LA-1995-463
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-17 |
| Publisert: | LA-1995-00463 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø herredsrett Nr: 94-197 - Agder lagmannsrett LA-1995-00463 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Ivar Opthun). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Stein Martin Helland). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann, Lagdommer Erling Strand, Ekstraord.lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Barneloven (1981) §34, §38, §39 |
Partene i saken giftet seg i 1968 og avbrøt samlivet i april 1994. De er nå separert. De har 4 barn sammen - sønnene C, D og E og datteren F. C er født i 1969, D i 1970, E i 1979 og F xx.xx.1990.
Saken gjelder omsorgsansvaret for F. Det var B som brøt samlivet ved å fraflytte familieboligen i - - veien i X. De to yngste barna E og F bodde den første tiden etter samlivsbruddet hos A på en gård på Z i X som han forpaktet. Familieboligen i - - -veien sto da ubebodd. B v/advokat Helland reiste imidlertid 5. juli 1994 søksmål mot A og krevde seg tilkjent omsorgsansvaret for de to yngste barna.
Kragerø herredsrett avsa 2. september 1994 kjennelse etter barneloven §38 om at B (som da het - - - - ) skulle ha den daglige omsorgen for F, og at A skulle ha den daglige omsorgen for E inntil hovedsaken var rettskraftig avgjort. Etter kjæremål fra A ble herredsrettens avgjørelse stadfestet ved Agder lagmannsretts kjennelse av 7. oktober 1994. F har siden bodd sammen med moren i ekteparets tidligere fellesbolig i - - -veien, og dette er også situasjonen pr. idag.
Kragerø herredsrett - sorenskriveren som enedommer - avsa 29. mars 1995 dom i hovedsaken med slik domsslutning:
"1. B skal ha den daglige omsorgen for F født xx.xx.1990.
2. A skal ha den daglige omsorgen for E født xx.xx.1979.
3. A skal ha samvær med F:
a) annenhver helg fra fredag kl. 16 til søndag kl. 19
b) annenhver tirsdag fra kl. 16 til kl. 19
c) i ferier og høytider etter avtale.
4. B skal ha bruksrettens til boligen i - - veien inntil skifte er gjennomført."
A v/advokat Geirr Midgaard (advokat Jan I. Opthun) har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett.
B v/advokat Stein Martin Helland har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet. Begge parter hadde fri sakførsel for herredsretten, og har fått det også i ankesaken. Det fremgår av herredsrettens dom at begge parter påsto seg tilkjent saksomkostninger for herredsretten, men at herredsretten har unnlatt å idømme omkostninger under henvisning til at begge parter hadde fri sakførsel. Ved en feil er dette ikke kommet til uttrykk i selve domsslutningen.
Ankeforhandling ble holdt i rettslokalet på sorenskriverkontoret i Kragerø 5. og 6. oktober 1995. Begge partene møtte og forklarte seg. 6 vitner ble avhørt, hvorav 2 var nye for lagmannsretten.
Bortsett fra at ankesaken er begrenset til å gjelde spørsmålet om hvem av foreldrene F skal bo hos, står saken i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Partene er således enige om at hvis A får omsorgsansvaret for F, skal B ha tilsvarende samværsordning som den A er tilkjent i herredsrettens dom. De er også enige om at den midlertidige bruksretten til boligen i - - veien skal følge omsorgsansvaret for F, og at A skal ha omsorgen for E uavhengig av utfallet av ankesaken.
A v/advokat Opthun har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Prinsippet i barneloven §34 må lede til at omsorgsansvaret for F umiddelbart overføres til A. A er alvorlig bekymret for Fs fremtid hvis hun skal bli boende hos moren. Årsaken til dette er at han anser B uskikket som omsorgsperson i en slik grad at det er direkte uforsvarlig å la henne ha omsorgen. De forutsetninger som var knyttet til herredsrettens og lagmannsrettens midlertidige avgjørelse - at B "sørger for at hjemmet ikke blir tilholdssted for personer med rusproblemer", som det heter i lagmannsrettens kjennelse - har vist seg å ikke holde. Det er om dette særlig vist til en fremlagt rapport fra X lensmannskontor av 1. september 1995, som lagmannsretten kommer tilbake til. Den etablerte tilsynsordningen fungerer etter As oppfatning dårlig, og gir ingen sikkerhet for at F får tilfredsstillende omsorg hos moren. Når B oppholder seg hos sin nye venn i Y er det ingen form for tilsyn, og heller ikke når hun er på hytta på Æ. Heller ikke samværsordningen fungerer tilfredsstillende - dager og tidspunkter for samvær må stadig forandres etter ønske fra B. Hun saboterer også de samvær hun selv skal ha med E, og viser i det hele tatt mangel på ansvarsfølelse i forhold til barna. Hennes nye venn er en kronisk alkoholiker som A ikke ønsker at F skal ha noen kontakt med.
Den rettsoppnevnte sakkyndige psykolog Gundersens rapport til herredsretten lider av metodiske feil og er basert på uriktige opplysninger gitt ham av B og personer som står på hennes side i konflikten. Verken A eller søsteren er således blitt spurt av psykolog Gundersen om det påståtte incestforholdet som det er opplyst om i rapporten. I den utstrekning det ble utøvd vold under partenes ekteskap, var det B og ikke A som opptrådte voldelig.
Utviklingen etter samlivsbruddet har bekreftet at B ikke er noen skikket omsorgsperson. Hun er stadig "på farten" borte fra hjemmet, og da er det andre som har tilsyn med F. Slike sammenkomster som rapporten av 1. september opplyser om, har ifølge A utvilsomt forekommet også ved andre anledninger. B har flere ganger ringt ham i beruset tilstand. A har i det hele tatt ingen tro på at hun vil makte å begrense sin tilvante rusmiddelmisbruk.
Hvis A får omsorgsansvaret for F, vil han flytte fra gården på Z og bo sammen med E og F i den tidligere fellesboligen i - - -veien. Det er et hensyn av vekt at F og E bør få bo sammen, selv med den aldersforskjell som er mellom dem. A aksepterer at det etableres en tilsynsordning i hjemmet hvis han gis omsorgsansvaret. Han har selv aldri brukt medikamenter, og de siste 13-14 årene har han også bare sporadisk nytt alkohol.
Det bør tillegges vekt at både den sakkyndige for herredsretten psykolog Gundersen og herredsretten har tilkjennegitt tvil. Dette, sammen med opplysningene om Bs livsførsel etter samlivsbruddet og måten hun har ivaretatt omsorgen for F på, bør lede til at omsorgen overføres til A.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A skal ha den daglige omsorgen for F, født xx.xx.1990.
2. B skal ha samvær med F fastsatt etter rettens skjønn.
3. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
B v/advokat Helland har i hovedsak anført:
B har hatt omsorgen for F helt siden hun ble født, bortsett fra en periode på noen måneder etter samlivsbruddet i 1994. Hun innledet et samarbeid med barnevernstjenesten i X straks hun fikk den midlertidige omsorgen for F, og hjemmet er satt under tilsyn etter hennes ønske. Det innebærer at det foretas såvel anmeldte som uanmeldte besøk minst en gang ukentlig. Så langt har ikke barnevernstjenesten hatt noe å utsette på måten B ivaretar omsorgen for datteren på.
B bor ikke sammen med sin nye venn G, og har heller ikke gjort det. De har for tiden ingen planer om å etablere noe samboerskap. Skulle det likevel mot formodning utvikle seg slik, vil A kunne få prøvd om dette i så fall bringer omsorgsspørsmålet i noen endret stilling, jfr. barneloven §39.
A har snakket nedsettende om B i Fs påhør. B har ikke gjort noe tilsvarende. For øvrig er vist til psykolog Gundersens rapport til herredsretten når det gjelder As holdninger og hans omsorgsevne. I motsetning til B mangler A innsikt i sin egen utilstrekkelighet. Det er mye som tyder på at E i alt for sterk grad er overlatt til seg selv og ikke får den oppmerksomhet og omsorg hos faren som en gutt på hans alder trenger.
Det eneste som kan tale mot B som omsorgsperson for F, er at hun har hatt rusproblemer og har misbrukt medikamenter. Dette har hun erkjent, og hun mener nå å ha kontroll over situasjonen. En sakkyndig psykolog, to fagkyndige meddommere i herredsretten, barnevernslederen i X kommune og en miljøarbeider/tilsynsfører har alle ansett henne skikket til å ha omsorgen for F.
Tilsynsordningen fungerer etter Bs oppfatning meget bra, og hun vil ikke ha noen innvendinger mot at den forlenges når tidsfristen utløper. Det er dessuten naboer som bor slik til at de vil kunne si fra hvis det skjer noe i hjemmet som barnevernet bør varsles om.
Sønnene har ikke vokst opp sammen med F, og har således begrensede forutsetninger for å ha noen mening om hvem av foreldrene F bør bo sammen med.
Skifte av hovedomsorgsperson må antas å ville virke svært uheldig på F, selv om det ikke medfører noe skifte av bosted.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.
Det er tale om omsorgsansvaret for en pike på 5 år som hele sitt liv - bortsett fra en periode på et halvt års tid etter samlivsbruddet i fjor - har hatt moren som hovedomsorgsperson, og som nå bor sammen med moren under barnevernets tilsyn. Spørsmålet i saken er om det, slik A hevder, vil være bedre for F å fortsette å bo i den samme boligen sammen med ham og broren E enn sammen med moren slik hun gjør nå.
Lagmannsretten deler ikke As vurdering av at den nåværende omsorgsordningen er uforsvarlig, og at det er grunn til alvorlig bekymring for Fs fremtid hvis nåværende ordning ikke straks blir bragt til opphør. Det er ikke fremkommet opplysninger som gir tilstrekkelig grunnlag for slik frykt, selv om omsorgssituasjonen - som påpekt av herredsretten - ikke er slik man ideelt sett kunne ønske at den var. Bs hjem har som tidligere nevnt vært under tilsyn fra barnevernet i X i hele det tidsrommet B har hatt eneomsorgen for F, uten at det har vært registrert uregelmessigheter. Heller ikke har naboer registrert noe som er blitt oppfattet som indikasjon på omsorgssvikt i hjemmet. Det er vanskelig å tenke seg at det ikke ville ha blitt oppdaget og sagt fra om, hvis det hadde foregått ting i hjemmet som tilsa inngripen av hensyn til F. Det er heller ikke påvist at B i uakseptabel utstrekning selv er fraværende fra hjemmet - "ute på farten" - og da lar omsorgen for F ivaretas av andre. Lagmannsretten må, ut fra bevisførselen i ankesaken, legge til grunn at F har det rimelig bra hos moren.
Rapporten fra lensmannen i X av 1. september d.å. endrer ikke denne vurderingen, selv om den kan tyde på at B ikke har fått sitt rusmisbruk under full kontroll; hvilket i så fall vil måtte vurderes som en brist i hennes omsorgsevne. Det er imidlertid ingen holdepunkter for at F led noen overlast ved den nevnte anledningen. Da de to lensmannsbetjentene kom til - - veien ved 3-4-tiden om natten var det ifølge rapporten ryddig inne i boligen. F lå og sov i barnerommet, og de tilstedeværende opplyste til lensmannsbetjentene at hun ikke hadde våknet på grunn av bråket som hadde vært. Rapporten avdekker imidlertid forhold som, hvis slike sammenkomster dannet et mønster, ville være i klar strid med forutsetningene for den midlertidige avgjørelsen av omsorgsansvaret. B har derfor sterk oppfordring til å sørge for at slike opptrinn som rapporten beskriver blir en enkeltstående episode. I motsatt fall vil dette, hvis omsorgsspørsmålet blir tatt opp igjen, lett kunne bringe det i en annen stilling enn slik lagmannsretten bedømmer det pr. idag.
Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å gå inn på forholdene i As hjem på Z og de påståtte manglene ved hans ivaretagelse av omsorgsansvaret for E. Avgjørende for lagmannsrettens resultat etter en helhetsvurdering er at F pr. idag har såvidt gode omsorgsvilkår hos sin mor at en overføring av omsorgen, med den atskillelse fra hennes til nå nærmeste omsorgsperson som det innebærer, bør unngås.
Heller ikke hensynet til at E og F bør få bo sammen finner lagmannsretten bør tillegges avgjørende vekt i denne saken. Det betyr nok vesentlig mer følelsesmessig for F å ha moren hos seg enn å kunne få bo sammen med en 11 1/2 år eldre bror.
Det bemerkes for ordens skyld at lagmannsretten ved avgjørelsen ikke har lagt noen som helst vekt på antydningene om at A for mange år siden skal ha foretatt incestiøse handlinger overfor en søster. Retten er her enig med A i at hvis dette skulle gjøres til et moment av betydning for avgjørelsen av omsorgstvisten, måtte søsteren i det minste ha vært innstevnet som vitne. Det er hun ikke, og lagmannsretten ser som nevnt helt bort fra disse antydningene når det gjelder spørsmålet om hvem av foreldrene F bør bo hos.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket, idet heller ikke lagmannsretten finner grunn til å pålegge A å erstatte det offentlige saksomkostningene for herredsretten. Hensett til at det gjelder en sak om omsorgsansvar, og at A nok har oppfattet det som en moralsk plikt å søke å få endret en omsorgsordning han vurderer som uforsvarlig for F, antas saksomkostninger heller ikke å burde idømmes i ankesaken, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd i.f.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Saksomkostninger i ankesaken idømmes ikke.