HR-1992-195-K - Rt-1992-519
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-04-02 |
| Publisert: | HR-1992-00195-K - Rt-1992-519 (148-92) |
| Stikkord: | Familierett, Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00195 K, Lnr 195K/1992, jnr 74/1992 |
| Parter: | A (advokat Ingrid Bø Lædre) mot B (advokatfirmaet Klomsæt, Grændsen & Co v/advokat Roger Foyn). |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Barneloven (1981) §44, §46 |
B og A inngikk ekteskap 4 juli 1986. Ekteparet har to fellesbarn, C, født xx.xx.1986, og D, født xx.xx.1989. Partene ble separert ved Fylkesmannen i Oslo og Akershus bevilling av 10 januar 1990. De var da enige om felles foreldreansvar og at moren skulle ha den daglige omsorg for barna. Faren skulle ha vanlig samværsrett.
Våren 1991 anmeldte moren faren til politiet for seksuelle overgrep mot den eldste av pikene. Hun nektet etter dette å la faren få være sammen med barna.
Ved stevning av 22 juli 1991 til Indre Follo herredsrett satte B frem krav om vanlig samværsrett. Han begjærte samtidig midlertidig forføyning med krav om det samme.
Indre Follo herredsrett avsa 1 november 1991 kjennelse i spørsmålet om foreløbig avgjørelse. Kjennelsen har denne slutning:
"1. B skal inntil videre under saksforberedelsen for herredsretten ikke ha samvær med C og D.
2. Partene skal ha felles foreldreansvar for C og D inntil videre under saksforberedelsen."
Etter kjæremål avsa Eidsivating lagmannsrett kjennelse med slik slutning:
"1. B gis samvær med C, født xx.xx.1986, og D, født xx.xx.1989, to timer en gang pr. uke, første gang i uke 1 1992. Under besøkene skal enten barnas mor, A, eller annen person som enten moren eller barnevernskontoret i X utpeker, være til stede. Ordningen skal vare inntil rettskraftig dom foreligger.
2. Saksomkostningene tilkjennes ikke."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket loven feil når den har satt betingelsene for farens samvær. Betingelsene pålegger moren å være til stede. En slik plikt har ikke moren etter barneloven §44 og §46. Dessuten har hun nå flyttet til Y slik at det eventuelt er barnevernet i Y som skal utpeke den person som skal være til stede under Bs samvær med barna. Retten kan ikke pålegge verken henne eller barnevernet å utpeke en person som skal være til stede under besøkene.
A har nedlagt denne påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 27. desember 1991 avvises, og Indre Follo Herredsretts kjennelse av 23 september 1991 stadfestes.
2. B betaler saksomkostninger til A, eventuelt til det offentlige."
B viser til sine tidligere anførsler.Det ikke er ført noe bevis for at han har forgrepet seg mot barna. Han hevder dessuten at moren ikke vil medvirke til at samværsordningen kan la seg gjennomføre. Dette må få den konsekvens at retten må tilkjenne ham samværsrett uten at moren eller representanter for barnevernet er til stede.
B har nedlagt slik påstand:
"1. B gis samvær med C, født xx.xx.1986 og D, født xx.xx.1989 etter rettens skjønn, dog i ukontrollerte former.
2. A betaler saksomkostninger til B, evt. til det offentlige med kr. 2.500,-.
Subsidiært:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 27. desember 1991 stadfestes.
2. A betaler saksomkostninger til B, evt. til det offentlige med kr. 2.500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jfr tvistemålsloven §404. I det foreliggende tilfelle gjelder kjæremålet lagmannsrettens lovtolking.
Lagmannsretten har i det foreliggende tilfellet gitt faren rett til samvær under kontroll av en tredje person. Det er opplyst at barnevernsmyndighetene på morens nåværende bosted ikke ønsker å medvirke ved gjennomføring av samværsretten, men dette berører ikke det sentrale i lagmannsrettens kjennelse, nemlig at faren har rett til samvær i kontrollerte former. De spørsmål som er reist i kjæremålet gjelder morens plikt til å medvirke til at denne rett blir en realitet, enten ved at hun selv følger barnet eller utpeker en tredjemann som gjør det.
Utvalgets flertall, dommerne Skåre og Langvand bemerker:
I kjennelsen Rt-1960-1214 er lagt til grunn at den av foreldrene som har barnet hos seg, har en "positiv plikt til lojalt å medvirke til at besøksretten kan gjennomføres..." Lagmannsrettens kjennelse sier - som vanlig er i slike saker - ikke noe uttrykkelig om denne medvirkningsplikt. Kjennelsen bygger imidlertid på de alminnelige rettsregler som knytter seg til slike kjennelser, den pålegger ikke moren bestemte former for medvirkning som går ut over det hun ut fra hensynet til egen integritet bør kunne motsette seg. Den lojalitetsplikt som den foran nevnte kjennelse fra 1960 gir uttrykk for, må derfor gjelde i det foreliggende tilfelle.
Dommer Backer finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til det rettslige omfang av morens medvirkningsplikt, da han forstår lagmannsrettens kjennelse slik at den bygger på en forutsetning om at moren og barneverskontoret frivilling vil medvirke til den samværsordning som lagmannsretten mener er til beste for barnet.
Det samlede utvalg kan etter dette ikke se at lagmannsretten bygger på uriktig lovtolking og kjæremålet må forkastes. Motkjæremålet reiser spørsmål som ligger utenfor utvalgets kompetanse. Det må derfor avvises. Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Når bortses fra den ovennevnte særuttalelse, er kjennelsen enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Motkjæremålet avvises.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.