HR-2000-42-K - Rt-2000-138
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-18 |
| Publisert: | HR-2000-00042-K - Rt-2000-138 (36-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om avvisning av krav etter Tvistemålsloven (1915) § 367 første ledd jf. § 366 annet ledd. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00042K, jnr. 346/1999 |
| Parter: | Fet kommune (advokat Harald Hesselberg) mot Akershus fylkeskommune (advokat Ingeborg Moen Borgerud) |
| Forfatter: | Bugge, Coward, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §366, §367, §53, §54, Avtaleloven (1918) §33, §36 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av krav etter tvistemålsloven §367 første ledd jf. §366 annet ledd.
I avtale av 3. desember 1992/12. januar 1993 overdro Fet kommune ansvaret for detaljforsyning av elektrisk kraft i Fet Elverks forsyningsområde til Akershus fylkeskommune. Ved overdragelsen overtok fylkeskommunen alle aktiva og passiva tilhørende elektrisitetsverket. I kompensasjon for overdragelsen mottok Fet kommune 8.000.000 kroner.
I den påfølgende tiden foretok Akershus fylkeskommune flere oppkjøp av elektrisitetsverk. I mars 1993 ble elektrisitetsverket til Lørenskog kommune kjøpt for 145.000.000 kroner. I juni 1994 ble elektrisitetsverket til Oppgård kommune kjøpt for 120.000.000 kroner. I mars 1996 la fylkeskommunen inn et bud på Nes kommunale Elverk på 116.000.000 kroner.
Den 9. juni 1997 tok Fet kommune ut søksmål mot Akershus fylkeskommune med krav om at avtalen fra januar 1993 skulle revideres i medhold av avtaleloven §36. Under hovedforhandling i Nedre Romerike herredsrett la Fet kommune ned slik påstand:
«1. Kjøpesum i henhold til avtale av 03.12.92 og 12.01.93 fastsettes til et beløp etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 78 millioner.
2. Saksøkte erstatter saksøker sakens omkostninger.»
Ved herredsrettens dom av 1. juli 1998 ble Akershus fylkeskommune frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Fet kommune påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. I anken ble det lagt ned samme påstand som for herredsretten, men med tilføyelse av krav om saksomkostninger for lagmannsretten.
I prosesskriv av 15. mars 1999 meddelte Fet kommune at man hadde foretatt en fornyet vurdering av bevismaterialet, og at man på denne bakgrunn satte fram to nye anførsler. For det første ble det anført at avtalen med fylkeskommunen var i strid med avtaleloven §33. For det annet ble det anført at ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold tilsa at Akershus fylkeskommune ikke kunne gjøre noen rett gjeldende etter avtalen. I prosesskrivet la Fet kommune ned slik endret påstand:
«1. Avtale av 03.12.92/12.01.93 mellom Akershus Fylkeskommune og Fet kommune er ugyldig.
2. Fet Everk tilbakeføres til Fet kommune.
Subsidiært:
3. Akershus Fylkeskommune dømmes til å betale til Fet kommune et beløp etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 78 mill.
I begge tilfeller:
4. Akershus Fylkeskommune dømmes til å betale saksomkostninger til Fet kommune for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % rente p.a. fra oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.»
I prosesskriv av 12. april 1999 krevde Akershus fylkeskommue avvisning av ankende parts prinsipale påstand. Det ble vist til at denne påstanden gjaldt nye krav som ikke var påkjent i herredsretten, jf. tvistemålsloven §366 og §367. For så vidt gjaldt kravet om tilbakeføring av elektrisitetsverket, ble det også vist til at fylkeskommunen ikke var riktig saksøkt i denne sammenheng fordi elektrisitetsverket nå tilhører Akershus Energi AS.
Eidsivating lagmannsrett avsa 7. september 1999 kjennelse med slik slutning:
«Ankende parts prinsipale påstand nedlagt i prosesskrift av 15. mars 1999 avvises.»
Lagmannsretten kom til at endringen av påstanden innebar et nytt krav, og at tvistemålsloven §366 annet ledd nr. 2 ikke ga hjemmel for endringen. Lagmannsretten tok da ikke ta stilling til om noen del av endringen måtte avvises også fordi fylkeskommunen ikke var riktig saksøkt.
Fet kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Kjærende part har i hovedsak anført:
Lagmannsretten tar feil når den knytter det opprinnelige kravet om avtalerevisjon til avtaleloven §36, mens påstanden om ugyldighet og tilbakeføring blir knyttet til avtaleloven §33. Avtaleloven §36 gir direkte uttrykk for at en avtale kan settes fullstendig til side. Det følger videre av avtaleloven §36 annet ledd at momenter etter avtaleloven §33 også vil være relevante i tilknytning til §36. Det er således ikke noe avgjørende skille mellom disse to rettsgrunnlagene, slik lagmannsretten har lagt til grunn.
Det er de samme faktiske forhold som anføres til støtte både for den opprinnelige og den nye påstanden. Påstanden om ugyldighet utgjør ikke noe nytt krav i saken. Det er bare snakk om en annen måte å formulere den påstanden som ble nedlagt i byretten, nemlig at det skal betales fullt vederlag for elektrisitetsverket. Når en avtale settes helt til side etter avtaleloven §36, er dette det samme som ugyldighet. For øvrig er det vanlig å oppfatte situasjonen slik at dersom en avtale settes delvis til side, anses dette som en delvis ugyldighet.
