HR-1993-65-B - Rt-1993-679

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1993-06-04
Publisert:	HR-1993-00065-B - Rt-1993-679 (239-93)
Stikkord:	(Høyfjellsutviklingdommen I), Pengekravsrett, Konkursrett, Vindikasjon, Underslag, Konkurs, Tingsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt vindikasjon fra et konkursbo av et underslått beløp som på forskjellig måte var blitt omdannet. Vindikasjonen rettet seg således mot et surrogat for det opprinnelige beløp.
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1990-615 - Høyesterett HR-1993-00065B
Parter:	Høyfjellsutvikling I A/S' konkursbo (advokat Robert Robertsen) mot Christiania Bank og Kreditkasse (advokat Jan Just Madsen - til prøve)
Forfatter:	Backer, Dolva, Sinding-Larsen, Aasland, Røstad
Lovhenvisninger:	Godtroervervloven (1978) §3

Dommer Backer: Saken gjelder vindikasjon fra et konkursbo av et underslått beløp som på forskjellig måte er blitt omdannet. Vindikasjonen retter seg således mot et surrogat for det opprinnelige beløp.

A, som da var banksjef og leder for Christiania Bank og Kreditkasses avdeling Investor Service, underslo i desember 1987 7,2 millioner kroner. Pengene ble brukt av Høyfjellsutvikling I A/S, der A var styreformann og medinteressert som eier, til å kjøpe Vasstulan Høyfjellsseter i Nore og Uvdal. Den tekniske fremgangsmåte bestod i at beløpet ble overført fra Investor Service's konto for Midlertidige posteringer til eiendomsmeglerens bank og av eiendomsmegleren videre til eieren av hotellet. Det var i begynnelsen av november 1987 undertegnet kontrakt om kjøp av hotellet for 7,2 millioner kroner. A hadde påtatt seg å ordne med finansieringen. Hverken styret i Høyfjellsutvikling I A/S for øvrig eller eiendomsmegleren hadde noen mistanke om at det forelå underslag.

Underslaget ble først oppdaget i oktober 1989 sammen med andre underslag som A hadde foretatt i banken. Han ble senere dømt til fengsel i 4 år og 6 måneder for underslag, jf. Rt-1991-1275.

Situasjonen utviklet seg etter dette slik for Høyfjellsutvikling I A/S at det ble åpnet konkurs i slutten av desember 1989. Overfor boet hevdet Christiania Bank og Kreditkasse at banken måtte kunne holde seg til hotellet for sitt krav om å få tilbakebetalt det underslåtte beløp. Konkursboet godtok at banken hadde et uprioritert krav mot boet, men var ikke villig til å godta at banken hadde noen form for separatistrett i boet.

Christiania Bank og Kreditkasse reiste søksmål mot konkursboet ved Kongsberg byrett, og nedla påstand i flere alternativer, basert på sitt syn.

Byretten avsa 7. august 1990 dom med slik domsslutning:

"1. Høyfjellsutvikling I A/S konkursbo v/bostyret frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Banken påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Før hovedforhandlingen ble partene enige om å selge hotellet og sette salgssummen med fradrag av omkostninger på sperret konto. Beløpet kom til å utgjøre ca. 2,7 millioner kroner. Banken endret sin påstand til å gjelde dette beløpet med tillegg av renter.

Lagmannsretten avsa 9. januar 1992 dom med slik domsslutning:

"1. Høyfjellsutvikling I AS' konkursbo v/bostyret dømmes til å betale Christiania Bank og Kreditkasse 2.610.586 - tomillionersekshundreogtitusenfemhundreogåttiseks - kroner med tillegg av de renter dette beløpet har opptjent fra innskudd på samlet beløp kr. 2.701.351,- ble foretatt på sperret konto av bostyret. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Grunnen til at det ble tilkjent et noe lavere beløp enn det deponerte hang sammen med at det var blitt foretatt visse påkostninger på hotellet for regning av Høyfjellsutvikling I A/S. Det ble i dommen foretatt en fordeling av salgssummen for hotellet i forhold til investeringene i dette. Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

Høyfjellsutvikling I A/S' konkursbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og særlig rettsanvendelsen.

Fire vitner er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Ingen av disse er nye. Videre har statsautorisert revisor Kjell Melhus vært oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett når det gjelder spørsmålet om forsvarligheten av driften og kontrollen av avdelingen Investor Service i Christiania Bank og Kreditkasse. Han har avgitt to skriftlige uttalelser, og har dessuten gitt forklaring i retten. Det har vært fremlagt endel nye dokumenter. Jeg nevner særskilt Økokrims dokumenter i straffesaken mot A og bankens fullstendige internrapport vedrørende Investor Service.

Partene har på noen få punkter endret sine anførsler i forhold til i lagmannsretten. Endelig nevner jeg at partene er blitt enige om at hvis bankens vindikasjonskrav gis medhold, skal konkursboets sameieandel økes til 15 %. Bankens krav er således redusert til ca. 2,3 millioner kroner med tillegg av renter.

Den ankende part, Høyfjellsutvikling I A/S konkursbo, har i det vesentlige anført:

Boet burde vært frifunnet, slik som i byretten.

Ved vurderingen av spørsmålet om adgangen til vindikasjon, må bankens forhold være et vesentlig moment. Den sakkyndiges uttalelser og det materiale som ellers er fremlagt, viser at kontrollapparatet i banken sviktet så å si på ethvert punkt. A underslo 150.000,- kroner fra en kundekonto allerede i januar 1987, før han var blitt avdelingssjef. Ifølge den sakkyndige burde dette underslaget vært oppdaget umiddelbart hvis den interne kontroll hadde fungert som forutsatt. A ville da aldri ha blitt avdelingssjef. Overføringen av beløpet på 7,2 millioner kroner fremkom på en samlet avstemning av kontoen for Midlertidige posteringer allerede i februar 1988, der den helt dominerte kontoens saldo. A ga i den forbindelse en skriftlig redegjørelse til konsernrevisjonen. Saken ble imidlertid ikke fulgt opp. Den sakkyndige mener at dette burde vært gjort, og at underslaget da ville blitt oppdaget i april samme år. Den funksjonær som hadde som oppgave å foreta avstemningen av kontoen trakk seg fra arbeidet i september 1988, da det ikke var mulig å få noen rimelig forklaring på at beløpet bare ble stående uavklart.

Bankens forsømmelser bør etter den ankende parts mening få virkning på flere måter.

Det hevdes således at bankens passivitet overfor A's fremferd må konstrueres som en godkjennelse av hans disposisjoner. Det vises til læren om toleransefullmakt. Ytelsen til Høyfjellsutvikling I A/S fremtrer da som et lån, og gir ikke adgang til vindikasjon.

Under enhver omstendighet må det være riktig å vurdere spørsmålet om vindikasjon etter de feil som foreligger på begge sider, på samme måte som ved godtroerverv. Risikoen for den handlendes uærlighet bør legges på den av partene som hadde de beste muligheter for gjennom valg eller tilsyn å forhindre at konflikten oppstod. A's dobbeltrolle, kombinert med bankens manglende tilsyn, bør lede til at man legger mindre vekt på at Høyfjellsutvikling I A/S gjennom ham som styreformann som utgangspunkt skulle anses for å være i ond tro. Det øvrige styre og aksjonærene i selskapet hadde mindre muligheter for å føre kontroll med ham enn hans overordnede og de forskjellige kontrollinstanser i banken.

Ved vindikasjon av pengebeløp som er fravendt noen ved en straffbar handling, er det en fotutsetning at beløpets identitet ikke forrykkes. Her er dette skjedd ved at beløpet er ført gjennom flere ledd, brukt til å betale en fast eiendom, der blandet sammen med andre investerte midler, og så ved salg av den faste eiendom forvandlet til et adskilt mindre beløp. Alt dette har skjedd over tid.

Subsidiært anfører den ankende part at bankens vindikasjonskrav er fremsatt for sent. Det vises til analogi fra lov av 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre §3 nr. 1.

Banken har dersom vindikasjonspåstanden ikke fører frem, påberopt seg som hjemmel for sitt krav den sikkerhetsobligasjon på 7,2 millioner kroner som 1. desember 1987 ble utstedt fra selgeren av hotellet til megleren. Denne obligasjonen ga imidlertid ikke uttrykk for noe krav, men skulle bare sikre mot disposisjoner over eiendommen inntil denne var lovlig overført til den nye eier. Banken kan ikke bygge noe krav på denne obligasjonen.

Høyfjellsutvikling I A/S' konkursbo har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes for såvidt angår dens punkt 1.

2. Christiania Bank og Kreditkasse erstatter Høyfjellsutvikling I A/S' konkursbo sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Christiania Bank og Kreditkasse, har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens dom er riktig, men med den justering som følger av det nye påstandsbeløp som partene er blitt enige om, og slik at saksomkostninger burde vært tilkjent.

Kontrollrutinene i en bank kan lett bli utilstrekkelige når det viser seg at det er en av sjefene som er utro. Selv om banken i noen grad kan bebreides for sviktende kontroll, kan ikke det få noen betydning for adgangen til vindikasjon. Hos gjerningsmannen selv må et underslått beløp alltid kunne vindiseres dersom det er i behold, og det samme bør gjelde i forhold til en ondtroende rettsetterfølger. Vedkommendes kreditorer får ikke noen sterkere stilling enn han selv. Det skjer her ikke noe godtroerverv, og det er galt å bringe inn de regler man har om godtroerverv på andre felter. Det har enn mindre mening å konstruere den manglende kontroll slik at banken har gitt A fullmakt til å yte Høyfjellsutvikling I A/S et lån.

Siden A var styreformann i Høyfjellsutvikling I A/S, følger det uten videre at selskapet var i ond tro. Det underslåtte beløp er riktignok transformert, men det har ikke ved det mistet sin identitet, og det må være riktig å vindisere det som er igjen. Sammenblandingen med de beløp som er investert i hotellet, er ikke av en slik karakter at den skulle hindre vindikasjon av en forholdsmessig del av det deponerte beløp.

Banken kan ikke se at den har gjort vindikasjonskravet gjeldende for sent.

Subsidiært hevder banken at den må kunne utnytte den sikkerhetsrett som ligger i den tinglyste pantobligasjonen av 1. desember 1987. Obligasjonen må enten anses som et surrogat for det underslåtte beløp eller som overgått til banken ved cessio legis.

Christiania Bank og Kreditkasse har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom under pkt. 1 stadfestes dog slik at sameiebrøken mellom Høyfjellsutvikling I A/S' konkursbo og Christiania Bank og Kreditkasse fastsettes med 15 % på boet og 85 % på banken av det beløp som står inne på sperret konto i konkursboets navn.

2. Høyfjellsutvikling erstatter Christiania Bank og Kreditkasses omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, med den endring som følger av bankens påstand for Høyesterett.

Høyfjellesutvikling I A/S ble stifter i november 1987 med en aksjekapital på 100.000,- Aksjene var fordelt med en halvdel på hver av de to selskaper Numedal Høyfjellsenter A/S og Niplaron A/S. I det førstnevnte selskap eide Olav Halland samtlige aksjer. I Niplaron var det fire aksjonærer. Halland og A hadde her 25 % av aksjene hver.

I det nystiftede selskap var A styreformann og Halland styremedlem. Halland skulle være daglig leder, mens den praktiske arbeidsfordeling skulle være at Halland tok seg av forholdene på stedet, mens A skulle ta seg av finanser og regnskap. Selskapets formål var engasjement innen turistnæringen, blant annet hyttebygging.

Mens selskapet ennå var under stiftelse, inngikk styret 5. november 1987 avtale om kjøp av Vasstulan Høyfjellsseter for 7,2 millioner kroner med tillegg av omkostninger. Eiendommen skulle overtas 1. desember 1987, og oppgjør for kjøpesummen skulle skje samme dag. Aksjonærene og styret i Høyfjellsutvikling I A/S forutsatte at kjøpet av eiendommen kunne lånefinansieres, og at selskapet siden det forelå en lånetakst på 10,5 millioner kroner, ville kunne oppnå et pantelån på ca. 8,5 millioner kroner. A skulle ta seg av dette. Det ble imidlertid ikke ordnet med noe pantelån, enten dette nå skyldtes at A - slik han selv hevder - ikke fikk tid til å ta seg av det, eller at han hadde undervurdert problemene med få et slikt lån.

Da selger purret på innbetaling av kjøpesummen, sørget A for overføring av 7,2 millioner kroner - selve kjøpesummen - fra Investor Service's konto for Midlertidige posteringer til eiendomsmeglers konto i Bergen bank. Eiendomsmegleren overførte pengene videre til selger. A foretok ikke ytterligere for å oppnå pantelån som forutsatt. Han orienterte ikke styret eller aksjonærene om den foretatte innbetaling. Han førte heller ikke regnskaper.

Eiendommen ble ikke skjøtet over, noe som både skyldtes at selger ikke hadde fått sitt tilkommende etter kjøpekontrakten fullt ut, og at konsesjon fremdeles manglet. Eiendomsmegleren lot den sikkerhetsobligasjon som selger hadde utferdiget til megler, tinglyse i mai 1988. Denne uavklarte situasjon fortsatte frem til underslaget ble oppdaget og selskapet noe senere gikk konkurs. Da var det gått nærmere to år fra kjøpet av eiendommen. Forholdet var således at selskapet ikke hadde skjøte på eiendommen, at den var beheftet med en sikkerhetsobligasjon til megler, og at man fremdeles ikke hadde noen ordnet finansiering. Hverken selskapets aksjonærer eller kreditorer hadde noe grunnlag for å vente at eiendommen skulle gå ubeheftet inn som aktivum i selskapet. Jeg viser her til forutsetningen om finansiering ved pantelån og til at selskapet hadde en aksjekapital på bare 100.000,- kroner.

Ved at A overførte 7,2 millioner kroner fra Investor Service's konto til eiendomsmegleren, gjorde han seg skyldig i underslag overfor banken. Selv om det ikke dreide seg om overføring av kontante penger, er det uten videre klart at banken ville ha vindikasjonsrett så lenge beløpet kunne individualiseres og ikke var gått over til en godtroende tredjemann. Her ble imidlertid vindikasjon av pengene avskåret allerede ved overføringen til eiendomsmegleren, som representerte en godtroende part. Pengene ble imidlertid brukt til oppfyllelse av kjøpekontrakt på vegne av Høyfjellsutvikling I A/S, og hotelleiendommen fremtrer som et surrogat for det underslåtte beløp. Vindikasjon av dette surrogat hindres ikke av godtroerverv fra Høyfjellsutvikling I A/S. Det er tilstrekkelig å vise til at A, som var styreformann i selskapet og opptrådte på selskapets vegne ved anvendelsen av det underslåtte beløp, var i ond tro. Til dette kommer imidlertid at ingen i selskapet hadde noen begrunnet forventning om at eiendommen skulle gå ubeheftet inn i selskapsformuen, jf det jeg allerede har sagt. Jeg finner det derfor ikke tvilsomt at banken ville ha kunnet gjøre krav på eiendommen dersom krav om dette var blitt fremmet i nær tilknytning til disponeringen av pengene.

Krav om vindikasjon av en ting som er trådt i stedet for en pengesum - eller for den saks skyld i stedet for en annen formuesgjenstand - som er fravendt rette eier, blir imidlertid mer problematisk når det er gått lengre tid. Tingen vil da ha gått inn som en del av besitterens alminnelige formue. Den kan ha vært gjenstand for påkostninger eller være blitt sammenblandet med andre ting. Det kan også ha skjedd betydelige verdisvingninger, og det vil oppstå problemer i alle fall hvis tingen er steget vesentlig i verdi. I de tilfelle hvor det ikke dreier seg om vindikasjon fra gjerningsmannen, men fra en uaktsom erverver, vil det også kunne være urimelig med et vindikasjonskrav som dukker opp etter lang tid. Her kan det være rimelig å foreta en avveining mot de forsømmelser vindikanten måtte ha gjort seg skyldig i ved ikke å fremme vindikasjonskravet tidligere.

I dette tilfellet har eiendommen vært påkostet ikke ubetydelige beløp etter at selskapet overtok den. Partene er enige om at påkostningene utgjør 15 % av verdien. Jeg finner ikke at en påkostning i denne størrelsesorden i seg selv bør hindre vindikasjon, men selskapet må enten anses som sameier eller få vederlag for påkostningene. Partene er blitt enige om at et eventuelt vindikasjonskrav bare skal omfatte 85 % av det eiendommen er solgt for.

Eiendommen har vært brukt av selskapet i nærmere to år, og vil rent bruksmessig ha inngått som en del av selskapets vanlige formue. Dette kan isolert sett tale mot vindikasjon. Det dreier seg imidlertid om en fast eiendom som ordinært vil være beheftet, og som selskapets styre og aksjonærer forutsatte beheftet med et beløp som oversteg kjøpesummen. Det er derfor ikke noen motsetning mellom at eiendommen rent bruksmessig gikk inn i selskapets virksomhet, og at den ikke representerte noen formuesverdi på selskapets hånd.

At banken er sterkt å bebreide for at underslaget ikke ble oppdaget, og dermed at vindikasjonskravet ikke ble fremmet tidligere, finner jeg helt klart. Heller ikke dette kan imidlertid være avgjørende når selskapets aksjonærer ikke hadde, og heller ikke kunne ha, noen berettiget forventning om at eiendommen skulle gå uheftet inn i selskapsformuen.

Jeg kan ikke se at bankens forsømmelse kan konstrueres som en fullmakt til å yte lån, eller at bankens krav er fremsatt for sent til å kunne gjøres gjeldende. Bankens subsidiære krav om en sikkerhetsrett behøver jeg etter det som er sagt, ikke å gå nærmere inn på.

Saken har frembudt en viss tvil, og gjelder spørsmål som generelt er lite avklart. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for noen instans.

Det må utformes ny domsslutning.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Høyfjellsutvikling I A/S' konkursbo dømmes til å betale Christiania Bank og Kreditkasse 85 % - åttifem prosent - av det beløp, medregnet renter, som står på sperret konto etter salget av Vasstulan Høyfjellssenter.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.