HR-2000-479 - Rt-2001-105

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-01-23
Publisert:	HR-2000-00479 - Rt-2001-105 (23-2001)
Stikkord:	Sivilprosess, Erstatningsrett, Menerstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning for tap i fremtidig erverv og menerstatning til barn som følge av seksuelle overgrep, skulle utmåles etter Skadeserstatningsloven (1969) § 3-2a om standardisert erstatning til barn eller etter de alminnelige regler i Skadeserstatningsloven (1969) § 3-1 og § 3-2. Lagmannsretten sluttet seg til de sakkyndiges vurdering av at A gjennom de forsettlig utførte seksuelle overgrep mot sin daværende stedatter, som han var straffedømt for, hadde påført henne skade som på varig basis medførte en grad av medisinsk invaliditet i størrelsesorden 70 %. Lagmannsretten mente Skadeserstatningsloven (1969) § 3-3 siste setning måtte undergis en innskrenkende tolking. I henhold til dette utmålte lagmannsretten en felles erstatningssum til dekning av mén og fremtidig inntektstap etter bestemmelsen i § 3-2a. As krav om lemping ble ikke tatt til følge. Skadeserstatningsloven (1969) § 3-2a om standardisert erstatning til barn kom inn i Skadeserstatningsloven ved en lovendring i 1987. Utmåling etter § 3-2a bygger på den medisinske uførhetsgrad, det gis ikke erstatning ved lavere uførhetsgrad enn 15 prosent. En lovendring i 1992 begrenset henvisningen i § 3-3 til § 3-1 og § 3-2. Det ble dessuten tilføyd en setning som uttrykkelig sier at § 3-2a ikke skal anvendes. Bakgrunnen for lovendringen var å hindre den negative effekt av kravet om 15 % varig medisinsk invaliditet i § 3-2a, som kunne være vanskelig å bevise ved skade av psykisk art. Spørsmålet for Høyesterett var om det var andre rettskildefaktorer enn lovens ordlyd som kunne føre til at § 3-2a allikevel kunne komme til anvendelse i denne saken, hvor fornærmede hadde en medisinsk invaliditet på rundt 70 %. Det var ikke rettspraksis eller litteratur som belyste problemstillingen. Lovforarbeidene var etter Høyesteretts mening uklare. Høyesterett la imidlertid til grunn at departementet hadde ment at erstatningsutmåling i saker om krenking og mislig atferd som nevnt i Skadeserstatningsloven (1969) § 3-3, skulle følge de alminnelige regler i § 3-1 og § 3-2, og ikke reglene om standardisert erstatning. Reelle hensyn tilsa heller ikke et annet resultat enn det som følger av lovteksten. Skadelidte vil istedenfor standardisert erstatning ha krav på å få dekket sitt individuelle tap i samsvar med Skadeserstatningsloven (1969) § 3-1 og § 3-2. Høyesterett kom til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å fravike lovens klare ordlyd om at § 3-2a ikke skulle anvendes. Lagmannsrettens dom måtte etter dette oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling av erstatningsspørsmålet, da lagmannsretten hadde lagt til grunn feil rettsanvendelse.
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1998-1956 A - Høyesterett HR-2000-00479, sivil sak, anke
Parter:	A (advokat Louis Anda jr - til prøve) mot B, v/verge C (advokat Jan Tollefsen - til prøve)
Forfatter:	Frisak, Utgård, Gjølstad, Coward, Holmøy
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, §3-2a, §3-3, §3-5, Straffeloven (1902) §195, §209, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Straffeprosessloven (1981) §435

Dommer Frisak: Saken gjelder spørsmålet om erstatning for tap i fremtidig erverv og menerstatning til barn som følge av seksuelle overgrep, skal utmåles etter skadeserstatningsloven §3-2a om standardisert erstatning til barn eller etter de alminnelige regler i skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2 .

A, født *.*.1955, ble ved Ytre Sogn herredsretts dom 30. september 1998 ilagt en straff av fengsel i to år for utuktig omgang med sin daværende stedatter, født **.**.1986. Overgrepene fant sted fra annet halvår 1991 til sommeren 1996. A ble dømt for overtredelse av straffeloven §195 første ledd første straffalternativ, straffeloven §195 første ledd første straffalternativ og annet ledd og straffeloven §209. Fornærmede B ble ved herredsrettens dom tilkjent kr 100.000 i oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b, jf. §3-3, kr 10.000 i erstatning for påførte utgifter og kr 10.000 i erstatning for fremtidige utgifter. A ble frifunnet for fornærmedes krav på erstatning for tap i fremtidig inntekt.

A anket til Gulating lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anken omfattet også de borgerlige rettskrav. Fornærmedes bistandsadvokat begjærte ny behandling av de borgerlige krav, herunder tap i fremtidig inntekt. Det ble oppnevnt to sakkyndige for lagmannsretten som fikk som mandat å vurdere de skader B var blitt påført, angi medisinsk invaliditet som følge av overgrepene, og beskrive i hvilken utstrekning skadene har påvirket eller vil påvirke Bs muligheter for inntektsgivende arbeid.

Lagmannsretten avsa dom 1. oktober 1999 vedrørende straffekravet. A ble ilagt en straff av fengsel i tre år for overtredelse av de samme bestemmelser som ved herredsrettens dom. En meddommer fant at straffen burde fastsettes til fengsel i fire år.

Side:106

Lagmannsretten avsa 14. desember 1999 tilleggsdom vedrørende fornærmedes borgerlige krav. Domsslutningen lyder slik:

«1. A betaler kr 1.520.964 - kronerenmillionfemhundreogtjuetusennihundreogsekstifire- i erstatning og oppreisning til B, omfattende

a) kr 16.364 -kronersekstentusentrehundreogsekstifire- i erstatning for lidt utgiftstap

b) kr 60.000 -kronersekstitusen- i erstatning for framtidig utgiftstap

c) kr 130.000 -etthundreogtrettitusen- i oppreisning, og

d) kr 1.314.600 -kronerenmilliontrehundreogfjortentusensekshundre- i ménerstatning og for framtidig inntektstap.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.»

Lagmannsretten bygget i erstatningsrettslig sammenheng på at A gjennom de forsettlig utførte seksuelle overgrep som han er straffedømt for, har påført fornærmede slike ytterst alvorlige og varige psykiske skader som beskrevet av de sakkyndige for lagmannsretten. Lagmannsretten sluttet seg også til de sakkyndiges vurdering av at skadene på varig basis medfører en grad av medisinsk invaliditet i størrelsesorden 70 prosent. Retten bygget videre på at skadene må anses som en påregnelig følge av det hendelsesforløpet A kan holdes erstatningsrettslig ansvarlig for. Lagmannsretten mente at skadeserstatningsloven §3-3 siste setning må undergis en innskrenkende tolking. I henhold til dette utmålte lagmannsretten en felles erstatningssum til dekning av men og fremtidig inntektstap etter bestemmelsene i §3-2a. As krav om lemping av erstatningsansvaret ble ikke tatt til følge.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår av de tidligere instansers dommer.

Påtalemyndigheten og A anket lagmannsrettens straffedom til Høyesterett. Anken gjaldt straffutmålingen. Ved Høyesteretts dom 29. november 2000 ble straffen satt til fengsel i fire år og tre måneder.

A erklærte særskilt anke over tilleggsdommen til Høyesterett, jf. straffeprosessloven §435. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 30. mai 2000 ble anken over rettsanvendelsen henvist til Høyesterett, anken over bevisbedømmelsen ble nektet fremmet. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse 3. oktober 2000 ble ankeforhandlingen for Høyesterett foreløpig begrenset til spørsmålet om erstatning skal utmåles etter skadeserstatningsloven §3-2a eller etter alminnelige regler.

Den ankende part - A - har i hovedsak anført:

Det er uriktig når lagmannsretten har utmålt erstatningen for fremtidig inntektstap og men etter reglene i skadeserstatningsloven §3-2a om standardisert erstatning til barn. Det står uttrykkelig i skadeserstatningsloven §3-3 siste setning at disse reglene ikke skal anvendes ved krenking som nevnt i blant annet straffeloven §195. Verken formålet med lovendringen i 1992 eller lovforarbeidene gir grunn til å sette seg ut over lovens klare ordlyd. Standardisert erstatning er en spesiell måte å utmåle erstatning på som krever klar hjemmel.

Reelle hensyn tilsier heller ikke en annen løsning, da de alminnelige erstatningsregler fører til at fornærmede får dekket sitt tap. Erstatningsutmålingen

Side:107

etter de alminnelige reglene og de standardiserte reglene fører til resultat som ikke er så langt fra hverandre. §3-2a fører imidlertid til en mererstatning fordi skadelidte får utbetalt et engangsbeløp som ikke er neddiskontert. Hensyn til skadevolder og forutberegnelighet tilsier også at de alminnelige erstatningsregler kommer til anvendelse.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom i sak 98-1956A oppheves, og saken henvises til ny behandling for lagmannsretten.

2. A og staten tilkjennes hans saksomkostninger.»

Ankemotparten - B ved verge C - har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens dom er riktig. §3-3 må tolkes slik at §3-2a gis anvendelse til tross for at det gjelder erstatning for overgrep etter straffeloven §195. Lovforarbeidene må forstås slik at skadelidte i dette tilfellet kan velge om erstatningen skal utmåles etter §3-1 og §3-2 ut fra en individuell beregning eller etter standardiseringsregelen i §3-2a.

Formålet med lovendringen i 1992 var å styrke skadelidtes erstatningsrettslige vern. Lovforarbeidene fokuserte på den problemstilling at skadelidte ikke kan dokumentere en medisinsk invaliditet på 15 prosent. Bs situasjon er en annen, da hun har en varig medisinsk invaliditet på 70 prosent. Sterke grunner taler for å sette seg ut over lovens ordlyd slik at B kan velge hvilket regelverk hun vil kreve erstatning etter, og velge det som gir best resultat.

B v/verge har lagt ned slik påstand:

«1. Dom i Gulating lagmannsretts sak nr. 98-01956.a, stadfestes.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Skadeserstatningsloven kapittel 3 om erstatning for skade på person, for andre personlige krenkinger m.m. og for tap av forsørger, ble tilføyd som nytt kapittel ved lovendring i 1973. Det avløste tidligere regler i straffelovens ikrafttredelseslov og innførte dels også helt nye regler. §3-2a om standardisert erstatning til barn kom inn ved lovendring i 1987. Begrunnelsen for endringen var at standardisering ville føre til likhet i erstatningsutmålingen mellom gutter og jenter, være geografisk utjevnende, fjerne usikkerhetsmomentene ved utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv og innebære oppgjørsteknisk gevinst. §3-3 om erstatning for visse personlige krenkelser m.m. ble samtidig endret slik at det i tillegg til en henvisning til §3-1 om erstatning for skade på person og §3-2 menerstatning, også ble vist til §3-2a. Utmåling etter §3-2a bygger på den medisinske uførhetsgrad, det gis ikke erstatning ved lavere uførhetsgrad enn 15 prosent.

Det er lovendringen i 1992 som først og fremst har interesse i denne saken. Lovendringen ble forberedt av en arbeidsgruppe, jf. NOU 1991:13 Seksuelle overgrep mot barn - straff og erstatning. Formålet med arbeidsgruppens lovendringsforslag var å skjerpe samfunnets reaksjoner mot seksuelle overgrep mot barn, og å øke muligheten for at de som har vært utsatt for slike overgrep, skal få dekket de økonomiske og ikke-økonomiske

Side:108

tap som følger av overgrepene. Arbeidsgruppen foreslo blant annet at §3-2a første ledd ble endret ved at det ble føyd til en setning hvor det sto: «Dersom skaden i det vesentlige er av psykisk karakter og skadelidte krever det, skal erstatning for tap i fremtidig erverv og menerstatning likevel utmåles etter reglene i §3-1 og §3-2.» Skadelidte ble her gitt et valg mellom standardisert erstatning og erstatning etter de alminnelige erstatningsregler. Bakgrunnen for forslaget var å hindre den negative effekt av kravet om 15 prosent varig medisinsk invaliditet i §3-2a, som kunne være vanskelig å bevise ved skade av psykisk art.

Justisdepartementet uttalte i tilknytning til arbeidsgruppens forslag at erstatning for fremtidig inntektstap ikke kan eller bør spille noen stor rolle i saker om seksuelt misbruk av barn, da det vil være betydelig usikkerhet til stede i vurderingen av om overgrep vil lede til redusert ervervsevne i voksen alder, og vanskelig å bestemme størrelsen på et eventuelt tap. Departementet uttalte videre i Ot.prp.nr.20 (1991-1992) på side 48:

«Generelt bør det etter departementets oppfatning vises tilbakeholdenhet med å stemple barn og ungdom som varig uføre av psykiske grunner.

Departementets oppfatning er at oppreisning bør være den alminnelige form for erstatning ved seksuelle overgrep mot barn. Muligheten for at overgrepene også vil føre til et visst framtidig inntektstap, bør heller i noen grad gi seg utslag i et høyere oppreisningsnivå, slik arbeidsgruppen er inne på i sin begrunnelse for å øke oppreisningsnivået, se 6.2.1. ovenfor.

Departementet er likevel enig med arbeidsgruppen i at dagens regel i skl §3-2a med krav om 15% medisinsk invaliditet, kan gi uheldige utslag i saker om seksuelle overgrep mot barn. Som arbeidsgruppen peker på, vil skadevirkningene i slike tilfeller ofte ligge på det psykiske og sosiale plan. Det må antas at et krav om 15% medisinsk invaliditet meget sjelden vil være oppfylt. Departementet er derfor enig med arbeidsgruppen i at utmålingen i disse sakene bør følge de alminnelige regler om utmåling av erstatning for tap i framtidig erverv og menerstatning.

Arbeidsgruppen har foreslått at en slik endring gjennomføres med nokså omfattende tilføyelser i tre paragrafer i skadeserstatningsloven, §3-1, §3-2 og §3-2a. Etter departementets oppfatning er denne løsningen lovteknisk mindre heldig. Arbeidsgruppens forslag vil komplisere de nevnte bestemmelsene vesentlig. Det bør i denne sammenheng tas i betraktning at det dreier seg om helt generelle bestemmelser om utmåling av erstatning ved personskader.

Departementet er kommet til at den endringen arbeidsgruppen foreslår, bør gjennomføres ved en tilføyelse i skl §3-3. Lovteknisk vil dette være en vesentlig mindre endring enn arbeidsgruppens forslag. For erstatning ved seksuelle overgrep mot barn innebærer dette likevel ikke noen realitetsendring i forhold til gruppens forslag.

Derimot vil departementets forslag ikke generelt unnta psykiske skader fra utmålingsregelen i §3-2a, slik gruppens forslag gjør. Departementet antar imidlertid at rene psykiske skader er mindre praktisk utover de tilfellene av krenkinger m v som omfattes av skl §3-3.

Som påpekt, bør siktemålet med en slik lovendring ikke være at erstatning for tap i framtidig erverv skal tilkjennes i et stort antall tilfeller av seksuelle

Side:109

overgrep mot barn. Lovendringen vil likevel gjøre det lettere å utmåle erstatning for tap i fremtidig erverv i tilfeller hvor det foreligger grunnlag for dette.»

Departementets lovforslag, som ble vedtatt, begrenset henvisningen i §3-3 til §3-1 og §3-2. Det ble dessuten tilføyd en setning som uttrykkelig sier at §3-2a ikke skal anvendes.

Spørsmålet er om det er andre rettskildefaktorer enn lovens ordlyd som kan føre til at §3-2a allikevel kan komme til anvendelse i denne saken.

Det foreligger ikke rettspraksis eller litteratur som belyser problemstillingen.

Etter min mening er lovforarbeidene noe uklare. Departementet bemerker at det var av lovtekniske grunner det ble valgt en annen gjennomføringsmåte enn arbeidsgruppens forslag, og at det ikke innebar noen realitetsendring. Realiteten er imidlertid at lovens ordlyd ikke åpner for en valgmulighet for skadelidte slik arbeidsgruppens forslag gjorde. Det er mulig noe av denne uklarhet skyldes at man i forarbeidene konsentrerte seg om bevisproblemene ved kravet om 15 prosent varig medisinsk uførhet, og ikke hadde i tankene så omfattende medisinsk uførhet som i denne saken.

Departementets uttalelse i odelstingsproposisjonen om at utmålingen i «disse sakene» bør følge de alminnelige regler om utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv, kan etter min mening ikke, slik ankemotparten anfører, tolkes som en henvisning kun til de tilfeller der uførhetsgraden er lavere enn 15 prosent. Med «disse sakene» må departementet antas å ha ment å vise til erstatning for personlige krenkelser som nevnt i §3-3. Jeg viser til at departementet i kommentaren til §3-3 sier at etter forslaget vil erstatningsutmåling i saker om krenking og mislig atferd som nevnt i skadeserstatningsloven §3-3, følge de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2.

En regel som medfører en valgmulighet for skadelidte, er ikke vanlig i erstatningsretten, og en slik regel bør gå klart frem av lovteksten.

Jeg kan heller ikke se at reelle hensyn kan begrunne et annet resultat enn det som følger av lovteksten. Skadelidte vil istedenfor standardisert erstatning ha krav på å få dekket sitt individuelle tap i samsvar med skadeserstatningsloven §3-1 og §3-2. For lagmannsretten foretok ankemotparten en beregning som viste at erstatningen ble tilnærmet den samme etter §3-1 og §3-2 som etter §3-2a. Det er også anført for Høyesterett, men ankende part mener erstatningen blir lavere etter de alminnelige erstatningsregler. Det er særlig fremhevet at erstatningen etter §3-2a blir høyere fordi skadelidte får utbetalt et engangsbeløp som ikke er neddiskontert.

Min konklusjon blir at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å fravike lovens klare ordlyd om at §3-2a ikke skal anvendes.

Lagmannsrettens dom må etter dette oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for ny behandling av erstatningsspørsmålet, da lagmannsretten har lagt til grunn feil rettsanvendelse. Lagmannsretten må da også ta standpunkt til spørsmålet om lemping.

Saksomkostninger for Høyesterett bør ikke ilegges da saken har reist

Side:110

et lovtolkingsspørsmål av prinsipiell betydning, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 annet ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.