HR-2010-527-A - Rt-2010-366
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-03-25 |
| Publisert: | HR-2010-00527-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder NRKs visning i 2007 av et utsnitt fra filmen ”Brent av frost”, hvor skuespiller A har en hovedrolle. Saken reiser spørsmål om rekkevidden av vernet for utøvende kunstnere i åndsverkloven § 42, og om visningen var vernet av sitatretten i § 22. |
| Saksgang: | HR-2010-00527-A, (sak nr. 2009/1905), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A Norsk Skuespillerforbund (advokat Eirik Djønne – til prøve) (partshjelper) mot Norsk rikskringkasting AS Hans-Tore Bjerkaas (advokat Jon Wessel-Aas – til prøve) |
| Forfatter: | Matheson |
| Lovhenvisninger: | åndsverkloven § 42, åndsverkloven § 45, åndsverkloven § 22, markedsføringsloven § 1, åndsverkloven § 1, ndsverkloven § 2, gjeldende § 13, forslagets § 22, ndsverkloven § 55, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 25. mars 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-00527-A, (sak nr. 2009/1905), sivil sak, anke over dom,
A
Norsk Skuespillerforbund (advokat Eirik Djønne – til prøve)
(partshjelper)
mot
Norsk rikskringkasting AS
Hans-Tore Bjerkaas (advokat Jon Wessel-Aas – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Møse: Saken gjelder NRKs visning i 2007 av et utsnitt fra filmen ”Brent av
frost”, hvor skuespiller A har en hovedrolle. Saken reiser spørsmål om rekkevidden av
vernet for utøvende kunstnere i åndsverkloven § 42, og om visningen var vernet av
sitatretten i § 22.
(2) Sakens bakgrunn kan sammenfattes slik:
(3) Spillefilmen ”Brent av frost” ble produsert av selskapet Barentsfilm AS i 1996 og lansert
på kino i 1997. Den ble sett av mellom 30 000 og 40 000 personer og senere utgitt på
video (VHS) og DVD. Filmen er flere ganger blitt vist i fjernsyn. Den bygger på historien
om en nordmann som under annen verdenskrig skjulte russiske partisaner for tyskerne i
Finnmark og senere ble vervet av russisk etterretning. I en av scenene har han og hans
kjæreste, som spilles av A, samleie i en båt full av fisk, og hun vises så naken forfra i ca.
to sekunder. 2
(4) Mandag 19. mars 2007 kl. 23.15 ble dette utsnittet av filmen vist av Norsk
rikskringkasting (NRK) under fjernsynsprogrammet ”Store Studio”. Bakgrunnen var at
den norske filmen ”Kill Buljo”, som skulle ha premiere fire dager senere, inneholder
parodier på scener fra tidligere filmer. I programmet ble de to filmskaperne av ”Kill
Buljo” intervjuet, og utsnitt fra deres versjon av kjente sekvenser fra filmer som ”Karate
Kid”, ”Titanic” og ”Brent av frost” ble så sammenlignet med klipp fra originalfilmene.
(5) Programmet ble gjort tilgjengelig på NRKs hjemmeside fra det var sendt 19. mars og
dessuten sendt i reprise på NRK2 lørdag 24. mars 20 07 kl. 19.20. Tirsdag 27. mars 2007
ble de to sekundene som viser A naken forfra, sladdet i nettutgaven etter begjæring fra
hennes advokat. Han viste til at hun i forbindelse med filminnspillingen hadde krevet og
fått et tillegg til sin kontrakt med produsenten om at ”de scener der skuespilleren opptrer
naken, ikke skal benyttes i reklamesammenheng, som out-takes, eller på annen måte som
løsriver scenene fra helheten”. I brev av 29. mars 2007 presiserte NRK at gjengivelsen
etter institusjonens syn ikke hadde vært rettsstridig, og at sladdingen ble foretatt for å vise
imøtekommenhet overfor skuespilleren.
(6) A krevet oppreisning og garanti for at ytterligere publisering ikke skulle skje uten
samtykke. Kravet ble avvist. Med Norsk Skuespillerforbund som partshjelper anla hun i
2008 søksmål ved Oslo tingrett, som 8. desember 200 8 avsa dom med slik domsslutning:
”1. NRK v/styret og kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas betaler in solidum
erstatning for økonomisk tap til A med 110 000 – et thundreogti tusen –
kroner, med tillegg av morarenter fra forfall.
2. NRK v/styret og kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas betaler in solidum
oppreisning til A med 45 000 – førtifem tusen – kro ner, med tillegg av
morarenter fra forfall.
3. NRK v/styret og kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas betaler in solidum
saksomkostninger til A med 81 880 – åttientusen åttehundreog åtti – kroner,
med tillegg av morarenter fra forfall.”
(7) Tingretten fant at As fremføring var av kunstne risk karakter og hadde tilstrekkelig
verkshøyde etter åndsverkloven § 42. Sitatregelen i § 22 omfattet samleiescenen, men
ikke de siste to sekundene hvor hun ble vist naken. Denne del av innslaget var også i strid
med hennes vern etter § 45 c om at fotografi ikke kan vises offentlig uten samtykke fra
den som er avbildet.
(8) Dommen ble påanket til Borgarting lagmannsrett, som 29. september 2009 avsa dom med
slik domsslutning:
”1. Norsk rikskringkasting AS og Hans-Tore Bjerkaas frifinnes.
2. I saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett betaler A til Norsk
rikskringkasting AS og Hans-Tore Bjerkaas 118 220 –
etthundreogattentusentohundreogtyve – kroner innen 2 – to – uker fra
dommens forkynnelse.”
(9) Lagmannsretten anså det tvilsomt om filmklippet hadde tilstrekkelig verkshøyde, men
fant det ikke nødvendig å ta endelig stilling til s pørsmålet, siden visningen under enhver 3
omstendighet falt innenfor sitatretten. Vernet etter åndsverkloven § 45 c kom ikke til
anvendelse.
(10) A har påanket dommen til Høyesterett. Anken gj elder rettsanvendelsen. Anførselen om
åndsverkloven § 45 c er ikke opprettholdt. For øvri g står saken i det vesentlige i samme
stilling som for tidligere instanser. Filmklippet og utsnitt av filmen ”Kill Buljo” ble vist
under ankeforhandlingen for Høyesterett.
(11) Den ankende part – A – har, med Norsk Skuespillerforbund som partshjelper, i hovedtrekk
anført:
(12) Saken må vurderes i lys av at NRK visste at A ikke ville ha samtykket i visning av den
del av sekvensen der hun sees naken forfra. Visningen førte til belastende
mediafokusering, og det forhold at scenen ble gjort tilgjengelig på NRKs hjemmeside
innebar risiko for spredning av nakenbilder på Internett.
(13) As fremføring av rollen i filmklippet har vern etter åndsverkloven § 42. Lagmannsretten
har tatt feil når den hellet i retning av at fragmentet ikke har tilstrekkelig verkshøyde. A
viser særlig til Ole-Andreas Rognstad, Nytt i privatretten nr. 1, 2010, side 26–27. Hennes
fremføring av rollen er beskyttet, hensett til dens art og kvalitet. Også korte utsnitt har
vern og gir krav på vederlag ved visning.
(14) NRKs visning er ikke dekket av sitatretten i åndsverkloven § 22. Det er kun tillatt å sitere
i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet krever. Her gikk man utover
formålet. Parodien i ”Kill Buljo” inneholdt ingen nakenscene, og det var intet legitimt
behov for å inkludere de to siste sekundene. Lagmannsrettens vektlegging av den
redaksjonelle frihet i dette tilfellet er ikke i samsvar med rettsoppfatningen i Rt. 2009 side
side 265 (Memo-dommen). NRK har heller ikke handlet i samsvar med god skikk, siden
nakenscenen ble vist til tross for at institusjonen visste at A motsatte seg det.
(15) A har nedlagt slik påstand:
”1. Oslo tingretts dom stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.”
(16) Ankemotpartene – Norsk rikskringkasting AS og Hans-Tore Bjerkaas – har i korthet gjort
gjeldende:
(17) Lagmannsrettens dom bygger på korrekt rettsanvendelse. As krav er prinsipielt sett et
inngrep i ytringsfriheten, selv om den her er internalisert i sitatretten. Det foreligger intet
presserende samfunnsmessig behov for å forby bruk av filmklippet.
(18) Prinsipalt anføres at det ikke foreligger ”fre mføring av et verk” etter åndsverkloven § 42.
Det siterte fragment må i seg selv tilfredsstille kravet til verkshøyde, og det går en nedre
grense for hva som kan ansees originalt og dermed ha vern, jf. Rt. 2007 side 1329.
