LA-1995-265

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1996-07-09
Publisert:	LA-1995-00265
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Tinn og Heddal herredsrett Nr. 94-00187 Agder lagmannsrett la-1995-00265
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Lars Petter Koslung) Saksøkt: Runar Sønstegård, Knut og Øystein Håkanes (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorstein Vale)
Forfatter:	Førstelagmann Arne Christiansen Med skjønnamenn
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §33, §54, §54a

Tinn og Heddal herredsrett avhjemlet 9. desember 1994 skjønn til fastsettelse av erstatninger for eiendomsinngrep ved bygging av vei fra Gransherad til Mæl langs vestsiden av Tinnsjøen, en veistrekning på ca 35 kilometer. Veien ble åpnet 10. november 1992. Veivesenet hadde inngått avtale om minnelige løsninger med de fleste grunneierne. Skjønnet omfattet tre takstnummer. For disse var det i 1989 og 1990 inngått avtale om arbeidstillatelse. For to av takstnummerne - takster nr. 1 og 2 - er det for noen av erstatningspostene begjært overskjønn ved Agder lagmannsrett.

Overskjønnsforhandling ble holdt på Notodden 4. - 6. juni 1996. De saksøkte møtte sammen med sin prosessfullmektig. Fra statens side møtte, foruten prosessfullmektigen, avdelingsingeniør Arne Baugerød og oppsynsmennene Magne Hegna og Vidar Lindflaten. De fremmøtte forklarte seg, i det vesentlige under befaringen. Det ble fremlagt en rekke dokumenter.

De alminnelige og spesielle skjønnsforutsetninger for overskjønnet er de samme som for underskjønnet, og det vises til herredsrettens skjønn der disse er inntatt.

Staten har nedlagt slik påstand:

"1. Saksøktes krav under postene 1c, 1d, 1e og 1f i de spesielle påstandene for takst nr. 1, avvises.

2. For øvrig stadfestes underskjønnet.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for overskjønnet."

Grunneierne har nedlagt slik felles generell påstand:

"1. Overskjønnet fremmes i den utstrekning det er begjært.

2. Underskjønnets erstatningsfastsettelser forhøyes.

3. Saksøkeren pålegges å betale de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder utgifter til skjønnsmenn.

4. De saksøkte tilkjennes full erstatning for utgifter til juridisk bistand for lagmannsretten."

Takst nr. 1 - Runar Sønstegård.

Takst nr. 1 gjelder gnr. 139 bnr. 2 i Notodden kommune, som er en landbrukseiendom. Før inngrepet var eiendommen på ca 4000 dekar, hvorav ca 1000 dekar produktiv skog og ca 30 dekar dyrket mark. Det er fra veivesenets side oppgitt at ekspropriasjonen omfatter 8922 m2 dyrka mark, 2415 m2 beite og 951 m2 skoggrunn.

Fra grunneierens side er det nedlagt slik spesiell påstand:

"Takstnr. 1. Runar Sønstegård.

Erstatning for:

1. a. Dyrket mark, beregnet etter areal som lagmannsretten angir. b. Beitemark, beregnet etter areal som lagmannsretten angir. c. Arronderingsskade på dyrket mark. d. Vanskeliggjort jordbruksdrift langs fyllings fot. e. Eiendommen (jordbruket) svekket som driftsenhet. f. Beslaglagt grunn til tømmervei for naboeiendom.

4. Adkomst til eiendommen ved tilkoblet avkjørsel fra Rv. 37 til gammel veg ved Hovdebekken, forutsettes etablert i samsvar med avtalt skjønnsforutsetning.

Jfr. avtale og kart. 8 3786 C. 27.

8. Oppføring og fremtidig vedlikehold av sauegjerde mot beiteområdene på begge sider av ny Rv. 37. Ialt 600 m.m., 2 grinder.

9. b. Fordyret skogsdrift ved leie av kappebil, merkostnad kr 10,- pr m3 for ialt 750 m3 (332+418) ialt kr 7500,-."

Avvisning.

Det fremgår av statens påstand referert ovenfor at det fra statens side kreves at pkt. 1 bokstavene c - f i den spesielle påstand for takst nr. 1 avvises. Det hevdes at disse punkter ikke omfattes av begjæringen om overskjønn og at begjæringen i hvert fall ikke er tilstrekkelig klar på dette punkt, jfr. skjønnsloven §33 tredje ledd nr. 3 og 4.

I underskjønnet er de enkelte poster det er krevet erstatning for nummerert fortløpende. Begjæringen om overskjønn følger samme systematikk ved at det der er vist til de enkelte nummer begjæringen gjelder. Det er riktig at det i begjæringen ikke er vist til de nummer i underskjønnet som gjelder de poster som er medtatt i påstandens pkt. 1 bokstav c - f. Under rubriseringen post 1, som i underskjønnet gjelder grunnerstatning og påstående skog, heter det imidlertid i overskjønnsbegjæringen:

"I den forbindelse kreves en nærmere arealangivelse for disse grunnkategorier, idet beslaglagte områder ikke er kommet med i takstgrunnlaget. Bl.a. gjelder dette beslaglagt grunn til bruk for andre. Heller ikke er arronderingsulemper og generelle problemer for den gjenværende reduserte driftsenhet kommet med i erstatningsfastsettelsen."

Spørsmålet om eiendommens svekkelse som driftsenhet er i underskjønnet behandlet under post 9, som det ikke er vist til i overskjønnsbegjæringen. Det heter imidlertid i underskjønnet at denne ulempe er medtatt i grunnerstatningen. Grunnerstatningen er avgjort under post 1, som uomtvistelig omfattes av overskjønnsbegjæringen. Påstandens pkt. 1 bokstav e må derfor klart anses å være omfattet av overskjønnsbegjæringen. Det som er referert ovenfor fra overskjønnsbegjæringen gjør at også de øvrige omtvistede punkter i tilstrekkelig grad må anses medtatt i overskjønnsbegjæringen. Statens påstand om avvisning tas etter dette ikke til følge.

Grunnerstatning.

Overskjønnsbegjæringen gjelder bare beite og dyrket mark. Aktuell og påregnelig utnyttelse er beite og produksjon av høy. Det er uenighet mellom partene om et areal på 810 m2 skal beskrives som beite, slik som i oppgaven fra veivesenet, eller som dyrka mark. Veivesenet har utarbeidet sitt materiale ut fra befaring av eiendommen før anleggsarbeidene. Lagmannsretten er kommet til at det nevnte areal ikke kan betegnes som dyrket areal. Lagmannsretten bygger da på fremlagt kart utarbeidet av vegvesenet, på økonomisk kartverk som viser bonitet m.v. før inngrepet og hvordan fortsettelsen av terrenget der dette grenser mot det aktuelle område idag fremstiller seg. De 810 m2 inngår derfor i de områder som skal erstattes som beite etter den kvadratmeterpris som er nevnt nedenfor.

Den jordbruksmessige utnyttelse av eiendommen før inngrepet var sauehold. Det er opplyst at besetningen var på omkring 25 vinterforede dyr. Etter inngrepet har eieren kommet til at det gjenværende areal er for lite til å fortsette med sauer. Beite og slått utnyttes nå av et nabobruk. Inngrepet har medført at innmarksområdene er blitt redusert fra ca 30 dekar til noe over 18 dekar. Det er dessuten blitt liggende igjen et par dekar innmark på den annen side av veien som ikke lar seg bruke som innmark lenger, og det er for dette område gitt erstatning med 8000 kroner under post 3 i underskjønnet, som det ikke er begjært overskjønn for. Det gjenværende innmarksareal er såpass begrenset at eiendommen langt på vei må anses som uegnet som selvstendig driftsenhet når det gjelder jordbruksmessig utnyttelse. Etter lagmannsrettens oppfatning må dette forhold tillegges en vesentlig vekt. Som ved underskjønnet inngår dette (påstandens 1e) i grunnerstatningen for innmarka På den annen side er det den mest brattlendte og tungdrevne delen av innmarka som er medgått til veigrunn. De forhold som er nevnt i påstandens pkt. 1 bokstavene c og d kan ikke tillegges noen nevneverdig vekt for erstatningsfastsettelsen. Noen arroderingsskade er ikke påvist, og det som måtte være av ulemper ved nedrasing fra fyllingen og ned på gjenværende innmark, kan i høyden være av forbigående og svært beskjeden karakter.

Ut fra en kapitaliseringssynsvinkel med utgangspunkt i en 4 % langtidsrente er lagmannsretten blitt stående ved en erstatning på 10 kroner pr. m2 for dyrka mark og 4 kroner pr. m2 for beite. Ved dette er bruksverdien av det avståtte tap erstattet. Bruksverdien anses å være høyere enn salgsverdien.

Beslaglagt grunn til tømmervei for naboeiendommen.

Denne delen av saken knytter seg til påstandens pkt. 1 bokstav f. Det dreier seg her om en tømmervei som er anlagt av veivesenet fra naboeiendommen over takst nr. 1 frem til midt på en velteplass som er anlagt på takst nr. 1. Etter fremlagt kart skulle tømmerveien ha endt ved nordre ende av velteplassen og ville da ha lagt beslag på et langt mindre areal. Det område som medgår til tømmerveien er gått tapt som produktivt skogareal. Lagmannsretten fastsetter erstatningen for dette tap ut fra en bruksverdibetraktning og en kapitaliseringssynsvinkel med utgangspunkt i 4 % langtidsrente til 6000 kroner.

Adkomst til ny vei ved Hovdebekken.

Saksøkte hevder at han gjennom avtale om arbeidstillatelse var blitt sikret adkomst langs den gamle vei nordover med utkjørsel til den nye vei ved Hovdebekken. Det kreves erstatning for at slik avkjørsel ikke er etablert. Staten bestrider at avtalen kan fortolkes på den måte saksøkte hevder.

Eiendommen har i dag adkomst til den nye veg sydover langs den gamle vei. Det hevdes fra saksøktes side at han også har rett til slik adkomst nordover. Pkt. 1 i avtale om arbeidstillatelse som han bygger sitt krav på, lyder slik:

"Undertegnede eier gir herved Statens vegvesen tillatelse til å ta i bruk nødvendig grunn av min/vår eiendom for å gjennomføre bygging/utbedring av riksveg 37 Gransherad - MÆL i samsvar med detaljplan. Inngrepet/avståelsen fremgår av tegning:8-3786 C 27."

På den tegning det er vist til, er det inntegnet en avkjørsel fra gammel vei ved Hovdebekken nord for saksøkerens eiendom.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan den aktuelle avtalebestemmelse ikke fortolkes slik saksøkte hevder. Henvisningen til kartet gjelder hvilke inngrep og avståelser som skal foretas på saksøktes eiendom og regulerer ikke den fremtidige adkomst til eiendommen. Den omtvistede avkjørsel ligger på naboeiendommen, og det skyldes en tilfeldighet at saksøktes eiendom er blitt inntegnet på samme kartblad som naboens. Avkjørsel for saksøktes eksisterende adkomst over nabogrunn sydover ligger utenfor det aktuelle kartblad. Det kan forøvrig ikke ses at eiendommen har et påtrengende behov for avkjørsel nordover ved siden av den eksisterende avkjørsel i syd.

Etter dette er det ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for at det ikke er anlagt avkjørsel nordover.

Gjerde.

Veivesenet har satt opp sauegjerde på nedsiden av veien mot den gjenværende innmark i hele eiendommens lengde. Eiendommen er av underskjønnet tilkjent en erstatning på 5000 kroner for økt vedlikehold bl.a. på grunn av skader ved snøbrøyting og en ulempeerstatning på 10000 kroner for manglende gjerde på øvre side. Overskjønnet gjelder erstatning for utgifter til å sette opp gjerde også på øvre side av veien og for fremtidig vedlikehold. Det er opplyst at det er satt opp gjerde i begge nabogrenser et stykke oppover i terrenget på oversiden av veien. Det hevdes at sauer vil komme på avveie dersom det ikke gjerdes også mot veien. Tidligere var det gjerdet mot innmark ovenfor og langs gammel vei, og det hevdes at inngjerding før inngrepet var slik at sauer ikke kunne komme over på naboeiendommene.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som underskjønnet m.h.t. erstatning for økt vedlikehold. Erstatningsfastsettelsen på 5000 kroner blir således stående.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det foreligger en særulempe som er gjenstand for erstatning i forhold til beiting på oversiden av veien. Det kan ikke av denne grunn uten videre tilkjennes erstatning for utgifter til permanent nettinggjerde mot veien slik grunneieren har krevet. Grunneieren plikter å innrette seg slik at driften foregår med forsvarlige omkostninger, og utgiftene til inngjerding må sammenholdes med det økonomiske utbytte av saueholdet. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke tilkjennes en høyere erstatning enn 10000 kroner for den ulempe det her er tale om.

Fordyret skogsdrift ved leie av kappebil.

Denne post gjelder det forhold at saksøkte i to hogstsesonger leiet kappebil for å ta seg av tømmer som ble tatt ned til den anlagte velteplass ved en nye vei istedet for å kappe selv på vanlig måte. Dette hadde sammenheng med at tømmerveien som veivesenet hadde anlagt, endte midt på velteplassens langside istedet for ved søndre ende slik det var inntegnet på detaljplan. Veien ble ikke omlagt av veivesenet før etter de to nevnte sesonger. Lagmannsretten er enig med saksøkte i at det var nødvendig for ham å engasjere kappebil slik forholdene med velteplassen var, og godtar også saksøktes anslag om at dette har medført merutgifter med 10 kroner pr. m3. Det aktuelle kvantum utgjør 750 m3, og erstatningen settes til 7500 kroner.

Takst nr. 2 - Øystein og Knut Håkanes.

Dette takstnummer gjelder gnr. 99 bnr. 4, 5, 7 og 10 i Tinn. Totalarealet er på ca 2000 dekar, hvorav ca 1500 dekar var produktiv skog og ca 45 dekar innmark. Eiendommen består av to parseller. Den søndre parsell består bare av utmark. Fra denne del av eiendommen er det avstått 108929 m2 skoggrunn. Fra den nordre parsel er det avstått 5843 m2 dyrka mark og 52000 m2 skoggrunn. Veifyllingen beslaglegger dessuten 6036 m2 sjøgrunn som ikke er avstått.

De saksøkte har nedlagt slik spesiell påstand:

"Takstnr. 2. Øystein og Knut Håkanes.

Erstatning for:

1. a. Dyrket mark, beregnet etter areal som lagmannsretten angir. b. Skoggrunn, (plantefelt) ved profil 31600, stort 32450 m2 med verdi kr 3,50 pr. m2.

Resterende areal i området mellom profil 30600 og 31450, stort 8231 m2 med verdi kr 1,50 pr. m2. c. Skogareal ved profil 30000 - 30400, stort 14633 m2 verdi kr 1,- pr. m2. d. Skogareal ved Lyngflot, stort 108929 m2, verdi kr 0,60 pr. m2. e. Vannareal, stort 6030 m2, verdi kr 1,50 pr. m2. f. Påstående tømmer på søndre parsell, nettoverdi for bartre kr 90,- pr. m3 og lauvtre kr 40,- pr. m3. g. Påstående tømmer på øvrige skogparseller, nettoverdi for bartre kr 250,- pr. m3 og for lauvtre kr 100,- pr. m3.

7. Utgifter til avtalt reetablering av dyrkingsområdet ved Gravningen, beregnet iflg. bilag til kr 123962,-. 13. Oppføring og fremtidig vedlikehold av sauegjerde mot havneområder langs Rv. 37, ialt 2750 l.m. + 5 stk grinder.

NB. Erstatningsbeløpene fordeles som følgende:

Alle grunnerstatninger og erstatninger for tømmer, arrondering- og kantskader, samt det avtalte beløp for utfyllingsområdet (kr 100000,-) tilfaller Øystein Håkanes. Alle øvrige erstatninger tilfaller Knut Håkanes.

De fastsatte renter tillegges de respektive utbetalinger."

Erstatningene som fastsettes i det følgende fordeles mellom de to saksøkere slik det fremgår av påstanden.

Grunnerstatning - dyrka mark.

Innmarksområdene på eiendommen brukes til forproduksjon og beite for sauer. Det er oppgitt at det vinterfores omkring 25 sauer på bruket. Avståelsen av innmarksområder har ikke en så inngripende betydning for takst nr. 2 som for takst nr. 1. For takst nr. 2 må det dessuten tas hensyn til at de berørte innmarksområder ved Heslevika ligger et stykke unna bebyggelsen på gården og hadde vanskelige adkomstforhold. Disse forhold betinger en noe lavere erstatning enn for takst nr. 1. Erstatningen settes til 7 kroner pr. m2, idet det forøvrig legges til grunn de samme verdsettelsesprinsipper som ved takst nr. 1.

Grunnerstatning - skog.

Det fastsettes en bruksverdierstatning ut fra en kapitaliseringssynvinkel med utgangspunkt i en langtidsrente på 4 %. Verdiene blir forskjellige for de ulike skogarealer.

Den søndre parsell var før inngrepet uten veiforbindelse. Terrenget går bratt ned mot Tinnsjøen. Det har ikke vært drevet ut tømmer siden i 70-årene. Tømmeret ble da rent ned til vannet og fløtet videre. Senere er fellesfløtningen opphørt. Uten veien ville det idag normalt ikke vært regningssvarende å drive ut tømmer fra området slik retten ser det. I særlig gunstige prisperioder kunne driften tenkes gjennomført med et mindre overskudd, f.eks. ved bruk av vinsjutstyr, lekter eller på is. Verdien av grunnen settes til 0,35 kroner pr. m2. Påstående barskog er oppmålet til 1429,5 m3 og lauvskogen til 749,7 m3. Nettoverdien for barskog anslås til 50 kroner pr. m3, hvilket gir en erstatning på 71450 kroner. For lauvtre er det ingen nettoverdi.

For den nordre parsell foreligger en skogbruksplan som lagmannsretten legger til grunn for verdsettingen. For dette område finner lagmannsretten å måtte dele området i to ved erstatningsutmålingen for grunnen, i en søndre del der det er avstått 16669 m2 og en nordre del der det er avstått 35331 m2.

På den nordre del sto det ungskog, og det var før avståelsen opparbeidet traktorvei til området. Grunnverdien inklusiv venteverdi settes til 2 kroner pr. m2 som en gjennomsnittspris.

På den søndre del sto det hugstmoden skog. Den foran nevnte traktorvei går ikke helt frem til dette område og for noe av området er adkomsten problematisk. Grunnverdien settes til 0,60 kroner pr. m2.

Påstående skog for nordre parsell er oppgitt til 297 m2 barskog og 163 m2 lauvskog. Gjennomsnittlig nettoverdi av disse kvanta settes til henholdsvis 130 kroner og 25 kroner, hvilket gir en samlet erstatning for påstående skog på nordre parsell på 42715 kroner.

Erstatning for sjøgrunn.

Grunnavståelsen gjelder ikke sjøgrunn. Veien er på enkelte steder anlagt på fyllinger ut i Tinnsjøen. På denne måten beslaglegges sjøgrunn undergitt privat eiendomsrett som ikke omfattes av grunnavståelsen. Til sammen er det tale om 6030 m2 sjøgrunn. Oppfyllingen innebærer at veivesenet overtar den totale rådighet over den aktuelle sjøgrunn, mens grunneieren er avskåret fra å bruke denne, f. eks. til garnfiske. Det kan reises spørsmål om det overhodet inntrer noe økonomisk tap på grunneierens hånd. Slikt tap kan imidlertid ikke utelukkes. Erstatningen settes til 0,50 kroner pr. m2.

Reetablering av dyrkingsområde ved Gravningen.

Mellom vegvesenet og grunneieren ble det inngått avtaler om at veivesenet i anleggsperioden på flere steder skulle få lov til å lagre masser på områder utenfor det som var avstått til veiformålet, bl.a. på en del av et innmarksområde på nordre parsell. Massene ble ikke fjernet av veivesenet da anleggsarbeidet var ferdig, og etter flere purringer sørget grunneieren selv for å planere massene utover innmarkstykket og sette dette i stand. Det er idag sådd eng der. Grunneieren, som også driver som entreprenør, gjorde arbeidet med egne maskiner og egne folk. Det fremsatte krav på 123962 kroner baserer seg på priser han som entreprenør ville ha beregnet seg overfor andre med tillegg av 12000 kroner for steinplukking, kalking, gjødsling og såing. Veivesenet hevder at avtalen mellom partene må forstås slik at dersom grunneieren overtok massene skulle veivesenet ikke betale noe til grunneieren.

Ved underskjønnet ble saksøkte tilkjent 40000 kroner i erstatning. Staten har ikke begjært overskjønn for noen del av herredsrettens skjønn og har nedlagt påstand om stadfestelse av skjønnet. For lagmannsretten er det derfor ikke nødvendig å ta stilling til forståelsen av det avtalemessige forhold mellom partene dersom den kommer til at grunneieren ikke har lidt noe tap som overstiger den erstatning herredsretten er kommet til. Lagmannsretten skal bemerke at grunneieren i et tilfelle som det foreliggende ikke blir holdt skadesløs om han bare får overta de aktuelle massene. Lagmannsretten er imidlertid uenig i at man ved erstatningsutmålingen fullt ut kan bygge på en slik beregning som ligger til grunn for saksøktes krav. Når saksøkte har brukt egne maskiner kan han ikke beregne seg erstatning som svarer til den godtgjørelse han ville ha krevet ved et tilsvarende oppdrag for andre. Det må også tas hensyn til at planeringen har medført en arronderingsmessig forbedring av vedkommende innmarksstykke. Etter lagmannsrettens vurdering er det etter dette ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning som overstiger den herredsretten har fastsatt. Beløpet på 40000 kroner blir derfor stående.

Erstatning for gjerde.

Saksøkte har krevet oppsatt gjerde på begge sider av den nye vei, tilsammen i en lengde på 2750 meter. Veivesenet har gått med på at det settes opp gjerde i en lengde på 400 meter på nedsiden av veien, og underskjønnet har fastsatt en erstatning på 30000 kroner for dette. Denne del av erstatningen er ikke innbrakt for lagmannsretten. Lagmannsretten oppfatter det slik at de nevnte 400 meter ikke inngår i den strekning på 2750 meter som påstanden omfatter. På samme måte som for takst nr. 1 er det gjerdet mot naboen et stykke oppover i terrenget, og den nye vei medfører at sauene kan komme på avveie hvis det ikke settes opp gjerde.

Ut fra de samme betraktninger som for den tilsvarende problemstilling under takst 1 er lagmannsretten kommet til en erstatning på 20000 kroner for den ulempe det her er tale om.

Herredsretten har fastsatt en avsavnsrente på 8 % regnet fra overtagelsestidspunktet for de forskjellige takstnummer. Denne del av underskjønnet er det ikke begjært overskjønn for. De erstatninger som er fastsatt foran skal derfor tillegges 8 prosent årlig rente.

Utfallet av saken for lagmannsretten har vært til gunst for de saksøkte. De skal derfor tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med skjønnsloven §54a første ledd bokstav a jfr. §54 første ledd. Deres felles prosessfullmektig har innlevert omkostningsoppgave som viser 45431 kroner. I tillegg kommer behandlingsgebyr og utgifter til skjønnsmenn. Av beløpet gjelder 41250 kroner salær til prosessfullmektigen. Oppgaven legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Omkostningsavgjørelsen som gjelder behandlingen ved herredsretten er ikke gjenstand for overskjønnsbehandling, og blir således stående.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. De erstatninger som er innbrakt til overprøvelse for lagmannsretten fastsettes slik det fremgår foran.

2. Staten v. Samferdsselsdepartementet plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens overskjønn å betale erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten til Runar Sønstegård, Øystein Håkanes og Knut Håkanes ved høyesterettsadvokat Thorstein Vale med tilsammen 45431 - førtifemtusenfirehundreogrettien - kroner med tillegg av det de vil bli avkrevd av lagmannsretten i behandlingsgebyr og godtgjørelse til skjønnsmenn.