HR-2008-1150-A - Rt-2008-996
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-06-26 |
| Publisert: | HR-2008-01150-A - Rt-2008-996 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om idømmelse av foretaksstraff fo r overtredelse av revisorloven og regnskapsloven. |
| Saksgang: | HR-2008-01150-A, (sak nr. 2008/447), straffesak, anke over dom |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Katharina Rise) mot X AS (advokat Else Bugge Fougner) |
| Forfatter: | Stabel, Coward, Flock, Lund |
| Lovhenvisninger: | revisorloven § 9-3, regnskapsloven § 8-5, straffeloven § 62, straffeloven § 48, straffeloven § 63 |
NORGES HØYESTERETT
Den 26. juni 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-01150-A, (sak nr. 2008/447), straffesak, anke over dom,
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Katharina Rise)
mot
X AS (advokat Else Bugge Fougner)
G I V N I N G :
(1) Dommer Tønder: Saken gjelder spørsmål om idømmelse av foretaksstraff fo r
overtredelse av revisorloven og regnskapsloven.
(2) I forbindelse med etterforskningen av straffesakene mot B og C, som ble dømt til
henholdsvis ni og sju års fengsel for grove bedragerier overfor långivere og kunder i
Finance Credit-selskapene, ble det reist tiltale mot revisor A og revisjonsselskapet X AS
(heretter X). Med unntak for bestemmelsene om foretaksstraff for Xs del, var tiltalen
identisk for selskapet og A. Tiltalen gjaldt overtredelse av revisorloven (tiltalens post I
med underposter) og for medvirkning til overtredelse av regnskapsloven (tiltalens post II
med underposter).
(3) X var fra våren 1999 revisor for klienten Finance Credit, og sto for revisjonen fram til
konkursåpningen høsten 2002. A var av X utpekt som ansvarlig revisor for oppdraget.
Han var partner i selskapet og leder av selskapets bank- og finansgruppe.
Revisjonsarbeidet i X ble utført av et team, som foruten A som leder, besto av to
revisjonsmedarbeidere og en oppdragsansvarlig manager.
(4) Oslo tingrett avsa 5. januar 2007 dom med slik domsslutning: 2
”1. A f. 290449 dømmes for overtredelse av revisorloven § 9-3 jf. § 5-1, § 5-2 og §
5-3 og regnskapsloven § 8-5 første ledd jf. § 7-1 – sammenholdt med
straffeloven § 62 og § 63 annet ledd – til en straff av fengsel i 30 – tretti –
dager.
2. A frifinnes for tiltalebeslutningens post IIc vedrørende Finance Credit Group
AS.
3. X AS frifinnes.
4. Saksomkostninger ilegges ikke.”
(5) Dommen mot A ble ikke anket verken av A selv eller påtalemyndigheten. Den er således
rettskraftig.
(6) Tingretten fant at vilkårene for å ilegge X foretaksstraff etter straffeloven § 48a var til
stede, men fant etter en samlet vurdering at det ikke burde skje i dette tilfellet, jf.
straffeloven § 48b.
(7) Økokrim anket frifinnelsen av X til Borgarting lagmannsrett, som 1. februar 2008 avsa
kjennelse med slik slutning:
”Anken forkastes.”
(8) Også lagmannsretten kom – under dissens 2–1 – til at det ut fra en helhetsvurdering ikke
var grunn til å idømme foretaksstraff.
(9) Økokrim har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyest erett. Anken gjelder
straffespørsmålet, idet det hevdes at forholdene i saken tilsier at foretaksstraff idømmes.
(10) Jeg er kommet til at anken fører fram.
(11) Straffansvar for foretak er regulert i straffeloven kapittel 3a. Etter § 48a kan et foretak
straffes når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. I og
med at det nå foreligger rettskraftig straffedom mot A, er det på det rene at vilkåret for å
ilegge X foretaksstraff er til stede.
(12) Etter bestemmelsen ”kan” et foretak straffes når lovens vilkår er til stede – bestemmelsen
er med andre ord fakultativ. Det er således opp til retten å avgjøre om foretaksstraff i det
konkrete tilfellet skal ilegges. Både tingretten og lagmannsretten har altså kommet til at
det ikke bør skje for Xs vedkommende.
(13) I § 48b er det en oppregning i syv punkter av momenter som det særlig skal tas hensyn til
ved avgjørelsen av om straff skal ilegges et foretak ett er § 48a. Jeg vil komme tilbake til
hva disse består i. Før jeg gjør det, vil jeg se nærmere på hva As overtredelser går ut på.
(14) De handlinger og unnlatelser som ligger til grunn for dommen, er knyttet til den ordinære
revisjonen for tre aksjeselskaper i Finance Credit-systemet – Finance Credit Norge ASA,
Finance Credit Group AS og Finance Credit AS. Overtredelsene av revisorloven gjelder
revisjon av årsregnskapet til Finance Credit Norge ASA for 1999 og 2000, revisjon av
årsregnskapet til Finance Credit AS for 1999 og 2000 og revisjon av årsregnskapet til
Finance Credit Group AS for 2001. Handlingene og unnlatelsene er skjedd ved flere 3
anledninger i årene 1999 til 2001. Tingretten har lagt til grunn at det for hvert selskap
foreligger Øn sammenhengende overtredelse av loven. A er s åledes dømt for tre straffbare
overtredelser av revisorloven § 9-3, jf. § 5-1, § 5-2 og § 5-3.
(15) Sentralt i bildet er revisjonen vedrørende driftsinntekt er, kundefordringer og noter til
disse ved regnskapsavslutningen for 1999 og 2000. Det dominerende forholdet er
manglende kontroll vedrørende poster som gjelder nærståen de selskaper. Om omfanget av
disse postene og betydningen av manglende revisjon, heter det i tiltalebeslutningen:
”I årsregnskapet til Finance Credit Norge ASA for 1999, utgjorde transaksjoner med
nærstående ca 67 % av driftsinntektene. Fordringer på nærstående (inklusiv
datterselskaper) utgjorde ca 59 % av posten ”kundefordringer” og av totalbalansen per
31.12.1999 i konsernet (Finance Credit Norge ASA). Følgelig var det helt avgjørende for
selskapets resultat og balanse at det var substans i nærståendetransaksjonene.
Vesentlige deler av transaksjoner med nærstående hadde liten eller ingen realitet.”
(16) For 2000 utgjorde transaksjoner med nærstående ca 89 % av driftsinntektene i
morselskapet. Fordringer på nærstående utgjorde 100 % av posten kundefordringer.
(17) Transaksjoner og fordringer knyttet til nærstående selskaper var med andre ord svært
omfattende og utgjorde en vesentlig del av selskapets aktivaside. Det var således av
grunnleggende betydning for holdbarheten av selskapets resultat og balanse at det var
substans i transaksjonene og fordringene. Det skulle vise seg at dette ikke var tilfelle, noe
som dannet grunnlaget for tiltalen for grovt bedrageri for B og Cs vedkommende.
(18) Av transaksjoner med nærstående kan nevnes inntektsføring av forretningsførerhonorar
for 1999 på 24 millioner kroner, salg av dataløsninger for 33,7 m illioner kroner
tilsammen for årene 1999 og 2000, provisjonsinntekter for 6,4 millioner kroner for 1999
og management fee for 10 millioner kroner tilsammen for årene 1999 og 2000.
Kundefordringer med nærstående selskaper er for 1999 oppgitt til 199 millioner kroner og
for 2000 411 millioner kroner. Til tross for beløpenes størrel se tok A ikke initiativ til at
det ble foretatt nærmere revisjonshandlinger til avklaring av det faktiske grunnlaget for
postene. Tingretten har for det vesentligste av enkeltelementene i tiltalen karakterisert As
opptreden som grovt uaktsom.
(19) I tillegg kommer så domfellelsen for uaktsom medvirkning til overtredelse av
regnskapsloven. Domfellelsen gjelder As godkjennelse av to noter til årsregnskapet til
Finance Credit Norge ASA for 1999 og 2000, som var utarbeidet av B og C, og som ga et
ufullstendig bilde av transaksjoner med nærstående selskaper. Også på dette punkt er
handlingen av tingretten karakterisert som grovt uaktsom.
(20) Tingretten har videre påpekt As manglende reaksjon på faresignalene som etter hvert
viste seg ved Finance Credit-systemet. Om dette heter det:
”Faresignalene som burde utløst en slik aktivitet, var s ærlig de store
nærståendetransaksjonene, B/Cs ønske om å minimalisere noteteksten, den
uoversiktlige selskapsstrukturen, den uoversiktlige strukturen på kundefordringer,
tilhørende sikkerheter og ingen tapsavsetninger, den store veksten, bruken av flere
revisjonsfirmaer parallelt, den omfattende bruken av periode 13-posteringer, og ikke
minst kombinasjonen av disse. Kjernevirksomheten som var fakturaservice og kjøp av
forfalte fordringer, burde vært gjennomgått på en måte som hadde avdekket at denne
virksomheten hadde et begrenset omfang, og at inntjeningen på denne virksomheten
ikke kunne betjene lånene. … 4
Særlig straffskjerpende er det at de fleste faresignalene ikke bare forelå da A overtok
ansvaret for revisjonen og gjennomførte revisjonen av årsr egnskapet for 1999, men
faresignalene var der – og forsterket ved større beløp – gj ennom året 2000 og ved
revisjonen av årsregnskapet for 2000.”
(21) As straffansvar er knyttet både til handlinger som han selv har utført eller unnlatt å utføre,
og til unnlatelser med hensyn til ledelse, organisering, oppfølgning og kontroll av teamet.
(22) Jeg går så over til sakens hovedspørsmål, nemlig om fo retaksstraff skal anvendes overfor
X.
(23) Aktor har gjort gjeldende at den virksomhet X driver – revisjon – ligger innenfor
kjerneområdet for bruk av foretaksstraff. Det er vist til NOU 1989:11 side 12, der
hovedområdet for ansvaret er angitt å være ”økonomisk og s amfunnsregulerende
lovgivning”. Aktor trekker den konklusjon at det innenfor dette området bør vises
tilbakeholdenhet med ikke å anvende foretaksstraff når først vi lkårene er til stede.
Konsekvensen av et slikt syn vil være at det innenfor kjerneområdet foreligger en
presumsjon for foretaksstraff.
(24) Jeg har vanskelig for å se at det kan trekkes slike slutninger av loven og dens forarbeider.
Etter straffeloven § 48b skal spørsmålet om foretaksstraf f bør ilegges, bero på en bred
skjønnsmessig helhetsvurdering. Verken av lovens ord eller fo rarbeidene kan det utledes
en regel om at en slik helhetsvurdering ikke skal skje innenfor ordningens kjerneområde.
Jeg viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 27 (1990–1991) side 22, der det framheves at
praktiseringen av bestemmelsen skal bero på en valgfrihet ved at ”saken ikke trenger være
innrettet mot foretaksstraff i andre tilfelle enn hvor dette anses hensiktsmessig”. At det
generelt sett ikke gjelder noen presumsjon for foretaksstraff, er også lagt til grunn i
rettspraksis – senest Rt. 2007 side 1684, jf. avsnitt 41.
(25) Aktor har vist til at det ved brudd på forurensningsloven gjelder en hovedregel om at
foretaksstraff skal ilegges, og at denne regelen bør ha o verføringsverdi til vårt tilfelle.
Denne praksisen bygger imidlertid på klare uttalelser i forarbeidene til forurensningsloven
og kan ikke gis anvendelse ut over denne.
(26) Jeg ser så på de enkelte punkter i straffeloven § 48b. Bestemmelsen lyder:
”Ved avgjørelsen av om straff skal ilegges et foretak etter § 48a, og ved utmålingen av
straffen overfor foretaket skal det særlig tas hensyn til
a) straffens preventive virkning,
b) overtredelsens grovhet,
c) om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak
kunne ha forebygget overtredelsen,
d) om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser,
e) om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen,
f) foretakets økonomiske evne,
g) om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir il agt foretaket eller noen som
har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff.”
(27) Når det gjelder bokstavene d og e, har lagmannsretten så vel som tingretten lagt til grunn
at den mangelfulle og lovstridige revisjonen ikke kan sies å ha vært foretatt for å fremme
revisjonsselskapets interesser, og foretaket har heller ikke kunnet oppnå noen økonomisk
eller annen fordel ved dette. Jeg er enig med de tidligere retter i at denne form for 5
opptreden ikke er egnet til å fremme selskapets interesse eller på annen måte gi det
fordeler. Slike momenter gir derfor ingen støtte for bruk av foretaksstraff i dette tilfellet.
(28) De sentrale momentene for vurdering av foretaksstraff i denne saken er straffens
preventive virkning, bokstav a, om overtredelsene har kunnet vært forebygget, bokstav c
og overtredelsens grovhet, bokstav b. Jeg behandler momentene i nevnte rekkefølge.
(29) Når det gjelder den individualpreventive virkning av en straffereaksjon, har både
tingretten og en samlet lagmannsrett konkludert med at en straffereaksjon neppe vil ha
noen reell betydning for å hindre at X vil gjenta forgåelsene. Det er i denne forbindelse
vist til de omfattende negative konsekvensene saken har hatt for selskapet. Blant annet
har selskapet ved forlik med en rekke finansinstitusjoner via sitt forsikringsselskap
utbetalt en erstatning på 347 millioner kroner, noe som har medført økte
forsikringspremier til en samlet verdi av i overkant av 100 millioner kroner. Det har også
påløpt omkostninger til advokater og rådgivere, og et betydeli g antall arbeidstimer er gått
med for å rydde opp i forholdene – timer som ellers ville ha vært inntektsført som
klienttimer. I tillegg kommer så den negative omtalen og dens betydning for selskapets
renommØ. Jeg er enig i at disse negative konsekvensene e r så omfattende at selskapet nok
vil gjøre det som er mulig for å unngå på ny å komme i en ti lsvarende situasjon, og at det
ut fra hensynet til individualprevensjonen neppe er behov for straff i dette tilfellet.
(30) Tingretten og lagmannsrettens flertall har også konkludert med at det heller ikke ut fra
hensynet til allmennprevensjonen er behov for å ilegge X foretaksstraff. Et vesentlig
spørsmål i denne sammenheng er om det er noe å bebreide se lskapet for det som har
hendt – burde selskapet ha handlet annerledes. Dette spørsmå let må ses i sammenheng
med bokstav c, om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller
andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen. Om dette uttaler en samlet lagmannsrett:
”X hadde i 1999 og har fremdeles et omfattende system med manualer for utførelsen av
revisjonen. Disse manualene bygger på de internasjonale standardene for god revisjon,
og det er heller ikke fra aktors side bestridt at innholdet i disse har vært fullt forsvarlig.
Spørsmålet er hvordan selskapet har søkt å sikre seg at man ualene blir etterlevd i
praksis.
Lagmannsretten legger til grunn at selskapet gjennom årlige fagdager, kurs og bruk av
selskapets intranett har søkt å holde sine ansatte faglig oppdatert. På bakgrunn av dette
kan det ikke konstateres noen svikt i opplæringen av de som skulle utføre revisjonen.
Det er også godtgjort at selskapet har hatt et system for etterfølgende kontroll med
utførelsen av revisjonen, dels årlig for risikoutsatte selskaper og dels rullerende slik at
alle revisorer blir kontrollert minst hvert tredje år. Resultatene fra slike kontroller er
med på å bestemme blant annet utfallet av belønningssysteme t i selskapet, og de som får
merknader blir også fulgt opp senere år. Selskapet og dets revisorer kontrolleres også til
tider av X internasjonalt. Ekstern kontroll utføres i t illegg av Revisorforeningen
sentralt, og i tilknytning til tilsyn fra Kredittilsynet. I nærværende sak har det særlig
vært pekt på tilsynsrapport fra Kredittilsynet av 27. april 2005, hvor X·s rutiner og
prosedyrer ble vurdert som tilfredsstillende. Aktor har korrekt påpekt at dette tilsynet
ikke omhandler hva som var situasjonen i perioden 1999 – 2002 da de aktuelle feil ble
begått, og at tilsynet heller ikke har gått inn på utførelsen av enkeltoppdrag. Tilsynets
rapport viser imidlertid til tidligere erfaringer med X som revisjonsselskap, herunder til
tilsyn som er gjort i tilknytning til utførelse av revisj onsoppdrag for konserner, for
helseforetak og for revisjon utført av selskapets distr iktskontorer. Heller ikke i
tilknytning til disse tidligere tilsynene er det fremkommet merknader av betydning,
verken vedrørende X·s systemer for revisjon eller ut førelse av enkeltoppdrag.” 6
(31) Bevisføringen for de tidligere retter har på dette punkt vært omfattende, og det er ingen
grunn til å trekke i tvil de konklusjoner som her har vært trukket.
(32) Det er i denne forbindelse også av betydning at selskapet ikke har hatt noen
instruksjonsmyndighet i forhold til A som ansvarlig revisor. Dette har sammenheng med
ansvarlig revisors uavhengige stilling. Av dette følger at en kontroll av den fortløpende
revisjon heller ikke vil være særlig aktuell.
(33) Fra aktoratets side har det vært påpekt at arbeidsbelastningen til tider har vært uforsvarlig
høy, og at kravet til inntjening kan gå ut over hensynet til go d revisjon. Det er imidlertid
vanskelig å påvise at slike momenter er egnet til å forklare det vi her står overfor.
(34) Selv om det ikke kan pekes på konkrete tiltak som selskapet burde ha gjort for å
forebygge de feil som har vært begått, har lagmannsrettens mindretall kommet til at
allmennpreventive hensyn likevel tilsier at det i et tilfelle som dette må reageres med
foretaksstraff. Mindretallet uttaler således:
”I tillegg er det slik at muligheten for å bli utsatt for straffesanksjoner uten at det har
vært noe å bebreide foretaket vil gi et sterkere incitament enn ellers til å forhindre
lovovertredelser. Mindretallet ser dette som den sentrale begrunnelsen for
foretaksstraffen.”
(35) Etter å ha påpekt at til tross for gode manualer ble ikke risikoforholdene i regnskapene
definert og avdekket av revisor, verken på planleggingsstadiet eller under
gjennomføringen av revisjonen, uttales:
”Dette viser at det ikke er tilstrekkelig å vise til gode manualer for hvordan ting skal
gjøres. Etterlevelsen av manualene er avgjørende. Det er he r det har sviktet i vår sak.
Det er også etterlevelsen av manualene som er det vanskeligste å gjøre noe med ved
generelle retningslinjer. På dette området er det derfor viktig ikke bare å fokusere på
aktsomhet. Det bør i sterkere grad fokuseres på den objektive risiko for manglende
etterlevelse for å oppnå en sterkere preventiv effekt.”
(36) Mindretallet peker her på en side ved prevensjonshensynet som ikke må oversees, nemlig
den virkning som består i en stadig innskjerping og oppstramming av rutiner, instrukser
og retningslinjer. Jeg vil anta at bevisstheten om en mulig straffereaksjon for foretaket
ved at disse ikke blir etterlevd, vil skjerpe årvåkenheten både mot den interne oppfølgning
og i forholdet til klientene. Den vil dessuten bidra til å rette oppmerksomheten mot hva
som kan være særlige risikosituasjoner, og som derfor lett kan aktualisere foretaksstraff.
(37) Når jeg finner grunn til å vektlegge en slik generell preventiv effekt av foretaksstraff,
legger jeg særlig vekt på den betydning revisjonen har i det øko nomiske liv og i
samfunnet for øvrig, og de skadevirkninger sviktende revisjon kan føre til. ¯rsregnskapet
er den viktigste informasjon et foretak gir til omverdenen om sin økonomiske status. Det
danner et vesentlig grunnlag for andres forhold til foretaket, enten det gjelder
kredittgiving, investeringer og andre transaksjoner eller det offentliges krav på skatter og
avgifter. At revisjonen skjer i samsvar med lovens regler, er derfor av grunnleggende
betydning for regnskapets funksjon.
(38) At det kan være vanskelig for påtalemyndigheten konkret å påvise hva som bør gjøres
annerledes, kan ikke være avgjørende. Det er ingen forutsetni ng for bruk av foretaksstraff 7
at foretaket eller noen i dens ledelse kan bebreides for de feil og mangler som ligger til
grunn for den straffbare handling. Jeg viser til Rt. 2007 side 1684 avsnitt 36–38. Jeg
finner det likevel påfallende at den samme svikten kunne skje to år på rad – både for
1999-oppgjøret og oppgjøret i 2000. Det er også bemerkelsesverdig at r evisjonen ikke ble
brakt opp på et forsvarlig nivå ettersom A ikke var alene om revisjonen, men samarbeidet
i et team bestående av ytterligere tre revisorer, hvorav to var statsautoriserte revisorer.
(39) Jeg kan heller ikke se at andre negative virkninger for foretaket som en overtredelser av
revisorloven kan føre med seg, gjør en straffereaksjon mindr e påkrevd. Foretaksstraff vil
sikre en generell preventiv virkning uten hensyn til hvilke øv rige virkninger en
overtredelse vil kunne ha i det enkelte tilfellet.
(40) Et av formålene med foretaksstraff er å unngå pulverisering av ansvar, ved at straff kan
anvendes ved kumulative og anonyme feil. I vår sak er en av foretakets medarbeidere
straffedømt, og etter bokstav g i oppregningen skal det legges v ekt på dette. Som en mer
generell innvending mot foretaksstraff for revisjonsforetak har det vært vist til
revisorlovens system med ansvarlig revisor, noe som innebærer at man ved brudd på
revisorloven regelmessig vil ha en person å knytte ansvaret til. Heller ikke dette
momentet kan være avgjørende mot at foretaksstraff ilegge s. I denne forbindelse nevner
jeg at i vår sak er den ansvarlige, A, en person som, ved siden av å være partner, hadde en
overordnet stilling i selskapet. Han var leder av selskapets bank-/finansgruppe, som totalt
utgjorde ca. 30 ansatte, og var dessuten leder av revisjonsteamet for Finance Credit-
gruppen. Han hadde således en betydelig posisjon i selskapet, noe som er egnet til å
trekke i retning av foretaksstraff.
(41) Som siste moment ser jeg på handlingens grovhet. Jeg har tidligere redegjort for at den
sviktende revisjon gjaldt forhold som var meget sentrale i regnskapssammenheng. Det
dreide seg om poster i regnskapet som det for enhver revisor må framstå som helt
vesentlig å kontrollere – noe som for øvrig også klart ful gte av selskapets manualer. Det
er også på det rene at den manglende substans i de enkelte poster lett ville ha blitt avslørt
dersom adekvate kontrolltiltak hadde vært iverksatt, og at det her for en stor del var tale
om relativt enkle kontrolltiltak. Det vesentligste av handlingene som ligger til grunn for
straffedommen, er av denne grunn av tingretten blitt karakterisert som grovt uaktsomt.
(42) Det er på det rene at risikoen ved ikke å kontrollere her var betydelig. De mangelfulle
regnskapene har satt B og C i stand til å utføre omfattende bedragerier overfor banker og
andre kreditorer. Den samlede gjeld ved Finance Credit-konkursen beløp seg til ca. 1,5
milliarder kroner. Av dette skriver en underbalanse på 665 millioner kroner seg til tiden
før X ble engasjert. Videre har selskapet gjennom forlik de kket 347 millioner kroner, og
etter det opplyste har boet gitt en ikke ubetydelig dividende. Dette forhindrer ikke at
forgåelsen har ført til et tap av ekstraordinær størrelse .
(43) Forsvarer har påpekt at når B og C har kunnet begå de omfattende bedrageriene, så kan
ikke det alene tilskrives den mangelfulle revisjonen, men at det også har vært svikt i
selskapenes styrer, hos långivere og andre samarbeidspartnere. Selv om dette nok kan
være riktig, er det ikke til å komme fra at revisjonens fundamentale betydning for et
regnskaps troverdighet overfor omverdenen tilsier at denne må bære et betydelig ansvar
for at dette kunne skje. 8
(44) Samlet sett er jeg kommet til at X bør ilegges foreta ksstraff i samsvar med de poster i
tiltalen som A er domfelt for.
(45) Som foretaksstraff skal det utmåles en bot, og det gjenstår å fastsette botens størrelse. De
momenter som følger av straffeloven § 48b, gjelder også v ed utmålingen av
foretaksstraffen.
(46) Aktor har lagt ned påstand om en bot på 10 millioner kroner. Selv om skadepotensialet og
den forvoldte skade er betydelig, finner jeg beløpet vesentlig for høyt, hensyn tatt til at det
ikke er påvist noe som selskapet konkret kan bebreides. Det må også tas et visst hensyn til
de øvrige negative konsekvenser som saken har fått for sels kapet, og til den tiden som er
gått siden de straffbare forhold fant sted. Jeg er kommet til at boten passende kan settes til
5 millioner kroner. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger.
(47) Jeg stemmer for denne
D O M :
X AS dømmes for overtredelse av revisorloven § 9-3, jf. § 5-1, § 5-2 og § 5-3 og
regnskapsloven § 8-5 første ledd, jf. § 7-1, jf. straffeloven § 48a, alt sammenholdt med
straffeloven § 63 første ledd, til en straff av bot til s tatskassen stor 5 000 000 –
femmillioner – kroner.
(48) Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(49) Dommer Coward: Likeså.
(50) Dommer Flock: Likeså.
(51) Dommer Lund: Likeså.
(52) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
X AS dømmes for overtredelse av revisorloven § 9-3, jf. § 5-1, § 5-2 og § 5-3 og
regnskapsloven § 8-5 første ledd, jf. § 7-1, jf. straffeloven § 48a, alt sammenholdt med
straffeloven § 63 første ledd, til en straff av bot til s tatskassen stor 5 000 000 –
femmillioner – kroner.
Riktig utskrift bekreftes: