HR-1993-1556-S - Rt-1993-886
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-16 |
| Publisert: | HR-1993-01556-S - Rt-1993-886 (328-93) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Privat straffesak, Sikkerhet for saksomkostninger |
| Sammendrag: | Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-01556 S, jnr 637/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Dissens: Skåre |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §413, Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §172, §382, §388, §440 |
I privat straffesak som A har anlagt mot advokat B påla Bergen byrett ved beslutning av 28 desember 1992 A å stille sikkerhet med kr 50.000,- innen fire uker fra forkynnelsen av beslutningen, som fant sted 5 januar 1993.
A påkjærte beslutningen til Gulating lagmannsrett som ved kjennelse av 5 februar 1993 forkastet kjæremålet. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse av 18 mars 1993 forkastet kjæremålet.
B krevde saken avvist på grunn av manglende sikkerhetsstillelse, og Bergen byrett avsa 30 april 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr 92-00978 M/02 avvises.
2. A betaler til advokat B innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen kr 16.275,- i saksomkostninger."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som den 11 juni 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens kjennelse oppheves."
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at det foreligger feil lovtolking. Det kan ikke legges til grunn at avgjørelsen i Rt-1991-786 er å forstå slik at ved kjæremål over en avgjørelse etter straffeprosessloven §413 skal det alltid settes ny frist. Det gjøres for det første gjeldende at det kjæremål som A fremsatte over Bergen byretts beslutning om sikkerhetsstillelse ikke er gitt oppsettende virkning. Kjæremålet hadde heller ikke automatisk oppsettende virkning, jf straffeprosessloven §382. Når verken lagmannsretten eller Høyesteretts kjæremålsutvalg satte noen ny frist, må det innebære at den opprinnelige 4 ukers frist som Bergen byrett hadde satt, løp uavhengig av As kjæremål. Når kjæremålsutvalget ikke har satt noen ny frist, som utvalget formodentlig hadde adgang til, må det tolkes dithen at utvalget heller ikke fant noen grunn til å sette ny frist. Den forståelse lagmannsretten legger til grunn, nemlig at utvalget overlot til byretten å sette ny frist, fremkommer ikke av kjennelsen. Den kjærende part kan heller ikke se at byretten hadde noen hjemmel til å fastsette en ny frist slik lagmannsretten synes å legge til grunn.
For det annet vises til at byretten ventet noen uker fra kjæremålsutvalgets avgjørelse forelå til den avsa avvisningskjennelse. Da kjærende part sendte brev av 13 april 1993 med krav om avvisning, ble brevet av byretten den 15 april sendt i kopi til A. 14 dager deretter avsa byretten sin avvisningskjennelse. Dette må under enhver omstendighet være tilstrekkelig i relasjon til kravet om ny frist.
Selv om ny frist ikke uttrykkelig var satt, hadde A i alle fall oppfordring til å stille sikkerhet innen 4 uker etter at kjæremålsutvalgets kjennelse av 18 mars 1993 forelå. Dette må også være tilstrekkelig i forhold til fristkravet.
For øvrig vises til tilsvar av 3 juni 1993 til Gulating lagmannsrett.
Under enhver omstendighet hevdes det å foreligge saksbehandlingsfeil da lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Retten har ikke vist til noen lovforskrifter i det hele tatt foruten kjæremålsutvalgets avgjørelse fra 1991 som det er referert til.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Byrettens kjennelse stadfestes.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Advokat B tilkjennes saksomkostninger med kr 700,-."
A anfører at straffeprosessloven §413 må tolkes slik at det først er når den endelige gitte frist som Høyesteretts kjæremålsutvalg har fastsatt, jf Rt-1991-786, er oversittet, at en privat straffesak kan avvises.
Når utvalget ikke har fastsatt en slik frist, må den underordnede rett av hensyn til rettslikheten sette ny frist. Det er det som her feilaktig ikke er gjort av byretten, men som lagmannsretten har påpekt at byretten skal gjøre. Det foreligger således verken feil lovtolking eller feil ved saksbehandlingen i lagmannsrettens kjennelse.
Når det ikke er satt noen frist i en straffesak, løper det heller ikke noen frist som kan avbrytes og som skal avbrytes for at et søksmål skal kunne avvises. I straffesaker er dette en viktig regel fordi det ikke kan gis oppreisning for fristoversittelse, jf domstolloven §153.
Det er nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes.
B dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 700,- for behandlingen av kjæremål."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da det dreier seg om et videre kjæremål kan utvalget bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift, jf straffeprosessloven §388.
Ved avgjørelsen har utvalget delt seg i et flertall bestående av dommerne Christiansen og Holmøy, og et mindretall bestående av dommer Skåre. Flertallet vil bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking, nærmere bestemt at det følger av straffeprosessloven §413 at det i det foreliggende tilfelle skulle vært satt en ny frist for saksøkeren til å stille sikkerhet for mulige saksomkostninger.
Utvalget kan ikke se at dette er en riktig rettsoppfatning. Det følger av straffeprosessloven §382 at kjæremål over pålegget om å stille sikkerhet ikke hadde oppsettende virkning i forhold til den frist på fire uker som byretten hadde satt. Dersom kjæremålsinstansene ikke fastsatte nye frister, løp altså den opprinnelige frist for pålegget. I praksis har det ofte vært satt nye frister fordi det er hensiktsmessig, jf blant annet Rt-1990-587 og Rt-1991-786, hvor utvalget forlenget nye frister som var satt av lagmannsrettene. Man kan imidlertid ikke se at dette er et absolutt krav fra loven side jf således nærværende sak. Men rimelighet kan tilsi at saksøkeren - hvis sikkerhet ikke er stillet før han blir kjent med at beslutningen om sikkerhetsstillelse er endelig - alt etter de konkrete forhold har en rimelig områdingstid for å stille sikkerhet før saken avvises. Må det ut fra de konkrete forhold i saken sies at saksøkeren faktisk har hatt slik områdingstid, kan han ikke påberope seg at det formelt skulle vært satt en ny frist. Dette spørsmål er ikke vurdert av lagmannsretten. Dens kjennelse blir derfor å oppheve og saken hjemvises til ny behandling.
Mindretallet, dommer Skåre, vil bemerke:
Jeg er enig med flertallet i utgangspunktet: Hvor underinstansen har forholdt seg avventende under behandlingen av kjæremålssaken til tross for at kjæremålet ikke er gitt oppsettende virkning, må den kjærende part få en rimelig områdingstid før saken eventuelt avvises. Men jeg mener - som lagmannsretten - at dette bør gjøres ved at enten kjæremålsinstansen eller den rett som traff avgjørelse om sikkerhetsstillelse setter en bestemt frist for innbetaling. Mitt standpunkt er derfor at kjæremålet må forkastes.
Kjæremålet har ført frem og den kjærende part må tilkjennes saksomkostninger for utvalget i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd, jf straffeprosessloven §440 første ledd. Disse settes til kr 700.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises lagmannretten til ny behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A 700 - syvhundre - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelen av denne kjennelse.