LA-1995-237
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-05 |
| Publisert: | LA-1995-00237 |
| Stikkord: | Husleierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett Nr: 94-1372 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00237 A |
| Parter: | Ankende part: Bjørn Stensrød (Prosessfullmektig: Advokat Terje Sørensen). Ankemotpart: Eleanor Schøning (Prosessfullmektig: Advokat Arne Lie). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug, Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Husleieloven (1939) §38, §39, Tvistemålsloven (1915) §180, Husleieloven (1939) |
Bjørn Stensrød inngikk 1. juli 1992 leiekontrakt med Eleanor Sundt, nå med etternavn Schøning, om leie av forpakterboligen på Ulvø gård, Nøtterøy. Han ble oppsagt ved skriv 5. oktober 1994, men denne oppsigelsen tilfredsstilte ikke husleieloven formkrav. Ny formriktig oppsigelse ble derfor sendt ham 21. oktober 1994. Han bestred gyldigheten av oppsigelsen og ved stevning 18. november 1994 til Tønsberg byrett reiste han sak mot utleieren med påstand om at oppsigelsen kjennes ugyldig, og med krav om godtgjørelse på kr 107785,- for utført arbeid på Ulvø gård, samt krav om nedsettelse av husleien. Eleanor Schøning påsto seg frifunnet og reiste motsøksmål med krav om dom for betaling av forfalt husleie. Tønsberg byrett avsa 28. februar 1995 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. I hovedsøksmålet:
Eleanor Schøning frifinnes på alle punkter.
2. I motsøksmålet:
a. Bjørn Stensrud dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale til Eleanor Schøning kr 20000,- -kronertyvetusen- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente pro anno fra 01. oktober 1994 av kr 4000,- fra 01. november 1994 av kr 4000,- fra 01. desember 1994 av kr 4000,- fra 01. januar 1995 av kr 4000,- og fra 01. februar 1995 av kr 4000,- til betaling skjer.
b. Bjørn Stensrud er forpliktet til å betale til Eleanor Schøning kr 4000,- -kronerfiretusenden 1. i hver måned fra 01. mars 1995 til forpakterboligen er stilt til Eleanor Scønings disposisjon i ryddet og rengjort stand med tillegg av 12 -tolv- prosent rente pro anno fra forfallstidspunktene til betaling skjer.
3. I begge søksmål:
Bjørn Stensrud dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale til Eleanor Schøning kr 25000,- -kronertjuefemtusen- i saksomkostninger."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering, fremgår av dommen.
Bjørn Stensrud med advokat Per Kr. Hansen som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått feil bevisvurdering og feil rettsanvendelse. Eleanor Schøning med advokat Arne Lie som prosessfullmektig har imøtegått anken. Etter at ankeforhandling var berammet til 10. oktober 1995, fratrådte advokat Hansen som prosessfullmektig for den ankende part. Advokat Terje Sørensen meldte seg som ny prosessfullmektig. På grunn av skifte av prosessfullmektig måtte den berammede ankeforhandlingen utsettes.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 18. - 20. desember 1995. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 14 vitner, hvorav 5 var nye for lagmannsretten. Det ble dessuten fremlagt en del dokumenter som er nevnt nedenfor i den utstrekning de har hatt betydning for avgjørelsen. Lagmannsretten foretok befaring på Ulvø gård sammen med partene og prosessfullmektigene og de fikk anledning til å påvise det de mente var av betydning for saken.
Saken står i alt vesentlig i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, dog slik at all forfalt husleie nå er betalt. Partenes anførsler er også i hovedsak de samme for begge rettene og det vises for så vidt til slik byretten har gjengitt disse i sin dom.
Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:
Leiekontrakten ble opprinnelig skrevet i bare ett eksemplar, fordi utleieren ikke hadde flere for hånden. Det andre eksemplaret ble derfor utfylt og underskrevet noen dager senere, og beholdt av leieren. Han trengte lagringsplass i forbindelse med at han drev med oppussing av gamle møbler m.v., og hadde vært på utkikk etter en leiemulighet som ga anledning til å fortsette med slik virksomhet. Det var derfor en avgjørende forutsetning for ham at garasjen kom med i leieavtalen. Det vises til den ankende parts eksemplar av leiekontrakten hvor det under §1D er avkrysset for garasje/biloppstillingsplass. Dette er gjort av utleieren. Forholdet bekreftes av hans søsters og mors vitneforklaringer om hva han fortalte dem umiddelbart etter å ha inngått kontrakten, samt av vitnet Bente Strøms forklaring om hva utleieren fortalte til henne om dette.
Det foreligger intet vesentlig mislighold som kan gi grunnlag for oppsigelsen. Det har vært noen små forsinkelser med husleiebetalingen, men dette har vært akseptert, senest i ankemotpartens skriv 5. oktober 1994. Byretten har stilt for små krav til oppsigelsens begrunnelse i vesentlig mislighold. Den ankende parts lønnskrav har vært godtatt ved at han er blitt holdt med godt prat, og må anses som erkjent, selv om det var noe uenighet om timelønnen. Den ankende part var derfor berettiget til å motregne, jfr. leiekontraktens §14, første ledd, annet punktum. For tiden 1.oktober 1994 - 15. mars 1995 ble leien deponert hos den ankende parts daværende prosessfullmektig. Bakgrunnen for deponeringen var at det i henhold til inngått avtale var utført arbeid som den ankende part var tilsagt godtgjørelse for, men uten å ha fått oppgjør. Deponeringen må anses som en frivillig deponering og en riktig betaling av leien. Deponeringen var fullt betryggende for utleieren og i realiteten den samme som ved deponering etter rettens beslutning. Den ankende part har ikke utvist noen form for manglende betalingsvilje, men har tidvis hatt visse betalingsvansker. Stort sett har betalingen skjedd til riktig tid, og under enhver omstendighet forelå intet vesentlig betalingsmislighold som kunne gi grunnlag for oppsigelse. Det vises i denne forbindelsen til dom i RG-1950-15 og i RG-1979-616. Det foreligger heller ikke andre forhold som kan betegnes som vesentlig mislighold fra leierens side.
Oppsigelsen må også kjennes ugyldig etter husleieloven §38 første ledd, idet den både savner fyldestgjørende saklig grunn og vil dessuten virke urimelig. Ved denne saklighets- og rimelighetsvurderingen har utleieren bevisbyrden og denne er ikke oppfylt. Påståtte omstendigheter inntrådt etter oppsigelsen endrer ikke noe i denne vurderingen. Det foreligger ikke saklig grunn for oppsigelsen. Når det gjelder kravene til saklighet, vises til Kobbe: Husleieloven side 156, og til RG-1979-616. Ved rimelighetsvurderingen må legges vekt på at den ankende part er blitt sosialklient på grunn av at han ved motpartens stengning av garasjen er blitt avskåret fra å utøve sitt yrke. Det må også tillegges vekt at han har en anstrengt økonomi, og at han har samværsrett med sine to barn som f.t. bor i Sverige. I denne forbindelsen vises til RG-1984-924, RG-1988-544 og Rt-1949-613. Oppsigelsen er klart urimelig og derfor ugyldig. Den ankende part er uansett resultatet innstilt på å flytte, idet han innser at slik situasjonen har utviklet seg, kan han ikke drive sitt yrke fra Ulvø gård.
Det foreligger allerede fra leieforholdets begynnelse en muntlig arbeidsavtale mellom partene, slik det har vært vanlig for andre leieboere på Ulvø gård. Det har formodningen mot seg at den ankende part har foretatt et betydelig arbeid i garasjen uten utleierens samtykke og hvis dette bare skulle tjene utleierens formål. Det vises dessuten til erklæring 8. oktober 1994 fra Øystein Olsen, som bekrefter at arbeidet ble utført for utleieren. Når det gjelder arbeidet på forpakterboligen, vises til at andre leietakere som har måttet foreta oppussing har fått dekket dette ved redusert leie. I dette leieforholdet foreligger som nevnt en arbeidsavtale og det var derfor ikke naturlig å ta inn bestemmelser om arbeidet i leieavtalen. Utleieren er jevnlig blitt bedt om oppgjør for det utførte arbeidet, men er bare blitt holdt med god prat.
Subsidiært til dette punktet gjøres krav gjeldende om en godtgjørelse, fastsatt etter rettens skjønn, for verdiforøkelse, jfr. husleieloven §38 sjette ledd. Det foreligger her et arbeid utover det som kan betegnes som forsvarlig vedlikehold. Boligen var på forhånd mer nedslitt enn utleieren har vært villig til å akseptere.
Endelig kreves reduksjon i husleien for tiden 1. juli 1992 til 1. oktober 1994. Kravet begrunnes i at den ankende part ikke har kunnet benytte garasjen, slik som avtalt i leieavtalen, og dessuten på grunn av mangler i soverom i 2. etasje og som ikke ble utbedret før i september/oktober 1994. Det er også vist til forskjellige andre mangler, bl.a. en defekt feieluke som medførte at fyringsanlegget ikke kunne benyttes.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Eleanor Schønings oppsigelse av Bjørn Stensruds leieforhold på Ulvø gård, Nøtterøy, datert 21. oktober 94 kjennes ugyldig.
2. Eleanor Schøning tilpliktes å betale Bjørn Stensrød kr 107785,- for utført arbeid på Ulvø gård.
Subsidiært:
Eleanor Schøning tilpliktes å betale Bjørn Stensrød godtgjørelse fastsatt etter rettens skjønn i medhold av husleieloven §38 sjette ledd.
3. Eleanor Schøning tilpliktes å betale kr 54000,- - kronerfemtifiretusen- til Bjørn Stensrød i avslag på husleie i perioden 1. juli 92 til 1. oktober 94. I tillegg kreves 12 % rente fra domsavsigelsen til betaling skjer.
4. Eleanor Schøning tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig og har i det vesentlige anført:
Den ankende parts anførsel om at leiekontraktene er utfylt og underskrevet til forskjellig tid, er ny for lagmannsretten, og de angitte omstendighetene bestrides. I ankemotpartens eksemplar av kontrakten er ikke krysset av i §1D, og det er ikke korrekt at leieforholdet omfatter garasjen. Det er eneste garasjen på gården og den har alltid vært brukt til gårdsdriften, og har aldri vært bortleid. Den ankende part fikk imidlertid på forespørsel låne den sommeren 1994 i forbindelse med et påtenkt sommersalg av brukte gjenstander, og fikk i den anledningen på forespørsel lov til å foreta noe innvendig utbedring for å gjøre den noe triviligere for sitt formål. Noe bortleie har derimot aldri vært på tale. Det var først i september 1994, da ankemotparten trengte å ta ut strøm fra garasjen og fant den stengt, at den ankende part hevdet at den var leid. Av leiekontraktens §2 fremgår at de leide lokalene skal brukes til beboelse. Noe ervervsvirksomhet eller lignende var ikke forutsetningen ved kontraktsinngåelsen og har heller ikke senere vært gitt noe samtykke til.
Leien har regelmessig vært betalt for sent og delvis i rater. Ankemotparten har også ved en anledning måttet ta bilder som betaling for husleie. Forsinkelsene og ratebetalingen har aldri vært akseptert som rettidig betaling. Den ankende part sluttet å betale husleie fra oktober 1994, jfr. skriv 18. oktober 1994 fra hans daværende prosessfullmektig. Deponeringen av husleie hos prosessfullmektigen er ikke deponering i lovens forstand. Det er dessuten bare omtvistet leie som kan deponeres, jfr. husleieloven §39 annet ledd. Forøvrig er deponeringen skjedd for sent. Vilkårene for motregning foreligger ikke, idet den ankende parts lønnskrav verken er erkjent eller rettskraftig avgjort, jfr. leiekontraktens §14 første ledd.
Oppsigelsen er begrunnet i betalingsmislighold, ubehagelig truende oppførsel, samt presentasjonen av lønnskravet på kr 107785,-. Kravet ble første gang presentert ved den ankende parts forannevnte skriv av 18. oktober 1994. Regningen er et selvstendig grunnlag for oppsigelse, og er i seg selv så urimelig at leieforholdet av den grunn måtte opphøre. Byretten har vurdert forholdene riktig når den er kommet til at det foreligger et vesentlig mislighold. Den ankende part har etter byrettens dom dessuten anskaffet en schäfer som ikke holdes i bånd, og dette er ikke akseptabelt på et sted hvor det er mange hester og hvor det drives rideskole hvor mange barn ferdes.
Subsidiært gjøres gjeldende at oppsigelsen er saklig begrunnet og virker ikke urimelig. Når det gjelder saklighetskravet, vises til Kobbe: Husleieloven, side 156, og til Lilleholt: Oppseiingsvernet i bustadleigeforhold, side 91. Oppsigelsen er helt klart saklig begrunnet. Det er heller ingen urimelighet ved oppsigelsen. Leietakeren selv har erkjent at forholdet har utviklet seg slik at han innser at han må flytte. Det vises forøvrig til at leieren intet har gjort for å skaffe seg annet husvære.
Det foreligger intet grunnlag for den påståtte arbeidsavtalen og lønnskravet. Lønnskravet er fremmet først etter at leieren ble oppsagt ved brev av 5. oktober 1994. Det foreligger heller ingen bevisføring for det som ifølge kravet skal være utført av arbeid. Ingen vitner har sett den ankende part arbeide på gården i høyonnene, og hva arbeidet på gården forøvrig skal ha bestått i, er ikke nærmere redegjort for. I kravet er henvist til at det er basert på notater. Ingen slike notater er fremlagt. Det arbeidet som er gjort i garasjen har utleieren ikke bedt om, men aksepterte at leieren etter eget ønske utbedret den i anledning det foran nevnte sommersalget. Det arbeidet den ankende part utførte sammen med Øystein Olsen med ombygging av vognskjulet skjedde i sistnevntes regi, og ikke etter oppdrag eller ønske fra utleierens side. Dette ble bekreftet av Øystein Olsen i hans vitneforklaring for byretten. Den ankende part har foretatt noe vedlikeholdsarbeid i boligen. Når det gjelder boligens standard, vises til leiekontraktens §6 siste ledd og §9 om når leieren i tilfelle måtte si fra om eventuelle mangler. Det bestrides at det ved innflyttingen ble gjort avtale om arbeid som nå inngår i lønnskravet, og at det senere er klaget over mangler. Det ble riktig nok i mai 1994 klaget over vinduer i 2. etasje, og disse ble utskiftet i september/ oktober samme år.
Det foreligger intet grunnlag for lønnskravet, og heller ikke for det subsidiære kravet etter husleieloven §38 sjette ledd. Det arbeidet som den ankende part har utført i boligen, representerer ingen særlige tiltak utover forsvarlig vedlikehold, som etter nevnte bestemmelse er en forutsetning for en slik godtgjørelse.
Det foreligger heller ikke grunnlag for noen leienedsettelse, jfr. det som er anført ovenfor.
All forfalt leie er nå betalt. Det må derfor gjøres endring i punkt 2 i byrettens domsslutning. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Bjørn Stensrød er forpliktet til å betale til Eleanor Schøning kr 4000,- -kronerfiretusen- den 1. i hver måned fra 1. januar 1996 til forpakterboligen er stilt til Eleanor Schønings disposisjon i ryddig og rengjort stand med tillegg av 12 % renter pro anno fra forfallstidspunktene til betaling skjer.
3. Byrettens dom, domsslutningens punkt 3, stadfestes.
4. Eleanor Schøning tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige tiltre dens premisser.
Lagmannsretten er således enig med byretten i at garasjen ikke har vært avtalt utleid, verken ved inngåelsen av leiekontrakten eller senere. Det er derimot på det rene at den ankende part hadde rett til biloppstillingsplass, men fra dette kan åpenbart ikke sluttes at han også hadde rett til å leie garasjen. Det var ikke nevnt noe om garasje i utlysingen av forpakterboligen. Hvis det - som påstått av den ankende part - hadde vært en slik klar forutsetning for inngåelsen av leiekontrakten at garasjen var med i leieforholdet, har det formodningen for seg at dette hadde kommet klart til uttrykk i kontrakten. Det er også under slik forutsetning påfallende at den ankende part ikke har brukt garasjen før sommeren 1994, eller bedt om å få bruke den før. Det er ikke ført noe bevis for slik bruk eller tidligere ønske om slik bruk. Forøvrig vises til byrettens begrunnelse.
Lagmannsretten er også enig med byretten i at det foreligger et betalingsmislighold som samlet sett må karakteriseres som vesentlig. Husleien er regelmessig ikke blitt betalt til rett tid, og enkelte ganger i rater. Utleieren har også ved en anledning måttet ta noen bilder som oppgjør for skyldig husleie. Det er ikke ført noe bevis for at den ikke-kontraktsmessige betalingen har vært akseptert fra utleierens side. Fra oktober 1994 opphørte betalingen og den ankende part meddelte i brev 18. oktober 1994 at han hadde besluttet seg til ikke å betale leie fremover, idet leien skulle motregnes i det fremsatte lønnskravet inntil oppgjør hadde funnet sted. Lagmannsretten er enig med byretten i at denne tilbakeholdelsen av leien er uberettiget og klart kontraktsstridig. Det er ikke ført bevis for at det forelå noen erkjennelse for lønnskravet. Det forelå dermed ikke noe grunnlag for motregning, jfr. leiekontraktens §14.
Under sakens gang har den ankende part deponert leie på sin daværende prosessfullmektigs klientkonto, slik som nevnt i byrettens dom side 13. Etter lagmannsrettens oppfatning er slik deponering ikke tilstrekkelig for å avverge mislighetsvirkningen. Etter husleieloven §39 er det forøvrig bare omtvistet leie som kan deponeres. Etter inngitt stevning var det her bare en del av leien som var omtvistet, jfr. kravet om nedsettelse av leien for en bestemt periode. Forøvrig er leiebeløpene for sent deponert, jfr. tidsangivelsene i byrettens dom.
De regelmessig forsinkede betalingene, som ikke har vært akseptert, samt den uttrykkelige manglende betalingsviljen som kom til uttrykk i skrivet av 18. oktober 1994, d.v.s. før den formelt riktige oppsigelsen, samt den urettmessige deponeringen, gir samlet sett grunnlag for å karakterisere betalingsmisligholdet som vesentlig og dermed grunnlag for oppsigelse. Oppsigelsen kan da av retten ikke kjennes ugyldig, jfr. husleieloven §38 fjerde ledd nr. 2.
Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte spørsmålet om oppsigelsens saklighet og rimelighet etter husleieloven §38 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid likevel å ville gi uttrykk for at oppsigelsen er fyldestgjørende saklig begrunnet og virker ikke urimelig. Det foreligger et vanlig husleieforhold med 4 måneders oppsigelsesfrist, jfr. leiekontraktens §4. Slik forholdet mellom partene utviklet seg, oppsto det etter hvert et helt utålelig leieforhold som ikke med rimelighet kunne fortsette. Selv om det i leieforholdet nok kan ha vært noe å utsette på begge parter, må den ankende part etter lagmannsrettens oppfatning bære hovedansvaret for at det endte med oppsigelse, særlig ved sitt uberettigede og provoserende lønnskrav. De senere omstendighetene har ytterligere tilspisset situasjonen og bekrefter at leieforholdet måtte bringes til avslutning. Det foreligger således en klar saklig grunn for oppsigelsen. Oppsigelsen er heller ikke urimelig, den ankende parts personlige forhold og omstendighetene forøvrig tatt i betraktning.
Lagmannsretten er videre enig med byretten i at ankemotparten må frifinnes for den ankende parts lønnskrav. Lagmannsretten tiltrer i alt vesentlig byrettens begrunnelse for dette standpunktet. Det legges således til grunn at det verken ved opprettelsen av leiekontrakten eller senere er inngått noen arbeidsavtale som gir grunnlag for lønnskravet. Det er påfallende at lønnskravet presenteres først i den ankende parts skriv av 18. oktober 1994 - 2 år etter at det første arbeidet ifølge kravet skal være utført - og da som reaksjon på ankemotpartens ikke formriktige oppsigelse av 5. oktober 1994. Det er ikke ført noe bevis for at kravet har vært presentert tidligere. Kravet er delvis begrunnet i arbeid med utbedring av påståtte mangler ved forpakterboligen. Det har formodningen mot seg at reelle vesentlige mangler ikke ville blitt nevnt i kontrakten. Etter husleiekontraktens §6 siste ledd må klage over at boligen ikke er i lovlig eller kontraktsmessig stand i tilfelle fremsettes av leieren innen 14 dager etter overtakelsen. Ellers regnes forholdet som godtatt. Det er ikke ført bevis for at slik rettidig klage er fremsatt. Det er senere i leietiden klaget over to vinduer i 2. etasje, og disse ble av utleieren bekostet utskiftet.
Som nevnt foran legges til grunn at det foreligger vesentlig mislighold av leieavtalen fra leierens side. Det kan da ikke kreves slik godtgjørelse etter husleieloven §38 sjette ledd som nevnt i den ankende parts subsidiære påstand, jfr. sjette ledds 2. punktum. Lagmannsretten vil likevel bemerke at den ankende part ifølge kontrakten plikter å sørge for innvendig vedlikehold, jfr. kontraktens §7 siste ledd, og det er ikke ført tilstrekkelig bevis for at det arbeidet han har utført i boligen går utover forsvarlig vedlikehold, noe som er en forutsetning for godtgjørelse etter nevnte bestemmelse.
Lagmannsretten er også enig med byretten i at det ikke foreligger grunnlag for noen leienedsettelse. For lagmannsretten er kravet i det vesentlige begrunnet i at den ankende part ikke har kunnet benytte garasjen, slik som påstått avtalt. Som nevnt foran foreligger etter lagmannsrettens oppfatning ingen avtale om slik bruk. Forøvrig vises til byrettens begrunnelse.
Det er opplyst at all forfalt husleie nå er betalt. Punkt 2 a) i byrettens domsslutning går derfor ut, og punkt b) er endret i ankemotpartens påstand.
Den ankende part har under ankeforhandlingen opplyst at han er innstilt på å flytte, idet han innser at han, slik situasjonen har utviklet seg, ikke kan bli boende på Ulvø gård.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste med slike endringer som påstått av ankemotparten. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves og den ankende part bør erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten, jfr. husleieloven §38 siste ledd, for så vidt gjelder oppsigelsens gyldighet, og hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd for så vidt gjelder lønnskravet og kravet om leienedsettelse. Ankemotpartens omkostningsoppgave er på kr 31000,-, som er prosessfullmektigens salærkrav. Motparten har ikke gitt bemerkninger til oppgaven og den legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Bjørn Stensrød er forpliktet til å betale til Eleanor Schøning kr 4000,- -kronerfiretusen- den 1. i hver måned fra 1. januar 1996 til forpakterboligen er stilt til hennes disposisjon i ryddet og rengjort stand, med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p.a. fra forfallstidspunktene til betaling skjer.
3. Byrettens dom, domsslutningens punkt 3, stadfestes.
4. Bjørn Stensrød dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Eleanor Schønning kr 31000,- -kronertrettientusen- som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.