Lagmannsretten har utelukkende konstatert at det er forskjell på å kreve penger og å kreve en gjenstand tilbake, slik at det her er snakk om kvalitativt forskjellige krav. Lagmannsretten skulle i stedet ha foretatt en totalvurdering der det også ble lagt vekt på hva som er hensiktsmessig. Retten skulle ha vurdert hvilken virkning det vil ha for partene om man tillater eller ikke tillater endring av påstanden. Dersom endringen avvises, vil det være nødvendig med en ny sak for herredsretten. Den nye saken vil kreve en rettslig vurdering av det samme saksforholdet som herværende sak. Lagmannsrettens rettsanvendelse innebærer derfor en betydelig risiko for at en part kan miste adgangen til å få vurdert et forhold på grunn av litispendens- og rettskraftsreglene, bare fordi forholdet ikke har vært klart nok fremme i førsteinstansen.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
«Den ankende parts påstand om ugyldighet og tilbakeføring av e-verket tillates fremmet.»
Kjæremålsmotparten har i hovedsak anført:
Den prinsipale påstanden i lagmannsretten gjelder krav som ikke ble påkjent i herredsretten, og vilkårene for utvidelse foreligger ikke.
Lagmannsrettens resultat har støtte i Rt-1999-865, der det fremheves at man som regel vil stå overfor nye krav når rettsfølgene er andre enn for krav som ble påkjent i førsteinstans. Dette synspunktet er også i samsvar med juridisk teori.
For herredsretten krevde Fet kommune utelukkende en endring av avtalen ved at det ble påstått fastsettelse av et høyere vederlag. Kravene i lagmannsretten om at avtalen skal kjennes ugyldig og at ytelsene skal tilbakeføres, representerer noe helt annet. Det er snakk om andre rettsfølger. Det medfører ikke riktighet, som anført i kjæremålet, at Fet kommune skal ha påstått ugyldighet for begge instanser, men på grunnlag av ulike bestemmelser.
Ifølge kjæremålsmotparten er det på dette grunnlaget unødvendig å vurdere om også vilkårene for de aktuelle rettsfølgene er forskjellige. Det anføres likevel at kravet om ugyldighet basert på avtaleloven §33 bygger på helt andre omstendigheter enn de omstendighetene som ble påberopt til støtte for kravet om endret vederlag etter avtaleloven §36. I herredsretten ble det således ikke anført at fylkeskommunen hadde opptrådt i strid med redelighet og god tro.
Når det gjelder kravet om tilbakeføring, foreligger det uansett ikke rettslig interesse for noen dom mot fylkeskommunen, fordi søksmålsgjenstanden tilhører enn annen juridisk person. Det vises til tvistemålsloven §53 og §54.
Kjæremålsmotparten har lagt ned slik påstand:
«1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Fet kommune tilpliktes å erstatte Akershus fylkeskommune omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kroner 4.000 med tillegg av 12 % p.a. rente fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, finner at kjæremålet ikke kan føre frem og bemerker:
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at spørsmålet om en endret påstand representerer et nytt krav i forhold til bestemmelsene i tvistemålsloven §366 og §367, vil bero på flere forhold og at det må foretas en totalvurdering. Retten uttaler deretter:
«Rettsgrunnlaget for det opprinnelige kravet var avtaleloven §36. Kommunen mener å ha rett til en avtalerevisjon pga etterfølgende forhold - etterfølgende i relasjon til avtaleinngåelsen i desember 1992/januar 1993. Rettsgrunnlaget for endringspåstanden er avtaleloven §33. Forutsetningen for å nå frem med en anførsel som bygger på denne bestemmelsen, er at fylkeskommunen har opptrådt i strid med redelighet og god tro.
Selv om det bakenforliggende faktiske forhold som kommunen påberoper seg i begge tilfelle, forsåvidt er beslektet - nemlig det forhold at fylkeskommunen relativt kort tid etter avtalen med Fet kommune kjøpte et elektrisitetsverk av Lørenskog kommune - er likevel de to rettsgrunnlag etter sin art så forskjellig at en viss sammenheng i faktisk bakgrunn for påstandene i dette tilfellet ikke i seg selv tilsier at det dreier seg om samme krav.
Dersom kommunen skulle få medhold i det som nå er dens prinsipale påstand, vil resultatet bli at Fet kommune igjen blir eier av elektrisitetsverket. Dette er kvalitativt en helt annen rettsfølge enn den som blir resultatet dersom kommunen skulle få medhold i sin opprinnelige påstand. I det siste tilfellet vil kommunen ha et pengekrav mot fylkeskommunen, mens denne gjennom sitt eierskap i Akershus Energi AS fremdeles vil være eier av Fet elektrisitetsverk.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten at kommunens påstandsendring innebærer at det er fremsatt et nytt krav.»
Lagmannsretten er således kommet til resultatet ut fra en vurdering både av rettsgrunnlaget for den endrede prinsipale påstand sammenholdt med den opprinnelige påstand, og av rettsfølgene dersom den ene eller den annen av påstandene fører frem. Kjæremålsutvalget er enig i denne vurdering og slutter seg til lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse på dette punkt. Utvalget viser til avgjørelsen i Rt-1999-865, hvor det fremholdes at det ved bedømmelsen av om to fremsatte krav i forhold til tvistemålsloven §366 annet ledd skal betraktes som selvstendige krav, vil «være av sentral betydning å se nærmere på hvilke rettsfølger som disse kravene har». Det vises for øvrig særlig til Skoghøy: Tvistemål side 355.
Lagmannsrettens avgjørelse blir således å stadfeste, idet kjæremålsutvalget tar motpartens saksomkostningspåstand til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Fet kommune til Akershus fylkeskommune 4.000 - fire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.