HR-2009-488-A - Rt-2009-225
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-02-27 |
| Publisert: | HR-2009-00488-A - Rt-2009-225 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder anke over en lagmannsrettsdom på forvaring, hvor to dommere var inhabile som følge av at de på forhånd hadde avsagt kjennelse om fengsling etter straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3. Spørsmålet i saken er om dommen skal oppheves i sin helhet, eller om opphevelsen skal begrenses til den del av dommen som gjelder fastsettelsen av straff. |
| Saksgang: | HR-2009-00488-A, (sak nr. 2008/1895), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Guri Lenth) |
| Forfatter: | Flock, Endresen, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | straffeprosessloven § 171, straffeloven § 192, straffeloven § 219, straffeloven § 232, straffeprosessloven § 184, straffeloven § 39, straffeprosessloven § 172, anvender § 171, domstolloven § 108, straffeprosessloven § 343, straffeprosessloven § 347, avløste § 396 |
NORGES HØYESTERETT
Den 27. februar 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-00488-A, (sak nr. 2008/1895), straffesak, anke over dom,
A (advokat John Christian Elden)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Guri Lenth)
G I V N I N G :
(1) Dommer Flock: Saken gjelder anke over en lagmannsrettsdom på forvaring, hvor to
dommere var inhabile som følge av at de på forhånd hadde avsagt kjennelse om fengsling
etter straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3. Spørsmålet i saken er om dommen skal
oppheves i sin helhet, eller om opphevelsen skal begrenses til den del av dommen som
gjelder fastsettelsen av straff.
(2) I straffesak mot A avsa Gulating lagmannsrett 6. november 2008 dom med slik
domsslutning:
”1. A, født 26. august 1962, dømmes for overtredel se av straffeloven § 192, første
ledd bokstav a, jfr. annet ledd bokstav b, straffeloven § 192, første ledd
bokstav a, straffeloven § 219, annet ledd jfr. førs te ledd, strl. § 222, annet ledd
annet straffalternativ jfr. straffeloven § 232, tredje punktum og straffeloven
§ 227, annet straffalternativ, alt sammenholdt med straffeloven §§ 62, første
ledd og 64, til forvaring i 8 – åtte – år med en minstetid på 5 – fem – år.
A, født 26. august 1962, tilkommer et varetektsfrad rag på 429 dager pr. dato
for domsavsigelsen. 2
2. A, født 26. august 1962, tilpliktes innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne
dom å betale oppreisning til B med kr. 100.000,- – etthundretusen –.
3. A, født 26. august 1962, tilpliktes innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne
dom å betale oppreisning til C med kr. 150.000,- – etthundreogfemtitusen.”
(3) Dommen ble avsagt etter at domfelte hadde anket Bergen tingretts dom av 30. april 2008.
I denne dommen ble han – med enkelte korreksjoner gjort av lagmannsretten – dømt for
de samme straffbare forhold til forvaring i syv år med minstetid på fire år. Videre ble han
i tingretten dømt til å betale oppreisning til de t o fornærmede med henholdsvis kr 100 000
og kr 120 000.
(4) Domfelte har anket lagmannsrettens dom til Høye sterett. Anken gjaldt saksbehandlingen,
lovanvendelsen og straffutmålingen. Høyesteretts an keutvalg besluttet anken over
saksbehandlingen tillatt fremmet for så vidt gjaldt spørsmålet om to av dommerne ved
lagmannsrettens behandling av saken, lagdommerne Frønsdal og Noss, var inhabile som
følge av at de på forhånd hadde deltatt ved kjennel ser om varetektsfengsling av domfelte.
For øvrig ble anken nektet fremmet.
(5) Påtalemyndigheten har for Høyesterett sagt seg enig i at de nevnte dommere i
lagmannsretten var inhabile som dommere i straffesaken siden det der var fremmet krav
om at det skulle avsies dom på forvaring. Dette skyldes at den varetektsfengsling som ble
besluttet, blant annet ble begrunnet med fare for gjentakelse av straffbare handlinger,
jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3, og at nærliggende fare for slik gjentakelse
er et av grunnvilkårene for forvaring. Spørsmålet f or Høyesterett er hvilke følger dette
skal få. Forsvareren har gjort gjeldende at inhabiliteten må føre til at dommen i sin helhet
– og dermed også avgjørelsen av skyldspørsmålet – m å oppheves, mens
påtalemyndigheten har anført at Høyesterett må kunn e nøye seg med å oppheve
lagmannsrettens dom for så vidt gjelder reaksjonsfastsettelsen.
(6) Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.
(7) De straffbare forhold som domfelte ble straffedømt for i lagmannsretten, gjelder alle
forbrytelser begått i en toårsperiode fra vinteren 2005 mot to kvinner som han etter tur
bodde sammen med. Han ble ved Bergen tingretts kjennelse av 7. september 2007
besluttet varetektsfengslet i fire uker med hjemmel i straffeprosessloven § 184 jf. § 185
jf. § 171 første ledd nr. 2 og nr. 3. Kjæremål over kjennelsen ble forkastet ved Gulating
lagmannsretts kjennelse av 10. september 2007, hvor både lagdommer Frønsdal og
lagdommer Noss deltok. I tilknytning til det særlige fengslingsvilkår i straffeprosessloven
§ 171 første ledd nr. 3 ga lagmannsretten uttrykk f or at det var ”sterk grad av
sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye voldshandlinger, som kan medføre mer
enn seks måneders fengsel, om han løslates”.
(8) Varetektsperioden ble forlenget ved tingrettens kjennelse av 5. oktober 2007. Domfeltes
kjæremål til lagmannsretten ble forkastet ved lagmannsrettens kjennelse av 24. oktober
s.å., hvor lagdommer Noss nok en gang var en av dommerne. Lagmannsretten kom på ny
til at det var slik fare for gjentakelse av straffbare handlinger at det særlige vilkåret for
fengsling i straffeprosessloven § 171 første ledd n r. 3 var oppfylt. 3
(9) Under behandlingen av straffesaken i lagmannsretten ble skyldspørsmålet avgjort ved at
lagretten svarte bekreftende på alle de femten spør smål – ni hovedspørsmål og seks
tilleggsspørsmål – som ble stilt.
(10) Et vesentlig spørsmål ved den videre behandlin g av saken i lagmannsretten var om det
skulle utmåles en tidsbestemt fengselsstraff, eller om det skulle avsies dom på forvaring,
jf. straffeloven § 39 c nr. 1. Det var på det rene at domfelte ved lagrettens kjennelse var
funnet skyldig i å ha begått flere forbrytelser av den alvorlige karakter som er en
betingelse for forvaring etter denne bestemmelsen. Det sentrale spørsmål var om det
kunne ”antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik
forbrytelse”. På bakgrunn av de opplysninger som forelå om domfeltes tidligere straffbare
forhold av liknende karakter og de handlinger som han over tid hadde begått overfor de to
kvinnene som han hadde bodd sammen med, fant lagmannsrettens flertall på seks
dommere – deriblant lagdommerne Frønsdal og Noss – at vilkårene for forvaring var
oppfylt.
(11) Når spørsmålet om habilitet og om konsekvensen e av inhabilitet skal vurderes, bemerker
jeg først at en dommer som hovedregel ikke vil være inhabil til å pådømme en straffesak,
selv om han på forhånd har vært med på å avsi kjennelse om varetektsfengsling overfor
den tiltalte i den samme saken. Fra denne hovedregelen er det i praksis gjort flere unntak.
Dersom varetektsfengslingen er hjemlet i straffeprosessloven § 172, som krever en styrket
mistanke sammenliknet med kravet i § 171, vil dette lett kunne oppfattes som et såvidt
klart standpunkt til skyldspørsmålet at den aktuell e dommer ikke anses habil som dommer
i den påfølgende straffesaken. Det samme vil være t ilfelle dersom dommeren på annen
måte forut for straffesaken har gitt uttrykk for at mistanken er særlig sterk.
(12) For å kunne avsi dom på forvaring, er som nevnt ett av vilkårene i straffeloven § 39 c
nr. 1 knyttet til faren for at domfelte på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse av den
karakter som bestemmelsen nevner. I dette tilfellet hadde lagdommerne Frønsdal og Noss
allerede gitt uttrykk for sitt syn på faren for gjentakelse av straffbare handlinger da de
under behandlingen av spørsmålet om varetektsfengsl ing ga uttrykk for at vilkårene etter
straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3 var opp fylt. De nærmere betingelser for
henholdsvis forvaring og varetektsfengsling i disse to bestemmelsene er ikke helt
likelydende. En dommer som ved behandling av varetektsspørsmålet anvender § 171
første ledd nr. 3, har tatt et standpunkt til gjent akelsesfaren som må innebære at han etter
domstolloven § 108 vil være inhabil ved en senere behandling av straffesak om de samme
straffbare forhold, hvor det blir spørsmål om å anv ende forvaring som reaksjonsform.
(13) Jeg viser her til Høyesteretts kjennelse i Rt. 2002 side 587. Denne saken gjaldt anvendelse
av de daværende bestemmelsene om sikring, hvor ett av vilkårene var at det forelå
kvalifisert fare for at domfelte ville begå nye alvorlige straffbare handlinger. I kjennelsen
ble det gitt uttrykk for at en dommer som ved fengsling hadde funnet at vilkårene i § 171
første ledd nr. 3 var oppfylt, langt på vei hadde t att stilling til ett av vilkårene for sikring,
og at det da ville være vanskelig for ham å bygge på noe annet i sikringssaken. Vilkårene
for forvaring er på dette punkt omtrent de samme som for sikring, og spørsmålet om
habilitet må løses på samme måte.
(14) At to av lagmannsrettens dommere var inhabile, medfører at domstolen ikke var lovlig
besatt. Dette er en saksbehandlingsfeil som etter straffeprosessloven § 343 annet ledd nr.
3 ubetinget skal tillegges virkning. Det sentrale spørsmål i saken for Høyesterett er hvilke 4
følger det får for lagmannsrettens dom at to av dom merne var inhabile. Det må uten
videre være klart at den del av dommen som gjelder spørsmålet om valg av reaksjonsmåte
– i dette tilfellet avgjørelsen om forvaring – ikke kan bli stående.
(15) Domfelte ble i lagmannsretten ved lagrettens bekreftende svar på de spørsmål som ble
stilt, funnet skyldig i de straffbare forhold som var omfattet av tiltalen. Lagmannsretten la
lagrettens kjennelse til grunn for den videre behandling av saken, og avsa deretter slik
dom for forvaring og for oppreisning til de to fornærmede som fremgår av den
domsslutning som jeg har referert innledningsvis.
(16) Gjelder opphevelsesgrunnen – altså inhabiliteten – ”bare en del av dommen”, bestemmer
straffeprosessloven § 347 annet ledd at den rett som beslutter opphevelsen, avgjør om
opphevelsen skal begrenses til denne delen, eller om den skal omfatte hele dommen. Den
opphevelsesgrunn som jeg har omtalt ovenfor, knytter seg i alle fall direkte bare til
avgjørelsen om forvaring og ikke til avgjørelsen av skyldspørsmålet eller spørsmålet om
oppreisning.
(17) Bestemmelsen i § 347 annet ledd avløste § 396 tredje ledd annet punktum i
straffeprosessloven av 1887, uten at det var tilsiktet noen realitetsendring. Etter denne
tidligere bestemmelsen kunne dommen delvis opprettholdes i den grad den ikke ble
rammet av feilen, og retten fant ”at en Udsondring er ubetænkelig”. Det fremgår av
StraffeprosesslovkomitØens innstilling om rettergan gsmåten i straffesaker (1969) side 331
at dette meget ofte ville være tilfelle hvor opphevelsesgrunnen bare knyttet seg til enkelte
av de straffbare forhold som dommen omfattet. I innstillingen ble gitt uttrykk for at
spørsmålet om hel eller delvis opphevelse måtte løs es diskresjonært, og hvor det ville
være et vesentlig moment ”om den eller de poster i dommen som rammes av
opphevelsesgrunnen, utgjør en mer eller mindre vikt ig del av det samlede forhold”.
(18) I kjennelsen i Rt. 2002 side 587 ble uttalt at det ikke var grunn til å tro at juryens
kjennelse om skyldspørsmålet kunne være påvirket av at lagmannen var inhabil til å delta
ved behandlingen av sikringsspørsmålet. Det ble da ansett som ubetenkelig å begrense
opphevelsen til å gjelde reaksjonsfastsettelsen.
(19) Som fremhevet av flertallet i Høyesteretts dom i Rt. 2008 side 1466, har det siden 1990-
tallet skjedd en utvikling i de krav som stilles til en dommers habilitet. Det legges større
vekt på hvorvidt det fra siktedes og utenforståendes ståsted er grunn til å trekke
dommerens uhildethet i tvil. EMDs dom i saken Ekeberg og andre mot Norge 31. juli
2007 (EMD-2004-11106) er et eksempel på det. Dommen ledet til at Høyesterett i
Rt. 2007 side 1609 opphevet en tidligere fellende lagmannsrettsdom. Som påpekt av
flertallet i Rt. 2008 side 1466, slo EMD fast at habilitetsvurderingen ikke er avhengig av
dommerens konkrete rolle ved pådømmelsen.
(20) I vår sak er altså forholdet at to av lagmannsrettens dommere var inhabile. De skulle
overhodet ikke ha deltatt i behandlingen av straffesaken. Ut fra den rettsutvikling jeg har
beskrevet, og det tungtveiende hensynet til at dommere skal bli møtt med tillit til at de vil
gå inn i saken med et åpent sinn, kan jeg ikke se at det vil være riktig å begrense
opphevelsen til reaksjonsfastsettelsen. Prinsipielt er det et klart skille mellom avgjørelsen
av skyldspørsmålet og reaksjonsfastsettelsen. For d omfelte og allmennheten vil nok
likevel behandlingen for lagmannsretten fremstå som en helhet, uten et slikt skarpt skille. 5
(21) Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må oppheves. Det følger av
begrunnelsen at det i dette tilfellet også må avholdes en ny ankeforhandling.
(22) Jeg stemmer for denne
D O M :
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
(23) Kst. dommer Falkanger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(24) Dommer Endresen: Likeså.
(25) Dommer Gussgard: Likeså.
(26) Justitiarius Schei: Likeså.
(27) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
Riktig utskrift bekreftes: