innførselen av narkotika enn at han ikke har vært det.» Feilen har teknisk sett vært i As favør ved at retten tilsynelatende har lagt til grunn at det er hans skyld som må sannsynliggjøres, mens det riktige er at han må sannsynliggjøre sin uskyld. Feilen må uansett føre til opphevelse.
Lagmannsrettens uttalelse innebærer uansett en klar krenkelse av uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Lagmannsretten har lagt til grunn at A er skyldig, til og med uten at dette var nødvendig for å begrunne resultatet. Det vises til Rt-1994-721.
Krenkelsen av EMK art. 6 nr. 2 er en saksbehandlingsfeil som må føre til at lagmannsrettens kjennelse blir opphevet.
A har lagt ned slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, og har anført at lagmannsrettens kjennelse er riktig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Den kjærende part har anført at lagmannsretten har gjengitt bevistemaet i straffeprosessloven §444 uriktig.
Kjæremålsutvalget viser til at lagmannsretten innledningsvis i sin begrunnelse gjengir vilkåret etter §444 korrekt. Lagmannsretten har deretter i sin bevisvurdering gått videre og lagt til grunn at det var «mer sannsynlig at A har vært innblandet i innførselen av narkotika enn at han ikke har vært det.» Dette innebærer ikke at lagmannsretten har tolket bestemmelsen feil.
Det er videre anført at den siterte uttalelsen innebærer en krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Det er i denne forbindelse vist til Rt-1994-721. Kjæremålsutvalget viser til denne avgjørelsen, hvor det legges til grunn at hvis en begrunnelse for å nekte erstatning inneholder formodninger om strafferettslig skyld, vil forholdet til EMK artikkel 6 nr. 2 bli problematisk. Dette må hensyntas ved behandlingen av saker som den foreliggende. Den siterte uttalelsen inneholder imidlertid ingen formodning om strafferettslig skyld. Utvalget kan derfor ikke se at det foreligger noen krenkelse av EMK i denne sammenheng.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.