HR-1997-393 - Rt-1997-1421
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-28 |
| Publisert: | HR-1997-00393 - Rt-1997-1421 (386-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Kjæremål, Dokumentinnsyn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00393, jnr 364/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §46, Straffeprosessloven (1981) §271, §312, §380, §213, Domstolloven (1915), §388 |
Etter rettsanmodning fra Landgericht Stade, Tyskland, avholdt Oslo forhørsrett 19 desember 1996 bevisopptak med vitneavhør av advokat Svein Jønsberg i forbindelse med straffesak i Tyskland mot norsk statsborger A.
Den 24 april 1997 fremsatte advokat Jønsberg en begjæring til Oslo forhørsrett med påstand om at rettsboken med vitneavhøret av ham skulle oversendes advokat Platzbecker som er As forsvarer i Tyskland. Som begjærende part var oppgitt A. Det ble oppgitt at begjæringen var fremsatt etter anmodning fra den tyske forsvareren.
I rettsmøtet 11 juni 1997 i forhørsretten la advokat Jønsberg ned slik påstand:
"1. Rettsboken sendes den tyske forsvarer, advokat R Platzbecker.
2. B og C dømmes til å betale bot etter domstolloven §200.
3. Landgericht Stade, B, C og Den norske Stat dømmes in solidum å betale erstatning i form av saksomkostninger i denne sak etter rettens skjønn."
Forhørsretten avsa 17 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
"Advokat Jønsbergs anmodning tas ikke til følge."
Advokat Jønsberg fremsatte en kjæremålserklæring til Borgarting lagmannsrett. Som kjærende part var oppgitt A. Lagmannsretten avsa 1 august 1997 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet avvises."
Advokat Jønsberg har fremsatt en kjæremålserklæring til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Som kjærende part er oppgitt A.
Når det gjelder det forhold at han ikke skulle ha noe oppdrag fra A, så burde lagmannsretten gi parten mulighet til å rette opp en åpenbar feil. Det er fullstendig klart at siktede på tross av begjæring ikke har fått se rettsboken, og dette må gi grunnlag for lagmannsretten å ta opp saken på nytt og vurderer om dette faktisk har hatt betydning for utfallet.
Det er anført at det er feil lovforståelse at spørsmålet om innsyn reguleres av tysk rett. Det vises til domstolloven §46 tredje ledd. Dommer B meddelte at avhøret skjedde etter norske regler og at disse var bindende for den tyske domstol. Det er også i kjæremålet til lagmannsretten redegjort for at norske regler direkte pålegger domstolen å sende kopi av rettsboken til partene.
Det er videre påstått ansvar for vedkommende dommer og en statsadvokat i Økokrim. Spørsmålet er ikke behandlet i det hele tatt. Etter domstolloven §213 kunne ikke forhørsretten ilegge ansvar i denne sak. Avgjørelsen hører direkte inn under lagmannsretten.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Rettsboken sendes den tyske forsvarer, advokat R. Platzbecker.
2. B og C idømmes bot etter domstolloven 200.
3. Landgericht Stade, B, C og Den Norske Stat dømmes til å betale -in solidum- erstatning til A med kr 19200,-. Beløpet utbetales advokat Svein Jønsberg til dekning av hans regning for Oslo forhørsrett.
4. A v/advokat Svein Jønsberg tilkjennes omkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Subsidiært:
1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 1. august 1997 oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. A tilkjennes saksomkostninger vedrørende dette kjæremål."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf straffeprosessloven §388.
Heller ikke kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg er underskrevet av tiltalte slik det kreves etter straffeprosessloven §380 2. punktum med henvisning til §312 annet ledd, jf Bjerke/Keiserud side 806 og side 921. Allerede av denne grunn må kjæremålet avvises.
Utvalget er for øvrig enig med lagmannsretten i at spørsmålet om dokumentinnsyn reguleres av tysk rett, og at straffeprosessloven §271 annet ledd 2. punktum om at utskrift av bevisopptaket skal sendes partene ikke får anvendelse. Denne oppfatning har støtte i domstolloven §46 tredje ledd 2. punktum om at det ikke er nødvendig å varsle partene om bevisopptaket med mindre dette er forlangt i rettsanmodningen.
Utvalget finner ikke grunn til å kommentere spørsmålet om rettergangsbot.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.