HR-2008-1664-A - Rt-2008-1246
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-09-29 |
| Publisert: | HR-2008-01664-A - Rt-2008-1246 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder om arbeidsgiver er avtalerettslig forpliktet til å foreta innbetalinger som setter selskapets pensjonskasse i stand til å oppregulere pensjoner under utbetaling i samme forhold som grunnbeløpet i folketrygden endres for samme periode. 5 |
| Saksgang: | HR-2008-01664-A, (sak nr. 2008/288), sivil sak, anke |
| Parter: | StatoilHydro ASA (advokat Lars Holo) Næringslivets Hovedorganisasjon (advokat Erik C. Aagaard) (hjelpeintervenient) mot John Steinar Weltzien Arnt Jørgensen Odd Monstad Tor Young-Halvorsen Elin Kristine Øwre-Johnsen Trond Gunnar Larsen Arnt Henrik Løvset Gulbrandsen Ingjerd Marie Unhjem Eldrup Kjell Oppegaard Arne Herbjørnsen Alf Birger Sand Oddvar Tveit Tor Simonsen Bjørnar Austbø Martin Wendpaap Ola-Petter Ansteinsson Arnljot Aamodt Eitel Theodor Gottlob Braeuning Solveig Dons Landsnes Karin Olsen Ole Egil Eilertsen Emmy Pedersen Jørund Leander Karlsen Ole-Bertel Alvestad Hartvik Bakås Hans Olsen Magne Elias Døssland Fredrik Johan Steineke Inger Husebø Schøyen 2 Kai Killerud Eva Teien Julia Cowlishaw Sonja Synøve Darup Magne Arnljot Sandtorv Isak Martin Solheim Gunnar Rune Løland Roar Martin Stokholm Ragnar Magnussøn Kåre Moen Børre Birkeland Lars A Ullensvang Bjarne Peder Knudsen Arne Iversen Poul Erik Jacobsen ¯ge Christensen Egil Martin Hopen Ola Nervik Per Arvid Farberg Jan Fredrik Bartminski Terje Louis Enoksen Eli Stokke Bjørn Glesaaen Ole Johan Schjerven Bjørn Louge Hodneland Jan Bosio Hogne Hognset Prem Prakash Grethe Johanne Narvestad Aage Teien Birger Giæver Bjørg Kielland Svein Bjørnebekk Eugen Berg Ole Kristen Skuggevik Harald Kleppan Willy Anker Salte Wilfred Bergmann Karl K. Lanton Brit Løberg Helge De Fine Christen Magne Jensen Svenn Oddvar Skutle Tore Bergesen Ulrike Samuelsen Halstein Skramstad Haga Ingeborg Irene Haavik Kari Normann Hans Obrestad Bjørg Gjølmesli 3 Odd Magne Almankaas Thor Martin Nordgård Bodil Marie Øglænd Kjell Oluf Kvamme Jan Martin Eliassen Torger Hetland Antonio Gemmoni Anders Forreløkken Annar Malvin Johansen Knut Johan Johansen Solvang Inge Ragnvald Frøystad Trude Young-Halvorsen Dagfinn Walter Lorentzen Knut Jørgen Jørgensen John Solvik Kjell Ingvar Hagemark Egil Sundet Knut Braskerud Sunde Magne Kristoffer Dørheim Halvor Stein Mellegaard Tor Torstensen Reino Hänninen Olav Johan Elisen Ragnhild Bowitz Arne Norvald Traa Richard Michael Pegrum Torstein Harald Gabrielsen Tor Sandly Nilsen Helge Kaare Voldsbekk Odd Johan Larsen Solveig Meland Per Aanestad Jan Ole Aasen John Bakk Ole Henrik Indrebø Leif Kristian Mæhlum Per Hasler Sigurd Oddvar Aunan ¯smund Knut Gunleiksrud Egil Robstad Wenche Elise Aspelund Harry Robertsen Else Grethe H. Kolnes Morten Andresen Mens Ole Kirste Sven Bertrand Jacobsen Helge Ollestad Asbjørn Mostad Anne Helen Kyllingstad Alf Bjarne Reed 4 Erik Rud Gunnar Heiberg-Andersen Herman Bjørn Moshagen Reidar Breivik Nils Torstein Langjordet Per Agnor Gundersen Sigmund Nævdal Inger Marie Nielsen Anfinn Padøy Thor Meland Torgeir Mauritz Siqveland Stein Grotheim Bjørn Hove Oddvar Hoel Per-Odd Austad Trygve Roar Jensen Svein Harry Øverby Arne Christiansen Atle August Thunes Margot Pedersen Sigurd Johan Seglem Terje Asbjørn Bjørndal Helene Hegland Magda Frøvik Per Arne Moen Sven Kristian Gjessing Svein Brandt Andersen ¯ge Werner Ottosen Arne Reitan Jan Tjemsland Ole Andreas Folgerø Egil Kristian Iversen Hjellestad Nils Sæther Reidar Lindahl (advokat Joar Heide - til prøve) |
| Forfatter: | Endresen, Flock, Indreberg, Coward |
| Lovhenvisninger: | forsinkelsesrenteloven § 3, foretakspensjon § 5-8, foretakspensjonsloven § 5-10 |
NORGES HØYESTERETT
Den 29. september 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-01664-A, (sak nr. 2008/288), sivil sak, anke,
StatoilHydro ASA (advokat Lars Holo)
Næringslivets Hovedorganisasjon (advokat Erik C. Aagaard)
(hjelpeintervenient)
mot
John Steinar Weltzien
Arnt Jørgensen
Odd Monstad
Tor Young-Halvorsen
Elin Kristine Øwre-Johnsen
Trond Gunnar Larsen
Arnt Henrik Løvset Gulbrandsen
Ingjerd Marie Unhjem Eldrup
Kjell Oppegaard
Arne Herbjørnsen
Alf Birger Sand
Oddvar Tveit
Tor Simonsen
Bjørnar Austbø
Martin Wendpaap
Ola-Petter Ansteinsson
Arnljot Aamodt
Eitel Theodor Gottlob Braeuning
Solveig Dons Landsnes
Karin Olsen
Ole Egil Eilertsen
Emmy Pedersen
Jørund Leander Karlsen
Ole-Bertel Alvestad
Hartvik Bakås
Hans Olsen
Magne Elias Døssland
Fredrik Johan Steineke
Inger Husebø Schøyen 2
Kai Killerud
Eva Teien
Julia Cowlishaw
Sonja Synøve Darup
Magne Arnljot Sandtorv
Isak Martin Solheim
Gunnar Rune Løland
Roar Martin Stokholm
Ragnar Magnussøn
