LE-2020-23710

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2020-02-26
Publisert:	LE-2020-23710
Stikkord:	Personrett, Medierett, Offentlig gjengivelse, Anonymisering, Personvern, Ytringsfrihet
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om anonymisering av tiltaltes navn i en straffedom. Bakgrunnen for saken var at en privatpraktiserende gynekolog hadde blitt dømt for overgrep mot flere kvinnelige pasienter. Lagmannsretten kom etter en samlet vurdering til at det ikke var grunnlag for å anonymisere tiltaltes navn etter bestemmelsen i Domstolloven (1915) § 130 første ledd bokstav a. Se også relatert sak om midlertidig forføyning mot nyhetsnettstedet Document.no TOBYF-2020-19374.
Saksgang:	Nedre Romerike tingrett TNERO-2018-152977-2 - Eidsivating lagmannsrett LE-2020-23710 (sak nr. 20-023710SAK-ELAG)
Parter:	[A-mann] (advokat Brynjar Nielsen Meling) mot Norsk Redaktørforening
Forfatter:	Lagdommer Bjørn Olav Aspelund, Kst lagmann Ørnulf Røhnebæk, Kst lagdommer Emil Torneberg Algaard
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §124, §130, Straffeprosessloven (1981) §385

Saken gjelder spørsmål om en anonymisering av tiltaltes navn i en straffedom.

Nedre Romerike tingrett avsa 7. november 2019 dom (TNERO-2018-152977) med slik slutning:

1. [A], født xx.xx.1968, frifinnes for tiltalens post IX.

2. [A], født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av

straffeloven (1902) § 192 annet ledd bokstav a, jf. første ledd bokstav b,
straffeloven § 292 jf. § 291 jf. § 16,
straffeloven § 292, jf. § 291,
straffeloven (1902) § 192 første ledd bokstav b,
straffeloven (1902) § 193 første ledd,
straffeloven § 295 jf. strl § 16,
straffeloven § 295 og
straffeloven § 266

til fengsel i 12 år, straffeloven § 79 bokstav a.
Varetekt kommer til fradrag med 3 dager jf. straffeloven 2005 § 83.

3. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale erstatning til [B] med 1 490 – ettusenfirehundreognitti – kroner.

4. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale oppreisning til [B] med 150 000 – etthundreogfemtitusen - kroner.

5. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale erstatning til [C] med 1 490 – ettusenfirehundreognitti – kroner.

6. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale oppreisning til til [C] med 150 000 – etthundreogfemtitusen - kroner.

7. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale erstatning til [D] med 2 980 – totusennihundreogåtti - kroner.

8. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale oppreisning til [D] med 125 000 – etthundreogtjuefemtusen - kroner.

9. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale erstatning til [E] med 1 490 – ettusenfirehundreognitti – kroner.

10. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale oppreisning til [E] med 150 000 – etthundreogfemtitusen - kroner.

11. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale erstatning til [F] med 1 864 – ettusenåttehundreogsekstifire kroner.

12. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale oppreisning til [F] med 125 000 – etthundreogtjuefemtusen - kroner.

13. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale erstatning til [G] med 1 490 – ettusenfirehundreognitti – kroner.

14. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale [G] oppreisning med 125 000 – etthundreogtjuefemtusen – kroner.

Side:2

15. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale erstatning til [H] med 1 490 – ettusenfirehundreognitti – kroner.

16. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale oppreisning til [H] med 125 000 – etthundreogtjuefemtusen - kroner.

17. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale erstatning til [I] med 1 490 – ettusenfirehundreognitti – kroner.

18. [A], født xx.xx.1968, dømmes til å betale oppreisning til [I] med 125 000 – etthundreogtjuefemtusen - kroner.

19. Oppfyllelsesfristen for punktene 3-19 er to uker fra forkynnelsen av dommen.

20. Sakskostnader idømmes ikke.

Ved avsigelsen av dommen ble det besluttet at dommen bare kunne gjengis offentlig i anonymisert form.

Etter anke fra Norsk Redaktørforening besluttet tingretten 17. januar 2020 å omgjøre offentlighetsvurderingen. Beslutningen fikk følgende slutning:

Nedre Romerike tingretts beslutning om offentlighet i dom 7. november 2019 i sak 18-152977MED-NERO omgjøres og skal ha slik ordlyd:

Kan bare gjengis offentlig i anonymisert form med unntak av domfeltes navn, jf domstolloven § 130 første ledd bokstav a.

Tiltalte v/advokat Meling har i rett tid erklært anke over tingrettens beslutning. Det er i korthet anført:

I Rt-2007-518 har Høyesterett gitt uttrykk for hvordan vilkåret om anonymisering med bakgrunn i privatlivets fred skal praktiseres. Dommen må forstås slik at dersom interessene til siktede, fornærmede eller andre som er "berørt" av saken taler for at opplysninger ikke blir spredt, skal gitte opplysninger anonymiseres av hensyn til disse.

Hensynet til tiltaltes familie tilsier i denne saken at tiltaltes navn anonymiseres. I denne saken har domfeltes familie og barn blitt særdeles berørt av en kampanje som har versert på sosiale medier. De hensyn som tilsier at straffedommer i alminnelighet bør være offentlige, slår ikke til der tiltaltes familie rammes hardt og stigmatiseres av at tiltaltes navn ikke anonymiseres.

Saksforholdet er slik at det i stor grad er gjenstand for "click bait"-artikler, som vil kunne lede til et enormt press både mot familien og den domfelte. Tiltalte er i lys av sitt yrke særlig eksponert. Også bruk av søkemotorer viser at tiltalte er eksponert. Ved søk på Google på domfeltes navn, kommer eksempelvis tiltaltes navn med tillegg av ordet "overgrep" opp som søkeforslag.

Side:3

Synspunktene i Rt-2011-570 tilsier at dommen bør unntas offentlighet. I den saken ble tiltaltes navn anonymisert, private opplysninger om tiltalte og fornærmede anonymisert.

Saken er ennå ikke rettskraftig avgjort, slik at tiltalte har ikke uttømt sine muligheter til å bli frifunnet. Dersom tingrettens beslutning blir stående, vil domfeltes kone og barn bli gjenstand for mobbing og trakassering.

Det er nedlagt slik påstand:

Nedre Romerike tingretts beslutning av 17.01.20 oppheves.

Ankemotparten – Norsk Redaktørforening – har i det vesentlige gjort gjeldende:

Domfelte har ingen beskyttelsesverdig interesse i å bli anonymisert i dommen. Handlingene han er domfelt for, er knyttet til hans profesjonelle rolle og ikke til hans privatliv. De fornærmede i saken oppsøkte ham for å få profesjonell, medisinsk hjelp.

Domfelte var en betrodd profesjonsutøver, med særlig godkjenning og tillit fra offentlige myndigheter. Det er også denne tilliten som gjorde at han har kommet i posisjon for å begå de straffbare handlingene saken gjelder.

Dommen i Rt-2007-518 kan ikke forstås slik ankende part gjør det. Det sentrale i den, er at det skal foretas en avveining av de interessene som gjør seg gjeldende opp mot allmenhetens behov for innsyn.

Dommen inneholder ikke en så stor grad av intime opplysninger om tiltalte at det i seg selv tilsier at hans navn anonymiseres. Men selv om dommen kan sies å omhandle intime forhold, har saken uansett så stor offentlig interesse at dommen ikke bør anonymiseres. Det er vist til Rt-2005-151.

Avgjørelsen i Rt-2011-570 gjelder et saksforhold som skiller seg nokså vesentlig fra vårt, og underbygger ikke at dommen må være unntatt offentlighet.

Det er ellers vist til Borgarting lagmannsretts dom LB-2005-33801. De hensyn som tilsa offentlighet i den saken, tilsier en mer offentlighet i vår.

Det er nedlagt slik påstand:

Anken tas ikke til følge.

Påtalemyndigheten er kjent med anken, men har i telefonsamtale 24. februar 2020 med forberedende dommer opplyst at det ikke er merknader til saken.

Side:4

Lagmannsretten bemerker

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og skal bemerke:

Anken behandles skriftlig uten muntlige behandling, jf. straffeprosessloven § 385. Det er ikke bedt om muntlige forhandlinger, og det foreligger heller ingen særlige grunner for å holde slike.

Rettslige avgjørelser er som utgangspunkt offentlige, jf. domstolloven § 124. Som påpekt i Rt-2007-518 avsnitt 10 er dette et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp. Formålet er å sikre offentlig kontroll med og mulig kritikk av rettergangen. I NOU 1988:2 Om kildevern og offentlighet i rettspleien het det på side 30:

Grovt sagt er det særlig to hensyn som begrunner gjennomføringen av offentlighetsprinsippet i rettspleien. For det første anses offentlighet som en viktig forutsetning for en betryggende rettspleie. Offentlighet gir adgang for allmennheten til å føre kontroll med og kritisere det som foregår i rettsmøtene. Dette kan bidra til å hindre overgrep mot den enkelte fra domstolens eller andre myndigheters side, og til å sikre likebehandling av enkeltpersoner, f.eks. siktede i straffesaker. Etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 6, har enhver krav på en upartisk og offentlig saksbehandling ("a fair and public hearing"). Offentlighet kan endelig bidra til å sikre allmennhetens tillit til at rettspleien er rettferdig og betryggende. For det andre kan offentlighet medføre at folk flest blir kjent med rettsregler og hvordan rettspleien fungerer. I dagens samfunn er det særlig referatoffentlighet som vil kunne ha en slik virkning, og da gjennom massemedienes referater fra forhandlingene."

Det het videre, med henvisning til Straffeprosesslovkomiteens utredning fra 1969 side 377:

Naturligvis skal det særlig sterke grunner til å forby offentlig gjengivelse av dommen, men adgangen hertil bør stå åpen med tanke på tilfelle hvor domsgrunnene inneholder drøftelser av intime personlige forhold som ikke bør prisgis offentligheten. Det mest praktiske vil for øvrig være forbud som er begrenset til visse uttalelser fremkommet under forhandlingene eller til spesielle avsnitt i domsgrunnene, eventuelt slik at det påbys utelatelse av navn [...].

Lagmannsretten er enig disse synspunktene, og føyer til at også allmennhetens behov for kunnskap om at straffbare handlinger iretteføres og sanksjoneres fra samfunnets side tilsier at straffedommer i størst mulig grad er offentlige. Offentlighet innebærer muligheten til å finne ut om det er flere som kan være fornærmet i samme sak.

Domstolloven § 130 bestemmer at retten kan forby at hele eller deler av en rettsavgjørelse gjengis offentlig hvis hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det, jf. domstolloven § 130. Hva det nærmere ligger i begrepet "privatlivets fred", er ikke klarlagt i lovens forarbeider.

Det fremgår imidlertid av Rt-2007-518 avsnitt 16 at det siktes til siktedes, fornærmedes eller andre involvertes helt personlige eller private forhold. Det fremgår

Side:5

videre at avgjørende for om en beslutning om begrensning i offentligheten skal treffes, beror på "en avveining av allmenhetens herunder pressens – behov for innsyn, og de berørtes interesser i at slike opplysninger ikke blir spredt". I den aktuelle avgjørelsen hadde lagmannsretten besluttet et fullstendig forbud mot offentlig gjengivelse av hele dommen, under henvisning til tiltaltes psykiske tilstand. Kjæremålsutvalget kom imidlertid at slike forhold ikke kunne begrunne et fullstendig forbud mot offentlig gjengivelse av dommen, ettersom saken hadde stor allmenn interesse. Kjæremålsutvalget kom imidlertid, "under noen tvil", til at hensynet til fornærmede tilsa at dommen bare kunne gjengis i anonymisert form.

Også i Rt-2011-570 ble det besluttet at dommen bare kunne gjengis offentlig i anonymisert form. Her var begrunnelsen for anonymiseringen ikke bare hensynet til fornærmede, men også hensynet til tiltalte selv. Tiltalte, som var psykolog, var så vel i tingretten som i lagmannsretten frifunnet for en tiltale om å ha utnyttet sin stilling til å skaffe seg seksuell omgang. Behandlingen så vel i tingretten som i lagmannsretten skjedde for lukkede dører og med referatforbud, og det var allerede rettskraftig avgjort at tingrettens dom bare kunne gjengis offentlig i anonymisert form. På denne bakgrunn og på grunn av tiltaltes behov for å kunne legge straffesaken bak seg, kom Høyesteretts ankeutvalg til at lagmannsrettens dom bare kunne gjengis i anonymisert form. Så vel tiltaltes navn, fødselsdato, utdanningssted, autorisasjonstidspunkt og andre opplysninger egnet til å identifisere tiltalte ble også besluttet anonymisert.

I vår sak er ønsket om anonymisering av tiltaltes navn begrunnet med hensynet til å skåne familien for det stigmaet straffedommen har medført for dem.

Det er på det rene at en dom kan innebære et stort personlig stigma for en domfelt, avhengig av karakteren av det lovbruddet saken gjelder. Det er også på det rene at en slik domfellelse i praksis kan få uheldige konsekvenser for familien. Slike konsekvenser kan som det klare utgangspunkt ikke begrunne unntak fra hovedregelen om offentlighet.

Spørsmålet om anonymisering beror på en avveining av alle de hensyn som gjør seg gjeldende. Saken gjelder svært omfattende overgrep, begått av en lege som ledd i utøvelsen i hans yrke og endog innen hans spesialitet som gynekolog. Overgrepene har kunnet skje ved at de fornærmede har oppsøkt tiltalte for råd og behandling. Leger nyter gjennom den offentlige autorisasjonsordningen en omfattende offentlig tillit. Også forholdet mellom legen og pasienten tilsier at det må herske et udiskutabelt tillitsforhold. Så vel undersøkelser som behandling kan ha en invaderende og integritetskrenkende karakter, og pasienten må derfor kunne stole på at de er medisinsk forsvarlige.

Lagmannsretten finner det klart at når det foreligger en fellende straffedom for så alvorlige forhold som voldtekt, begått av en lege under utøvelse av sitt yrke, må hensynet til den offentlige interesse tillegges svært stor vekt selv om offentliggjøring kan ha uheldige

Side:6

konsekvenser for domfelte og hans nærmeste. At saken har en karakter som gjør at den fenger interesse – at den kan utgjøre "click baits" – er en følge av at saken har betydelig offentlig interesse.

Lagmannsretten kan ikke se at det har noen betydning for saken at tingrettens dom ikke er rettskraftig. Domstolloven § 130 skiller ikke mellom rettskraftige og ikke-rettskraftige dommer. Det offentlighetsprinsipp som domstolloven § 130 bygger på, er like vektig selv om det er mulig å anvende rettsmidler mot dommen. Heller ikke avgjørelsen i Rt-2011-570 bygger på et skille mellom rettskraftige og ikke-rettskraftige dommer. Den avgjørelsen er spesiell, fordi så vel tingrettens som lagmannsrettens dom var frifinnende for det mest alvorlige forholdet, og fordi tingrettens dom rettskraftig var besluttet anonymisert før saken ble behandlet i lagmannsretten. Sentralt i saken sto det om det gjaldt et "alvorlig ment kjærlighetsforhold" mellom tiltalte og fornærmede.

Slike forhold er ikke tilstede i vår sak. Saken gjelder en rekke fornærmede, og tiltalte er domfelt for alvorlige straffbare handlinger mot samtlige av dem, så nær som en.

Etter en samlet vurdering er det lagmannsrettens syn at det ikke er grunnlag for å anonymisere tiltaltes navn etter bestemmelsen i domstolloven § 130 første ledd bokstav a.

Om pressen anonymiserer tiltaltes navn ved publisering, må den selv ta stilling til ut fra bestemmelsene i Vær varsom-plakaten.

Anken blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Side:7

S L U T N I N G

Anken forkastes.