LA-1995-425
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-11 |
| Publisert: | LA-1995-00425 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1995-00425 A |
| Parter: | Ankende part: Else Sørensen (Prosessfullmektig: Advokat Jens S. Røegh). Ankemotpart: Sofus Sørensen (Prosessfullmektig: Advokat Johan Tønnes Løchstøer) |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Simonsen Lagdommer Per Holtar Evensen Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §29, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §18, §19, §26, §30, §58 |
Søksmålet gjelder uenighet mellom søsknene Sofus Sørensen og Else Sørensen om hvorledes eiendomsrett m.m. til deres avdøde foreldres eiendom Fjella gnr. 30 bnr. 257, en festet tomt med bebyggelse på Skåtøy i Kragerø kommune skal fordeles mellom dem.
Kragerø herredsrett avsa den 23. februar 1995 dom med slik slutning:
1 Johanne Sørensen og før avdøde ektefelle Elias Sørensens uskiftebo av Kragerø er eier av eiendommen gbnr. 30/257 i Kragerø.
2 Testamentet av 6. mars 1955 legges til grunn ved booppgjøret.
3 Else Sørensen dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen å erstatte Sofus Sørensen saksomkostninger med kr 24000 -tjuefiretusenkroner.
Else Sørensen v/prosessfullmektig advokat Jens S. Røegh har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Sofus Sørensen v/prosessfullmektig advokat Johan Tønnes Løchstøer har imøtegått anken.
Sakens bakgrunn, beskrivelse av eiendommen og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens dom.
Hovedtvistepunktet er om foreldrenes testament av 6. mars 1955 eller et udatert, ikke tinglyst skjøte utferdiget av moren sannsynligvis i slutten av 1970-årene eller alminnelige regler om slektsarv skal legges til grunn for fastsettelse av partenes rettigheter i eiendommen. Testamentet og skjøtet er gjengitt i herredsrettens dom. Eiendommen er det eneste aktivum av betydning foreldrene etterlot seg.
Ankeforhandlinger fant sted i Kragerø 28. og 29. november 1995. Det ble hørt partsforklaring fra begge sider, fem vitner og fremlagt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Advokat Røegh la ned slik påstand:
Prinsipalt:
Den faste eiendom gnr. 30 bnr. 257 i Kragerø inngår ikke i uskifteboet etter Johanne og Elias Sørensen idet skjøtet kjennes gyldig.
Subsidiært:
Testamentet av 06. mars 55 kjennes ugyldig.
I begge tilfelle:
Sofus Sørensen dømmes til å betale sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett.
Advokat Løchstøer la ned slik påstand:
1 Kragerø herredsretts dom stadfestes.
2 Else Sørensen dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen å erstatte Sofus Sørensen sakens omkostninger.
Else Sørensen v/prosessfullmektig advokat Røegh har i det vesentlige anført:
Herredsretten har tatt feil når den er kommet til at det udaterte, ikke tinglyste skjøtet ikke er et rettsstiftende dokument, at eiendommen inngår i boet etter foreldrene og at testamentet fra 1955 skal legges til grunn på skiftet.
Vedrørende den prinsipale påstand: Else Sørensen gjør gjeldende at det udaterte, ikke tinglyste skjøtet er gyldig som rettsstiftende dokument. Partene har således, siden skjøtet ble utferdiget, eiet eiendommen i fellesskap. Eiendommer inngår derfor ikke i boet etter foreldrene. Moren overtok boet uskiftet etter at farens særkullsbarn var løst ut. Med den begrensning som følger av arveloven §18, hadde hun full rådighet over boet. Eneste begrensning arveloven §18 setter for gjenlevende ektefelles disposisjonsrett over uskiftebo er bestemmelsen i arveloven §19 om at det ikke uten samtykke fra arvingene kan gis bort fast eiendom eller gaver som står i misforhold til formuen i boet. Nødvendig samtykke fra Else og Sofus Sørensen foreligger, ref. deres påtegning på skjøtet. Etter at skjøtet ble utferdiget, ble det lagt i morens bankboks. At det aldri ble tinglyst, er uten betydning for gyldigheten partene i mellom. Ved utferdigelsen var moren ved god helse, og skjøtet gir en rimelig fordeling mellom søsknene.
Skjøtet er en klar livsdisposisjon. Etter at det ble laget har Else Sørensen følt seg som sameier i eiendommen. At hun ikke førte opp sameieandelen i sine selvangivelser, ikke betalte arveavgift, ikke tegnet egen forsikring m.m. har ikke avgjørende betydning.
Vedrørende den subsidiære påstand: Flere forhold gjør, hver for seg, at testamentet av 1955 må kjennes ugyldig. Allerede ved opprettelsen krenket testamentet pliktdelsarven til såvel Else Sørensen som farens særkullsbarn. Herredsretten har tatt feil når den på 9-11 er kommet til at testamentet tilgodeser Else Sørensen med 1/3 av verdiene i boet. For å komme frem til dette resultat har herredsretten tillagt Else Sørensen aktiva og rettigheter som det ikke er grunnlag for ut i fra en naturlig tolking av testamentet. Herredsretten har overhodet ikke kommentert kalkylene takstmennene Jan Holm og Torbjørn Nord har laget i verdivurderingene av hhv. 23. september 1993 og 17. januar 1994. Slike kalkyler må gjennomføres for å fastslå om pliktdelsreglene er overholdt. Det er ikke omstridt at testamentet av 1955 må settes til side om reglene om pliktdelsarv ikke er overholdt.
Sofus Sørensen v/prosessfullmektig advokat Løchster har i det vesentlige anført:
Vedrørende testamentet: Sofus Sørensen hevder at eiendommen inngår i boet og at testamentet av 1955 er gyldig og skal legges til grunn på skiftet. Testamentets bestemmelse om at "lengstlevende skal overta det hele bo som sin eiendom uten mellomkomst av skifteretten" er åpenbart tatt inn for å holde farens særkullsbarn utenfor. For øvrig må testamentet sees som bestemmelse om at arven ved lengstlevendes død skal utlegges i bestemte eiendeler, ref. arveloven §30, samt disposisjon over den "frie tredjedel" til fordel for Sofus Sørensen. Det er ingen motsetning mellom testamentet og det faktum at moren valgte å sitte i uskiftet bo. Ved lengstlevendes død skal uskifteboet deles likt mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger, "når ikkje anna er fastsett", ref. arveloven §26. I dette tilfellet fastsetter testamentet en annen fordeling, som moren var bundet av. Det bestrides at testamentet krenker Else Sørensens rett til pliktdelsarv. Rettighetene hun tilkjennes i hht. testamentet overstiger hennes plikdelsarv. Sofus Sørensen slutter seg til det som fremgår i herredsrettens dom på dette punkt. Ved vurderingen må også tillegges vekt at det var Sofus Sørensen som i det alt vesentlige forestod bygging av bryggeanlegg og båthus i Skåtøyroa samt rundt 1990 forestod reparasjon av ilandstigningsbrygga. Således opparbeidet han selvstendig eiendomsrett i deler av disse anleggene.
Vedr. skjøtet: Skjøtet er ikke noe rettsstiftende dokument, og det anføres to alternative grunner for synspunktet. For det første stengte testamentet for andre disposisjoner over eiendommen fra morens side enn de som der er nevnt, ref. arveloven §58. For det annet gjøres gjeldende at skjøtet er en dødsdisposisjon, som for å være gyldig må gjøres i testaments form. Skjøtet er ikke datert, det ble aldri tinglyst og det fikk ingen konsekvenser for disponeringen av eiendommen. Det skjedde heller ingen endringer mht. kostnadsdeling, vedlikeholdsoppgaver, de involvertes selvangivelser e.l. Ved bevisvurderingen må det også tillegges vekt at partene, på skiftesamlingen 1994 var enige om at eiendommen inngikk i boet, ref. protokollatet fra skiftesamlingen gjengitt i herredsrettens dom.
Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten er delvis kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Spørsmålet saken reiser er om testamentet av 1955, det udaterte skjøtet, eventuelt ingen av dem, skal legges til grunn for fordelingen av partenes rettigheter i eiendommen.
Vedrørende testamentet: Lagmannsretten er kommet til at testamentet av 1955 må settes til side som stridende mot Else Sørensen pliktdelsarv. Testamentet fordeler rettighetene tilknyttet boets eneste aktiva som følger: "eiendommen Fjella, gnr. 30 bnr. 257 i Skåtøy tilfaller vår felles sønn Sofus Sørensen med flg. heftelse: Vår felles datter Else Johanne (Sørensen) skal ha rett til i sommertiden å benytte som hun måtte ønske værelset i våningsbygningens anden etg. i husets vestre ende.
Likeledes skal hun som sin eiendom tildeles det bryggerhuset som står på eiendommen vest for våningshuset.
Disse rettigheter skal også gjelde for hennes barn".
Slik lagmannsretten ser det, tilkjennes Sofus Sørensen med dette den klart mest verdifulle rettighet i eiendommen, nemlig eksklusiv eiendoms- og råderett over grunnen (i realiteten den stedsevarige festekontrakt), f.eks. ved salg, deling, pantsettelse m.m. Han tilkjennes i følge ordlyden også eksklusiv eiendoms- og bruksrett til bryggeanlegg m.m., samt eiendomsrett til våningshuset. Else Sørensens rettigheter i eiendommen er positivt begrenset til bruksrett til bryggerhuset og et værelse i våningshuset. Bruksretten er, i flg. testamentets ordlyd, tidsbegrenset til hennes barns levetid. Lagmannsretten kan ikke se at det i denne saken foreligger holdepunkter for å tolke eller utfylle testamentet ut over det som følger av en naturlig forståelse av ordlyden. For lagmannsretten er det ikke nødvendig å gå inn på nærmere kalkyler over verdier hver av søsknene tillegges i hht. testamentet eller om det er boets brutto- eller nettoverdier som skal legges til grunn ved beregningen. Lagmannsretten finner det uansett åpenbart at verdien av Else Sørensens begrensede bruksrettigheter i eiendommen ikke er tilstrekkelige til å oppfylle hennes rett til pliktdelsarv i hht. arveloven §29. Det er i så fall ikke uenighet mellom partene at testamentet må settes til side.
Vedrørende skjøtet: Når det gjelder vurderingen av skjøtet, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten. Lagmannsretten legger til grunn at skjøtet må anses som en dødsdisposisjon og således settes til side da testamentsformene ikke er overholdt. For at overdragelse av fast eiendom skal kunne godtas som livsdisposisjon kreves normalt at man har foretatt de nødvendige rettslige skritt til å overføre eiendommen. Det vil i praksis si at overdragelsen må være tinglyst. Utad må overføringen normalt være gjennomført i partenes selvangivelser og mottakeren overtatt betalingen av de utgifter som påløper, vedlikehold, forsikringspremier og kommunale avgifter, ref. Lødrup. "Arveloven", 3. utgave 238. Intet av dette har skjedd i denne saken. Overdragelsen ble heller ikke meldt til arveavgiftsmyndighetene. Lagmannsretten bemerker videre at moren, etter utferdigelsen beholdt skjøtet i sin varetekt, idet det ble lagt i hennes bankboks. Lagmannsretten kan heller ikke se at skjøtningen førte til endringer av betydning i partenes bruk av eiendommen. Avslutningsvis viser lagmannsretten til protokollasjonen fra skiftesamlingen 12. sept. 1994, hvorav fremgår at partene var enige om at eiendommen inngikk i boet.
Etter dette blir pkt. 1 i herredsrettens dom å stadfeste. Else Sørensen gis medhold i sin subsidiære påstand for lagmannsretten om at testamentet av 6. mars 1955 kjennes ugyldig.
Saksomkostninger: Etter det resultat lagmannsretten er kommet til må saken anses dels vunnet, dels tapt og tvistemålsloven §180 jfr. §174 får anvendelse. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd. Hver av partene bør dekke sine sakomkostninger for herreds- og lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Testamentet av 6. mars 1955 kjennes ugyldig.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herreds- eller lagmannsrett.