HR-1999-41-K - Rt-1999-127
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-25 |
| Publisert: | HR-1999-00041-K - Rt-1999-127 (30-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksdokument |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om å ta eiendomstakst ut fra saksdokumentene i sak om prisavslag etter kjøp av fast eiendom. |
| Saksgang: | Bergen byrett 12.10.1998 - Gulating lagmannsrett LG-1998-1965 K - Høyesterett HR-1999-00041K, jnr 30/1999 |
| Parter: | Jonny Sørlie (advokat Lars G Nygaard) mot Benedikte Thomassen og Stein Thomassen (advokat Jan Ohldieck) |
| Forfatter: | Dolva, Schei, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197, §179, §181, §384, §403, §404 |
Saken gjelder spørsmål om å utta fra saksdokumentene en takst avgitt av takstmann Terje Winther-Sørensen i en sak for Bergen byrett om prisavslag etter kjøp av fast eiendom.
Bergen byrett nektet 12 oktober 1998 å ta taksten ut av saken. Benedikte og Stein Thomassen påkjærte avgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som 16 desember 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Rapport/vurdering av 11.6.1997 av takstmann Terje WintherSørensen, inntatt som bilag 13 i stevningen, tas ut av saken i henhold til tvistemålsloven 197.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår."
Jonny Sørlie har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsrettens avgjørelse bygger på feil tolkning av tvistemålsloven §197 ved at retten synes å ha lagt til grunn at §197 rammer alle erklæringer som er innhentet i anledning en foreliggende tvistesak. Forliksklage ble uttatt 15 oktober 1997 mens taksten var fremlagt for motparten i brev av 17 juni 1997. Det forelå ingen verserende rettssak da taksten ble innhentet og senere fremlagt. Det er anført at avgivers hensikt skal tillegges vekt ved tolkningen av §197. Takstmannen kunne ikke ha noen formening om bruken på det tidspunktet. Det er videre anført at lagmannsrettens uttalelser vedrørende betydningen av bruken av taksten under forhandlinger er egnet til å så tvil om rettsanvendelsen. Subsidiært anføres at lagmannsrettens premisser er så knappe at de vanskeliggjør en prøving av om lovanvendelsen er korrekt. Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Rapport/vurdering av 11.6.97 av takstmann Terje Winther-Sørensen, inntatt som bilag 13 i stevningen, tas ikke ut av saken i henhold til tvistemålsloven §197.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse opppheves og hjemvises til ny behandling.
I begge tilfelle:
Saksomkostningsspørsmålet utstår."
Benedikte og Stein Thomassen har tatt til motmæle og mener at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Anførsler som er gjort gjeldende i kjæremålet til lagmannsretten fastholdes. Det avgjørende i saken er hva som rent faktisk har vært hensikten og formålet med kjærende parts innhenting av takstmann Winther-Sørensens rapport. På det tidspunkt erklæringen ble innhentet, hadde partene konstatert betydelig uenighet og var i realiten i tvist. Kjærende part innhentet rapporten ensidig og uten at motparten ble kontaktet, etter at kjæremotparten hadde inngitt et endelig tilbud. Forbindelsen mellom partene med hensyn til minnelighet var brutt, og det var stor avstand mellom standpunktene. Det er nedlagt slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder prøvning av lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve saksbehandlingen og lovtolkningen, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og nr 3.
Kjæremålsutvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Som begrunnelse for å nekte taksten fremlagt anfører lagmannsretten:
"Den er åpenbart innhentet i anledning saken og uten samtykke av den annen part. Lagmannsretten finner at det forhold at taksten ble brukt under forhandlingene mellom partene ikke i seg selv gir grunnlag for å bruke taksten under hovedforhandlingen. Slike interne forhandlinger har et helt annet formål og andre rettslige spilleregler enn i rettssaken."
Utvalget ser det slik at første setning i begrunnelsen ikke sier noe om ordlyden i tvistemålsloven §197. De etterfølgende to setninger er i beste fall uklare. I foreliggende sak er det et uomtvistet faktum at taksten er datert 11 juni 1997, mens forliksklage første gang ble varslet i brev av 25 september samme år. Allerede dette faktum burde foranledige en nærmere begrunnelse for lagmannsrettens standpunkt, jf til sammenligning kjennelse i Rt-1989-196 der en utenrettslig rapport var innhentet etter at forliksklage var tatt ut.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning er lagmannsrettens begrunnelse så vidt knapp og uklar at den ikke gir grunnlag for å prøve om tvistemålsloven §197 er riktig forstått. Kjennelsen må følgelig - i samsvar med kjærende parts subsidiære anførsel - bli å oppheve, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og §384 nr 5, jf §403 annet ledd.
I samsvar med kjærende parts påstand utstår spørsmålet om saksomkostninger til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, jf tvistemålslsoven §179 første ledd tredje punktum, jf §181 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.