LA-1995-47
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-23 |
| Publisert: | LA-1995-00047 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr: 94-00787 - Agder lagmannsrett LA-1995-00047 A. Anket til Høyesterett - utfall?? |
| Parter: | Ankende part: Knut Oseid (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo). Ankemotpart: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Christian Galtung). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, Lagdommer Erling Strand, Lagdommer Per Holtar Evensen |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1955) §1, §6, Forvaltningsloven (1967) §17, §25, §41, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Jordloven (1955) |
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av vedtak av fylkeslandbruksstyret i Telemark den 27/1 - 1994 i klagesak der eiendommen gnr. 34 bnr 4 i Drangedal - nedenfor benevnt Oseidstykket - ble tillagt gnr. 6 bnr. 1 og 49.
Sakens bakgrunn er i hovedtrekk:
Den 17/3 - 1993 fordelte landbruksnemnda i Drangedal eiendommen Oseidstykket som tilleggsareal til nabobruk etter at det var ervervet til rasjonaliseringsformål ved bruk av statens forkjøpsrett.
Oseidstykket er på 391 dekar. Av dette er 12 dekar dyrket mark, 265 dekar produktiv skog og 112 dekar annet areal.
Fire søkere meldte sin interesse, deriblant Knut Oseid, født xxxxxx - 1931, eier av gnr.34 bnr 1, og Tor Kjell Naas, født xxxxxx - 1946, eier av gnr. 6 bnr. 1 og 49. Begges eiendommer grenser til Oseidstykket.
Knut Oseids eiendom var på 40 dekar dyrket mark, 1300 dekar produktiv skog og 560 dekar annet areal.
Eiendommen til Tor Kjell Naas var på 40 dekar dyrket mark, 800 dekar produktiv skog og 260 dekar annet areal.
Den 17/3 - 1993 vedtok landbruksnemnda i Drangedal å fordele Oseidstykket til Knut Oseid.
Tor Kjell Naas påklaget vedtaket til fylkeslandbruksstyret i Telemark. Han pekte blant annet på at vedkommende som var saksbehandler for kommunens landbruksnemnd, med støtte fra jord- og skogbrukskyndige, hadde innstilt på at Oseidstykket ut fra driftsmessige forhold burde legges til gnr. 6 bnr. 1 og 49, bortsett fra en mindre grenseregulering mot Knut Oseids eiendom, slik at Oseids skog fikk Lislåa som grense mot vest. Naas viste videre til at Oseidstykket hadde lang felles grense med hans eiendom, som trengte til utvidelse for å bli bærekraftig.
I forbindelse med forberedelsen av klagesaken for kommunens landbruksnemnd tilrådde saksbehandler på ny å legge Oseidstykket til gnr. 6 bnr. 1 og 49. Han uttalte at han i tillegg begrunnet sitt forslag ut fra en vurdering av driften av de to aktuelle naboeiendommene, og fant at det var god grunn til å anta at å legge Oseidstykket til gnr. 6 bnr. 1 og 49 ville sikre den beste forvaltningen av eiendommen.
I møte den 14/5 - 1993 uttalte imidlertid landbruksnemnda i Drangedal at det ikke var fremkommet nye momenter som ga grunn til å ta klagen til følge, og vedtok enstemmig å opprettholde sitt tidligere vedtak. Klagesaken ble deretter sendt fylkeslandbruksstyret for endelig avgjørelse.
Fylkesmannen i Telemark v/landbruksdirektøren la den 27/1 - 1994 klagesaken frem for fylkeslandbruksstyret med slikt forslag til vedtak:
"Fylkeslandbruksstyret sier seg enig i vurderingene til landbruksdirektøren og finner på den bakgrunn å endre landbruksnemnda i Drangedal vedtak i møte den 17. mars 93 slik at det endelige vedtaket blir som følger:
1. ( Gjelder ikke saken for lagmannsretten).
2. Oseid Østre, gnr. 35, bnr. 4 inkludert dyrket mark legges inntil gnr. 6 bnr. 1 og 49 tilhørende Tor Kjell Naas til en pris av kr 100000,- + omkostninger.
Det skal foretas en grenseregulering mot gnr.35, bnr 1 slik at dette skogstykket får Lislåa som grense i vest.
Prisen fastsettes av landbruksdirektøren.
3. Det er et vilkår at de aktuelle arealene som blir solgt av staten v/fylkeslandbruksstyret blir lagt til og drevet sammen med søkerenes eiendommer i minst 5 år i sammenheng på en landbruksmessig forsvarlig måte og skogen skal drives etter en plan godkjent av skogbruksetaten i kommunen."
I innstillingen fra fylkesmannen v/landbruksavdelingen heter det blant annet om klagen fra Naas:
"Etter vår oppfatning bør man, som landbrukskontoret har påpekt, ved fordelingen av eiendommen legge stor vekt på drifts- og arronderingsmessige forhold, og at eiendommen bør legges til eiendommer som grenser direkte inntil.
Hva gjelder Oseidstykket grenser både gnr. 6, bnr. 1 og 49 og gnr. 35, bnr. 1 inntil - slik at det arronderingsmessig høver godt til begge eiendommene. Driftsmessig er det hensiktsmessig å legge Oseidstykket til gnr. 6, bnr. 1 og 49 og da slik som landbrukskontoret har foreslått med en grenseregulering mot gnr. 35, bnr. 1 slik at dette skogstykket får Lislåa som grense vest.
Vi er enig med landbrukskontoret i at det ikke er hensiktsmessig å dele skogarealet."
I møte den 27/1 - 1994 vedtok fylkeslandbruksstyret enstemmig fylkesmannens forslag til vedtak.
Den 26/4 - 1994 tok Knut Oseid ut stevning ved Skien og Porsgrunn byrett mot fylkeslandbruksstyret i Telemark med påstand om at dets vedtak av 29/1 - 1994 måtte oppheves som ugyldig.
Staten v/Landbruksdepartementet tok til gjenmæle.
Den 30/9 - 1994 avsa Skien og Porsgrunn byrett dom i saken med slik domsslutning:
"1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.
2. Knut Oseid dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom å betale staten v/Landbruksdepartementet kr 17000,- -syttentusen- i saksomkostninger."
Knut Oseid, med advokat Torgeir Helle som prosessfullmektig, anket dommen til Agder lagmannsrett. Advokat Jan Erik Granmo har senere overtatt som Oseids prosessfullmektig.
Staten v/Landbruksdepartementet, med Regjeringsadvokaten v/advokat Christian F. Galtung som prosessfullmektig, har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i kommunestyresalen i Drangedal den 7/11 - 1995. Knut Oseid møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Advokat Galtung møtte på vegne av Regjeringsadvokaten. Det ble avhørt to vitner, og foretatt befaring der prosessfullmektigene, Knut Oseid og også hans bror Andreas Oseid var til stede.
Knut Oseid har i hovedsak anført:
Fylkeslandbruksstyrets vedtak er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Den største feilen var at utredningsplikten etter forvaltningsloven §17 ikke ble oppfylt før fylkeslandbruksstyret traff vedtak. Etter §17 første ledd skal forvaltningsorganet påse at saken er så godt opplyst "som mulig" før vedtak treffes. I dette tilfellet har ikke fylkeslandbruksstyret hatt de nødvendige fakta til disposisjon for å foreta et forsvarlig begrunnet valg.
Landbruksnemnda i Drangedal hadde befart Oseidstykket før den fant at det burde legges til Knut Oseids eiendom.
Før saken ble behandlet av fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret, ble det bare foretatt en overfladisk befaring av en juridisk konsulent. Partene var ikke varslet til befaringen. Dette var ikke i samsvar med §3 i Landbruksdepartementets forskrifter av 20/9 - 1993, jfr. rundskriv M-93/55.
Saksbehandlerens befaring kan åpenbart ikke ha gitt fylkeslandbruksstyret grunnlag til å omgjøre den fordelingen som landbruksnemnda, ut fra vurdering av arronderingsmessige og driftsmessige forhold samt eiendommenes behov for tilleggsareal, enstemmig hadde kommet til etter å ha befart eiendommene og behandlet saken i to møter. Behandlingen av saken i fylkeslandbruksstyret må på den annen side ha foregått meget summarisk, i løpet av noen få minutter.
Med virkning fra 1/1 - 1994 ble det gitt nye forskrifter om saksbehandlingen av saker som denne, og med utvidet delegasjon til kommunene til å ta avgjørelse, jfr. forskriftens §1-1 punkt 11. Denne forskriften gjaldt da fylkeslandbruksstyret traff vedtaket den 27/1 - 1994, hvilket burde ført til at fylkeslandbruksstyret hadde sendt saken til kommunen for behandling etter de nye forskriftene.
Kravet til begrunnelse av vedtaket i forvaltningsloven §25 er ikke oppfylt, hvilket også er en saksbehandlingsfeil som må tas i betraktning ved vurderingen av om vedtaket er gyldig. Det kan for eksempel ikke ses om fylkeslandbruksstyret har tatt i betraktning at Oseidstykket ligger nærmere bebyggelsen på Knut Oseids eiendom enn bebyggelsen hos Naas.
Fylkeslandbruksstyret synes ikke å ha sammenliknet de to eiendommenes behov for å få Oseidstykket som tilleggsareal. Behovet for tilleggsareal er et av de hovedhensyn som skal has for øye etter §1 i jordlova. Enstemmighet to ganger i første instans til fordel for Knut Oseid, tilsier at det var meget som talte for denne løsningen.
Fylkeslandbruksstyrets saksbehandling var mangelfull i forhold til de krav til utredning og opplysning som forvaltningsloven §17 stiller. Slik saken lå an, kunne for eksempel ikke fremleggelse av kart erstatte befaring. Det er grunn til å regne med at de saksbehandlingsfeil som ble begått i forbindelse med vedtaket i fylkeslandbruksstyret har hatt avgjørende betydning for vedtaket i klagesaken. Det følger av forvaltningsloven §41 at vedtaket da er ugyldig. For å kjenne et vedtak ugyldig trenges ikke noen overvekt av sannsynlighet for at feilen har virket inn på resultatet. Det er nok at det er en - ikke helt fjerntliggende - mulighet for det, jfr. Torstein Eckhoff: Forvaltningsrett, side 605, hvor det også fremgår at jo mer inngripende vedtak det dreier seg om, desto større grunn er det til å statuere ugyldighet, selv om det skulle være så at det er lite sannsynlig at feilen har hatt betydning for avgjørelsens innhold. I dette tilfellet er situasjonen nettopp den at fylkeslandbruksstyrets vedtak, og de saksbehandlingsfeil som ble begått i forbindelse med det, har ført til en betydelig inngripen i Knut Oseids næringsgrunnlag.
Knut Oseid har lagt ned slik påstand:
1. Telemark fylkeslandbruksstyres vedtak av 27. januar 94 om å tillegge Oseid Østre, gnr. 35, bnr. 4, inkludert dyrket mark, inntil gnr 6, bnr. 1 og 49, begge i Drangedal, sistnevnte tilhørende Tor Kjell Naas, til en pris av kr 1000000,- pluss omkostninger, oppheves.
2. Knut Oseid tilkjennes fulle saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Staten v/Landbruksdepartementet har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, og hevder at byrettens dom er riktig, både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Fylkeslandbruksstyrets vedtak i klagesaken ble fattet etter en grundig saksbehandling som fyller kravene etter forvaltningsloven §17 og jordloven med forskrifter. Byretten har vurdert rett når den på side 8 i dommen legger til grunn " at fylkeslandbruksstyret har hatt fyldestgjørende opplysninger om relevante omstendigheter før vedtak skulle fattes." Verken jordloven eller forskriftene for behandling av slike klagesaker pålegger fylkeslandbruksstyret å foreta befaring. Dette er en saktype hvor fylkeslandbruksstyret vanligvis ikke foretar befaring. I denne saken var alle forhold som hadde betydning for den landbruksmessige vurdering som måtte foretas, jfr. §1 og §6 i jordloven, godt opplyst. Saken lå slik an at det fremlagte kartmaterialet, sammenholdt med opplysningene ellers i innstillingen, ga fylkeslandbruksstyret alle de opplysninger som var nødvendige for å foreta den landbruksfaglige vurdering som var nødvendig for å avgjøre klagesaken. Bemerkningene om at det er hensiktsmessig med en grenseregulering mot Lislåa viser at fylkeslandbruksstyret har hatt detaljerte opplysninger om forholdene på stedet.
Knut Oseid har anført at han ikke ble varslet til en befaring som saksbehandler hos fylkesmannen foretok, hvilket han hevder å ha hatt krav på etter §3 i Landbruksdepartementets forskrifter av 20/9 - 1993. Fylkeslandbruksstyret har ikke foretatt eller latt foreta befaring. Knut Oseid sikter formodentlig til at fylkesmannens saksbehandler beså deler av området og omgivelsene ved å kjøre på den offentlige vegen som går langs nedre del av Oseidstykket. Det bestrides at dette var en befaring i forskriftenes forstand, og som partene skulle vært innkalt til. Under enhver omstendighet er det åpenbart ikke noen feil ved saksbehandlingen som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jfr. forvaltningsloven §41.
Det var ikke en saksbehandlingsfeil, slik Knut Oseid påstår, at saken ikke ble sendt tilbake til kommunen enda en gang. Også etter de nye forskriftene er fylkeslandbruksstyret klageinstans, og saken hadde tidligere vært behandlet to ganger i kommunen med samme resultat.
Konklusjonen kan ikke bli annen enn at fylkeslandbruksstyrets avgjørelse bygget på en korrekt saksbehandling og et grundig opplyst saksforhold. Dets begrunnelse for avgjørelsen er grei og ryddig, og så omfattende som den bør være i slike saker. Det foreligger ikke noe som tyder på at det faglige skjønn som lå til grunn for avgjørelsen var basert på usaklige forhold. Selve det forvaltningsmessige skjønn som er utøvet - om Oseidstykket skal tillegges eiendommen til Oseid eller Naas - skal ikke overprøves av domstolene.
Staten v/Landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og i det vesentlige ut fra samme begrunnelse.
Det som er fremkommet gir ikke holdepunkter for at det var feil ved saksbehandlingen for fylkeslandbruksstyret.
Knut Oseid har spesielt anført at saken ikke var tilstrekkelig opplyst og utredet av fylkeslandbruksstyret fordi det ikke ble foretatt befaring. Lagmannsretten kan ikke være enig i det. Det forelå grundige opplysninger om de to søkerne, deres eiendommer og behovet for tilleggsareal. Det var fremlagt et omfattende kartmateriale som viste Oseidstykkets beliggenhet i forhold til de to eiendommene. Det kan heller ikke være grunn til å tvile på at dette var en sak hvor kartmaterialet belyste de arronderingsmessige- og driftsmessige forholdene godt. Den grensereguleringen som ble foretatt mot Lislåa, tyder også på at fylkeslandbruksstyret hadde detaljerte opplysninger om de forholdene ved saken som var relevante for avgjørelsen. Det som fremgår av saksforberedelsen gir ikke grunn til å tvile på at det også gjaldt de opplysningene som skulle til for å vurdere de to brukenes behov for å få Oseidstykket tillagt sine eiendommer, og hvilken avgjørelse som ville være best egnet til å fremme formålene i jordloven §1, jfr. §6. Ut fra kartmaterialet og bemerkningene fra de landbrukskyndige saksbehandlerne om de arronderingsmessige og driftsmessige forholdene vedrørende Oseidstykket, er helhetsinntrykket at saken var godt opplyst da fylkeslandbruksstyret fattet sitt vedtak. Det er heller ikke fremkommet noe konkret om hvilke opplysninger av betydning for avgjørelsen en befaring ville gitt fylkeslandbruksstyret i tillegg til de som forelå. Fylkeslandbruksstyret er ikke pålagt å foreta befaring i saker av denne art. Behovet for befaring må vurderes fra sak til sak. Lagmannsretten finner ikke at det var noe i denne saken som burde gi fylkeslandbruksstyret det inntrykk at den ikke var så "godt opplyst som mulig", jfr. forvaltningsloven §17, når det gjaldt forhold som kunne tenkes å være av betydning for vurderingen og resultatet.
Det forelå et omfattende utrednings- og innstillingsmateriale for fylkeslandbruksstyret på møtet den 27/1 -1994. Det er neppe grunn til å tvile på at de tjenestemenn som møtte på fylkeslandbruksstyrets møte redegjorde for forholdene i den grad det ble bedt om det. Av fylkesmannens brev av 31/1 - 1994 fremgår at blant annet fylkesskogsjef Omtveit og juridisk konsulent Hexeberg, som hadde vært med på forberedelsen av saken for fylkeslandbruksstyret, var til stede på møtet, jfr. forøvrig det som er uttalt i byrettens dom side 8 om hvilke landbruks- og skogbruksfagkyndige tjenestemenn som hadde deltatt i vurderingen av saken.
Etter §6 i forskriftene av september 1993, skal partene varsles med rimelig frist dersom det skal holdes befaring. Lagmannsretten finner det ikke naturlig å regne kjøringen som saksbehandleren foretok på den offentlige vegen i området for en befaring i forskriftenes forstand. Dersom det likevel skulle ses på som en saksbehandlingsfeil at partene ikke ble varslet, må det etter lagmannsrettens oppfatning være åpenbart at denne feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jfr. forvaltningsloven §41.
Begrunnelsen for fylkeslandbruksstyrets vedtak, slik den fremgår av den utskrift som ble sendt partene, fyller etter lagmannsrettens oppfatning kravene i forvaltningsloven §25. Knut Oseids anførsel om mangelfull begrunnelse fører derfor heller ikke frem.
Lagmannsretten er enig med byretten i at de antagelsene Knut Oseid har kommet med om hvor lang tid fylkeslandbruksstyret brukte på drøftelsen av saken, ikke kan få betydning for gyldigheten av vedtaket, og viser til det byretten har uttalt om dette.
Lagmannsretten er videre enig med byretten i at endringene i forskriftene fra 1/1 - 1994 ikke kan forstås slik at det var en saksbehandlingsfeil at klagesaken ikke ble sendt kommunen en gang til, og viser også om dette til byrettens uttalelse.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner at Knut Oseid bør erstatte staten v/Landbruksdepartementet saksomkostninger for byrett og lagmannsrett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, jfr. §172 første ledd, som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra. Erstatningen bør fastsettes i samsvar med omkostningsoppgave fra Regjeringsadvokaten hvor salæret er oppført med kr 8000,- og utgiftene med kr 3700,-, tilsammen kr 11700,-.
Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Knut Oseid dømmes til innen -2- - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale saksomkostninger til staten v/Landbruksdepartementet med -17000 - syttentusen kroner for byrett og - 11700 - elvetusensyvhundre kroner for lagmannsrett.