HR-1992-10 - Rt-1992-39
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-01-15 |
| Publisert: | HR-1992-00010-A - Rt-1992-39 (11-92) |
| Stikkord: | (Edderkoppendommen), Sivilprosess, Bevisopptak, Vitneplikt, Kildevern |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om to forfattere av boken "Edderkoppen" hadde rett til kildevern. Sentralt i saken var om forfattere av en bok hadde samme kildevern som redaktører og journalister, jf. Tvistemålsloven (1915) § 209a og Straffeprosessloven (1981) § 125.
Høyesterett kom til at boken "Edderkoppen" etter sitt innhold lå innenfor formålet med Tvistemålsloven (1915) § 209a, som bl.a. var å fremme debatt om samfunnsspørsmål. Dermed ble boken likestilt med lovens ordlyd om kildevern av "trykte skrifter". Det ble også klargjort at samtykke fra en mulig kilde ikke uten videre medfører at retten til å nekte å oppgi kilden faller bort. Kontrollutvalget for overvåkingstjenesten kunne således ikke kreve forklaringsplikt/vitneplikt for bokens forfattere. |
| Saksgang: | Oslo byrett 10.10.1990 - Eidsivating lagmannsrett 12.12.1990 - Høyesterett HR-1992-00010A, L.nr 10/1992, jnr 34/1991 |
| Parter: | Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten (advokat Eilert Stang Lund) mot 1. Viggo Johansen 2. Pål T Jørgensen (advokat Jon Lyng) |
| Forfatter: | Kst dommer Lødrup, Lund, Sinding-Larsen, Backer, Smith |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §43, Tvistemålsloven (1915) §209a, §209, §403, §404, Plenumsloven (1926) §6, Straffeprosessloven (1981) §125, Straffeprosessloven (1887) §177, Straffeloven (1902) §10, §322, Politiloven (1936) §3, §8, Straffeprosesslov ikrafttredelseslov (1985) |
Kst dommer Lødrup: Saken gjelder to journalisters rett til kildevern, også kalt "pressens anonymitetsrett".
Boken "Edderkoppen - Historien om en møbelhandler" ble høsten 1989 utgitt av Aventura forlag. Bokens tema er ifølge forordet "Arvid Engen ... og det politiske spillet han har stått bak". Viggo Johansen og Pål T Jørgensen - senere omtalt som journalistene - er bokens forfattere.
Dagsnytt i NRK meldte 27. juni 1989 at "Flere kilder sentralt plassert i norsk samfunnsliv har de siste ukene gitt Dagsnytt informasjoner som alle peker i retning av at det fremdeles er nær kontakt og jevnlig informasjonsutveksling mellom enkelte tjenestemenn i overvåkingspolitiet og sentrale tillitsvalgte i Arbeiderpartiet". En viktig kilde til disse informasjoner var møbelhandler Arvid Engen. "Edderkoppen" er basert dels på materiale de to journalistene har fått fra Arvid Engen, dels på andre kilder.
Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten - senere kalt Kontrollutvalget - fant grunn til å foreta nærmere undersøkelser om det innen overvåkingspolitiet var skjedd brudd på den instruks som er gitt for dets arbeid. Instruksen er gitt ved kgl.res. av 25. november 1977 i medhold av lov av 13. mars 1936 om politiet §3 og §8. Av spesiell interesse i denne forbindelse er instruksens §4 tredje ledd, som lyder: "Medlemskap i lovlig politisk organisasjon eller lovlig politisk virksomhet kan ikke i seg selv danne grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger", og instruksens §8: "Enhver som er knyttet til overvåkingstjenesten, skal nøye instrueres om sin plikt til å iaktta streng taushet om hva han erfarer i tjenesten. Han skal gi skriftlig taushetsløfte ...". Etter Kontrollutvalgets mening var det særlig grunn til å undersøke om det hadde funnet sted overvåking på politisk grunnlag i strid med §4 tredje ledd, og om det forelå brudd på taushetsplikten etter §8. Etter instruksen for Kontrollutvalget fastsatt ved kgl.res. av 22. januar 1982 §4 første ledd, skal utvalget undersøke enhver klage fra enkeltpersoner eller organisasjoner, og av "eget tiltak" ta opp "enhver sak eller ethvert forhold som det finner riktig å behandle, herunder særlig forhold som har vært gjenstand for offentlig kritikk".
De to journalistene nektet å møte og avgi forklaring for Kontrollutvalget. De mente at det kunne komme i strid med deres rett og plikt til å beskytte sine kilder. Ved begjæring om bevisopptak av 2. januar 1990 for Oslo byrett krevet Kontrollutvalget i medhold av domstolloven §43 annet ledd avhør av dem. I begjæringen het det blant annet:
"Bevisopptaket kreves i tilknytning til deres bok "Edderkoppen". Opplysninger i boken har foranlediget at Kontrollutvalget har iverksatt undersøkelser med sikte på å finne ut om det kan rettes kritikk mot overvåkingstjenesten. .... Som kjent har publiseringen av boken "Edderkoppen" medført at sterke offentlige interesser taler for en fullstendig og hurtig klarlegging av faktiske forhold i tilknytning til forhold vedrørende overvåkingstjenesten."
Kontrollutvalget begjærte at avhøret av journalistene skulle skje for lukkede dører. Oslo byrett avsa 22. januar 1990 kjennelse med slik slutning:
"Saken går for åpne dører."
Kjennelsen ble av Kontrollutvalget påkjært til Eidsivating lagmannsrett, som 15. mai 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Det fortsatte rettslige avhør av Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen i sak 150/90-35 ved Oslo byrett skal foregå for lukkede dører.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Kjennelsen ble av Viggo Johansen og Pål T Jørgensen påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 12 juli 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Jeg bemerker at det her dreiet seg om et videre kjæremål, hvor Høyesteretts kompetanse er begrenset, jf tvistemålsloven §404, og hvor kjæremålet bare gjaldt spørsmålet om det forelå noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Journalistene hadde tatt kontakt med Norsk Presseforbund, som 30. august 1990 avga en uttalelse hvor det blant annet av hensynet til de prinsipielle sider ved kildebeskyttelsen ble anbefalt dem å holde en restriktiv linje under avhørene.
Avhørene fortsatte ved Oslo byrett 8. oktober 1990 for lukkede dører, og med referatforbud. Jeg skyter her inn at Kontrollutvalget begjærte at dokumentasjonen for Høyesterett av dette bevisopptaket skjedde for lukkede dører. Under henvisning til de tidligere kjennelser om dette spørsmålet, hadde kjæremålsmotpartene ikke innvendinger mot dette. Høyesterett avsa mot denne bakgrunn 10. desember 1991 kjennelse med slik slutning:
"Dokumentasjon av de forklaringer som for Oslo byrett fant sted for lukkede dører, skjer også for Høyesterett for lukkede dører."
Under bevisopptaket 8. oktober 1990 nektet journalistene under henvisning til tvistemålsloven §209a å besvare en rekke spørsmål. Kontrollutvalget begjærte at retten avsa kjennelse for at de hadde plikt til å besvare disse spørsmålene om forhold med tilknytning til politiets overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Kontrollutvalget hadde innhentet erklæringer fra Martin Kolberg, Willy Haugli, Arne Huuse, Iver Frigaard, Per Karlsen, Torleiv Vika og Arvid Engen om samtykke til at journalistene besvarte spørsmål om hva de hadde fortalt dem. Hertil kommer en samtykkeerklæring fra Torbjørn Jagland, som imidlertid er uten interesse for denne saken. Oslo byrett avsa den 10. oktober 1990 kjennelse med slik slutning:
"Vitnene Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen pålegges å besvare alle spørsmål om forhold med tilknytning til politiets overvåkningstjeneste som de har fått kjennskap til gjennom sin kontakt med følgende personer: Torbjørn Jagland, Martin Kolberg, Willy Haugli, Arne Huuse, Iver Frigaard, Per Karlsen, Torleiv Vika og Arvid Engen. De pålegges også å svare på spørsmål om hvem av disse som er hjemmelsmann til de enkelte deler av kildematerialet."
Viggo Johansen og Pål T Jørgensen påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 12. desember 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen kan ikke pålegges å forklare seg om hvem som er hjemmelsmann for opplysninger innhentet i forbindelse med arbeidet med utgivelsen av boka "Edderkoppen".
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Kontrollutvalget har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Under henvisning til lov om forandring i lovgivningen om Høiesterett av 25. juni 1926 §6 annet ledd, jf tvistemålsloven §403 siste ledd, henviste Høyesteretts kjæremålsutvalg 1. februar 1991 kjæremålet i sin helhet til avgjørelse av Høyesterett. Justitiarius besluttet 4. februar 1991 at partsforhandlingene i saken skulle skje etter de regler som gjelder for ankesaker.
Av de nye dokumenter for Høyesterett nevner jeg særlig erklæringer fra fem sentrale personer i norsk presse: Andreas Norland, Aftenposten, Per Brunvand, Arbeiderbladet, Arve Solstad, Dagbladet, Hans Erik Matre, NTB, formann i Norsk Redaktørforening, og generalsekretær Gunnar Gran, Norsk Presseforbund. Fra Kontrollutvalgets side er det en ny anførsel knyttet til tvistemålsloven §209a tredje ledd fjerde punktum, om vegring for å gi opplysninger, som jeg senere kommer tilbake til. Kontrollutvalget har presisert at utvalget i denne saken også undersøker om det har funnet sted overvåking på politisk grunnlag.
For øvrig står saken i samme stilling som for lagmannsretten.
Da tvistemålsloven §209a er helt sentral i saken, finner jeg grunn til å gjengi den i sin helhet her:
"Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.
Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den finner det særlig viktig at forklaring gis.
Retten skal foreta en avveining av de stridende interesser og herunder bl a legge vekt på sakens art og forklaringens betydning for sakens opplysning. Regelen i §209 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Forklaring kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, eller når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi denne.
Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeider."
Jeg vil tilføye at en likelydende bestemmelse er gitt i straffeprosessloven §125, og at mine bemerkninger derfor får betydning for tolkingen av begge bestemmelser.
Den kjærende part, Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten, har for Høyesterett gjort gjeldende:
Kontrollutvalget har etter domstolloven §43 annet ledd adgang til å begjære bevisopptak, og de vitner som ønskes avhørt har da forklaringsplikt etter tvistemålsloven regler for vitneplikt. Vitneplikten gjelder for alle de typer undersøkelser som Kontrollutvalget etter sin instruks har plikt til å foreta. I denne saken er både undersøkelsen og de spørsmål som er stillet tilstrekkelig konkretisert.
Tvistemålsloven oppstiller vitneplikt som den store hovedregel. Unntak fra denne plikten krever særskilt hjemmel. Et slikt unntak er gitt i §209a. Lagmannsretten har lagt for liten vekt på at §209a er en unntaksbestemmelse, som må tolkes ut fra det. Det fremholdes prinsipalt at dette unntaket ikke kan påberopes av journalistene. Bestemmelsen gjelder bare for periodiske publikasjoner, og i dette tilfellet står vi overfor en bok utgitt på vanlig måte av et forlag. Og selv om en bok av denne art skulle falle inn under §209a, gjelder ikke kildebeskyttelsen når - som i denne saken - de aktuelle personer har samtykket i at journalistene blir spurt om hva de har fortalt dem.
Subsidiært anføres - dersom §209a gjelder i saken - at lagmannsretten har tatt feil ved den avveining som skal finne sted etter bestemmelsens tredje ledd første punktum. Lagmannsretten har lagt for stor vekt på hensynet til kildebeskyttelse, og for liten vekt på de sterke samfunnsinteresser som Kontrollutvalget skal ivareta. Intet demokrati kan tolerere et overvåkingspoliti som går utenfor de rammer for dets arbeid som de politiske myndigheter har trukket opp. Mistanke eller påstander om dette må derfor undersøkes grundig. Ved interesseavveiningen her må de samtykkeerklæringer som er nevnt også ha stor vekt. Det er liten grunn til å beskytte en kilde som gir avkall på kildevernet.
Atter subsidiært blir det hevdet at begge alternativer i tredje ledd fjerde punktum kan medføre forklaringsplikt i denne saken. Om det foreligger straffbart brudd på taushetsplikten hos overvåkingspolitiets tjenestemenn, er et av de forhold undersøkelsen gjelder. Videre anføres det, og det er nytt for Høyesterett, at de to journalistene har vegret seg for å svare på spørsmål som ligger utenfor rammen for kildebeskyttelsen. Disse to alternativer kan - og skal - anvendes uten at man er bundet av de kriterier som er fastsatt i første punktum.
Kontrollutvalget har videre anført at alle spørsmål må besvares, med mindre de direkte går på hvem som er kilden.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Oslo byretts kjennelse 10. oktober 1990 stadfestes."
Kjæremålsmotpartene, Viggo Johansen og Pål T Jørgensen, har gjort gjeldende:
Lagmannsrettens kjennelse er riktig i resultatet, og i det vesentlige i begrunnelsen, men med enkelte presiseringer som vil gå frem av anførslene. Bestemmelsen i §209a gjelder ikke bare periodiske publikasjoner som aviser og tidsskrifter, men også bøker og de andre former for trykte skrifter som er nevnt i legaldefinisjonen av trykt skrift i straffeloven §10. I alle fall må en bok av denne karakter anses å falle inn under vernet. At det er gitt samtykke fra de personer som kildevernet påberopes for, kan ikke være avgjørende. Kildevernet er ikke gitt bare av hensyn til kilden, men også av hensynet til pressen og den samfunnsinteresse som ligger i at kilder kan beskyttes. I dette tilfelle er det Kontrollutvalget som har innhentet samtykkene. Det hevdes at dette i seg selv er en kritikkverdig fremgangsmåte, og at et eventuelt samtykke i hvert fall må avgis overfor den som har mottatt opplysningene. Bestemmelsen i §209a tredje ledd representerer unntak fra hovedregelen om kildebeskyttelsen, og dette unntaket må antas å ha en meget snever ramme. Etter at pressen i 1951 fikk gjennomslag for prinsippet om retten til ikke å oppgi kilde, er kildevernet blitt utvidet. Kildevernet er av avgjørende betydning for den samfunnskritiske rollen som det i dag hersker bred enighet om at pressen skal fylle. Dette kildevernet er særlig viktig innenfor det som kan kalles dets kjerneområde, nemlig hvor søkelyset rettes mot sentrale samfunnsinstitusjoner i privat og offentlig sektor. Bokens tema er midt i dette kjerneområdet, idet den retter søkelyset mot kritikkverdige forhold i det politiske miljø og i overvåkingspolitiet.
Når det gjelder de to alternativer i tredje ledd fjerde punktum - brudd på taushetsplikten og vegring - er ikke vilkårene for å pålegge forklaringsplikt til stede. Det beviskrav som stilles - at opplysningene "må antas" å være gitt ved et straffbart forhold - er ikke oppfylt. Videre har journalistene gitt Kontrollutvalget en rekke opplysninger, blant annet ved å la det høre fra de lydbåndene som gjaldt overvåkingspolitiet. Disse to alternativene er for øvrig spesialregler, som må tolkes på bakgrunn av hovedformålet med §209a, nemlig kildevernet.
Kjæremålsmotpartene har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, bortsett fra at kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger både for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Jeg bemerker innledningsvis at Høyesterett, selv om det gjelder kjæremål over en kjennelse truffet av lagmannsretten, i dette tilfellet - som gjelder avgjørelse om vitneplikt etter tvistemålsloven §209a - har kompetanse til å prøve alle sider ved lagmannsrettens avgjørelse, jf tvistemålsloven §404 nr 4.
Hjemmelen for å kreve bevisopptak ved domstolene er gitt i domstolloven §43 annet ledd, og vitneplikten og dens omfang følger da av tvistemålsloven regler.
Denne saken reiser flere spørsmål av betydelig rekkevidde. Virkeområdet for §209a er omtvistet på et sentralt punkt, nemlig om bestemmelsen i tillegg til aviser og andre periodiske skrifter (tidsskrifter) også omfatter bøker og trykksaker i sin alminnelighet. Også spørsmålet om for hvem kildevernet gjelder, reiser tvil. Videre står Høyesterett overfor spørsmålet om å veie mot hverandre ulike verdier som anses grunnleggende i et moderne demokrati. Skal hensynet til kildevernet prioriteres foran eller etter hensynet til full saksopplysning om overvåkingspolitiet har gått utenfor sin kompetanse, ved eventuelt å ha iverksatt overvåking på politisk grunnlag, og foran eller etter en klarlegging av om tjenestemenn i overvåkingspolitiet har brutt reglene om taushetsplikten? Videre må det tas stilling til betydningen av at kildene gir samtykke til at journalistene avgir forklaring, og rekkevidden av særreglene i §209a tredje ledd om unntak fra kildevernet.
Gjennombruddet for prinsippet om pressens rett til å beskytte sine kilder kom i norsk rett ved de tillegg som ved lov av 15. juni 1951 ble gitt i tvistemålsloven §209. Før denne lovendringen var det ingen slike regler om fritak for vitneplikt for pressen. Med et par endringer hvis betydning jeg skal komme tilbake til, svarer tilleggsloven av 1951 til någjeldende §209a. Samtidig ble det foretatt endringer i den dagjeldende straffeprosesslovs §177 for de tilsvarende spørsmål i straffesaker. Ved lovendringer i 1973 ble det i begge lover gitt en tilføyelse om at reglene også gjelder for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeider. Ved straffeprosessloven av 1981 kom regelen inn i §125, mens tvistemålsloven §209a ble skilt ut som en egen bestemmelse ved loven av 14. juni 1985 nr 71 om ikraftsettelse av straffeprosessloven. Samtidig ble første ledd annet punktum føyet til i straffeprosessloven §125, mens den tilsvarende endring i tvistemålsloven §209a skjedde i 1986. Ved lovendringer i 1986 ble vitneplikten myket opp for de tilfeller en melding eller artikkel inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt. Forarbeidene til de to lovene må ses i sammenheng.
Området for §209a.
Etter mitt syn er det forholdsvis klart at bøker i sin alminnelighet faller utenfor rammen av §209a. Det følger både av en naturlig tolking av bestemmelsen og av dens forhistorie. Til nærmere belysning av dette skal jeg bemerke:
Bestemmelsen gjelder ganske visst for "trykt skrift". Men allerede ordlyden for øvrig viser at det ikke er bøker bestemmelsen tar sikte på. Det er "redaktøren" av et trykt skrift som er gitt retten til å beskytte sine kilder, og kildevernet gjelder hvem som er forfatter til "en artikkel eller melding" i skriftet.
Bak lovendringene i 1951 lå et omfattende arbeid, hvor Norsk Presseforbund spilte en sentral rolle, blant annet gjennom den såkalte Pressekomiten, hvis innstilling er gjengitt som vedlegg til Ot.prp.nr. 28 (1950). Det er pressen som har krevet kildevern, og begrunnelsen har vært hensynet til nyhetsformidlingen, se blant annet Ot.prp.nr.28 (1950) side 41. Spørsmålet om kildevern har stått sentralt i presseforbundets arbeid helt siden stiftelsen i 1910, og gjør det fortsatt. Pressens målsetting er et kildevern uten begrensninger.
Etter Ot.prp.nr.28 (1950) skulle bestemmelsen gjelde for "blad eller tidsskrift". Endringen til "trykt skrift" ble foretatt under komitebehandlingen i Stortinget i samsvar med et forslag fra Pressekomiten, og var godtatt av Justisdepartementet. Begrunnelsen for og den mulige rekkevidden av denne endringen er uklar. Endringen ble begrunnet slik i Innst.O.VII (1951) side 11:
"Med hensyn til redaksjonen av de foreslåtte endringer synes pressekomiteens siste forslag også i en annen henseende å fremby en fordel fremfor departementets. - Komiteen taler om "trykt skrift" i sin alminnelighet, mens departementet spesifiserer fritagelsen til å gjelde "blad eller tidsskrift".
Da kretsen av de personer som fritagelsen skal gjelde også omfatter alminnelige forlag og trykkerier, synes det rimelig å benytte den mere omfattende form, jfr. straffeloven §322."
Dersom man med dette hadde ment å utvide området for bestemmelsen til også å omfatte bøker, som overhodet ikke hadde vært nevnt tidligere under forberedelser av loven, måtte dette vært klargjort på en helt annen måte. Jeg kan ikke se at henvisningen til formuleringen i straffeloven daværende §322 kan forstås slik at man mente at også straffeloven definisjon i §10 av trykt skrift skulle bringes til anvendelse.
Jeg vil videre peke på at man under arbeidet med loven av 1951 konsekvent talte om pressen og dens behov for kildevern og anonymitet. Proposisjonen (Ot.prp.nr. 28 (1950)) har i overskriften formuleringen "Pressens anonymitetsrett". Det tales om pressens folk, om pressens krav om å få dekke sine kilder og om journalisters vitneplikt. Bakgrunnen og temaet for lovendringene av 1951 er i proposisjonen formulert slik (side 41): "Den beskyttelse som pressen krever for sine kilder, er i første rekke diktert av samfunnsmessige hensyn.
Skal pressen fylle sin oppgave ikke bare som nyhetsbringer, men også som samfunnets årvåkne kritiker, må den være i stand til å formidle den enkelte borgers iakttagelser og opplevelser uten at denne selv behøver å tre frem i rampelyset."
I denne forbindelse er det også grunn til å trekke frem hva Pressekomiten skrev til departementet i 1948, og som her siteres etter Innst.O.VII (1951) side 6:
"Vi er også enig med straffelovkomiteen i at pressen ikke har noe krav på å kunne dekke sine kilder når den bare av sensasjonslyst offentliggjør opplysninger eller kommer med meddelelser av oppsiktsvekkende art."
I Justiskomiten ble dette understreket av det flertallet som ikke ønsket saken utsatt:
"Flertallet er enig i og vil gjerne streke under de siterte uttalelser. Flertallet mener at pressens eventuelle rett til å beskytte sine kilder, ikke kan begrunnes med hensynet til pressens forretningsmessige interesse. Skal pressen få en større rett på dette området, må det etter flertallets syn alene grunngis med ønsket om den størst mulige ytringsfrihet.
Ytringsfrihet er grunnvollen for en demokratisk statsform, og en ansvarsbevisst presse er det viktigste middel til å fremme denne frihet, det blir derfor etter flertallets mening naturlig at pressen inntar en særstilling i samfunnet og sikres størst mulig bevegelsesfrihet. Men det sier seg selv at en slik særstilling stiller overmåte store krav til pressens hederlighet og ansvarskjensle. En ansvarsløs presse kan gjennom ubegrunnede angrep på folks privatliv gjøre friheten til det enkelte menneske illusorisk. Pressens viktigste oppgave er å være folkets talerør i saker av offentlig interesse."
Disse ordene som nå ligger førti år tilbake i tiden, kaster ikke bare lys over tolkingen av "trykt skrift". De gir også god veiledning ved vurderingen av de andre spørsmål som denne saken reiser. Selv om det er skjedd meget i utviklingen av pressen i denne perioden, og nye former for samfunnskritisk virksomhet har vokset frem, fremstår de for meg som gyldige også i dag. Pressefrihet er en del av ytringsfriheten, som omfatter alle former for meningsytringer. Men diskusjonen av kildevernet og anonymitetsretten har meg bekjent ikke vært reist - iallfall ikke i noen lovgivningsmessig sammenheng - i forhold til trykkefriheten i sin alminnelighet. Det er pressens funksjoner som skal vernes gjennom kildevernet og anonymitetsretten. Kildevern for opplysninger i ethvert trykt skrift - herunder mangfoldiggjorte skrifter og plakater slik straffeloven §10 er utformet - vil reise en rekke spørsmål som ikke ble utredet eller diskutert i forbindelse med 1951-lovgivningen eller de senere endringer i tvistemålsloven og straffeprosessloven. Representanten Stavang berørte riktignok disse problemstillingene i sitt innlegg i Stortinget i 1951, jf Forh.O.1951 231, men jeg kan ikke av dette ene innlegg trekke noen slutninger av betydning for min lovforståelse på dette punkt. Jeg finner her grunn til å peke på at Justiskomitens flertall sterkt fremhevet pressens særstilling.
Jeg vil også trekke frem den tilføyelse som kom inn i §209a i 1986. Kildevernet ble da utvidet til å gjelde ikke bare hjemmelsmann for opplysninger som var publisert, men også for hjemmelsmannen for opplysninger som er "betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet", se §209a første ledd annet punktum. Hvis dette også skulle gjelde tilsvarende for forfattere generelt, ville retten til å holde kilder skjult kunne påberopes av alle som hevdet å holde på med en bok hvor opplysningene skulle tas inn. Jeg finner det klart at dette ligger utenfor hva som var intensjonene bak lovendringen i 1986. Også her går det frem at det er pressens og den enkelte pressemedarbeiders kildevern og anonymitetsrett man tok sikte på å bedre, se blant annet Ot.prp.nr.53 (1983-84) side 60 og Innst.O.nr.72 (1984-85) side 16.
I den juridiske teori er det også pressens situasjon som har stått i sentrum, og bøker er blitt uttrykkelig holdt utenfor kildevernet. I Tore Scheis kommentarutgave (1990) til tvistemålsloven bind II står det på side 70 at §209a gjelder "pressens rett til å nekte å oppgi" kilde. På side 71 - i kommentaren til "trykt skrift" - heter det at "Bøker faller utenfor". Er det først på det rene "at det foreligger en bok, kan det ikke være grunnlag for kildevern etter bestemmelsen". I Bjerke og Keiseruds kommentar til straffeprosessloven (1986) sies det på side 362 at §125 "gjelder pressens rett til å beskytte sine kilder", og at utgivelse av bøker faller utenfor bestemmelsen (på side 363). Til slutt vil jeg på dette punkt vise til NOU 1988:2 om Kildevern og offentlighet i rettspleien, hvor drøftelsen om kildevernets omfang også er begrenset til presse og kringkasting, se særlig pkt 2.3.
Det er etter min mening pressens arbeidsform med blant annet henvendelser fra publikum som det er særlig viktig å beskytte, og det løpende arbeid som pågår i de ulike aviser (og kringkasting) med samfunnskritisk journalistikk. For personer som har informasjon, og som ikke ønsker å fremstå som kilde, er det naturlig å gå til pressen - det er pressen som er den åpne kanalen.
Denne saken reiser også spørsmålet om hvilken personkrets som er gitt rett til kildevern etter tvistemålsloven §209a. Bestemmelsen er heller ikke på dette punktet klar. Den er formulert slik at utgangspunktet i første ledd er et fritak for redaktøren, og at andre nærmere angitte persongrupper med tilknytning til utgivelsen etter annet ledd skal ha "samme rett". De personer som gis denne rett, er en meget sammensatt gruppe. I den ene ytterkant har man trykkeriets folk som bare skal sørge for selve produksjonen av det trykte skrift, og i den annen ytterkant journalisten som selv skal bringe opplysninger til veie. I dag fremstår journalisten i svært mange tilfeller ved navn; det er således ikke journalistens anonymitet redaktøren skal verne. "Pressen" er noe mer enn redaktøren, og journalisten er like ofte - eller oftere - nå i fokus som kildevernets subjekt. For journalisten passer det ikke så godt å se deres rett som avledet av redaktørens. Jeg finner det naturlig å forstå bestemmelsen slik at det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes. Det bør derfor ikke uten videre være avgjørende om journalisten i det konkrete tilfellet kan sies å ha opptrådt på vegne av en redaksjon. Bestemmelsen bør etter min mening forstås slik at den enkelte pressemedarbeider er gitt en selvstendig rett til å verne sine kilder. I denne forbindelse er det grunn til å peke på at "kringkastingsmedarbeider" direkte er omtalt i bestemmelsenes siste ledd. Jeg nevner også at den enkelte pressemedarbeider sto sentralt ved lovendringene i 1980-årene.
Selv om jeg finner at §209a ikke omfatter bøker generelt sett, er ikke dermed resultatet gitt for "Edderkoppen". Slik forholdene her ligger an, står den og dens forfattere i en slik stilling at jeg er kommet til at den må likestilles med de trykte skrifter som gir kildevern. Jeg kan her vise til byrettens kjennelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre på dette punkt. Boken ligger etter sitt innhold innenfor formålet med bestemmelsen i §209a som blant annet er å fremme debatten om samfunnsspørsmål. Den er også blitt til gjennom den form for samfunnskritisk og oppsøkende journalistikk som i dag anses som en positiv og viktig del av medias arbeid. Det vil etter min mening da virke kunstig å la det være avgjørende for kildevernet om journalistene i stedet for å presentere stoffet gjennom avis eller kringkasting, gir det ut i bokform. Jeg legger også vekt på publikums situasjon. Informasjon til journalister forventes å være undergitt anonymitetsvernet i §209a. At flere kilder i denne saken visste at det dreiet seg om en bok under arbeid, kan ikke ha betydning for den generelle problemstillingen. Hertil kommer at en journalist i arbeidet med en bok ofte bygger på ulike kilder, som med en annen tolking her kunne komme forskjellig ut. Jeg må gå ut fra at det som er skrevet i boken dels bygger på opplysninger forfatterne har fått i sin virksomhet som journalister, og dels på opplysninger de har skaffet seg under sitt arbeid med boken. Opplysninger som i første omgang har vært beskyttet av betroelsesregelen i §209a første ledd annet punktum, kan ikke miste vernet om opplysningene deres ikke danner grunnlaget for avisartikler eller kringkastingsoppslag, men brukes i en bok journalisten skriver. Når en bok står i en slik sammenheng med forfatterens journalistiske virksomhet som i denne saken, finner jeg at §209a på dette punkt ikke kan gis en for snever tolkning.
Samtykkets betydning.
Samtykke fra en mulig kilde kan ikke uten videre medføre at retten etter §209a til å nekte å oppgi kilden faller bort. Jeg er enig med kjæremålsmotpartene i at kildevernet ikke bare er gitt i kildens interesse, men også i den alminnelige interesse i at kilder gis anonymitet. Hvor det bare er et begrenset antall personer som kan være kilder, vil disse bringes i en vanskelig situasjon dersom et samtykke fra en eller flere av dem skulle medføre at §209a ikke kom til anvendelse. En nektelse av å gi samtykke, vil lett utlegges slik at vedkommende har noe å skjule. Situasjonen vil også kunne være at journalisten bygger på flere kilder, og at han vanskelig kan forklare seg om en av dem uten å avdekke også de øvrige. Hvis §209a skal få en rimelig rekkevidde, bør derfor slike samtykkeerklæringer som de som foreligger i denne sak, ikke være avgjørende. Jeg vil for øvrig her vise til lagmannsrettens begrunnelse.
Avveiningen etter §209a tredje ledd første og annet punktum.
Etter tredje ledd første punktum kan et vitne pålegges å gi forklaring hvis det er "særlig viktig" at forklaringen blir gitt. Etter annet punktum skal avveiningen blant annet ta hensyn til "sakens art" og "forklaringens betydning for sakens opplysning". Det er således en helhetsvurdering som vil ligge til grunn for avgjørelsen. Domstolene er, slik loven er utformet, gitt en vid kompetanse til å vurdere kildevernets rekkevidde. Jeg finner grunn til å understreke at kildevernet er utgangspunktet, og at spørsmålet blir om det foreligger sterke nok grunner til å oppheve det.
Som nevnt står kildevern og anonymitetsrett her mot samfunnets interesse i å få kunnskap om overvåkingspolitiet har drevet overvåking på politisk grunnlag, og om tjenestemenn i overvåkingspolitiet har brutt sin taushetsplikt. Begge parter har under forhandlingene for Høyesterett vært enige om at de verdier som står mot hverandre, er vesentlige i et demokrati. Jeg kan uten videre slutte meg til det. Oppgaven blir følgelig å vurdere mot hverandre hensyn som begge i utgangspunktet har krav på domstolenes vern, men som her er på kollisjonskurs. Det fellesansvar og den sammenfallende interesse som Kontrollutvalget og den kritiske presse har i å avdekke eventuelle kritikkverdige forhold innen overvåkingspolitiet, er i denne saken blitt innbyrdes uforenelige.
Den kjærende part har hevdet at §209a må ses som en unntaksbestemmelse fra den alminnelige vitneplikt, og tolkes mot denne bakgrunn. Selv om kildevernet etter §209a formelt kan ses som et slikt unntak, er jeg med hensyn til tolkingen tilbøyelig til å se de regler den oppstiller om kildevern som sideordnet loven hovedregel. Kildevernet bør ha en så sentral plass i avveiningen, at tolkingen må ta utgangspunkt i at vi her står overfor likeverdige regelsett.
Det fremgår av rettspraksis at det er mange ulike saksforhold som ligger bak et ønske om kildevern. Avveiningen må skje konkret etter hvilke interesser som står mot hverandre. Men det er ikke uten videre gitt at kildevernet bør nedprioriteres etter viktigheten av den interesse som er krenket. I noen tilfelle vil det være slik at jo viktigere den krenkede interesse er, dess viktigere er det også å bevare kildevernet. Dette kommer etter mitt syn klart frem i denne saken. Samfunnets interesser i at overvåkingspolitiet arbeider lojalt innen de rammer folkevalgte organer har satt er fundamentale. Arbeidet for å avdekke kritikkverdige forhold - eller avsanne påstander om kritikkverdige forhold - må derfor prioriteres høyt. På den annen side er vi her på et område hvor den oppsøkende og kritiske presse har en sentral funksjon, som på andre områder hvor viktige samfunnsinstitusjoner kommer i søkelyset - det har treffende vært betegnet som kildevernets kjerneområde. Og da får kildevernets trygghetsfunksjon en særlig betydning.
Ved denne avveiningen finner jeg det riktig å legge til grunn et langsiktig perspektiv. Det kan neppe bestrides at mange forhold kommer frem i dagen fordi kilden vet at han eller hun er gitt et anonymitetsvern. Kildevernet må derfor i mange tilfelle ikke veies mot behovet for å få avdekket kritikkverdige eller straffbare forhold, men mot at etterforskningen blir mer tid- og ressurskrevende. Det må antas at et omfattende kildevern medfører at flere kritikkverdige forhold blir avdekket, enn det som ville vært tilfelle ved et vern av begrenset omfang, eller hvor vernet ikke blir gitt. Å opplyse om forhold av stor offentlig interesse, har for mange en høyere terskel enn når det gjelder mer trivielle forhold. Dermed kan også behovet for sikkerhet for anonymiteten i de førstnevnte tilfelle bli større enn ellers.
Med utgangspunkt i disse mer generelle betraktninger, er jeg kommet til at §209a tredje ledd første og annet punktum ikke kan få anvendelse for de to journalistene i saken. Den konkrete hjelp som Kontrollutvalget eventuelt vil få hvis journalistene ble pålagt forklaringsplikt, oppveies ikke av de negative sider det på lengre sikt vil ha om kilder i slike og lignende tilfeller vil kunne risikere å miste sitt kildevern. Jeg tilføyer at allerede det forhold at "Edderkoppen" foreligger, har gitt Kontrollutvalget grunnlag for å foreta omfattende undersøkelser.
De momenter som tredje ledd annet punktum direkte peker på, skaper også tvil om vilkårene for å bruke denne unntaksregelen er til stede. Kontrollutvalget har bare i beskjeden grad kunnet underbygge og konkretisere påstanden om betydningen av å oppheve kildevernet, idet store deler av materialet er fortrolig. Dette tilsier etter mitt syn ikke at det her kan legges andre beviskrav til grunn enn ellers hvor det gjelder anvendelsen av denne bestemmelsen. De avsnitt fra "Edderkoppen" som er dokumentert for Høyesterett, er videre såpass vage at jeg ikke kan se det er tilstrekkelig sannsynliggjort at kildene for dette materialet er av så vesentlig betydning for sakens opplysning at kildevernet kan falle bort.
Mitt standpunkt her endres ikke ved at de som etter dette omfattes av kildevernet, har samtykket i at journalistene avgir forklaring. Selv om dette er et moment som nok her kan tillegges betydning, finner jeg ikke det avgjørende. Jeg kan her vise til mine bemerkninger ovenfor om samtykkets virkninger.
Kontrollutvalget har vist til at det bare er utvalget som har kompetanse til å foreta de undersøkelser denne saken gjelder. Den rapporten det utarbeider er til justisministeren, og det er videre - avhengig av rapportens innhold - påtalemyndigheten som eventuelt etterforsker og påtaler lovbrudd. Jeg kan ikke tillegge dette vesentlig betydning; slik jeg ser det står kildevernet i samme stilling her som på etterforskningsstadiet.
Rekkevidden av unntakene i tredje ledd fjerde punktum.
Opprinnelig oppstillet §209a en ubetinget plikt til å oppgi kilden hvor det forelå opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt. Ved de nevnte lovendringer i 1985 og 1986 ble kildevernet utvidet ved at det nå heter at forklaring "kan" kreves gitt i slike tilfelle. I Høyesteretts kjennelse gjengitt i Rt-1986-1245 heter det om dette: "Også hvor opplysningene må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten, skal det foretas en konkret vurdering av om redaktøren skal pålegges å oppgi kilden. Men ved denne vurderingen skal det legges til grunn at forklaring alltid kan kreves med mindre vesentlige hensyn i den konkrete sak taler mot dette."
Jeg er enig i at dette må være utgangspunktet ved taushetsbrudd av noen betydning. Spørsmålet blir så om de hensyn jeg ovenfor har gjort gjeldende, er så vesentlige at de kan slå gjennom overfor den hovedregel om forklaringsplikt som er oppstillet her. Jeg finner at spørsmålet må besvares bekreftende, og viser til mine tidligere bemerkninger om dette. Jeg finner imidlertid grunn til å tilføye at det på dette punkt nok foreligger opplysninger som utvilsomt gjør det berettiget å foreta undersøkelser om det er begått brudd på taushetsplikten.
Jeg finner heller ikke at journalistene har vegret seg for å avgi slik forklaring som de kunne avgi uten å oppgi kilden. Journalistene har i det omfang kildevernet ikke er krenket, latt Kontrollutvalget høre avspilling av sju av de ni bånd som de har fått overlevert av Arvid Engen, for så vidt angår de deler som kan ha betydning for Kontrollutvalgets arbeid. De to øvrige bånd er ikke benyttet som kildemateriale i boken. Når det gjelder de ytterligere elleve bånd som journalistene har, er disse dels spilt over fra Arvid Engens bånd, dels har de tatt dem opp selv, og dels fått overspillinger fra andre. Dette er kildemateriale som de har samlet inn som journalister, og som de ikke vil la andre høre. Men etter journalistenes forklaring for byretten inneholder det ikke opplysninger om overvåkingspolitiet. Etter min mening gir det foreliggende bevismateriale ikke grunnlag for å anta at journalistene har vegret å forklare seg om forhold de var pliktig til.
Spørsmålenes innhold.
På foranledning av de fire spørsmål som er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse, og som journalistene nektet å besvare, har partene for Høyesterett vært uenige om hvor langt man kan gå - hvis kildevernet gjelder - ved spørsmål som ringer inn kilden. Spørsmålene er referert slik:
"1. Han (Johansen) ville ikke besvare spørsmålet om noen av de nevnet personer han har hatt samtaler med har bedt om ikke å bli oppgitt som kilde.
2. På spørsmål om forfatterne har fått opplysninger fra andre personer enn Arvid Engen og de ovenfornevnte, ville ikke vitnet (Johansen) svare.
3. Han (Jørgensen) ville heller ikke besvare spørsmålet om de har mottatt opplysninger, dokumenter eller bånd fra andre enn de ovenfornevnte.
4. Han (Jørgensen) ville ikke svare på hvordan han visste at dette dokumentet stammet fra Beredskapstroppen, og heller ikke på om han selv hadde sett dokumentet. Han ville heller ikke svare på hvorfor han visste at dokumentet var fortrolig."
Etter mitt syn ville kildevernet miste meget av sin betydning hvis spørsmål av denne karakter måtte besvares. Jeg finner det lite tvilsomt at journalistene må kunne nekte å svare på disse spørsmålene, og viser her til lagmannsrettens begrunnelse. Kildevernet må gå så langt at det heller ikke kan stilles spørsmål hvor formålet ikke er å komme på spor etter kilden, men hvor det kan bli resultatet. Når det gjelder de spørsmål som ble nektet besvart fra det lukkede avhør for Oslo byrett 8. oktober 1990, er det enighet mellom partene om at de lå innenfor rammen av kildevernet. Jeg er også enig i det.
Ved avslutningen av forhandlingene for Høyesterett anmodet kjæremålsmotpartene om at Høyesteretts kjennelse blir offentlig i sin helhet, også de deler som måtte inneholde opplysninger fra de avhør for byretten som hadde skjedd for lukkede dører. Den kjærende part motsatte seg ikke dette, men overlot vurderingen her til Høyesteretts skjønn. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å begrense offentligheten for noen del av denne kjennelsen.
Kjæremålet har ikke ført frem. Jeg finner det tilstrekkelig å stadfeste lagmannsrettens kjennelse. Hva dette nærmere innebærer, vil fremgå av mine tidligere bemerkninger.
Når det gjelder saksomkostninger, bør kjæremålsmotpartenes påstand om saksomkostninger for alle instanser tas til følge. Omkostningene for byretten og lagmannsretten settes til 20.500 kroner for hver instans, herav 500 kroner for dekning av utgifter. Når det gjelder omkostningene for Høyesterett, er det anført at saken gjorde det påkrevet med omfattende undersøkelser i fremmed rett. Jeg vil bemerke at i en sak av så prinsipiell betydning, må dette være akseptabelt, selv om fremmed rett ikke i særlig grad ble trukket inn i forhandlingene. Omkostningene settes på bakgrunn av innlevert omkostningsoppgave skjønnsmessig til 154.800 kroner, hvorav 4.800 kroner er dekning av utgifter.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten til Viggo Johansen og Pål T Jørgensen i fellesskap 195.800 - etthundreognittifemtusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten til Viggo Johansen og Pål T Jørgensen i fellesskap 195.800 - etthundreognittifemtusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.