Rettsteorien trekker i samme retning. Utøvende kunstnere vil etter omstendighetene ha
beskyttelse mot urettmessig bruk av filmklipp og bilder etter åndsverkloven 45 c,
markedsføringsloven § 1 og EMK artikkel 8. 4
(19) Visningen av filmklippet var klart dekket av sitatretten, som nettopp tar sikte på å sikre
diskusjon og illustrasjon. Massemedia har en utstrakt sitatrett. Scenen var direkte relevant
i forhold til parodien, det dreide seg om et lite utsnitt, og de to siste sekundene ble tatt
med etter en redaksjonell vurdering, jf. Rt. 2009 side 265. Formålet var å sammenligne
originalens vakre, naturlige uttrykk og parodiens klossete, påkledde og uromantiske
etterligning. En avtale mellom produsent og skuespiller kan ikke begrense andres
lovfestede rettigheter. Det er ikke avgjørende om d en siterte opplever sitatbruken som
ubehagelig eller krenkende. Rene personverninteresser bør ikke trekkes inn ved
anvendelsen av åndsverklovens bestemmelse om sitatretten.
(20) Norsk rikskringkasting AS og Hans-Tore Bjerkaas har nedlagt slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale Norsk rikskringkasting AS’ og Hans-Tore Bjerkaas’
saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. A og Norsk
Skuespillerforbund dømmes in solidum til å betale N orsk rikskringkasting
AS’ og Hans-Tore Bjerkaas’ saksomkostninger for Høy esterett.”
(21) Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
(22) For Høyesterett gjelder saken om NRKs visning av et ca. ti sekunders filmklipp fra ”Brent
av frost” hvor A sees naken i de to siste sekunder, krenket hennes vern som utøvende
kunstner etter åndsverkloven § 42. Hvis det er tilfelle, blir spørsmålet om visningen hadde
hjemmel i § 22 om sitatretten.
(23) Innledningsvis bemerkes at den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket,
jf. åndsverkloven § 1. Med ”åndsverk” forstås litterære, vitenskapelige eller kunstneriske
verk av enhver art, uansett uttrykksmåte og uttrykksform. Rettspraksis har sammenfattet
kravene slik, jf. Rt. 2007 side 1329 (Huldra-dommen) avsnitt 43 og 44:
”For at en frembringelse skal ha karakter av ”åndsverk” i åndsverklovens forstand, må
den være resultat av en individuelt preget skapende innsats, og ved denne innsatsen må
det være frembrakt noe som fremstår som originalt, jf. Rt. 1940 side 327, Rt. 1962 side
964 og Rt. 1967 side 199. I opphavsrettslig teori er det vanlig å omtale den nedre grense
for åndsverksbegrepet som et krav om ”verkshøyde” … Det avgjørende er om det ved
en individuelt skapende innsats er frembrakt noe som fremstår som originalt.”
(24) ¯ndsverkloven § 2 gir opphavsmannen enerett, i nnen lovens grenser, til å råde over
åndsverket blant annet ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten i form av offentlig
fremføring, herunder kringkasting. Det følger vider e av § 3 at hvis en annen enn
opphavsmannen har rett til å gjøre åndsverket tilgj engelig, må det ikke skje på en måte
som er krenkende for opphavsmannens kunstneriske anseelse eller egenart, eller for
verkets anseelse eller egenart. Lovens kapittel 2 inneholder de såkalte ”låneregler”, blant
annet § 22 som på visse vilkår gir adgang til å sitere fra offentliggjort verk. Kapittel 5 om
andre rettigheter behandler utøvende kunstneres ene rett i § 42. Den gir §§ 2, 3 og 22
tilsvarende anvendelse.
(25) Jeg behandler først spørsmålet om As fremførin g i filmklippet som ble vist 19. mars 2007
i programmet ”Store Studio”, er vernet av § 42. Bestemmelsen fastsetter at en utøvende
kunstner, innen de grenser som følger av loven, har enerett til å råde over sin fremføring
av et verk ved bl.a. å gjøre fremføringen eller opp taket av den tilgjengelig for almenheten. 5
(26) I denne sak er det uomstridt at filmen ”Brent av frost” fyller kravet til et åndsverk, og at
As rolle i filmen som helhet er vernet av § 42. Derimot har NRK bestridt at hennes
fremføring i den del av filmen som omfattes av klip pet på ti sekunder, omfattes av
bestemmelsen.
(27) Tingretten la til grunn at det avgjørende mått e være et artskrav, slik at vernet kommer til
anvendelse for de aller fleste fremføringsformer så lenge det er et verk som fremføres.
Retten fant videre at As fremføring i filmklippet v ar av kunstnerisk karakter og anså § 42
anvendelig.
(28) Lagmannsretten anså det ikke nødvendig å ta st andpunkt til spørsmålet. Etter å ha
beskrevet samleiescenen, uttalte den:
”Det ligger flere kreative innsatser i avsnittet, og som helhet tilfredsstiller dette etter
lagmannsrettens syn utvilsomt kravet til verkshøyde . Spørsmålet er så om kravet er
oppfylt også for det fragmentet som A fremfører. NR K har i tilknytning til dette anført
at det er få variasjonsmuligheter i fremstillingen av et naturlig fenomen; samleie i
”misjonærstilling”, uten replikker.”
(29) Deretter siterte lagmannsretten rettspraksis om begrepet åndsverk og fortsatte:
”Lagmannsretten finner det tvilsomt om de nødvendig e krav til individuelt preget
skapende innsats og originalt resultat er oppfylt for det aktuelle fragmentet. Det er i
utgangspunktet vanskelig å se at fragmentet, ut fra dets begrensede varighet og
tematikk, i det hele tatt skulle gi slikt rom for individualitet og originalitet at
opphavsrettslig beskyttelse fremstår som adekvat. Den utøvende kunstners fremføring
vil i så fall heller ikke ha vern etter åndsverkloven § 42.
Det er imidlertid ikke nødvendig å ta endelig still ing til spørsmålet om verkshøyde, idet
lagmannsretten er kommet til at visningen av filmklippet uansett faller innenfor
sitatrettens grenser, jf. åndsverkloven § 22.”
(30) Så vidt sees bygger lagmannsrettens drøftelse på den forutsetning at vernet for utøvende
kunstnere i noen grad er aksessorisk til selve åndsverksvernet. Hvis det ikke foreligger en
krenkelse av det verk som fremføres, er det heller ingen krenkelse av den utøvende
kunstners rettigheter.
(31) Jeg kan ikke se at en slik generell forutsetning er korrekt. Det er nok så at § 42 viser til en
utøvende kunstners enerett til å råde over sin frem føring av et ”verk”, men av dette følger
ikke nødvendigvis at det som fremføres, må være et beskyttet åndsverk. Bestemmelsen
står i kapittel 5 om ”Andre rettigheter”. Den tidligere åndsverklov av 6. juni 1930 nr. 17
hadde ingen bestemmelse om utøvende kunstnere. Av f orarbeidene til åndsverkloven av
1961 fremgår at det hadde vært uenighet om det i en lov om opphavsrett burde tas med
bestemmelser om rettigheter som grenser til opphavsretten eller er avledet av den. Kirke-
og undervisningsdepartementet fant at dette ikke brøt med de naturlige rammer for en lov
om åndsverk. Jeg viser til Ot.prp. nr. 26 (1959–60) side 91 første spalte, hvor det også
gjengis en uttalelse fra de delegerte til de nordiske drøftelsene om ny
opphavsrettslovgivning:
”Utk. § 42 omfatter alle utøvende kunstnere, sålede s skuespillere, opplesere, sangere,
musikere, dansere og andre, og gjelder uten hensyn til om det fremførte verk er gjenstand
for opphavsrett eller falt i det fri” (uthev.t her) 6
(32) Denne uttalelsen illustrerer at vernet for utø vende kunstnere ikke er avhengig av at det er
et opphavsrettslig beskyttet verk som fremføres. Me n det kan også reises spørsmål om det
etter § 42 oppstilles et krav til verkshøyde, slik det gjøres for at det skal foreligge et
åndsverk etter § 1.
(33) Ved vurderingen kan det være grunn til å ta utgangspunkt i at opphavsmannens enerett til
et åndsverk er begrunnet i behovet for et vern mot etterligning (plagiat) av
frembringelsen. De utøvende kunstneres beskyttelse gir derimot vern mot utnytting av
deres personlige prestasjon, ikke fremføringsmåten. I Nordiskt Immateriellt Rättsskydd,
1981, side 313–314 har Birger Stuevold Lassen lagt til grunn at det kun kan oppstilles et
artskrav for at beskyttelse skal foreligge etter § 42. Et tilsvarende synspunkt er anført av
Ole-Andreas Rognstad, Opphavsrett, 2009, side 311–312. Det uttales der at fremføringen
må være av kunstnerisk art, slik at den kan gi en opplevelse av estetisk karakter, mens det
ikke kan oppstilles noe originalitetskrav, slik som for åndsverk. Bakgrunnen er at det er
lite behov for et krav om individuelt preg når det ikke er tale om å gi et vern mot plagiat.
(34) I samme retning trekker en artikkel av Ole-Andreas Rognstad, som er inntatt i Nytt i
privatretten nr. 1, 2010, side 26–27. Den er skrevet etter lagmannsrettens dom. Forfatteren
tar til orde for at vernet på ingen måte er aksessorisk, og at krenkelsesvurderingen for
verk ikke skal trekkes inn i drøftelsen av om utøve nde kunstneres rettigheter er krenket.
Det legges her vekt på at lovens formål er å beskytte utøvere som fremfører et verk, ikke
andre former for utøverprestasjoner som sirkusartis teri, idrettsprestasjoner, tryllekunst
osv. En alternativ innfallsvinkel kan ifølge forfat teren være å akseptere at fremføringen
i sin helhet må gjelde et verk med verkshøyde, uten at det skal tas stilling til verkshøyden
ved spørsmålet om utøverrettighetene er krenket ved gjengivelse av deler av
fremstillingen. Men det må i alle tilfelle stilles krav om at det er en fremføring som
gjengis.
(35) For resultatet i denne sak er det ikke nødvend ig å foreta noen nærmere drøftelse av disse
prinsipielle spørsmål. Det er tilstrekkelig å fastslå at det ikke kan stilles noe krav om at
filmklippet som ble vist, har verkshøyde. Videre må det legges til grunn at As prestasjon
innebar en opplevelse av kunstnerisk karakter som etter § 42 gav henne enerett til å råde
over sin fremføring. Det er nok så at det går en ne dre grense for hva som kan ansees som
”fremføring” i lovens forstand. Men mitt syn er at selv om selve nakenscenen var kort –
to sekunder – og uten replikker, må også den ha vern etter bestemmelsen.
(36) Spørsmålet er så om NRKs visning av filmklippe t var rettmessig etter åndsverkloven
§ 22, som fastslår at det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk ”i samsvar med god
skikk og i den utstrekning formålet betinger”. I noen grad vil nok de to vilkårene gli over
i hverandre.
(37) Det er først grunn til å understreke sitatrett ens store prinsipielle og praktiske betydning.
Som nevnt i forarbeidene til åndsverkloven av 1961, er sitatretten en selvsagt
innskrenkning i opphavsmannens absolutte rett, og den har stor betydning i flere
sammenhenger, blant annet for pressen som organ for informasjon og offentlig
meningsutveksling, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) side 37. Under lovrevisjonen i 1995 ble
regelen opprettholdt uten endringer. Det ble da fremhevet at den er en rettslig standard, og
at innholdet bør fastlegges av domstolene, jf. Ot.p rp. nr. 15 (1994–95) hvor det uttales: 7
”Den alminnelige sitatregelen slik den er formulert i gjeldende § 13 første ledd og
gjentatt i forslagets § 22, er en rettslig standard. Slike rettslige standarder må
nødvendigvis være generelt formulert, og vil kunne medføre avgrensningsproblemer.
Den nærmere fastleggelse av hva som er lovlig sitat bør være opp til domstolene.
Rettsutviklingen bør kunne løpe uforstyrret i en le ngre årrekke, slik at det gjennom
praksis på en smidig måte vil kunne tas hensyn til den tekniske og samfunnsmessige
utvikling.”
(38) Formålet med sitatregelen er å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet og
meningsutveksling, jf. for eksempel Ole-Andreas Rognstad, Opphavsretten, 2009, side
242 og Anne Lise Sijthoff Stray, Opphavsretten, 1989, side 118. Dette er utvilsomt riktig.
Men sitater brukes også for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk.
(39) Lagmannsrettens dom inneholder visse generelle uttalelser om domstolenes prøvelsesrett
på dette område. Det uttales:
”Spørsmålet om hvor stor del av scenen som det er g runn til å medta i den aktuelle
sammenheng, må i utgangspunktet anses å være av typisk redaksjonell art. I slike
spørsmål bør domstolene være tilbakeholdende med å overprøve de redaksjonelle valg,
jf. blant annet Rt. 2009 side 265, særlig avsnittene 59 og 60. Dette må i særlig grad
gjelde når man befinner seg på områder hvor sitatretten har sentral betydning – som
her ved filmomtale i fjernsynsprogrammer. At domstolene til tross for det nevnte
utgangspunkt kan gripe inn overfor det rene misbruk av sitatretten, er ikke tvilsomt.
Nærværende sak dreier seg imidlertid ikke om et slikt tilfelle.”
(40) Etter mitt skjønn går disse uttalelser for lan gt i sin betoning av den redaksjonelle frihet og
av at domstolene bør utvise tilbakeholdenhet ved pr øvningen. Som nevnt foran, fremhevet
forarbeidene til endringene i åndsverksloven i 1995 at sitatretten er en rettslig standard,
og at det er opp til domstolene å foreta den nærmere avgrensning, i lys av den tekniske og
samfunnsmessige utvikling. Jeg viser også til at Hø yesterett i Rt. 2009 side 265 avsnitt 60
presiserte at selv om domstolene må utvise forsiktighet ved overprøvning av redaksjonelle
valg, må pressen treffe sine valg ”in good faith” og innen rammen av etiske prinsipper for
god journalistikk.
(41) Ved den nærmere vurdering tar jeg utgangspunkt i at det under programmet ”Store
Studio” ble vist helt korte sekvenser fra parodiene som utgjorde deler av filmen ”Kill
Buljo”. Også parodien på ”Brent av frost” var kort og viste en scene der den mannlige
opptredende ligger over den kvinnelige, iført under tøy, gummistøvler og sydvest. Ingen
av dem var avbildet nakne, og det var intet hendelsforløp før eller etter.
(42) Programmets visning av sekvensen fra filmen ”Brent av frost” varte lenger, med
samleiescenen fulgt av de to sekundene hvor A vises naken. Jeg finner det klart at NRK
kunne vise samleiet. Derimot foreligger det ingen tilfredsstillende forklaring på at den
etterfølgende nakenscenen ble tatt med. For Høyeste rett er det anført at det var ønskelig å
sammenligne originalens vakre og naturlige uttrykk med parodiens påkledde og
uromantiske etterligning. At dette neppe var bakgrunnen for hva man valgte å sende,
fremgår av NRKs brev av 29. mars 2007 om at institusjonen hadde funnet å kunne sladde
de to siste sekundene av filmklippet i nettutgaven:
”Når NRK likevel har fattet en redaksjonell beslutning om å dekke til deler av sitatet i
programmet, slik dette er gjort tilgjengelig på NRKs nettsider, så er det for å vise
imøtekommenhet overfor skuespiller A. NRK har da la gt avgjørende vekt på at
skuespilleren selv – slik det er formidlet – synes å oppleve publiseringen av den aktuelle 8
nakenscenen som særskilt kompromitterende, og at tildekkingen i denne konkrete
sammenheng kan foretas uten vesentlig å redusere sitatets formål.”
(43) Denne uttalelsen bekrefter etter mitt syn at det ble sitert fra originalfilmen i en videre
utstrekning enn det som fulgte av formålet. At det dreide seg om en kort overskridelse –
to sekunder – kan etter mitt syn ikke være avgjørende. Det gjør heller ikke overskridelsen
rettmessig at det kunne vært sitert for andre formål. Sitatretten er begrenset av formålet,
som må vurderes i lys av de konkrete omstendigheter.
(44) Selv om man her gikk ut over det som var nødve ndig for å ivareta formålet med sitatet,
kan det spørres om man bør anlegge en noe mer romsl ig vurdering. Det kan hevdes at
samleiet og nakenscenen utgjorde en helhet, at nakenscenen bare varte i to sekunder, og at
domstolene bør utvise forsiktighet med å overprøve redaksjonelle valg. Det er videre på
det rene at den omstendighet at den siterte motsetter seg gjengivelse, ikke hindrer sitering.
Det er derfor ikke avgjørende ved formålsvurderinge n at A opplevde visningen
belastende.
(45) Slike synspunkter har utvilsomt vekt. Det følg er av rettspraksis at domstolene ikke skal
sette seg i redaksjonens sted, jf. bl.a. Rt. 2009 side 265 som allerede er omtalt. Det ville
eksempelvis være for strengt å kreve full identitet mellom det parodien tar opp av
situasjonen og det den viste originalscenen gjør. M en her gikk man etter mitt skjønn for
langt. Nakenscenen hadde som nevnt ingen parallell i parodien. Som det fremgikk av
utsnittet som ble vist under ankeforhandlingen, inngikk riktignok samleiescenen og
nakenscenen i en større sammenheng. Men etter mitt syn bidro ikke visningen av
nakenscenen til noen økt forståelse av denne helhet en – som utspant seg både før og etter
de aktuelle scener. ”Store Studio” var et underholdningsprogram, som på NRKs
hjemmeside er beskrevet som et ”talkshow med kveldsstemning, levende musikk og
aktuelle gjester fra kulturlivet”. Verken nakenscenen eller filmklippet for øvrig ble
problematisert eller debattert i studio. Det kan ikke sees at de siste to sekundene hadde
noen betydning verken for en videre diskusjon i samfunnet eller for å illustrere klippet fra
”Kill Buljo”.
(46) Jeg tilføyer at det var kjent for NRK også før innslaget ble vist at A motsatte seg at denne
sekvensen ble sendt. Dette fremgikk av intervjuer med den programansvarlige i
forbindelse med pressedekningen etter den omstridte sendingen. A hadde dessuten
protestert da NRK i 2005 viste deler av ”Brent av frost” hvor hun kunne sees naken, og
hennes syn var omtalt i et intervju med Dagbladet et par måneder før programmet ”Store
Studio”. Inkluderingen av innslaget på nettet førte videre til en risiko for spredning av
nakenbilder av A, til tross for hennes frykt for at dette skulle skje. NRK var kjent med
det. I lys av det jeg har uttalt om formålet, kan det også spørres om det ble sitert i samsvar
med ”god skikk”, uten at jeg finner det nødvendig å gå nærmere inn på dette.
(47) Konklusjon blir etter dette at NRKs visning av filmklippet fra ”Brent av frost” ikke var
rettmessig.
(48) A har krevet erstatning og oppreisning som fastsatt av tingretten, dvs. 110 000 kroner i
erstatning og 45 000 kroner i oppreisning. For det tilfelle at det foreligger
ansvarsgrunnlag, har NRK akseptert å betale inntil 110 000 kroner av hensyn til sakens
prinsipielle sider og for å unngå diskusjon om tap og årsakssammenheng. Det anføres
imidlertid at det økonomiske tap ikke er opphavsret tslig relevant, og at oppreisning ikke
skal tilkjennes ut fra rene personverninteresser. 9
(49) Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike de beløp som ble fastsatt av tingretten.
¯ndsverkloven § 55, jf. § 54 første ledd a og b, gi r hjemmel for å idømme erstatning og
oppreisning ved brudd på en utøvende kunstners rett . I forhold til oppreisningen, fant
tingretten at NRK hadde opptrådt forsettlig og baserte beregningen på krenkelsen av
personvernet i § 45 c, som ikke er prosedert for Hø yesterett. Etter mitt skjønn er det mer
naturlig å anse krenkelsen som grov uaktsom enn forsettlig, særlig fordi anvendelsen av
sitatregelen har bydd på noe tvil. Dette bør likeve l ikke føre til noen reduksjon av
oppreisningsbeløpet.
(50) A har vunnet saken og tilkjennes sakskostnader for alle retter, jf. tvisteloven § 20-2. For
Høyesterett skal staten tilkjennes sakskostnader si den A er innvilget fri sakførsel for
Høyesterett. De utgjør ifølge omkostningsoppgaven 1 09 581 kroner med tillegg av utlegg
2 753 kroner og rettsgebyr 20 640 kroner. I lys av resultatet for Høyesterett stadfestes
tingrettens omkostningsavgjørelse. Hun tilkjennes o gså kostnader for lagmannsretten,
som i samsvar med omkostningsoppgaven settes til 96 875 kroner. Partshjelperen har ikke
krevet sakskostnader.
(51) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Norsk rikskringkasting AS og Hans-
Tore Bjerkaas en for begge og begge for en til A 96 875 –
nittisekstusenåttehundreogsyttifem – kroner.
3. I sakskostnader for Høyesterett betaler Norsk ri kskringkasting AS og Hans-Tore
Bjerkaas en for begge og begge for en til det offentlige 132 974 –
etthundreogtrettitotusennihundreogsyttifire – kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
(52) Dommer Matheson: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoter ende. Det
omtvistede sitatet er etter mitt syn ikke i strid med åndsverkloven § 22.
(53) I likhet med førstvoterende finner jeg det kla rt at NRK kunne vise samleiet i den
sammenhengen klippet ble benyttet. Spørsmålet i sak en er derfor om visningen lovlig
også kunne omfatte de to siste sekundene av samleiescenen der A setter seg opp og vises
naken forfra.
(54) Det må ved anvendelsen av åndsverkloven § 22 tillegges betydning at lovgiver i Ot.prp.
nr. 15 (1994–1995) pekte på at den rettslige standarden som sitatretten bygger på, reiser
avgrensningsproblemer, og at den nærmere fastleggelse av hva som er et lovlig sitat bør
være opp til domstolene. Denne måten å regulere sitatretten på tilsier etter min oppfatning
at bestemmelsen må anvendes med en viss romslighet. Mitt utgangspunkt er etter dette at 10
man bør være varsom med å benytte et for finmasket mål ved avgjørelsen av hva formålet
betinger.
(55) Ved den konkrete bedømmelsen legger jeg vekt p å at de to omtvistede sekundene etter
min oppfatning fremstår som en del av samleiescenen og således inngår i en helhet. Det er
når den mannlige skuespilleren flytter seg fra A at hun vises naken.
(56) Innslaget ble vist etter at filmskaperne av ”Kill Buljo” var intervjuet om sin idØ og de
scener fra filmens verden som hadde inspirert dem til harselas. Sitatet var således plassert
innenfor det jeg vil kalle en magasin-ramme.
(57) Selv om formålet med visningen først og fremst var å sette parodien i perspektiv til
originalscenen i ”Brent av frost”, gjorde magasin-rammen at en del av sitatets kontekst lå
tett opp mot filmomtale. Denne delen av konteksten har – innenfor det jeg allerede har
uttalt om normen for lovtolkningen – etter min oppfatning en viss betydning for hva
formålet betinger.
(58) Jeg legger her til at vurdert som filmomtale vil det grensedragningsspørsmål som
foreliggende sak konkret reiser, antakelig ikke oppstå. Om filmomtaler i
fjernsynsprogram, viser jeg til Vyrje, Vennebog til Mogens Koktvedtgaard (1993)
side 124 der det heter:
”Slike sitater kan skje helt naturlig og lojalt, for eksempel i forbindelse med drøftelser
av filmkunstneriske spørsmål eller ved presentasjon av nye kinofilmer m.v. i et
fjernsynsprogram.”
(59) Slik foreliggende sak ligger an, finner jeg det naturlig å se hen til dette når lovligheten av
sitatet innenfor en magasin-ramme skal bedømmes.
(60) Ut fra de momenter jeg har pekt på finner jeg ikke å kunne legge avgjørende vekt på at
parodien som ble vist i tilknytning til originalen, ikke inneholder en sekvens som
motsvarer sekvensen der A setter seg opp og vises naken forfra. Jeg ser det derfor slik at
førstvoterende i sin bedømmelse legger et for finma sket mål på bedømmelsen av hva
formålet betinger etter åndsverkloven § 22.
(61) Den sitertes behov for personvern mot visning av belastende deler av et offentliggjort
verk, reguleres gjennom forbudet mot krenkende sitat, slik dette er forstått etter
åndsverkloven § 22 jf. § 3. Dette er ikke situasjonen i foreliggende sak, og har heller ikke
vært påberopt.
(62) NRKs brev av 29. mars 2007 om at institusjonen hadde funnet å kunne sladde de to siste
sekundene av filmklippet i nettutgaven fordi ”tildekkingen i denne konkrete sammenheng
kan foretas uten vesentlig å redusere sitatets formål”, endrer ikke min bedømmelse av at
sitatet var lovlig. Uttalelsen er avgitt i tilknytning til publiseringen i nettutgaven, og kan
ikke begrunne at det som ble vist ligger utenfor lovens standard.
(63) Jeg kan heller ikke se at sitatet blir ulovlig fordi det er lagt på nettet med spredningsfare.
Bedømmelsen av lovlighet flyttes etter min oppfatni ng da til et spørsmål som ligger
utenfor den rettslige standarden åndsverkloven bygger på, og der andres misbruk trekkes
inn i vurderingen av om sitatet er lovlig. 11
(64) Jeg stemmer derfor for at anken forkastes, men at sakskostnader ikke tilkjennes etter
unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
(65) Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Møse.
(66) Dommer Øie: Likeså.
(67) Dommer Gjølstad: Likeså.
(68) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Norsk rikskringkasting AS og Hans-
Tore Bjerkaas en for begge og begge for en til A 96 875 –
nittisekstusenåttehundreogsyttifem – kroner.
3. I sakskostnader for Høyesterett betaler Norsk ri kskringkasting AS og Hans-Tore
Bjerkaas en for begge og begge for en til det offentlige 132 974 –
etthundreogtrettitotusennihundreogsyttifire – kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: