HR-2015-218-A - Rt-2015-120
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2015-02-02 |
| Publisert: | HR-2015-00218-A - Rt-2015-120 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om det er adgang til å overføre andeler av en hevdet veirett til parseller som senere utskilles fra eiendommen, eller til ny bebyggelse på ikke-fradelte tomter. |
| Saksgang: | HR-2015-00218-A, (sak nr. 2014/1400), sivil sak, anke overdom |
| Parter: | A B (advokat Yngve Andersen – til prøve) mot C D (advokat Ove Chr. Lyngholt) |
| Forfatter: | Arntzen, Stabel, Normann |
| Lovhenvisninger: | servituttloven § 2, servituttloven § 9, hevdsloven § 7, tvisteloven § 20-2, tvisteloven § 20-5 |
NORGES HØYESTERETT
Den 2. februar 2015 avsa Høyesterett dom i
HR-2015-00218-A, (saknr. 2014/1400), sivil sak, anke overdom,
A
B (advokat Yngve Andersen – til prøve)
mot
C
D (advokat Ove Chr. Lyngholt)
G I V N I N G :
(1) Dommer Arntzen: Saken gjelder spørsmål om det er adgang til å overføre andeler av en
hevdet veirett til parseller som senere utskilles fra eiendommen, eller til ny bebyggelse på
ikke-fradelte tomter.
(2) Ektefellene A og B er eiere av gnr. -- bnr. -,den herskende eiendom, i X kommune.
Eiendommen, som er på ca. 48 dekar, er opprinnelig en landbrukseiendom, som i dag
benyttes som fritidseiendom. Kjøreadkomsten til eiendommen går blant annet over gnr. --
bnr. -, den tjenende eiendom, som eies av C og D.
(3) Veiretten ble etablert ved hevd i perioden rundt 1950 til 1970. Eierne av gnr. -- bnr. -
brukte veien til person- og varetransport med hest og kjerre, og senere også med traktor
og bil. Det var fast bosetting på gnr. -- bnr. - frem til 1991. Veien tjente og tjener fortsatt
som nødvendig adkomst for eiendommen. 2
(4) A overtok i 1991 gnr. -- bnr. - etter sin mor. I henhold til skjøte skal hans tre søsken blant
annet ha rett til hver sin tomt på eiendommen. Byplankontoret i X kommune har stilt
vilkår om at spørsmålet om veirett må løses før de tre tomtene kan fradeles. To av
søsknene har imidlertid fått plan- og bygningsmyndighetenes tillatelse til å oppføre hvert
sitt uthus på eiendommen. For å komme til disse husene benyttes samme adkomst over
blant annet gnr. -- bnr. -.
(5) Partene hadde kontakt om veispørsmålet ut over 1990-tallet og mot slutten av 2000-tallet
uten å komme til enighet. Sommeren 2012 ba C om samtykke til å oppføre en nøkkelbom
på veien. A motsatte seg dette, men bommen ble likevel anlagt. Ekteparet AB begjærte
midlertidig forføyning med krav om fjerning av bommen, noe som ble etterkommet ved
X tingretts kjennelse 20. september 2012. Under forføyningssaken gjorde C og D
gjeldende at gnr. -- bnr. - ikke hadde veirett over gnr. -- bnr. -,og at bruken bare hadde
vært tålt fra deres og tidligere eieres side.
(6) Ekteparet AB brakte ved stevning 28. september 2012 spørsmålet om veirettens
eksistens og retten til å avgi veirett til ytterligere tre tomter inn for Kristiansand tingrett,
som den 22. mai 2013 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Gnr. - bnr. - i X kommune har stedsevarig rett til kjøreveg over gnr -- bnr. - i
X kommune i samsvar med nåværende vegtrasé.
Vegretten omfatter en rett til å avgi vegrett til inntil 3 tomer til
fritidsbebyggelse som fradeles gnr -- bnr. - i X kommune.
2. C og D dømmes, en for begge og begge for en, til å betale A og Bs
saksomkostninger med kr 50.000,femtitusen, innen 14 – fjorten – dager fra
dommens forkynnelse."
(7) C og D anket tingrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt retten til å avgi veirett
til senere fradelte parseller eller ny bebyggelse på ikke-fradelte tomter. Det ble ikke
bestridt at gnr. -- bnr. - hadde en stedsevarig veirett basert på hevd. Lagmannsretten avsa
23. mai 2014 dom med slik domsslutning:
"1. Gnr. -- bnr. - i X kommune har stedsevarig rett til kjørevei over
gnr. -- bnr. - i X kommune i samsvar med nåværende veitrasé.
Veiretten omfatter ikkerett til å avgi veirett til fradelte tomter ellertil
bebyggelse på ikke-fradelte tomter på eiendommen.
2. Hver av partene bærer sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten."
(8) Dommen er avsagt under dissens. Lagmannsrettens flertall mente de "særskilte hensyn
som gjør seg gjeldende for hevdede rettigheter, taler imot at det hevdes rettigheter ut over
det som er synlig gjennom den faktiske bruken i hevdstiden". Mindretallet mente derimot
at det ikke kunne innfortolkes slike begrensninger i veiretten, og fant at avgivelse av
veirett ved fradeling av et begrenset antall parseller lå innenfor tålegrensen i
servituttloven § 2.
(9) A og B har anket dommen til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens
rettsanvendelse. Saken er for Høyesterett begrenset til spørsmålet om veirett basert på
hevd kan avgis til senere fradelte parseller eller til bebyggelse på ikke-fradelte tomter.
Spørsmålet om tålegrensen i servituttloven § 2 er til hinder for slik avgivelse i den
foreliggende sak, skal avgjøres av lagmannsretten etter en eventuell opphevelse av
lagmannsrettens dom. 3
(10) De ankende parter – A og B – har i korte trekk gjort gjeldende:
(11) Det er etablert en alminnelige stedsevarig veirett for gnr. -- bnr. - over gnr. -- bnr. -.
Denne veiretten omfatter også rett til å avgi veirett til parseller som senere fradeles gnr. --
bnr. -, eventuelt til bebyggelse på ikke-fradelte tomter. Så lenge det motsatte ikke kan
utledes av stiftelsesgrunnlaget, har innehavere av hevdede bruksrettigheter samme
råderett som innehavere av avtalte bruksrettigheter. Det følger av servituttloven § 9
sammenholdt med Høyesteretts praksis at veirett kan avgis i forbindelse med fradelinger
av parseller, forutsatt at tålegrensen i servituttloven § 2 ikke overskrides.
(12) A og B har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
2. C og D dømmes til in solidum å betale A og Bs sakskostnader for Norges
Høyesterett innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen."
(13) Ankemotpartene – C og D – har i korte trekk gjort gjeldende:
(14) Veiretten over gnr. -- bnr. - er basert på hevd. Veirettens innhold må fastlegges ut fra
bruken av veien i hevdstiden.
(15) Det er på det rene at veien i hevdstiden ikke har vært brukt av personer som er tilknyttet
bygninger på ikke-fradelte tomter eller parseller utskilt fra eiendommen. Fradeling av
parseller med veirett vil således være en endret bruk av eiendommen som ikke omfattes
av stiftelsesgrunnlaget. Så lenge det går klart frem av stiftelsesgrunnlaget at veiretten
gjelder adkomst til én eiendom, kan det ikke innfortolkes en utvidet veirett i medhold av
servituttloven § 9, jf. § 2. Det er grunn til å være særlig forsiktig med utvidende tolkinger
av rettigheter som er ervervet ved hevd. For slike rettigheter vil det i sterkere grad enn
ved avtalte rettigheter være den etablerte bruken som danner rammen for rettighetens
innhold.
(16) C og D har nedlagt slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. C og D tilkjennes sakskostnader for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett."
(17) Jeg er kommet tilat anken må tas til følge.
(18) Utgangspunktet er at veirettigheters omfang beror på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget,
hva enten stiftelsesgrunnlaget er avtale, ekspropriasjon eller hevd.
(19) Partene er enige om at formålet med den aktuelle veiretten gjennom hele hevdsperioden
var å gi nødvendig adkomst til gårdsbruket med helårsbolig på gnr. -- bnr. -.Det er ingen
holdepunkter for at spørsmålet om å avgi veirett til senere fradelte parseller eller til
bebyggelse på ikke-fradelte tomter, var tema mellom eierne av den herskende og den
tjenende eiendom i hevdsperioden. Spørsmålet om fradeling ble først aktuelt i 1991, da
gnr. -- bnr. - ble overdratt til A fra hans mor. 4
(20) Så lenge stiftelsesgrunnlaget ikke regulerer retten til å avgi veirett, vil spørsmålet bero på
den deklaratoriske bakgrunnsretten.
(21) Det er i rettspraksis lagt til grunn at en avtalt veirett under visse forutsetninger også gir
rett til videre avgivelse ved fradeling av parseller. De ankende parter har særlig vist til en
prinsipiell dom inntatt i Rt. 1915 side 20 der det konkluderes slik om dette:
"Naar intet motsat fremgaar av vedkommende dokument, og ikkesærligeforhold
foreligger, maa formodningen være for, at veiret tilkommer senere utskilteparceller
…"
(22) Dette utgangspunktet er senere fulgt opp i Rt. 1968 side 750 og i Rt. 1973 side 229. I sist
nevnte dom, som er avsagt etter at servituttloven trådte i kraft, legger Høyesterett til
grunn at det avgjørende er om en avgivelse av veirett ved fradeling av parseller er
"urimeleg eller uturvande" til skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendom,
jf. servituttloven § 2.
(23) Spørsmålet er om de samme prinsippene kommer til anvendelse for avgivelse av hevdede
veiretter.
(24) Jeg tar utgangspunkt i servituttloven, som regulerer utøvelsen av bruksretter når annet
ikke fremgår av stiftelsesgrunnlaget. Loven gjelder også hevdede rettigheter.
Sivillovbokutvalet, som hadde til oppgave å foreslå kodifikasjoner av tingsrettslige
emner, omtaler servituttloven som en "samlelov med allmenne reglar for slikt som ikkje
vert særskilt unnateke etter nogjeldande eller framtidige særlover", jf. NUT 1960: 1
Rådsegn 5 – Om særlege råderettar over framand eigedom, side 34. Hevdsloven har ingen
særskilte regler om utøvelsen av hevdede bruksrettigheter.
(25) I Rådsegn 5 side 13 gir Sivillovbokutvalet denne fremstillingen av tidligere gjeldende
rett:
"Når det gjeld rettar med heimel i hevd, er det bruken i hevdstida som i prinsippet er
avgjerande for kor langt retten skal gå. Men dette gjer ingen særleg skilnad. Som nemnt
er tidlegare bruk i stor mon avgjerande for tolkinga i mange tilfelle elles og. Og partane
bør ikkje vera meir bundne til det som har vore, her enn når det gjeld tilsvarande rettar
med anna grunnlag. Såleis er det rimeleg at den som har hevda ein rett til eit særskilt
slag bruk, både kan og lyt laga seg noko etter dei omskifte som tida og tilhøva fører med
seg.Stort sett lyt ein elles og, i dei mange spørsmål då bruken i seg sjølv ikkjekan vera
til noka rettleiing, rekna at ein hevda rett har same innhald som andre rettar til
liknande bruk vanleg har…"
(26) Denne rettstilstanden forutsatte Sivillovbokutvalet videreført. Også i Ot.prp. nr. 8 (1967–
1968) er det lagt til grunn at hevdede rettigheter har samme innhold som tilsvarende
rettigheter ervervet på annet grunnlag. I avsnittet "[a]llment om tolkinga" uttaler
departementet følgende på side 7-8:
"For dei fleste spørsmål om innhaldet i retten er det skipingsgrunnalget (t.d. avtale,
rettsdekret) som i prinsippet er avgjerande. Men rettsgrunnlaget kan vere knapt eller
uklårt forma. Stundom er det ikkjestort meir å halde seg til enn det som er opplyst om
korleis retten har vore praktisert.
I varige rettshøve er det vanskeleg å vite på førehand korleis tilhøva kan komme til å
snu seg. Retten lyt gjerne tolkast så at båe partar i rimeleg mon får lempe seg etter 5
kvarandre og finne seg i omskifte som tida og tilhøva fører med seg.- Etter tilrådinga
bør dette og gjelde rettar med heimel i hevd."
(27) Disse uttalelsene viser at bruksrettens innhold – uavhengig av stiftelsesgrunnlag – vil
måtte fastlegges både på grunnlag av tidligere bruksutøvelse og på grunnlag av behovet
for en tidsmessig tilpasning. Dommen inntatt i Rt. 1937 side 355 er illustrerende for en
slik dynamisk tilnærming for en veirett ervervet ved alders tids bruk. Bruken ble tillatt
utvidet til kjøring med lastebil som nødvendig bierverv for å fylle "et reelt og påtrengende
behov som må ansees hjemlet i utviklingens medfør".
(28) Både servituttloven § 2 om at bruksretten blant annet skal vurderes på grunnlag av "kva
som er i samsvar med tida og tilhøva", og § 9 om at bruksrettshaveren kan "avhenda heile
eller noko av retten sin til kven han vil, når det ikkje fører til annan auke i tyngsla enn det
elles var høve til", er utslag av prinsippet om at bruksretten må tilpasses
samfunnsutviklingen og gis en dynamisk fortolkning. Begge bestemmelser gjelder også
veiretter.
(29) Sivillovbokutvalet omtaler i Rådsegn 5 side 26 veiretter spesielt, og legger til grunn at
"[v]egrett over annen manns grunn lyt det i regelen vera høve til å gje fråskilde stykke del
i". Forutsetningen er at en slik oppdeling ikke innebærer at tålegrensen i § 2 overskrides,
men det tas ingen forbehold avhengig av veirettens stiftelsesgrunnlag. I de særskilte
merknadene til § 9 sondrer ikke departementet mellom ulike stiftelsesgrunnlag, men
uttaler at avhendingsretten i prinsippet er et "tolkningsspørsmål som lyt avgjerast etter
tilhøva i det einskilde tilfellet. Men når tilhøva ikkje gir særleg grunnlag for ei løysing, lyt
spørsmålet avgjerast etter paragrafen her", jf. Ot.prp. nr. 8 (1967–1968) side 66.
(30) Heller ikke juridisk teori synes å tillegge bruksrettigheters ulike stiftelsesgrunnlag
generell betydning ved fastleggelsen av rettighetenes innhold. Jeg nøyer meg med å vise
til Falkanger og Falkanger, Tingsrett, 7. utgave side 203 og Høgetveit Berg, Hevd, side
363, som begge viser til Sivillovbokutvalets uttalelser om at hevdede rettigheter må anses
å ha samme innhold som tilsvarende avtalefestede rettigheter.
(31) Som begrunnelse for at hevdede veiretter ikke bør gis et annet innhold enn det som følger
av tidligere faktisk bruk, legger lagmannsretten i vår sak vekt på at det ofte vil foreligge et
element av tålt bruk fra eieren av den tjenende eiendom, og at det følgelig vil kunne føre
til urimelige resultater dersom hevderen skal få en større rett enn det som kommer til syne
gjennom den faktiske bruken.
(32) Jeg er ikke enig i dette.
(33) Hevdsloven § 7, jf. § 4 setter som vilkår for brukshevd at brukeren har vært i aktsom god
tro i hele hevdsperioden. Dette kravet vil som regel innebære at den bruksberettigede har
hatt en forestilling om at bruksutøvelsen er basert på et avtalerettslig grunnlag. Et
utgangspunkt om at bruksretten likevel ikke har samme innhold som om den hadde hatt et
slikt avtalerettslig grunnlag, ville etter min mening innebære et skår i det godtroervervet
hevdsreglene er satt til å beskytte.
(34) Dertil kommer at en hevdet bruksrett ofte har et avtalerettslig grunnlag som det kan være
vanskelig å føre bevis for. I slike tilfeller vil det i realiteten være rettsvernet og ikke selve
rettigheten som er hevdet. Videre kan ulike stiftelsesgrunnlag i praksis gli over i
hverandre. Illustrerende er at både tingretten og lagmannsrettens mindretall i vår sak 6
mente det var flere omstendigheter som talte for at gnr. -- bnr. - hadde en veirett basert på
"formløs avtale, som har vokst fram undervegs ved konkludent adferd". Verken tingretten
eller lagmannsrettens mindretall fant grunn til å ta endelig stilling til dette, da de uansett
fant at det forelå en veirett basert på hevd. Jeg mener det vil føre galt av sted å gjøre
bruksrettens innhold avhengig av hvilket stiftelsesgrunnlag det etter mange år er mulig å
føre bevis for.
(35) Ulike regler om bruksrettsutøvelsen vil dessuten stride mot formålet med hevdsinstituttet,
nemlig å skape klarhet og forutsigbarhet i rettighetsforholdene, også for senere
rettsetterfølgere. For igjen å sitere Sivillovbokutvalet taler samfunnsmessige hensyn for
"at det er ei klår sluttgrense for høvet til å grava opp i gammal ugreie", jf. NUT 1961:1
Rådsegn 6 – Om hevd side 17.
(36) Jeg finner heller ikke grunnlag for å begrense utøvelsen av hevdede bruksrettigheter
under henvisning til at eieren av den tjenende eiendom ikke har hatt foranledning til å
gripe inn mot fremtidig bruk. Slik vil situasjonen langt på vei også være for tilsvarende
rettigheter basert på avtale så lenge den fremtidige utnyttelsesmuligheten ikke har vært i
avtalepartenes tanker.
(37) Min konklusjon er etter dette at lagmannsrettens dom er basert på en uriktig
rettsanvendelse når flertallet konkluderer med at "formålet med veiretten og den faktiske
bruken i hevdstiden" er til hinder for å tildele veirett til fradelte parseller eller til
bebyggelse på ikke-fradelte tomter. Lagmannsretten skulle ha vurdert det omtvistede
veirettsspørsmålet med utgangspunkt i servituttloven § 9 jf. § 2, slik at også hensynet til
"kva som er i samsvar med tida og tilhøva" hadde blitt vektlagt.
(38) Lagmannsrettens dom blir på denne bakgrunn å oppheve.
(39) Anken har ført frem, og de ankende parter skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2
tilkjennes erstatning for sakskostnader for Høyesterett. Jeg har ikke funnet grunn til å
anvende noen av lovens unntaksbestemmelser. Sakskostnadskravet utgjør 224 724 kroner,
som inkluderer reiseutlegg, merverdiavgift og rettsgebyr. Jeg legger dette til grunn for
avgjørelsen, jf, tvisteloven § 20-5første ledd.
(40) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Lagmannsrettens dom oppheves.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler C og D – én for begge og begge for én – til
A og B i fellesskap 224 724 – tohundredeogtjuefiretusensjuhundredeogtjuefire –
kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
(41) Dommer Bergsjø: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(42) Dommer Stabel: Likeså. 7
(43) Dommer Normann: Likeså.
(44) Dommer Skoghøy: Likeså.
(45) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Lagmannsrettens dom oppheves.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler C og D – én for begge og begge for én – til
A og B i fellesskap 224 724 – tohundredeogtjuefiretusensjuhundredeogtjuefire –
kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: