Rt-1978-1259

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1978-10-28
Publisert:	HR-1978-161 - Rt-1978-1259
Stikkord:	Veitrafikkrett, Tilbakekall av førerrett, Mentalt ubalansert
Sammendrag:	Saken gjaldt gyldigheten av politiets vedtak om inndragelse av førerkort. Spørsmålet var om det var skjellig grunn til å tro at de lovbestemte krav til førerkort ikke lenger var til stede, jf. Vegtrafikkloven (1965) § 34 første ledd. Høyesterett kom til at inndragelsen av førerkortet ikke oppfylte lovens vilkår og var enig med byretten i at vedtaket var ugyldig. Uttalt at loven tar sikte på en mer varig tilstand hos innehaveren av førerkortet. Dette følger av at loven nytter ordene «ikke lenger fyller». Vegtrafikkloven (1965) § 34 første ledd kan da ikke brukes overfor en bilfører som befinner seg i en akutt og forbigående tilstand av mental ubalanse.
Saksgang:	Bergen byrett 16.06.1978 - Høyesterett HR-1978-00161, L.nr. 161/1978
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Jostein Erstad) mot [A-mann] (høyesterettsadvokat Trygve Norman)
Forfatter:	Michelsen, Tønseth, Skåre, Holmøy, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §34, §24, §31, §9

Dommer Michelsen: Bergen byrett avsa den 16. juni 1978 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1948, dømmes for forseelse mot vegtrfl. §31, jfr. §9 annet ledd, til en bot til Statskassen stor kr. 250,- - tohundreogfemti - kroner, subsidiært 2 - to - dagers fengsel.

2. Han frifinnes for overtredelse av vegtrtl. §24.»

Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.

Over dommen har politimesteren i Bergen erklært anke. Anken retter seg mot at tiltalte er frifunnet for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §24 første ledd første punktum. Det ankes prinsipalt over lovanvendelsen, subsidiært over at byrettens domsgrunner er mangelfulle og uklare.

Påtalemyndigheten hevder at byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at den har adgang til å tilsidesette det skjønn politiet har utøvet når det har funnet det nødvendig å beslaglegge førerkortet med hjemmel i vegtrafikklovens §34 første ledd. I relasjon til lovens §24 må det derfor bygges på at tiltalte ikke hadde gyldig førerkort i det tidsrom da politiet tilbakeholdt hans kort.

For Høyesterett har påtalemyndigheten hevdet at også forbigående tilstander hos en innehaver av førerkort gir adgang til inndragning av kortet etter vegtrafikklovens §34 første ledd.

Subsidiært gjøres det gjeldende at det ikke av dommen fremgår hvilke forhold som har ført til at retten har ansett beslaget uhjemlet.

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Etter forvaltningsrettens alminnelige prinsipper vil som hovedregel et uhjemlet og således ugyldig påbud eller forbud ikke være bindende for den det er rettet mot. Vedkommende handler ikke rettsstridig om han setter seg utover påbudet eller forbudet. Anvendt på det foreliggende tilfelle innebærer dette at tiltalte ikke kan straffes for overtredelse av vegtrafikklovens §24 første ledd dersom politiets

Side:1260

beslutning om å inndra hans førerkort må anses ugyldig.

Politiet har påberopt seg at dets vedtak var hjemlet i vegtrafikklovens §34 første ledd.

Byretten har plikt til å avgjøre om beslutningen har den tilstrekkelige lovhjemmel. Domstolen vil da kunne prøve om politiet har bygd sin avgjørelse på et riktig faktisk grunnlag, og om dets lovanvendelse har vært i orden. Slik bestemmelsen er formet, hører det til bevisbedømmelsen og lovanvendelsen om det er skjellig grunn til å tro at de lovbestemte krav til førerkort ikke lenger er til stede.

Byretten har således bygd på en riktig oppfatning av hvilken prøvelsesrett den har.

I dommen har byretten gjort rede for det faktiske forhold som har dannet grunnlaget for politiets beslutning om å inndra førerkortet. Det heter i dommen:

«Beslagleggelsen av tiltaltes førerkort er av politiet begrunnet i vaktsjefens vurdering av tiltaltes mentale tilstand, som vaktsjefen fant grunnlag for å dra i tvil. Ifølge vaktsjefens vitneforklaring var det på politistasjonen umulig å komme på talefot med tiltalte. Han evnet ikke å forstå politiets aksjon mot seg, var ubalansert og bare påberopte at han eide sin bil, og hadde gyldig førerkort og at han hadde stått lovlig parkert.

Det er på det rene at tiltalte den påfølgende morgen og uten at noen nærmere undersøkelse ble foretatt, fikk tilbakelevert førerkortet etter ordre fra vakthavende politiembedsmann.»

Jeg forstår byretten dithen at den har ment at dette faktiske forhold ikke åpner adgang for politiet til å inndra førerkortet etter vegtrafikklovens §34 første ledd. Dette er jeg enig i.

Betingelsen for at politiet kan gripe inn og frata en person førerkortet inntil videre, er at det er skjellig grunn til å tro at vedkommende ikke lenger fyller de lovbestemte krav til syn, helse og førlighet. Loven tar etter min oppfatning sikte på en mer varig tilstand hos innehaveren av førerkortet. Dette følger av at loven nytter ordene «ikke lenger fyller». Lovens §34 første ledd kan da ikke brukes overfor en bilfører som befinner seg i en akutt og forbigående tilstand av mental ubalanse.

Da det nettopp er en slik tilstand påtalemyndigheten påberoper seg, og retten har funnet at tiltalte befant seg i, er beslutningen om å inndra hans førerkort ikke hjemlet i vegtrafikklovens §34 første ledd.

Det kan sies at det hadde vært ønskelig om byretten noe nærmere hadde gjort rede for sitt syn. Man står dog overfor en frifinnende dom, og byrettens domsgrunner er etter min oppfatning tilstrekkelige til å vise at dens lovanvendelse er riktig for så vidt spørsmålet er om politiets beslutning var hjemlet i vegtrafikklovens §34 første ledd.

Fordi om vegtrafikklovens §34 første ledd ikke kan danne grunnlaget for å inndra tiltaltes førerkort, kan det tenkes at det kunne foreligge en annen hjemmel for politiets handlemåte. Politiet har en plikt til å forebygge straffbare handlinger. Det er mulig politiet etter det som har vært kalt dets «generalfullmakt» har anledning til å gripe inn overfor en person som det mener vil overtre vegtrafikklovens §

Side:1261

21 første ledd om vedkommende kjørte motorvogn.

Det spørsmål jeg har pekt på, har byretten ikke drøftet. Jeg finner dog ikke at det er grunnlag for å oppheve den frifinnende dom.

Slik saken forelå for byretten, kan jeg ikke se at det var foranledning for retten til å ta opp spørsmålet om anvendelse av andre rettsregler som kunne danne grunnlag for å hindre tiltalte fra å kjøre sin bil denne kvelden.

Jeg stemmer for denne

K J E N N E L S E :

Anken forkastes.

Dommer Tønseth: Jeg er ikke overbevist om at politiet ikke med hjemmel i vegtrafikklovens §34 kan beslaglegge en persons førerkort også hvor denne i en akutt og forbigående situasjon anses for så mentalt ubalansert at han må antas ikke å være skikket til å føre motorvogn i øyeblikket. Jeg har imidlertid heller ingen avgjørende innvendinger mot førstvoterendes syn på dette spørsmål, og finner derfor ikke tilstrekkelig grunn til å oppta noen dissens for så vidt eller til for øvrig å gå nærmere inn på spørsmålet.

Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Michelsen.

Dommerne Holmøy og Andreas Endresen: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Georg Ulvøen med domsmenn):

A er født xx.xx.1948, har bopel - - -på Straumsgrend i Bergen, er sjåfør av yrke - - -

Retten legger til grunn at til politikammeret om kvelden og natten til 12.11.1977 kom gjentatte telefoniske klager fra drosjesjåførene som har holdeplass på Ole Bulls plass, over trafikkforholdene ved holdeplassen, som gjorde det vanskelig for dem å komme seg ut i trafikken. En uniformert bilpatrulje med politibetjent Aasebø som leder ble beordret til å ta seg av forholdet. Den ankom til stedet ca. kl. 00.30 og observerte ved ankomsten en rekke biler som kjørte i ring i rundkjøringen, samtidig som flere kjøretøyer sto parkert langs fortauene. Polititjenestemennene påla de respektive bilførere å kjøre bort fra stedet av hensyn til gjennomkjøringen i området. Slikt pålegg ble gjentatte ganger gitt av politibetjent Aasebø også til tiltalte som fører av parkert personbil HJ-16709 ved Ole Bulls plass 8-10, uten at tiltalte etterkom påbudet. For å unngå vedvarende diskusjon som tiltalte innbød til, ble han beordret ut av bilen og ble i politiets bil brakt til politikammeret. Her ble han fremstillet for vakthavende som deretter beslagla tiltaltes førerkort, hvoretter tiltalte umiddelbart gikk tilbake til Ole Bullsplass og kjørte HJ-16709 til sin bopel.

Tiltaltes unnlatelse av å etterkomme politiets påbud om å kjøre bort fra Ole Bulls plass var forsettlig. Han blir således å domfelle for dette forhold etter vegtrfl. §31. jfr. §9 annet ledd. Påbudet ble gitt som ledd i trafikkregulering på stedet og det må fremstille seg som åpenbart at hjemlet påbud av denne art for å nå sitt formål, ikke gir rom for innsigelser om påleggets berettigelse eller form for dem som påbudet rettes til. Dette følger av

Side:1262

bestemmelsens ordlyd om straks å rette seg etter slike påbud.

Klage over et påbuds berettigelse eller måten påbudet ble gitt på som i dette tilfelle, må følgelig utstå til påbudet er etterkommet.

Beslagleggelsen av tiltaltes førerkort - - -(se sitat i Høyesteretts kjennelse).

Etter vegtrafikkl. §34, kan politimesteren eller den han gir myndighet dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om at innehaver av førerkort ikke lenger fyller de krav som er fastsatt til bl.a. helse for slikt førerkort, pålegge vedkommende innen fastsatt frist å underkaste seg slik legeundersøkelse som finnes påkrevd - og politiet kan om nødvendig midlertidig frata vedkommende førerkortet.

Etter det som er anført finner retten at det ikke forelå skjellig grunn til å tro at tiltalte var i en mental ubalanse som tilsa at han ikke lenger fylte vilkårene for å ha førerkort. Retten finner således inndragningen av tiltaltes førerkort uhjemlet. Han hadde følgelig fortsatt gyldig førerkort da han foretok kjøringen fra Ole Bulls plass til sitt hjem. Vegtrafikkl. §24 første ledd, siste punktum, påbyr på den annen side fører av motorvogn å ha førerkortet med seg under kjøringen. Forelegget og tiltalen omfatter imidlertid ikke dette forhold. Tiltalte blir således å frifinne etter forelegget og tiltalens post II.

Overtredelsen av vegtrfl. §9 annet ledd, kvalifiserer til en bot som retten finner passende kan settes til kr. 250,- subsidiært 2 - to - dagers fengsel. - -