LA-1995-209
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-18 |
| Publisert: | LA-1995-00209 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett Nr: 94-00072 - Agder lagmannsrett LA-1995-00209 A. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjæremålet forkastet - HR-1996-00140K . |
| Parter: | Ankende part: Bartou Knipmeijer (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Sørlie) Ankemotpart: Larvik kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jan Henrik Frantzen) |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann, Lagdommer Inge Hobæk, Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug |
| Lovhenvisninger: | Ligningsloven (1980) §8-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §10-2, §10-4, §3-11, §3-12, §4-8, §8-3, Ligningsloven (1980) |
I sak mellom Bartou Knipmeijer og Larvik kommune avsa Larvik herredsrett den 12. desember 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Larvik kommune frifinnes.
2. Innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse betaler Bartou Knipmeijer saksomkostninger til Larvik kommune med kr 12.000,- - kronertolvtusen -."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Bartou Knipmeijer ved advokat Steinar Sørlie har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Larvik kommune ved konstituert kommuneadvokat Jan Henrik Frantzen har imøtegått anken og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Tønsberg den 30. november 1995. Bartou Knipmeijer møtte og forklarte seg. For den ankende part møtte konsulent ved Larvik ligningskontor Gunnar Andreassen, som også avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne og dokumentert et bevisopptak av et annet vitne. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Bartou Knipmeijer ved advokat Steinar Sørlie har i hovedsak anført:
Saken gjelder spørsmålet om opphevelse av ligningen av Knipmeijer for 1992. Knipmeijer ble ved vedtak av 24. september 93 av Larvik ligningsnemnd skjønnsligninget i medhold av ligningsloven §8-2 nr. 1 bokstav c. Hans inntekt ble forhøyet med kr 100000,-, og han ble dessuten ilagt tilleggsskatt med kr 13675,-.
Det anføres at ligningsnemndas vedtak er ugyldig fordi vilkårene for skjønnsligning etter ligningsloven §8-2 nr. 1 bokstav c ikke forelå. Retten kan prøve ligningsnemndas rettsanvendelse og om vedtaket bygger på et riktig faktum. Dette kan retten prøve fullt ut. Ligningsmyndighetene har bevisbyrden for at vilkårene for skjønn forelå.
Selvangivelsen er grunnlaget for ligningen, og den skal legges til grunn dersom det ikke godtgjøres at den er uriktig. I dette tilfellet er det ingen feil i selvangivelsen, og ligningsmyndighetene har ikke påvist at det foreligger ikke oppgitt inntekt.
Ligningsnemnda har bygd på uriktig faktum når den har gått ut fra at det forelå grunnlag for skjønnsligning. Ligningsnemnda bygde på at Knipmeijer, ut fra den inntekt som var oppgitt i selvangivelsen for 1992 og formuesbevegelsen i forhold til det foregående år, hadde et negativt beløp på ca kr 24000,- til disposisjon for privat forbruk i 1992.
Ved sin beregning hadde ligningsnemnda for det første oversett et salg av aksjer i 1992 for 8614,-. På dette punkt er det enighet mellom partene.
Videre har ligningsnemnda foretatt en uriktig bevisbedømmelse når den har sett bort fra Knipmeijers opplysning om at han i 1992 mottok arv/gave fra sin mor på ca kr 50000,-. Det vises til Zimmer og Omholt: Ligningsforvaltningsrett side 79-82, hvor det fremgår at formålet ved fastsettelsen av saksforholdet ved ligningen er å komme frem til det riktige faktum. Ligningsmyndighetene har plikt til å foreta en fullstendig bevisbedømmelse. Knipmeijer hadde i selvangivelsen for 1992 oppgitt at han hadde mottatt arv/gave på kr 50000,-. Det er ingen grunn til at Knipmeijer skulle oppgi dette dersom det ikke var riktig. Oppgaven ble også til å begynne med godtatt av ligningskontoret. Først da Knipmeijer hadde opplyst om enkelte andre inntekter i 1992, ba ligningskontoret om nærmere dokumentasjon for de kr 50000,-. Knipmeijer sendte da inn en bekreftelse fra sin søster. Han hadde på dette tidspunkt ikke oppfordring til å komme med ytterligere dokumentasjon. Da ligningskontoret opplyste at den innsendte dokumentasjon ikke var tilfredsstillende, ba Knipmeijer opplyst hvilken dokumentasjon som krevdes. Ligningsnemnda traff imidlertid sitt vedtak uten å avvente noe nærmere opplysninger fra Knipmeijer. Ligningsnemnda uttaler i sitt vedtak at det burde foreligge et skifteoppgjør som viser utbetaling til Knipmeijer. Forholdet er imidlertid at noe slikt dokument ikke foreligger, og Knipmeijer hadde sendt inn den dokumentasjon han kunne skaffe.
Dernest var det uriktig av ligningsnemnda å se bort fra Knipmeijers opplysning om at han i 1992 hadde mottatt 6000 gylden, dvs. ca kr 20000,- fra sin bror som betaling for et gullur. Knipmeijer mener han hadde solgt uret til broren med rett til å kjøpe det tilbake dersom han fikk bedre økonomi. Broren har nærmest sett det slik at han lånte Knipmeijer pengene mot sikkerhet i gulluret. Det er uten betydning for spørsmålet om hvilket pengebeløp Knipmeijer hadde disposisjon i 1992 om man ser det som kjøp eller lån. Opplysningen om pengebeløpet fra broren kom frem så snart det var foranledning til det, nemlig etter ligningskontorets første henvendelse. Det kan ikke i slike tilfelle stilles noen generelt krav om skriftlig avtale eller kvittering for bankoverføring av pengene for at opplysningen fra skattyteren skal legges til grunn. Det må være tilstrekkelig at opplysningen i ettertid er bekreftet ved vitneforklaring fra Knipmeijers bror. Ankemotparten har anført at man stiller særlige beviskrav ved overføring av penger innen familien. I dette tilfellet kan imidlertid ikke forklaringen om salg av gulluret oppfattes som et påskudd fra Knipmeijers side. Det er gitt en rimelig forklaring på hvorfor salget fant sted.
Det var videre uriktig av ligningsnemnda å se bort fra leieinntekter på kr 21000,- for korttidsutleie sommeren 1992. Ligningskontoret ba om kvitteringer for husleieinntektene, og det ble sendt inn. Det er imidlertid klart at kvitteringer i dette tilfellet var av mindre interesse, og ligningskontoret burde i medhold av ligningsloven §4-8 bedt om bekreftelse fra leietakerne. Knipmeijer oppfattet det ikke slik at han hadde oppfordring til å komme med ytterligere dokumentasjon. Først under byrettens behandling kom det en oppfordring om å innhente bekreftelse. At bare en av de tre leietakerne i ettertid har vært villig til å bekrefte leieforholdet, kan ikke tillegges så stor vekt. De to andre hadde motforestillinger mot å avgi erklæringer som skulle brukes av ligningsmyndighetene, og da det var venner av ham, ville Knipmeijer ikke presse dem. Ligningsnemnda burde sett på sannsynligheten for at Knipmeijers opplysning om utleie sommeren 1992 var riktig. Han har forklart at han selv ikke var hjemme fordi han hadde arbeidsoppdrag på Lillehammer. Ligningsnemnda har i sitt vedtak uttalt at en leie på kr 3500,- pr. uke synes urimelig høyt. Dette er ikke riktig i betraktning av at det var tale om utleie om sommeren i Stavern. Ligningsnemndas bemerkning om at det burde ha foreligget husleiebok er forholdsvis virkelighetsfjern.
I sitt vedtak godtok ligningsnemnda at Knipmeijer i 1992 hadde mottatt kr 54000,- i husleie for leiligheten i første etasje. Ankemotparten har nå anført at dette beløpet må reduseres med kr 8000,-, da de oppgitte leietakere Astrid og Anne Andersen ikke hadde betalt kr 54000,-. Forholdet her er imidlertid at det var en annen leietaker de første par månedene i 1992, men hun betalte den samme leie, slik at inntekten på årsbasis var kr 54000,-.
Dersom man legger til grunn Knipmeijers opplysninger, kommer man til at han hadde ca kr 75000,- til disposisjon for privat forbruk i 1992, og det er da ikke grunnlag for skjønnsligning.
Subsidiært, dersom lagmannsretten godtar enkelte av Knipmeijers inntektsposter men mener at det likevel var grunnlag for skjønnsligning, må ligningen oppheves fordi skjønnet i så fall er basert på et uriktig faktum. Det er tale om feil som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold, jfr. ligningsloven §3-12. Det er nok at feilen kan ha hatt betydning. Alene den feil at man så bort fra salg av aksjer, kan ha hatt betydning for den skjønnsmessige inntektsfastsettelse.
Atter subsidiært anføres at det foreligger en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse. Ligningsloven §8-3 nr. 5 stiller krav til protokollasjon. Protokollasjonen i denne saken reiser tvil om ligningsnemnda har vurdert nøye hvordan man kom frem til et negativt privatforbruk på ca kr 24000,-. Videre lå forholdene i denne sak slik an at ligningsnemnda burde gått nærmere inn på bevisvurderingen. Det kan se ut som nemnda ikke har vært klar over at den plikter å foreta en fri bevisbedømmelse. Derimot tyder protokollasjonen på at ligningsnemnda har gått ut fra at det må foreligge en bestemt form for dokumentasjon, og når så ikke er tilfelle, plikter man ikke å vurdere de opplysninger som foreligger. Dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning, og som også må føre til opphevelse av ligningen.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Ligningen av Bartou Knipmeijer for 1992 oppheves.
2. Larvik kommune tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
Larvik kommune ved konstituert kommuneadvokat Jan Henrik Frantzen har i hovedtrekk anført:
Det er riktig at ligningsmyndighetene har bevisbyrden for at vilkårene for skjønnsligning foreligger. Denne bevisbyrden er oppfylt i denne saken. Den ankende part har ikke dokumentert at han i 1992 mottok gave/arv på kr 50000,-, kjøpesum for gullklokke ca kr 20000,- samt korttidsleieinntekter på kr 21000,-. Det er riktig at ligningsmyndighetene hadde oversett et aksjesalg som innbragte vel kr 8000,-, men til gjengjeld er det slik at de to leietakere som hadde bekreftet husleiebetaling i 1992 bare bodde i den utleide leilighet i 10 måneder, slik at leiebeløpet må reduseres med kr 8000,-. Av dette følger at den ankende part hadde et negativt beløp på ca kr 24000,- til disposisjon for privat forbuk i 1992, og det var da riktig å påplusse inntekten kr 100000,-. Ut fra Statistisk Sentralbyrås forbruksundersøkelse i 1988 lå gjennomsnittlig forbruk for enslige i den relevante aldersgruppe på kr 107900,-. Korrigert for gjeldsrenter og bilutgifter burde den ankende part hatt ca kr 80000,- til disposisjon for privat forbruk. Ved å påplusse inntekten kr 100000,-, får man et beløp på kr 76000,- til disposisjon for privat forbruk. Dette ligger da i underkant av gjennomsnittstallet fra Statistisk Sentralbyrå. Videre gir ligningsloven §10-2 og §10-4 hjemmel for å ilegge 30% tilleggsskatt.
Det følger av ligningsloven §4-8 at skattytere har plikt til å fremlegge tilfredsstillende dokumentasjon. Når det gjelder hvilken beviskraft forskjellige typer bevis kan tillegges, vises til Zimmer og Omholt: Ligningsforvaltningsrett side 84. I familieforhold stilles særlig strenge krav til bevisene. Det vises til Utvalget 1983/385 (dom av 24. mars 1982 av Bergen byrett), Utvalget 1988/595 (dom av 27. juni 1988 av Hardanger herredsrett) og Utvalget 1988/606 (dom av 30. juni 1988 av Hålogaland lagmannsrett). For så vidt gjelder den påståtte gave/arv på kr 50000,- fra den ankende parts mor, foreligger kun en erklæring fra søsteren. Det er merkelig at det ikke foreligger noe skriftlig om skifteoppgjøret mellom søsknene. Riktignok er det slik at beviskravene ikke er så strenge når noe har sannsynligheten for seg. Dette er ikke tilfelle her. Det er tale om forsendelse av kontante penger som en bekjent tok med seg fra Nederland til Norge, og det er uklart om hele gaven ble gitt i juni eller om Knipmeijer mottok penger både i februar og juni.
Når det gjelder salget av gullklokken til den ankende parts bror, foreligger ingen dokumentasjon utover forklaringen fra broren. Når det gjelder den påståtte leieinntekt sommeren 1992, fremla den ankende part kvitteringer for husleie som han hadde satt opp i ettertid. I brev av 6. september 1993 fra ligningskontoret fikk den ankende part oppfordring om å komme med bedre dokumentasjon. Noen slik dokumentasjon ble ikke mottatt før ligningsnemnda gjorde sitt vedtak, et vedtak som for øvrig ble gjort ved den ordinære ligningen. Den ankende part ville ha hatt mulighet til å påklage ligningen først til ligningsnemnda og deretter eventuelt til overligningsnemnda, og kunne da også ha fremlagt ytterligere dokumentasjon. Når han i stedet valgte å gå til sak, skal retten prøve forholdene slik de var for ligningsmyndighetene da vedtaket ble truffet. Det vises til Rt-1988-539 flg., samt Utvalget 1988 606 (dom av 30. juni 88 Hålogaland lagmannsrett) og Utvalget 1981 244 (dom av 16. februar 81 av Frostating lagmannsrett). For øvrig er det bare en av de tre oppgitte leietakere sommeren 1992 som i ettertid har vært villig til å bekrefte leiebetalingen.
Det bestrides at det foreligger saksbehandlingsfeil, og det vises for så vidt til herredsrettens dom. Protokollasjonen må anses god nok. Det er ikke vanskelig å se hvordan man kom frem til et negativt beløp disponibelt til privat forbruk. I hvert fall når det som her er tale om et vedtak ved ordinær ligning, kan det ikke stilles strengere krav til begrunnelsen. Det vises til ligningsloven §3-11 og Harbo, Kalgaard og Leikvangs kommentar til ligningsloven side 137.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Larvik kommune frifinnes.
2. Larvik kommune tilkjennes saksomkostninger for såvel byrett som lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken gjelder ligningsnemndas vedtak om skjønnsligning av Bartou Knipmeijer for 1992. Vedtaket bygger på at Knipmeijer ut fra de oppgitte inntekter for 1992 og formuesbevegelsen i forhold til det foregående år, hadde til disposisjon for privat forbruk et negativt beløp på kr 24000,-. Knipmeijer har anført at ligningsnemndas vedtak bygger på et uriktig faktisk grunnlag for så vidt som nemnda har sett bort fra Knipmeijers opplysninger om at han i 1992 mottok ca kr 50000,- i arv/gave fra sin mor, ca kr 20000,- fra sin bror som betaling for et gullur, samt inntekter ved korttidsutleie av egen leilighet sommeren 1992 med kr 21000,-. I tillegg kommer salg av aksjer for kr 8614,-. Det er enighet mellom partene om at denne siste inntekten var oversett av ligningsmyndighetene.
Når det gjelder den oppgitte arv/gave på kr 50000,-, er lagmannsretten under tvil kommet til at det må legges til grunn at den ankende part i 1992 mottok arv/gave fra moren på ca kr 50000,-. Lagmannsretten legger for det første vekt på at han i sin selvangivelse for 1992 hadde krysset av for at han hadde mottatt arv eller gave til en verdi av kr 10000,- eller mer, og oppgitt beløpet til kr 50000,-. Ankemotparten har antydet at det kan tenkes at beløpet ble oppgitt fordi den ankende ellers ville ha for lite til disposisjon til privat forbruk i 1992. Lagmannsretten vil bemerke at dersom den ankende part først skulle oppgi å ha mottatt et slikt beløp uten at dette var riktig, ville det ha vært naturlig å oppgi et så stort beløp at man fikk et mer normalt beløp til disposisjon for privat forbruk. Selv om man legger til grunn arv/gave på kr 50000,-, blir nemlig beløpet til disposisjon for privat forbruk klart for lavt. Dersom den ankende part allerede da selvangivelsen ble skrevet var oppmerksom på problemet med beløp til disposisjon for privat forbruk, kunne det vel for øvrig ha vært naturlig at han allerede da opplyste om de leieinntekter som senere er blitt godtatt.
Bortsett fra opplysningene i selvangivelsen, er ikke arven/gaven dokumentert på annen måte enn ved erklæring fra den ankende parts søster. Denne erklæringen forelå før ligningen var avsluttet. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at innen familien vil en slik erklæring ofte ikke være tilstrekkelig som dokumentasjon for mottatt arv/gave. Sammenholdt med den opplysning den ankende part ga i selvangivelsen, finner lagmannsretten som nevnt under tvil at dokumentasjonen i dette tilfellet bør godtas. Det skal her bemerkes at det ikke kan stilles noe absolutt krav om f.eks. et skriftlig skifteoppgjør. Når arvinger skifter privat, kan det godt tenkes at oppgjøret skjer uten skriftlig oppstilling, særlig dersom det ikke er så meget til skifte.
Derimot finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn den ankende parts opplysning om at han hadde solgt et gullur til sin bror for ca kr 20000,-. I samsvar med rettspraksis og teori på området legger retten til grunn at man ikke kan bygge på opplysninger og bevis som skattyteren kommer med under domstolsbehandlingen, forutsatt at han hadde oppfordring og anledning til å komme med dem under ligningsbehandlingen. Den ankende parts opplysning om salget ble overhodet ikke dokumentert for ligningsmyndighetene. Ligningskontoret ba om dokumentasjon i brev av 27. juli 93, og i brev av 6. september 93 ble det uttalt at salget ikke var dokumentert og derfor ikke ble lagt vekt på. Forklaring fra broren om salget forelå først ved bevisopptak etter at sak var reist for domstolene.
Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge til grunn opplysningen om en leieinntekt på kr 21000,- for utleie av den ankende parts leilighet sommeren 1992. Leiebetalingen ble av den ankende part dokumentert med kvittering satt opp i ettertid undertegnet av ham selv. Lagmannsretten vil riktignok bemerke at ligningskontorets henvendelse av 27. juli 93 til den ankende part var lite heldig utformet, idet man ba om kvitteringer for husleieinntektene. Kvittering for en leieinntekt undertegnes av den som har leid ut, og ville derfor i denne forbindelse ha liten bevisverdi. Ligningskontoret burde ha bedt om bekreftelse fra leietakerne. Imidlertid synes den ankende part å ha vært klar over at leietakerne burde bekrefte at de hadde betalt leie, idet han for så vidt gjaldt utleien av leiligheten i første etasje sendte inn til ligningskontoret en bekreftelse fra leietakerne Astrid og Anne Andersen. Bekreftelse fra leietakerne sommeren 1992 foreligger i ettertid fra den ene av leietakerne, mens de to andre ikke har villet bekrefte leieforholdet.
Lagmannsretten finner etter dette at ligningsnemnda har bygd på et uriktig faktum når den har sett bort fra opplysningen om at Knipmeijer i 1992 mottok kr 50000,- i arv/gave fra moren, samt kr 8614,- for salg av aksjer. Legger man disse beløpene til grunn, kommer man til at Knipmeijer i 1992 hadde ca kr 34600,- til disposisjon til privat forbruk. Dette er så lite at det gir grunnlag for skjønnsligning etter ligningsloven §8-2 nr. 1 bokstav c. Når man bygger på at ca kr 58600,- er mottatt i 1992, må imidlertid det føre til en endring av inntektstillegget og tilleggsskatten. Ligningen blir derfor å oppheve.
Anken har ført frem for så vidt som ligningen oppheves. Retten finner at saken har vært tvilsom når det gjelder det faktiske forhold som er grunnlaget for opphevelsen, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd bør hver av partene bære sine omkostninger for såvel herredsretten som lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Ligningen av Bartou Knipmeijer for 1992 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsretten eller lagmannsretten.