LA-1995-240
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-20 |
| Publisert: | LA-1995-00240 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr: 94-01375 - Agder lagmannsrett LA-1995-00240 A |
| Parter: | Ankende part: Merkantil Consulting AS (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Grette) Ankemotpart: Basol Norge A/S (Prosessfullmektig: Advokat Øystein E. Krabberød). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann, Lagdommer Inge Hobæk, Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Avtaleloven (1918) §36, §39, Kjøpsloven (1988) §67, §70 |
Saken gjelder spørsmålet om det er inngått bindende avtaler om lisens og service for EDB-programmer for regnskap og lønn. Sakens bakgrunn er i korthet denne:
Det ble åpnet konkurs i selskapet Basol Chemical Norway AS ved Kristiansand skifteretts kjennelse 17. desember 1995. Boets eiendeler ble i slutten av samme måned overtatt av det nystiftede selskap Basol Norge AS - i det følgende kalt Basol. Det konkursrammede selskap hadde i 1988 og 1989 inngått avtaler med firmaet Merkantil Consulting AS - heretter kalt Merkantil - om bruksrett til og service for dataprogrammer for regnskap og lønn. Etter avtalene var programmene Merkantils eiendom og bruksretten til programmene kunne ikke overdras til andre. Dette var Basol ikke klar over ved overtagelsen av konkursboets eiendeler. Basol tok programmene i bruk og fikk også bistand fra Merkantil med service og den nødvendige tilpassing av programmene til sitt behov. Slike servicearbeider, som det er betalt for, ble foretatt gjentatte ganger, senest i slutten av mars 1994. Det var kontakt mellom partene om inngåelse av nye avtaler om lisens og service, bl.a. på et møte 1. mars 1994. Etter avslutningen av møtet sendte Merkantil samme dag brev til Basol vedlagt avtaleformularer og spesifikasjoner der Merkantil bekreftet bestilling av deres programvare fra Basols side. Basol reagerte først ved brev antagelig av 26. april 1994, og meddelte at selskapet ikke valgte den løsning Merkantil kunne tilby. Basol hadde 24. mars 1994 inngått avtale med et annet firma, og hadde forøvrig forhandlet med flere andre leverandører både før og etter 1. mars 1994. Programmene fra Merkantil var i bruk hos Basol til høsten eller henimot slutten av 1994.
Merkantil reiste sak ved Kristiansand byrett med påstand om at Basol skulle betale 49410 kroner, som skal tilsvare selskapets oppfyllelsesinteresse etter den avtale selskapet mener ble inngått den 1. mars 1994. Byretten avsa 23. desember 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Basol Norge AS frifinnes.
2. Merkantil Consulting AS v/styrets formann tilpliktes å betale Basol Norge AS kr 22000,- - kronertjuetotusen 00/100 - i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."
Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av byrettens dom.
Merkantil har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder såvel bevisvurderingen som rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 14. desember 1995. For Merkantil møtte styremedlem og daglig leder, Arne Georg Trondahl, og forklarte seg. For Basol møtte styreformann og daglig leder, Kjetil Refsnes. Han avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, som møtte også for byretten. Det ble dessuten dokumentert en rekke skriftlige bevis. Saken står for lagmannsretten stort sett i samme stilling som for byretten.
Merkantil har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Det fastholdes således at Basols passivitet overfor Merkantils bekreftelse 1. mars 1994 om inngåelse av avtale samme dag, innebærer at slik avtale må anses inngått. Den avtale som fremgår av bekreftelsen og vedleggene til denne er klar nok. Det fastslås her hvilken ordning som skal gjelde og samtidig gis det anledning til endringer etter avtalt vederlag. Det er påpekt at Basol allerede brukte de aktuelle programmer da bekreftelsen ble sendt og fortsatte å bruke dem også etter 1. mars. Det var da illojalt av Basol å ikke reagere hvis selskapet mente det var ubundet. Avtalen er fremkommet etter relativt omfattende diskusjoner mellom partene, og den har ikke noen slagside i Basols disfavør. Det bestrides at det har vært forsøkt utøvet noe utilbørlig press fra Merkantils side. Merkantil hadde en berettiget interesse i å få avklart om Basol skulle fortsette å bruke programmene og om selskapet ville inngå en avtale om disse.
Når det gjelder beregningen av kravet vises til hva som fremgår av Merkantils anførsler for byretten, slik disse er gjengitt i byrettens dom. Også for lagmannsretten er det presisert at det ikke fremmes noe vederlagskrav for den bruk som er gjort av programmene.
Merkantil har spesielt reagert på at selskapet av byretten ble pålagt ansvaret for Basols saksomkostninger, og har i denne sammenheng påpekt at byretten har kritisert Basols passivitet og funnet avgjørelsen av hovedspørsmålet tvilsom.
Merkantil har nedlagt slik påstand:
"1. Basol Norge AS dømmes til å betale til Merkantil Consulting AS kr 49410 - tillagt 12% rente p.a. fra 15. april 94 og til betaling skjer.
2. Merkantil Consulting AS tilkjennes saksomkostninger for såvel byretten som lagmannsretten."
Basol har imøtegått anken og i det vesentlige anført følgende:
Det bestrides at det kom i stand noen avtale den 1. mars 1994. Basol oppfattet Merkantils brev samme dag som et tilbud. Brevet med vedlegg fremtrer heller ikke som et avtaledokument. Det redegjøres her for en rekke alternative løsninger som stiller Basol overfor flere valg, hvilket indikerer at partene på møtet 1. mars ikke var kommet frem til et endelig opplegg. Hvis avtale virkelig var kommet i stand, ville det naturlige være at avtalene, som det var utarbeidet standardformularer for, hadde vært undertegnet på møtet.
I avtaleforhold som det foreliggende er det normale at avtaler inngås skriftlig. Også Merkantil praktiserer skriftlighet. De tilsendte formularer ble ikke sendt tilbake i undertegnet stand, og noen skriftlig avtale foreligger således ikke.
Den bruk som Basol har gjort av progammene uten at det var inngått kontrakt, har vært akseptert av Merkantil. Merkantil har mot vederlag sørget for å tilpasse programmene og utført service på dem både før og etter 1. mars.
Det fastholdes at det har vært utvist et utilbørlig press fra Merkantils side, således når det i telefaxbrev fredag 25. februar 1994 til Basol uttales at avtale i samsvar med tidligere fremsatt tilbud anses inngått om ikke annen avtale er sluttet innen mandag 28. februar. Bekreftelsesbrevet 1. mars 1994 ble av Basol oppfattet som et ledd i denne taktikk.
Subsidiært bestrides størrelsen av det krav Merkantil gjør gjeldende. Det er urimelig om selskapet uten noen form for motytelser eller uten å ha hatt utgifter skal kunne tilkjennes et beløp av den størrelse det her er tale om. Kravet må under enhver omstendighet reduseres etter kjøpsloven §67 første ledds 2. punktum eller §70 annet ledd eller avtaleloven §36 eller §39.
Etter Basols mening er byrettens saksomkostningsavgjørelse riktig. Basols forsøk på å skaffe seg en avtale bærer preg av en gambling som selskapet selv bør bære risikoen for.
Basol har nedlagt slik påstand:
"1. Kristiansand byretts dom i sak 94-1373 A/04 slutningens pkt. 1 stadfestes.
2. Merkantil Consulting A/S v/styrets formann tilpliktes å betale Basol Norge A/S kr 22000,- i saksomkostninger for byretten med tillegg av rente på 12% p.a. fra 15/1-95 inntil betaling skjer.
3. Basol Norge A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, idet den i likhet med byretten ikke finner å kunne legge til grunn at det ble inngått noen bindende avtale mellom partene under møtet den 1. mars 1995. Bevisbyrden for at slik avtale ble inngått påhviler Merkantil, og etter lagmannsrettens oppfatning har ikke selskapet i tilstrekkelig grad godtgjort at en avtale er kommet i stand.
Sentralt i saken står brevet av 1. mars 1994 der Merkantil bekrefter "muntlig bestilling av vår programvare". Brevet er vedlagt standardformularer for avtaler om lisens og service og en spesifikasjon av programvare og priser. I brevet er videre oppgitt alternative løsninger i fremtiden med tilhørende priser som Basol kan velge mellom. Brevet gir i det ytre et klart uttrykk for at det 1. mars ble inngått en avtale. Basol brukte allerede de aktuelle programmer og fortsatte å bruke dem etter å ha mottatt brevet 1. mars. Basol reagerte ikke før selskapet i slutten av april 1994 mottok purring på første delbetaling. De her nevnte forhold trekker sterkt i retning av at Merkantil med god grunn kunne regne med at det var inngått en bindende avtale den 1. mars 1995. Lagmannsretten er imidlertid under endel tvil kommet til at saken likevel bør falle ut til Basols fordel.
Fra Basols side har man åpenbart ikke oppfattet det slik at man hadde forpliktet seg overfor Merkantil. Etter 1. mars ble det fra Basols side tatt kontakt med andre leverandører og avtale ble inngått med en av disse. Dette reiser tvil om Merkantil hadde tilstrekkelig grunn til å anta at bindende kontrakt var inngått under konferansen 1. mars og om bekreftelsesbrevet kan ha vært sendt ut mer i den hensikt å få til en rask avtalemessig avklaring enn ut fra en klar oppfatning av at partene var kommet til en bindende forståelse.
Riktignok kan det sies at Basol i tråd med god forretningsskikk burde ha sagt fra straks brevet av 1. mars ble mottatt, og at Basols passivitet i denne henseende var egnet til å styrke en oppfatning på Merkantils side om at saken hadde fått en avtalemessige løsning. På den annen side forutsatte Merkantils kontraktsopplegg at standardformularene for avtaler om lisens og service ble returnert til Merkantil i undertegnet stand. I pkt. 5 i serviceavtalen heter det forøvrig at denne er gyldig fra den dato den er undertegnet av begge parter. Først når formularene var mottatt i undertegnet stand fra Basol, ville Merkantil hatt full sikkerhet for at avtale var inngått, og jo lenger tid som går uten at dette skjer, i desto sterkere grad svekkes den mer eller mindre berettigede forventning man måtte ha hatt på Merkantils side om at saken var avtalemessig ordnet.
Det forhold at Basol fortsatte å bruke programmene etter 1. mars er i og for seg en omstendighet som kan anføres til støtte for anken. Helt fra Basol overtok konkursboets eiendeler i slutten av desember 1993 var imidlertid programmene brukt uten at det forelå avtaler om lisens og service, og denne bruk må anses akseptert av Merkantil ved at Merkantil mot vederlag utførte tilpassing og service på programmene for Basol. Bruken i seg selv, herunder bruken etter 1. mars, kan derfor ikke anses som et uttrykk for at det var inngått endelige avtaler mellom partene.
Det kan reises spørsmål om ikke Basol, selv uten at det forelå avtale om lisens og service mellom partene, i det minste bør betale et visst vederlag for bruken av programmene til Merkantil. Et slikt krav foreligger imidlertid ikke til avgjørelse for lagmannsretten.
Saken har frembudt adskillig tvil, som for en stor del har sammenheng med Basols manglende reaksjon overfor brevet av 1. mars 1994. Lagmannsretten er derfor blitt stående ved at hver av partene bør bære sine omkostninger for byretten i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd.
Anken har delvis ført frem i og med at lagmannsretten har endret byrettens omkostningsavgjørelse, og spørsmålet om erstatning for lagmannsretten reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174, jfr. Rt-1992-1671. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, særlig på grunn av den tvil avgjørelsen av hovedspørsmålet har frembudt. Hver av partene bærer etter dette sine omkostninger også for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom - domsslutningens pkt. 1 - stadfestes.
2. Erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke.