LA-1995-210
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-29 |
| Publisert: | LA-1995-00210 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett Nr: 94-00344 - Agder lagmannsrett LA-1995-00210 A. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet se HR-1995-00660K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Erik B. Tvedt). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Frode Samuelsen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann 2. Eks. ord. lagdommer Martin Beer 3. Byrettsdommer Sverre Jansen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §38, §44 |
Partene i saken giftet seg 25. februar 1989. De har et barn sammen, Christoffer født xx.xx.1989. På grunn av problemer i ekteskapet ble samlivet brutt ved at barnets mor flyttet ut av deres felles bolig 15. april 1994. Barnet og faren ble boende i boligen. Det er tvist om omsorgsansvaret for barnet. Ved stevning 13. mai 1994 til Larvik herredsrett reiste B sak mot ektefellen med krav om at han skulle ha den daglige omsorgen for fellesbarnet. Det ble samtidig krevd midlertidig avgjørelse av tvistespørsmålet. A påsto seg på sin side tilkjent den daglige omsorgen for barnet. Partene var for herredsretten enige om at den av dem som ikke får den daglige omsorgen, skal ha vanlig samvær med barnet, og at de skulle ha felles foreldreansvar.
Larvik herredsrett avsa 7. juni 1994 kjennelse om at inntil saken er rettskraftig avgjort skal faren ha den daglige omsorgen, og at moren skal ha vanlig samværsrett. Etter begjæring fra barnets mor oppnevnte herredsretten to sakkyndige som ga uttalelse 7. oktober 1994, og som konkluderte med en tilråding om at faren burde ha den daglige omsorgen for barnet, og med samværsrett for moren.
Larvik herredsrett - som ved anledningen feilaktig har betegnet seg som byrett - avsa 23. januar 1995 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. A og B skal sammen ha foreldreansvaret for C, født xx.xx.89.
2. B skal ha den daglige omsorg for C som skal bo fast hos ham.
3. A skal ha vanlig besøks- og samværsrett med Christoffer, jfr. barneloven §44.
4. Saksomkostninger ilegges ikke."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for herredsretten, samt dens vurdering, fremgår av dommen.
A med advokat Erik Bryn Tvedt som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde bevisbedømmelsen og saksbehandlingen. B med advokat Frode Samuelsen som prosessfullmektig har imøtegått anken. Etter begjæring fra den ankende part og på bakgrunn av påståtte mangler ved de tidligere sakkyndiges vurdering, ved at de verken hadde foretatt noen observasjon av barnet i samspill med moren, eller observert det hjemmemiljøet moren kunne tilby sin sønn, ble det oppnevnt ny sakkyndig av lagmannsretten. Den sakkyndige ga sin uttalelse og vurdering 8. juni 1995.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 20. og 21. juni 1995. Partene møtte,sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt i alt 9 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten. Det ble dessuten dokumentert forklaring fra et vitne som var blitt avhørt ved bevisopptak. Den oppnevnte sakkyndige var til stede og begrunnet nærmere og utdypet sin skriftlige uttalelse. Tvisten gjelder fortsatt bare omsorgsspørsmålet.
Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for herredsretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til slik disse er gjengitt i herredsrettens dom.
Den ankende part - A - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det hevdes at selv om morspresumsjonen formelt er opphevet, har den fremdeles en realitet. Morsbegrepet står sentralt i vår kultur, og det er viktig å støtte opp under barn/morforholdet. Det er i denne forbindelsen vist til NOU 1977:35 64, til Smith og Lødrup: Barn og foreldre (1984-utgaven) 84, samt fremlagt artikkel av Tone Schou Wetlesen i Dagbladet 11. februar 1980. Mor er i dette tilfellet blitt skjøvet til side, ved at far skaffet seg en ny venninne, og mor var ikke i stand til å overta den tidligere fellesboligen. Far har også ved et par tilfeller vanskeliggjort mors samvær med barnet. Når mor mister kontakten med barnet, rammer det også barnet. Den av foreldrene som ikke får den daglige omsorgen, vil føle dette som en tapssituasjon, og det er viktig at dette får minst mulig negativ virkning for barnet. Situasjonen for barnet blir verst hvis moren ikke får omsorgen. Hun har mindre muligheter for å ta kontakt, idet hun ikke har bil, og den beste balanse av foreldrenes forhold til barnet vil oppnås ved at gutten blir hos moren.
Moren har vist at hun setter barnets behov foran egne. Hun har i motsetning til faren ikke etablert noe nytt forhold, og hun har innsett sine begrensninger. Hun forsto at barnet ville ha godt av å komme i barnehage, og hun har knyttet sosiale kontakter hvor verbale ferdigheter kan stå som mønster, og som kanskje har manglet hos henne. Hun skaffet seg en fagutdannelse før ekteskapet, og har hevdet seg godt på arbeidsmarkedet. Hun viser også at hun kan hevde seg ellers.
Den vurderingen som ble gjort av henne av de sakkyndige for herredsretten, som passiv, innadvendt, tiltaksløs, lite reflektert og selvhevdende, er ikke riktig, og er heller ikke opprettholdt av den nye sakkyndige. Det vises i denne forbindelsen til at hun, som nevnt foran, skaffet seg utdannelse før ekteskapet, at det var hun som tok initiativet til å få barnet i barnehage, og at det var hun som flyttet ut da ekteskapet ikke lenger fungerte, og som har skaffet seg arbeid hvor hun fungerer utmerket. Beskrivelsen av henne som passiv og tiltaksløs m.v. stemmer således ikke med virkeligheten.
Mors evne til å kjenne seg selv og sine begrensninger må vektlegges sterkere. Risikoen ved et miljøskifte er i dette tilfellet overdrevet. Det er ikke noen grunn til å tro at et skifte i det hele tatt vil få skadevirkning for barnet. Det må også tillegges større vekt at moren på en helt annen måte enn faren har vist å kunne innrette seg med tanke på barnets beste. Det hevdes også at mor har vist at hun har større evne enn faren til å opprettholde kontakten med begge foreldrenes familier. Når det gjelder guttens bomiljø, er nok det rent materielt sett bedre hos faren, men det kan ikke være avgjørende. Begge bomiljøene er tilfredsstillende. Det er ellers vist til Rt-1990-198 og Rt-1993-755 som eksempler på hvor mor har fått omsorgen, og som også har relevans i dette tilfellet.
Etter en samlet vurdering, hvor også barnets alder er av betydning, vil det være best for gutten at moren får omsorgen.
Det vises også til at han ved en anledning har gitt uttrykk for at han vil bo hos moren. Han skal begynne på førskolen til høsten og det er derfor viktig at overflytting skjer relativt raskt slik at han får noe tid til å tilpasse seg en ny situasjon. Dommen bes derfor gitt foregrepet tvangskraft, jfr. barneloven §38.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. A skal ha den daglige omsorg for Christoffer født xx.xx.89 som skal bo fast hos henne.
2. Det begjæres foregrepet tvangskraft fra 10. juli 95.
3. B tilpliktes å betale sakens omkostninger, eventuelt til det offentliuge."
Ankemotparten - B - har i hovedtrekk anført:
Det avgjørende er hvilken ordning for omsorgsspørsmålet som vil være best for barnet, jfr. barneloven §34. Ankemotparten er enig i herredsrettens premisser og som også har støtte i de sakkyndiges erklæring for herredsretten. Det vises til den punktvise oppstilling i herredsrettens vurdering, og tilsvarende i den sakkyndiges vurdering til lagmannsretten. Også den nye sakkyndiges vurdering faller klart ut til fordel for faren.
Det bestrides ikke at også moren vil være en god omsorgsperson. Det avgjørende er imidlertid hva som vil være best for barnet. Gutten har utviklet seg til å bli et friskere og mer utadvendt barn, og fungerer svært godt i barnehage og hjemmemiljø. Han har et godt sosialt nettverk rundt seg, med god kontakt med besteforeldre og øvrige familie. Morens kontaktflate er dårligere. Dagens ordning fungerer veldig bra, noe som også bekreftes av barnets mor. Det gjelder en helt normal gutt, med normal utvikling, og det er ikke påvist noe som gjør situasjonen bedre for ham ved en flytting til moren. Gutten trives godt der han nå bor, og barnets far skjøtter omsorgen på en utmerket måte. Det er heller ikke fra morens side stilt spørsmål ved hans omsorgsevne. Når gutten til høsten begynner på førskolen, vil han der treffe igjen barn fra det miljøet han nå lever i. Å flytte ham vil være en uheldig ordning for gutten.
Det vises til den sakkyndiges punktvise oppstilling av viktige momenter ved vurderingen, og som konkluderer med en tilråding om at faren bør ha den daglige omsorgen for barnet. Den sakkyndige har fastholdt sin konklusjon etter å ha overvært ankeforhandlingen. Såvel de sakkyndige for herredsretten som herredsretten og den nye sakkyndige har således kommet til samme konklusjon. Det er ikke fremkommet noe for lagmannsretten som skulle tilsi en annen og bedre ordning for gutten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2, stadfestes.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige nøye seg med å vise til dens begrunnelse, som er blitt bestyrket ved den sakkyndiges uttalelse og bevisførselen under ankeforhandlingen.
Den sakkyndige har hatt to samtaler med mor alene, og tre observasjonsperioder på tilsammen 10 timer hvor han har observert samspillet mellom mor og barn. Han har også hatt to samtaler med barnets far hvor barnet har vært til stede og han har observert samspillet mellom far og barn. Han har oppsummert sine observasjoner og vurderinger i fem hovedpunkter (A - E). Det vises til den skriftlige uttalelsen side 24 flg. Den sakkyndige har, i likhet med de to sakkyndige for herredsretten, samt herredsretten, konkludert med å tilrå at faren bør ha den daglige omsorgen for gutten, og har fastholdt dette etter å ha overvært ankeforhandlingen og hørt partene og bevisførselen forøvrig.
Det er lagmannsrettens oppfatning av partene at de begge er skikket til å ha omsorgen for barnet. Avgjørende for lagmannsretten er at barnet ut fra alle foreliggende opplysninger har det best ved å bo hos sin far og med den samværsordning med moren som partene er enige om. Faren har også et yrkesliv som lar seg godt forene med omsorgsansvaret, og har vist på en overbevisende måte at han makter oppgaven. Det er heller ikke fra morens side antydet noe om dårlig omsorg hos faren. Den samværsordningen som partene har praktisert fungerer etter det opplyste tilfredsstillende. Det er riktig nok fra morens side henvist til et par tilfeller hvor det har vært visse gnisninger, men dette er ikke av slik art at lagmannsretten tillegger det noe vekt. Barnet trives og fungerer godt i barnehagen, og har et godt og stimulerende oppvekstmiljø. Slik lagmannsretten ser det, skal det i en slik situasjon svært mye til for at det skal være forsvarlig og til barnets beste at det etableres en ny situasjon for barnet.
Partene er enige om å ha felles foreldreansvar og om omfanget av samværsretten. Lagmannsretten vil understreke at det er viktig for gutten at han får best mulig kontakt med begge sine foreldre. Det er derfor viktig at en god samværsordning fortsatt opprettholdes og eventuelt utvikles i takt med barnets alder og utvikling.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er anket, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves. Begge partene har fått innvilget fri sakførsel. Lagmannsretten har under tvil kommet til at den ankende part bør fritas for å erstatte noen del av saksomkostningene også for lagmannsretten. Selv om domsresultatet ikke anses tvilsomt, må det legges til grunn at anken er fremsatt for å ivareta barnets interesser og i den formening at en overføring til moren ville gi barnet de beste fremtidsutsiktene.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er anket. 2. Saksomkostninger i ankesaken idømmes ikke.