HR-2011-1735-U - Rt-2011-1164
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-09-16 |
| Publisert: | HR-2011-01735-U - Rt-2011-1164 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder særskilt anke over sakskostnadsavgjørelsen i en sak om pengekrav. |
| Saksgang: | HR-2011-01735-U, (sak nr. 2011/1354), sivil sak, anke over kjennelse |
| Parter: | Arild Bakke Kvam (advokat Siri Fjeld-Nielsen) mot Bjørn Haugan (advokat Hasse Benberg) |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | forsinkelsesrenter § 3, tvisteloven § 20-2, tvisteloven § 20-3, isteloven § 20-9, tvistemålsloven § 172, anvendte § 20-3, tvisteloven § 20-9, tvisteloven § 20-5 |
NORGES HØYESTERETT
Den 16. september 2011 ble det av Høyesteretts anke utvalg bestående av dommerne
Matningsdal, Webster og Noer i
HR-2011-01735-U, (sak nr. 2011/1354), sivil sak, anke over kjennelse:
Arild Bakke Kvam (advokat Siri Fjeld-Nielsen)
mot
Bjørn Haugan (advokat Hasse Benberg)
avsagt slik
:
(1) Saken gjelder særskilt anke over sakskostnadsavgjørelsen i en sak om pengekrav.
(2) Arild Bakke Kvam tok i 2009 ut søksmål mot ekte fellene Bjørn og Svanhild Røhjell Haugan.
Han krevde tilbakebetalt/erstattet et beløp oppad b egrenset til 249 387 kroner på bakgrunn av
ulike lån og utlegg overfor ekteparet. Fra Bjørn Ha ugan krevde han i tillegg erstattet et beløp
oppad begrenset til 339 421 kroner i forbindelse med utlegg han hadde hatt for selskapet HK
Eiendomsinvest Ltd, som de to hadde drevet i fellesskap. Ekteparet påsto seg frifunnet.
(3) Sør-Trøndelag tingrett avsa 10. september 2010 dom hvor Bjørn Haugan ble dømt til å betale
Kvam 588 808 kroner med tillegg av forsinkelsesrenter fra 13. januar 2009. Han ble også dømt
til å erstatte Kvams sakskostnader for forliksrådet og tingretten med i alt 157 377,50 kroner.
Svanhild Røhjell Haugan ble frifunnet, men ble ikke tilkjent sakskostnader.
(4) Bjørn Haugan anket den del av dommen som gjaldt kravene mot Arild Bakke Kvam inn for
Frostating lagmannsrett, som 21. juni 2011 avsa dom med slik slutning:
”1. Bjørn Haugan betaler 320.000 – trehundreogtyve tusen – kroner til Arild Bakke Kvam
med tillegg av renter etter lov om forsinkelsesrenter § 3, regnet fra 13. januar 2009, til
betaling skjer.
2. Partene bærer egne sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.”
(5) Arild Bakke Kvam har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder
avgjørelsen av sakskostnadene. Anken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og 2
bevisvurderingen i forbindelse med sakskostnadsavgjørelsen. Han anfører i hovedtrekk:
(6) Det sentrale spørsmålet både for tingretten og lagmannsretten var om han hadde et penge- og
erstatningskrav mot Haugan. Hans påstand var oppad begrenset til 588 808 kroner, og både
tingrettens og lagmannsrettens dom ligger innenfor denne påstanden. Utgangspunktet må
derfor være at han har vunnet saken og har krav på sakskostnader etter tvisteloven § 20-2
første ledd. Hovedtyngden i saken har uansett dreid seg om det var grunnlag for hans penge-
og erstatningskrav, ikke selve utmålingen. Lagmannsretten har ikke i tilstrekkelig grad vurdert
om han har vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige. Dermed har den bygget avgjørelsen på
uriktig lovforståelse, og avgjørelsen lider dessute n av saksbehandlingsfeil.
(7) Subsidiært anføres at han har fått medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Selv om
lagmannsretten har lagt dette til grunn, har den ikke foretatt en konkret vurdering av om
tungtveiende grunner tilsier at han bør tilkjennes sakskostnader. Lagmannsretten skulle ha
vurdert om resultatet ligger tett opp til medhold i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 andre
ledd. Videre er en stor andel av de pådratte sakskostnadene knyttet til sakens kjerne som var å
dokumentere at kravene faktisk eksisterer. Dette taler for at han tilkjennes sakskostnader etter
§ 20-3 andre punktum. Lagmannsrettens avgjørelse er dermed bygget på uriktig lovforståelse
og saksbehandlingsfeil.
(8) Arild Bakke Kvam har lagt ned slik påstand:
”1. Arild Bakke Kvam tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.
2. Arild Bakke Kvam tilkjennes sakskostnader for Høyesterett med kr 18.000.”
(9) Bjørn Haugan har i hovedtrekk gjort gjeldende:
(10) Vurderingen av om Kvam har vunnet saken, må gjøres ut fra det tilkjente beløpet, som er
betydelig lavere enn hans påstand. Når en part ikke har vunnet saken, men bare fått medhold i
det vesentlige, står retten relativt fritt ved vurderingen av sakskostnadene, forutsatt at saken
har budt på så mye tvil at det er rimelig at hver av partene bærer sine egne sakskostnader. I
dommen gir lagmannsretten uttrykk for usikkerhet med hensyn til resultatet. Dette begrunner
at Kvam ikke er tilkjent sakskostnader. Kvams anfør sel om at tvistetemaet i realiteten var om
kravene eksisterte, vil ikke være relevant med mindre det opprinnelig ble anlagt et
fastsettelsessøksmål. I denne saken er det tale om et fullbyrdelsessøksmål, og da er størrelsen
på det tilkjente beløpet avgjørende.
(11) Bjørn Haugan har lagt ned slik påstand:
”1. Anken forkastes
2. Bjørn Haugan tilkjennes sakskostnader for Høy esterett med kr 7 875,-.”
(12) Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(13) Ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovanvendelse og
saksbehandling ved avgjørelsen av sakskostnadene og bevisvurderingen så langt den
utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen, jf. tv isteloven § 20-9 tredje ledd. Utvalget kan
dermed blant annet prøve om lagmannsretten har fors tått og anvendt kriteriene i § 20-2 tredje
ledd riktig, herunder om sakskostnadsavgjørelsen bygger på en tilstrekkelig bred vurdering.
Den konkrete vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for eventuelt 3
å frita motparten for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd – eventuelt pålegge motparten
ansvar etter § 20-3 – kan utvalget derimot som hovedregel ikke prøve. Dette skjønnet kan bare
overprøves dersom det fremstår som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig.
(14) Etter tvisteloven § 20-2 første ledd har den v innende part som utgangspunkt krav på full
dekning av sine sakskostnader fra motparten. Etter § 20-2 andre ledd er saken vunnet hvis
parten har fått medhold ”fullt ut eller i det vesentlige”. Om kriteriet ”i det vesentlige” uttales
det i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 444 første sp alte at ”[d]ette kriteriet er noe lempeligere
enn kriteriet ’fuldstændig’ i tvistemålsloven § 172 første ledd”.
(15) Om anvendelsen av § 20-2 for behandlingen i lagmannsretten uttales det i lagmannsrettens
dom:
”Bjørn Haugan har oppnådd et bedre resultat for lag mannsretten enn for tingretten. Beløpet han
er dømt til å betale er redusert fra 588.808 kroner til 320.000 kroner, det vil si med ca. 45 %. Kvam
har dermed fått medhold av betydning uten å vinne saken. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2
skal hver av partene derfor bære sine sakskostnader med mindre tungtveiende hensyn tilsier
unntak, jf. tvisteloven § 20-3 første punktum. Lagm annsretten finner ikke at tungtveiende hensyn
tilsier at Kvam tilkjennes erstatning for sakskostnader.”
(16) Sakskostnadsavgjørelsen for lagmannsretten ska l ta utgangspunkt i påstandene i anken og
anketilsvaret, jf. Skoghøy i Lov og Rett 2011 side 111-141 på side 116. Dette innebærer at
selv om sitatet fra forarbeidene viser at tvisteloven § 20-2 første og andre ledd har et noe
videre anvendelsesområde enn tvistemålsloven § 172, er det likevel mye som kan tale for at §
20-2 ikke kommer til anvendelse for sakskostnadene ved lagmannsrettsbehandlingen.
(17) En eventuell tilkjennelse av sakskostnader for lagmannsretten synes derfor å måtte vurderes
etter tvisteloven § 20-3. Etter denne bestemmelsen kan en part som har fått ”medhold av
betydning” tilkjennes sakskostnader dersom ”tungtveiende grunner” tilsier det. Ved denne
vurderingen skal det etter andre punktum blant annet legges ”særlig vekt på hvor mye parten
har fått medhold, og andelen av sakskostnadene som knytter seg til den delen av saken”.
(18) Når det ikke tilkjennes sakskostnader etter tvisteloven § 20-3, er det som hovedregel
tilstrekkelig, som sitatet fra lagmannsrettens dom viser, at det fremgår av dommen at retten har
overveid om unntaksregelen skal anvendes. Fra dette utgangspunktet må det gjøres unntak for
tilfeller hvor retten har gitt uttrykk for tvil, eller hvor saksforholdet for øvrig ligger slik an at
det ville ha vært nærliggende å vurdere unntaksbestemmelsen, jf. Rt. 2002 side 942 om det
tilsvarende spørsmålet i forhold til tvistemålslove n § 172 andre ledd. I slike tilfeller må det gis
en noe mer utfyllende begrunnelse.
(19) Det fremgår av lagmannsrettens dom at Haugan er sterkt å bebreide for situasjonen ved den del
av kravet som hadde tilknytning til driften av selskapet HK Eiendomsinvest Ltd, og som
utgjorde nærmere 60 prosent av det maksimumsbeløpet som det ble nedlagt påstand om og
som var tilkjent i tingretten. Om dette uttaler lagmannsretten:
”Grunnlaget for erstatningskravet er at Haugan har tappet selskapet for penger ved at han har
forbrukt midler på kontoen til egne formål med den følge at selskapet ikke har hatt økonomi til å
tilbakebetale alle utleggene som Kvam har hatt.
Det er ubestridt at Haugan har blandet sammen sin egen økonomi med økonomien i selskapet. Det
er intet som tyder på at Kvam var klar over at det fant sted en slik sammenblanding. Haugans
vegring mot å gi Kvam innsyn i kontoen underbygger dette. Kvam hadde etter lagmannsrettens
syn grunn til å regne med at Haugan som den reelle daglige lederen og økonomiansvarlige i 4
selskapet sørget for å holde selskapets midler atsk ilt fra sine egne.”
(20) På bakgrunn av denne beskrivelsen av Haugans opptreden var det nærliggende å gi en nærmere
begrunnelse for hvorfor det ikke forelå ”tungtveiende grunner” for å tilkjenne sakskostnader
med hjemmel i § 20-3. I denne sammenheng er det også av betydning at tingretten hadde
tilkjent Kvam det maksimumsbeløpet som han hadde ne dlagt påstand om, og at man normalt
ikke kan forvente at en part som har fått fullt medhold i tingretten, helt eller delvis skal oppgi
sitt krav fordi motparten anker dommen.
(21) For tilkjennelse av sakskostnader etter tvisteloven § 20-3 kreves det dessuten at parten har fått
”medhold av betydning”. Ved denne vurderingen skal det ikke bare legges vekt på hvor mye
som er tilkjent, men også hvor tyngdepunktet i saken ligger. Utvalget viser til Rt. 2010 side
508 hvor det i avsnitt 18 uttales at et avvik fra maksimumsbeløpet ”kan lettere være forenlig
med at saken i det vesentlige er vunnet hvis tvisten hovedsakelig gjaldt spørsmålet om det
forelå grunnlag for erstatning eller oppreisning”.
(22) Også for lagmannsretten bestred Haugan at han skyldte noe som helst. Lagmannsrettens dom
etterlater et inntrykk av at en betydelig del av ankeforhandlingen medgikk til å motbevise dette
og at en vesentlig andel av sakskostnadene dermed var knyttet til denne del av saken. Når dette
sammenholdes med at Kvam ble tilkjent ca. 55 % av maksimumsbeløpet, og lagmannsretten
selv uttaler at Kvam hadde fått ”medhold av betydning”, skulle lagmannsretten ha gitt en
nærmere begrunnelse for at den ikke anvendte § 20-3. Ved den konkrete vurderingen er det
uten betydning at saken ble anlagt som et fullbyrdelsessøksmål og ikke som et
fastsettelsessøksmål. Utvalget nøyer seg med å vise til at behovet for å oppnå tvangsgrunnlag
tilsier at dette er den naturlige fremgangsmåten når en motpart ikke frivillig innfrir et krav.
(23) Om sakskostnadene for tingretten uttaler lagmannsretten:
”Når det gjelder sakskostnadsavgjørelsen for tingre tten skal lagmannsretten legge sitt resultat til
grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Det skal her tas utgangspunkt i at Kvam oppnådde et
resultat i forhold til påstanden som ligger på et slikt nivå at det ikke kan sies at han i det vesentlige
har vunnet saken, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd. Sakskostnadsavgjørelsen for tingretten må
derfor treffes ut fra hovedregelen i § 20-2. Heller ikke ved denne avgjørelsen er det grunnlag for å
gjøre unntak i medhold av tvisteloven § 20-3 første punktum.”
(24) Ankeutvalget går ikke inn på om det var uriktig ikke å anvende tvisteloven § 20-2, men nøyer
seg med å fremheve at lagmannsretten i alle fall skulle ha gitt en nærmere begrunnelse for
hvorfor den ikke anvendte § 20-3. Det vises til det som er uttalt foran om det tilsvarende
spørsmålet for sakskostnadene ved behandlingen i la gmannsretten.
(25) Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, må etter dette oppheves.
(26) Anken har ført fram, og ankeutvalget har komme t til at Kvam må tilkjennes sakskostnader for
behandlingen i Høyesterett. Advokat Fjeld-Nielsen h ar oppgitt at hun vil avkreve sin part 18
000 kroner i salær i anledning av behandlingen i Hø yesterett. Ankeutvalget har kommet til at
nødvendige kostnader utgjør 10 000 kroner inkludert merverdiavgift, jf. tvisteloven § 20-5. I
tillegg kommer rettsgebyr med 5 160 kroner. Etter dette tilkjennes det sakskostnader med 15
160 kroner.
(27) Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G : 5
1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, oppheves.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Bjørn Ha ugan til Arild Bakke Kvam 15 160 -
femtentusenetthundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne
kjennelsen.
Bergljot Webster Magnus Matningsdal Ragnhild Noer
(sign.) (sign.) (sign.)
Riktig utskrift: