HR-1999-665-K - Rt-1999-2016

{{|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |Dato= 1999-12-08 |Publisert= HR-1999-00665-K - Rt-1999-2016 (478-99) |Sammendrag= Saken gjaldt spørsmål om et søksmål om erstatning og oppreisning skulle avvises, idet kravene var rettskraftig avgjort. |Stikkord= Sivilprosess, Rettskraft, Avvisning |Saksgang= Oslo byrett saknr 1999-2989 A/78 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-2268 K/04 - Høyesterett HR-1999-00665K, jnr. 348/1999 |Parter= Bjørn Heltberg (advokat Steingrim Wolland) mot Norges Eksportråd (advokat Harald Arnkværn) |Forfatter= Rieber-Mohn, Flock, Skoghøy |Lovhenvisninger= Tvistemålsloven (1915) §163, §172, §180, §404, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Arbeidsmiljøloven (1977) §62, §60, §61A, Straffeloven (1902) §247 }}

Saken gjelder spørsmålet om et søksmål om erstatning og oppreisning skal avvises, idet kravene er rettskraftig avgjort, jf. tvistemålsloven §163.

Ved dom fra Oslo byrett av 26. september 1997, ble Norges Eksportråds oppsigelse av Bjørn Heltberg kjent ugyldig, og Heltberg ble tilkjent en erstatning stor kr 400.000,-, jf. arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Ved stevning av 19. mars 1999 gikk Heltberg på ny til søksmål mot Norges Eksportråd med krav om erstatning etter skadeserstatningsloven §3-6.

I stevningen er det nedlagt slik påstand:

«1. Norges Eksportråd dømmes til å betale erstatning til Bjørn Heltberg fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 1.000.000,- -en million kroner.

2. Norges Eksportråd dømmes til å betale erstatning for ikke-økonomisk skade fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 500.000,- - femtusen - kroner.

3. Norges Eksportråd dømmes til å erstatte Bjørn Heltbergs omkostninger.»

Norges Eksportråd innleverte tilsvar og påstod prinsipalt saken avvist. Byretten besluttet å fremme saken. Beslutningen ble påkjært til lagmannsretten som, ved kjennelse av 28. september 1999, enstemmig opphevet byrettens beslutning og avviste saken.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for by- og lagmannsretten fremgår av de tidligere instansers avgjørelser.

Bjørn Heltberg har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse.

Bjørn Heltberg anfører at byrettens beslutning er rett både i resultat og begrunnelse. Det hevdes at lagmannsretten uriktig har lagt til grunn at kravet om oppreisning for ærekrenkelse og kravet om erstatning for oppsigelse, er identiske. Det anføres at Oslo byrett ikke behandlet et krav om oppreisning, og at et slikt krav utvilsomt ikke ble avgjort i oppsigelsessaken. Det hevdes at tvistemålsloven §163 oppstiller krav om faktisk avgjørelse av samme krav. At et forhold kunne vært avgjort, er således ikke det samme som at det ble avgjort.

Det anføres videre at det er usikkert om byretten - satt med arbeidslivskyndige meddommere - kunne behandlet et oppreisningskrav for injurier.

Det hevdes at lagmannsrettens resonnement om «et totalt oppgjør» ved erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 er forfeilet. Det anføres at Rt-1982-1093 ikke er relevant for den foreliggende sak, idet det i den saken gjaldt samme faktiske og rettslige forhold. For øvrig viser Heltberg til anførslene for lagmannsretten.

Bjørn Heltberg har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og sak 99-2989 A/78 fremmes.

2. Norges Eksportråd dømmes til å erstatte Bjørn Heltbergs omkostninger for alle retter i anledning avvisningskravet.»

Norges Eksportråd har inngitt tilsvar der det vises til lagmannsrettens kjennelse.

Norges Eksportråd anfører at de faktiske forhold som påberopes i det nye søksmålet, refererer seg til tiden før Oslo byretts dom i oppsigelsessaken, og at dommen fra Oslo byrett også tilkjente erstatning for ikke-økonomisk tap. Det blir ikke et nytt krav i relasjon til tvistemålsloven §163, selv om det rettslige grunnlaget for kravet endres fra arbeidsmiljøloven §62 til skadeserstatningsloven §3-6.

For øvrig viser Norges Eksportråd til de anførsler som ble gjort gjeldende for lagmannsretten.

Norges Eksportråd har nedlagt slik påstand:

«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 28.09.1999 stadfestes.

2. Norges Eksportråd tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålsutvalget i dette kjæremålet har full kompetanse, jf. tvistemålsloven §404 nr. 1.

I stevningen til byretten i den foreliggende sak har Heltberg som nevnt både krevet erstatning for økonomisk tap og oppreisning. Som grunnlag for kravene er i utgangspunktet påberopt et brev fra Norges Eksportråd datert 21. mars 1996 som ble sendt til en rekke adressater. Brevet gjaldt personalendringer i Norges Eksportråd i tilknytning til Eksportrådets tilrettelegging av norsk deltagelse under et internasjonalt arrangement i Sverige. I brevet ble meddelt at en navngitt medarbeider i Norges Eksportråd overtok etter Heltberg som Norges representant i styringsgruppen. I tillegg omtalte brevet en ytterligere slik personalendring. Det ble opplyst at endringene var en følge av omorganisering av Norges Eksportråd.

I stevningen anføres at dette brevet i kombinasjon med øvrige ledsagende omstendigheter fremsto som en ærekrenkende beskyldning mot Heltberg, jf. straffeloven §247. Disse ledsagende omstendigheter omtales i stevningen som selvstendige injurierende påstander og gjaldt mistanker rettet mot ham om økonomiske misligheter og korrupsjon, beskyldninger om manglende lederegenskaper, evne til samarbeide og faglig kompetanse samt det forhold at han med øyeblikkelig virkning ble fratatt alle arbeidsoppgaver og fysisk ble isolert på et avsidesliggende kontor i Norges Eksportråd.

Disse beskyldninger blir i sum påstått å være ærekrenkende. Kravet om erstatning for økonomisk tap og om oppreisning for ikke-økonomisk skade bygger på denne bakgrunn på bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-6.

Det synes på det rene at de faktiske omstendigheter som erstatningskravet bygger på, i tid fant sted fra senhøsten 1995, da Heltberg ble fratatt ansvaret som avdelingsleder, og frem til en tid etter 8. mai 1996, da han ble oppsagt fra sin stilling i Norges Eksportråd. Når erstatningssaken påstås avvist, er dette begrunnet med at kravet er rettskraftig avgjort ved den erstatningsfastsettelse som fant sted i Oslo byretts dom av 26. september 1997. I denne dommen ble oppsigelsen kjent ugyldig. Etter krav fra arbeidsgiveren bestemte retten at arbeidsforholdet opphørte fra 15. oktober 1997. I domsslutningen punkt 3 ble avsagt dom for at Norges Eksportråd betalte kr 400.000 til Heltberg.

For å kunne ta stilling til avvisningsspørsmålet, vil det være nødvendig å se nærmere både på de krav som Heltberg gjorde gjeldende i oppsigelsessaken og den begrunnelse som ble gitt for det erstatningskrav som byretten utmålte.

Som begrunnelse for oppsigelsen påberopte Norges Eksportråd under byrettsaken sitt behov for nedbemanning, Heltbergs manglende evne til samarbeid, hans særegne lederstil samt hans brudd på ansettelsesavtalen ved at han hadde beholdt eksterne verv. Byretten fant det ikke sannsynliggjort at «samarbeidsproblemer, tillit eller manglende faglig kompetanse skulle tilsi at Heltberg ikke kunne gis annet passende arbeid, f.eks. som bedriftsrådgiver i den nye organisasjonen» og at heller ikke hans eksterne verv ga noen saklig grunn til oppsigelse.

Heltberg hadde krevet erstatning oppad begrenset til kr 1.250.000. Det fremgår av byrettens premisser at de kr 400.000 som han ble tilkjent, var ment å dekke tapt lønn i den tid som ville gå før han kunne komme i nytt arbeid. Spørsmålet om erstatning for ikke-økonomisk skade er ikke nevnt.

Spørsmålet i vår sak er om det krav om erstatning og oppreisning som Heltberg nå har reist søksmål om, er det samme kravet som ble rettskraftig avgjort i dommen fra 1997. I så fall skal saken avvises etter tvistemåsloven §163.

Et krav om erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd for usaklig oppsigelse kan omfatte både økonomisk og ikke-økonomisk tap. Det rettslige grunnlag for erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap etter denne bestemmelse vil være det samme. Kjennelsen i Rt-1982-1093 gir støtte for at arbeidstakeren etter avsagt dom etter denne bestemmelsen om erstatning for økonomisk tap, ikke kan anlegge ny sak om krav på erstatning for ikke-økonomisk tap. Dette er imidlertid ikke situasjonen i vår sak, hvor det rettslige grunnlag som nå påberopes, ikke er arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, men derimot skadeserstatningsloven §3-6.

Krav om erstatning og oppreisning som følge av ærekrenkelse med hjemmel i skadeserstatningsloven §3-6, jf. straffeloven §247, vil normalt være et annet krav enn et krav om erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd som følge av usaklig oppsigelse.

Når spørsmålet likevel er reist i vår sak, er årsaken at de påståtte ærekrenkelsene har skjedd fra arbeidsgiverens side innenfor det tidsrom som sto sentralt i oppsigelsessaken, og at de springer ut av det ansettelsesforhold som den gang besto mellom partene.

Kjæremålsutvalget er i dette tilfellet kommet til at det i forhold til bestemmelsen i tvistemålsloven §163 er tale om to forskjellige krav, og at den rettskraftige dommen om erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd ikke kan stenge for det etterfølgende krav om erstatning som følge av ærekrenkelse. Selv om begge kravene er pengekrav, hviler de på et vesensforskjellig grunnlag både i faktisk og i rettslig henseende. Det første kravet knyttet seg til spørsmålet om en oppsigelse i et arbeidsforhold var usaklig. Erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd for usaklig oppsigelse er ment å gi en økonomisk kompensasjon både for økonomisk tap og for skade av ikke-økonomisk art som en arbeidstaker er blitt påført ved en slik oppsigelse. Kravet er betinget av at vilkårene i arbeidsmiljøloven §60 er oppfylt. Det erstatningskrav som Heltberg har reist i den foreliggende sak, forutsetter at det har funnet sted en straffbar ærekrenkelse eller at ærekrenkeren i det minste har utvist uaktsomhet. Det første kravet springer ut fra en arbeidstakers interesse i forhold til sin arbeidsgiver, mens det andre kravet er et resultat av det økonomiske vern som lovgiveren generelt gir den som utsettes for ærekrenkelser.

Utvalget tilføyer at det kan stilles spørsmål ved om det i et søksmål om usaklig oppsigelse etter arbeidsmiljøloven i det hele tatt er adgang til å få prøvet et krav om erstatning etter skadeserstatningsloven §3-6, jf. arbeidsmiljøloven §61A. Slik kjæremålssaken ligger an, er det ikke nødvendig for utvalget å gå nærmere inn på spørsmålet.

Etter dette stadfestes Oslo byretts beslutning om å fremme saken.

Kjæremålet har ført frem, og Heltberg tilkjennes saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172. I mangel av saksomkostningsoppgave for Høyesteretts kjæremålsutvalg, fastsettes saksomkostningsbeløpet for lagmannsretten og for kjæremålsutvalget til kr 10.180, hvorav kr 7.000 er salær og kr 3.180 er rettsgebyr.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

1. Byrettens beslutning stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Norges Eksportråd til Bjørn Heltberg 10.180 - titusenetthundreogåtti - kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.