Hopp til innhold

HR-1966-24-B - Rt-1966-305

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1966-03-12
Publisert: HR-1966-24-B - Rt-1966-305
Stikkord: Kontraktsrett, Vinningsavståelse, Motregning
Sammendrag: Saken gjaldt økonomisk oppgjør regulert i kontrakt mellom to partnere i et skipsmeglerfirma, der den ene trådte ut av virksomheten og det var avtalt etteroppgjør. Hovedspørsmålet var om det var grunnlag for vinningsavståelse og motregning.
Saksgang: Oslo byrett 21.12.1963 - Eidsivating lagmannsrett 24.02.1965 - Høyesterett HR-1966-24-B (L.nr. 24 B/1966)
Parter: Herman J. Sørensen (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen) mot Hjalmar Lund (advokat Sigurd Wælgaard - til prøve)
Forfatter: Ryssdal, Anker, Eckhoff, Endresen, Berger
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §452, §174, §180


Dommer Ryssdal: Skipsmegler Hjalmar Lund, som ved interessentskapskontrakt av 20. desember 1946 ble opptatt som associé i skipsmeglerfirmaet Herman J. Sørensen med rett til en tredjedel av firmaets netto overskudd, trådte ut av firmaet 31. desember 1955. Ved kontrakt av 20. desember 1955 mellom Sørensen og Lund ble det bestemt at Lund også for året 1956 skulle ha en tredjedel av firmaets netto overskudd, og at Lund i dette året ikke hadde rett til «å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser». Det er på det rene at en av disse faste forbindelser var Skipsaksjeselskapet Solvang som disponeres av A. Gowart-Olsen. I kontrakten ble videre bestemt at Sørensen fra 1. januar 1957 kvartalsvis skulle betale Lund «18 % av alle brutto kommisjoner som inngår på forretninger avsluttet av firmaet før Hj. Lunds fratreden den 31/12. 1955, dog ikke på eventuelle fornyelser eller forlengelser av disse». I henhold til denne kontrakt fikk Lund for

Side:306

årene 1956-1959 utbetalt kr. 754 919,88. Senere terminer er ikke betalt. Ved stevning av 20. august 1960 reiste Lund sak mot Sørensen ved Oslo byrett med krav om at Sørensen skulle dømmes til å betale forfalte terminer og kjennes forpliktet til fremtidig å betale Lund andel av kommisjoner i samsvar med kontrakten av 20. desember 1955. Ved prosesskrift av 8. mai 1962 reiste Sørensen motsøksmål med krav om tilbakebetaling av beløpet kr. 754 919,88.

Oslo byrett avsa 21. desember 1963 dom med denne domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

Herman J. Sørensen frifinnes.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale Herman J. Sørensen kr. 500 000,- - femhundretusen - kroner med 5 - fem - prosent rente p. a. fra den 12. mai 1962 til betaling skjer.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lund påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten utvidet Lund sin påstand under henvisning til at Sørensen ved forlik i en sak mot Skipsaksjeselskapet Solvang og skipsreder Alf Gowart-Olsen hadde fått kommisjon av forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Lunds krav gikk her ut på at Sørensen skulle betale ham andel av disse kommisjoner med et beløp oppad begrenset til kr. 100 000,-.

Eidsivating lagmannsrett avsa 24. februar 1965 dom med denne domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1) Herman J. Sørensen dømmes til å betale til Hjalmar Lund kr. 205 082,74 - tohundreogfemtusenåttito 74/100 kroner og 5 - fem - prosent årlig rente av kr. 125 082,74 således:

av kr. 341,11 fra 1. januar 1963

» » 17 473,37 » 1. april 1963

» » 13 892,63 » 1. juli 1963

» » 17 511,45 » 1. oktober 1963

» » 16 400,44 » 1. januar 1964

» » 15 309,06 » 1. april 1964

» » 14 171,78 » 1. juli 1964

» » 14 758,09 » 1. oktober 1964

» » 15 224,81 » 1. januar 1965.

2) Herman J. Sørensen dømmes til overfor Hjalmar Lund å betale de kommisjonsandeler i henhold til overenskomst av 20. desember 1955 som forfaller 1. april 1965 eller senere.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund frifinnes.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Skipsmegler Herman J. Sørensen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har på samme måte som for de tidligere retter anført at Lund har brutt kontrakten av 20. desember

Side:307

1955 ved å formidle et tidscerteparti av 31. januar 1956 for en nybygning på ca. 19 000 tonn, som i forbindelse med konvertering av nybygningen senere ble endret til certeparti for et ca. 33 000 tonns tankskip, som fikk navnet M/T «Kongsgaard». Certepartiet for 19 000 tonneren ble inngått mellom «Brødrene Olsen A/S (A. Gowart-Olsen)» og det engelske firma London and Overseas Freighters Ltd. Certepartiet for 33 000 tonneren ble inngått mellom «Skipsaksjeselskapet Solvang (A. Gowart-Olsen)» og det samme engelske firma, og dette certeparti ble datert 8. januar 1957. Sørensen har prinsipalt gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lunds kontraktsbrudd ikke gav Sørensen rett til å heve kontrakten av 20. desember 1955. Etter Sørensens oppfatning må han på grunn av kontraktsbruddet være fritatt for enhver forpliktelse overfor Lund etter kontrakten, mens Lund på sin side kan beholde kommisjon av det nevnte certeparti og alle andre forretninger som han avsluttet i 1956. Subsidiært har Sørensen gjort gjeldende at Lund plikter å betale ham kommisjonen for certepartiet på M/T «Kongsgaard», og at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at Lund bare plikter å betale Sørensen et beløp som svarer til differansen mellom kommisjonen for 33 000 tonneren og en beregnet kommisjon for 19 000 tonneren. For det tilfelle at Sørensen ikke gis medhold i kravet om hevning av kontrakten av 20. desember 1955, har han videre gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lund ikke overtrådte interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 ved å vente til 2. januar 1956 med å ta opp det arbeid som i løpet av kort tid resulterte i formidlingen av det såkalte Ebbesen-certeparti. Endelig hevder Sørensen at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at forliket av 20. mars 1964 mellom Sørensen og Solvang kan tillegges noen betydning for oppgjøret mellom Sørensen og Lund. Selv om Sørensen ikke gis medhold i kravet om hevning av kontrakten av 20. desember 1955, kan forliket etter Sørensens oppfatning ikke gi Lund rett til 18 % av noen av de kommisjonsbeløp for forretninger inngått før utgangen av 1955 som Sørensen hadde krevet i rettssaken mot Solvang, og heller ikke gi Lund rett til noe fradrag i det beløp han plikter å betale Sørensen i anledning av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard».

Sørensen har for Høyesterett i alt vesentlig grunngitt sine anførsler på samme måte som er nevnt i lagmannsrettens dom, og han har nedlagt denne påstand:

«I hovedsøksmålet:

Skipsmegler Herman J. Sørensen frifinnes, og skipsmegler Hjalmar Lund dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.

I motsøksmålet:

Skipsmegler Hjalmar Lund dømmes til å betale skipsmegler Herman J. Sørensen kr. 754 919,88 med prosessrenter fra 12. mai 1962 og til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle retter.»

Skipsmegler Hjalmar Lund har tatt til gjenmæle og erklært

Side:308

motanke. Han har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Lund gjorde seg skyldig i brudd på kontrakten av 20. desember 1955 ved å medvirke til at den 19 000 tonner som ble sluttet ved certeparti av 31. januar 1956, i oktober 1956 ble konvertert til en 33 000 tonner. Subsidiært er det anført at Sørensen iallfall ikke har lidt noe tap ved at Lund har fått og får kommisjon i anledning av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard». Derimot har Lund for Høyesterett frafalt sin tidligere innsigelse om at Sørensens krav på erstatning for denne kommisjon er foreldet. Men Lund har opprettholdt sin anførsel for lagmannsretten om at et eventuelt kontraktsbrudd fra hans side ikke under noen omstendighet kan gi Sørensen rett til å kreve mer enn kr. 83 268,49 som er differansen mellom en tredjedel av firmaet Herman J. Sørensens netto overskudd i året 1956 og 18 % av de brutto kommisjoner som i 1956 er inngått på forretninger avsluttet av firmaet før utgangen av 1955. Videre har Lund opprettholdt sin tidligere anførsel om at Sørensens krav om motregning basert på det såkalte Ebbesen-certeparti prinsipalt må avvises og subsidiært forkastes. Lund har godtatt lagmannsrettens dom for at hans andel av kommisjoner som anses oppgjort ved forliket mellom Sørensen og Solvang, settes til kr. 80 000,-. Dette gjelder kommisjoner på forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Men Lund har fastholdt at Sørensen ved det nevnte forlik også må anses å ha fått full dekning for sitt krav om kommisjon av certepartiet på 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard».

