LA-1995-414

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-11-16
Publisert:	LA-1995-00414
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Larvik skifterett - Agder lagmannsrett LA-1995-00414 A
Parter:	Ankende part: Eva Moe (Prosessfullmektig: Advokat Jon Holte). Ankemotpart: Minda Våler, Robert Våler, Willy Våler (Prosessfullmektig: Advokat Cato Johannessen).
Forfatter:	Lagdommer Nils Simonsen, formann Lagdommer Trude Sæbø Herredsrettsdommer Stig Viken
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §65, Tvistemålsloven (1915) §180, §57

Søksmålet gjelder krav fra gjenlevende samboer om at hennes avdøde samboers testament skal tolkes slik at hun er universalarving til fortrengsel for hans slektsarvinger, mor og to brødre, subsidiært krav om vederlag.

Larvik skifterett avsa den 16. februar 1995 dom med slik slutning:

"1. Minda Våler, Willy Våler og Robert Våler frifinnes for kravet om at Eva Moe er enearving i boet etter Ingvald Waaler.

2. Minda Våler, Willy Våler og Robert Våler dømmes til innen 2 uker fra forkynnelse av denne dom å betale vederlag til Eva Holm med kr 85000 -kronerfemogåtti- tusen.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger."

Det er en åpenbar trykkfeil i slutningens pkt. 2. Det skal stå Eva Moe, ikke Eva Holm.

Eva Moe, v/prosessfullmektig advokat Jon Holte, har anket dommen i sin helhet til Agder lagmannsrett. Anken gjelder skifterettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. En subsidiær anførsel for skifteretten om at Eva Moe er sameier i aktivaene i boet, er ikke opprettholdt for lagmannsretten.

Minda Våler, Willy Våler og Robert Våler v/prosessfullmektig advokat Cato Johannessen har tatt til motmæle v/tilsvar og motanke datert 2. mai 1995. Motanken gjelder vederlagskravet, ref. domsslutningens pkt. 2. Etter fortsatt skriftlig saksforberedelse ble ankeforhandling holdt 31. oktober og 1. november 1995. Eva Moe, Robert Våler og Willy Våler møtte og ga partsforklaringer. Det ble hørt 6 vitner og lagt frem slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Bortsett fra ett dokument, som er nytt for lagmannsretten, står saken i samme stilling som for skifteretten. Sakens bakgrunn fremgår av skifterettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Eva Holm og Ingvald Waaler hadde ved sistnevntes død den 6. august 1994 vært samboere i 35 år. De bodde hele tiden på hennes eiendom, Granly i Larvik. Ingvald Waaler, som ikke hadde livsarvinger, opprettet den 9. februar 1988, sålydende testament:

"Undertegnede John Ingvald Waaler f...... bestemmer herved som min siste vilje at alle mine ting som ved min død befinner seg på min nåværende bopel Granly, tilhørende min samboer Eva Moe, skal tilfalle henne.

Hvis hun dør før meg, skal de samme ting etter min død tilfalle hennes livsarvinger.

Jeg eier en eiendom Granberg (feilskrift for Ramberg) i Nes på Romerike, som disponeres av min mor så lenge hun lever.

Etter hennes og min død skal denne eiendom med sidetomt selges til høystbydende på det åpne marked. Salgssummen skal deles likt mellom mine nevøer og nieser: Runar Waale, Kjell Erik Waale, Viggo Waale, Roy Egil Waale, Ingerlind Waale og Marianne Waale, samtlige f.t. bosatt på Romerike."

Eva Moe, som har livsarvinger, opprettet samme dag testament hvoretter Ingvald Waaler ble sikret rett til gratis bopel på hennes eiendom så lenge han hadde behov for det.

Ingvald Waaler solgte eiendommen Ramberg i 1990. Etter salget ringet han inn annet og tredje avsnitt i testamentet og skrev med penn "Dette avsnitt utgår" og "Utgår da huset er solgt".

Dødsboet etter Invald Waaler består av bankinnskudd og aksjer til en samlet verdi av rundt kr 430000. I tillegg kommer diverse innbo, myntsamling og en hytte v/Tinnsjøen i Telemark.

Etter at skifterettens dom forelå ble det blandt Ingvald Waalers etterlatte papirer funnet et håndskrevet erklæring med følgende innhold:

"Tillegg til testamente

Noen av mine siste ønsker.

Det som er i huset til Eva Moe skal være der.

Myntsamlingen den vil jeg Robert skal ha som en liten oppmuntring for mor.

Hytta tilfaller Jan Nordal for kr 50000 da den er hans fortjeneste, da ingen andre er interessert.

Pengene i banken tilkommer Eva til utgifter etter meg.

Aksjene på VPS-kontoene selges om 3 år utbyttepengene deles så likt mellom Eva Moe's familie og Robert Waalers familie.

Larvik 24/1 94

John Ingvald Waaler"

Erklæringen tilfredsstiller ikke formkravene til testament.

Eva Moe har ved sin prosessfullmektig advokat Holte i det vesentlige anført:

Ad. arvespørsmålet: Ingvald Waalers testament av 9. februar 1988 må utlegges slik at Eva Moe skulle ha alt han etterlot seg med unntak av salgssummen for eiendommen i Nes. Etter at eiendommen ble solgt i 1990 strøk han avsnittene i testamentet som omhandlet eiendommen og testasjonen falt bort, ref. arveloven §57 annet ledd. Konsekvensen var Eva Moe ble enearving. Testamentet fikk en uheldig utforming, og skal tolkes i samsvar med det testator mente. Det er en konkret, subjektiv tolking som skal legges til grunn. Har testamentet fått annet innhold enn det testator mente, skal testamentet gjelde slik testator mente, når dette kan bli klarlagt, ref. arveloven §65.

Flere momenter tilsier at Ingvald Waaler ved opprettelsen av testamentet i 1988 og strykningen i 1990 mente å disponere over alt han etterlot seg, og at Eva Moe skulle være universalarving. I 1990 hadde de to vært samboere gjennom drøyt 30 år. Alt tyder på at det var et særdeles godt og harmonisk forhold mellom dem. Ingvald Waaler var også sterkt knyttet til hennes familie, barn og barnebarn. Forholdet til hans egen familie, og særlig til broren Willy Våler var ikke så bra. Det må være åpenbart at han ikke ønsket at Willy skulle arve noe. Hensikten med testamentet fra 1988 og strykningen i 1990 må ha vært å avskjære legalarvingenes arverett. Vitneforklaringene viser at Ingvald Waaler, når spørsmål kom opp om hvorledes han hadde innrettet seg mht. arv, uttalte han at "han hadde skrivi" og at "Eva var sikra". Uttalelsene kan ikke utlegges annerledes enn at Eva Moe skulle være universalarving.

Ingvald Waaler hadde liten innsikt i hvorledes et testament skulle formuleres. Retten må legge til grunn at han hadde med et håndskrevet notat, som lensmann Killi bygget på da han skrev testamentet på maskin. Ingvald Waaler hadde åpenbart liten evne til å forstå eller kontrollere om det som ble skrevet ned stemte med hans vilje. Han har gått ut fra at lensmann Killi forstod ham fullt ut og leste åpenbart ikke gjennom før han underskrev. Bla. viser de mange trykkfeilene i testamentet det. Men dette betyr ikke at han ikke visste hva han ville. Det var ikke nødvendig for Ingvald Waaler å utforme erklæringen 24. januar 1994 i testaments form. Eva Moe var universalarving, og han visste hun ville respektere det som stod i erklæringen.

Man kan konkludere med tre forhold som helt sikre:

"- dersom testamentet av 1988 med strykningen i 1990 tolkes objektivt etter sin ordlyd slik skifteretten har gjort, blir resultatet ikke etter Ingvald Waalers ønske.

- Ingvald Waaler ønsket ikke at broren Willy Våler skulle ta arv etter ham.

- Ingvald Waaler mente han hadde disponert over alt han eiet."

Resultatet må bli at Eva Moe er universalarving.

Ad. vederlagsspørsmålet:

Subsidiært hevdes at Eva Moe har vederlagskrav. De to var samboere og stod hverandre nær i 35 år. Ingvald Waaler hadde sitt hjem hos Eva Moe. Han betalte ingen husleie og fikk hjelp ut over vanlige husmorforpliktelser fra henne, særlig etter at han ble syk. Det må også legges vekt på Ingvald Waalers ønske om at Eva Moe skulle ha et ikke ubetydelig beløp etter ham. Legger man inn relevante summer for aksjeverdier og bankinnskudd i erklæringen av 24. januar 1994 ser man at Ingvald Waaler ønsket at Eva Moe skulle ha verdier for omlag kr 325000. Hertil kommer aksjeutbytte, renter og kr 50000 for hytta.

Advokat Holte har lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt: Eva Moe er universalarving i John Ingvald Waalers dødsbo i henhold til hans testament av 9. februar 1988.

Subsidiært: Eva Moe tilkommer vederlag i John Ingvald Waalers dødsbo, fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 325000.

I alle tilfelle: Ankemotparten dømmes til å betale sakens omkostninger."

Minda Våler, Robert Våler og Willy Våler har ved prosessfullmektigen advokat Johannessen i det vesentlige anført:

Ad. arvespørsmålet: Det er ingen uenighet om at retten ved tolking av Ingvald Waalers testament skal søke å komme frem til hva han subjektivt mente. Ei heller er det uenighet om at han i 1990 strøk testasjonen vedrørende eiendommen i Nes på en slik måte at denne falt bort, ref. arveloven §57 annet ledd.

Ingvald Waaler har aldri ment at samboeren Eva Moe skulle være universalarving i hans dødsbo. I flg. testamentet av 9. februar 1988 skulle eiendommen i Nes, som den gang var hans klart mest verdifulle aktivum, tilfalle hans nieser og nevøer på Romerike. Eva Moe er utelukkende legatar til "alle mine ting som ved min død befinner seg på min nåværende bopel Granly". Hensikten med testamentene de to opprettet i februar 1988 var å sikre hverandre gjensidig mht. bolig, innbo og løsøre i Granly. Heller ikke disposisjonen i 1990 kan utlegges dithen at Ingvald Waaler ønsket å gjøre Eva Moe til universalarving. Han fortalte henne aldri om disposisjonen, og sørget ikke for å få klarhet i hvem som skulle arve salgssummen for eiendommen.

Heller ikke vitneforklaringene kan tas til inntekt for at Eva Moe skulle være universalarving. Ingen av dem har uttalt noe om dette. Det eneste konkrete vitnene har kunnet si er at Ingvald Waaler skal ha sagt at "han hadde skrivi" og at "Eva var sikra". Hva han la i disse utsagnene vet vi ikke noe om.

Erklæringen av 24. januar 1994 viser til fulle at Ingvald Waaler ikke ønsket at Eva Moe skulle være annet enn legatar. Erklæringen inneholder etter ordlyden bare "Noen av mine siste tanker" og er således ikke fullstendig. Bankinnskuddet skulle tilfalle Eva Moe til "dekning av utgifter etter meg". Formuleringen er naturlig, fordi bankinnskuddene på dette tidspunktet var relativt beskjedne, omlag kr 18000 og neppe dekket mer enn begravelsesomkostninger m.m. Heller ikke hytta skulle hun ha. Forutsatt at man leser "utbyttepengene" som salgsprisen, skulle boets betydeligste aktivapost, salgsprovenyet for aksjene, fordeles likt mellom "Eva Moes familie" og "Robert Waalers familie" uten at dette er spesifisert nærmere.

For Ingvald Waaler, som var kjent med testamentsformene, ville det ikke ha vært noe problem å sørge for en klar disposisjon som sikret Eva Moe alt, dersom det var det han ønsket. Noen slik disposisjon ble aldri gjort. Tvert om, alt han etterlot seg av skriftlig materiale viser at Eva Moe ikke skulle ha noen særstilling i boet.

Ad. vederlagskravet:

Vederlagskrav må bygges enten på:

"- at samboeren har ydet gratis stell og pleie i betydelig grad

- at den annen samboer har beriket seg under samlivet, på bekostning av den annen.

- rene rimlighetsvurderinger."

Ikke noen av disse forhold foreligger i denne saken. Selv om Ingvald Waaler ble syketrygdet i 1984, og etter hvert betydelig overvektig, tyder intet på at han var pleietrengende. Tvert om synes han å ha vært relativt vital inntil det siste. Så sent som en uke før han døde var han med vennen, lastebileier Jan Nordahl på et transportoppdrag til Fagernes.

Det er heller ikke intet som tyder på at Ingvald Waaler i løpet av samlivet med Eva Moe bygget seg opp formue på hennes bekostning. Han hadde relativt gode inntekter, opp i mot det dobbelte av det hun hadde. Inntil han solgte eiendommen Ramberg i 1990 var formuen beskjeden. Alt tyder på at det han tjente gikk med til deres felles husholdning. Salget av Ramberg innbrakte rundt kr 400000, og det var først da det ble tale om formue av betydning. Ei heller er det grunnlag for vederlagskrav ut fra rene rimelighetsbetraktninger. Rimelighetsvurderingen må bli den samme om det er tale om brutt samboerforhold mens begge er i live, eller ved en samboers død. I denne saken er det åpenbart at Eva Moe ikke ville vunnet frem med vederlagskrav om begge hadde vært i live. Eva Moe sitter igjen med gjeldfritt hus. Det er ikke nok at hun i større grad enn Ingvald Waaler har bidratt med matlaging, husstell m.m. Hennes innsats kompenseres ved at han i større grad enn henne bidro økonomisk.

Advokat Johannessen har lagt ned følgende påstand:

"1. Minda Våler, Willy Våler og Robert Våler frifinnes for både den prinsipale og subsidiære påstanden.

2. Eva Moe dømmes til å betale sakens omkostninger både for Larvik skifterett og for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Vedr. arvespørsmålet:

I arvespørsmålet er lagmannsretten kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Lagmannsretten bemerker i tillegg: Tolking av testament skal skje på subjektivt grunnlag, slik det fremgår av arveloven §65, sålydende:

"Testament skal tolkas i samsvar med det testator meinte.

Har feilskrift eller anna mistak gjort at eit testament får eit anna innehald enn testator meinte, skal testamentet gjelde slik testator meinte, når dette kan bli klårlagt."

Eva Moe hevder at testamentet av 9. februar 1988 skal tolkes slik at hun blir universalarving. Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at med begrepet "universalarving" må forstås en arving som arver avdødes hele formue, eller alt som ikke uttrykkelig er tillagt andre. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at ikke noen av de skriftlige opptegnelser, uttalelser og/eller disposisjoner Ingvald Waaler gjorde mht. arven etter ham i tilstrekkelig grad klargjør at han mente Eva Moe skulle ha en slik stilling i boet. I testamentet 9. februar 1988 disponerer han over to hovedaktiva, nemlig "mine ting som befinner seg på min nåværende bopel Granly" og salgssummen for eiendommen i Nes. Sistnevnte, som skulle gå til hans nieser og nevøer, var åpenbart langt mer verdifull enn tingene som befant seg på Granly. Slik lagmannsretten ser det er det i denne saken ikke holdepunkter for å anta at Ingvald Waaler mente formuleringen "mine ting som befinner seg på min nåværende bopel Granly" inkluderte "bankinnskudd" og "aksjer". Som redegjort for i skifterettens dom tilsier en objektiv fortolkning av begrepet "ting" at "aksjer" og "bankinnskudd" ikke omfattes. At Ingvald Waaler var av samme oppfatning er etter lagmannsrettens syn nå dokumentert klarere enn for skifteretten. Sammenholder man testamentet av 9. februar 1988 med erklæringen av 24. januar 1994 ser man at Ingvald Waaler åpenbart var fullt på det rene med hvorledes formuen hans var sammensatt. I erklæringen av 24. januar 1994 skiller han klart mellom de ulike poster i formuen, nemlig "det som er i huset til Eva Moe", "myntsamlingen", "hytta", "pengene i banken" og "aksjene på VPS-kontoene". Det er derfor all grunn til å tro han ved opprettelsen av testamentet 9. februar 1988 ville ha sørget for å få gitt klart uttrykk for det dersom "ting" skulle inkludere noe mer enn det som følger av en objektiv fortolkning, eventuelt sørget for å få det rettet i korrekte former dersom han senere kom på andre tanker. Lagmannsretten kan heller ikke se at vitneførselen bringer saken i noe annen stilling. Ingen av vitnene har noen gang hørt Ingvald Waaler gi klart og konkret uttrykk for hva han "hadde skrivi". Hans uttalelser til vitnene er bare gitt i generelle vendinger av typen "Eva er sikra", "det vil bli banning når jeg er borte, men da er ikke jeg der" og "de får få midlene de som har stelt for oss". Lagmannsretten kan ikke se at disse uttalelsene er tilstrekkelig til å klarlegge hva Ingvald Waaler mente, ref. arveloven §65.

Pkt. 1 i skifterettens dom blir etter dette å stadfeste.

Vedr. vederlagsspørsmålet:

Lagmannsretten er også når det gjelder vederlagsspørsmålet kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Lagmannsretten bemerker i tillegg at det i totalvurderingen må tillegges vekt at Ingvald Waaler åpenbart har ønsket at Eva Moe, etter over 30 års samliv, skulle ha penger etter ham. Selv om han ikke sørget for å få det inn i riktige former, viser erklæringen av 24. januar 1994 dette.

Pkt. 2 i skifterettens domsslutning blir etter dette å stadfeste. Pga. trykkfeilen utformer lagmannsretten ny slutning.

Saksomkostninger: Anken har vært forgjeves, og Eva Moe må erstatte ankemotpartens saksomkostninger, ref. tvistemålsloven §180, første ledd. Også motanken har vært forgjeves.

Advokat Johannessen har lagt frem omkostningsoppgave hvoretter han krever saksomkostninger med kr 45925, inkl. kr 12125 i gebyr for motanke. Salærkravet utgjør kr 32000 og reisekostnader kr 1800. Lagmannsretten antar at motanken ikke har hatt innvirkning på omfanget av advokat Johannessens arbeid med saken. Den har heller ikke hatt noe betydning for reisekostnadene. Advokat Johannessens omkostningsoppgave legges etter dette til grunn forsåvidt angår salær og reisekostnader. Det gis imidlertid ikke erstatning for gebyret ved motanke. Lagmannsretten legger til grunn at Eva Moe ikke har hatt kostnader i forbindelse med motanken. Samlede omkostninger som tilkjennes blir etter dette kr 33800.

Lagmannsretten slutter seg til skifterettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1 Skifterettens dom pkt. 1 og 3 stadfestes

2 Minda Våler, Willy Våler og Robert Våler dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse til å betale vederlag til Eva Moe med kr 85000 -åttifemtusenkroner-.

3 Eva Moe dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale kr 33800 -trettitretusenåttehundredekroner- i saksomkostninger til Minda Våler, Willy Våler og Robert Våler.