Kåre Moen
Børre Birkeland
Lars A Ullensvang
Bjarne Peder Knudsen
Arne Iversen
Poul Erik Jacobsen
¯ge Christensen
Egil Martin Hopen
Ola Nervik
Per Arvid Farberg
Jan Fredrik Bartminski
Terje Louis Enoksen
Eli Stokke
Bjørn Glesaaen
Ole Johan Schjerven
Bjørn Louge Hodneland
Jan Bosio
Hogne Hognset
Prem Prakash
Grethe Johanne Narvestad
Aage Teien
Birger Giæver
Bjørg Kielland
Svein Bjørnebekk
Eugen Berg
Ole Kristen Skuggevik
Harald Kleppan
Willy Anker Salte
Wilfred Bergmann
Karl K. Lanton
Brit Løberg
Helge De Fine
Christen Magne Jensen
Svenn Oddvar Skutle
Tore Bergesen
Ulrike Samuelsen
Halstein Skramstad Haga
Ingeborg Irene Haavik
Kari Normann
Hans Obrestad
Bjørg Gjølmesli 3
Odd Magne Almankaas
Thor Martin Nordgård
Bodil Marie Øglænd
Kjell Oluf Kvamme
Jan Martin Eliassen
Torger Hetland
Antonio Gemmoni
Anders Forreløkken
Annar Malvin Johansen
Knut Johan Johansen Solvang
Inge Ragnvald Frøystad
Trude Young-Halvorsen
Dagfinn Walter Lorentzen
Knut Jørgen Jørgensen
John Solvik
Kjell Ingvar Hagemark
Egil Sundet
Knut Braskerud Sunde
Magne Kristoffer Dørheim
Halvor Stein Mellegaard
Tor Torstensen
Reino Hänninen
Olav Johan Elisen
Ragnhild Bowitz
Arne Norvald Traa
Richard Michael Pegrum
Torstein Harald Gabrielsen
Tor Sandly Nilsen
Helge Kaare Voldsbekk
Odd Johan Larsen
Solveig Meland
Per Aanestad
Jan Ole Aasen
John Bakk
Ole Henrik Indrebø
Leif Kristian Mæhlum
Per Hasler
Sigurd Oddvar Aunan
¯smund Knut Gunleiksrud
Egil Robstad
Wenche Elise Aspelund
Harry Robertsen
Else Grethe H. Kolnes
Morten Andresen
Mens Ole Kirste
Sven Bertrand Jacobsen
Helge Ollestad
Asbjørn Mostad
Anne Helen Kyllingstad
Alf Bjarne Reed 4
Erik Rud
Gunnar Heiberg-Andersen
Herman Bjørn Moshagen
Reidar Breivik
Nils Torstein Langjordet
Per Agnor Gundersen
Sigmund Nævdal
Inger Marie Nielsen
Anfinn Padøy
Thor Meland
Torgeir Mauritz Siqveland
Stein Grotheim
Bjørn Hove
Oddvar Hoel
Per-Odd Austad
Trygve Roar Jensen
Svein Harry Øverby
Arne Christiansen
Atle August Thunes
Margot Pedersen
Sigurd Johan Seglem
Terje Asbjørn Bjørndal
Helene Hegland
Magda Frøvik
Per Arne Moen
Sven Kristian Gjessing
Svein Brandt Andersen
¯ge Werner Ottosen
Arne Reitan
Jan Tjemsland
Ole Andreas Folgerø
Egil Kristian Iversen Hjellestad
Nils Sæther
Reidar Lindahl (advokat Joar Heide - til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Endresen: Saken gjelder om arbeidsgiver er avtalerettslig forpliktet til å foreta
innbetalinger som setter selskapets pensjonskasse i stand til å oppregulere pensjoner
under utbetaling i samme forhold som grunnbeløpet i folketrygden endres for samme
periode. 5
(2) Sakens parter er StatoilHydro ASA og en rekke pensjonister i selskapet. StatoilHydro
ASA har i den aktuelle periode hatt forskjellige navn. Jeg går ikke inn på dette, og
benevner selskapet Statoil i hele perioden.
(3) Statoil innførte i 1974 en kollektiv pensjonsor dning for sine ansatte. Det fremgikk av
forsikringsvilkårene at løpende pensjoner ville bli regulert i samsvar med grunnbeløpet i
folketrygden. Vilkårene hadde også en bestemmelse om at Statoil stod fritt til å endre
vilkårene forutsatt at endringen ikke var i strid med forsikringsvilkårene eller de til enhver
tid gjeldende regler for kollektiv pensjonsforsikring.
(4) I 1990 opprettet Statoil i stedet Statoils pensjonskasse, og de ansatte ble med virkning fra
den 31. desember 1990 medlemmer i pensjonskassen. Man tok sikte på videreføring av de
tidligere vilkår, og vedtektene hadde blant annet en reguleringsbestemmelse for løpende
pensjoner knyttet til grunnbeløpet i folketrygden ( G-regulering). Vedtektene inneholder
også en særskilt bestemmelse om at styret i pensjonskassen har kompetanse til å vedta
endringer.
(5) De ansatte ble orientert om pensjonsordningen ved Statoils personalhåndbok, som ble
utgitt i en rekke utgaver i det aktuelle tidsrom, og i ulike brosjyrer. I dette materialet ble
det gjennomgående opplyst at ”løpende pensjonsytelser blir regulert i takt med
reguleringen av folketrygdens grunnbeløp”. Formuler ingen kunne variere noe, men
innholdsmessig var det dette som ble formidlet.
(6) Selskapets pensjonsordning var frem til lov om foretakspensjon trådte i kraft, knyttet opp
mot de tidligere forskrifter for private tjenestepensjonsordninger. Det ble etter hvert
politisk enighet om at de mange og komplekse spørsm ål knyttet til private
tjenestepensjonsordninger burde reguleres i en egen lov, og lov om foretakspensjon
24. mars 2000 nr. 16 trådte i kraft 1. januar 2001. Det fulgte av lovens overgangsregler at
berørte pensjonsordninger måtte bringe sitt regelve rk i samsvar med loven og dens
forskrifter innen 1. januar 2003. På grunnlag av lovens bestemmelser utarbeidet
Kredittilsynet reviderte standardvedtekter for konsernpensjonskasser.
(7) I forbindelse med arbeidet med å tilpasse Statoils pensjonskasses vedtekter til lov om
foretakspensjon, ble det særskilt tatt opp spørsmål om regulering av de løpende pensjoner.
Den nye loven var ikke til hinder for at ordningen med G-regulering kunne videreføres,
men det ble funnet hensiktsmessig å gå over til lovens ordning også på dette punkt.
Vedtektene ble derfor endret slik at de ble overensstemmende med de standardvedtekter
som Kredittilsynet hadde utarbeidet. Regulering av de løpende pensjoner ville etter dette
bestemmes av den faktiske avkastning av pensjonsmidlene, eventuelt supplert med
innbetalinger som Statoil måtte beslutte å foreta til pensjonskassen til finansiering av
ytterligere regulering.
(8) Den faktiske regulering av de løpende pensjoner ble i 2003 og 2004 lavere enn det som
ville ha blitt resultatet om ordningen med G-regulering var blitt opprettholdt. Som følge
av dette reiste 212 av Statoils pensjonister sak mot selskapet ved stevning til Stavanger
tingrett den 27. august 2006.
(9) Stavanger tingrett avsa den 9. februar 2007 dom med slik slutning: 6
”1. Statoil ASA frifinnes.
2. Saksøkerne (jfr. partslisten i bilag 1 til stevn ingen) dømmes til en for alle og
alle for en å betale saksomkostninger til Statoil ASA med kr 212.890,15 –
tohundreogtolvtusenåttehundreognitti 15/100 – innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av dommen, med tillegg av den til enhver tid gjeldende
forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum
fra oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.”
(10) 157 av saksøkerne anket tingrettens avgjørelse til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten
avsa den 4. desember 2007 dom med slik slutning:
”1. StatoilHydro ASA plikter med virkning fra 1. januar 2003 å foreta årlige
innbetalinger til StatoilHydro ASAs pensjonskasse i et omfang som muliggjør
oppregulering av pensjonene til de ankende parter tilsvarende den økning
som har blitt besluttet av Stortinget for grunnbelø pet i folketrygden i
tilsvarende periode.
2. StatoilHydro ASA plikter å erstatte de saksomkostninger som de ankende
parter – som angitt i vedlegg 1 til anken – har pådratt seg i anledning saken
for tingrett og lagmannsrett med kroner 571 922 –
femhundreogsyttientusennihundreogtoogtyve 00/100 – med tillegg av den
alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første
punktum fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dom.”
(11) Statoil anket den 28. desember 2007 lagmannsrettens dom til Høyesterett. Saken
behandles følgelig etter tvistemålslovens regler. A nken er angitt å gjelde
bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, men partene e r enige om det alt vesentligste hva
angår de faktiske omstendigheter, og ankesakens tema er først og fremst lagmannsrettens
rettsanvendelse.
(12) For Høyesterett har Næringslivets Hovedorganis asjon erklært hjelpeintervensjon til fordel
for den ankende part.
(13) Den ankende part, StatoilHydro ASA, har i det vesentligste gjort gjeldende:
(14) Den tjenestepensjon Statoil har innført, er en administrativ ordning som Statoil kan endre
til enhver tid. Endringsadgangen fulgte i den kollektive pensjonsforsikringen direkte av
vilkårene, og den er etter opprettelsen av pensjonskassen videreført ved en uttrykelig
bestemmelse i vedtektene for denne. Ordningen er ensidig opprettet av Statoil, som også
alene dekker de samlede premier i ordningen. Denne forståelse av pensjonsordningen har
også vært delt av de ansattes organisasjoner. Dette er særlig klart kommet til uttrykk ved
tidligere endringer av vilkårene til de ansattes ugunst, ved endringen av vedtektene i
desember 2002 og ved fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og gassavdeling.
(15) Det er tale om en kollektiv ordning, og en avtalerettslig forpliktelse ville eventuelt ha blitt
inkludert i tariffavtalene etter forhandlinger mellom Statoil og arbeidstakernes
organisasjoner. De ansattes organisasjoner har ved flere anledninger tatt opp forslag om
slik avtaleregulering, men Statoil har ikke ønsket å binde seg til noen fastlåst ordning, og
forslagene om tariffesting er blitt avvist. 7
(16) Det må ha all formodning mot seg at Statoil i stedet skulle velge å forplikte seg overfor
den enkelte ansatte. Pensjonsavtaler er meget langsiktige, og det er et åpenbart behov for
å kunne foreta endringer og tilpasninger i ordningen. Det å forplikte seg direkte overfor
den enkelte ansatte, ville ta bort all fleksibilitet, idet enhver justering ville forutsette
tilslutning fra samtlige ansatte som deltar i ordningen.
(17) De standard ansettelsesavtaler som ankemotpartene påberoper seg, kan ikke med
rimelighet fortolkes slik at Statoil påtar seg noen forpliktelse til å opprettholde en bestemt
løsning med hensyn til fremtidig regulering av løpe nde pensjoner. Allerede ordlyden viser
at det ikke er tale om noe mer enn en faktisk orientering om de gjeldende ordninger.
Avtalene må leses med den bakgrunn at det i hele perioden av lov og forskrift har fulgt en
plikt for Statoil til å orientere om gjeldende vilkår i pensjonsordningene.
(18) Det at Statoil har en attraktiv pensjonsordning, har systematisk blitt fremhevet ved
rekruttering av nye medarbeidere. En slik karakteristikk av den gjeldende ordning er det
utvilsomt dekning for uavhengig av om pensjonistene er sikret G-regulering eller ikke.
(19) Den ankende part har nedlagt slik påstand:
”1. StatoilHydro ASA frifinnes.
2. Ankemotpartene dømmes en for alle og alle for en til å betale sakens
omkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høye sterett til StatoilHydro
ASA med det beløp Høyesterett fastsetter, og med ti llegg av den til enhver tid
gjeldende forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første
punktum fra oppfyllelsesfristen for Høyesteretts dom til betaling skjer.”
(20) Hjelpeintervenienten, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), har fremhevet at den
problemstilling saken reiser, er aktuell for en rekke bedrifter med høyst ulik økonomisk
styrke. En rekke bedrifter har modifisert bestemmelser om regulering av pensjoner på
tilsvarende måte som Statoil. Bakgrunnen for dette har blant annet vært at G-regulering
ikke lenger reflekterer prisutviklingen, og at avkastningen på pensjonsmidlene de senere
år har vært utilstrekkelig til å betale for slik regulering.
(21) NHO har gitt sin tilslutning til det den ankende part har anført, og har dessuten særlig
fremhevet:
(22) Lagmannsretten har valgt et uriktig rettslig utgangspunkt for sine vurderinger. Det er ikke
riktig å ta utgangspunkt i at det er inngått en avtale om pensjonsregulering, for deretter å
vurdere om den ene part har forbeholdt seg en ensidig rett til å fravike den inngåtte avtale.
Det riktige rettslige utgangspunkt må være om den enkelte pensjonist på individuelt
avtalerettslig grunnlag har ervervet en ikke tidsbegrenset rett til å få de løpende pensjoner
G-regulert. Spørsmålet er slik sett om Statoil har fraskrevet seg retten til å benytte den
endringsadgang som er uttrykkelig vedtektsfestet.
(23) Næringslivets Hovedorganisasjon har nedlagt slik påstand:
”1. StatoilHydro ASA frifinnes.
2. Næringslivets Hovedorganisasjon tilkjennes sakens omkostninger av
ankemotpartene med ansvar en for alle og alle for en, med tillegg av lovens
forsinkelsesrente fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.” 8
(24) Ankemotpartene, John Steinar Weltzien med flere, har henholdt seg til lagmannsrettens
dom, som hevdes å være riktig både i resultat og begrunnelse, og har for øvrig særlig
fremhevet:
(25) Den ankende parts påberopelse av at tjenestepensjonsordningen er en administrativ
ordning, er ikke noe mer enn et navn på resultatet. Det kan ikke trekkes noen slutning fra
en slik kategorisering.
(26) De nærmere omstendigheter i saken viser at det over en årrekke var en felles
partsforståelse med hensyn til hvilke rettigheter for de ansatte som fulgte av de inngåtte
ansettelsesavtaler og den etablerte pensjonsordningen. Dette er i seg selv avgjørende og
må føre til at ankemotpartene gis medhold.
(27) Dersom retten ikke skulle finne tilstrekkelig bevis for å legge til grunn at også Statoil
mente at det forelå en rettslig forpliktelse til å opprettholde G-regulering av løpende
pensjoner, vil saken måtte avgjøres ut fra tradisjo nell avtaletolking, og det må foretas en
totalvurdering som hensyntar alle relevante momenter. En rekke veletablerte
tolkingsprinsipper får betydning for tolkingen.
(28) Det er i det aktuelle tidsrom benyttet ansettelsesavtaler med noe ulik tekst, og for den
enkelte av ankemotpartene kan saken på flere punkter stå i en noe ulik stilling. De særlige
omstendigheter i saken medfører at det ikke er nødv endig å foreta en selvstendig
vurdering i forhold til den enkelte ansatte. Både det tidligere og det nåværende regelverk
for tjenestepensjoner forutsetter, med mindre modifikasjoner som ikke har noen praktisk
betydning for saken, at ordningene gjøres gjeldende for alle ansatte. Det er slik sett
tilstrekkelig at Statoil finnes å ha bundet seg i forhold til Øn av de ansatte til ikke å endre
den innførte pensjonsordning.
(29) Subsidiært, om den nødvendige binding til ikke å endre G-reguleringen ikke kan knyttes
til den enkeltes ansettelsesavtale, gjøres det gjel dende at Statoil har bundet seg overfor de
ansatte ved gjennom nærmere 30 år uten forbehold å ha meddelt de ansatte at pensjonene
vil bli G-regulert. Slike meddelelser har i hele perioden vært gitt ved opplysninger i
personalhåndbøker og annet informasjonsmateriell, o g det at løpende pensjoner vil bli
G-regulert, er blitt aktivt anvendt ved rekruttering av nye medarbeidere. Disse forhold har
betydning ved at de dokumenterer den felles partsvilje, og de har betydning for tolkingen
av de inngåtte ansettelsesavtaler. Men den etablerte praksis og meddelelsene om denne til
de ansatte gjennom et meget langt tidsrom, påberopes også som et selvstendig
rettsstiftende forhold uavhengig av tolkingen av den enkelte ansettelsesavtale.
(30) Allerede ordlyden i de ulike avtalestandarder som har vært benyttet, gir klare
holdepunkter for at Statoil har forpliktet seg til å G-regulere de løpende pensjoner. For
1991-standarden følger det direkte av at det materi ale som redegjør for denne
reguleringen, er gjort til en del av avtalen. I forbindelse med overtakelsen av ansatte fra
Mobil i 1987 var pensjonsspørsmålet sentralt, og re degjørelsen for regulering av pensjon
var vedlagt i den mappe som ble utdelt da Statoil skulle orientere om
ansettelsesbetingelsene.
(31) I hele perioden har Statoil aktivt brukt pensjonsordningen i rekrutteringsøyemed. Det har
vært fremhevet at den tilbudte lønn må sees i samme nheng med den særlig gunstige 9
pensjonsordning. En slik oppfordring forutsetter at pensjonsordningen er en rettighet for
den ansatte, og ikke noe som arbeidsgiver etter eget forgodtbefinnende kan endre.
(32) Ansettelsesavtalene må ellers tolkes på bakgrunn av at G-regulering av pensjonene var
fastsatt i henholdsvis forsikringsvilkår og vedtektene for pensjonskassen samt i de
orienteringer Statoil ga de ansatte. De ansatte kunne hverken ved ansettelse eller siden
oppfatte den samlede kommunikasjon fra Statoil på annen måte enn at G-regulering av de
løpende pensjoner var en del av ansettelsesvilkårene.
(33) Alminnelige tolkingsprinsipper må under enhver omstendighet føre til at Statoil anses
forpliktet til G-regulering. Det er vel etablert og uomtvistet at en avtale ved uklarhet må
tolkes mot den som har utformet den, og dette gjelder ganske særlig når det er denne part
som besitter særskilt sakkyndighet på det aktuelle området. Også rimelighet tilsier at
pensjonistene mottar slik regulering som de har hatt grunn til å forvente.
(34) Det at det er tale om kollektive ordninger, er ikke til hinder for at Statoil kan pådra seg
forpliktelser overfor den enkelte ansatte. Det er helt ordinært at pensjonsspørsmål, som
utgjør en vesentlig del av den samlede kompensasjon for utført arbeid, forankres i den
individuelle ansettelsesavtale. Det er rent faktisk ikke dekning for en anførsel om at disse
spørsmål normalt reguleres ved tariffavtale. Det er systematisk nødvendig at Statoil anses
bundet til pensjonsregulering. I motsatt fall forlates prinsippet om ytelse mot ytelse. Det
er ikke riktig at de ansattes organisasjoner deler Statoils oppfatning i saken, og
organisasjonene har gitt økonomisk støtte til ankem otpartene for å få saken prøvd.
(35) Det er over tid gjennomført mindre endringer i pensjonskassens vedtekter uten at det er
reist innsigelser mot dette fra de berettigedes side. Det er naturlig at det oppstår behov for
justeringer i et så langvarig avtaleforhold, men det kan klart ikke gi grunnlag for å endre
de grunnleggende elementer i ordningen. Den tidligere mangel på innsigelser kan under
ingen omstendighet føre til en utvidet endringskomp etanse for Statoil når det gjelder
andre spørsmål.
(36) Ankemotpartene, John Steinar Weltzien med flere, har nedlagt slik påstand:
”1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. StatoilHydro ASA plikter å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for
Høyesterett.”
(37) Jeg er kommet til at anken må føre frem. Det kan etter mitt syn ikke legges til grunn at
Statoil på avtalerettslig grunnlag, hverken ved inngåelse av ansettelsesavtaler eller på
annen måte, har forpliktet seg til å opprettholde G-regulering av løpende pensjoner.
(38) Jeg ser det som naturlig å ta utgangspunkt i at tjenestepensjon både etter de tidligere
forskrifter gitt i medhold av skatteloven og etter foretakspensjonsloven er kollektive
ordninger der lovgiver stiller krav om likebehandling av de ansatte. Dette medfører, ikke
minst i bedrifter med mange ansatte, at det som utgangspunkt vil være lite naturlig å
forankre de nærmere regler for ordningen i de individuelle ansettelsesavtaler.
(39) Lovgivningen forutsetter da også at arbeidsgiver kan gjennomføre endringer i en etablert
tjenestepensjonsordning. Fra dette utgangspunkt er det gjort den vesentlige reservasjon at 10
det ikke kan gjøres endringer som fører til reduksj on i opptjente rettigheter. I lov om
foretakspensjon § 5-8 er dette uttrykt slik:
”(2) Det kan ikke gjennomføres endringer i pensjon sytelsene som medfører
reduksjon av medlemmers rett til opptjent pensjon eller av premiereserve
knyttet til opptjent pensjon på tidspunktet for endringen.
(3) Det kan ikke foretas endring av beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen
som medfører reduksjon av medlemmers rett til opptj ent pensjon eller av
premiereserve knyttet til opptjent pensjon på tidspunktet for endringen.”
(40) Det er på det rene at hva som i den aktuelle ordning måtte være bestemt om regulering av
løpende pensjoner, ikke har betydning for hva som k an anses som ”opptjent pensjon” i
lovens forstand. Det fremgår entydig av lovens forarbeider at denne opptjening er knyttet
til og begrenset til aktuell lønn, jf. Ot.prp. nr. 47 (1998–1999) side 85. Det alminnelige
offentligrettslige utgangspunkt er altså at endringer kan gjennomføres med de
begrensninger som følger av § 5-8.
(41) Dette får den konsekvens at den fripolise som utstedes til den som avslutter
ansettelsesforholdet før ved overgang til pensjon, ikke vil være påvirket av hva som måtte
være bestemt om regulering av løpende pensjoner. De t er med andre ord på det rene at
disse ansatte ikke vil ha noen fordel av hva som måtte være bestemt om slik regulering.
(42) Det er et uttalt siktemål at det til enhver tid skal være balanse mellom pensjonsmidler og
de samlede forpliktelser i ordningen. Dette ble særlig klart aksentuert i forbindelse med
den overgang til lineær opptjening som ble gjennomført ved foretakspensjonsloven. Ved
vedtakelsen av denne ble det vurdert om dette prinsipp skulle utvides til også å hensynta
fremtidig lønnsutvikling, men forslag om dette ble forkastet. Det heter om dette i Ot.prp.
nr. 47 (1998–99) side 153:
”Den norske Aktuarforening har anført at de opptjen te pensjoner er definert statisk, og
at det kan være grunn til å føre inn et dynamisk el ement ved at fremtidig lønn trekkes
inn. Departementet vil peke på at både etter gjeldende regler og etter utvalgets forslag
er det dagens lønn som danner utgangspunktet for de krav som stilles. Det er etter
departementets syn ikke aktuelt å foreta en betydelig og prinsipiell omlegging av
ordningen ved å kreve rettighetsopptjening eller premieinnbetaling basert på anslag om
fremtidig lønnsutvikling.
Departementet vil trekke fram de betydelige fordelene som ligger i det lineære prinsipp,
som fører til at opptjent pensjon enkelt kan avlede s fra lønn og tjenestetid, og at
innbetalt premiereserve til enhver tid skal være tilstrekkelig til å dekke disse
rettighetene. En unngår med dette at premiebetalinger skyves utover i tid. Det vil
imidlertid ta noe tid før det lineære prinsipp er f ullt gjeldende, jf overgangsreglene.”
(43) Reglene om lineær opptjening gir særlig stort utslag anvendt på regulering av løpende
pensjoner. I den utstrekning regulering skal skje utover det den faktiske avkastning på
pensjonsmidlene gir grunnlag for, må forsikringstakeren innbetale midler til dekning av
den oppregulerte pensjon, ikke bare for det aktuelle år, men for hele restperioden basert
på beregnet levetid.
(44) Lovgivers grunnforutsetning om at det til enhver tid skal være dekning for opptjente
rettigheter, har ellers ført til at det i hele den aktuelle periode er gitt konservative regler
for hvor høy forventet avkastning på pensjonsmidlene som kan hensyntas ved den
forsikringstekniske beregning. Det at premiegrunnlagsrenten gjennomgående er stipulert
lavere enn den faktiske avkastning som oppnås på pensjonsmidlene, medfører at det som 11
regel vil oppstå et overskudd, som for den premiereserve som er allokert til pensjonistene,
kan anvendes til regulering av de løpende pensjoner . Frem til foretakspensjonsloven var
ingen del av dette overskuddet sikret for de sikrede. Det kunne bestemmes at overskuddet
i sin helhet skulle godskrives forsikringstakeren, og det ble gjort i ikke liten utstrekning.
(45) De nye reglene i foretakspensjonsloven § 5-10 må sees på denne bakgrunn. Det følger nå
av loven at overskudd på pensjonistenes premiereserve skal gå til oppregulering av
pensjonene, dog slik at reguleringen ikke skal overstige G-regulering. Det fremgår av
lovens forarbeider at det ble forutsatt at lovendringen langt på vei ville verdisikre de
løpende pensjoner. I NOU 1998: 1 side 118 er dette uttrykt slik:
”Formålet med reglene om pensjonistenes overskuddsfond er å etablere en ordning for
oppregulering av pensjoner under utbetaling, se nedenfor avsnitt 6.10. Midler i fondet
skal hvert år benyttes til oppregulering, men kan ikke overstige den årlige
oppregulering av folketrygdens grunnbeløp, jf utkas tet § 11-2 tredje ledd og § 11-4.
Således sikrer en at verdien av pensjonsutbetalingene til pensjonistene i store trekk
følger lønns- og prisstigningen.”
(46) Finansdepartementet sier i Ot. prp. nr. 47 (1998–99) side 143:
”Etableringen av pensjonistenes overskuddsfond bidrar i noen grad til regulering av
pensjonene i takt med pris- og lønnsutviklingen. De partementet viser her til at midlene
tilfaller pensjonistene så lenge dette er nødvendig for å sikre en regulering i samsvar
med reguleringen av grunnbeløpet i folketrygden, (s e lovforslaget §§ 8-5 annet ledd,
11-2 tredje ledd og 11-4). Det overskytende går til premiefondet.”
(47) Uttrykksmåten er mer forsiktig, men essensen den samme. De nye reglene gis for å styrke
pensjonistenes posisjon, og det fremgår at de nye regler langt på vei forutsettes å ville
verdisikre de løpende pensjoner.
(48) Pensjonsavtaler er gjennomgående av så lang varighet at det må forventes å oppstå behov
for endringer. Dette tilsier et behov for i det minste en viss fleksibilitet med hensyn til
tilpasning av ordningen. Dette hensynet er ikke godt forenlig med en ordning der ingen
endring kan gjennomføres uten etter samtykke fra de n enkelte ansatte. Det er ubestridt
opplyst i saken at ansatte ved sine organisasjoner, i tarifforhandlinger har tatt opp
spørsmålet om tariffesting av pensjonsordningen, me n at Statoil ikke har ønsket en slik
binding. Disse initiativ har følgelig ikke ført fre m.
(49) Ikke noe av det jeg har sagt så langt, utelukker at Statoil ved individuelle avtaler kan ha
bundet seg overfor sine ansatte til å opprettholde G-regulering av løpende pensjoner. Det
er i ulike sammenhenger påpekt at de alminnelige utgangspunkter må leses med det
forbehold at avvikende løsninger kan være avtalt. E tter mitt syn innebærer imidlertid de
forhold jeg har redegjort for, at det må antas å gjelde en viss presumpsjon for at
arbeidsgiver, i dette tilfellet Statoil, ikke ved individuelle avtaler har gitt avkall på retten
til å foreta endringer i pensjonsordningen for så vidt endringen ikke strider mot lov og
ikke berører opptjente pensjoner.
(50) Jeg skal med dette utgangspunkt foreta en gjennomgang av de øvrige påberopte
tolkingsmomenter i saken.
(51) Tolkingen må ta utgangspunkt i ordlyden i de ulike standardavtaler som er påberopt. 12
(52) I et ansettelsestilbud fra 1973 er det inntatt følgende bestemmelse om pensjon:
”Suppleringspensjon til Folketrygden etter anerkjent mønster og nærmere
bestemmelse.”
(53) Denne formulering gir klart ikke noen støtte f or at arbeidsgiver skulle ha forpliktet seg til
G-regulering av løpende pensjoner. Noen konkret ord ning var da heller ikke etablert da
tilbudet ble gitt.
(54) I ansettelseskontrakt fra 1980 var det inntatt de følgende bestemmelser:
”4. Bedriftsmessige pensjons- og forsikringsordninger
Bedriften har følgende ordninger som Arbeidstakeren vil bli innmeldt i i
henhold til Bedriftens regler som Arbeidstakeren er orientert om:
a. Tilleggspensjon til folketrygden
b. Gruppelivsforsikring
c. Ulykkesforsikring
d. Reiseforsikring
5. Flyttekostnader
Flyttekostnader vil bli dekket i henhold til Bedriftens bestemmelser.
13. Andre bestemmelser
...
Arbeidstakeren er forøvrig gjort kjent med gjeldend e bestemmelser i
Bedriftens personalhåndbok.
...”
(55) Denne ansettelsesavtalen bringer ved den inntatte henvisning til personalhåndboken, den
etablerte ordning inn i avtaleforholdet. Jeg finner som lagmannsretten at det må legges til
grunn at personalhåndboken også på dette tidspunkt hadde følgende opplysning om
regulering av løpende pensjoner:
”Løpende pensjonsytelser blir regulert i takt med f olketrygdens grunnbeløp.”
(56) Jeg kan imidlertid ikke se at den omstendighet at det er gitt opplysninger om den aktuelle
reguleringsbestemmelse, er et moment som med tyngde støtter den forståelse at Statoil
skulle være avskåret fra senere å endre den ordning det er henvist til.
(57) Ved ansettelsene av de tidligere Mobilansatte i 1987 ble det gitt en generell skriftlig
orientering. Det var i orienteringen inntatt følgende punkt:
”PENSJONS- OG FORSIKRINGSORDNINGER
Opptjente rettigheter i Mobils tilleggspensjonsordning blir godskrevet fullt ut ved
overgang til Statoils tilleggspensjonsordning. Vi viser forøvrig til vedlagte brosjyre om
Statoils pensjons- og forsikringsordninger.”
(58) Den brosjyren som det vises til i siste setning i sitatet, heter ”Personalinformasjon for
Statoil – Forsikringsordninger”, hvor en finner blant annet følgende opplysninger:
”Forsikringsordninger
I GENERELT 13
Selskapet opprettet i 1974 en ordning for selskapets ansatte som kommer som et tillegg
til folketrygden. Ordningen er sammensatt av en kollektiv pensjonsforsikring, en
gruppelivsforsikring og en kollektiv ulykkesforsikring.
Det er inngått en samarbeidsavtale om den kollektive pensjonsforsikringen og
gruppelivsforsikringen med følgende tre livsforsikr ingsselskaper:
Samvirke Livsforsikring A/S
Norske Folk, gjensidige livsforsikringsselskap
Norsk Kollektiv Pensjonskasse A/S (NKP)
Samvirke er førsteassurandør for de forsikringer so m er etablert i de samarbeidende
selskaper. Alle beregninger og registreringer blir fortatt i Samvirke, og alle
henvendelser vedrørende forsikringsordningen skjer til dette selskapet.
Den kollektive ulykkesforsikringen er etablert i Forsikringsaktieselskapet Vesta.
...
Pensjonsforsikringen
XII Regulering av løpende pensjoner
Løpende pensjonsytelser blir regulert i takt med folketrygdens grunnbeløp.
XIII Premie
Statoil betaler hele premien for pensjonsforsikringen.”
(59) Det er etter mitt syn ikke grunn til å vurdere dette avtaleverket på annen måte enn
ansettelsesavtalen fra 1980, som langt på vei var bygget opp på samme måte.
(60) Endelig er det fremlagt en ansettelseskontrakt fra 1991 som er noe avvikende. Den
inneholder blant annet følgende bestemmelser:
”4. Bedriftsmessige pensjons- og forsikringsordninger
Bedriften har følgende ordninger som Arbeidstakeren vil bli innmeldt i i
henhold til Bedriftens regler som Arbeidstakeren er orientert om:
a. Tilleggspensjon til folketrygden
b. Gruppelivsforsikring
c. Ulykkesforsikring
d. Reiseforsikring
5. Flyttekostnader
Flyttekostnader vil bli dekket i henhold til Bedriftens bestemmelser.
6. Dekning av reise- og diettutgifter, herunder også godtgjørelse for bruk av
egen bil
Ved reiser i Bedriftens tjeneste refunderes reise- og diettutgifter etter
Bedriftens til enhver tid gjeldende reiseregulativ ....
8. Kompensasjon ved opphold på borerigger/fartøy.
Kompensasjon for heimevakttjeneste 14
Arbeidstakeren er berettiget til kompensasjon for heimevakttjeneste og
kompensasjon ved opphold på borerigger/fartøy i hen hold til de til enhver tid
gjeldende bestemmelser for Bedriften.”
(61) Ankemotpartene har særlig for denne ansettelsesavtalen vist til at punkt 4 på bakgrunn av
reservasjonen ” til enhver tid gjeldende” inntatt i punktene 6 og 8, motsetningsvis må
forstås slik at de aktuelle pensjonsordninger ikke kan endres av arbeidsgiver. Denne
slutning på grunnlag av det ulike ordvalg svekkes imidlertid i betydelig grad ved at det
ikke i punkt 5 er inntatt noen reservasjon, selv om det i forhold til flyttekostnader neppe
kan være tvil om at det er de til enhver tid gjeldende regler som får anvendelse.
(62) Jeg konkluderer etter dette at ingen av de fremlagte ansettelseskontrakter gir noe egentlig
holdepunkt for at Statoil overfor de aktuelle arbeidstakere skulle ha påtatt seg en
forpliktelse til å opprettholde G-reguleringen. At det henvises til ordningen i avtalene, kan
ikke tillegges særlig vekt i denne sammenheng. Det er uomtvistet hva som har vært den
gjeldende ordning. Spørsmålet er om Statoil har git t avkall på sin rett til å foreta
endringer, og i den relasjon gir avtalene ikke klar veiledning.
(63) Statoil har fremhevet at endringen av pensjonskassens vedtekter i 2002 skjedde med
tilslutning fra alle styrerepresentanter utpekt av de ansatte, og at dette viser at de ansattes
representanter var fullt innforstått med Statoils endringskompetanse. Jeg finner ikke å
kunne tillegge dette noen vekt. Den aktuelle vedtektsendring ble overfor styret presentert
på en måte som gjorde det nærliggende å oppfatte situasjonen slik at det fulgte av lov om
foretakspensjon at vedtektene måtte endres.
(64) Det er på det rene at Statoil har benyttet den attraktive pensjonsordningen aktivt ved
rekruttering av nye medarbeidere. Pensjonsordningen er i denne sammenheng av Statoil
trukket inn som en del av den samlede lønnspakke. D et er neppe tvilsomt at
ansettelsesavtalene må forstås på denne bakgrunn, og at Statoil ved dette har avskåret seg
fra å avvikle tjenestepensjonsordningen. Som ankemotpartene særskilt har fremhevet,
følger det da også at det må gjelde begrensninger m ed hensyn til hvilke endringer Statoil
vil kunne foreta. Statoil har erkjent at det blant annet i rekrutteringssammenheng er
fremhevet at de ansatte får en særlig god pensjonsordning, og jeg kan vanskelig se at
Statoil ville kunne gjøre endringer som undergraver en slik karakteristikk, i hvert fall hvis
en slik endring ikke tilsies av sterke hensyn, som ikke er aktuelle i nærværende sak.
(65) Et forhold som også taler for ankemotpartenes standpunkt, er at fordelene ved regulering
av de løpende ytelser først får aktuell betydning n år den ansatte er blitt pensjonist. Det
kan med en viss rett anføres at det er en forutsetn ing for at den ansatte skal kunne
vektlegge denne ”fordelen” ved vurderingen av de samlede ansettelsesvilkår, slik det i
noen utstrekning er lagt opp til fra Statoils side, at en endring ikke gjennomføres for
allerede opptjente pensjoner, men avgjørende kan de tte ikke være.
(66) Det er andre forhold enn G-regulering av løpende pensjoner som særlig rettferdiggjør at
pensjonsordningen ble fremhevet som god. Av vesentlig større betydning var at Statoil
betalte alle kostnader ved ordningen, og at det ikke gjaldt noen begrensning med hensyn
til opptjeningsgrunnlag, hverken i form av knekkpunkt (aktuelt og av vesentlig betydning
frem til begrensningen falt bort i år 2000) eller i form av et tak på 12 G.
(67) De forklaringer som er gitt av en rekke av ankemotpartene, gir heller ikke grunnlag for å
slutte at G-regulering ble opplevd å være av særlig betydning. Forklaringene knytter seg i 15
stor utstrekning til den periode da G-regulering innebar en kompensasjon som i rimelig
grad fulgte den løpende prisstigning. Henvisninger til at man følte seg trygge ved å få
statens regler, er heller ikke avklarende i denne sammenheng. Flere av forklaringene
knytter seg til perioden før praksis med G-reguleri ng av ytelsene fra Statens
pensjonskasse ble innført, og fortsatt gjelder at p ensjonistene i staten ikke har rettskrav på
at G-regulering av ytelsene skal opprettholdes. Det kan etter mitt syn vanskelig legges til
grunn noe utover at enkelte av ankemotpartene merket seg at de løpende pensjoner ville
bli regulert, og at de vektla dette.
(68) Ved vurderingen av hvor langt Statoils endringskompetanse rekker, må det da ha
betydning at det i 2002 hadde inntrådt den endring at G-regulering av politiske grunner
hadde frigjort seg fra utviklingen i konsumprisindeksen. I 2002 økte grunnbeløpet med
5,47 % på tross av at prisstigningen var mindre enn 1 %. Denne utviklingen har for øvrig
fortsatt frem til i dag. Slik sett kan det sies at G-regulering ville innebære en ikke
forventet overkompensasjon i forhold til den sikring av kjøpekraft som må ha vært
siktemålet.
(69) Den ordning Statoil har innført, samsvarer ful lt ut med den ordning for sikring av
kjøpekraft som lovgiver innførte ved lov om foretak spensjon. Den tidligere avtalefrihet
hadde ført til at all meravkastning i en rekke tilf eller var forbeholdt forsikringstakeren og
ikke de sikrede. Selv om dette ikke var situasjonen i Statoil, må det etter mitt syn tillegges
vekt ved vurderingen av Statoils endringskompetanse at ordningen også etter den
omtvistede endring samsvarer med den ordning lovgiver innførte etter å ha avveiet
forsikringstakers og de sikredes interesser. Rent faktisk må lovens ordning også
forutsettes langt på vei å gi grunnlag for verdisikring av de løpende pensjoner.
(70) Ankemotpartene har også påberopt at anvendelse av alminnelige tolkingsprinsipper må
føre til at avtalene må tolkes mot Statoil, og føre til at Statoils endringskompetanse ikke
kan anses så vidtrekkende at endringen av regulering av de løpende pensjoner må
aksepteres. Jeg kan ikke se at de påberopte tolkingsprinsipper kan tillegges nevneverdig
vekt. Det er ikke noen egentlig tvil knyttet til utformingen av de ulike avtaledokumenter,
og det avgjørende for tolkingen blir, i fravær av k lar avtale om bortfall av den alminnelige
endringskompetanse, de systembetraktninger jeg har redegjort for innledningsvis. Med
dette utgangspunkt finner jeg at de omstendigheter ankemotpartene har påberopt seg, ikke
gir grunnlag for å forstå noen av de aktuelle ansettelsesavtaler slik at Statoils
endringskompetanse ikke omfatter den foretatte endring av reguleringen av de løpende
pensjoner.
(71) Jeg finner det klart at det ikke er grunnlag for å etablere en privatrettslig forpliktelse
overfor ankemotpartene uavhengig av den enkelte ansettelsesavtale. Subsidiært er det
anført at den langvarige praksis og den løpende ori entering gjennom personalhåndbøker
og direkte henvendelser fra selskapet må føre til a t selskapet anses forpliktet til å
videreføre G-regulering av løpende pensjoner. Anfør selen er imidlertid vanskelig forenlig
med den endringskompetanse som gjennom hele perioden har vært tillagt Statoil/Statoils
pensjonskasse ved regelverket for de ulike ordninger. Også i denne sammenheng får
Statoils opplysningsplikt under de ulike ordninger betydning. Jeg tilføyer for
fullstendighetens skyld at den praksis det refereres til, ikke fremstår som like omfattende
som dens varighet kunne tilsi. I de første årene ha dde Statoil ikke pensjonister, og antall
pensjonister var lenge ubetydelig. Det var i det meste av den aktuelle tidsperiode godt
samsvar mellom G-regulering og prisutviklingen, og endelig mangler det opplysninger 16
om, og i tilfelle i hvilket omfang, Statoil før ved tektsendringen i 2002 måtte foreta
innbetalinger til dekning av den da gjeldende G-regulering.
(72) Jeg er etter dette kommet til at anken fører f rem, og ankemotpartene må etter lovens
hovedregel erstatte Statoil sakens omkostninger for alle retter samt NHOs omkostninger
for Høyesterett. Jeg ser ikke grunn til å endre tin grettens omkostningsavgjørelse. For
lagmannsretten er det krevd kr 200 122, hvorav 190 000 utgjør salær. For Høyesterett er
det av Statoil krevd kr 277 801, hvorav kr 250 000 utgjør salær, og fra NHOs side er det
krevd kr 60 000, som i sin helhet utgjør salær. Omk ostningsoppgavene legges til grunn.
(73) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett betaler John Steinar
Weltzien og de øvrige ankemotparter Øn for alle og alle for Øn til StatoilHydro
ASA 477 923 – firehundreogsyttisyvtusennihundreogtjuetre – kroner innen 2 – to
– uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige
forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra
forfall til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler John Steinar Weltzien og de øvrige
ankemotparter Øn for alle og alle for Øn til Nærinsglivets Hovedorganisasjon
60 000 – sekstitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom
med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3
første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.
(74) Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(75) Dommer: Bruzelius: Likeså.
(76) Dommer Indreberg: Likeså.
(77) Dommer Coward: Likeså. 17
(78) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett betaler John Steinar
Weltzien og de øvrige ankemotparter Øn for alle og alle for Øn til StatoilHydro
ASA 477 923 – firehundreogsyttisyvtusennihundreogtjuetre – kroner innen 2 – to
– uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige
forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra
forfall til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler John Steinar Weltzien og de øvrige
ankemotparter Øn for alle og alle for Øn til Nærinsglivets Hovedorganisasjon
60 000 – sekstitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom
med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3
første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.
Riktig utskrift bekreftes: