HR-2000-1492-K - Rt-2001-92
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-19 |
| Publisert: | HR-2000-01492-K - Rt-2001-92 (19-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over saksomkostninger. |
| Saksgang: | Lofoten herredsrett nr. 98-338 A - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-93 - Høyesterett HR-2000-01492, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Jens Blix-Nilsen) mot B's arvinger v/E, C, D (advokat Odd A. Drevland) |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Bruzelius, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §181 |
Kjæremålet gjelder saksomkostninger.
A har hatt fullmakt til å forestå det private skiftet etter B som døde 5. februar 1984. Utlodning ble foretatt i henhold til en oppstilling fra advokat Jac Johansen datert 17. oktober 1984. Brutto aktiva i henhold til denne var kr 395.478, og passiva kr 37 320. Differansen ble fordelt på B's arvinger etter loven. Det var en søster og barn av ytterligere sju søsken. A var ikke arving, men sønn av arvingen F, en niese av avdøde.
Etter F's død kom det i 1997 frem påstander om at A skulle ha underslått midler fra boet. Det ble hevdet at det i avdødes hus fantes en kiste med kontante penger. Det skulle være kr 205.000 som ble telt opp, og dertil et beløp av ukjent størrelse som A måtte ha underslått før opptellingen. A's halvsøster og svoger skulle sammen med A ha vært med på å åpne kisten og sett at den var breddfull av penger, og senere med på å telle opp. A benektet ethvert kjennskap til saken.
En del arvinger etter B, samt C, bror av A, tok 21. august 1998 ut stevning mot A med slik påstand:
«A dømmes til å betale til de øvrige arvinger i B's dødsbo v/E og C, en sum oppad begrenset til kr 2 million med tillegg av 12 % rente fra 04.05.98 og frem til betaling skjer»
X herredsrett avsa dom 4. november 1999 med slik slutning:
«1. A dømmes til å betale til de øvrige arvingene i B's dødsbo v/E og C, kr 210.000,- med tillegg av 12 % renter fra 21. september 1998 til betaling skjer.
2. Partene bærer sine egne saksomkostninger.»
A anket til lagmannsretten, og arvingene motanket. Hålogaland lagmannsrett avsa dom 4. september 2000. Arvingenes påstand var referert slik:
«1. I motanken:
A dømmes til å betale B's arvinger v/E, C og D en sum oppad begrenset til en million kr med tillegg av 12 % rente fra 4 mai 1998 og frem til betaling skjer.
2. Til anken - for ankemotparten subsidiær påstand:
X herredsretts dom stadfestes.
3. I begge tilfelle:
B's arvinger v/E, C og D tilkjennes saksomkostninger for så vel herredsrett som lagmannsrett.
Dommen hadde følgende slutning:
«1. A dømmes til å betale arvingene etter B v/E, C og D 410.000 - firehundreogtitusen - kr med tillegg av 12 % rente fra 21 september 1998 og frem til betaling skjer.
2. A dømmes til å betale arvingene etter B v/E, C og D 78 200 - syttiåttetusen-tohundre - kr i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale arvingene etter B v/E, C og D 58 090 - femtiåttetusen-ognitti - kr i saksomkostninger for herredsretten innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Dette innebar at A ble pålagt å betale fulle saksomkostninger for herredsretten og i begge sakene for lagmannsretten. Når det gjaldt motankesaken, fant lagmannsretten at den var delvis vunnet, delvis tapt fordi arvingene ikke hadde fått medhold i at forsinkelsesrente skulle løpe fra 4. mai 1998. I utgangspunktet skulle partene da bære hver sine omkostninger, jf tvistemålsloven §174 første ledd, jf §180 annet ledd. Lagmannsretten anså imidlertid dette slik at A bare hadde vunnet saken på et tvistepunkt av liten betydning, slik at unntaksregelen i §174 annet ledd burde anvendes.
A har påanket dommen til Høyesterett og subsidiært erklært kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg over saksomkostningsavgjørelsen. Anken er nektet fremmet til Høyesterett ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 19. januar 2001 i sak nr. 2000/1491 (HR-2000-1491-K).
I kjæremålet har A anført:
Lagmannsrettens avgjørelse er i strid med loven når det gjelder saksomkostningene for herredsretten og i motankesaken for lagmannsretten.
Herredsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet er korrekt ut fra det materielle resultat herredsretten er kommet til. Det er vist til herredsrettens begrunnelse.
I motankesaken for lagmannsretten har lagmannsretten korrekt lagt til grunn at saken er dels vunnet, dels tapt. Men det var feil av lagmannsretten å legge til grunn at det bare er i et tvistepunkt av liten betydning at A har vunnet saken. Han må anses å ha vunnet saken delvis også når det gjelder det erstatningsbeløp som ble tilkjent. Arvingene krevde en sum begrenset oppad til en million kroner, men ble bare tilkjent 200.000 kroner. Det er feil å legge til grunn at dette er en påstand som gir anvisning på utmåling etter rettens skjønn, slik at dette tvistepunktet må anses fullstendig tapt for A når han blir pålagt å betale en del av det påståtte beløp.
Arvingenes påstand gav ikke anvisning på utmåling etter rettens skjønn. Påstanden for herredsretten var to millioner kroner. Dette ble for lagmannsretten endret til en million fordi arvingene mente at dette var det beløp som det var bevismessig dekning for. Det er ikke nevnt i påstanden at beløpet skal utmåles etter skjønn. Arvingene ble bare tilkjent et mindre beløp i forhold til påstanden. I tillegg kommer at de ikke vant frem fullt ut med sin rentepåstand. Det var derfor feil å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd om at hver av partene dekker sine egne omkostninger.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt:
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i dommen pkt. 2 og 3 endres slik at hver av partene betaler sine egne saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett for så vidt gjelder motanken.
2. Subsidiært:
Lagmannsrettens dom pkt. 2 og 3 oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
3. I begge tilfeller:
A tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
B's arvinger v/E, C og D har tatt til motmæle og anført at de for lagmannsretten vant frem med en dobling av det beløpet de ble tilkjent av herredsretten, og at de også har vunnet frem i prinsippet ved å få fastslått at de de facto hadde et krav mot A. Arvingene ba retten fastsette et beløp med en begrensning oppad. Dette er en oppfordring til domstolen om å utvise skjønn, noe som også ble presisert i den muntlige prosedyren. Lagmannsretten utviste et skjønn hvor den bevisst valgte ikke å ta for hardt i for å være på trygg grunn med hensyn til hvor mye som var unndradd i tillegg til de kr 210.000 som ble telt opp.
Dette er en nødvendig konsekvens av rettens forståelse av faktum, og omkostningsavgjørelsen henger nødvendig sammen med bevisvurderingen i hovedsaken. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan vanskelig komme til noen annen avgjørelse, da utvalget etter tvistemålsloven §181 annet ledd er bundet av lagmannsrettens bedømmelse av sakens bevis. Lagmannsrettens avgjørelse er ikke i strid med loven.
B's arvinger v/E, C og D har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. B's arvinger v/E m/fl. tilkjennes saksomkostninger for Kjæremålsutvalget.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, og utvalgets kompetanse er da begrenset av tvistemålsloven §181 annet ledd til å prøve om avgjørelsen er «i strid med loven», derunder om den bygger på et uforsvarlig skjønn eller lider av saksbehandlingsfeil for øvrig.
Kjærende part har for det første anført at lagmannsretten i motankesaken ikke skulle ha anvendt unntaket i tvistemålsloven §174 annet ledd, fordi kravet var på 1 million kroner, mens det ble tilkjent bare 200.000 kroner. Kjæremålsutvalget vil til dette først bemerke at utvalget må antas å ha kompetanse etter tvistemålsloven §181 annet ledd til å prøve lagmannsrettens grunnlag for å anvende denne unntaksregel, og således i dette tilfellet om det kan legges til grunn at det bare var i «tvistepunkter av liten betydning» at A har vunnet frem, jf. Rt-1979-1277. Kjæremålsmotpartens påstand var formulert slik at kjærende part - A - dømmes til å betale arvingene «en sum oppad begrenset til en million kroner...». Utvalget ser det slik at denne påstand vanskelig kan forstås annerledes enn at det overlates til rettens skjønn å utmåle erstatningen innenfor den angitte ramme, avhengig av hvilke verdier lagmannsretten finner bevist er unndratt boet. Når lagmannsretten i denne situasjon tilkjenner et beløp på 200.000 kroner, må saken for så vidt anses vunnet fullt ut, jf. Skoghøy «Tvistemål» side 986, og tvistemålsloven §174 første ledd kan ikke anvendes på dette grunnlag. Det er utelukkende det senere utgangspunkt for beregningen av forsinkelsesrente som har begrunnet anvendelse av denne bestemmelsen. Kjæremålsutvalget har på denne bakgrunn intet å bemerke til at lagmannsretten har anvendt unntaksregelen i §174 annet ledd under henvisning til at det bare er i et tvistepunkt av mindre betydning at kjærende part har vunnet frem.
Kjærende part har videre anført at det var uriktig av lagmannsretten å sette til side herredsrettens avgjørelse etter tvistemålsloven §174 første ledd om at hver av partene bærer sine omkostninger og i stedet tilkjenne kjæremålsmotparten fulle saksomkostninger etter unntaksregelen i annet ledd.
Denne anførsel kan ikke føre frem. Når herredsretten fant å burde anvende tvistemålsloven §174 første ledd, ble det begrunnet slik (dommen side 14):» Til grunn for det skjønnsmessige kravet ligger imidlertid kravet om «erstatning» for unndratte penger, obligasjoner m.m. Saksøkerne tilkjennes ikke erstatning for bl.a obligasjonene på grunn av manglende bevis, og de kan etter dette ikke anses å ha vunnet saken fullstendig». Slik kjæremålsutvalget ser det, bedømte lagmannsretten bevisene annerledes på dette punkt. Det heter således i lagmannsrettens dom (side 7): «På bakgrunn av bevisføringen må det legges til grunn at det befant seg mer penger i kisten enn 205.000 kroner, samt at det andre steder i huset befant seg verdipapirer, og at A har unndratt pengene og verdipapirene fra boet».
Kjæremålsutvalget peker på at det er lagmannsrettens materielle domsresultat som skal legges til grunn for dens avgjørelse av omkostningene i herredsretten. Utvalget er ved prøvingen av om sistnevnte avgjørelse er i strid med loven, bundet av lagmannsrettens bedømmelse av sakens bevis, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd annet punktum. På denne bakgrunn kan ikke utvalget se at lagmannsrettens anvendelse av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd i forhold til saksomkostningene i herredsretten, er i strid med loven, og kjæremålet tas heller ikke til følge på dette punkt.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste i sin helhet.
Kjæremålsmotparten tilkjennes 3 000 kroner i saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B's arvinger v/E, C og D i fellesskap 3.000 - tretusen - kroner inne 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.