HR-1999-291-K - Rt-1999-865

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1999-05-31
Publisert:	HR-1999-00291-K - Rt-1999-865 (205-99)
Stikkord:	(Solviga-kjennelsen), Sivilprosess, Konkursrett, Avvisning av krav, Omstøtelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om avvisning av krav fra konkursbo om omstøtelse og tilbakeføring av eiendom og andre formuesverdier. Spørsmålet var om konkursboet for lagmannsretten hadde fremsatt nye krav som ikke var påkjent i herredsrettens dom, noe Tvistemålsloven (1915) § 366 satte klare begrensninger for.
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett 10.02.1998 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-1688 A/03 - Høyesterett HR-1999-00291K, jnr. 86/1999
Parter:	Niels A. B. Bugges konkursbo (advokat Aksel O. Hillestad) mot Benedicta H. B. Aall Bugge (advokat Knut Ro), Niels Victor Aall Bugge, Benedicta Aall Bugge (advokat Axel Heiberg)
Forfatter:	Flock, Matningsdal, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §366, §174, §179, §375, Dekningsloven (1984) §5-9, §5-12, §5-15

Saken gjelder spørsmål om avvisning av krav etter tvistemålsloven §366 annet ledd.

Niels A. B. Bugge har inngått fire avtaler om overdragelse av aktiva m.v. til sin ektefelle, Benedicta H. B. Aall Bugge, og delvis også til deres to barn, Niels Victor Aall Bugge og Benedicta Aall Bugge. Ved den første avtalen, inngått i 1987, ble landstedet Solviga i Lillesand kommune overdratt til Benedicta Aall Bugge for en kjøpesum av 1.650.000 kroner. Eiendommen var påheftet forkjøpsrett for Niels A. B. Bugge og bruksrett for barna. Ved den andre avtalen, datert 1. mai 1989 overdro Bugge innbo, kunst og nærmere bestemte fordringer/erstatningskrav til Benedicta H. B. Aall Bugge og barna. Som motytelse skulle ektefellen og barna betale henholdsvis 660.000 og 1.960.000 kroner. De to øvrige avtalene er ikke tema i kjæremålet.

Niels A. B. Bugges bo ble tatt under konkursbehandling 12. september 1995. Konkursboet tok 26. mars 1996 ut stevning mot ektefellen Benedicta H. B. Aall Bugge og barna, og nedla påstand om tilbakeføring av overførte aktiva m.v. Det ble anført at avtalene var proforma, og at boet ikke var bundet av dem. Vedrørende de to første avtalene gjorde boet i stevningen subsidiært gjeldende at det var grunnlag for omstøtelse etter dekningsloven §5-9, men meddelte i prosesskriv av 14. januar 1998 at det ikke ville bli prosedert på dette under hovedforhandlingen.

Asker og Bærum herredsrett avsa 10. februar 1998 dom med slik slutning:

"1. De saksøkte frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Niels A. B. Bugges konkursbo v/bostyret innen 2 - to - uker kr 120.000 - etthundreogtyvetusen - til saksøkte nr 1 ved advokat Knut Ro og kr 85.000 - åttifemtusen - til saksøkte nr 2 og 3 under ett ved advokat Axel Heiberg."

Konkursboet anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Boet fastholdt sin tidligere anførsel om at avtalene var proforma, men anførte subsidiært at det i forhold til eiendommen i Lillesand var grunnlag for

Side:866

omstøtelse etter dekningsloven §5-9, og at overføringene av aktiva i avtalen inngått 1. mai 1989 manglet rettsvern. Ankemotpartene gjorde under saksforberedelsen for lagmannsretten gjeldende at boets påberopelse av dekningsloven §5-9 og rettsvernsreglene var å anse som nye krav i relasjon til tvistemålsloven §366 annet ledd, og at disse måtte avvises.

Borgarting lagmannsrett avsa 27. januar 1999 kjennelse med slik slutning:

"1. Konkursboets krav bygget på dekningsloven §5-9 og reglene om manglende rettsvern avvises, jf tvistemålsloven §366 annet ledd.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avgjør hele saken, jf tvistemålsloven §179."

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsrett og lagmannsrett fremgår av avgjørelsene.

Niels A. B. Bugges konkursbo har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i det vesentlige anført:

Kravet om omstøtelse etter dekningsloven §5-9 var påberopt overfor herredsretten, og det kan derfor ikke anses som et nytt krav etter tvistemålsloven §366 annet ledd. Kravet var påkjent selv om den kjærende part av prosessuelle årsaker ikke fant å ville prosedere på omstøtelse. Det vises her til Hov: Rettergang i sivile saker, 2. utgave 1994, side 260. Herredsretten kunne likevel ha lagt til grunn at transaksjonene var omstøtelige, men det antas at retten kom til at det ikke var ført bevis for dette. Det var en feil av herredsretten å unnlate å presisere dette i domspremissene. Feilen kan imidlertid ikke innebære at boet er avskåret fra å påberope seg omstøtelse.

Subsidiært anføres det at krav om omstøtelse etter dekningsloven ikke er et annet krav enn krav om tilbakeføring av transaksjonene på grunnlag av proforma. I helhetsbedømmelsen må det her ses hen til at rettsreglene om proforma og omstøtelse i det vesentlige tar sikte på å verne om de samme interesser. Rettsfølgene av grunnlagene er heller ikke kvalitativt ulike ettersom konkursboet etter dekningsloven §5-12 kan forlange at oppgjør skal skje ved tilbakeføring av det mottatte. De formål tvistemålsloven §366 annet ledd skal ivareta, bl.a. å beskytte motparten mot å måtte forholde seg til nye rettsforhold i ankeinstansen, tilsier ikke avvisning i dette tilfellet. Kjæremålsmotpartene er tidligere gjort oppmerksom på det rettslige grunnlaget, og de har til dels imøtegått kravet under herredsrettens behandling av saken.

Boet påberopte manglende rettsvern også for herredsretten. Det er på det rene at det relevante faktum og de rettslige konsekvenser - manglende rettsvern - da ble gjort gjeldende, selv om det ikke uttrykkelig var påberopt som et eget grunnlag. Herredsretten hadde derfor full anledning til å anvende det aktuelle regelsett. Under enhver omstendighet dreier det seg her kun om en ny anførsel, ikke et nytt krav etter tvistemålsloven §366 annet ledd. Rettsvirkningene vil være identiske enten det legges til grunn at transaksjonene mangler rettsvern eller anses som proforma. Det skal i begge tilfeller skje en tilbakeføring. Regelsettene skal dessuten begge ivareta de samme interesser. Anførselen om manglende

Side:867

rettsvern er dermed kun et nytt grunnlag for å hevde at de aktuelle eiendelene går inn under kreditorenes beslagsrett.

Den kjærende part har ikke nedlagt noen formell påstand.

Kjæremålsmotpart nr. 1, Benedicta H. B. Aall Bugge, har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens kjennelse er riktig i resultat og i det vesentlige også i begrunnelse.

Boet anførte for herredsretten at de aktuelle transaksjonene var proforma. Dette er et helt annet krav enn påberopelse av reglene om omstøtelse og rettsvern. De sistnevnte forutsetter at det foreligger gyldige transaksjoner som skyldneren er bundet av, men som kreditorfellesskapet kan kreve omgjort. Anses transaksjonen derimot som proforma, har aktivaene hele tiden tilhørt konkursdebitor. Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at rettsfølgene er forskjellige, og at det er vesensforskjeller hva angår de betingelser som må være oppfylt. Kjæremålsmotparten er derimot uenig med lagmannsretten i at regelsettene tar sikte på å verne om de samme interesser. Hensynet bak reglene om proforma er at domstolene skal legge det korrekte forhold til grunn. Omstøtelsesreglene er derimot begrunnet i et rettferdighetskrav og et ønske om at verdier som debitor har gitt avkall på, skal kunne tilbakeføres til et kreditorfellesskap. Forskjellen kommer bl.a. til uttrykk ved at loven setter frist for å kreve omstøtelse.

I forhold til rettsvernsreglene vises det for øvrig til lagmannsrettens kjennelse og tidligere fremsatte anførsler.

Begge krav er nye for lagmannsretten. Krav om kreditorbeslag pga. angivelig manglende rettsvern var ikke fremme for herredsretten, verken under saksforberedelsen eller under hovedforhandlingen. Omstøtelse var derimot påberopt i stevningen, men grunnlaget ble frafalt under saksforberedelsen. Det ble overhodet ikke nevnt under hovedforhandlingen i herredsretten, og det var ingen bevisførsel rundt vilkårene for omstøtelse. Retten var dermed avskåret fra å ta stilling til om det var grunnlag for omstøtelse etter dekningsloven §5-9. For at kravene om omstøtelse eller manglende rettsvern skal være påkjent, må de ha vært gjort gjeldende på en slik måte at retten ville ha måttet drøfte kravene når boet ikke fikk medhold i proformaanførselen. Fraværet av en slik drøftelse i herredsrettens dom viser at kravene ikke var gjort gjeldende for herredsretten. Det vises til Hov: Rettergang i sivile saker, 2. utgave 1994 side 260-261.

Subsidiært anføres det at omstøtelseskravet prosessuelt er oppgitt ved at boet uten forbehold har gitt uttrykk for at det ikke vil bli prosedert.

Atter subsidiært gjøres det gjeldende at det uansett vil være for sent å ta opp en eventuell omstøtelsessak. Selv om påberopelsen av dekningsloven §5-9 i stevningen muligens innebar et fristavbrudd etter samme lovs §5-15, må virkningen av dette opphøre når boet ga uttrykk for at det ikke ville prosedere på omstøtelse. Det nye kravet om omstøtelse er fremsatt etter utløpet av ettårsfristen i dekningsloven §5-15.

Benedicta H. B. Aall Bugge har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. Niels A. B. Bugges konkursbo dømmes til å betale sakens omkostninger."

Side:868

Kjæremålsmotpart nr. 2 og 3, Niels Victor Aall Bugge og Benedicta Aall Bugge, har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens kjennelse er riktig bortsett fra at det i premissene uriktig er lagt til grunn at frafallelsen av å påberope dekningsloven §5-9 bare hadde virkning for herredsretten. Boet har bindende frafalt å prosedere dette kravet, og såvel kravet bygget på manglende rettsvern som kravet om omstøtelse er nye krav som ikke ble påkjent av herredsretten. De må derfor under enhver omstendighet avvises etter tvistemålsloven §366 annet ledd. For øvrig vises det til fremsatte anførsler for lagmannsretten.

Niels Victor og Benedicta Aall Bugge har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. Niels A. B. Bugges konkursbo tilpliktes å betale saksomkostninger."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse behandler et prosessuelt spørsmål som oppsto for lagmannsretten, og at kjæremålsutvalget således har full kompetanse.

Det sentrale spørsmål i kjæremålssaken er om konkursboet for lagmannsretten har fremsatt krav som ikke er påkjent i herredsrettens dom. Dersom kravet om omstøtelse etter dekningsloven §5-9 og det krav som er basert på manglende rettsvern, er slike nye krav, er det på det rene at de ikke omfattes av den meget begrensede adgang som tvistemålsloven §366 annet ledd gir til å fremsette nye krav for ankeinstansen. Konkursboet gjør gjeldende at de krav som er fremsatt i ankeerklæringen, er de samme som for herredsretten. Det nye er at kravene i tillegg til anførselen om proforma nå også fremsettes på grunnlag av henholdsvis dekningslovens regler om omstøtelse og anførsler om manglende rettsvern. Kjæremålsutvalget vil først ta stilling til dette spørsmål.

Når spørsmålet skal besvares, må retten stille opp mot hverandre de krav som ble påkjent i herredsrettens dom, og de krav som gjøres gjeldende for lagmannsretten. Ved bedømmelsen av om kravene basert på omstøtelse/manglende rettsvern i forhold til tvistemålsloven §366 annet ledd må betraktes som selvstendige krav, vil det være av sentral betydning å se nærmere på hvilke rettsfølger som disse kravene har. I den grad rettsfølgene er andre enn for de krav basert på proforma som ble prosedert for herredsretten, vil dette med styrke tale for at man står overfor andre krav. I hvilken grad det i så fall er tale om krav som ikke er påkjent i herredsrettens dom, vil kjæremålsutvalget komme tilbake til. Utvalget ser først på omstøtelseskravet, som gjelder den faste eiendom Solviga i Lillesand kommune.

For herredsretten ble det krevet dom for at Bugges ektefelle vederlagsfritt skulle overskjøte eiendommen til konkursboet, og at de to barna skulle slette tinglyste bruksrettigheter. Kravet var begrunnet i en anførsel om at den avtale som var inngått om salg til ektefellen og om bruksrett for barna, var proforma. Dette kravet er opprettholdt for lagmannsretten. Subsidiært kreves for lagmannsretten at overføringen av eiendommen til ektefellen med bruksrett for barna må omstøtes ved anvendelse av reglene i dekningsloven §5-9.

Dersom det krav som ble fremsatt for herredsretten hadde ført frem, ville rettsfølgen vært at eiendommen, som følge av at avtalene var ugyldige

Side:869

som proformaverk, hele tiden hadde tilhørt Bugge, og senere hans konkursbo. I og med at hjemmelen var overført til ektefellen, med tinglyst bruksrett for barna, ville en dom i boets favør også fått til følge at hjemmelen ble tilbakeført og at bruksretten ble slettet.

Et omstøtelsesskrav etter dekningsloven §5-9 tar derimot utgangspunkt i at eiendomsretten på forhånd er overført. Dersom omstøtelseskravet gis medhold, vil dessuten rettsfølgene bli klart annerledes: etter dekningsloven §5-12 kan konkursboet i så fall kreve erstatning hos motpartene for det tap boet ble påført ved den omstøtelige disposisjonen. Men boet kan kreve at hver av partene "leverer tilbake det mottatte, for så vidt dette er i behold og tilbakelevering kan skje uten urimelig verdispille". I så fall kan boet kreve erstattet eventuelt ytterligere tap. Dersom ektefellen/barna bare har utvist uaktsomhet, kan deres ansvar overfor boet reduseres, slik dette er bestemt i dekningsloven §5-12 annet ledd.

Disse ulikhetene trekker klart i retning av at man her står overfor forskjellige krav. Dette inntrykk styrkes dersom man ser nærmere på de materielle vilkår som må være oppfylt for at disse rettsfølgene skal inntre. Spørsmålet om ugyldighet som følge av proforma, avgjøres blant annet ut fra en bedømmelse av partenes motiver da avtalen ble inngått og den realitet avtalen deretter fikk for dem. Spørsmålet om omstøtelse må avgjøres ut fra en bedømmelse av om vilkårene i dekningsloven §5-9 er oppfylt. Her vil det være avgjørende om skyldnerens økonomiske stilling var svak eller ble alvorlig svekket ved disposisjonen, og om medkontrahenten kjente eller burde ha kjent til dette og til de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig.

Kjæremålsutvalget konkluderer etter dette på samme måte som lagmannsretten med at omstøtelseskravet er et annet krav enn det krav om proformaoverdragelse som ble behandlet av herredsretten. Denne konklusjon støttes etter utvalgets oppfatning av den omstendighet at det i dekningsloven §5-15 er oppstillet en egen foreldelsesfrist for boets rett til å kreve omstøtelse. Slik saken ligger an, finner utvalget det unødvendig å gå nærmere inn på dette momentet.

Boet har gjort gjeldende at omstøtelseskravet likevel må anses "påkjent" i herredsretten, og det fremheves at dette kravet ble fremsatt som et subsidiært krav under saksforberedelsen. Det er imidlertid på det rene at kravet ikke ble opprettholdt under hovedforhandlingen. Således heter det i boets prosesskrift av 18. januar 1998 at man etter nærmere overveielser "ikke vil prosedere på at dekningsloven §5-9 kommer til anvendelse". I byrettens dom er omstøtelseskravet ikke nevnt, dette til tross for at boets prinsipale krav bygget på at avtalene var inngått proforma, ikke ble gitt medhold. Når det ikke ble prosedert på omstøtelseskravet for byretten under hovedforhandlingen, kan det ikke anses påkjent.

Kjæremålsutvalget konkluderer etter dette med at lagmannsretten korrekt har avvist konkursboets krav bygget på dekningsloven §5-9, idet dette ikke kan kreves behandlet under ankesaken for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §366 annet ledd.

Det annet tvistepunkt i kjæremålssaken er knyttet til en avtale inngått 1. mai 1998 hvor Bugge overdro innbo, kunst og nærmere bestemte fordringer/erstatningskrav til ektefellen og de to barna mot et samlet

Side:870

vederlag på 2.620.000 kroner. Fra boets side ble det for herredsretten nedlagt påstand om at avtalen var inngått proforma og dermed var ugyldig, og at ektefellen og barna skulle tilpliktes å tilbakelevere de aktuelle eiendeler og det de måtte ha mottatt som erstatning for slike eiendeler. Dette kravet er opprettholdt for lagmannsretten. Subsidiært har boet for lagmannsretten gjort gjeldende at ektefellen og barna i forhold til boet ikke har oppnådd rettsvern for sine rettigheter etter avtalen.

Dersom det krav som ble fremsatt for herredsretten hadde ført frem, ville rettsfølgen vært at de formuesgjenstander som avtalen av 1. mai 1989 omfattet, hele tiden hadde tilhørt Bugge, og senere hans konkursbo. I den grad ektefellen og barna hadde betalt det avtalte vederlag, ville de hatt krav på å få dette tilbakebetalt.

Dersom boet skulle gis medhold i at ektefelle og barn ikke hadde oppnådd rettsvern, innebærer dette at det mellom partene i avtalen har funnet sted en gyldig eiendomsoverdragelse. Når det deretter under en etterfølgende konkursbehandling konstateres at erververne ikke har oppnådd rettsvern overfor overdragerens kreditorer, skjer en tilbakeføring av de aktuelle formuesgoder til konkursboet mot refusjon av det som eventuelt måtte være betalt. Til forskjell fra situasjonen ved omstøtelse, vil rettsfølgen her således ikke være særlig ulik den som følger av en ugyldig overdragelse. Dette er en omstendighet som etter utvalgets oppfatning med vekt trekker i retning av at man her ikke står overfor to ulike krav.

Derimot vil det lett komme til syne ulikheter når man ser nærmere på de materielle vilkår som må være oppfylt for at resultatet skal bli henholdsvis ugyldighet og manglende rettsvern. Spørsmålet om ugyldighet som følge av proforma avgjøres som nevnt blant annet ut fra en bedømmelse av partenes motiver da avtalen ble inngått og den realitet avtalen deretter fikk for dem. Spørsmålet om erververne har oppnådd rettsvern for sine rettigheter, vil måtte løses ved anvendelse av de rettsregler som for de ulike typer formuesgoder gjelder i forhold til overdragerens konkursbo, og hvor spørsmål om besittelsesoverføring ved løsøre og varsel til debitor ved pengekrav står sentralt. Det må likevel fremheves at de forhold som vil kunne være avgjørende ved bedømmelsen av rettsvernet, også vil kunne bidra til å gi disposisjonen en realitet partene imellom, og dermed få betydning ved avgjørelsen av proformaspørsmålet.

Det er i tillegg til stede en ulikhet i forhold til de interesser som de to alternative regelsett skal tjene: De regler om rettsvern som er nevnt i det foregående, skal sikre kreditorfellesskapet. Dette illustreres ved at de i den foreliggende sak gjøres gjeldende av Bugges konkursbo. Regler som oppstiller vilkår for at en avtale er ugyldig, er normalt først og fremst gitt for å verne interessene til avtalepartene. Regler om ugyldighet som følge av proforma, er likevel først og fremt gitt for å beskytte andre enn disse parter. Det er således betegnende at proformainnsigelsen i vår sak er fremsatt av Bugges konkursbo.

Ulikhetene mellom et krav basert på ugyldighet som følge av proforma og et krav basert på manglede rettsvern viser seg således i det vesentlige bare ved at de materielle vilkår er forskjellige. Dette er ikke tilstrekkelig til at det i vår sammenheng er naturlig å oppfatte et krav basert på manglende rettsvern som et selvstendig krav i forhold til et krav basert på

Side:871

ugyldighet som følge av proforma. Anførselen om manglende rettsvern fremstår som en naturlig forlengelse av proformaanførselen. Så lenge denne anførselen ble fremsatt innen den frist som er fastsatt i tvistemålsloven §375, vil den således kunne gjøres gjeldende for lagmannsretten.

Kjæremålet har vært forgjeves i forhold til spørsmålet om omstøtelse, mens det har ført frem hva angår boets adgang til å påberope seg manglende rettsvern. Alle de tre motparter berøres av begge disse spørsmål. Ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet får tvistemålsloven §174 første ledd anvendelse. Dette innbærer at det ikke tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten er av lagmannsretten utsatt etter reglene i tvistemåsloven §179, og denne avgjørelse er ikke påkjært.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes hva angår konkursboets krav bygget på dekningsloven §5-9.

2. Konkursboets anførsel om at krav om at Benedicta H. B. Aall Bugge, Niels Victor Aall Bugge og Benedicta Aall Bugge tilpliktes å tilbakelevere alle eiendeler som de har mottatt i henhold til erklæring om overdragelse datert 1. mai 1989 og det de måtte ha mottatt som erstatning for slike eiendeler kan begrunnes i manglende rettsvern, avskjæres ikke.

3. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.