Med den reservasjon som følger av at Lund har godtatt det nettopp nevnte beløp kr. 80 000,- og at han har frafalt sin tidligere innsigelse om at Sørensens krav om erstatning er foreldet, har også Lund i det vesentlige grunngitt sine anførsler på samme måte som er nevnt i lagmannsrettens dom. Lund har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«I hovedsøksmålet:

1. Herman J. Sørensen dømmes til å betale til Hjalmar Lund kr. 481 041,77 med 5 % årlig rente, således:

av kr. 95 567,82 fra forliksklagen,

» » 14 935,46 » 1. oktober 1960,

» » 25 455,21 » 1. januar 1961,

» » 24 130,79 » 1. april 1961,

» » 23 830,85 » 1. juli 1961,

» » 16 708,40 » 1. oktober 1961,

» » 19 571,63 » 1. januar 1962,

» » 24 603,28 » 1. april 1962,

» » 16 695,26 » 1. juli 1962,

» » 19 611,72 » 1. oktober 1962,

» » 19 230,69 » 1. januar 1963,

» » 17 473,37 » 1. april 1963,

» » 13 892,63 » 1. juli 1963,

» » 17 511,45 » 1. oktober 1963,

» » 16 400,44 » 1. januar 1964,

» » 15 309,06 » 1. april 1964,

Side:309

av kr. 14 171,78 fra 1. juli 1964,

» » 14 758,09 » 1. oktober 1964,

» » 15 224,81 » 1. januar 1965,

» » 14 360,80 » 1. april 1965,

» » 13 474,41 » 1. juli 1965,

» » 14 548,44 » 1. oktober 1965,

» » 13 575,38 » 1. januar 1966

til betaling skjer, samt et beløp oppad begrenset til kr. 80 000,-.

2. Herman J. Sørensen dømmes til overfor Hjalmar Lund å betale de kommisjonsandeler i henhold til overenskomst av 20. desember 1955 som forfaller 1. april 1966 og senere.

I motsøksmålet:

Hjalmar Lund frifinnes.

I begge søksmål:

Hjalmar Lund tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt forlik inngått 20. mars 1964 i anledning av sak reist av Herman J. Sørensen mot Skipsaksjeselskapet Solvang og skipsreder Alf Gowart-Olsen. Selve forliksbeløpet er dog utelatt. I tilknytning til forliket er også fremlagt brev av 27. mai 1964 fra Lund til skipsreder Gowart-Olsen og dennes svarbrev av 29. mai 1964. Det er videre gitt nærmere opplysninger om størrelsen av kommisjonen for M/T «Kongsgaard» og om de beløp Sørensen plikter å betale til Lund dersom han ikke gis medhold i sitt krav om hevning av kontrakten av 20. desember 1955. Det er også fremlagt en del andre nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Bortsett fra de nye dokumenter jeg nettopp har nevnt, står saken i faktisk henseende i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.


Jeg er som byretten og lagmannsretten kommet til det resultat at Sørensen ikke kan gis medhold i sitt prinsipale krav om at han er fritatt for enhver forpliktelse i henhold til kontrakten av 20. desember 1955 mellom Sørensen og Lund. Jeg er videre enig med byretten i at Sørensen i forhold til Lund må ha krav på full kommisjon av certepartiet for M/T «Kongsgaard» og at Lund på dette grunnlag plikter å betale Sørensen mer enn Lund selv har til gode etter kontrakten av 20. desember 1955. Men av grunner som jeg senere kommer tilbake til, finner jeg at det beløp Lund må betale til Sørensen, er noe lavere enn byretten har antatt.

Jeg behandler først tvisten om hvorvidt Lund har overtrådt karensbestemmelsen i kontrakten av 20. desember 1955 om at han i 1956 ikke hadde rett til «å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser». Forretningene med de forbindelser det her siktes til, hadde lenge vært av meget stor betydning for firmaet Herman J. Sørensen, og det var gjennom lang tid Lund som på firmaets vegne hadde opptrådt overfor disse forbindelser. Dette gjaldt ikke minst overfor Skipsaksjeselskapet Solvang. I relasjon til dette selskapet var det et kompliserende moment at disponentfirmaet A.

Side:310

Gowart-Olsen ikke bare disponerte Solvang, men også enkelte mindre skipsaksjeselskaper. Videre var skipsreder Alf Gowart-Olsen enestyre i og faktisk innehaver av firmaet Brødrene Olsen A/S. Det er opplyst at dette firma i det vesentlige drev meglervirksomhet, og at det i tiden inntil 1956 aldri hadde vært eier av eller medeier i noe skip. En annen omstendighet som også kompliserte forholdet, var at skipsreder Gowart-Olsen inntok det standpunkt at Solvang ikke var bundet av enemeglerkontrakten av 20. oktober 1936 med Herman J. Sørensen. I et brev av 19. juni 1956 fra Sørensen til Gowart-Olsen var det også nevnt at Lund «flere ganger i den senere tid hadde latt seg forlyde med at De skulle ha uttalt at hvis Lund sluttet, ville De aldri mere komme til å gjøre nogen forretning med mitt firma». I forholdet mellom Sørensen og Lund var det imidlertid på det rene at Solvang var en av «firmaets faste forbindelser» uten hensyn til om enemeglerkontrakten fortsatt var bindende for Solvang. Dette har også Lund presisert i sin partsforklaring for byretten. Det er videre på det rene at Solvang var det største - og det eneste store av de skipsaksjeselskaper som A. Gowart-Olsen disponerte.

Det klare utgangspunkt er at Lund i forhold til Sørensen ikke hadde rett til å gjøre noen forretning med Solvang i 1956. Dette var ikke bare Lund, men også skipsreder Gowart-Olsen fullt oppmerksom på da Lund i januar 1956 tok opp arbeidet med å slutte den 19 000 tonner som Rosenborg Mekaniske Verksted ultimo 1961 skulle levere i henhold til byggekontrakt inngått 18. november 1955 mellom Brødrene Olsen og verkstedet. Selv om det i januar 1956 bare var en mulighet for at byggekontrakten og certepartiet på nybygningen ville bli overført fra Brødrene Olsen til Solvang - det synes klart at dette allerede den gang var en mulighet - måtte Lund i forhold til Sørensen ha plikt til å sørge for at Sørensen fikk vanlig kommisjon av certepartiet for det tilfelle at slik overføring skulle bli foretatt. Dette må iallfall gjelde for så vidt overføringen skulle bli gjennomført allerede i 1956, og det var dette som faktisk skjedde. Under disse omstendigheter kan Lund ikke gå klar av karensbestemmelsen selv om han ved formidlingen av certepartiet av 31. januar 1956 med større eller mindre grunn regnet med at det ikke ville bli nødvendig å overføre certepartiet fra Brødrene Olsen til Solvang. Og uansett hvordan Lund selv ville tolke karensbestemmelsen, burde han ha gitt Sørensen underretning om de rent faktiske forhold da han høsten 1956 eller senest 8. januar 1957 fikk vite at både byggekontrakten og certepartiet var overført fra Brødrene Olsen til Solvang i forbindelse med at 19 000 tonneren 23. oktober 1956 var konvertert til en 33 000.

Spørsmålet blir så hvilket krav Sørensen kan gjøre gjeldende i anledning av at Lund ikke har overholdt karensbestemmelsen. Jeg finner det klart at Lund ikke kan gis medhold i at et slikt kontraktsbrudd bare kan få den virkning at Lund istedenfor en tredjedel av Herman J. Sørensens netto overskudd i året 1956 må nøye seg med å få utbetalt 18 % av de brutto kommisjoner som i

Side:311

1956 inngikk på forretninger avsluttet før utgangen av 1955. Slik som forholdet i dette tilfelle ligger an, kan jeg på den annen side ikke finne at Lunds opptreden kan frita Sørensen for enhver forpliktelse etter kontrakten av 20. desember 1955 og gi ham rett til å kreve tilbakebetalt det beløp stort kr. 754 919,88 som Lund i henhold til kontrakten har fått utbetalt for årene 1956-1959. Derimot antar jeg at Sørensen må gis medhold i sitt subsidiære krav om at Lund i forhold til Sørensen plikter å avstå kommisjonen for certepartiet på M/T «Kongsgaard». At Sørensen som følge av Lunds opptreden skulle ha lidt noe ytterligere tap, er ikke påstått.

Lunds anførsel om at Sørensen ikke har lidt tap ved at Lund har fått og får kommisjon av certepartiet på M/T «Kongsgaard» er så vidt jeg forstår bygget på to forskjellige grunnlag.

For det første har Lund gjort gjeldende at skipsreder Gowart-Olsen som disponent for Solvang ikke ville ha godtatt at Sørensen formidlet det nye certeparti for nybygningen i forbindelse med at den høsten 1956 ble konvertert fra ca. 19 000 tonn til ca. 33 000 tonn. Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at Solvang neppe kunne ha motsatt seg en slik løsning. Uansett hvordan dette forholder seg, må det i saken mellom Sørensen og Lund legges til grunn at Lund etter kontrakten av 20. desember 1955 ikke hadde rett til å utføre meglerforretninger for Solvang i året 1956, og at han under de foreliggende omstendigheter må ha plikt til å avstå til Sørensen den kommisjon han har oppnådd. Dette må gjelde selv om det ikke kan påvises at Solvang ville ha etterkommet en anmodning fra Lund om å la Sørensen formidle det nye certeparti.

For det andre har Lund gjort gjeldende at Sørensen etter enemeglerkontrakten med Solvang hadde krav på full kommisjon selv om også Lund fikk kommisjon fordi det var han som utførte befraktningen. Etter Lunds oppfatning må det gå ut over Sørensen om han har unnlatt å gjøre gjeldende sitt krav etter enemeglerkontrakten, herunder om han har godtatt et forlik som innebærer at Solvang betaler mindre enn full kommisjon. Til dette er å si at Lund ikke kunne ha krav på at Sørensen gjorde pågang overfor Solvang. Sørensen måtte ha adgang til å gjøre sitt krav gjeldende overfor Lund. En annen sak er at Sørensen ikke kan ha rett til å kreve samme kommisjonsbeløp to ganger.

Etter dette er jeg kommet til at Sørensen i forhold til Lund må ha krav på vanlig kommisjon av det certeparti for 33 000 tonneren M/T «Kongsgaard» som i realiteten ble inngått høsten 1956, og som ble datert 8. januar 1957. Slik som jeg oppfatter karensbestemmelsen i kontrakten av 20. desember 1955, og etter det saksforhold jeg anser godtgjort, kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å gjøre fradrag for den kommisjon Lund ville ha oppnådd dersom den opprinnelige kontrakt om slutning av en 19 000 tonns nybygning var blitt opprettholdt uten overføring av kontrakten fra Brødrene Olsen til Solvang.

Det er enighet mellom partene om at Lund som kommisjon for M/T «Kongsgaard» hadde mottatt vel kr. 570 000,- pr. 15. januar

Side:312

1966, og at han - hvis intet uforutsatt inntreffer - i tiden fram til september 1971 vil få utbetalt ytterligere ca. kr. 657 000.-. Til sammen blir dette ca. kr. 1 227 000,-. Utgangspunktet for oppgjøret er da at Lund på den ene siden plikter å betale Sørensen det nevnte beløp - med visse fradrag som jeg kommer tilbake til - mens Lund på den andre siden har i behold de økonomiske rettigheter som han oppnådde ved kontrakten av 20. desember 1955 med Sørensen.

Før jeg går nærmere inn på oppgjøret mellom Sørensen og Lund, må jeg behandle Sørensens anførsel om at Lund har overtrådt interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 fordi han ikke før sin uttreden av firmaet Herman J. Sørensen 31. desember 1955 tok opp det arbeid som allerede 13. januar 1956 resulterte i formidlingen av det såkalte Ebbesen-certeparti. Sørensen har ikke reist motsøksmål på dette grunnlag, men bare påberopt forholdet som innsigelse til motregning i Lunds krav på de ikke betalte terminer etter kontrakten av 20. desember 1955. Lund har prinsipalt gjort gjeldende at motregningskravet må avvises fordi et eventuelt krav basert på interessentskapskontrakten av 1946 er undergitt voldgift. Subsidiært har Lund hevdet at kravet er ugrunnet.

I likhet med byretten og lagmannsretten er jeg kommet til at påstanden om avvisning ikke bør tas til følge. Etter min mening kan voldgiftsklausulen i interessentskapskontrakten av 1946 ikke antas å ta sikte på den situasjon vi her har for oss. Interessentskapskontrakten ble i det vesentlige avløst ved den nye kontrakt av 20. desember 1955 som ikke har voldgiftsklausul. Når Lund i medhold av denne nye kontrakt fremmer et krav for de vanlige domstoler, kan Sørensen ikke være avskåret fra til motregning å påberope et krav basert på den tidligere interessentskapskontrakt. Jeg tilføyer at tvistemålslovens §452 tredje ledd bare foreskriver at en «rettstvist» ikke uten samtykke kan bringes inn for domstolene når den etter avtale skal avgjøres ved voldgift. Den omstendighet at et krav gjøres gjeldende til motregning, leder ikke til at kravet blir tvistgjenstand. Hvis den annen part ikke ønsker at motkravet blir prøvet for domstolene, kan han derfor selv reise voldgiftssak og dermed oppnå at tvisten blir løst på den måten som partene har avtalt.

I likhet med byretten og lagmannsretten er jeg kommet til det resultat at Lunds formidling av Ebbesen-certepartiet i januar 1956 ikke viser at han har handlet i strid med sine plikter som medinnehaver av firmaet Herman J. Sørensen i tiden til utgangen av 1955. Jeg er enig med Sørensen i at innehaverne måtte ha plikt til full gjensidig lojalitet så lenge firmaet bestod, og i at det ved vurderingen av Lunds handlemåte bør tas i betraktning at han også etter sin uttreden ville få betydelige inntekter fra firmaet. Men etter at Sørensen hadde sagt opp interessentskapskontrakten, kunne Lund - som byretten har uttalt - ikke være avskåret fra å planlegge sin egen fremtidige virksomhet. Jeg er videre enig med byretten og lagmannsretten i at det ikke er godtgjort at Lund her har gått ut over det som må anses naturlig. For øvrig er det helt uvisst hva resultatet ville ha blitt om Lund i 1955 hadde tatt

Side:313

opp arbeidet med den idé som senere ledet til formidlingen av Ebbesen-certepartiet.

Etter det resultat jeg er kommet til, må det ved oppgjøret mellom Sørensen og Lund tas utgangspunkt i at Lund skal avstå kommisjonsbeløpet for certepartiet på M/T «Kongsgaard» til Sørensen. Som jeg før har nevnt, er partene enige om at kommisjonsbeløpet i alt kan ventes betalt med ca. kr. 1 227 000,-. Det må her gjøres fradrag dels fordi ca. kr. 657 000,- først vil forfalle til betaling i tiden fram til september 1971, dels fordi gjenstående kommisjonsbeløp bare vil bli betalt for så vidt befrakterne kan gjøre bruk av skipet på den måten som certepartiet bestemmer. Hvis skipet skulle bli utsatt for havari, vil dette lede til at kommisjonen reduseres. Det er opplyst at Lund her kan dekke seg ved å tegne forsikring, men at han ikke har gjort dette. Det er ikke opplyst hvor stor forsikringspremien i tilfelle ville bli. Jeg antar at kommisjonsbeløpet med de nevnte fradrag skjønnsmessig kan settes til ca. kr. 1 100 000,-. I dette beløp må de ikke betalte terminer som Lund har krav på etter kontrakten av 20. desember 1955, komme til fradrag. Partene er enige om at de forfalte terminer for årene 1960-1965 til sammen utgjør kr. 481 041,77 og at de fremtidiger terminer vil bli ca. kr. 123 000,-. Lunds gjenstående krav etter kontrakten av 1955 er derfor i alt ca. kr. 600 000,-. Differansen mellom det kommisjonsbeløp Lund skal avstå og det beløp Lund har til gode etter kontrakten av 1955, skulle da skjønnsmessig kunne settes til kr. 500 000,-.

Spørsmålet blir så om Lund kan kreve ytterligere fradrag på grunn av forliket av 20. mars 1964 mellom Sørensen og Solvang. Etter ordlyden refererer forliksbeløpet seg ikke til kommisjoner på bestemte forretninger, men til det forhold at Sørensen ved forliket frafalt sine rettigheter etter den omstridte enemeglerkontrakt av 1936, og at han videre solgte 15 aksjer i Solvang. Av denne grunn er det Sørensens standpunkt at forliket ikke har noen betydning for oppgjøret mellom ham og Lund. Tvisten gjelder her både om forliket kan anses å omfatte kommisjon til firmaet Herman J. Sørensen på forretninger avsluttet før Lunds fratreden 31. desember 1955, og om Sørensen ved forliket kan anses å ha fått delvis dekning for det krav han hadde reist mot Solvang om kommisjon av certepartiet av 8. januar 1957 på M/T «Kongsgaard».

Uansett at forlikets ordlyd synes å trekke i motsatt retning, er jeg enig med lagmannsretten i at Sørensen ved forliket med Solvang må antas å ha fått dekning for sitt krav på vel kr. 400 000,- som byggekommisjon for M/T «Kongsvang» kontrahert i 1952. Som lagmannsretten finner jeg også å burde legge til grunn at Sørensen må antas å ha fått dekning for det vesentlige av sitt krav på ca. kr. 84 000,- som kommisjon av salgssummen for M/T «Kongsstein» som ble solgt i 1954. Jeg er videre enig med lagmannsretten i at Lund etter kontrakten av 20. desember 1955 må ha rett til 18 % av disse kommisjonsbeløp, og at denne andel kan settes til kr. 80 000,-.

I den utstrekning Sørensen ved forliket av 20. mars 1964 har

Side:314

fått dekning for det krav han hadde reist mot Solvang om kommisjon av certepartiet av 8. januar 1957 for M/T «Kongsgaard», bør også dette beløp etter min mening komme til fradrag i den kommisjon som Lund nå må avstå til Sørensen. Som jeg før har nevnt, kan Sørensen ikke ha krav på dobbelt dekning av kommisjonsbeløpet. Jeg har imidlertid funnet det meget tvilsomt om Sørensen ved forliket kan antas å ha oppnådd noen slik dekning. I denne forbindelse leder det til betydelig usikkerhet at det ikke har vært mulig å få opplyst forliksbeløpets størrelse. Jeg er blitt stående ved å legge til grunn at også dette kommisjonskrav delvis ble tatt i betraktning da forliket ble inngått. Da jeg som før nevnt regner med at Sørensen ved forliket fikk full dekning for kravet om byggekommisjon for M/T «Kongsvang», går jeg imidlertid ut fra at forliksbeløpet bare for en mindre del dekker Sørensens krav om kommisjon av certepartiet på M/T «Kongsgaard». Det må i utpreget grad bero på et skjønn hvilket beløp man her skal regne med, og jeg antar at beløpet kan settes til kr. 120 000,-.

Etter dette er jeg kommet til at Sørensen må frifinnes i hovedsøksmålet, og at Lund i motsøksmålet må dømmes til å betale Sørensen kr. 300 000,-. Mot rentepåstanden er det ikke reist noen innvending.

Etter min mening er det ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Etter det resultat jeg er kommet til, antar jeg at Lund i medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd må erstatte Sørensen en del av hans saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Jeg antar at beløpet passende kan settes til kr. 15 000,-.

Jeg stemmer for denne


dom:


1. Herman J. Sørensen frifinnes.

2. Hjalmar Lund dømmes til å betale til Herman J. Sørensen 300 000 - tre hundre tusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 12. mai 1962 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Hjalmar Lund til Herman J. Sørensen 15 000 - femten tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.


Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Endresen og Berger: Likeså.


Av byrettens dom (dommer A. H. Hillestad):

- - -

De forhold som ligger til grunn for påstanden om misligholdelse er følgende:

Den 2. januar 1956 da Lund begynte egen virksomhet som skipsmegler, skrev han til sin forbindelse og venn Mr. Ebison, direktør for et skipsmeglerfirma i London, og spurte om denne ville samarbeide med ham om en idé han hadde til en forretning, en idé som han hadde hatt i tankene en tid, men som det ville vært dumt av ham å ta opp så lenge

Side:315

han var i sitt tidligere firma, idet han da ikke ville vært i stand til å fullføre tanken og derved få noe ut av den. Tanken var å få et mindre rederi, Ebbesens rederi Co. A/S, interessert i nykontrahering av en tankbåt, men forutsetningen måtte være at man kunne få et lengere tidscerteparti på nybygningen. Spørsmålet var derfor om man kunne få Shell eller B. P. interessert i en båt hvis levering lå så langt frem i tiden som i 1962, - først på dette tidspunkt kunne nemlig båten bli levert. Lund nevnte i brevet at han hadde gjort forretninger med Shell i nesten 30 år og aldri bedt dem om noe tidligere, men at han ville være takknemlig hvis de nå kunne se seg utvei til å yte ham noe bistand.

Alt noen dager senere svarte Mr. Ebison pr. telefon at han hadde talt med Shells Mr. Drew, og at denne var interessert i et tilbud som nevnt, og den 7. januar skrev Lund at han hadde diskutert saken med Ebbesens og kunne gi et bestemt tilbud, selv om det ikke var helt på det rene hvor båten kunne bygges. Kristiansands Mek. Verksted, som han opprinnelig hadde tenkt på, kunne ikke påta seg arbeidet, men man undersøkte muligheten i Holland og andre steder. Forslaget ble forelagt for Shell og alt den 13. januar kunne Mr. Ebison svare at Shell aksepterte, under forutsetning av at eierne kunne ordne finansieringen av nybygningen. Nybygningskontrakt ble inngått med Marinens Hovedverft, Horten, og innen den fastsatte frist kunne Lund på vegne av skipsreder Ebbesen meddele at finansieringen var sikret og at endelig certeparti kunne oppsettes. Certepartiet ble opprettet mellom Shell og Skips A/S Sjøbro, skipsreder Ebbesens rederiselskap, som overtok nybygningskontrakten.

Det tilføyes at skipsreder Ebbesen da det kom til stykke ikke gjennomførte nybygningen. Nybygningskontrakten med certepartiet ble i 1958 solgt til et firma i Panama, Nueva Vista.

Etter at avtalen Shell-Ebbesen i prinsippet var ordnet tok Mr. Ebison opp med Lund spørsmålet om man kunne få gjennomført en tilsvarende forretning vedrørende et annet skip. Lund konfererte da med skipsreder Gowart-Olsen i Stavanger, som han kjente godt fra sin virksomhet hos skipsmegler Sørensen, og denne opplyste at han hadde en nybygningskontrakt for en 19400 tonner ved Rosenberg mek. Verksted, som han var interessert i å få sluttet. Gowart-Olsens selskap A/S Solvang var som nevnt blant skipsmegler Sørensens faste forbindelser som Lund ifølge overenskomsten var avskåret fra å gjøre forretninger med i 1956, og dette hadde han etter hva han sier, gjort Gowart-Olsen oppmerksom på. Den nevnte nybygningskontrakt, som var inngått den 18. november 1955, var imidlertid ingått mellom Rosenberg Mek. Verksted og Brødrene Olsen A/S, et firma som også tilhørte Gowart-Olsen og Lund hadde ingen betenkeligheter med å formidle en slutning for dette selskap. Det viste seg at Shell ikke var interessert i flere båter på det tidspunkt, men et engelsk shipping-firma, London and Overseas Freighters Ltd., kalt L.O.F. var interessert, og det ble sluttet et 10 års certeparti for nybygningen mellom L.O.F. og Brødrene Olsen A/S, datert 31. januar 1956.

Ut over våren 1956 tok Gowart-Olsen opp spørsmålet om konvertering av nybygningskontrakten til en 33 000 tonner, hvilket med den avtalte fraktrate ville gjøre nybygningen atskillig mere lønnsom, men L.O.F. var ikke interessert i noen forandring av det inngåtte certeparti for såvidt, til tross for at Lund på vegne av rederiet gjorde en rekke

Side:316

forsøk på å oppnå dette. Høsten 1956 ønsket imidlertid L. O. F. å slutte en tankbåt på 16-18 000 tonn for hurtig levering og forsøkte gjennom Ebison og Lund å finne en båt av denne størrelse. Det lyktes imidlertid ikke å finne noen båt som tilfredsstillet de krav L.O.F. hadde. Mr. Ebison spurte da Lund pr. telefon om ikke A/S Solvangs M/T «Kongsgaard» ville passe, men til dette svarte Lund at slutning av en båt for A/S Solvang kunne han ikke innlate seg på og at dette i tilfelle måtte tas opp direkte med Gowart-Olsen. Ebison gjorde den 18. oktober 1956 pr. telex en henvendelse til Gowart-Olsen, hvor han foreslo en ordning hvorved L.O.F. kunne få certeparti på «Kongsgaard» mot at firmaet samtidig gikk med på den konvertering av nybygningen som Gowart-Olsen hadde bedt om. Gowart-Olsen var meget interessert i en slik ordning og dro straks til London, hvor det ble inngått en avtale slik som Ebison hadde skissert. Avtalen ble bekreftet i et brev fra Ebison til Brødrene Olsen A/S av 25. oktober 1956 og de nødvendige dokumenter ble straks satt opp.

Den 23. oktober 1956 traff Gowart-Olsen avtale med Rosenberg mek. Verksted om økning av den kontraherte nybygning fra 19 400 til ca. 32 750 tonn. Det var da samme dag satt opp en ny kontrakt angående nybygningen hvor kontrahenten var forandret fra Brødrene Olsen A/S til Skibsaksjeselskapet «Solvang». Forøvrig var den nye kontrakt fullstendig identisk med den opprinnelige, og den ble også datert samme dag, nemlig den 18. november 1955. Tilleggskontrakten om økningen av tonnasjen ble derfor inngått med A/S «Solvang» og den ble datert den 23. oktober 1956.

Hjalmar Lund hevder at han ikke kjente noe til overføringen av kontrakten til A/S Solvang før han den 8. januar 1957 fikk en oppringning fra direktør Bjørn-Nielsen i Gowart-Olsens rederi, hvor denne fortalte om ordningen og at den ville bli gjort kjent for aksjonærene i A/S Solvang ved et sirkulære den 7. januar 1957. Lund mener at han ga beskjed om forandringen til Ebison, men denne noterte i alle fall ikke beskjeden og først på et langt senere tidspunkt ble det gitt beskjed til befrakteren av nybygningen L. O. F. om forandringen av eierforholdet. Disse hadde ikke noe å bemerke til forandringen og det ble i april-mai 1959 satt opp nytt certeparti hvor Brødrene Olsen A/S ble erstattet med A/S Solvang som eier. Etter forslag fra Lund ble certepartiet datert 8. januar 1957.

Det tilføyes at Lund har oppebåret 11/4 % provisjon for slutningen av nybyggingen som også fikk navnet «Kongsgaard». Av slutningen av den tidligere «Kongsgaard» har han derimot ikke hatt noen provisjon. - - -

Retten skal bemerke:

En må erklære seg enig med saksøkte i at den innsigelse som er hentet fra et påstått brudd på interessentskapskontrakten av 20. desember 1946, ikke kan avvises til tross for den voldgiftsklausul kontrakten inneholder, så lenge innsigelsen bare brukes som grunnlag for påstått motregning overfor krav saksøkeren reiser.

Som det fremgår hevder saksøkte at Lund har gjort seg skyldig i brudd på sine plikter etter interessentskapskontrakten ved bevisst å utsette arbeidet med en plan han fikk alt mens han arbeidet hos Sørensen, for å den måten selv å få hele fortjenesten på den forretning det gjaldt.

Det er på det rene at Lund, ennå mens han var i kompaniskap med Sørensen fikk den idé at man muligens kunne få skipsreder Ebbesen interessert i en nybyggingskontrakt hvis man kunne skaffe ham et langsiktig certeparti på nybyggingen, men at han først tok opp arbeidet med

Side:317

dette da han startet sitt eget firma. Selvsagt er det riktig som det hevdes fra Sørensens side at Lund så lenge han var kompanjong i firmaet, pliktet å stille sin arbeidskraft til disposisjon for de felles oppgaver og at han pliktet å ta opp bearbeidelsen også av nye oppgaver som naturlig bød seg frem.

På den annen side kan ikke retten anta at det kan være i strid med en interessentskapskontrakt, når denne etter avtale er besluttet oppløst, at den uttredende begynner å planlegge sin egen virksomhet og gjøre seg visse tanker om opplegget av sitt fremtidige arbeid og etter rettens mening er det ikke godtgjort at Lund har gått ut over det som man må anse naturlig for så vidt. Det er ikke kommet frem noe som tyder på at han mens han ennå var i Sørensens firma, tok opp sine planer med skipsreder Ebbesen eller med eventuelle befraktere, og det er heller ikke godtgjort at den forretning Lund tenkte på, hang så naturlig sammen med hans arbeid hos Sørensen at det kan regnes som illojalt å vente med å ta den opp til han startet for seg selv. Retten må tvert i mot etter vitneforklaringen fra Mr. Ebison se den plan Lund tok opp som temmelig utopisk. En kan ikke anse det utelukket at det kan ha vært spesielle grunner til at forretningen virkelig ble akseptert av Shell, grunner som man ikke på forhånd kunne ha mulighet for å innse, og at det derfor er berettiget av Lund å hevde at det her ikke dreier seg om en vanlig markedsslutning.

Alt i alt finner en det således ikke godtgjort at Lund har gjort seg skyldig i brudd på interessentskapskontrakten.

Det annet spørsmål som reises er om Lund ved sin slutning av et tidscerteparti for skipsreder Gowart-Olsens nybygging har gjort seg skyldig i brudd på sin plikt etter overenskomsten av 20. desember 1956 til å «ikke gjøre forretninger med firmaets (skipsmegler Sørensens) faste forbindelser». Det er på det rene at det bare var A/S Solvang og skipsreder Gowart-Olsen som disponent for dette selskap som ble regnet som fast forbindelse - ikke de andre selskaper som Gowart-Olsen disponerte eller eventuelle nye selskaper han måtte opprette. Det er videre på det rene at nybyggingskontrakten ble inngått av Brødrene Olsen A/S og at certepartiet av 31. januar 1956 derfor formelt sett ikke representerte noe brudd på overenskomsten. Fra Sørensens side gjøres det imidlertid gjeldende at Lunds forhold allikevel i realiteten innebar et brudd på de forpliktelser han hadde etter overenskomsten, - at han burde forstått at det her dreier seg om en kontrakt som ikke kom til å bli hos Brødrene Olsen A/S, men ville havne hos A/S Solvang.

Retten må erklære seg enig med saksøkte i at det reiste spørsmål ikke kan besvares utelukkende ut fra det forhold at nybyggingskontrakten i navnet var inngått for Brødrene Olsen A/S. Det er et faktum at kontrakten uten noen formaliteter ble overført til A/S Solvang kort tid etter inngåelsen, hvilket viser den intime forbindelse det var mellom de to selskaper. Denne forbindelse var Lund og forøvrig enhver som hadde kontakt med rederiet fullt klar over. Den fremgikk bl.a. også av at det på brevarkene til Brødrene Olsen A/S står anført alle båter tilhørende A/S Solvang.

I sin vitneforklaring har såvel skipsreder Gowart-Olsen som advokat Nygaard innrømmet at kontraheringen av en 33 000 tonner var en for stor forretning for Brødrene Olsen A/S, men Gowart-Olsen har hevdet at kontraheringen av en båt på 19 400 tonn lå innenfor firmaets muligheter, selv om han i den forbindelse henviser til at man hadde «som en ventil» at de

Side:318

andre selskaper i konsernet kunne klare det. Retten finner vanskelig å kunne godta dette som realistisk. Det er opplyst uten å være bestridt at Brødrene Olsen A/S hadde en aksjekapital på kr. 20 000.- og en samlet formue på den tid det dreier som om på ca. kr. 43 000.-. Dets inntekter er ikke oppgitt, men størrelsesordenen vil fremgå av at Gowart-Olsen på spørsmål om inntekten var ca. kr. 50 000.- svarte at «det høres litt lite ut», og at han på spørsmål om inntekten var kr. 100 000.-, svarte at den var «mer enn det». Særlig meget over kr. 100 000.- kan den årlige inntekt formentlig da ikke ha vært. Gowart-Olsen har ikke i sin vitneforklaring gitt noen nærmere begrunnelse for sin påstand om at et selskap av denne størrelsesorden virkelig skulle kunne gjennomføre finansieringen av en kontrakt på over 25 millioner kroner. Lund har antydet muligheten av at det i tilfelle kunne vært ordnet med nytegning av aksjekapital i selskapet, og retten er enig i at dette måtte være den eneste måten saken kunne vært gjennomført på. På den annen side måtte selskapet i tilfelle vært tilført et så stort, nytt kapitalbeløp at det ville betydd en fullstendig reorganisering av selskapet. Det er ikke antydet at noen slike planer forelå og det er heller ikke kommet noen opplysninger som kunne vise at dette under de foreliggende omstendigheter kunne vært en naturlig løsning av saken, og retten må under disse forhold bygge på at det har vært Gowart-Olsens tanke da han kontraherte nybyggingen for Brødrene Olsen A/S, at den senere skulle overføres til et eller flere av de rederiselskaper han disponerte.

Som nevnt er det et faktum at kontrakten ble overført til A/S Solvang, men såvel Lund som Gowart-Olsen har pekt på muligheten av at kontrakten i tilfelle kunne vært ført over til andre av konsernets selskaper, Kongsborg, Firda, Ledaal og Aktiv. Saksøkeren har hevdet at alle disse er mindre selskaper og at A/S Solvang var det eneste av selskapene som kunne tenkes å makte finansieringen av en kontrakt av den størrelse det gjaldt også i den opprinnelige form, en båt på 19400 tonn. Det er ikke fremlagt noen opplysning om aksjekapitalen eller fonds i de nevnte selskaper, men retten har festet seg ved opplysningen om at alle de båter som står oppført på brevarket til Brødrene Olsen A/S i alle fall tilhører A/S Solvang, og en må da gå ut fra at det er riktig at dette selskap hadde en fullstendig dominerende stilling Innen skipsreder Gowart-Olsens konsern. I mangel av nærmere opplysninger må retten da legge til grunn saksøkerens anførsel om at også de nevnte selskaper var for små for en forretning som nevnt og at finansieringen av nybyggingskontrakten ikke kunne vært ordnet uten at A/S Solvang i vesentlig grad var trukket inn, slik det også faktisk ble forholdt.

Lund har gjort gjeldende at han i alle fall ikke kjente til disse forhold, og at han må være fri for ansvar når han har gjort skipsreder Gowart-Olsen oppmerksom på sin plikt til å holde seg borte fra forretninger med A/S Solvang, og får den opplysning at nybyggingen er kontrahert av et annet firma. Etter rettens mening kan dette ikke være tilstrekkelig. En må gi Sørensen rett i at Lund hadde plikt til, når han innlot seg i forretningsforbindelse med Gowart-Olsen å skaffe seg så pass opplysninger om den faktiske bakgrunn for kontrakten at han kunne foreta en realistisk vurdering av om det virkelig gjaldt et forhold som ikke ble rammet av bestemmelsen i overenskomsten. Ved bedømmelsen av forholdet kan man vanskelig se bort fra det faktum at nybyggingskontrakten havnet hos A/S

Side:319

Solvang og etter de opplysninger som foreligger må retten bygge på at dette var forutsetningen da nybyggingskontrakten ble inngått og at Lund må ha innsett dette. Lunds slutning av certepartiet må derfor regnes å være i strid med hans forpliktelser etter overenskomsten av 20. desember 1955.

Den kommisjon Lund oppebærer for slutningen av certepartiet av 31. januar 1956, senere konvertert i certepartiet for 33 000 tonneren «Kongsgaard» av 8. januar 1957 er av saksøkte beregnet til kr. 1 175 000.-, et beløp som saksøkeren ikke har reist noen innvending mot, og som retten derfor legger til grunn. Etter det resultat en er kommet til må Lund være ansvarlig overfor Sørensen for dette beløp og saksøkte må derfor frifinnes såvel for kravet om forfalne, ubetalte terminer kr. 349 218,54, som for betaling av fremtidige terminer, beregnet til ca. kr. 325 000.-. I motsøksmålet må Lund dømmes til å tilbakebetale differansen mellom kr. 1 175 000 og summen av de nevnte beløp ca. kr. 674 218,54. Da det dreier seg om skjønnsmessig ansatte beløp settes differansen avrundet til kr. 500 000.-. - - -


Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnold Hazeland, Jens Fagereng og Knut Hougen): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Når det gjelder sakens faktum, bemerkes i tillegg til det som er nevnt av byretten:

Herman J. Sørensen startet sitt skipsmeglerfirma i 1916. Hjalmar Lund hadde vært ansatt i firmaet i 25 år da han i 1946 ble opptatt som «associè».

I interessentskapskontrakten av 20. desember 1946 var det i punkt 8, 3. avsnitt, bestemt.

«Forøvrig har ingen av kompanjongene i forholdet til den annen rett til på noen som helst måte å disponere over sin anpart, det være seg ved salg, gave, pantsettelse eller på noen annen måte. Ved H. L.s død tilfaller hans anpart gjenlevende kompanjong uten vederlag, bortsett fra avdødes anpart av kapitalkonto og mulig uhevede tilgodehavende, samt anpart i firmaets overskudd ved regnskapsårets utgang. Verdien av verdipapirer oppgjøres overensstemmende med ansettelsen ved siste statsskatteligning. Beløpet forfaller til betaling 3 - tre - måneder etter oppgjørsdagen (regnskapsårets utgang) men gjenlevende er berettiget til å vente ytterligere 3 - tre - måneder med utbetalingen mot å svare 4 - fire - prosent renter av beløpet fra oppgjørsdagen. Avdødes arvinger er dessuten berettiget til kvartalsvis etterhvert å få utbetalt 18 % av alle bruttokommisjoner som måtte inngå på forretninger avsluttet før hans død.»

I interessentskapskontraktens punkt 10 var det bestemt:

«Begge parter er berettiget til etter 3 måneders varsel å oppsi kompaniskapet. Hvis det oppsies av H. L. beholder gjenværende kompanjong firmaet som ene-eier, og den uttredende får oppgjør på samme måte som ovenfor nevnt i punkt 8, 3. avsnitt. Hvis kompaniskapet oppsies av H.J.S. uten gyldig grunn, skal H. L. foruten oppgjør som nevnt i punkt 8, 3. avsnitt, ha rett til full kontraktmessig anpart av firmaets overskudd i mulig gjenværende del av det løpende kalenderår samt for det derpå følgende kalenderår. Han har i samme tidsrom ikke rett til å gjøre forretninger med firmaets faste forbindelser.»

I forbindelse med stiftelsen av Gowart-Olsen-konsernets

Side:320

skipsaksjelskap Solvang i 1936, hvor Herman J. Sørensen deltok i aksjetegningen, ble det inngått en kontrakt datert 20. oktober 1936, mellom A/S Solvang og skipsreder Gowart-Olsen på den ene side og meglerfirmaene Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen på den annen side. Etter kontrakten deltok de to meglerfirmaer med et tegningsbeløp på tilsammen kr. 100 000.- ved stiftelsen av A/S Solvang. Til gjengjeld fikk meglerfirmaene følgende rettigheter:

«2. Til gjengjeld for ovennevnte innskudd skal Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Hermann J. Sørensen sikres enebefraktningen av selskapets skibe mot en kommisjon av 1 % (en prosent) på reisebasis og 11/4 % (enogenkvart prosent) på timecharter basis til hver på samtlige bruttofrakter i tillegg til andre kommisjoner som måtte være nødvendige.

3. Hvis befraktningen leilighetsvis av særlige grunner skulle bli gjort gjennom annen megler, skal Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen allikevel ha den omforenede kommisjon av 1 % på reisebasis og 1 1/4 % på timecharter basis til hver.

4. Likeledes skal selskapets samtlige kjøp- og salgsforretninger gå gjennom Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. og Herman J. Sørensen så lenge de er aksjonærer mot vanlig kommisjon av 1 % (en prosent) til hver.»

I forhold til firmaet Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. gjorde A/S Solvang seg fri for forpliktelsene etter enemeglerkontrakten i 1950, men Sørensen har overlatt til firma Sev. Dahl kommisjonsandeler også etter 1950.

Det ble tvist om firmaet Herman J. Sørensens rettigheter etter enemeglerkontrakten og Sørensen reiste ved stevning av 17. august 1960 (altså så å si samtidig med at Lund reiste nærværende sak) søksmål ved Stavanger byrett mot skipsreder Alf Gowart-Olsen. Ved stevning av 20. juli 1962 ble saken utvidet ved at også A/S Solvang ble saksøkt. I Stavanger byretts dom av 19. desember 1962 ble Gowart-Olsen frifunnet, mens A/S Solvang ble dømt til å betale Sørensen kr. 404 534.- med prosessrenter. Det tilkjente beløp gjaldt en restkommisjon for byggekontrakt av 1952 for M/T «Kongsvang». Sørensen hadde i saken også gjort gjeldende krav på følgende kommisjonsbeløp:

«Kongsstein» (salg 1954) kr. 84 000.-

«Kongsgaard» (gamle) (salg 1958) » 160 000.-

«Kongsgaard» (gamle) (frakt 1956) » 400 000.-

«Kongstank» (salg 1959) » 78 500.-

«Kongsstein» (reisefrakter etter 1959) » 94 783.-

«Kongsbru»

(byggekontrakt, levering 1954 % sameieandel) » 48 950.-

«Kongsbru» (frakter 1954-56, % andel) » 40 000.-

«Kongsgaard» (nye) (byggekontrakt 1956) » 480 000.-

«Kongsgaard» (nye) (frakt 1956) » 1 175 000.-

kr. 2 561 233.-

Hertil kommer de tilkjente » 404 534.-

Tilsammen kr. 2 965 767.-

Herman J. Sørensen hadde imidlertid begrenset sitt samlede krav i saken til 2 500 000.-. I denne forbindelse bemerkes at flere av de enkelte krav delvis omfattet fremtidsytelser.

Stavanger byretts dom ble påanket, men senere har partene inngått

Side:321

forlik som nevnt foran. Det er opplyst at forliket innebærer at enemeglerkontrakten er bortfalt mot at det er ytet et vederlag for de omstridte kommisjoner. Dette vederlag skal betales i 10 like terminer over ti år fra 1. april 1964. I forliket inngår også at Sørensen avgir 15 aksjer i A/S Solvang. Partene i forliket har forpliktet seg til ikke å gi utenforstående opplysning om hvilken sum de ble enige om. Sørensen har derfor i nærværende sak ikke kunnet opplyse om størrelsen av det vederlag han får etter forliket.

Enemeglerkontrakten gjaldt bare overfor A/S Solvang men dette er det dominerende selskap i Gowart-Olsen-konsernet. Det har en aksjekapital på kr. 1 000 000.- hvorav skipsreder Gowart-Olsen eier en tredjedel. Det personlige firma A. Gowart-Olsen er styremedlem og disponent i selskapet.

Konsernet omfatter dertil følgende selskaper m.v.:

Skipsmegler- og rederfirmaet Brødrene Olsen A/S, stiftet 1921. Selskapet var en fortsettelse av det personlige firma Brødrene Olsen. Aksjekapitalen er nå på kr. 20 000.-. Skipsreder A. Gowart-Olsen er enestyrer og eier samtlige aksjer bortsett fra 2-3 stykker. Selskapet hadde pr. 1. januar 1956 en ligningsmessig formue på ca. kr. 43 000.-. Det har ikke eiet skip før i den senere tid.

Dampskipsaksjeselskapet Firda, stiftet 1925. Aksjekapitalen kr. 150 000.-. Alf Gowart-Olsen har siden 1933 vært selskapets enestyrer og disponent. Det er opplyst at han i 1933 eiet 80 % av aksjene.

Dampskipsaksjeselskapet Ledaal, stiftet i 1934. Aksjekapitalen var pr. 1. januar 1956 på kr. 71 145.-. Det er opplyst at Alf Gowart-Olsen i 1935 eiet aksjer pålydende kr. 10 000.- og rådet over endel andre aksjer. Han er medlem av styret og er en av selskapets to disponenter.

Aksjeselskapet Activ, stiftet 1940. Aksjekapitalen er nå på kr. 300 000.-. Gowart-Olsen hadde fra 1940 aksjer pålydende kr. 12 000.-. Han er medlem av styret og disponent.

Skipsaksjeselskapet Kongsborg, stiftet 1946, med aksjekapital kr. 650 000.- hvorav Gowart-Olsen tegnet aksjer for kr. 200 000.-. Firmaet A. Gowart-Olsen er enestyrer og disponent.

I 1955 registrertes det personlige firma A. Gowart-Olsen med formål å drive rederivirksomhet samt bestyrelse av skipsaksjeselskaper. Det er opplyst at firmaet også har ervervet skip.

Lagmannsretten finner det som byretten, praktisk først å behandle Sørensens første motregningsinnsigelse, som er kalt «Ebbesen-innsigelsen».

Det er på det rene at det krav som denne innsigelse bygger på hører under voldgift og at det derfor ikke uten Lunds samtykke kunne vært gjort gjeldende i saken som selvstendig krav, jfr. tv.m.l. §452 tredje ledd. Spørsmålet om det i et slikt slikt tilfelle likevel er adgang til å bruke kravet som motregningsinnsigelse er ikke behandlet i litteraturen. Alten: Kommentar til Tvistemålsloven, går ikke direkte inn på spørsmålet, men henviser bare til Asbjørn Lindboe: Privat rettergang (1944) Lindboe (s. 44) mener at kravet må kunne kreves avvist fra domstolene også når det bare brukes som motregning. Arnholm: Streiftog i obligasjonsretten (s. 102) gir nærmest uttrykk for samme syn. I vår rettspraksis kan spørsmålet ikke ses å ha vært oppe, når det gjelder

Side:322

forholdet til voldgift. En kjennelse i R. G. 1956 195 (Hålogaland lagmannsrett) kan ha en viss interesse.

Det kan også nevnes at for dansk retts vedkommende har bl.a. Bernt Hjejle: Frivillig Voldgift (s. 79/80) hevdet at et krav som hører under voldgift må avvises også som motregningsinnsigelse.

Lagmannsretten har funnet spørsmålet om avvisning meget tvilsomt, men er kommet til at det ikke er grunnlag for avvisning.

Lagmannsretten er i det vesentlige enig i byrettens begrunnelse for at Lund ikke gjorde seg skyldig i brudd på interessentskapskontrakten. Det er på det rene at den idé som Lund fikk realisert i Ebbesen-certepartiet, hadde han allerede mens kompaniskapet bestod. Hvor lenge han satt inne med ideen er ikke nærmere opplyst, men retten har ikke grunnlag for å konstatere at det var særlig lang tid. Da Lund straks etter kompaniskapets opphør søkte å sette idéen ut i livet, viste det seg at den lot seg realisere meget raskt. Men det foreligger ikke indikasjoner på at Lund har foretatt seg noe positivt for å forberede marken for denne forretning før han gikk ut av kompaniskapet. Det er heller ikke påvist at forretningen kunne latt seg realisere mens Lund arbeidet for firmaet.

Det avgjørende synes å ha vært at Lund greide å få Shell interessert i et certeparti for en nybygning for levering på lengre sikt enn det som var vanlig på det tidspunkt. De opplysninger som foreligger om opptakten til forretningen tyder på at Mr. Ebison i Cambridge Tankers spesielt gikk aktivt Inn for saken, at han gjorde det for å gjøre Lund en tjeneste som Lund som nyetablert hadde særlig behov for, og at Mr. Drew i Shell strakte seg langt overfor sin gode forbindelse Mr. Ebison.

Lagmannsretten har når det gjelder «Solvang-innsigelsen» - i motsetning til byretten - ikke funnet det bevist at Lund gjorde seg skyldig i brudd på overenskomstens karensbestemmelse da han i januar 1956 formidlet tidscertepartiet for den 19.000-tonneren som Brødrene Olsen A/S hadde kontrahert. Lagmannsretten er enig med byretten i at Lund måtte regne med at Brødrene Olsen A/S ikke alene ville kunne makte å finansiere nybyggingen, men overføring til A/S Solvang kan ikke sees å ha vært den eneste mulighet da. De andre selskaper som Gowart-Olsen disponerte og hans personlige firma rådet over ganske betydelige midler. Det finnes ikke å være grunnlag for å konstatere at Lund måtte forstå at A/S Solvang ville komme til å overta nybyggingen. Det er heller ikke bevist at Lund på annen måte var kjent med at dette var meningen.

Konverteringen til 33 000-tonner bragte derimot Lund i en annen stilling. Det var Brødrene Olsen A/S som høsten 1956 tok opp spørsmålet om konvertering. Lund bragte forslaget videre til megleren i London, Mr. Ebison, men befrakterne var i første omgang ikke interessert. Det var Mr. Ebison som kom tilbake til saken med forslaget om at L.O.F. skulle få tidscerteparti på A/S Solvangs 16 000 tonner (gamle) «Kongsgaard», mot at L.O.F. gikk med på konverteringen. Da Lund sa fra til Mr. Ebison at han ikke kunne innlate seg på slutning av en båt for A/S Solvang, ble beslutningen av (gamle) «Kongsgaard» avtalt direkte mellom Mr. Ebison og Gowart-Olsen. Samtidig avtalte disse konverteringen til 33 000-tonner.

Lund fikk beskjed om avtalen i brev av 25. oktober 1956 fra Mr. Ebison (Cambridge Tankers) av følgende innhold:

Side:323

«As informed you over the telephone, we had the pleasure of meeting Mr. Gowart Olsen in our office yesterday and were ultimately succesfull in concluding fixtures of the «Kongsgaard» and the conversion of the newbullding (Charter Party dated 31st January 1956) to a 33.000 ton deadweight wessel and for your gnidance we enclose herewith copy of letter we have today addressed to owners in this respect.

For your confidential guidance, we understand from Mr. Gowart Olsen that he is prepared to give a commission letter on the «Kongsgaard» fixture for 3 1/2 % and you will not be excluded from the fixture.»

Lund har forklart for lagmannsretten at han var klar over at den avtalte ordning innebar at certepartiet for 19 000 tonneren skulle avløses av et certeparti for 33 000 tonneren, men at han mente at dette ikke kunne ha noen betydning for hans forhold. Certepartiet var inngått med Brødrene Olsen A/S, og det var, sett fra hans side ikke avgjort noe om at certepartiet skulle overføres til A/S Solvang. Selv om bygningskontrakten skulle bli overført til A/S Solvang, mente han at det var meget tenkelig at certepartiet kunne bli overført til en annen 33 000 tonner. Lagmannsretten kan ikke se et slikt alternativ som annet enn en ren konstruksjon av Lund. Det kan riktignok ikke fastslåes at Lund allerede i 1956 hadde fått direkte beskjed om at A/S Solvang skulle tre inn i stedet for Brødrene Olsen A/S. En direkte beskjed fikk Lund den 8. januar 1957 ved en telefonmeddelelse fra direktør Sverre Bjørn-Nielsen i Gowart-Olsen konsernet. Bjørn-Nielsen opplyste at det i en årsberetning for A/S Solvang ville bli nevnt at selskapet hadde overtatt nybygningskontrakten. Men allerede med brevet av 25. oktober 1956 fra Mr. Ebison fikk Lund melding om at Gowart-Olsen under sitt Londonbesøk hadde fått ordnet med konverteringen, mot å la L.O.F. få slutte A/S Solvangs (gamle) «Kongsgaard» for 6 år til en rimelig rate (30/-). Lagmannsretten er kommet til at Lund må ha forstått at konsekvensen av denne ordning var at A/S Solvang overtok nybyggingskontrakten og dermed også certepartiet. For det første visste han at det var A/S Solvang som presterte den nødvendige motytelsen til L.O.F. Lund måtte regne med at en lojal opptreden av Gowart-Olsen og Brødrene Olsen A/S overfor A/S Solvang nødvendigvis måtte lede til at nybygningen ble overført til A/S Solvang. For det annet hadde han godt kjennskap til Gowart-Olsenselskapene og måtte skjønne at det var nokså usannsynlig at andre enn nettopp A/S Solvang skulle kunne greie finansieringen etter at tonnasjen var øket til 33 000 tonn. Fra befrakternes side kunne det - etter det som var passert - ikke bli spørsmål om innvending mot overføring til A/S Solvang.

Når det således legges til grunn at Lund alt i 1956 måtte være klar over at certepartiet etter konverteringen måtte havne hos A/S Solvang, har han gjort seg skyldig i brudd på karensbestemmelsen ved ikke å frasi seg videre befatning med denne forretning.

Lunds kontraktsbrudd gjaldt den spesielle konkurranseforbudsbestemmelse som var inntatt i overenskomsten. Som motytelse for å gå med på denne spesielle klausul skulle Lund få beholde sin fulle kontraktsmessige inntektsandel etter interessentskapskontrakten for samme tidsrom som konkurranseforbudet gjaldt. Ordningen hadde sitt forbilde i interessentskapskontraktens punkt 10, 3. og 4. punktum, om oppsigelse fra

Side:324

Sørensens side «uten gyldig grunn» Etter denne bestemmelse var det Lund som var tilsagt som tilleggsrettighet full inntektsandel for ett ekstra år. Konkurranseforbudet kom inn som et vilkår dersom han benyttet seg av denne tilleggsrettighet. Selv om overenskomsten ikke direkte er knyttet til denne bestemmelse i interessentskapskontrakten, må det være naturlig også når det gjelder overenskomsten å se det slik at konkurranseforbudet var tatt med som et vilkår for den fulle inntektsandel for 1956.

Overenskomsten kunne meget vel tenkes å være inngått uten karensbestemmelsen. Denne utgjorde med hensyn til ytelse og motytelse en selvstendig del av overenskomsten. Denne del av overenskomsten antas vesentlig misligholdt av Lund. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at kontraktsbruddet kan gi Sørensen adgang til å heve overenskomsten i sin helhet med den følge at han skulle kunne kreve tilbake alt han har ytet Lund under overenskomsten. Overenskomsten gikk i hovedsaken ut på at Sørensen forpliktet seg til de nærmere bestemte ytelser til Lund mot at Lund trådte ut av firmaet, det vil kort sagt si at Lund mot vederlag overlot sine rettigheter i firmaet til Sørensen. Dersom Sørensen skulle kunne heve overenskomsten i sin helhet, med fullt tilbakebetalingskrav, ville det bety at Lund - uten å få tilbake sin kontraktsytelse - måtte gi fra seg en vesentlig del av de betydelige rettigheter han hadde opparbeidet seg som medinnehaver av firmaet. Dette ville være en helt urimelig konsekvens, som heller ikke ville harmonere med prinsippet om gjensidig tilbakelevering av de mottatte ytelser.

Følgen av misligholdelsen av konkurranseforbudet skulle da bli at Lund forbrøt sin rett til den ekstra inntekt som var knyttet til forbudet. Inntektsfordelen utgjorde det differansebeløp på kr. 83 268,49 som er nevnt fra Lunds side. Dette beløp ville Sørensen formentlig måtte ha krav på som en minimumserstatning. Det er imidlertid uklart og meget tvilsomt om overenskomsten er å forstå slik at Sørensen har krav på det nevnte beløp ved siden av full erstatning for tap. Sørensen har for øvrig ikke gjort dette gjeldende i saken.

Spørsmålet blir så om Sørensen har krav på erstatning overfor Lund, som følge av at Lund har brudt karensbestemmelsen i overenskomsten og derved ervervet et krav på tilleggskommisjon av A/S Solvang ved konverteringen. Lagmannsretten finner at så er tilfelle.

Sørensen gjorde det tidlig klart for Lund at han ville gjøre ansvar gjeldende mot ham for kontraktsbrudd. Således har hans prosessfullmektig, da søksmålet ble reist i prosesskrift av 8. mai 1962, sagt fra at «de fremlagte dokumenter synes å tyde på at skipsmegler Lunds ansvar er ennu større enn fra først av antatt.»

Hva Sørensen bygget sin påstand på er ikke spesielt nevnt i byrettens dom, men byretten har gått ut fra at Lund ble krevet til ansvar for sin samlede mottatte og fremtidige kommisjon av «Solvang-certepartiet». Lagmannsretten bygger derfor på at Sørensen i tide har gjort gjeldende et krav på surrogat og/eller erstatning for denne kommisjon. For øvrig er foreldelse ikke til hinder for at erstatningskravet bringes i motregning overfor Lunds krav i hovedsøksmålet, da begge krav utspringer av samme rettsforhold.

Lagmannsretten kan ikke se at det gjelder noen alminnelig regel i norsk rett om rett til surrogatet eller substituttet eller om at den som

Side:325

har brudt kontraktsvilkår i alle tilfelle skal legge fra seg sin berikelse. Det kan bl.a. vises til Stang: Erstatningsansvar, 384, Augdahl: Oblignsjonsrett, 249, jfr. også Vinding Kruse: Restitusjoner, 56-59. Overgaard: Norsk erstatningsrett, (2. utg.) 348, synes heller ikke å kunne tas til inntekt for noen slik alminnelig regel.

Karensbestemmelsen må rett forstått bety at den kommisjon, som Lund ervervet i tillegg ved konverteringen av nye «Kongsgaard» til en 33 000-tonner i strid med karensbestemmelsen i forholdet mellom Lund og Sørensen skal tilfalle Sørensen. Karensbestemmelsen innebærer at det var Sørensen som skulle ha formidlet denne konvertering og ervervet den omhandlede kommisjon. Dette burde Lund ha gitt Sørensen anledning til, og A/S Solvang kunne som følge av enemeglerkontrakten og selv uten denne under de foreliggende omstendigheter ikke ha motsatt seg dette. Ved dette har Sørensen lidt et tap og har fått et erstatningskrav overfor Lund svarende til den omhandlede tilleggskommisjon, i den utstrekning han ikke har fått erstatning på annen måte. Sørensens tap kan således ikke antas å overstige den fulle tilleggskommisjon med fradrag av hva han måtte ha fått erstattet direkte av A/S Solvang ved det inngåtte forlik.

Tilleggskommisjonen fremgår av følgende oppstilling:

Samlet kommisjon for 33 000 tonneren er beregnet til kr. 1 215 000.-

Samlet kommisjon for 19 000 tonneren ville blitt » 693 000.-

Tilleggskommisjon p.g.a. konverteringen utgjør » 522 000.-

Denne sum omfatter til dels en fremtidsverdi, som må omgjøres til en beregnet verdi pr. idag, hvorved det også må tas hensyn til forlisrisikoen.

Lund må svare for denne nåtidsverdi av tilleggskommisjonen med fradrag av hva Sørensen har fått erstattet av den samme tilleggskommisjon direkte ved forliket med A/S Solvang om enemeglerkontrakten. Skjønnsmessig settes det nettobeløp som Lund må svare for til kr. 300 000. Det er da bl.a. sett hen til at det i prinsippet må gå ut over Sørensen at nærmere opplysninger om forliket ikke kan skaffes, at det beløp som Sørensen ble tilkjent i Stavanger byretts dom for «Kongsvåg»-kommisjonen må antas å være fullt dekket i forliket, mens de øvrige krav bare er delvis dekket og at oppgjøret etter forliket strekker seg over 10 år.

Lund har på sin side, som del av sine tidligere kompanjongrettigheter, krav på de forfalne kommisjonsandeler som utgjør kr. 425 082,74. Til dette kommer hans krav på andel av de kommisjoner som Sørensen har fått oppgjør for i forliket med Gowart-Olsen og som angår Lund. Som nevnt foran legges til grunn at Sørensen har fått full dekning for kommisjonskravet for «Kongsvang»-kontraheringen. Lunds 18 % andel vil utgjøre kr. 72 816,12. Hvilken dekning Sørensen ellers i tilfelle har fått ved forliket m.h.t. kommisjoner som angår Lund har Sørensen p.g.a. forliksvilkårene ikke kunnet gi opplysning om. Det som kan komme i betraktning er i det vesentlige kommisjonen for salget av «Kongsstein» i 1954. Derimot kan ikke Lund antas å ha krav på noen andel når det gjelder byggekontrakten for den nye «Kongsgaard» (etter konverteringen). I mangel av nærmere opplysning må også disse poster ansettes skjønnsmessig. Da det knytter seg flere usikkerhetsmomenter til disse poster,

Side:326

finner lagmannsretten at Lunds andel inklusive de foran nevnte kr. 72 816,12 skjønnsmessig bør settes til et samlet beløp på kr. 80 000.-. Det er da tatt hensyn også her til at mangelen av nærmere opplysninger om forliket må gå ut over Sørensen.

Etter dette vil resultatet i hovedsøksmålet bli:

Lunds krav på tilbakeholdte kommisjonsandeler kr. 425 082,74

Sørensens erstatningskrav bringes i motregning med » 300 000.-

kr. 125 082,74

Lunds andel av kommisjoner som er gjort opp i Sørensens forlik med A/S Solvang » 80 000.-

Lund vil bli tilkjent kr. 205 082,74

Hentet fra «https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-1966-24-B_-_Rt-1966-305&oldid=234033»